Malawi

Malawi, er en innlandsstat i det østlige Sentral-Afrika, og ligger omkring vest- og sørbredden av Malawisjøen. Landet grenser i sørøst og sørvest til Mosambik, i nordøst til Tanzania og i nordvest til Zambia.

Befolkningen tilhører ulike bantutalende folk, og størstedelen av befolkningen bor på landsbygda og livnærer seg av jordbruk.

Fra 1891 og frem til selvstendighet i 1964 var landet et britisk protektorat. I perioden 1953–63 var Malawi (dav. Nyasaland) en del av den kortvarige Sentralafrikanske føderasjon (sammen med Nord- og Sør-Rhodesia, dvs. dagens Zambia og Zimbabwe). Etter oppløsningen av føderasjonen fikk landet full selvstendighet 1964, og tok regionens gamle navn, Malawi. I 1966 ble landet republikk innenfor det britiske samveldet; Commonwealth.

Fra 1964 til 1993 var Malawi en ettpartistat under en politisk konservativ ledelse, og i motsetning til sine nabostater hadde Malawi et nært samarbeid med apartheid-regimet i Sør-Afrika.

Navnet Malawi (chichewa) betyr «flammene», og henspiller på lysrefleksene fra Malawisjøen.

Malawi – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1995 er Malawi en presidentstyrt enhetsrepublikk. Øverste utøvende myndighet er lagt til statsoverhodet, presidenten, som velges i allmenne valg for fem år. Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalforsamling med 194 medlemmer valgt i allmenne valg. Forsamlingen velges normalt for fem år, men presidenten har oppløsningsrett. Partiene er i stor grad regionalt basert og avspeiler spenningene i det skjøre demokratiet.
Administrativ inndeling

Administrativt er Malawi delt inn i tre, etnisk nokså distinkte, regioner: den nordlige, den sentrale og den sørlige. Regionene er videre delt inn i 24 distrikter. Lokalenhetene har valgte råd.

Klima

Malawi ligger i den tropiske klimasonen, men variasjonene i høyde og beliggenhet kan føre til store forskjeller i temperatur og nedbør over korte avstander. Lavere strøk har hovedsakelig tropisk savanneklima med tørketid juni–september, mens månedsnedbøren normalt overstiger 200 mm i desember–februar. Årsnedbøren er 750–1500 mm.

Temperaturene er som regel høye, og når maksimum (27–30 °C i Rift Valley) i oktober eller november rett før regntiden setter inn. Mangoche (tidl. Fort Johnston) ved sørbredden av Malawisjøen har således 20 °C i middel i kaldeste måned (juli) og 28 °C i varmeste måned (nov.). Høyere strøk har et temperert regnklima med vintertørke. Zomba, som ligger ca. 950 moh., mottar 1350 mm i året; Lilongwe (1135 moh.) ca. 850 mm. I fjellene faller det stedvis 2000–2500 mm regn per år. Som følge av høyden er temperaturene noe lavere enn i lavlandet, og de daglige variasjonene kan være store, især under tørketiden hvor nattefrost kan forekomme. Zomba har 17 °C i juli og 24 °C i november i middel, mens tilsvarende tall for Lilongwe er 15 °C og 23 °C (oktober).

Malawi – plante- og dyreliv. Den naturlige vegetasjonen viser stor variasjon. I lavlandet er det tørr savanne i Shiré-dalen, for øvrig er det løvfellende tropisk skog med mange akasiearter. Store deler av skogen er hugd ut. På platåene vokser gressletter og eviggrønn skog. Langs Malawisjøen er det frodig sumpvegetasjon.

Pattedyrfaunaen omfatter nesten 200 arter. Dyrelivet er spesielt rikt i viltreservatene: elefant, sebra, kafferbøffel, eland, kudu og mange mindre antiloper, vortesvin, løve og leopard. Flodhest og mer enn 200 fiskearter finnes i Malawisjøen og elvene. 700 fuglearter er registrert. Gjøker, duer og veverfugler er rikt representert, samt mange fargerike bietere, isfugler, varslere og solfugler. Av rovfugler kan nevnes flodørn, gjøglerørn, palmegribb, øre- og ullhodegribb, samt den særpregede sekretærfuglen. Blant de 108 krypdyrene kan nevnes nilkrokodille, pytonslanger, mambaer og kobraer. Amfibiene er representert ved nesten 50 padder, frosker og trefrosker.

Malawi – befolkning. Folketallet i Malawi ble i 2005 beregnet til 12,2 mill. innb. Fødselshyppigheten (og dødeligheten) er høy, og nær halvparten av innbyggerne er under 15 år. Den årlige, gjennomsnittlige, tilveksten i befolkningen var i perioden 1993–2003 2,1 %. I følge FN lever anslagsvis 15 % av den voksne befolkningen med hiv/aids.

Befolkningen tilhører 30 ulike bantutalende folk (chewa, nyanja, lomwe, yao, tumbuka, sena, tonga, ngoni og ngonde), som alle har sine egne språk og kulturelle tradisjoner. Disse begynte å vandre inn i området tidlig på 1400-tallet. Befolkningen omfatter også en del indere, men andelen har gått kraftig tilbake siden 1960-årene. Malawi var et av de land som tok imot flest flyktninger fra Mosambik under borgerkrigen der; de siste av disse ble repatriert i midten av 1990-årene.

Med en befolkningstetthet på 102,6 per km2, er Malawi et av Afrikas tettest befolkede land. Dertil kommer at størsteparten av landarealet ikke egner seg for oppdyrking, noe som gir en svært høy folketetthet i forhold til jordbruksressursene. De største befolkningskonsentrasjonene er i de sentrale og sørlige deler av landet. 85 % av befolkningen bor på landsbygda, men byenes andel av folketallet er økende. Største byer er Blantyre, hovedstaden Lilongwe og Mzuzu.

Malawi – næringsliv og økonomisk utvikling. Malawi er et av Afrikas økonomisk minst utviklede land, med utbredt fattigdom og store sosiale og økonomiske problemer som følge av hiv/aids-epidemien. Landet ligger inne på det afrikanske kontinent, og har fra kolonitiden lidd under kostbar transport knyttet til sin utenrikshandel. Dette bidrog bl.a. til at den etablerte plantasjedriften ikke fikk den samme lønnsomhet og omfang som i andre settlerkolonier, som Kenya og Rhodesia. Samtidig har Malawi fruktbar jord, landet har i perioder kunnet øke eksporten fra jordbruket – særlig i 1970- og til dels i 1980-årene, da landet ble fremholdt som en økonomisk suksess under det konservative regimet til president Hastings Banda. Jordbruket, og dermed økonomien, er imidlertid sårbart både for klimasvingninger, bortfall av arbeidskraft og prissvingninger på eksportprodukter. Det siste gjelder særlig tobakk som alene står for over halvparten av samlede eksportinntekter. Et hovedtrekk i malawisk landbruk har vært den skjeve fordelingen av jord, som stammer fra kolonitiden – og videre en like ujevn sosial og økonomisk utvikling blant befolkningen. Malawisjøen gir grunnlag for et omfattende fiske og for turisme. Malawi har flere kjente mineralforekomster, men få egnet for kommersiell utvinning.

Med innføringen av flerpartisystem tidlig i 1990-årene, er også økonomien reformert – bl.a. gjennom reduksjon i statens sterke eierskap og engasjement i det økonomiske liv; mye av økonomien var direkte eller indirekte kontrollert av tidligere president Banda og hans medarbeidere. Før dette gjennomførte Malawi i 1980-årene, etter anvisninger fra Verdensbanken, et økonomisk strukturtilpasningsprogram – etter en økonomisk krise på slutten av 1970-årene. En ny tilpasningsstrategi ble iverksatt fra 1999. Malawi har ikke vært direkte innblandet i krigene i regionen, og pleide forbindelser med den portugisiske kolonimakten i nabolandet Mosambik snarere enn å støtte frigjøringsbevegelsen. I 1980-årene truet borgerkrigen i Mosambik med å stenge Malawis viktigste transportvei til omverdenen, jernbanen til Nacala. Malawi var både i 1980- og 1990-årene flere ganger rammet av alvorlig tørke, og igjen i 2005.

Malawi er avhengig av utenlandsk bistand, som særlig mottas gjennom multilaterale kanaler samt fra enkeltland som Storbritannia. Norge gikk inn med omfattende bistand først i 1996, da Malawi ble gjort til såkalt hovedsamarbeidsland for norsk utviklingshjelp.
Jordbruk, skogbruk, fiske

Malawi er fremfor alt et jordbruksland, og ett av få afrikanske land som normalt er selvforsynt med matvarer, og som i perioder har hatt overskudd for eksport – i tillegg til eksportvarer som tobakk og sukker. Malawi har gode naturgitte forutsetninger for jord- og skogbruk – samt for fiskeri. Omkring 1/4 av landets areal er dyrket eller dyrkbar mark, mens ytterligere ca. 1/5 nyttes til beite. Vel 80 % av åkerjorden er oppdelt på småbruk, mens bare en liten andel er storgårder (plantasjer), delvis drevet av europeere. Landbruk stod i 2004 for ca. 38 % av BNP, mens om lag 82 % av den yrkesaktive befolkning var sysselsatt i sektoren. Over 80 % av produksjonen kommer fra småbrukere, som i stor utstrekning dyrker for eget konsum. De viktigste matvekstene er mais, hirse, maniok og bønner som dyrkes ved tradisjonelle metoder, ofte uten gjødsling. På plantasjene i høylandet dyrkes særlig te og finere tobakkssorter, samt noe kaffe, mens annen tobakk for det meste dyrkes på småbruk på slettene i de sentrale og sørlige regioner. Her dyrkes også bomull og jordnøtter (peanøtter) til salg. Sukkerrør dyrkes bl.a. i de lavereliggende deler av Shirédalen.

Husdyrhold, særlig geit, kveg, gris og sau, drives flere steder i landet, og landet er selvforsynt med kjøtt og melk. Langt det viktigste kommersielle produktet er tobakk, som står for rundt 3/4 av Malawis samlede eksportinntekter. Sukker, te og kaffe eksporteres; i gode år også mais – samt noe kassava, ris, bomull og solsikkefrø. Produksjon av høykvalitets peanøtter er en annen eksportartikkel, og det satses på eksportrettet produksjon av frukt, grønnsaker og blomster. Også Malawi er år om annet rammet av tørke, som ikke minst reduserer avlingene av den viktigste matgrøden mais, og landet er da avhengig av matvarehjelp utenfra.
Skogsdriften

Skogsdriften er utviklet siden 1970-årene, med bl.a. eukalyptusplantasjer, men er av liten kommersiell verdi – og går vesentlig til brensel, i form av trekull.
Fiskeriene

Fiskeriene er av stor ernæringsmessig betydning og er også betydningsfull for sysselsettingen; anslagsvis 250 000 mennesker er sysselsatt i sektoren. Om lag halvparten av den store Malawisjøen (tidl. Nyasasjøen) tilhører Malawi, hvor størstedelen av fiskeriene foregår – vesentlig i den sørlige enden. I tillegg er det et betydelig fiske i Malombe- og Chilwasjøene, samt i Shireelven. Det finnes over 500 ulike fiskearter i Malawisjøen, men fangstene både der og i andre sjøer har sunket siden midten av 1990-årene, vesentlig pga. overfiske og forurensing. Dårlige år i jordbruket øker presset på fiskeressursene som matvarekilde. Den kommersielt viktigste fiskearten er tilapia, en fisk som ligner brasme.
Bergverk, energi

Malawi har, i likhet med øvrige land i det sentrale/sørlige Afrika, forekomster av flere mineraler, men i motsetning til i flere naboland er disse ikke kommersielt utnyttet, særlig pga. forekomstenes størrelse og Malawis beliggenhet, med kostbar transport. Det er påvist forekomster av mer enn 20 mineraler med kommersiell verdi, bl.a. kull, bauxitt, uran, fosfater, grafitt, vermiculitt (leirmineraler), gull og edelstener, samt asbest. Av kjente forekomster, er kalkstein mest utnyttet, for bruk i produksjon av sement. De potensielt mest verdifull mineralforekomstene er bauxittreservene i Mulanje-området, med høy grad av alumina, men utvinning vil kreve store investeringer, ikke minst til transport, både til området og for eksport til kysten.

En annen infrastrukturell begrensning for utnytting av mineralforekomster og utvikling av industri, er mangelen på elektrisk kraft. Installert kapasitet var tidlig på 2000-tallet vel 300 MW, mest fra vannkraft, noe termisk, samt noe fra dieseldrevne aggregat, bl.a. nord i landet. 3/4 av produksjonen kommer fra tre kraftstasjoner ved Shireelven. Bare en liten del av befolkningen har innlagt strøm, men Malawi har like fullt for lite kraft, og avtaler er inngått med Mosambik om import fra Cahora Bassa-kraftverket på Zambezi, som fordrer vesentlig utbygging av Malawis overføringsnett.
Industri

Malawi har en liten industrisektor, som i 2004 stod for ca. 10 % av BNP, og som i vesentlig grad er knyttet til jordbruket, med videreforedling av jordbruksprodukter som te og tobakk. For øvrig er det noe produksjon av forbruksartikler for hjemmemarkedet, bl.a. bomullstekstiler, klær, trevarer, radioer og matvarer. Blantyre og Lilongwe er de viktigste industrisentrene. Mange av de statlig drevne industriforetakene ble privatisert fra midten av 1990-årene. En egen sone for eksportrettet produksjon ble etablert i 1995, men Malawi har ikke lykkes i å tiltrekke seg investeringer av betydning for utvikling av industrisektoren, bl.a. pga. av et lite innenlandsk marked og kostbar transport for eksport.

Malawi – musikk. Kulturelle og historiske forbindelser knytter de ulike folkenes tradisjoner til nabolandene så vel som til hverandre. Musikk og dans er tradisjonelt knyttet til religiøse og sosiale riter. I både tradisjonelle religioner og synkretistkirker praktiseres sangdans som ledd i helbredelsesritualer.

Kalimba (tommelfingerpiano), mambirira, mangolongondo og ulimba (xylofontyper) finnes i forskjellige former og har røtter i den tradisjonelle lokale kulturen, mens zeze (sitertype) og mngoli (enstrengfele) trolig er blitt spredt langs karavane- og handelsveier fra kysten.

Nye musikk- og danseformer er utviklet på 1900-tallet, bl.a. etter påvirkning fra britiske militærparader, kristen misjon og skole som følge av den utbredte pendlingen til nabolandene. Nyere urbane former er påvirket av panafrikansk og vestlig popmusikk.

Malawi – geologi og landformer. Malawi ligger ved sørenden av den østafrikanske forkastningsgropen (Rift Valley). Den nordlige og sentrale delen av gropen er oppfylt av den over 500 km lange Malawisjøen (tidl. Nyasasjøen), som ligger ca. 470 moh. Sjøen har utløp gjennom Shiré, en bielv til Zambezi. Elven danner langs sitt midtre løp et fall på nærmere 400 m (Murchinson-kataraktene), som blir utnyttet i flere mindre kraftverk.

Mot vest hever landet seg opp til et platå- og fjelland bygd opp av grunnfjellsbergarter, og ca. 3/4 av Malawis landareal består av høysletter 750–2000 moh. På Nyika-platået i nord når flere høydedrag over 2000 moh.; høyeste punkt er her Nganda Head (2606 moh.). Øst for Shiré-floden, i landets sørlige del, ligger Mount Mlanje med Sapitwa (3002 moh.), Malawis høyeste fjell.

Malawi – historie. Det er funnet spor etter menneskelig tilstedeværelse i dagens Malawi fra mer enn 50 000 år tilbake, og steinalderbosetninger rundt Malawisjøen. De førhistoriske innbyggerne var beslektet med san-folket i det sørlige Afrika, og trolig forfedre til twa- og fula-folkene som fantes i området da. Den første tilflytting av bantutalende folk fant sted på 300-tallet. En ny bantu-innvandring fra nord fant sted mellom 13. og 15. århundre. Den største av disse gruppene var malawi (eller maravi), som kom fra de store sjøene lenger nord, og som har gitt opphavet til dagens statsnavn. Det var med den kultur som denne innvandringen skapte, at de første statsdannelser i Malawi ble til; fremfor alt Maravi-konføderasjonen fra ca. 1480, som på 1500- til 1700-tallet omfattet deler av dagens Mosambik og Zambia, i tillegg til Malawi. Lenger nord ble Ngonde-kongedømmet dannet rundt 1600; sør for dette etablerte bl.a. tumbuka- og chewa-folkene flere statsdannelser. På 1600-tallet kom de første portugisere til området, men dette ble bare en kort episode. Gjennom 1800-tallet ble Malawi utsatt for omfattende arabiskdominert slavehandel, og somyao-folket i sør allierte seg med. En av forutsetningene for fremveksten av Maravi var store bestander av elefanter og handel med elfenben,. Konflikt med yao-folket, samt indre rivalisering, var hovedårsak til at Maravi-staten gikk i oppløsning fra midten av 1700-tallet. De store folkevandringene i det sørlige Afrika fikk også betydning for Malawi, bl.a. ved at ngoni-folket, beslektet med bl.a. zulu-folket, på 1800-tallet slo seg frem sørfra og etablerte seg nord i landet, samtidig med yao-innvandringen østfra. Ngoniene la under seg eller ødela flere chewa-høvdingdømmer, og tvang tumbukaene til å arbeide for seg. Den europeiske koloniseringen ble for alvor innledet i 1859, det året da David Livingstone nådde frem til Malawisjøen – og ble i betydelig grad drevet av skotske misjonærer, dernest misjonærer fra Sør-Afrika.

I 1880-årene ble flere europeiskeide kaffeplantasjer etablert i høylandet, og europeiske settlere fikk kjøpt landeiendommer. I 1889 ble Malawi gjort til britisk protektorat, Nyasaland, fremskyndet av frykt for portugisisk ekspansjon, og britisk ønske om å sikre en landkorridor mellom sine besittelser i det sørlige og østlige Afrika. Grensene ble trukket opp 1890–91, og Tyskland avgav et område i Nord-Malawi i bytte mot Helgoland i Nordsjøen. Britene brukte våpenmakt mot yaoene for å stanse slavehandelen, med flere sammenstøt som følge. Kolonistyret delte landet mellom plantasjeeierne, British South Africa Company og den britiske krone med en femdel hver, og to femdeler til landets afrikanske befolkning. Afrikanere ble tvunget til å arbeide gratis på plantasjene i stedet for å betale jordleie, samt som følge av å bli pålagt skatter som forutsatte enten lønnet arbeid eller salg av produkter. Gjennom en avtale med ngoniene 1905 kom hele dagens Malawi under britisk kontroll. Dette systemet førte 1915 til et opprør mot kolonistyret ledet av John Chilembwe, som var blant de drepte da opprøret ble slått ned. Opprøret er blitt stående som en milepæl både i malawisk og afrikansk nasjonalisme. Pga. kostbar transport ble ikke plantasjejordbruket i Malawi like lønnsomt som i andre britiske kolonier, og mange afrikanere tok lønnsarbeid bl.a. i Nord- og Sør-Rhodesia samt Sør-Afrika, hvilket ytterligere svekket jordbruksproduksjonen.

I 1944 stiftet nasjonalistledere Nyasaland African Congress (NAC), som særlig arbeidet for jordreform og mot opprettelsen av Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland (dagens Malawi, Zambia og Zimbabwe), som likevel ble dannet i 1953. NAC hadde stor oppslutning, og i 1950-årene tok en gruppe yngre, mer radikale ledere over partiet, med krav om selvstyre og alminnelig stemmerett. En endring av valgloven førte til at fem afrikanere – alle fra NAC – ble innvalgt i den lovgivende forsamlingen 1955. Hastings Kamuzu Banda vendte hjem for å ta over ledelsen av organisasjonen i 1958. Opposisjonen mot føderasjonen og kolonistyret tok til, og i 1959 ble det erklært unntakstilstand etter sammenstøt mellom NAC-tilhengere og kolonimakten. NACs ledere ble arrestert, partiet forbudt, men samme år ble Malawi Congress Party (MCP) dannet for å fortsette arbeidet til det forbudte NAC. Banda ble løslatt i 1960, og deltok i forhandlinger i London som førte til valg i 1961, som MCP vant. Malawi fikk selvstyre i 1963 og selvstendighet 6. juli 1964 med Banda som statsminister.
Selvstendighet

Etter selvstendigheten ble nyvalg avholdt, og alle MCPs kandidater ble valgt uten motstander. Banda slo inn på en konservativ politikk, og opposisjonen mot hans regime vokste raskt. Han ble valgt til president i 1966, da Malawi ble gjort til republikk og ettpartistat, og utropt til president på livstid i 1971. Banda tilegnet seg praktisk talt eneveldig makt og bekledde tidvis flere ministerposter. Opposisjonen befant seg stort sett i eksil og kjempet gjennom flere år for demokrati, også ved å etablere en motstandshær. Banda-regimet forfulgte sine motstandere, og i 1983 ble lederen for Socialist League of Malawi (Lesoma), Attati Mpakati, myrdet i Zimbabwe. En annen opposisjonsgruppe i eksil var Malawi Freedom Movement (Mafremo). Tidlig i 1990-årene fant det også i Malawi sted en overgang til flerpartistyre, bl.a. som følge av et betydelig politisk press fra flere bistandsytere og fra malawiske grupper. En allianse av opposisjonsgrupper ble dannet, Alliance for Democracy (AFORD), ledet av fagforeningslederen Chakufwa Chihana. To andre opposisjonsgrupper, United Democratic Front (UDF) og United Front for Multi-party Democracy (UFMD), ble også dannet. I juni 1992 ble det avholdt en folkeavstemning om innføring av flerpartisystem, med klart flertall for, og det ble nedsatt et råd for å forberede frie valg. Det ble avholdt i 1994 med et klart nederlag både for president Banda og MCP, og seier for Bakili Muluzi og UDF. Muluzi ble dermed Malawis nye president. Flere partier ble tatt inn i den nye regjeringen.

Etter at Banda trådte tilbake fra presidentstillingen, ble det 1995 tatt ut formell tiltale mot ham for medvirkning til drap på fire politiske motstandere, men tiltalen ble senere frafalt. Et viktig instrument i regimets terror mot opposisjon og sivilbefolkningen var den halvmilitære ungdomsgrenen til MCP, Malawi Young Pioneers (MYP), som ble oppløst i 1993. Tidligere MYP-medlemmer dannet 1996 en terrorgruppe i Mosambik, Movement for the Restoration of Democracy in Malawi (MRDM). UDF og AFORD inngikk i 1995 et formalisert koalisjonssamarbeid, som gikk i oppløsning året etter. Ved valget 1999 ble president Muluzi (UDF) gjenvalgt, og UDF beholdt sitt flertall i parlamentet. Ved valget 2004 ble MCP størst, foran UDF, men UDFs presidentkandidat Bingu wa Mutharika, ble valgt til ny president, foran Bandas tidligere nære medarbeider John Tembo (MCP). En rekke partier gikk sammen i en ny allianse, Mgwirizano Coalition. Grunnet mistanke om uregelmessigheter ved valget kom det til voldelige sammenstøt i landets største by, Blantyre. Etter maktkamp i UDF mellom Muluzi og Mutharika gikk president Mutharika 2005 ut av partiet og dannet et nytt: Democratic Progressive Party (DPP). Motstanden mot ham internt, og støtten til ham eksternt, skyldtes bl.a. Mutharikas bestrebelser på å bekjempe korrupsjonen, som siden Bandas tid har vært utbredt i malawisk samfunnsliv. Mens Malawi under Banda var preget av ettpartistyre og fravær av demokrati, har innføringen av flerpartisystem og demokratisk styresett vært preget av stadig skiftende politiske allianser – også med medlemmer av det gamle regimet. Den ideologiske forskjellen mellom de dominerende partier er liten, men de har noe ulik geografisk forankring; AFORD i nord, MCP i sentrale Malawi og UDF i sør.
Utenrikspolitikk

Under president Banda førte Malawi en ofte kontroversiell utenrikspolitikk, som inkluderte kontakt med bl.a. Sør-Afrika, Israel og Taiwan, samt kolonimakten Portugal. Etter selvstendigheten var forholdet til nabolandene Tanzania og Zambia anstrengt pga. territorielle krav fra Malawi, og fulle diplomatiske forbindelser ble først opprettet i hhv. 1985 og 1971. Ikke desto mindre ble Malawi med i den regionale samarbeidsorganisasjonen SADCC 1980. Malawi støttet verken frigjøringsbevegelsen i Mosambik eller Zimbabwe, og under den senere borgerkrigen i Mosambik lot Malawi opprørsbevegelsen RNM operere fra baser i landet, og det ble rapportert om malawiske offiserer som kjempet sammen med RNM på mosambikisk territorium. Banda ønsket med støtten til RNM å styrke forbindelsene til Sør-Afrika og å realisere drømmen om å innlemme deler av det nordlige Mosambik i Malawi. Etter at Mosambik og Zimbabwe i 1986 truet med å stenge grensene til Malawi, ble 12 000 RNM-soldater vist ut av landet. Deretter hadde Malawi til 1993 en mindre troppestyrke stasjonert i Mosambik, for å beskytte jernbanelinjen til Nacala. Malawi åpnet grensene for mosambikiske flyktninger, som det på det meste var over én million av i Malawi. Hjemvendingen av flyktningene fant i hovedsak sted 1994–95. Malawi sendte 1999–2000 offiserer til FNs militære observatørkorps i Kongo.

Malawi ble hovedsamarbeidsland for norsk bistand 1996, videreført og utvidet fra 2001 – året før en annen sentral bistandsyter, Danmark, stanset sine utbetalinger til Malawi grunnet den utbredte korrupsjonen. Det norsk-malawiske utviklingssamarbeidet ble særlig konsentrert til områdene godt styresett, hiv/aids, styrking av helsetjenesten og makroøkonomiske reformer. Malawi er blant de land som er hardest rammet av hiv/aids, og som samtidig periodevis hjemsøkes av alvorlig tørke – med påfølgende matmangel.

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published.