Madagaskar, øyrepublikk i Indiske hav, ca. 400 km fra sørøstkysten av Afrika. Omfatter hovedøya Madagaskar, verdens fjerde største øy, og enkelte småøyer i Indiske hav.
Befolkningen er av blandet indonesisk og afrikansk opprinnelse. Madagaskar er et utviklingsland med en av verdens minst utviklede økonomier, og størstedelen av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i jordbrukssektoren.
Norsk misjon har en mer enn hundreårig historie på Madagaskar.
Øya ble fransk protektorat 1895, koloni 1896–1958, da Madagaskar ble en selvstendig republikk. Etter flere tiårs sosialistisk orientert politikk ble økonomien liberalisert midt i 1980-årene, og parlamentarisk demokrati ble innført først i 1990-årene.
Navnet. Marco Polo laget øynavnet Madugascar av innbyggernes navn på seg selv, malagasi eller madegassere, og innførte dette på sitt kart. Øyas lokale navn var Nossi dambo, ‘villsvinøya’.
Madagaskar – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1992, senest endret 1998, er Madagaskar en enhetsstatlig og i prinsippet demokratisk republikk. Statsoverhodet er en president som velges i allmenne valg for fem år og kan gjenvelges to ganger. Den lovgivende forsamling har to kamre, et senat og en nasjonalforsamling. Nasjonalforsamlingen er det viktige kammeret, som statsministeren utgår fra og regjeringen er ansvarlig overfor. Nasjonalforsamlingen er valgt i allmenne valg og har 160 medlemmer, valgt for fire år. Mandatene fordeles etter forholdstallsprinsippet. Senatet har 100 medlemmer og velges for fire år. 2/3 av senatets medlemmer velges av et valgkollegium bestående av representanter valgt fra provinsene; 1/3 utpekes av presidenten.
Partisystemet er oppsplittet, selv om ett parti, presidentens, er klart størst. Partiene er løse koalisjoner. Politikken er preget av personer og personlig rivalisering. Motsetningene mellom kystfolk og folk i de høyereliggende platå-områdene, og en stadig dragkamp mellom de som vil sentralisere makten og de som vil ha et føderalt system, bidrar til den politiske labilitet. En svak og sårbar økonomi påvirker også styrets stabilitet.
Administrativ inndeling
Madagaskar er etter den nye forfatningen delt inn i seks provinser. I prinsippet har landet beveget seg i føderal retning, men de lokalt valgte guvernører ble 2002 erstattet med regjeringsutnevnte guvernører som følge av den politiske krisen i landet. Landet er videre inndelt i 22 regioner og disse igjen i kommuner.
Geologi og landformer
Geologisk hører Madagaskar sammen med Øst-Afrika og det indiske subkontinent. Øya er en del av det gamle kontinentet Gondwanaland, og består vesentlig av krystallinske grunnfjellsbergarter (særlig gneis og granitt) som, antakelig i kritt, hevet seg i øst og sank i vest. Fra perm til trias er det avsatt en rekke sedimentlag: kalkstein, skifer og sandstein. Det sentrale høylandet, som går i retning nordøst–sørvest med en gjennomsnittshøyde på 1200 moh., omfatter opphøyde fjellrygger og massiver av hard kvarts og granitt. Relieffet er voldsomt, og høylandet er gjennomskåret av dype, canyon-lignende daler. I øst ligger vannskillet nær kysten, slik at østskråningen er bratt, mens vestskråningen er slak, med en rekke platåtrinn. De høyeste fjellmassivene er vulkanske: Tsaratanana i nord med Maromokotro (2876 moh.), øyas høyeste fjelltopp, Ankaratra med Tsiafajavona (2643 moh.) nær Antananarivo, og Andringitra med Pic Boby (2658 moh.) i sør. Østkysten er en ganske rettlinjet utjevningskyst med mange laguner; innenfor ligger en smal, sumpig kystslette. Vestkysten har preg av senkningskyst med en rekke bukter og elvemunninger. Bare elvene som renner mot vest, har særlig lengde, viktigst er Betsiboka og Mangoky.
Klima
Madagaskar ligger i den tropiske sone. Klimaet er influert av sørøst-passaten og av det ekvatoriale regnbeltet som i jan.–feb. berører den nordlige del, samt av øyas topografi. De fremherskende pålandsvinder gir stor nedbør på østsiden av øya, 1500–4000 mm per år, mest i nord og på fjellskråningene. Nedbøren er fordelt over hele året, men med størst konsentrasjon til sommerhalvåret (des.–mars) da månedsnedbøren kan gå opp i 300–600 mm. Nedbørmengdene avtar sterkt fra øst mot vest, hvor landet ligger i le av fjellene. Det sentrale høylandsområdet rundt hovedstaden Antananarivo mottar 1000–1350 mm i året, mens det mot sørvest finnes semiaride strøk der nedbøren er under 500 mm. Årstemperaturen ligger på ca. 27 °C i nord og 23 °C i sør, med liten årlig variasjon. I det sentrale høylandet ligger den gjennomsnittlige årstemperaturen på 15–18 °C. Middeltemperaturen i Antananarivo (1310 moh.) er henholdsvis 13 °C og 19 °C i juli og januar. Madagaskar hjemsøkes relativt ofte av sykloner, som til dels forvolder stor skade på avlinger og eiendom.
Madagaskar – befolkning. Madagaskar har et folketall på 18 040 300 (2005). Den årlige befolkningstilveksten var i perioden 1993–2003 2,9%, og forventet levealder er bregnet til 59 år for kvinner og 55 år for menn. De høye fødselstallene (41,7 ‰) gir en «ung» befolkning; hele 45 % er under 15 år. FN-data for 2003 anslår at ca. 2 % av den voksne befolkningen lever med HIV/AIDS.
Befolkningen består nesten i sin helhet av madagassere (malagassere), som er av blandet indonesisk og afrikansk herkomst, og er oppdelt i omkring 20 etniske grupper eller stammer. Merina-folket utgjør 25 % av befolkningen, og lever i området rundt Antananarivo. Av de andre etniske gruppene kan nevnes betsimisaraka i den nordøstlige del av landet, betsileo på høydeplatået rundt Fianarantsoa, tsimihety i nord og antanandroy i sør. Dessuten finnes små grupper av europeere (hovedsakelig franskmenn), komorere, indere og kinesere.
Med 30,7 innbyggere per km2 (2005) er Madagaskar forholdsvis tynt befolket. Den største befolkningstettheten finnes langs østkysten og omkring Antananarivo, Antsirabe og Fianarantsoa i det sentrale høylandet. Siden 1974 har myndighetene forsøkt å spre bosetningen fra de ofte overbefolkede jordbruksdistriktene i høylandet til mer tynt bosatte områder i vest. Selv om de fleste madagassere lever på landsbygda, vokser byene i størrelse, og ca. 1/4 av øyas befolkning er bosatt i byer. Største by er hovedstaden Antananarivo.
Religion
Om lag halvparten av befolkningen er tilhengere av den tradisjonelle madagassiske religionen der kulten av forfedrene spiller en viktig rolle. Ca. 43 % er kristne, hvorav drøyt halvparten er katolske, resten er protestanter. 7 % er muslimer, vesentlig innflyttere fra Komorene.
Norsk misjon
Norsk misjon har vært virksom på Madagaskar siden 1866 (Det Norske Misjonsselskap), og et stort antall norske misjonærer har gjort tjeneste på Madagaskar, blant dem Chr. D. Borchgrevink, som grunnla legeutdannelsen i landet, samt L. N. Dahle, F. S. Birkeli og Otto Chr. Dahl, som alle har ytet viktige bidrag til Madagaskars religions-, kultur- og språkhistorie. Særlig innen sykepleie og skolearbeid ble det gjort en stor innsats av kvinnelige misjonærer, blant dem M. Føreid, som gjorde et banebrytende arbeid for pleien av spedalske. Den gassisk-lutherske kirken ble grunnlagt i 1950, selvstendig fra 1975.
Språk
Offisielle språk er fransk og madagassisk (malgassisk, gassisk, malgache). Madagassisk hører til de indonesiske språk i den austronesiske språkfamilien, nærmest beslektet med maanjan på Borneo.
Madagaskar – næringsliv og økonomisk utvikling. Madagaskar er et utpreget jordbruksland, hvor store deler av befolkningen lever på landsbygda, og hvor landsbruksprodukter utgjør den vesentligste del både av eksporten og innsatsvarene til industrien. Madagaskar har ikke naturressurser av stor kommersiell betydning, og både bergverk og industri er lite utbygd. Siden selvstendigheten har veksten i landets økonomi ikke holdt tritt med befolkningstilveksten, og perioder med politisk uro har også bidratt til økonomisk stagnasjon, og til at Madagaskar har pådratt seg stor utenlandsgjeld, og er helt avhengig av økonomisk bistand. De tette båndene til kolonimakten Frankrike fortsatte etter selvstendigheten 1960, men ble svekket tidlig i 1970-årene, da en mer radikal politikk, i sosialistisk retning, ble ført. Denne innebar bl.a. en orientering mot Sovjetunionen og en nasjonalisering av privateide handels-, forsikrings- og oljeselskap. Allerede i 1963 ble den flernasjonale valuta CFA (Communauté Financière Africaine) erstattet av Malagasy franc, og som ledd i den nye radikale politikken trakk Madagaskar seg ut av det monetære samarbeidet innen franc-sonen. Utenlandsk bistand fra vestlige land sank noe, men ble supplert av hjelp fra Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea. Som følge av økonomiske problemer fra midten av 1970-årene ble det i andre halvdel av 1980-årene iverksatt økonomiske strukturtilpasningsprogram, i tråd med krav fra Verdensbanken og IMF, bl.a. med den følge at den statlige styringen ble svekket. Den svært pressede økonomien var hovedårsak til en ny utenrikspolitisk kursendring i 1990-årene, med økt samarbeid bl.a. med Sør-Afrika, Israel, Sør-Korea og Taiwan.
I 1990 ble flerpartistyre innført, med sterk maktkamp etter valg 1991, noe som førte til at mye av samfunnslivet for en periode ble delvis lammet. I 2002 gjennomlevde Madagaskar sin alvorligste konstitusjonelle krise siden selvstendigheten, med frykt for at statsdannelsen skulle rakne. Begge politiske kriser hadde negativ effekt på landets økonomiske utvikling. I tillegg rammes landet også jevnlig av uvær. Madagaskar regnes som et av verdens økonomisk minst utviklede land.
Jordbruk, skogbruk, fiske
Madagaskar er fremfor alt et jordbruksland, og denne sektoren sysselsatte ved inngangen til 2000-tallet rundt 2/3 av befolkningen og stod for ca. 3/4 av BNP. Bare ca. 5 % av øyas areal er åkerland, mens rundt 58 % er beitemarker. I høylandet utgjør kunstig vannede arealer over halvparten av den dyrkede jorden. Jordbruket drives i hovedsak etter gamle metoder, og størstedelen av bøndene driver tradisjonell risdyrking, ofte i terrasser i høylandet. Ca. halvparten av det dyrkede arealet er tilplantet med ris, og Madagaskar – som har et høyere gjennomsnittlig risforbruk enn noe annet land – er normalt selvforsynt med denne varen. Ris dyrkes til dels i monokultur, men også med maniok og mais; sekundære risområder er kystsletta i øst og deltaområdene i vest. Flere sykloner de senere år har gjort stor skade på rismarkene, og har i enkelte år nødvendiggjort import. Andre matvarer for lokalt konsum inkluderer mais, kassava, frukt og søtpoteter. Det er også en betydelig dyrking av tobakk, samt noe produksjon av bomull, kokosnøtter, kakao og bønner. Jordbruksprodukter står for rundt 80 % av Madagaskars eksportinntekter. Også eksportproduksjonen kommer gjerne fra småbruk: i øst dyrkes kaffe (robusta), i vest jordnøtter (peanøtter), i nord vanilje og kryddernellik. På større plantasjer i øst dyrkes sukkerrør og sisal. Disse ble i 1970-årene delvis omdannet til kooperativer (fokonolama). Av eksportproduktene er kaffe, vesentlig robusta, den viktigste, og står normalt alene for 1/4 av eksportverdien. Madagaskar har gjeninntatt posisjonen som verdens største eksportør av vanilje, etter for en periode i 1990-årene å ha vært forbigått av Indonesia. Rundt halvparten av verdensproduksjonen kommer fra Madagaskar, men den blir truet både av andre produsenter og syntetiske produkter. Produksjonen av kryddernellik er også betydelig, men sank fra 2000; det samme gjaldt kanel og pepper. Madagaskar produserer også noe ylang-ylang og geranium, hvis oljer brukes i parfymeindustrien. Den store husdyrbestanden (især i vest) gir liten avkastning, og holdes ofte av prestisje- eller av rituelle grunner. Det er store bestander av kveg, gris, sauer, geiter og fugl. Norsk misjon og bistand har bidratt til utvikling av landbruket, bl.a. gjennom å drive en landbruksskole i Antsirabe. Dyr og kjøtt eksporteres til det afrikanske fastlandet, Golfstatene og andre øyer i Indiske hav.
Skog dekker om lag 27 % av Madagaskars areal, men skogsdriften spiller liten rolle økonomisk, selv om det eksporteres en del raffiabast. Trekull er imidlertid landets viktigste brenselkilde. For stor avvirkning og avsviing har mange steder ført til jorderosjon. Fra slutten av 1980-årene er det iverksatt nye tiltak for å verne om de gjenværende skogene på Madagaskar, som huser et unikt plante- og dyreliv – som også er grunnlag for en ekspanderende turistindustri.
Øystaten Madagaskar har i liten grad utviklet et havfiske, som har et betydelig potensial, ikke minst i øst. Mye av fisket skjer fortsatt med tradisjonelle metoder og små båter, men en industrialisering har i senere år funnet sted, med bistand bl.a. fra Frankrike og Japan. Den viktigste delen av havfisket er etter reker og tunfisk, og eksporten av reker forbigås i verdi bare av kaffe og vanilje. Det eksporteres også noe hummer. Eksporten av fisk og fiskeprodukter stod ved inngangen til 2000-tallet for i underkant av 10 % av samlet eksportverdi. Det foregår også et betydelig innlandsfiske, bl.a. knyttet til oppdrett i risåkrene.
Bergverk, energi
Madagaskar har kjente forekomster av en rekke metaller, men vesentlig i en mengde og med en kvalitet som hindrer kommersiell utnytting. Det utvinnes noe glimmer i sør ved Tôlanaro og krom ved Andriamena, samt grafitt og noe halvedle stener, som alle eksporteres, og det foregår en viss gullutvinning, ikke minst illegalt. Ilmenitt er påvist i sørøst, hvor verdens antatt største forekomster av titan finnes. Til andre påviste mineraler hører jernmalm, kull, nikkel, kobolt, kopper, bauxitt og bly. Utvinning av enkelte forekomster vil komme i konflikt med Madagaskars vernede naturområder.
Madagaskar har et betydelig potensial for vannkraftproduksjon. Sju stasjoner dekket rundt 2000 ca. 3/5 av landets kraftforbruk. Den resterende kraften produseres av kullfyrte varmekraftverk og dieseldrevne generatorer. Brenselved og kull står for 4/5 av landets samlede energiforbruk. Leting etter olje har pågått i flere perioder etter andre verdenskrig, og det er påvist forekomster av både olje og gass i 2005, men ingen kommersielt drivverdige funn. Letingen har vært konsentrert om Morondava-bassenget utenfor vestkysten, der det norske selskapet TGS-Nopec 2005 startet nye seismiske kartlegginger.
Industri
Madagaskar har en lite utviklet industrisektor, selv om landet var ett av de første i Afrika som etablerte industriforetak. Industrien består vesentlig av næringsmiddelforetak, knyttet til foredling av landbruksprodukter, og er for en stor del lokalisert ved Antananarivo. Sementproduksjon skjer i Mahajanga og Toamasina, samt fra 2001 ved Antananarivo. Det produseres også en del trevarer og jordbruksredskaper. Ved inngangen til 2000-tallet svarte sektoren for ca. 14 % av BNP og ca. 7 % av sysselsettingen. Produksjon av tekstiler, papir og såpe er tradisjonelt viktig; det samme er bryggerinæringen. I eksportproduksjonssonene er det investert kapital særlig fra Sør-Asia og Mauritius, samt Frankrike, og for en stor del i tekstilindustri. Denne vokste i 1990-årene, og fikk et særlig oppsving da Madagaskar fikk fordelaktig adgang til USA-markedet.
Madagaskar – musikk. Frem til slutten av 1700-tallet blomstret en rik madagassisk musikkultur som trolig har røtter i Sørøst-Asia, men som tidlig må ha tatt opp i seg afrikanske og arabiske elementer. Sakalava-hoffet var bl.a. berømt for sine kvinnekor. Kristen påvirkning fra 1800-tallet har ført til at elementer fra europeisk kirkemusikk er tatt opp i folkemusikken.
Den polyfone sangstilen er velklingende og ofte rytmisk komplisert, mens sangdansen har enklere rytmer. Den karakteristiske valiha (bambusrør-siter), konkyliehorn og koniske trommer er av indonesisk opprinnelse. Andre trommetyper og dyrehorn vitner om afrikansk påvirkning.
Musikken har mer enn andre kulturelementer motstått vestlig påvirkning. Moderne instrumenter og danseformer er tilpasset madagassiske rytmer. Mye av den tradisjonelle instrumentalmusikken er bevart, mens sangrepertoaret har et betydelig innslag av vestlig kirkesang tilpasset madagassisk syngemåte. Musikalske former og stilarter varierer noe blant de ulike etniske gruppene, og moderne arabisk musikk dyrkes innenfor muslimske miljøer.
I de seneste årene har flere madagassiske utøvere fått betydelig internasjonal oppmerksomhet, bl.a. ved konserter og festivaler i en rekke land. Nevnes kan valiha-mesteren Justin Vali og gitarvirtuosen D’Gary.
Madagaskar – beliggenhet. Madagaskar er verdens fjerde største øy, og er skilt fra østkysten av Afrika ved den over 400 km brede Mosambikkanalen. Øya ligger mellom 12° og 25° 40? s.br. og mellom 43° 10? og 50° 30? ø.l. Største lengde nord–sør er 1600 km, og største bredde øst–vest ca. 580 km. Med enkelte små naboøyer (Nossi-Bé, 293 km2; Sainte-Marie, 165 km2) utgjør den republikken Madagaskar.
Selvstendighet
Madagaskar valgte i en folkeavstemming 1958 selvstendighet innenfor Det franske samvelde, og en selvstyrt gassisk republikk ble proklamert 14. oktober 1958, ledet av Philibert Tsiranana, leder for Parti Social Démocrate (PSD). 26. juni 1960 fikk Madagaskar full selvstendighet med Tsiranana som landets første president. Den eneste opposisjon av betydning var det radikale Parti du Congrès pour l’Indépendance de Madagascar (AKFM), dannet i 1958. PSD, som førte en sosialdemokratisk politikk med brede utenrikspolitiske kontakter, vant klart valgene i 1970, og Tsiranana var eneste kandidat til presidentvalget i 1972. Men to uker etter at han ble gjeninnsatt, brøt det ut opptøyer i Antananarivo, og etter tre dagers kamper gikk Tsiranana av og overdrog makten til forsvarssjefen, general Gabriel Ramanantsoa. Alle folkevalgte organer ble oppløst, og en mer nasjonal og radikal politikk ble ført, bl.a. med nærmere tilknytning til radikale afrikanske stater, og en kulturpolitikk som la vekt på bruk av det gassiske språk. Madagaskar trakk seg ut av franc-sonen og sa opp avtalene om franske militærbaser på øya. I 1975 overdrog general Ramanantsoa makten til oberst Ratsimandrava, som seks dager etterpå ble myrdet, for å bli etterfulgt av et militært råd og etter hvert av oberst Didier Ratsiraka, som ble valgt til president gjennom en folkeavstemning i 1975, gjenvalgt i 1982 og 1989. I 1976 organiserte Ratsiraka bevegelsen Avant-garde de la révolution malgache (AREMA) og iverksatte en radikal sosialistisk politikk, med økt nasjonalisme og statlig deltakelse i det økonomiske liv. I 1984–85 kom det til alvorlige sammenstøt mellom kung fu-utøvere og politiet. 1987 fant nye opptøyer sted, vesentlig ansporet av arbeidsledighet og matmangel.
Fra slutten av 1980-årene vokste det frem en sterk demokratibevegelse på Madagaskar, med krav om reelt flerpartistyre og frie valg. Kirken spilte også en aktiv rolle, og i desember 1990 inviterte Det gassiske kirkerådet, Conseil chrétien des églises de Madagascar (FFKM), alle politiske grupper til en konferanse for å drøfte arbeidet for demokrati. Her samlet en stor del av opposisjonen seg i en allianse, Forces vives (FV), som tok initiativ til masseaksjoner for demokrati. Demokratibevegelsen arrangerte i et halvt år en masseansamling i Antananarivo, og sammenstøt mellom demonstranter og militære førte til at flere hundre ble drept. Samme år ble det innført flerpartisystem, og en rekke partier ble dannet, bl.a. Union national pour le développement et la démocratie (UNDD), ledet av Albert Zafy. I 1991 dannet FV en alternativ regjering, og i maktkampen mellom denne og det sittende regimet måtte president Ratsiraka gi etter. Et overgangsstyre ledet av Zafy overtok makten og forberedte valg. Da flerpartisystemet ble innført i 1990, stilte 120 partier opp.
Ratsiraka tapte mot Zafy ved presidentvalget 1992, men han kom tilbake og vant igjen i 1996. En ny grunnlov gav presidenten utvidet makt; samtidig ble et føderalt system innført, hvorigjennom de seks provinsene ble gitt større indre selvstyre. 2002 gjennomlevde landet sin alvorligste konstitusjonelle krise siden selvstendigheten. Etter presidentvalget 2001 var det uoverensstemmelse om hvem som vant, idet både president Ratsiraka og den fremste opponenten, Marc Ravalomanana, erklærte at de hadde vunnet. Ravalomanana erklærte seg som president og lot seg innsette – uten at Ratsiraka gav avkall på embetet. Ravalomanana hadde tilhold i Antananarivo; Ratsiraka etablerte seg i kystbyen Tamatave – og landet ble langt på vei delt. Flere provinser erklærte selvstyre med tanke på å etablere en føderal stat. Også det gassiske forsvaret ble delt, og det var frykt for borgerkrig. Etter ny opptelling av stemmene ble Ravalomanana erklært som presidentvalgets vinner, med sammenstøt mellom partene som følge. Ratsiraka gikk deretter i eksil, og ble 2003 dømt in absentia til ti års tvangsarbeid for korrupsjon.
Utenrikspolitikk
Madagaskar har en lang historie med utenrikspolitiske kontakter fra før kolonitiden – da landet særlig hadde nære kontakter med Frankrike, Storbritannia og USA. Nære forbindelser til den tidligere kolonimakten Frankrike ble opprettholdt etter selvstendigheten, selv om Madagaskar – særlig under Ratsirakas styre i 1970- og 1980-årene – førte en mer radikal utenrikspoltikk, bl.a. rettet mot nærområdet i det Indiske hav, samtidig som landet etablerte nære forbindelser med Sovjetunionen, dels på bekostning av nærheten til Frankrike. Ratsiraka holdt like fullt fast på en i prinsippet alliansefri politikk. Det anstrengte forholdet til Frankrike begynte å bedre seg i 1980-årene, da Frankrike på ny fikk anledning til å benytte marinebasen Antisiranana. Forbindelsene ble ytterligere styrket i 1990-årene. Ikke minst pga. Madagaskars svært pressede økonomi ble den utenrikspolitiske kursen fra Ratsiraka-regimet sterkt endret i 1990-årene, med samarbeid bl.a. med Sør-Afrika, Israel, Sør-Korea og Taiwan. Disse kontaktene ble ikke endret etter at Ratsiraka igjen kom til makten, men forholdet til Taiwan ble avviklet til fordel for forbindelser med Kina. En uoverensstemmelse om kontrollen med fire ubebodde øyer i Mosambik-kanalen som Franrkrike gjorde krav på, ble avklart 2000, med enighet om felles administrasjon fra Frankrike, Madagaskar og Mauritius.
Madagaskar er avhengig av utenlandsk bistand, som i særlig grad er mottatt fra Frankrike og EU, samt økonomisk samarbeid, som bl.a. er søkt i Sørøst- og Øst-Asia.
