Marokko. kongedømme i det nordvestlige Afrika. Landet har lange kystlinjer mot Atlanterhavet og Middelhavet og grenser i øst og sørøst mot Algerie og i sørvest mot Vest-Sahara, som Marokko gjør krav på og har okkupert siden 1976.
Det dominerende trekk i Marokkos topografi er Atlasfjellene, som strekker seg gjennom landet i retning sørvest–nordøst. Størstedelen av befolkningen er muslimer og omfatter både arabisk- og berbisktalende grupper. Jordbruk og fosfatutvinning er viktig for landets økonomi.
Marokko består av de tidligere franske og spanske protektorater, den tidligere internasjonale sonen Tanger og den forhenværende spanske enklaven Ifni (overført 1969). Byene Ceuta og Melilla og noen få småøyer utenfor middelhavskysten hører fremdeles til Spania, men kreves tilbakeført av Marokko.
Marokko ble invadert av araberne i 684–85 og har historisk dannet vestgrensen for den arabiske verden. Landet opplevde en storhetstid under berberdynastiet almoravidene (1056–1147), og igjen under Mulai Ismail (1672–1727), som tilhørte alawiene, det nåværende dynasti. 1912–56 var Marokko delt i et fransk og et spansk protektorat, mens havnebyen Tanger ble stilt under internasjonal kontroll. Landet ble et uavhengig kongedømme 1956; fra 1961 under ledelse av kong Hassan 2, som har ført en relativt konservativ politikk.
Navnet Marokko er avledet av bynavnet Marrakech, ‘den smykkede’. Statens arabiske navn betyr ‘Vestens kongedømme’.
Marokko – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1992, med endringer 1996, er Marokko et enhetsstatlig monarki. I forfatningen kalles det et «konstitusjonelt, demokratisk og sosialt monarki»; det heter også at staten er basert på islam. I den nye forfatningen er en del myndighet overført til valgte organer, men fortsatt er kongen den reelle statsleder. Kongen utnevner og avskjediger statsministeren og de øvrige ministere og leder regjeringens møter. Han sanksjonerer lovvedtak og kan ta initiativ til endringer i grunnloven; han kan også oppløse representantkammeret og legge lovforslag ut til folkeavstemning. Han er videre militær øverstkommanderende, leder en rekke statlige råd og utnevner de øverste embetsmenn.
Lovgivende myndighet er lagt til et parlament med to kamre. Underhuset er et representantkammer (Majlis al-Nuwab) med 325 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år. 30 av plassene er reservert for kvinner. Kammeret kan avsette regjeringen kollektivt ved å vedta et mistillitsforslag eller ved å nekte den tillitsvotum. Det er også et Senat (Majlis al-Mustasharin) på 270 medlemmer, indirekte valgt fra regionene og organisasjonene i arbeidslivet. Valgperioden er ni år, en tredjedel skiftes ut hvert tredje år.
Konflikten om kontrollen over Vest-Sahara er den viktigste destabiliserende faktoren i landet, og den har også gjort Marokko internasjonalt isolert. Innenrikspolitikken preges av flere partier.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i 16 regioner, hvorav tre helt eller delvis omfatter Vest-Sahara. Regionene er igjen inndelt i kommuner. Selv om det er valgte råd på de ulike nivåer, ligger den reelle makten hos kongelig utnevnte embetsmenn, i provinsene guvernører.
Marokko – geologi og landformer. Marokko omfatter mange ulike naturmiljøer. Landet danner en geologisk overgangssone mellom Afrikas sletteland og det alpine fjellsystemet. Det dominerende topografiske trekk er de alpine Atlasfjellene, Marokkos «ryggrad», som strekker seg gjennom landet i retning sørvest–nordøst. De sentrale deler av massivene består av krystallinske grunnfjellsbergarter, mens de yngre foldingsbergartene mest er fra jura og kritt, til dels med basaltdekker mellom lagene. I senkningene ligger tertiære og kvartære avleiringer (bl.a. fosfatleier). Fjellkjeden Mellom-Atlas (Moyen Atlas), flankert av elven Oum er-Rebia som renner mot Atlanterhavet, og av Moulouya som renner mot Middelhavet, hever seg til over 3000 moh. I sørvest løper den sammen med Høye-Atlas (Haut Atlas), som i Jebel Toubkal når 4165 moh., Marokkos høyeste fjelltopp. Sør for disse fjellene, avbrutt av en senkningssone, ligger Anti-Atlas. Fjellene når ca. 2500 moh., men ligner mer på et platåland enn en fjellkjede. Sørskråningene er golde og strekker seg ut mot den ofte tørrlagte elven Draa.
I nord løper de ca. 2000 m høye Riffjellene i en bue av høye fjellrygger og brede daler parallelt med den bratte kysten, fra Tanger i vest nesten til Melilla i øst. Fjellene senker seg i sør mot den trekantede Sebousletta, som danner et alluvialt lavland. Det vestlige Marokko, som strekker seg fra Mellom- og Høye-Atlas til Atlanterhavet, består til størstedelen av et 400–700 m høyt platå (Marokkanske Meseta) gjennomskåret av elvedaler. Langs Atlanterhavet ligger en smal kystslette, bredest sør for Casablanca.
Marokko – befolkning. Folketallet ble i 2005 beregnet til 32,7 mill. Marokko har tradisjonelt hatt en høy fødselshyppighet, og i kombinasjon med synkende dødelighet har dette resultert i en sterk tilvekst i befolkningen. Forsøk på å innføre barnebegrensende tiltak i 1960-årene hadde lenge liten suksess, bl.a. på grunn av religiøs motstand, men i perioden 1993–2003 var den gjennomsnittlige årlige folketilveksten kommet ned i 1,7 % (mot f.eks. 2,5 % 1950–55 og 3,2 1980–85). Gjennomsnittlig levealder er beregnet til 73 år for kvinner og 69 år for menn.
Ca. 40 % av befolkningen er berbere og ca. 60 % arabiske marokkanere. I løpet av flere generasjoner er befolkningen blitt svært blandet, og forskjellen er mer lingvistisk enn noe annet. Det finnes likevel en del rene berbergrupper i Atlasfjellene. De største gruppene er rif i Riffjellene, shluh i Høye-Atlas og Anti-Atlas og beraber i Mellom-Atlas. Den jødiske minoriteten, som talte ca. 200 000 i 1956, er i stor grad utvandret til Israel.
Folketettheten er 71,3 innb. per km2 (2005). Befolkningen er særlig konsentrert i slette- og fjellområdene i nord og vest, mens de tørre strøkene i øst og sør bare er sparsomt befolket av nomader og halvnomader. I 2001 var 56 % bosatt i byene. Bybefolkningen øker, og det har oppstått store slumaktige forsteder (bidonvilles). Innvandringen til byene og den omfattende arbeidsmigrasjonen, særlig til Frankrike, har sin bakgrunn i overbefolkning og arbeidsløshet i landdistriktene. De største byene er Casablanca, hovedstaden Rabat, Fès og Marrakech.
Religion
Marokko ble islamisert under den arabiske ekspansjonen på slutten av 600-tallet. Omkring 99 % av befolkningen er i dag sunni-muslimer, og islam er statsreligion. Kristne og jødiske grupper er meget små. Marokkansk islam domineres av den malikitiske lovskolen, og islamsk lov har fortsatt innflytelse på familie- og arverett. Marokkansk islam har vært av spesiell betydning; i flere hundreår var det islamske universitetet ved Qarawiyin-moskeen i Fès et lærdomssentrum for hele den vestlige del av den arabiske verden. Sufi-brorskap (tarika, plur. turuk) spiller fortsatt en rolle; helgenkult og pilegrimsferder til lokale helgengraver er utbredt.
Språk
Offisielt språk er arabisk. Arabiske dialekter tales av ca. 60 % av befolkningen, særlig i byene og i lavlandet, mens ca. 40 % taler berberspråk, særlig i fjellområdene, der de arabiske muslimene i liten grad trengte frem. Men berberspråk var inntil midten av 1990-årene ikke anerkjent av myndighetene, og de fleste berbere behersker også arabisk. Under kolonitiden var fransk administrasjonens språk, og store deler av middelklassen og de øvre lag av folket er i tillegg fransktalende. Etter frigjøringen har arabisering av administrasjon og utdannelse vært prioritert politikk, slik at man gradvis har gått over til bruk av arabisk på disse områdene. Men innen høyere utdanning og i den økonomiske sektoren er fransk fortsatt dominerende.
Marokko – næringsliv og økonomisk utvikling. Marokko har en betydelig, allsidig industribase, mer er ennå langt på vei et jordbruksland, og landets økonomi er sårbart for bl.a. klimatiske og andre forhold som innvirker på produksjonen i jordbruket. Lav produksjon medfører tap av eksportinntekter, og fører samtidig til at matvarer må importeres. Til tross for tiltakende urbanisering bodde i 2001 ca. 45 % av Marokkos befolkning på landsbygda, og ca. 40 % var sysselsatt i landbruket, en sektor som stod for vel 15 % av BNP. Særlig i byene er arbeidsledighet et betydelig økonomisk og sosialt problem; først på 2000-tallet var ca. 20 % av bybefolkningen uten arbeid, ca. 10 % av befolkningen på landsbasis, og ca. 350 000 ungdommer kommer hvert år inn på arbeidsmarkedet, uten at det skapes nye arbeidsplasser i samme tempo. Kombinert med utbredt fattigdom og mangel på boliger og annen infrastruktur har dette ført til sosial spenning, samt til betydelig legal og illegal utvandring, særlig til EU. Overføring av penger fra emigranter til Marokko representerer en betydelig tilførsel av utenlandsk valuta.
Fortsatt er Marokko økonomisk svært avhengig av inntektene fra fosfatutvinningen; Marokko ble på slutten av 1990-årene verdens største eksportør av fosfat. Marokko har også andre mineralforekomster, men bare mindre funn av olje og gass er gjort, og landet er avhengig av å importere energi. Siden 1975 har Marokko gjort krav på den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara, og har i realiteten innlemmet den i kongedømmet. Den tiltagende utnytting av naturressursene i Vest-Sahara, særlig jernmalm og fisk, er juridisk og politisk svært kontroversiell, og en rekke selskap har trukket seg ut av oljeleting der.
Siden midten av 1980-årene har Marokko, i samråd med Verdensbanken og IMF, iverksatt en økonomisk liberalisering, med bl.a. omfattende privatisering av statseide foretak. Denne politikken har også hatt som mål å tiltrekke utenlandske investorer, bl.a. for å få adgang til EU-markedet, hvilket i noen grad har lykkes. Fra 1990-årene har Marokko inngått flere større handelsavtaler, både regionalt og med EU, samt med flere enkeltland, fremfor alt USA. Marokko dannet sammen med Algerie, Libya, Mauritania og Tunisia i 1989 den regionale organisasjonen Union du Maghreb Arabe (UMA), for å fremme handel og samarbeid, men politiske motsetninger, særlig mellom Marokko og Algerie, samt borgerkrigen i Algerie har bidratt til at det var få resultater av samarbeidet ennå tidlig på 2000-tallet. Marokko og Tunisia har vedtatt å skape en frihandelssone seg imellom innen 2007, og Marokko, Egypt, Jordan og Tunisia har gått sammen om å etablere en frihandelssone innen 2010. En økonomisk avtale med EU fra 1996, som trådte i kraft i 2000, erstatter en samarbeidsavtale fra 1976, og åpner for gradvis bedre adgang for marokkanske varer til EU-markedet. Dette er Marokkos langt viktigste enkeltmarked, men flere EU-land, ikke minst Spania, har satt seg imot en for omfattende adgang for marokkanske varer, som vil konkurrere med deres egne. Tilslutningsavtalen fra 1996 stiller også politiske krav, bl.a. om respekt for menneskerettighetene, som Marokko ikke alltid har overholdt, samt om felles bestrebelser på å redusere illegal migrasjon. Marokko og USA inngikk i 2004 en frihandelsavtale, som er USAs første med et afrikansk land og den første innenfor Middle East Free Trade Area-initiativet.
I tillegg til eksport av fosfat og jordbruksprodukter, samt overføring fra emigranter, er inntektene fra turistindustrien en viktig inntektskilde. Etter en vekstperiode i 1980-årene var det en tilbakegang i 1990-årene, hvoretter det på ny er satset på utvikling av sektoren. Besøkstallet nådde en topp på 3,3 mill. i 1992, hvoretter det sank drastisk, for på ny å nå 2 mill. i 1998. Myndighetenes målsetting er 10 mill. turister i 2010.
Marokko – samferdsel. Marokko har et relativt velutbygd samferdselsnett. Jernbanene forbinder Casablanca med Rabat, Fès, Oudja og nabolandene Algerie og Tunisia, og med Marrakech og de store fosfatgruvene ved Khouribga og Youssoufia. Det ble i 1990-årene utarbeidet planer for å knytte det okkuperte Vest-Sahara til Marokko med jernbane. En metro i Casablanca ble også utredet. I 2003 kunngjorde Marokko og Spania planer om å realisere en gammel intensjon om å bygge en undervanns jernbanetunnel mellom de to land. Veinettet omfatter over 60 000 km. De viktigste internasjonale lufthavnene ligger ved Casablanca (Mohammed V), Rabat, Tanger, Marrakech og Agadir; i tillegg kommer ca. 50 flystriper. Marokko har ti større havner, med Casablanca som landets største havneby. Andre viktige havnebyer er Mohammadia, Jorf-Lasfar og Safi. Tanger er viktigste havn for passasjertrafikk, og har fergeforbindelse med Gibraltar og Algeciras i Spania.
Marokko – industri. Marokko har en betydelig industrisektor, med produksjon av en lang rekke varer, vesentlig for hjemmemarkedet. Myndighetene satser i 1980-årene på utvikling av industri for å minske avhengigheten av råvareeksport, skape sysselsetting og redusere import. Industrien består dels av bearbeiding av landbruks- og bergverksprodukter, dels av produksjon av forbruksvarer, og er særlig konsentrert til Casablanca-området og de øvrige kystbyene. I 1996 ble det opprettet industrisoner i Tanger, Jorf Lasfar og Nouasser, for å tiltrekke nasjonal og utenlandsk privat kapital. Viktigste industrigrener er fremstilling av fosfatprodukter (særlig kunstgjødsel), stålverk, petroleumsraffinering, sementproduksjon, kjemisk industri, samt tekstiler og næringsmidler, bl.a. fiske- og grønnsakhermetikk, samt møller og sukkerraffinering. Tekstiler var viktigste satsingsområde i industrisatsingen i 1980-årene, men tekstilindustrien ble hardt rammet av nye handelsregimer og økt konkurranse fra Kina rundt 2005, da en rekke foretak ble stengt og arbeidsplasser gikk tapt. Kunsthåndverk er en betydelig næringsvei i enkelte byer.
Marokko – musikk. Musikkulturen har historiske bånd til Sudanområdet, Vest-Afrika og Egypt. Utendørs seremonimusikk på ghaita (oboinstrument) og bend?r eller tabl (tromme) representerer en panislamsk tradisjon, mens sang til ganga (sidetromme) og qarqabat (jernidiofoner) viser slektskap med vestafrikanske former.
Den islamske kunstmusikktypen maghrib, også kalt den andalusiske tradisjonen, er dominert av nauba, en kammermusikalsk suiteform. Den fremføres av ensembler med ‘ud (lutt), rabab og kamanja (fiolintyper), tar (rammetromme) og darbouka (tromme), noen ganger supplert med klaver og cello. Stilen er heterofon, rikt ornamentert og i samsvar med islamsk teori om melodiske og rytmiske modi.
Den kulturelle oppblomstringen etter uavhengigheten (1956) gjenspeiles i utviklingen av populærmusikk og årlige festivaler for folklore (Marrakech), jazz (Tanger), andalusisk musikk (Saîdia) og afrikansk kunst (Agadir).
Selvstendighet
En nasjonalistbevegelse vokste frem i 1930-årene, og et selvstendighetsparti, Hizb al-Istiqlal, ble dannet 1943. Kravet om uavhengighet ble først fremmet med styrke i 1950-årene, da det også ble grepet til våpen mot det franske styret. Spania stilte seg mer åpen til selvstendighet enn Frankrike, og de marokkanske nasjonalistene fikk i stor utstrekning operere fra de spanskkontrollerte områdene. I 1953 avsatte og deporterte franskmennene sultan Muhammad, som støttet nasjonalistbevegelsen, til Madagaskar. Motstanden mot denne aksjonen kulminerte i åpent opprør 1955, og Frankrike gikk med på å gjeninnsette sultanen. Frankrikes stilling ble ytterligere vanskeliggjort da det brøt ut krig i Algerie i 1954.
En fransk-marokkansk avtale av 2. mars 1956 – og en tilsvarende med Spania 7. april – førte til Marokkos øyeblikkelige selvstendighet. I oktober samme år ble Tanger gjeninnlemmet i Marokko; Tarfaya ble tilbakelevert 1958 og Ifni 1969 – mens Spania, til tross for marokkanske protester, har beholdt Ceuta og Melilla. Marokko gjorde ved selvstendigeheten også krav på territorier som skulle gjenskape det gamle «Stor-Marokko», med områder fra Algerie, Mali og Mauritania, samt spanske besittelser i Nordvest-Afrika. Denne ekspansjonstanken lå også bak okkupasjonen av Vest-Sahara 1975, etter at Spania trakk seg ut av kolonien.
1957 tok sultan Muhammad kongetittel. Ved hans død i 1961 ble han etterfulgt av sin sønn, som tok kongenavnet Hassan 2. Selv med en politisk liberal grunnlov var monarkiet sterkt, og kongen hadde utstrakt makt. Kong Hassan ønsket politisk pluralisme – også fordi han ved å tillate flere partier kunne splitte og svekke opposisjonen – og flere politiske partier vokste frem. Voksende misnøye med de økonomiske kårene førte til at kongen i 1965 erklærte unntakstilstand, hvor han selv tok over all makt. I oktober 1965 forsvant opposisjonslederen Ben Barka i Frankrike, og hans skjebne ble først klarlagt etter kong Hassans død. I 1971 var det et mislykket forsøk fra konservative offiserer på å styrte kongen og å danne en republikk, og året etter overlevde han et nytt kuppforsøk.
Fra midten av 1970-årene ble konflikten om Vest-Sahara trappet opp (om selve konflikten, se nærmere under Vest-Sahara). Kong Hassan brukte konflikten i Vest-Sahara til å styrke marokkansk nasjonalisme – og sin egen politiske stilling. En revidert grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i 1992, med noe større politisk frihet utover i 1990-årene, bl.a. som svar på tiltagende misnøye og motsetninger – men fortsatt med en menneskerettighetspraksis som førte til internasjonal kritikk. Etter en folkeavstemning i 1996 ble det flertall for grunnlovsendringer som gav Marokko et parlament med tokammersystem. Ved parlamentsvalget 1997 stilte over 3000 kandidater fra 16 partier til valg på de 325 setene i et representanthus (Majlis al-Nuwab) og 270 i et senat (Majlis al-Mustasharin). Istiqlal og Union socialiste des forces populaires (USFP) fikk størst oppslutning. Etter valgene 1997 utnevnte kongen Marokkos første statsminister fra opposisjonen (USFP), som dannet en koalisjonsregjering.
Flere islamistiske grupper opererte i Marokko i 1990-årene, dels inspirert av utviklingen i Algerie. Ansvaret for terrorangrepet mot et hotell i Marrakesh 1994 ble lagt på krefter med tilhørighet i Algerie og nordafrikanske miljøer i Frankrike. Fremveksten av radikal islamisme knyttes til de betydelige økonomiske og sosiale problemer – og forskjeller – i det marokkanske samfunn, særlig knyttet til høy arbeidsledighet blant unge, samtidig med høy urbaniseringsgrad. De islamistiske gruppene har særlig oppslutning i fattige strøk og læresteder i storbyene. Protester mot regjeringens sosiale politikk førte til opptøyer i Tanger i 1996. Islamistene ble mer synlige på 2000-tallet, og ved valget 2002 fikk det islamistiske Parti de la justice et du développement (PJD) betydelig oppslutning. I mai 2003 gikk en serie selvmordsbomber av i Casablanca, og 45 mennesker ble drept. Attentatet ble dels knyttet til Marokkos radikale islamistiske bevegelse, dels til al-Qaida, hvorpå en ny antiterrorisme-lovgivning ble vedtatt. Flere marokkanere var blant de arresterte etter terrorbombingen i Madrid i 2004.
23. juli 1999 døde kong Hassan 2 etter 38 år på tronen og ble etterfulgt av sin sønn, som tok navnet Muhammad 6. Han anla en annen regjeringsstil enn sin far, med større åpenhet og kontakt med befolkningen, samtidig som han videreførte monarkens sterke maktposisjon.
Utenrikspolitikk
Marokkos utenrikspolitikk er både knyttet til landets regionale stilling, konflikten i Vest-Sahara, forholdet til EU og særlig Frankrike og Spania – og til Midtøstenkonflikten. Fra midten av 1970-årene har Vest-Sahara-spørsmålet vært sentralt i Marokkos forhold til land både i regionen og videre. Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara 1975 og den senere marokkanske trenering av FNs planer for den tidligere kolonien har ført til mye kritikk. Fra 2000-tallet ble kritikken noe svakere, samtidig som samarbeidet med flere vestlige land omkring kamp mot internasjonal terrorisme ble styrket. Særlig ble forholdet til USA styrket fra 1991 – og dernest etter 2001 – og den økonomiske og militære bistanden til Marokko ble vesentlig økt. Marokko sluttet seg til de USA-ledede styrkene i Golfkrigen i 1991 – til tross for sterk hjemlig motstand. EU er Marokkos viktigste handelspartner, og de to parter undertegnet 1996 en avtale for å styrke den sosiale og økonomiske utviklingen i området sør for EU. En marokkansk søknad om inntreden i EU er derimot avvist, og europeisk bistand til Marokko ble i 1990-årene begrenset pga. landets brudd på menneskerettighetene. En annen anstøtsten i forholdet mellom Marokko og EU har vært periodevis uenighet om fiskeriavtaler; Marokko har i flere år sluppet fiskefartøy fra EU til i sine farvann.
Det kom til et midlertidig brudd på de sterke bånd mellom Marokko og Frankrike da Marokko brøt de diplomatiske forbindelser som følge av Suezkrisen i 1956, så vel som under Algerie-krigen. Forholdet til Frankrike under kong Hassan var godt, med noen unntak, bl.a. etter den marokkanske nasjonalisering av gjenværende fransk eiendom i 1973. Uenighet om fiskeriene har ikke minst rammet forholdet mellom Marokko og Spania, hvor også spørsmålet om spanske territorielle besittelser i Nord-Afrika er en kime til konflikt. Spania beholdt enklavene Ceuta og Melilla ved Marokkos selvstendighet, men Marokko anser dem som marokkanske og krever dem tilbakeført – noe Spania fortsatt har avvist. Spania har ankepunkter mot Marokkos håndtering av den omfattende illegale innvandringen til Spania fra havner i Marokko, og 2002 var oppstod en spent situasjon da Marokko utplasserte soldater på en ubebodd øy – kalt Leila av Marokko, Perejil av Spania – utenfor den marokkanske kysten. De to land strides om retten til øya og har vært enige om at den ikke skal besettes. Spania sendte spesialstyrker for å fjerne de marokkanske soldatene – uten at det kom til sammenstøt. Til tross for uenighet på flere områder er Spania viktig for Marokko, både som marked og som brohode til Europa. En vennskapsavtale ble inngått da kong Juan Carlos besøkte Marokko i 1991.
Marokkos forhold til de øvrige Maghreb-landene har også vært sterkt influert av Vest-Sahara-spørsmålet, hvor særlig Marokkos naboland Algerie har støttet frigjøringsbevegelsen Polisario. Etter perioder med bl.a. stengte grenser i 1970- og 1980-årene ble diplomatiske forbindelser gjenopptatt 1988, før forholdet igjen ble forverret fra 1994, da Marokko begrenset adgangen for algirere til å besøke landet, som en sikkerhetsforanstaltning mot innflytelse av radikal islamisme, som stod sterkt i Algerie. Marokko og Algerie utkjempet 1963 en kortvarig grensekrig over omstridte områder i dagens sørvestlige Algerie. Vest-Sahara-spørsmålet isolerte Marokko fra de andre Maghreb-statene (Algerie, Libya, Mauritania og Tunisia), men Libya og Marokko inngikk 1984 en unionsavtale som første skritt mot et forent Maghreb. Unionen ble ikke virkeliggjort, men alle fem stater gikk 1989 sammen om en avtale som i navnet innebar en union mellom de fem – med begrenset effekt.
Kong Hassan spilte en aktiv rolle i fredsprosessen i Midtøsten tidlig i 1990-årene, men Marokko høstet mye kritikk i den arabiske og muslimske verden gjennom kontakten med Israel fra midten av 1990-årene; ca. 10 % av Israels jødiske befolkning er av marokkansk herkomst. Marokko trappet ned kontakten med Israel tidlig på 2000-tallet, som følge av Israels krigføring mot de palestinske selvstyremyndighetene. Under seksdagerskrigen 1967 sendte Marokko tropper til forsterkning i kampen mot Israel, men de nådde ikke frem før krigen var over. 1976 og 1977 sendte kong Hassan tropper til støtte for Mobutu Sese Sekous regime i Zaïre, samtidig med fransk intervensjon. Mobutu ble gitt eksil i Marokko da han ble avsatt 1997; det samme fikk Reza Pahlavi, sjahen av Iran, i 1979.
