Malaysia, forbundsstat i Sørøst-Asia, består av den sørøstlige delen av Malayahalvøya og av Sarawak og Sabah på Borneo. På fastlandet grenser Malaysia til Thailand i nord, Malakkastredet i vest og Sør-Kinahavet i øst. Som en enklave utenfor sørspissen ligger den selvstendige øyrepublikken Singapore. Delstatene Sarawak og Sabah omfatter til sammen den nordlige delen av øya Borneo. Sarawak grenser til Indonesia i sør, til Brunei i nordøst og til Sør-Kinahavet i nord. Sabah grenser til Indonesia i sør, Sør-Kinahavet i nordvest, Sulusjøen i nordøst og til Sulawesisjøen i sørøst. Flere øyer tilhørende Filippinene er beliggende rett utenfor østkysten av Sabah.
Malaysia er blant 6 land som gjør helt eller delvis krav på Spratly-øyene i Sør-Kinahavet.
Befolkningen er sammensatt av ulike folkegrupper hvorav de viktigste er malayer, kinesere, indere og ulike lokale grupper i Sarawak og Sabah. Malaysia har utviklet en god økonomi med en levestandard som er blant de høyere i Asia. Landet er en viktig eksportør av elektroniske industriprodukter samt av palmeolje og naturgummi. Produksjon av olje og naturgass har fått økende betydning med betydelige felter på kontinentalsokkelen.
Landet er sammensatt av flere tidligere engelske kolonier. Malayaføderasjonen ble dannet 1948 av 9 sultanater pluss Melaka og Penang, og full selvstendighet ble innvilget 1957. I 1963 ble så Malaysia opprettet, bestående av den tidligere Malaya-føderasjonen samt Singapore, Sarawak og Sabah. Singapore ble deretter utstøtt i 1965.
Navnet Malaya er avledet av sanskrit malai, ‘fjell’.
Malaysia – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1957 er Malaysia en parlamentarisk-demokratisk forbundsstat og et konstitusjonelt monarki. Monarken, som er landets statsoverhode, velges for fem år av og blant de arveberettigede herskere (sultaner) i ni av de 13 stater som utgjør Malaysia. Herskerkonferansen, som omfatter de ni sultaner og overhodene for de andre delstatene, har også en del andre funksjoner i tillegg til å velge konge (Yang di-Pertuan Agong); den konsulteres i forbindelse med viktige statlige utnevnelser, bl.a. dommerutnevnelser, i saker av betydning for islams stilling og ved forfatningsendringer.
Den reelt utøvende makt ligger imidlertid hos statsministeren og regjeringen, som begge er ansvarlige overfor parlamentet. Den lovgivende forsamling, parlamentet, består av to hus, et senat (Dewan Negara) og et representanthus (Dewan Rakyat). Det første har 70 medlemmer, 44 utnevnt av kongen og 26 valgt av de delstatlige forsamlinger (to fra hver); det sitter i tre år. Representanthuset har (fra 2004) 219 medlemmer, valgt for fem år i allmenne valg fra enpersonskretser. Av disse kommer 28 fra Sarawak og 26 fra Sabah. Huset kan oppløses av statsministeren før perioden er utløpt. Selv om huset er det viktigste kammer, deltar begge kamre i lovgivningen. Lover må godtas av begge kamre, men har en lov blitt introdusert i representanthuset har senatet bare utsettende veto.
Delstatene
Hver av de 13 delstatene har sin egen forfatning, men uten å ha så stor selvstendighet som delstater som regel har. De to delstatene på Borneo, Sabah og Sarawak, har større grad av selvstendighet. I ni av delstatene er overhodet en arvehersker, i sju av tilfellene med tittelen sultan. Overhodene i de andre fire statene arver ikke sine posisjoner og deltar derfor ikke i kongevalget. Delstatsoverhodenes rolle varierer noe, men i hovedsak ligger den utøvende makt hos den delstatlige førsteminister og regjering. Regjeringen er ansvarlig overfor den folkevalgte lovgivende delstatsforsamling. Hver delstat på halvøya er inndelt i administrative distrikter ledet av en distriktsembetsmann. Sabah og Sarawak har lignende ordninger (fire og fem lokalenheter), men de benevnes annerledes. Til sammen er det 130 lokale administrative enheter. Hovedstaden Kuala Lumpur med Labuan og Putrajaya administreres som forbundsterritorier.
Malayahalvøya
Malayahalvøya domineres av en sentral kjerne av fjell, omgitt av smale og sumpige kystsletter, som i sør vider seg ut til et bølgende landskap. Det sentrale fjellområdet består av 7–8 parallelle kjeder med hovedretning nord–sør. Fjellkjedene består ofte av granitt med forekomster av tinnmalm, mens kalkstein fra jura–kritt ellers er vanligste bergart. Berggrunnen er gjerne dekket av tykke forvitringslag med tropiske gule og røde jordartstyper. Den midterste (hovedkjeden) Kerbaukjeden løper fra grensen mot Thailand i nord til Negri Sembilan i sør. Høyeste punkt her er Gunong Korbu (2182 moh.). Øst for hovedkjeden løper Tahanfjellene fra Terengganuhøylandet gjennom Johore og videre ut på Singapore og øyene utenfor. Her ligger Gunong Tahan (2187 moh.), det høyeste fjellet på fastlandet. De største lavlandsområdene er Kedahsletta i nord, Selangorsletta midt i landet, Johoreområdet i sør, Pahangsletta i øst og Kelantansletta i nordøst. De tre største elvene, Pahang (435 km lang), Perak (400 km) og Kelantan (250 km), springer ut i fjellkjeden Banjaran Besa, som danner det viktigste vannskillet på halvøya.
Sarawak og Sabah
Sarawak og Sabah er også meget fjellrike, med smale, sumpige kystsletter. Høylandsområdene ligger på vestskråningene av Kelingkang-, Kapuas- og Iranfjellene på Midt-Borneo. Sabah er dominert av fjellkjeden Crocker Range, som løper nordøstover nesten parallelt med kysten og ender i det høye fjellmassivet Gunong Kinabalu (4101 moh.), mens Sarawaks høyeste topp er 2422 moh. De største elvene er Kinabatangan (550 km), som ligger i Sabah, og Rajang (560 km) og Baram (400 km), som ligger i Sarawak.
Malaysia – klima. Malaysia ligger i den tropiske sone, og har et typisk ekvatorialt klima med høye temperaturer året igjennom. For hele landet er midlere årstemperatur ca. 27 C° i lavlandet, og de årlige temperaturvariasjoner er ubetydelige. Temperaturene i høylandet i det indre er imidlertid betraktelig lavere. Den årlige middeltemperatur i Cameron Highlands (1450 moh.) på Malayahalvøya er således 18 °C. Det faller regn hele året, gjerne mest i september–november og minst i januar–februar, men med betydelige forskjeller særlig fra vest til øst. På østkysten hvor nordøst-monsunen står på fra havet, er det mest nedbør november–mars. Den vestlige og den indre del av Malayahalvøya har to nedbørsmaksima i forbindelse med monsunperiodene april–mai og oktober–november. Årsnedbøren er gjennomgående 2000–3000 mm, men der fuktige luftmasser heves mot fjellskråninger, kan den bli vesentlig større.
Malaysia – befolkning. Malaysias folketall var år 2005 beregnet til 26,1 mill., hvorav 80 % i Peninsular Malaysia, 9 % i Sarawak og 11 % i Sabah. Hele 1,4 mill. (6 %) var utenlandske statsborgere. Den årlige tilveksten er beregnet til 2,6 %. Både fødsels- og dødsraten har sunket betraktelig siden 1950-årene (fødselspromille: 44 i 1955, 21 i 2005; dødspromille: 18 i 1955, 4,6 i 2005). Andelen under 15 år er synkende, mens andelen i arbeidsdyktig alder 15–64 og andelen over 65 er økende (i 2005 henholdsvis 33 %, 63 % og 4 %). Fertilitetsraten (antall barn hver kvinne i gjennomsnitt føder) er 2,7. Den gjennomsnittlige levealderen er 71 år for menn og 76 år for kvinner (2005). Myndighetene har som erklært mål at folketallet skal øke til 70 mill. i løpet av 2000-tallet.
Etniske forhold
Befolkningen er etnisk svært sammensatt, og det har flere ganger vært konflikter mellom de forskjellige gruppene. De alvorligste urolighetene fant sted i 1969, og myndighetene innførte etter dette nye retningslinjer der de opprinnelige befolkningsgruppene ble gitt fordeler fremfor de senere ankomne kinesere og indere. Den etniske fordelingen blant de malaysiske statsborgerne var ved folketellingen år 2000 65 % bumiputera, 26 % kinesere, 8 % indere og 1 % andre. Bumiputera (som betyr ‘sønner av jorden’) er en samlebetegnelse på den opprinnelige befolkningen. Først og fremst omfatter bumiputera muslimske malayer, som omfattet 53 % av befolkningen. Til malayene regnes også nært beslektede grupper som innvandret i nyere tid på slutten av 1800-tallet. De resterende folkegruppene i gruppen bumiputera inkluderer urbefolkningen orang asli på Malayahalvøya og en rekke ulike folkegrupper i Sarawak og Sabah. Kineserne begynte å innvandre på begynnelsen av 1800-tallet. De var for det meste handelsmenn, håndverkere eller arbeidere i tinngruvene, og de fleste bosatte seg i byer. En liten gruppe kinesere har bodd i Melaka siden 1405 og går under navnet baba-kinesere eller peranakanere. Den kinesiske befolkningen har en langt lavere vekstrate enn malayene, slik at deres andel av befolkningen er synkende. Nesten alle landets indere (1,5 mill.) er bosatt på Peninsular Malaysia. De fleste er tamiler, som ble hentet inn av Storbritannia mellom 1890- og 1930-årene for å arbeide på gummiplantasjene, i tinngruvene eller ved jernbanen. Malaysia har hatt mangel på arbeidskraft også i moderne tid. Utenlandske statsborgere teller 1,7 mill., og er hovedsakelig gjestearbeidere fra Indonesia, Filippinene og Thailand.
Peninsular Malaysia
Befolkningen teller 57 % bumiputera, 29 % kinesere og 9 % indere og resten utlendinger. Malayene har den høyeste vekstraten av folkegruppene og utgjør størstedelen av befolkningen på landsbygda, og de dominerer på østkysten. Den tradisjonelle bosettingsformen er i landsbyer (kampong), som gjerne ligger ved en elvebredd eller ved kysten. Etter hvert har malayene gjort seg gjeldende i byene på vestkysten, særlig i den offentlige administrasjonen. Urbefolkningen orang asli består av til sammen 18 grupper. Disse inndeles gjerne i tre hovedgrupper: 1) negritoene, som er den aller eldste befolkningen og som lever i fjellstrøkene i delstatene Kelantan, Perak, Pahang og Terengganu, 2) senoi (eller sakai), som ankom senere og som lever i delstatene på østkysten samt Perak og Selangor, og 3) proto-malayene, som i hovedsak bor lengst i sør. Kineserne bor nesten utelukkende i de større byene i delstatene på vestkysten, og de gjør seg sterkt gjeldende innen handel og industri.
Sarawak og Sabah
I Sarawak og Sabah er befolkningssammensetningen mer komplisert. Betegnelsen bumiputera omfatter i disse delstatene dels malayer og dels diverse lokale folkegrupper. Malayene på sin side omfatter dels folk som har innvandret og dels lokale folkegrupper som har konvertert til islam og som er blitt assimilert. I Sarawak består befolkningen av 30 % iban (også kalt sjødajaker), 27 % kinesere, 23 % malayer, 9 % bidayuh (også kalt landdajaker), 6 % melanau og 5 % ulike innlandsgrupper under samlebetegnelsen orang ulu. I Sabah har folketallet i mange år hatt en svært høy vekstrate. Det skyldes både en høy naturlig vekstrate, en til dels ulovlig innvandring fra Filippinene og Indonesia og et høyt inntak av indonesiske gjestearbeidere. De største folkegruppene er kadazan dusun (18 %), bajau (17 %), malayer (15 %), kinesere, murut, kalabit og kedayan.
Bosetning
Folketettheten er 79 per km2 i Malaysia totalt, 158 i Peninsular Malaysia, 19 i Sarawak og 40 i Sabah. Byene vokser meget raskt på bekostning av landsbygda. Fra 1980 til 2000 økte andelen av befolkningen bosatt i byer fra 33 % til 62 %. Alle de 8 største byene ligger i delstater på vestkysten av Peninsular Malaysia. Det største urbane området er hovedstaden Kuala Lumpur som med tilgrensede områder i Selangor inklusive Kelangdalen har totalt ca. 4 mill. innb.
Malaysia – religion. Malayene er muslimer (sunni), en gruppe som utgjør noe over halvparten av befolkningen, og islam er statsreligion. Kineserne er dels buddhister (7 %), dels praktiserer de en tradisjonell kinesisk religionsform der det inngår elementer fra buddhisme, konfusianisme og taoisme (18 %), og dels er de kristne. Inderne er for det meste hinduer (7 %), men det er også muslimer og kristne blant dem. De kristne utgjør til sammen ca. 9 %, hvorav om lag halvparten er katolske.
Malaysia – næringsliv. Malaysia hører til blant verdens raskest industrialiserende utviklingsland. Utviklingsmessig fulgte landet i fotsporene til Taiwan, Sør-Korea, Hong Kong og Singapore, men landet har et klart forsprang på nabolandene Thailand, Filippinene og Indonesia.
Landets næringsutvikling er et resultat av en klar og målstyrt strategi med bruk av femårsplaner og med en aktiv statlig deltakelse. En typisk blandingsøkonomi ble utviklet før myndighetene fulgte opp med en rekke privatiseringsprogrammer i 1990-årene. Landet har unngått fattigdomsproblemer og arbeidsløshet forårsaket av overbefolkning og store barnekull på landsbygda og ukontrollert innflytting til byene i samme grad som nabolandene. Tvert imot har landet manglet arbeidskraft, og et stort antall gjestearbeidere er importert fra nabolandene for å arbeide i lavtlønnsyrker.
Etter alvorlige raseopptøyer 1969 lanserte landet 1970 den såkalte bumiputera-politikken (eller NEP: eng.New Economic Policy). Politikken tar sikte på å utjevne økonomiske forskjeller mellom de ulike folkegruppene. Det ble bl.a. innført særrettigheter for malayene for å sette dem bedre i stand til å konkurrere med kineserne, som tradisjonelt har dominert det økonomiske liv i byene. I 1991 ble den gamle økonomiske politikken erstattet med en ny utviklingsstrategi (NDP: eng. New Development Policy), hvor man tar sikte på å bruke lokkemidler der man tidligere brukte kvotering. Myndighetene har også lansert en langsiktig utviklingsstrategi kalt Wawasan 2020 (‘Visjon 2020’), hvor målet er at landet skal være et fullt utviklet industriland innen år 2020. Bumiputera-politikken er blitt møtt med kritikk, særlig i utlandet, for sin favorisering av malayene. Imidlertid har politikken i stor grad lykkes i å utjevne de økonomiske forskjellene mellom de etniske gruppene, og landet opplever nå en mer balansert og harmonisk utvikling. Inntektsforskjellene mellom folk bosatt på landsbygda og folk bosatt i byene er imidlertid fortsatt betydelige. I og med at en stor andel av bumiputera bor på landsbygda mens kineserne for det meste bor i byene, er den statistiske forskjellen mellom disse to gruppene fortsatt merkbar. Landet preges også av en viss regional ulikhet. Delstatene på vestkysten av Peninsular Malaysia (fra Pulau Pinang til Johor) regnes som de mest utviklede. I delstatene på østkysten og i Kedah og Perlis samt i Sarawak og Sabah er næringslivet mindre utviklet og fattigdommen mer tydelig. Et særpreg for den malaysiske økonomien er igangsettelsen av mange svært store bygningsprosjekter. I tillegg til storstilt utbygging av transportsektoren (motorveier, flyplass, jernbane og havner) og av et stort antall nye boliger, ble det i 1990-årene igangsatt flere store megaprosjekter med symbolverdi. Blant disse var et gigantisk vannkraftprosjekt (Bakundammen) i Sarawak, verdens høyeste tvillingtårn (Petronas Towers) i Kuala Lumpur, et nytt regjeringssenter (Putrajaya) og en internasjonal racerbane for Formel 1 (Sepang). Se for øvrig avsnittet om Malaysia Historie.
Som medlem av Association of South East Asian Nations — ASEAN har Malaysia vært en av de ivrigste initiativtakerne til økt økonomisk samarbeid med nabolandene. Et frihandelsområde (ASEAN Free Trade Area — AFTA) forventes å tre i kraft 2008. For øvrig er flere regionale samarbeidstiltak iverksatt. Det mest suksessfulle er et veksttriangelområde i sør som inkluderer Johor, Singapore og indonesiske Riau-arkipelet. De ulike områdenes komparative fortrinn utnyttes industrielt hvor Singapore står for de mest kapitalintensive tjenestene, Johor for de mer plasskrevende kunnskapsintensive virksomhetene og Riau-arkipelet bidrar med sin billige arbeidskraft. Et annet regionalt vekstsenter er et samarbeid som Pulau Pinang og andre nordlige delstater på Peninsular Malaysia har med det sørlige Thailand og det nordlige Sumatra.
Jordbruk
Landbruket var lenge landets viktigste økonomiske sektor, men dens andel har gradvis minsket i takt med landets økonomiske utvikling. Ca. 18 % av landarealet er oppdyrket hvorav 8 % brukes til produksjon av palmeolje, 5 % til produksjon av rågummi, 2 % til risdyrking og resten til produksjon av kakao, kokosnøtter og frukt (2000). Tradisjonelt har jordbruksvarer bidratt til betydelige eksportinntekter for Malaysia. Landets industrielle vekst har imidlertid ført til stadig økende mangel på billig og tilgjengelig arbeidskraft for jordbruket, og det har derfor vært vanlig å introdusere nye jordbruksprodukter som erstatning for de gamle. Gummi og palmeolje har tradisjonelt vært de viktigste eksportproduktene. Gummiproduksjonen startet med den såkalte «gummirevolusjonen» i 1890-årene da gummiprisen steg kraftig. Mens gummieksporten bidrog med halvparten av eksportinntektene i 1961, var dens andel sunket til 4 % i 2001. Siden 1989 har produksjonen av gummi hatt en jevn nedgang, men Malaysia er fortsatt verdens tredje største gummiprodusent etter Indonesia og Thailand. Gummien produseres hovedsakelig av enten lokale småbønder eller på føderale jordeiendommer. 85 % av landarealet som brukes til gummiproduksjon, ligger på Peninsular Malaysia. Produksjonen av palmeolje kom i kjølvannet av gummiproduksjonen, og har hatt en enorm vekst siden begynnelsen av 1960-årene. I 1998 stod Malaysia alene for halvparten av verdensproduksjonen og 2/3 av den internasjonale handelen med palmeolje. Siden 2000 har landet imidlertid fått stadig økende konkurranse fra Indonesia hvor arbeidskraften bare er en tredjedel av i Malaysia. Siden 1975 har myndigheten satset på å bruke palmeoljen til produksjon av ulike industrivarer. Ca. 60 % av arealet avsatt for palmeoljeproduksjon er organisert som store industrielle plantasjer. Delstatene Johor, Pahang, Perak og Sabah står til sammen for 3/4 av produksjonen. Produksjonen av kakao vokste kraftig i siste halvdel av 1980-årene til en topp i 1991 da landet var verdens fjerde største produsent av kakao. Siden da har produksjonen minsket betydelig. Malaysia var i 2000 verdens femte største produsent av pepper; nesten hele produksjonen skjer i Sarawak. Malaysia er på det nærmeste selvforsynt med frukt og grønnsaker. De viktigste lokale fruktene er durian og bananer, ellers dyrkes papaya, ananas, meloner, stjernefrukt, mango, rambutan, guava og sitrusfrukter. Ellers dyrkes te, tobakk og kokosnøtter for salg. Viktigste matvekst er ris. Utviklingen av risproduksjonen har vært preget av gjeld og lav inntjening for bøndene, og fattigdommen i risdyrkingsområdene er utbredt. Landet har aldri vært selvforsynt med ris i moderne tid. Selvforsyningsgraden var i 2000 på 71 % og er synkende grunnet den høye befolkningsveksten. Over halvparten av produksjonen foregår på risfeltene i Kedah og Perlis. Produksjonen av kjøtt har økt kraftig i takt med den økonomiske veksten. Landet er delvis selvforsynt med produksjon av egg, kylling og svinekjøtt, men er avhengig av import av storfe- og fårekjøtt.
Skogbruk
Malaysia (Skogbruk) (tedyrking) (bilde)
Teplantasjer i åssidene, nær Kuala Lumpur.
Malaysia har store skogreserver, og skogbruket er en viktig økonomisk sektor. Store mengder tømmerprodukter eksporteres til Øst-Asia og India. Siden begynnelsen av 1990-årene har tømmerhogsten vist en fallende tendens, noe som bl.a. skyldes at myndighetene har innført restriksjoner og krav om bærekraftig skogsdrift. Myndighetene har likevel pådratt seg kritikk fra både utenlandske og innenlandske miljøorganisasjoner for sin skogbrukspolitikk. Nær 60 % av tømmerhogsten i 2001 fant sted i Sarawak, hvilket bl.a. skyldes ryddinger av store områder for bygging av Bakundammen. I 2003 var andelen av landarealet som fortsatt var skogkledd, 46 % på Peninsular Malaysia, 65 % i Sarawak og 59 % i Sabah (ikke iberegnet plantasjeskoger med gummi- og palmeoljetrær).
Fiske
Befolkningen hører til blant Sørøst-Asias største konsumenter av marine produkter regnet per hode. Landet er imidlertid ikke helt selvforsynt med fisk. En modernisering av havfiskeflåten kom først i gang i 1980-årene, og en tilsvarende modernisering av mottaksanleggene på land enda senere. Oppdrettsnæringen er relativt sent utviklet og stod i år 2000 for kun ca. 10 % av den totale sjømatproduksjonen. Myndighetene har som mål at oppdrettsnæringen innen år 2010 skal utbygges kraftig.
Bergverk
Malaysia er selvforsynt med petroleumsprodukter. Råolje og naturgass hentes fra kontinentalsokkelen utenfor Terengganu, Sarawak og Sabah. Produksjonen av råolje har siden 1990-årene ligget på i overkant av 600 000 fat per dag (inkl. konsentrat fra naturgass), hvorav 63 % fra Peninsular Malaysia, 23 % utenfor Sarawak og 14 % utenfor Sabah. Også produksjonen av naturgass er siden 1990 kraftig utbygd for å møte langtidskontrakter på salg til Japan, Sør-Korea og Taiwan. I tillegg har myndighetene bygd ut petrokjemisk industri i Terengganu og metanolfabrikk og jernverk i Sabah for å nyttiggjøre seg naturgassen. Et stort kompleks i Bintulu i Sarawak produserer naturgass (LNG) for eksport til Japan og Sør-Korea. Naturgass brukes innenlands til elektrisitetsproduksjon og et eget program søker å utvide bilparkens bruk av gass som energikilde.
Utvinningen av andre mineraler har vist en generell fallende tendens siden begynnelsen av 1990-årene. Tinnmalmsbrytning har lange tradisjoner i Malaysia, og har foregått helt fra oldtiden. I nyere tid tok utviklingen fart med kinesisk initiativ omkring 1850. Tinnforekomstene kom til å prege utviklingen av landets byer under kolonitiden, og særlig var utvinningen konsentrert til området omkring Ipoh. En høy utvinningstakt ble opprettholdt frem til tinnprisen på verdensmarkedet kollapset i begynnelsen av 1980-årene. Så sent som i 1980, da 847 gruver var i drift, var Malaysia verdens største tinnprodusent med nær 1/3 av verdensproduksjonen. I 2003 var antall operative gruver sunket til 26. Malaysia hører imidlertid fortsatt til blant verdens ledende tinnsmeltesentre da tinn importeres fra utlandet for å utnytte den innenlandske smelteverkskapasiteten. Andre mineraler som utvinnes er bauxitt, jernmalm, kull og gull, fosfat, marmor og granitt, ilmenitt, porselensjord og zirkon. Betydelige uutnyttede forekomster av kobber og uran finnes i fjellene på Peninsular Malaysia.
Energi
Malaysia har siden begynnelsen av 1990-årene bygd ut elektrisitetsproduksjonen kraftig. Siden 1996 har landet hatt et vedvarende overskudd på kraftbalansen etter tidligere å ha hatt et underskudd. Landets totale utbygde kapasitet var 2004 på 19 505 MW. Energiforsyningen baseres i hovedsak på landets egne fossile energikilder, og da først og fremst naturgass. Gassrørledninger er bygd fra Terengganu til de store byene på vestkysten. En mindre del av elektrisitetsproduksjonen er basert på vannkraft og kull. Landet har et vannkraftpotensial beregnet til 29 000 MW, og 69 % av den fremdeles uutnyttede kapasiteten finnes i Sarawak. Det fra et miljøsynspunkt meget kontroversielle prosjektet Bakun i Sarawak vil, når det står ferdig 2007, ha en kapasitet på 2400 MW.
Industri
Malaysia hadde ved selvstendigheten 1957 en svakt utviklet industribase. Med en målbevist planlagt utvikling gjennom flere femårsplaner, er industrien gradvis blitt utbygd. Direkte utenlandsinvesteringer (hovedsakelig fra USA, Japan, Singapore og Storbritannia) har spilt en ledende rolle i landets industriutvikling. I 1987 erstattet industrien jordbrukets tidligere rolle som landets største økonomiske sektor. I 1960-årene førte landet en import-substitusjons-politikk hvor målet var å utnytte landets råvarer og å produsere enkle konsumentvarer for det innenlandske markedet. På 1970-årene la man om til en mer eksportorientert strategi. Landets billige arbeidskraft ble utnyttet for å produsere arbeidskraftkrevende industriprodukter som tekstiler og elektriske apparater. I første halvdel av 1980-årene ble offentlig kapital investert i utbygging av landets tungindustri. Blant annet ble en egen nasjonal bilmodell (Proton) utviklet. Fra siste halvdel av 1980-årene har man fokusert på utvikling av en mer moderne industrisektor med utvikling og produksjon av avanserte industriprodukter som kan hevde seg på verdensmarkedet. Som et ledd i denne strategien, ble utdannelsesinstitusjonene bygd ut for å forsyne landet med høyt kvalifisert arbeidskraft. Myndighetene oppmuntret til etablering av høyteknologiske, kunnskapsbaserte og kapitalintensive næringer. I 1996 etablerte myndighetene prosjektet Multimedia Super Corridor (MSC). Korridoren strekker seg fra Kuala Lumpur via det nye administrasjonssenteret Putrajaya og den nye byen Cyberjaya til den nye flyplassen Sepang. Bedrifter som etablerer seg her, drar nytte av økonomiske fordeler. Landets industrisektor kan i dag inndeles i følgende grupper: den elektriske og elektroniske industrien, transportindustrien, kjemikalieindustrien, konfeksjonsindustrien, den råvarebaserte industrien, materialproduksjonsindustrien og fødevareindustrien. Kjemisk industri omfattet produksjon av bl.a. industrielle gasser, industrielle kjemikalier, gjødningsstoffer, desinfeksjonsmidler, maling, lakk, farmasøytiske produkter, såpe og vaskepulver samt plastprodukter. Petrokjemisk industri finnes i Pasir Gudang (Johor), Kuantan (Pahang), Bintulu (Sarawak) og Labuan. Fem oljeraffinerier finnes henholdsvis i Port Dickson (Negeri Sembilan, 2 stk.), Lutong (Sarawak), Kerteh (Terengganu) og Melaka. Gummibaserte produkter omfatter bl.a. produksjon av latekshansker, kondomer, dekk og gummislanger samt gummifottøy. Annen omfattende råvarebasert produksjon omfatter sement og bygningsvarer, fødevarer samt ulike treprodukter som kryssfinér og møbler. Den ikke-råvarebaserte industrien har vokst raskt og passerte 1995 den råvarebaserte industrien i produksjonsverdi. I overgangen til år 2000 utviklet den elektriske og elektroniske industrien seg til å bli landets bærende industrisektor. Store mengder elektroniske komponenter produseres for eksport til USA. Malaysia er blant verdens største produsenter av både halvledere og luftkjølingsanlegg. Ellers produseres bl.a. transistorer, fjernsynsapparater, radioer og kjøleskap. Også produksjon av syntetiske tekstiler har vokst betydelig. Det viktigste industrielle vekstsenteret er Kelangdalen sørvestover fra Kuala Lumpur, men også Johor og Penang er viktige sentre. Johor er en del av det regionale vekstsenteret rundt Singapore, og mange plasskrevende og arbeidskrevende fabrikker er overflyttet dit fra Singapore.
Turisme
Turistindustrien har vokst betydelig etter at myndighetene i 1986 besluttet å satse på turismen. Malaysia utviklet seg raskt som et attraktivt reisemål for både storbyturisme (Kuala Lumpur og Penang), rekreasjonsreiser (Langkawi og andre øyer), kulturhistoriske reiser (Melaka, Johor og østkysten) og økoturisme (høylandet i det indre av Peninsular Malaysia samt Sarawak og Sabah). En overveiende del av de utenlandske turistene kommer fra andre ASEAN-land, Japan, Kina og India. I 1990-årene ble det innenlandske markedet utviklet gjennom flere kampanjer knyttet til de enkelte delstater. Malaysiere som ferierer i eget land, er nå en svært viktig inntektskilde for landets turistnæring.
Utenrikshandel
Utenrikshandelen omfatter en betydelig del av BNP og er svært viktig for landets økonomi. Tradisjonelt har landet et overskudd på varehandelen. Den overveiende del av eksportverdien består av ferdige industrivarer, og elektriske og elektroniske produkter står alene for over halvparten. Malaysia er verdens 8. største eksportør av naturgass (2004) (1/3 av Norges eksportvolum av naturgass). Mens landbruksvarer inntil første halvdel av 1970-årene omfattet over halvparten av eksportverdien, var deres andel redusert til 13 % i 2001. Palmeolje står alene for over halvparten av jordbrukets andel, mens tømmerprodukter for ca. 1/4 (2001). Eksporten av rågummi, som 1961 omfattet nær halvparten av eksportinntektene, er i dag helt ubetydelig. Rundt 3/4 av importen består av halvfabrikata. Totalt sett er Japan den viktigste handelspartner fulgt av USA og Singapore.
Samferdsel
Jernbanenettet
Jernbanenettet på Peninsular Malaysia omfattet 1811 km i 2003. Tradisjonelt består nettet av en hovedbane mellom Singapore og Butterworth med forbindelse videre til Hat Yai og Bangkok i Thailand, og en østkystlinje som knytter Gemas på hovedbanen med Kota Bahru og med forbindelse videre til Hat Yai. I siste halvdel av 1990-årene ble en rekke moderniseringsprogrammer iverksatt. For å avlaste veinettet i Kelangdalen (Klangdalen) ble flere sporveislinjer bygd. En høyhastighets ekspresslinje ble bygd mellom Kuala Lumpur og den nye hovedflyplassen Sepang. En høyhastighets jernbane er planlagt bygd mellom Kuala Lumpur og Singapore. På Sabah finnes en 138 km lang smalsporet jernbane som forbinder Kota Kinabalu med kysten og innlandet i sørvest.
Veinettet
På Peninsular Malaysia er veinettet relativt godt utbygd på vestkysten og mindre utbygd på østkysten. I alt omfatter det 56 550 km hvorav 89 % med fast dekke (2003). En ca. 900 km lang motorvei løper langs vestkysten fra Johor Bahru til den thailandske grensen. Øst–vestgående forbindelser krysser den sentrale fjellkjeden og forbinder Kuala Lumpur med Kuantan, og Penang med Kota Bahru. I Kelangdalen er veinettet kraftig utvidet i takt med næringsutviklingen der. Imidlertid har urbaniseringen ført til betydelige trafikkproblemer i byer som Kuala Lumpur, Johor Bahru og Georgetown. Veinettet i Sarawak og Sabah er langt dårligere utbygd. Sarawak har 6307 km med veier hvorav 62 % har dekke; og Sabah tilsvarende 14 545 km med 37 % fast dekke.
Skipstrafikken
Skipstrafikken er viktig for Malaysias eksportrettede økonomi siden mer enn 90 % av utenrikshandelen foregår med skip. Etter at Singapore forlot føderasjonen i 1965, ble det satt i verk et storstilt program for utbygging av havnebyene. På Peninsular Malaysia har Kelang, Johor, Penang og Kuantan status som føderale havner. Flere havner er under utvikling av delstatsmyndighetene. Port Kelang som betjener industrien i Kelangdalen, er en av verdens ledende godshavner. I Sarawak betjener havnene i Kuching, Rajang og Miri henholdsvis den sørlige, midtre og nordlige delen av staten, mens Bintulu er en føderal havn for utskipning av naturgass. Elvene fungerer som viktige samferdselsårer mellom kysten og innlandet. I Sabah betjener en rekke havner de ulike delene av staten.
Luftfarten
Luftfarten er viktig for forbindelsen mellom de forskjellige landsdelene, men også for forbindelsen til isolerte steder i Sarawak og Sabah. Internasjonale lufthavner finnes ved Kuala Lumpur, Penang, Johor Bahru, Langkawi, Kuching og Kota Kinabalu.
Malaysia – musikk. Musikken i Malaysia bygger delvis på gamle stedegne tradisjoner, delvis på kulturpåvirkninger fra India og Indonesia og muslimsk innflytelse, senere også påvirkning fra Kina og Europa.
I de sjamanistiske religioner spiller dansen en viktig rolle, den frembringes av trance og ledsages av gonger og trommer. Ved sultanenes hoff var det orkestre som lignet dem i India og Midtøsten. Ved siden av gonger og trommer hadde de den arabiske rebab (fele), serunai (obo) og cymbaler. Tradisjonene på Sabah er delvis filippinsk påvirket, med variert instrumentalmusikk, bl.a. store slagverkensembler, kulintang. Også sarawakene har et mangfold av instrumentale musikkformer.
Man forsøker å stimulere tradisjonelle musikkformer, og det drives dokumentasjonsvirksomhet innenfor de ulike etniske musikktradisjonene.
Malaysia – historie. I middelalderen hørte Malaya under riket Sriwijaya på det sørøstlige Sumatra. Den første større staten på selve halvøya var Malakka-sultanatet, som på 1400-tallet hersket over hele Malaya og store deler av Øst-Sumatra; hovedstaden Malakka var det viktigste handelssenteret i den indonesiske øyverdenen. I 1511 ble Malakka erobret av portugiserne, men selve sultanatet fortsatte med sentrum i Johore helt i sør på halvøya, og fra ca. 1700 ute på øygruppen Riau.
Nederlenderne erobret Malakka 1641, og konkurrerte siden med britene og lokale fyrster om herredømmet over området. Britene grunnla et støttepunkt i Penang 1786, overtok Malakka midlertidig 1795–1816, og grunnla 1819 Singapore, som etter hvert ble områdets fremste økonomiske senter. I 1824 delte Storbritannia og Nederland området i interessesfærer, britene fikk frie hender i Malaya, nederlenderne på øyene. Dette var opprinnelsen til statene Malaysia og Indonesia.
Britene overtok stadig mer av den politiske og økonomiske makt, selv om de lokale sultanene beholdt en formell suverenitet. En storstilt utvinning av Malayas rike tinnressurser tok til, og gummitreet ble innført, grunnlaget for landets viktigste eksportnæring, drevet på plantasjer. Arbeidskraft ble skaffet gjennom masseimport, særlig av kinesere. Samtidig fikk kinesiske kjøpmenn en dominerende stilling i næringslivet. Den økonomiske og sosiale utviklingen konsentrerte seg langs vestkysten av Malaya, der også de fleste immigrantene slo seg ned. I resten av landet stagnerte det tradisjonelle malayiske landsbysamfunnet, med risdyrking og fiske som hovednæringer, og sine føydale overbygninger. Både raseproblemene og den skjeve økonomiske utviklingen i det moderne Malaysia skriver seg fra disse forholdene.
Japans erobring 1942 foregikk nesten uten britisk motstand; dette svekket britenes prestisje i Malaya. Da de vendte tilbake 1945, ble en sterk malayisk nasjonalistbevegelse organisert. Britene opprettet 1948 en føderasjon av de 11 fyrstestatene på Malayahalvøya. Den stod under britisk overhøyhet, og sikret malayene politisk dominans i forhold til kineserne og andre minoriteter. Samme år foretok væpnede grupper en rekke overfall og drap på britiske borgere. Det utviklet seg til en omfattende gerilja, som varte til slutten av 1950-årene. Geriljagruppene, som stort sett bestod av kinesere, ble ledet av formannen for Malayas kommunistparti, Chin Peng.
Selvstendighet
Malaya-føderasjonen fikk 1957 full selvstendighet, men fortsatte som medlem av Commonwealth. En ny og større føderasjon, som også omfattet Singapore og de to britiske koloniene på Nord-Borneo (Sarawak og Sabah), ble etablert 1963 under navnet Malaysia. Etter voksende motsetninger mellom malayiske og kinesiske ledere, trakk det kinesiskdominerte Singapore seg ut 1965 og ble selvstendig republikk. Indonesia gikk sterkt imot opprettelsen av Malaysia, og innledet 1963 økonomisk blokade og militær «konfrontasjon». Indonesiske geriljastyrker rettet flere angrep mot malaysisk område 1963–65, men forholdet ble normalisert 1967 da den indonesiske president Sukarno hadde mistet makten.
Forholdet mellom de tre befolkningsgruppene malayer, kinesere og indere har vært et sentralt problem i forbundsstaten. Malayene fikk etter grunnloven et klart politisk og byråkratisk overtak, som skulle være en slags kompensasjon for kinesernes økonomiske maktstilling. Ved parlamentsvalget 1969 ble det etnisk sammensatte regjeringspartiet sterkt svekket til fordel for rene og til dels ekstreme malay- og kineserpartier. Dette utløste voldsomme opptøyer; unntakstilstand ble innført og nasjonalforsamlingen suspendert til 1971.
I 1970 ble bumiputera-politikken (eller NEP: New Economic Policy) lansert. Målet var innen 1990 å eliminere fattigdommen og koplingen mellom etnisitet og yrke. Kinesernes økonomiske dominans i byene skulle brytes. En langtidsplan 1970–90 hadde som hovedmål å bringe bumiputera (dvs. malayene) opp på tilnærmet samme økonomiske nivå som kineserne ved hjelp av støttetiltak.
Særordninger for malayene ble lovfestet for å gjøre dem bedre i stand til å konkurrere med kineserne, og utjevne den sosiale og økonomiske lagdelingen som fulgte rasegruppene. Konkret skulle ca. 30 prosent av nasjonens aktiva over fra kinesiske til malayiske hender. Malayprivilegiene ble av mange kinesere betraktet som diskriminering. Ved utgangen av NEP-planen ble det konstatert en overføring på 20–30 prosent til malayenes fordel.
1990 ble NEP erstattet av New Development Policy (NDP), der malayprivilegiene tillegges mindre vekt. Industrialiseringen ble nå ytterligere intensivert og økonomien omstrukturert etter tidligere hovedvekt på råvareeksport. Regjeringens erklærte mål er å gjøre Malaysia til en «fullt utviklet industristat» innen år 2020.
Under statsminister Tun Abdul Razak (1970–76) forlot Malaysia sin sterkt provestlige og antikommunistiske linje i utenrikspolitikken og la om til en mer nøytral kurs. En kommunistisk geriljabevegelse i grensetraktene ved Thailand økte sin aktivitet mot slutten av 1970-årene, men ble så drevet over på defensiven. Geriljaen tok slutt 1990; Malaysias kommunistparti vedtok da å innstille kampen som hadde vart i 41 år.
Mahathir Mohamad ble statsminister 1981 og markerte seg som en stadig mer dominerende lederskikkelse. Regjeringskoalisjonen National Front vant sin største seier noensinne ved parlamentsvalget 1995 med 64 prosent av stemmene. Mahathirs parti, United Malays National Organization (UMNO), dominerer koalisjonen. Største opposisjonsparti, Democratic Action Party, har samlet flest av de kinesiske stemmene. Mahathir har gått til felts mot særrettighetene til Malaysias sultaner, som har hatt status som «småkonger» i ni av delstatene, og som fyller posisjonen som landets statsoverhode etter tur. Ved grunnlovsendring 1993 ble sultanene fratatt sin rettslige immunitet og enkelte andre privilegier.
En milepæl i Malaysias nyere historie ble passert okt. 2003: Etter 22 år som landets dominerende leder, overlot Mahathir statsministerposten til Abdullah Ahmad Badawi. Et folkelig mandat sikret Badawi så ved parlamentsvalget i mars 2004 da han ledet Nasjonalfronten til den største valgseieren i landets 46-årige historie. I forhold til 1999-valget økte partiet stemmetallet fra 57 til 64 % og andel mandater fra 77 til 90 %. Valgets store taper ble landets største opposisjonsparti, det fundamentalistiske Pan-Malaysia Islamic Party (PAS), som klarte å holde fast ved bare sju av sine 27 mandater. Etter valget betraktes Badawi som ubestridt leder for det etnisk-malayiske folkeflertallet.
Tidligere visestatsminister Anwar Ibrahim ble sept. 2004 løslatt etter seks år i fengsel. Anwar var i 1990-årene en av Malaysias mest respekterte ledere, og utpekt som Mahathirs politiske «kronprins». De to røk imidlertid uklar om veien ut av den finansielle Asia-krisen 1997–98. Anwar ble arrestert 1998, og ved to separate rettssaker dømt til i alt 15 års fengsel, seks år for korrupsjon og ni for homoseksuell utukt. Han benektet alle anklager, og dommene utløste kraftige protester. Løslatelsen fant sted etter at høyesterett hadde opphevet dommen for sodomi. Anwar er imidlertid utestengt fra politisk virksomhet inntil 2008 på grunn av korrupsjonsdommen.
Malaysia er en islamsk stat som stort sett har vært preget av religiøs toleranse, om enn med noe sterkere islamisering siden 1990-årene. I ytterkanten av denne utviklingen spirer en viss – men fortsatt marginal – ekstremisme. En muslimsk fundamentalistbevegelse hadde i 1990-årene fremgang i enkelte landsdeler, særlig i delstaten Kelentan der lokalregjeringen innførte islamsk lov, sharia. Fundamentalistene holdt så vidt fast ved makten i Kelentan etter valgnederlaget 2004.
Økonomisk utvikling
Siden 1980-årene har veksttakten i malaysisk økonomi vært høy. Politikken er lagt om i markedsorientert retning, med omfattende privatisering og store tollreduksjoner. Under den nye økonomiske planen fra 1991, kalt den nye utviklingspolitikk, legges det vekt på en kombinasjon av vekst og utryddelse av fattigdom. Under Mahathirs ledelse gjennom 22 år oppnådde Malaysia en levestandard som er blant de høyeste i Asia. Han har fått en stor del av æren for at et tilbakestående jordbruksland med en sensitiv etnisk balanse under hans styre ble forvandlet til en asiatisk «tigerøkonomi». Baksiden av medaljen var et korrumpert rettsvesen og innskrenket pressefrihet. 2005 var Malaysia rangert som nr. 59 av 177 land på FNs levekårsindeks.
Utbygging av infrastruktur har stått sentralt. Petronas Towers ble ferdigstilt i Kuala Lumpur 1996; den gang verdens høyeste bygning med to tårn på 88 etasjer og høyden 451,9 meter. Blant regjeringens megaprosjekter var den høyteknologiske Multimedia Super Corridor, et malaysisk «Silicon Valley» som strekker seg fra Kuala Lumpurs nye flyplass til Petronas Towers. IT-sentret Cyberjaya ble åpnet 1999. Kuala Lumpurs nye internasjonale flyplass ble tatt i bruk 1998 etter kostnader på ca. 25 mdr. kr. Et annet svært ambisiøst prosjekt var en ny administrativ hovedstad, Putrajaya, 30–40 km sør for Kuala Lumpur. Putrajaya er kostnadsberegnet til ca. 70 mdr. kr; anleggsarbeidet pågikk fortsatt 2005.
Byggingen av Asias nest største vannkraftanlegg, Bakundammen på Borneo, kom i gang okt. 2002 etter utsettelse på grunn av den asiatiske finanskrisen 1997. Prosjektet er blitt møtt med protester fra miljøaktivister verden over; ca. 10 000 urinnvånere er tvangsflyttet. Foreløpig kostnadsberegnet til ca. 45 mdr. kr. 2400 megawatt skal kunne overføres via verdens lengste undervannsledning (670 km) til det malaysiske fastlandet.
I landets markedsøkonomi har staten påtatt seg en aktivt styrende rolle, med et påtagelig samvirke mellom politisk og økonomisk makt. Oljeproduksjonen, med hovedtyngden i havet utenfor Borneo, har bidratt vesentlig til landets økonomiske fremgang. Malaysia ble 1997 rammet av krisen i asiatisk økonomi, men mindre hardt enn nabostatene. Til forskjell fra nabolandene unnlot Malaysia å følge retningslinjer og råd fra valutafondet IMF. Økonomien er sterkt eksportorientert. Svingninger i etterspørselen etter elektronikkprodukter, ikke minst fra USA, har siden tusenårsskiftet gitt seg markante utslag.
Ca. én million fremmedarbeidere utgjør en vesentlig del av arbeidsstokken, særlig i byggebransjen. Behandlingen av disse er blitt gjenstand for kritikk. 2002 kom en ny lov som fastsatte strenge straffer for illegale innvandrere. 2005 forlot hundretusener av fremmedarbeidere, de fleste fra Indonesia, Malaysia under et fire måneders amnesti. Politiet begynte så jakten på gjenværende innvandrere, som uten oppholdstillatelse risikerer bøter, fengsel og til og med piskestraff.
Utenrikspolitikk
Malaysia er en aktiv aktør i den islamske verden, og også regionalt innen ASEAN. Under Mahathir opptrådte Malaysia med stadig større selvbevissthet internasjonalt, og markerte seg som en talefør forkjemper for «asiatiske verdier». Mahathir talte ofte Vesten midt imot.
Mahathir slo i 1990-årene til lyd for å opprette et storasiatisk handelsforbund, som motvekt til handelsblokkene i Europa og Amerika, men møtte motbør. Malaysia sluttet seg 1992 til det sørøstasiatiske frihandelsforbundet AFTA, innenfor rammen av ASEAN. Malaysia er også medlem av Stillehavslandenes samarbeidsorganisasjon APEC, men markerte seg under Mahathir som det land som sterkest advarte mot en forsert utvikling av denne frihandelssonen. Malaysia kom dermed i handelspolitisk konflikt med USA, noe som også har vært tilfelle innen WTO. Landet tok tidlig og tydelig avstand fra terror etter 11. september 2001. Sammen med Indonesia og Filippinene har Malaysia styrket det regionale samarbeidet mot internasjonal terrorisme og kriminalitet over landegrensene.
