Mauritania. er et ørken- og steppeland i det nordvestlige Afrika, ved Atlanterhavet. Grenser i nord til Vest-Sahara og Algerie, i øst og sør til Mali og i sørvest til Senegal. Mauritania har en arabisktalende muslimsk befolkning. Fra å være et fattig landbrukssamfunn har utvinning og eksport av jernmalm omformet landets økonomi og opprettholder en vekst som er større enn befolkningstilveksten. Før tørkekatastrofen i begynnelsen av 1970-årene levde vel 80 % av befolkningen som kvegnomader. Den langvarige tørken omgjorde imidlertid mer enn 3/4 av de tidligere beitemarkene til ørken, og det er nå bare en mindre del av befolkningen som har opprettholdt en nomadisk livsførsel.
I middelalderen kom deler av Mauritania inn under de mektige rikene Ghana og Mali. I løpet av 1800-tallet økte den franske innflytelsen, og landet ble fransk protektorat 1903, koloni 1920, selvstendig republikk 1960. Etter avtale med Marokko overtok Mauritania i 1975 den sørlige tredjedelen av den tidligere spanske kolonien i Vest-Sahara, og havnet derved i krig med frigjøringsbevegelsen Polisario. Det førte til at Mauritania i 1979 oppgav sitt krav på Vest-Sahara, og trakk seg ut av området (senere okkupert av Marokko). President Maaouya Ould Sid Ahmed Taya ble avsatt etter et militærkupp i august 2005, og ble erstattet av oberst Ely Ould Mohamed Vall.
Navnet. Mauritania betyr ‘maurernes land’, og var romernes betegnelse på Nord-Afrika. Navnet er egentlig avledet av gr. mauros, ‘mørk’, og sikter til innbyggernes hudfarge.
Mauritania – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 1991 er Mauritania en presidentstyrt, enhetsstatlig og formelt flerpartibasert republikk. Presidenten er både statsoverhode, regjeringssjef og militær øverstkommanderende, og velges i allmenne valg for seks år. Lovgivende makt er lagt til et senat og en nasjonalforsamling. Senatet velges for seks år av lokale ledere, men slik at en del av setene fornyes hvert annet år; det har 56 seter. Nasjonalforsamlingen velges i allmenne valg for fem år; den har 81 medlemmer. Det er et eget forfatningsråd og et øverste islamsk råd; dessuten et økonomisk og sosialt råd.
Selv om forfatningen formelt ble demokratisert i 1991, setter landets autoritære tradisjoner preg på politikken. Politikken har helt siden uavhengigheten i 1960 vært spenningspreget, både i forhold til nabolandene og mellom de styrende arabiske grupper og de afrikanske grupper i landet.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i 13 regioner, herunder hovedstadsområdet, og disse igjen i 208 distrikter. Regionene ledes av statlige guvernører. Det er innført valgte råd, men lokalt spiller fortsatt stammestrukturer og tradisjonelle lojaliteter en stor rolle.
Rettsvesenet bygger på både islamsk og fransk rett. Shari’a-rett ble innført i 1980. En spesiell islamsk domstol ble opprettet dette året. Domstolene omfatter ellers en høyesterett, en magistratrett med seks regionale avdelinger, samt sivile domstoler og arbeidsretter.
Mauritania – internasjonale forbindelser. Mauritania er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Arabiske liga, ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) og Cotonou-avtalen.
Mauritania er representert i Norge ved sin ambassade i Berlin, mens Norge er representert i Mauritania ved sitt konsulat i Nouakchott.
Klima
Mauritania ligger i grenseområdet mellom det tørre Sahara og det halvtørre Sahel. Landet har siden begynnelsen av 1970-årene vært rammet av en katastrofal tørke, men selv i normale år mottar de nordlige 2/3 av Mauritania mindre enn 100 mm nedbør i året, og nedbøren er dessuten meget variabel fra år til år. Bare lengst i sør ligger en smal sone hvor det faller omkring 500–650 mm regn i året, vesentlig i august–september.
Temperaturene er gjennomgående høye hele året, men kjølig havvann og sjøbris gjør at kysten får et mer temperert klima enn innlandsstrøkene. Middeltemperaturene i landets sørlige deler ligger på omkring 27 °C i august og 33 °C i april. I det midtre Mauritania er verdiene ca. 21 °C i desember og 34 °C i juni. Ved kysten er kjøligste måneder januar/desember med 19–21 °C og varmeste måned september med 26–30 °C i middel.
Mauritania – geologi og landformer. Geologisk er landet et flatt grunnfjellsområde, som i sørøst går over i sandsteinsplatåer. Grunnfjellet er stort sett dekket av kvartære sandavleiringer i vide sletter av sanddyner og grus, og Mauritania utgjør den vestlige delen av Sahara, Jordens største ørkenområde. Minst 50 % av landets overflate er dekket med flygesand som stadig er i bevegelse. Helt i sør er sanddynene ofte stabile og dekket med vegetasjon. I nord, hvor det er lite vegetasjon, danner de store parabelklitter eller isolerte, halvmåneformede barkhaner som beveger seg med den fremherskende vindretningen fra nordøst til sørvest. Landets høyestliggende del, Adrarplatået, hever seg til ca. 600 moh. lengst i nord ved grensen mot Vest-Sahara. En betydelig overflateerosjon har etterlatt mange isolerte topper; noen av disse ligner langstrakte rygger, kedia, andre har konisk form, guelb. I dette området ligger den selsomme sirkulære Richat-formasjonen, som er godt synlig fra verdensrommet.
Mauritania – befolkning. Folketallet var 2005 anslått til nær 3,1 mill. innb., hvilket svarer til en befolkningstetthet på 3 per km2. Den årlige tilveksten i landets befolkning var 2,9 % i perioden 1993–2005. Landets høye fødselstall har gitt en svært «ung» befolkning, 46 % er under 15 år, og omtrent 70 % under 30 år. Gjennomsnittlig levealder for kvinner er 53 år, for menn 48 år.
Omkring 80 % av befolkningen er av maurisk (arabisk-berbisk) herkomst, og er delt i to grupper: overklassen Bidan eller «hvite maurere» og de tidligere slavene Harattin eller «svarte maurere». Slaveriet ble formelt forbudt i 1980, men det har likevel fortsatt enkelte steder. Disse, og svært mange av de tidligere slavene, lever under elendige forhold.
Folkegrupper som tukolor (12 %), fulani (5 %), soninke (3 %) og wolof lever langs Senegalelven i sør, de fleste av dem er fastboende jordbrukere. Før tørkekatastrofen i 1970-årene levde flesteparten av maurerne som fedriftsnomader, men pga. tørken flyttet mange inn til byene, og i 2004 levde 60 % av landets befolkningen i byene. Største by er hovedstaden Nouakchott.
Religion
Landet ble islamisert mot slutten av 600-tallet, men islam ble først allment praktisert etter 1000-tallet som et resultat av marokkansk misjonsvirksomhet. Chinguetti ble grunnlagt som et sufi-sentrum på 1200-tallet, og sufi-brorskap spiller fortsatt en rolle i religiøst liv. 99,5 % av befolkningen er sunni-muslimer. Det finnes en liten katolsk minoritet (0,2 %) og en liten gruppe tilhengere av lokale stammereligioner (0,3 %).
Språk
Arabisk og fransk er offisielle språk. Utbredt over hele landet som omgangsspråk er hassania, en arabisk dialekt med betydelig innslag av berberdialekter. I sør snakkes berberspråket zenaga. Språkfamilien niger-kongo er representert med fulani og wolof (vestatlantiske språk) og soninke (mandespråk).
Mauritania – næringsliv. Mauritania er et ørkenland med få muligheter til landbruk ut over husdyrhold, som dominerer sektoren. Klimatiske forhold, med flere tørkeperioder, samt tidvis store forekomster av gresshopper, har i de senere år påført jordbruket betydelig tap. Dette igjen har medført en sterkt urbanisering, hvor mangel på arbeid har bidratt til sosial nød; over halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. I tillegg har landet en stor fiskeindustri basert på fiskerier utenfor kysten, samt drivverdige forekomster av enkelte mineraler, fremfor alt jernmalm.
Mauritania er stort og grissgrendt, med dårlig utbygd infrastruktur, og med en liten moderne sektor. Landets sosiale og økonomiske utvikling har også lidd under mangel på politisk stabilitet, samt av krigen i Vest-Sahara i andre halvdel av 1970-årene. Utvinning av oljeforekomster var forventet å bidra vesentlig til landets inntekter fra andre halvdel av 2000-tallet.
Mauritania – samferdsel. Mauritanias samferdselsnett er mangelfullt utbygd, også fordi avstandene er store og befolkningsgrunnlaget tynt. Bortsett fra malmbanen som forbinder malmfeltene med havnen i Nouadhibou, foregår den innenlandske transporten på et utilstrekkelig veinett eller med fly. Den 1100 km lange transmauritanske hovedveien, som forbinder hovedstaden Nouakchott med de relativt tettbefolkede sørlige deler av landet, ble bygd ferdig i 1985. Veien er en del av et veinettverk gjennom Maghreb-regionen. En ny veiforbindelse på 470 km mellom Naouakchott og Nouadhibou stod ferdig 2004. Internasjonale lufthavner finnes ved Nouadhibou, Néma og Nouakchott, samt flere innenlandske flyplasser og flystriper. De viktigste havnebyene er malmhavnen i Point-Central, 10 km sør for Nouadhibou (den største fiskehavnen), og Nouakchott. Ca. 210 km av Senegalelven er navigerbar gjennom året, og det er tre større havnebyer på elven; Rosso, Kaédi og Gouraye.
assemedia
Landet har to dagsaviser, Chaab, som utgis av det statlige nyhetsbyrået Agence Mauritanienne de l’Information (AMI) og den private Nouakchott Info, begge kommer ut på arabisk og fransk. I tillegg er det rundt 30 magasiner/tidsskrifter, som utkommer noenlunde regelmessig. Siden 1991 har landet offisielt hatt pressefrihet, og den statlige avisen har fått en viss konkurranse, men landet har fortsatt sensur, og opposisjonsaviser er blitt stengt. I presseloven heter det at aviser kan stenges hvis de bringer stoff som kan underminere islam eller kan antas å true rikets sikkerhet. Radioselskapet Radio de Mauritanie (RM) og fjernsynsselskapet Télévision de Mauritanie er begge statseide. Radiosendingene er på arabisk, fransk og tre regionale språk. Fjernsynssendinger kom i gang 1984.
Mauritania – musikk. Musikklivet reflekterer landets etniske mangfold og samfunnets sosiale struktur. De tradisjonelle yrkesmusikere (se griot) var både musikkutøvere og historiefortellere, knyttet til øvrighetspersoner, som de hyllet i sine episke sanger til eget akkompagnement på lutt eller harpe. De spilte også til dans og underholdning. Dagens grioter, hvorav de mauriske ?gg?w er mest kjent, tar imot spilleoppdrag av alle og har modernisert repertoaret i takt med skiftende behov. På grunn av islams tradisjonelt negative holdning til verdslig musikk, har disse profesjonelle musikere fortsatt lav sosial status.
Folkemusikken omfatter sang og dans akkompagnert på tbal (pauke) og andre slaginstrumenter, og zawz?ya (kantblåst fløyte) eller neff?ra (tverrfløyte). Gambra (enstrenget lutt) og rb?b (enstrenget fele) anvendes mest solistisk. Gitaren har vunnet innpass blant den yngre generasjon.
auritania – historie. Steinalderfunn fra både paleolittisk og neolittisk periode er funnet i området som utgjør dagens Mauritania. Beliggende i Sahel, mellom Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara, er Mauritania allerede fra historisk tid bebodd av folk både fra sør og nord – en etnisk og kulturell blanding som har vedvart, og bidratt til sosiale og politiske spenninger også i moderne tid. Den opprinnelige lokalbefolkningen ble i århundrene frem mot ca. år 1000 trengt sørover av arabere og berbere. Det var innenfor det nåværende Mauritania at almoravidene startet sin ekspansjon omkring år 1000, og som førte til deres okkupasjon i en periode av deler av Ghanariket og Marokko. Karavanruter knyttet Mauritania til Marokko, som senere har gjort krav på landet, som del av et Stor-Marokko.
De første europeerne som kom til området, var portugisiske sjøfarere i 1440-årene. De etablerte et fort i Arguin og ble etterfulgt av nederlendere, franskmenn og briter. Tiltagende arabisk innvandring førte til fremveksten av en arabisk-berbisk – maurisk – kultur, som er forblitt den dominerende, og som siden har ført en arabiseringspolitikk overfor de svarte folkeslagene i sør. Flere konføderasjoner ble dannet, både i sør, øst og nord, dominert av mauriske klaner. Et grunnlag for økende kontakt med Europa, var en etter hvert omfattende slavehandel, der lokale herskergrupper erobret eller kjøpte slaver i innlandet lenger sør, for salg til europeiske oppkjøpere. Frankrike styrket sine interesser langs kysten utover 1800-tallet, og brukte både militær makt og tilbud om beskyttelse for å sikre fotfeste i dagens Senegal og Mauritania, inn på begynnelsen av 1900-tallet. I 1909 ble en militær kampanje mot koloniseringen slått ned. Mauritania ble underlagt fransk kontroll innenfor Afrique Occidental Française, styrt fra St. Louis i Senegal. I 1920 fikk området status som separat koloni, men Frankrike sikret seg ikke full kontroll over innlandet før i midten av 1930-årene. 1944 ble den østligste regionen, Hodh, innlemmet i Mauritania fra dagens Mali. 1946 ble Mauritania et fransk oversjøisk territorium og valgte en deputert til den franske nasjonalforsamling. Dette medførte etablering av de første politiske partier. 1957 ble en regjering valgt, som – vunnet av Union progressiste mauritanienne (UPM) og ledet av Moktar Ould Daddah – ble innsatt da landet, med Nouakchott som ny hovedstad, 1958 ble en autonom republikk innenfor «det franske fellesskap». Ould Daddah etablerte så Parti du regroupement mauritanien (PRM), som inkluderte UPM og andre partier – og som var uten opposisjon ved selvstendigheten.
Selvstendighet
28. november 1960 ble Mauritania selvstendig som verdens første islamske republikk, iht. grunnloven fra året før, og med Ould Daddah som landets første president. Mauritanias politiske utvikling som selvstendig stat har særlig vært preget av tre dimensjoner: den regionale konteksten, særlig i forhold til Marokko og Vest-Sahara; etniske motsetninger, som også har en regional dimensjon, med utstrakt arabisering og diskriminering av det afrikanske mindretallet; samt generelt fravær av demokrati og stabilitet – og med flere militærkupp.
Fra 1960 beveget Ould Daddah Mauritania i retning av en ettpartistat, med PRM som maktsentrum. Han vant presidentvalget 1961, og samlet landets partier i Parti du peuple mauritianien (PPM), som ble eneste tillatte parti etter grunnlovsendring som innførte ettpartistaten. En radikalisering av regimet fant sted i 1970-årene, med økt tilnæring til den arabiske verden og dermed skjerpede etniske og kulturelle motsetninger innad i Mauritania, mellom den herskende mauriske eliten og den ikke-arabiske befolkningen i nord og en svart afrikansk befolkning i sør. Denne motsetningen økte med den tiltagende arabisering fra midten av 1970-årene, hvor et sentralt element var å erstatte fransk med arabisk som offisielt språk. Dette førte til opptøyer, som krevde flere menneskeliv, og som ble ytterligere forsterket gjennom sosiale forskjeller, som bl.a. gav seg utslag i fortsatt slaveri, som ble offisielt opphevet først 1980, men ikke dermed avskaffet.
En annen konflikt, som bidrog til den politiske ustabilitet fra andre halvdel av 1970-årene, var Mauritanias deltakelse i krigen i Vest-Sahara. Da Spania i 1975 planla å trekke seg ut av sin koloni Rio Oro (Vest-Sahara), ble det inngått en avtale mellom Spania, Marokko og Mauritania om at de to afrikanske statene skulle dele kolonien. Den internasjonale domstol i Haag og FN støttet den lokale befolkningens krav om selvstendighet, men da Spania trakk seg ut 1976, okkuperte Marokko og Mauritania hver sin del av landet. Okkupasjonen ble møtt av væpnet motstand fra frigjøringsbevegelsen Polisario, som rettet angrep også mot mål i Mauritania, inkl. hovedstaden. Regjeringen inngikk 1977 en felles forsvarsavtale med Marokko, som stasjonerte tropper i Mauritania. Etter en våpenhvile med Polisario til 1979, ble krigen gjenopptatt, til Mauritania trakk tilbake sine territorielle krav i Vest-Sahara.
Krigføringen i Vest-Sahara hadde liten oppslutning i Mauritania. Den påførte landet store økonomiske byrder, og den bidrog til militærkuppet som 1978 styrtet president Ould Daddah. Kuppet ble ledet av oberst Mustafa Ould Salek, som etablerte et militært råd, men som selv ble styrtet i et nytt kupp 1979, ledet av oberstløytnant Ahmad Ould Louly. Han ble 1980 avsatt av militærrådet, og erstattet av oberstløytnant Muhammad Khuna Ould Haidallah, som for en kort periode innførte sivilt styre, 1980–81, før han gjeninnførte militært styre. 1984 ble han styrtet i et nytt militærkupp, ledet av oberst Maaouya Ould Sid’Ahmed Taya. Bakgrunnen for kuppet var bl.a. motstand mot Haidallahs støtte til Polisario. Under det militære styret ble grunnloven opphevet, nasjonalforsamlingen oppløst og politiske partier forbudt – med voksende misnøye i befolkningen, og en motstandsgruppe, Forces de liberation des africains en Mauritanie (FLAM), ble i 1983 etablert med base i Senegal for å kjempe for svarte mauritanieres situasjon. En annen militant bevegelse som bekjempet arabisering og marginalisering av svarte ble til 1990; Front uni pour la resistance armee en Mauritanie (FURAM).
Taya iverksatte en prosess med politisk og økonomisk endring, med gradvis overgang til sivilt styre, fra 1987, da de første valg siden selvstendigheten ble avholdt, og hvor flere partier fikk anledning til å stille lister. I 1991 ble en ny grunnlov vedtatt, og flerpartisystem innført. Det første parlamentsvalg siden selvstendigheten i 1960 ble avholdt i 1992 og vunnet av det sittende regime, og president Ould Tayas Parti républicain démocrate et social (PRDS). Ould Taya gikk seirende ut av presidentvalget 1992, han ble også gjenvalgt 1997 og 2003 før han ble avsatt i et nytt militærkupp 2005, og et militært råd ledet av Aly Ould Mohamed tok over makten.
Utenrikspolitikk
Særlig fire land er sentrale i Mauritanias utenrikspolitikk: den tidligere kolonimakten Frankrike, nabolandene Vest-Sahara og Senegal, samt Marokko, som lenge gjorde krav på både Vest-Sahara og Mauritania. Det var ikke minst press fra Marokko og andre arabiske land ved selvstendigheten 1960 som fikk Mauritania til å vende seg mot afrikanske stater lenger sør, samt mot Frankrike, som fikk opprettholde en militær base i landet til 1966. Med tiltagende arabisering fra midten av 1960-årene økte kontakten med den arabiske verden i 1970-årene, med medlemskap i Den arabiske liga 1973, mens forbindelsene til Frankrike ble tilsvarende svekket – også økonomisk, da Mauritania 1973 innførte sin egen valuta til erstatning for CFA (som var knyttet til franske franc) og nasjonaliserte det fransk-kontrollerte gruveselskapet Miferma. Mauritania gikk 1989 sammen med fire andre land, Algerie, Libya, Marokko og Tunisia, i Maghreb-unionen, men meldte seg 2000 ut av den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS.
Først 1970 oppgav Marokko sitt territorielle krav på Mauritania, som ledd i landets plan for å overta kontrollen med den spanske kolonien Spansk Sahara. Mauritania var med på planen om å dele kolonien mellom Marokko og Mauritania, men etter å ha tapt krigen med frigjøringsbevegelsen Polisario valgte Mauritania å oppgi sine krav, og landet anerkjente 1984 Den demokratiske Sahara-republikken. Dette førte til et midlertidig diplomatisk brudd mellom Mauritania og Marokko. Forholdet til Senegal ble satt på prøve 1989–90, da en konflikt om beiterettigheter ved grensen førte til diplomatisk brudd og konsentrasjon av flyktninger i begge land. Diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet 1992, men det var rundt 2000 nye motsetninger, da om utnytting av vannreservene i Senegalelven. Tuareg-konflikten i Mali har i noen grad påvirket forholdet mellom disse to naboland; Mali har beskyldt Mauritania for å gi tilhold til tuareger som har rettet angrep mot Mali. Konflikten bidrog til en demarkering av grensen mellom de to land i 1993.
Mauritania støttet Irak under Golfkrigen 1991, og irakske sivile fly ble parkert i Mauritania under krigen. Mauritania avviste, etter press fra bistandsyterne Frankrike og USA, Iraks ønske om å bruke den mauritanske ørken for uttesting av raketter. 1999 brøt Mauritania imidlertid de diplomatiske forbindelser med Irak, etter å ha opprettet fulle forbindelser med Israel, hvilket ble kritisert i den arabiske verden og førte til midlertidig diplomatisk brudd med Libya. Mauritania har beskyldt både Burkina Faso og Libya for å støtte krefter som har undergravd landets regjering. Etter terroranslagene i september 2001 inkluderte USA Mauritania i et belte av stater fra Atlanterhavet til Rødehavet som kunne bli brukt av terrorister, og et samarbeid i kampen mot terrorisme ble innledet, bl.a. med amerikansk trening av det mauritanske forsvaret.
