Mali

Mali, innlandsstat i Vest-Afrika, grenser i nordvest til Mauritania, i nordøst til Algerie, i øst og sørøst til Niger, i sør til Burkina Faso og Elfenbenskysten, i sørvest til Guinea og i vest til Senegal.

Landet består til størstedelen av ørken eller halvørken. Om lag 80 % av befolkningen er sysselsatt i landbruket, og ca. 5 % er nomader. Republikken er et av de fattigste landene i Afrika, og flere perioder med alvorlig tørke har bl.a. bidratt til å redusere husdyrbestanden og utbyttet fra landbruk og fiske.

Mali har gjennom tidene vært et kulturelt knutepunkt i Vest-Afrika, noe som har gitt landet en etnisk svært sammensatt befolkning. Det nåværende Mali var fra 1895 en del av Fransk Vest-Afrika under navnet Fransk Sudan. Etter en kort periode med indre selvstyre innenfor Det franske samveldet i 1958, gikk landet sammen med Senegal og dannet Mali-føderasjonen. Da føderasjonen gikk i oppløsning i 1960, ble landet en uavhengig republikk og tok navnet Mali.

Navnet har historiske røtter og går tilbake til 1200-tallet da mandingo (malinke)-folket, etter kriger og erobringer, grunnla det mektige Mali-riket.

Mali – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 1992 er Mali en presidentstyrt, enhetsstatlig republikk. Presidenten velges i allmenne valg for fem år og kan gjenvelges én gang. Han utnevner statsministeren, som igjen utnevner resten av regjeringen. Lovgivende makt er lagt til en nasjonalforsamling med 147 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år.
Administrativ inndeling

Mali er delt inn i åtte administrative regioner. Hovedstaden styres av en distriktsregjering.
Rettsvesenet

Rettsvesenet omfatter en høyesterett, en appellrett, to førsteinstansretter og egne arbeidsretter. Lovverket bygger på franske forbilder.

Mali – natur. Landskapet er forholdsvis monotont og består for det meste av sletter og platåer, omkranset av bratte skråninger. Nær 60 % av landet (den nordlige delen) er ørken (Sahara) med sandsteinsplatåer og senkninger dekket av sanddyner. I nordøst, ved grensen mot Algerie, ligger fjellmassivet Adrar des Iforas. Høyeste fjell er Hombori Tondo, 1155 moh., i midtre del av landet, nær grensen mot Burkina Faso. Den midtre delen av landet preges av Nigers innlandsdelta, som er et stort oversvømmelsesområde hvor elven skifter retning fra nordøst til sørøst og danner en grus- og sandvifte. Sørlige del er et lavt platå, gjennomskåret av elvene Senegal og Niger.
Klima

Mali ligger i den tropiske klimasonen, og er et varmt og tørt til semitørt land. Den sørligste delen av landet har savanneklima med årsnedbør 1000–1500 mm. August er nedbørrikeste måned og desember–februar er tørketid. Varmeste periode er før regntiden, med middeltemperatur over 30 °C i april, mens det er kaldest med middeltemperatur 25 °C i desember–januar. Lenger nord blir regntiden kortere, og det er tørketid oktober–april. Her er det steppe og ørken med årsnedbør ned i 100–150 mm. Varmeste tid her er mai–juli med middeltemperatur 35 °C, mens middeltemperaturen for desember–januar er ca. 20 °C. Helt i nord faller det bare ca. 50 mm nedbør i året. Nedbøren kan vise store variasjoner fra år til år.

Mali – plante- og dyreliv. Vegetasjonen er preget av det tørre klimaet og endres gradvis langs en nord–sør-gradient. I sør er det savanne, langs elveløpene og langs grensen mot Guinea er det noe skog. På savannen vokser bl.a. smørtre. Lenger nord, i Sahel-beltet, er vegetasjonen steppepreget med tørketålende trær som apebrødtre og dumpalme. Lengst i nord, mot Sahara, forsvinner all vegetasjon.

Pattedyrfaunaen omfatter omkring 140 arter. På savannen i sør lever bl.a. antiloper, gaseller, sjiraff, elefant, løve, sjakaler og hyener. Av rovdyr finnes også rever, hyenehund og flere snikekatter. Krokodille og flodhest finnes i elvene. I elven Nigers innlandsdelta forekommer mer enn 100 fiske- og 350 fuglearter. Mer enn 650 fuglearter er observert i Mali, deriblant mer enn 50 rovfuglarter, 30 råkefugler og tallrike solfugler og vevere. Struts, trapper og sekretærfugl lever på savannen. Minst 105 krypdyr og 30 amfibier forekommer.

Mali – befolkning. Folketallet var 2005 anslått til 12,3 mill. innb. Gjennomsnittlig årlig befolkningstilvekst var i perioden 1993–2003 2,9 %. Mali har svært høye fødselstall, og fertilitetsraten for 2003 er beregnet til 7 barnefødsler per kvinne. Den naturlige tilveksten (fødte ÷ døde) reduseres av arbeidsmigrasjon (særlig til landene ved kysten i sør). Iflg. FN-data fra 2003 lever ca. 2 % av den voksne befolkningen med hiv/aids.

Befolkningen er sammensatt av et titalls forskjellige etniske grupper. De største gruppene er bambara som teller drøye 30 % av befolkningen, senufo, fulani, mandingo (malinke), dogon, songhai og tuareg. Fulani kombinerer kvegdrift med jordbruk. Også tuaregene i nord er nomader. De øvrige gruppene livnærer seg hovedsakelig gjennom jordbruk. De senere års tørkekatastrofe har tvunget mange fulanier og tuareger til å oppgi sin nomadiske livsform. En voldelig konflikt med utgangspunkt i tuareg-grupper har preget Mali i 1990-årene (se for øvrig avsnittet om historie).

Bosetningen er særlig konsentrert til elveområdene i de midtre og sørlige deler av landet. Bybefolkningen har økt raskt og utgjør 30 % av folketallet. Største by er hovedstaden Bamako.
Religion

Ca. 80 % av befolkningen er muslimer. 1,2 % tilhører kristelige minoritetsgrupper. Øvrige deler av befolkningen tilhører tradisjonelle lokale religioner.
Språk

Fransk er offisielt språk. Størsteparten av befolkningen snakker bambara som hører til mandespråkene i språkfamilien niger-kongo. Til denne språkgruppen hører også malinke. Gurspråkene er representert ved senufo, de vestatlantiske språkene ved fulani. I nord snakkes berberspråket tuareg.

Mali – næringsliv og økonomisk utvikling. Mali er et av Afrikas største land, og regnes som et av verdens aller fattigste. Landet har begrensede naturressurser, og dets jordbruksbaserte næringsliv er sårbart i forhold til mangelfull nedbør og for tørkeperioder – så vel som å være prisgitt internasjonale handelsregimer. Vel 80 % av befolkningen er sysselsatt i landbruket, men kun 2 % av arealet er dyrket mark, vesentlig langs elven Niger. Størstedelen av Mali er ørken og halvørken, hvor landbruket begrenses til husdyrhold, til dels drevet av nomader. Særlig i 1970- og deler av 1980-årene, men også senere, ble Mali hardt rammet av tørke. Dette hadde en direkte negativ effekt på den økonomiske og sosiale utviklingen, og det førte til en forsterket tilflytting til byene – bl.a. av den nomadiske befolkningen, som derved ble redusert. Store områder i nord ble avfolket. I 2002 var ca. 5 % av befolkningen nomadisk. Malis formelle sektor er liten, og det er få arbeidsplasser også i byene. Et betydelig antall maliere – normalt rundt 3 mill. – finner derfor sysselsetting i nabolandene, hvor de for det meste er sysselsatt i landbruket, ofte på sesongbasis; mange illegalt. Urolighetene i Elfenbenskysten fra 1999 førte til at mange maliske gjestearbeidere måtte vende hjem, med de følger det hadde for den lokale økonomien. Også på andre områder, bl.a. transport av varer til og fra havner, har krigen i Elfenbenskysten hatt negativ innflytelse på Malis økonomi.

Mali har opplevd betydelig økonomisk vekst fra 1990-årene, men landet er sårbart for tørke, samt innimellom: store svermer av gresshopper som spiser avlingene. Mali er også utsatt for økte oljepriser, og for konkurranse fra subsidiert bomull særlig fra USA; bomull er maliske småbønders viktigste kontantgrøde og Malis fremste eksportartikkel. Mali sluttet seg igjen til det vestafrikansk-franske monetære samarbeidet innen Union monétaire oust-africaine (UMOA), og gjeninnførte CFA som sin pengeenhet, 1984. En devaluering av CFA på 50 % som fant sted 1994 fremmet jordbruket, som også er prioritert av landets myndigheter. Som følge av flere strukturtilpasningsprogrammer iverksatt fra midten av 1980-årene, har Mali gjennomført en økonomisk liberalisering, med en privatisering av et næringsliv som staten tidligere hadde store eierinteresser i. Denne politikken, som er ført etter press fra Verdensbanken og IMF, har vært lite populær i folket, og bidrog 1991 til president Traorés fall, slik innstramminger 1968 hadde bidratt til kuppet som styrtet president Keita.

Med sin rike historie og kultur er også turisme en potensiell vekstnæring.
Landbruk, fiske

Mali er fremfor alt et landbruksland, hvor vel 80 % av befolkningen er sysselsatt i sektoren, dels med åkerbruk særlig langs elvene, dels med husdyrhold, særlig i de tørre områdene i nord. Sektoren svarte tidlig på 2000-tallet for ca. 1/3 av BNP. Produkter fra landbruket stod for ca. 40 % av samlet eksportverdi på slutten av 1990-årene, men sank til ca. 30 % først på 2000-tallet, vesentlig som følge av økt eksport av gull. Det viktigste produktet er bomull, som både sysselsetter ca. 3 mill. mennesker og er langt den mest verdifulle eksportartikkelen fra landbruket. Tidlig på 2000-tallet utfordret Mali Egypt som Afrikas største bomullsprodusent. Bomull produseres vesentlig sør i landet, og størstedelen av avlingen eksporteres. Pga. store subsidier til bomullsprodusenter i USA, har land som Mali – selv med sine lave produksjonskostnader – vanskelig for å konkurrere med amerikansk bomull på verdensmarkedet. Også peanøtter dyrkes i sør, mest for eksport.

For hjemlig konsum dyrkes særlig hirse og maniok, samt ris, mais, grønnsaker.

For befolkningen i nord, derunder nomadefolk, har husdyrhold alltid hatt en fremtredende plass. Eksporten av levende dyr er av stor økonomisk betydning, og rangerer i verdi etter gull og bomull. Husdyrhold representerer ca. 1/3 av landbrukets bidrag til BNP. Det er et ikke uvesentlig fiske i Niger.
Bergverk, energi

Mali har få utnyttbare mineralressurser, men økte investeringer i flere gullgruver fra 1990-årene, styrket sektorens økonomiske betydning vesentlig, til 17 % av BNP i 2002. Mali har kjente forekomster av flere mineraler, bl.a. bauxitt, diamanter, fosfat, kobber, jern, mangan, uran og gull. Pga. lite utviklet infrastruktur og den lange avstanden til utskipingshavner, er det lite utvinning. Ved siden av gull, utvinnes noe salt, marmor og fosfat. Det finnes ikke-utnyttede forekomster av bl.a. jernmalm, bauxitt, uran, sink, kobber og mangan. Etter åpningen av Morilafeltet (2000) inntok Mali posisjonen som Afrikas tredje største produsent av gull (etter Sør-Afrika og Ghana). Mesteparten av Malis gull kommer fra dagbrudd, som er en relativt rimelig utvinningsmåte, og som har gjort det attraktivt å investere i landet. I 2000 var gull for første gang Malis viktigste eksportinntektskilde.

En begrensende faktor for gruvesektoren, så vel som for jordbruk og industri, er mangelen på kraft. Store deler av landet er ikke elektrifisert, og for øvrig er det oftest underskudd på elektrisk kraft. Rundt halvparten av kraften ved inngangen til 2000-tallet var vannkraft, størstedelen produsert ved Selingué-verket i elven Sankarani-. Etter at Manantaliverket ved Senegalelven ble satt i drift i 2001, bedret forsyningene seg; dette er et prosjekt som forsyner Mali, Mauritania og Senegal, og hvor Mali har avtalefestet rett til 55 % av produksjonen.
Industri

Mali har en liten industrisektor, med virksomhet vesentlig i hovedstaden Bamako. Sektoren består av næringsmiddelforetak, som særlig foredler jordbruksprodukter, samt noe produksjon av bygningsmaterialer og andre forbruksartikler. Industrien er svak av flere årsaker, fra et lite hjemmemarked til konkurranse fra en mer etablert industri bl.a. i nabolandet Elfenbenskysten og smugling fra Nigeria. Mangelfull kraftforsyning samt et dårlig kommunikasjonsnett har også bidratt til å hindre industriell vekst.

Mali – samferdsel. De store avstandene er et problem for Malis politiske og økonomiske integrasjon, så vel som for utenrikshandelen. Mali har ikke kystlinje, og frem til borgerkrigen i Elfenbenskysten, fra 1999, gikk mesteparten av utenrikshandelen over havnen i Abidjan. Hovedveien mellom Bamako og Abidjan er viktigste forbindelse med utlandet,. men også den ca. 1300 km lange jernbanen fra Bamako til Dakar i Senegal er viktig, og tar hånd om noe utenrikshandel. Etter den faktiske delingen av Elfenbenskysten i 2002, ble handel også omdirigert til Tema i Ghana og Nouakchott i Mauritania – med de ekstra kostnader dette innebar. Bortsett fra de få hovedveiene er veinettet dårlig utbygd, bestående av ca. 20 000 km. Elven Niger er en viktig transportåre, men lite farbar utenom regntiden. Bamako har internasjonal lufthavn.

Mali – musikk. Plasseringen mellom den arabiske verden i nord og det svarte Afrika i sør har fra gammelt av preget kulturen og musikklivet, som også reflekterer landets etniske mangfold. Musikk spiller en viktig rolle ved markering av års- og livssyklusen, ved ulike religiøse riter og ved ulike arbeidsoperasjoner. Profesjonelle musikere, såkalte dyeli eller skalder (griot), blir ofte tillagt rituelle oppgaver. I tillegg til griotenes spesialiserte yrkesutøvelse finnes musikkaktiviteter der alle kan delta. Xylofoner (balafon), oboer, trommer (bl.a. djembe), bjeller, skrape- og rasleinstrumenter, kora og andre strengeinstrumenter skaper stor klanglig rikdom. Mali har fostret en rekke fremragende utøvere som også er blitt internasjonalt kjent, f.eks. sangerne Salif Keita og Rokia Traoré og sangeren og gitaristen Ali Farka Toure.

Selvstendighet

Valg til en grunnlovgivende forsamling ble holdt 1956. Det ble vunnet av US-RDA, som derved dannet det første ministerråd for Fransk Sudan i 1957. I 1958 ble det innført indre selvstyre innenfor Det franske samveldet, og flere territorier i Vest-Afrika ønsket å gå sammen i en føderasjon. Men bare Mali og Sudan sluttet seg til Maliføderasjonen, da den ble opprettet med Senegal 1959, med en felles nasjonalforsamling. Føderasjonen oppnådde selvstendighet 20. juni 1960, men brøt sammen etter to måneder, da Senegal trakk seg ut av frykt for dominans fra Sudan (Mali). Tidligere Fransk Sudan ble da proklamert som republikken Mali 22. september 1960. Union Soudanais hadde da vunnet valgene, og dens leder Modibo Keita ble landets første president.

Keita førte en radikal, sosialistisk politikk, som bl.a. innebar en tilnærming til de afrikanske nabostater Ghana og Guinea og et delvis brudd i forholdet til Frankrike; bl.a. trakk Mali seg ut av franc-sonen i 1962 – men sluttet seg til igjen 1967 som følge av økonomiske vansker. Mot slutten av 1960-årene vokste opposisjonen mot Keitas regime, både som følge av økonomiske vansker og politisk undertrykking; opprør ble slått ned i 1964 og 1968. Etter at han 1968 oppløste nasjonalforsamlingen, grep en gruppe unge offiserer makten gjennom et statskupp. Et militært råd tok over styringen av landet, med løytnant (senere generalmajor) Moussa Traoré som president. Et statsbærende parti, Union démocratique du peuple malien (UDPM), ble etablert 1976, ledet av Traoré. I 1979 ble Traoré, som sivil, valgt til president, gjenvalgt 1985; begge gangene uten motkandidat.

Uten lovlig politisk opposisjon tok motstanden mot regimet andre former, og fra slutten av 1980-årene vokste kravene om demokrati. I 1990 organiserte opposisjonen seg i bl.a. Comité national d’initiative démocratique (CNID) og Alliance pour la démocratie au Mali (ADEMA). 1991 ble Traoré avsatt i et militærkupp, ledet av oberstløytnant Amadou Toumani Touré, som banet veien for flerpartistyre og demokrati. Som i mange andre tidligere franske kolonier i Afrika, ble en nasjonal konferanse avholdt høsten 1991, og en ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning 1992. Det påfølgende valget på nasjonalforsamling førte til at ti av de 21 deltakende partiene fikk plass i parlamentet, med ADEMA som det største. Alpha Oumar Konaré ble valgt til president; gjenvalgt 1997, etter valget 2002 etterfulgt av Amadou Toumani Touré. 1993 og 1998 ble tidligere president Traoré dømt til døden for delaktighet i mord og økonomisk kriminalitet; begge dommene ble omgjort til livsvarig fengsel. Mali ble fremholdt som en modell for demokratisering, men mot slutten av 1990-årene kom det til irregularitet i valgavvikling samt forfølgelse av opposisjonelle, og et kuppforsøk ble avverget 1996.
Etnisk konflikt

Mali var i 1990-årene preget av en etnisk konflikt i nord, der flere grupper fra tuaregfolket gjorde opprør. Konflikten mellom tuaregene og sentralregjeringen har pågått siden 1960-årene, da tuaregene 1962–63 først gjorde opprør – som ble slått ned med militærmakt. Tuaregene lever i og ved Sahara-ørkenen, på tvers av moderne statsgrenser, men ved opprettelsen av Mali ble ca. 300 000 tuareger borgere i denne staten. Under press av modernisering og alvorlig tørke i 1970- og 1980-årene, følte de sitt tradisjonelle livsgrunnlag truet, og gikk til nye opprør. Etter at tuareg-geriljaen i 1990 angrep offentlige mål i det østlige Mali, innførte regjeringen unntakstilstand i to provinser og startet en militær aksjon mot de militante tuareg-organisasjonene, som da kjempet for en selvstyrt tuareg-stat i Sahara. Flere slike organisasjoner var aktive, og fire av dem gikk 1991 sammen i en felles front, Front unifié pour la défense de l’Azawad (FUDA). Forhandlinger ble ført i Algerie i 1992, og en fredsavtale mellom maliske myndigheter og tuareg-representanter ble undertegnet i Alger. Et par andre etniske grupper startet også opprør i nord, bl.a. gjennom Mouvement patriotique Ghanda Koy. En ny fredsavtale med myndighetene ble inngått 1995.
Utenrikspolitikk

I 1960-årene førte Mali en radikal, pan-afrikanistisk og alliansefri politikk, og søkte å bidra til politisk samling av Afrika, bl.a. gjennom etablering av en union med Ghana og Guinea, og deltakelse i etableringen av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). Samtidig svekket landet forbindelsene med den tidligere kolonimakt Frankrike, parallelt med en tilnærming til Øst-Europa. En vestlig dreining, med bedrede forbindelser med Frankrike, og økt bistand fra Vesten, inntrådte etter president Modibo Keitas fall 1968. President Moussa Traoré bidrog til å plassere Mali på kartet bl.a. ved sin ledelse av OAU, for Bamako-initiativet for fremme tilgangen til medisiner i Afrika, samt ved å lede FNs toppmøte for barn i 1990

I 1974 ble det utkjempet en kortvarig grensekrig mellom Mali og Burkina Faso (daværende Øvre Volta). Konflikten, som dreide seg om et omstridt grenseområde i Agacher-provinsen, blusset opp igjen med nye krigshandlinger i 1985, hvorpå Den internasjonale domstolen i Haag bila konflikten. En mer vedvarende konflikt med tuaregbefolkningen har vært både en innenrikssak og en utenrikspolitisk anliggende. Tuareg-nomadene har tilhold i Algerie, Burkina Faso, Mali, Mauritania og Niger, og en vesentlig del av tuaregenes motstandsbevegelse har ønsket et uavhengig territorium, Azawad, innen disse statene. Blant dem som har støttet dette kravet er Libya, som følgelig er beskyldt for å ha understøttet opprørerne med våpen. Tuareger skal også ha kjempet som leiesoldater i Afghanistan og Irak. Soldater fra Mali deltok i 1990-årene i de fredsbevarende operasjonene i Liberia (ECOMOG) og Rwanda (UNAMIR). Mali sendte også tropper til den afrikanske fredsstyrken som i 1997 ble satt inn i Sentralafrikanske republikk; Malis tidligere militære leder Amadou Toumani Touré hadde vært megler i konflikten mellom regjeringen og hæren. Mali deltok på slutten av 1990-årene i de afrikanske fredsoperasjonene i Liberia, Sentralafrikanske republikk og Sierra Leone. Mali styrket mot slutten av 1990-årene forbindelsene med nabolandene Algerie, Mauritania og Senegal, bl.a. gjennom skjerpet grensekontroll. Sammen med Libya var Mali i 1997 initiativtaker til en sammenslutning av stater i Sahel. Mali har også søkt nærmere kontakt med Mano River-unionen i sør, og dens medlemsland: Guinea, Liberia og Sierra Leone.