Liberia, republikk i Vest-Afrika, ved den tidligere Pepperkysten. Liberia grenser i nord til Sierra Leone og Guinea, i øst til Elfenbenskysten. Liberia har et fuktig tropisk klima, og store deler av innlandet er dekket av regnskog. Befolkningen består av forskjellige etniske grupper, som hovedsakelig lever av jordbruk til selvforsyning. Landet har ellers betydelige forekomster av jernmalm og store gummi-plantasjer.
I 1990 ble landet rammet av en svært blodig borgerkrig. Konflikten utviklet seg i første halvdel av 1990-årene til en av Afrikas mest brutale, og flere hundretusener flyktet til nabolandene. Den etniske dimensjonen overskygget den politiske, og langt de fleste ofre var sivile.
Liberia har aldri vært underlagt noen kolonimakt, og ble uavhengig republikk i 1847, Vest-Afrikas eldste uavhengige republikk.
Navnet er dannet til lat. liber, ‘fri’, og ble brukt om det området i Afrika som i 1822 ble overlatt frigitte amerikanske slaver.
Liberia – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 1986 er Liberia en presidentstyrt og enhetsstatlig republikk. Presidenten er statsoverhode, regjeringssjef og militær øverstkommanderende. Han velges i allmenne valg for en fornybar seks års periode. Lovgivende myndighet er formelt lagt til en tokammerforsamling, bestående av et senat med 30 medlemmer og et representanthus med 64 medlemmer. Begge velges i allmenne valg, senatet for ni år og huset for seks. Det amerikanskpregede styresettet ble lenge (1877–1980) kontrollert av Whig-partiet, et parti av etterkommere av amerikanske slaver.
Under borgerkrigen fra 1990 til 2003 var ingen politiske organer i normal funksjon. Som et ledd i fredsavtalen 2003 ble det innsatt en nasjonal overgangsregjering og et overgangsparlament for to år. De ordinære valgene høsten 2005 var et forsøk på å få det politiske systemet til å fungere igjen.
Administrativt
Administrativt er landet formelt inndelt i ni fylker og seks territorier, alle (forsøkt) styrt av statlige embetsmenn. Hovedstaden styres direkte av regjeringen.
Rettsvesen
Lovverket er preget av amerikanske forbilder. Den øverste rettsinstans er folkets høyesterett med fem medlemmer. Dommere utnevnes av presidenten.
Klima
Liberia har fuktig tropisk regnklima uten noen utpreget tørr årstid. Mest nedbør faller om sommeren, ved kysten 500–750 mm i juli, under tiendedelen av dette i januar. Årsnedbøren er gjerne 3000–4000 mm, noe mindre i skjermede innlandsstrøk. Årsmiddeltemperaturen ligger omkring og til dels litt over 25 °C, med liten forskjell mellom varmeste og kaldeste måned.
Liberia – plante- og dyreliv. Vegetasjonen består vesentlig av tropisk regnskog med savanne i nord og mangroveskog langs kysten.
Pattedyrfaunaen omfatter 193 arter. Bestanden av store pattedyr har gått tilbake, men fremdeles finnes leopard og en av de siste anseelige bestander av skogelefant. I regnskogen lever dvergflodhest, små antiloper, skjelldyr og en rekke gnager- og flaggermusarter. Av primatene kan nevnes sjimpanse, dianamarekatt og rødkolobus. Nesten 700 fuglearter er registrert. Karakteristiske familier er duer, turakoer, gjøker, isfugler og solfugler. Rik krypdyr- og amfibiefauna med henholdsvis 79 og 32 arter. Krokodiller, flere hoggormarter og kobraer er vanlige, likeledes skorpioner.
Liberia – geologi og landformer. Liberia består mest av grunnfjell (gneis og granitt), med tertiær sandstein langs kysten. Kystlinjen er ca. 570 km lang, og er karakterisert av en rekke laguner og estuarer, dekket av tette mangrovekratt. Den lave kystsletta strekker seg 30–50 km inn i landet, og er hovedsakelig dekket av savanne. Slettelandet går trinnvis over i lave, regnskogskledde platåer og høydedrag som dekker mesteparten av landet. Langs Liberias nordlige grense løper en del av Guineahøylandet, med høyder på over 1000 moh. Høyest er Nimba (1752 moh.) nær grensen mot Guinea.
Liberia – befolkning. Liberias folketall er beregnet til 3,8 mill. (2004), men tallene er beheftet med stor usikkerhet på grunn av den politiske situasjonen. Årlig gjennomsnittlig befolkningsvekst er for perioden 1993–2003 beregnet til 5,1 %. Høye fødselstall har i kombinasjon med en høy dødelighet resultert i en svært ung befolkning, og omkring 70 % er under 30 år. Mange flyktet fra landet pga. borgerkrigen, og svært mange ble flyktninger innenfor landets grenser. Selv om borgerkrigen har opphørt, lever folk flest i stor nød, med mangel på mat og vann og med elendige sanitære forhold. I følge FN lever anslagsvis 6 % av den voksne befolkningen med HIV-smitte.
Befolkningen omfatter en rekke forskjellige etniske grupper. De største og mest kjente er de mande-talende kpelle, malinke (manding), mano, loma og vai samt de kru-talende bassa, de, grebo og kru. I den nordlige delen av landet lever bl.a. kissi og gola, som taler språk av den atlantiske gruppen. Den politisk dominerende folkegruppen i Liberia er de såkalte «americo-liberianerne». De fleste nedstammer fra folk som innvandret til Liberia fra Amerika i årene 1820–65, i forbindelse med opphøret av den transatlantiske slavehandelen. Deres antall er nå knapt 50 000, men de har fremdeles betydelig politisk innflytelse, selv om kuppet i 1980 svekket deres stilling og den offisielle likestillingspolitikken har gitt medlemmer av de andre etniske gruppene større innflytelse.
Befolkningen er ujevnt fordelt over landet, med en markert konsentrasjon rundt hovedstaden Monrovia.
Liberia – næringsliv. Liberia gjennomlevde i 1990-årene en borgerkrig som medførte at den økonomiske og sosiale utviklingen i et allerede lite utviklet land ble reversert, med store menneskelige tap og materielle ødeleggelser. Mye av det økonomiske liv ble rammet, og godt over halvparten av befolkningen måtte flykte fra sine hjem. Før krigen brøt ut 1989, var Liberia et land med store ulikheter innenfor en todelt økonomi: et sjikt som kontrollerte utvinningen av landets naturressurser for eksport samt statsforvaltning og offentlig sektor, og het flertall av befolkningen som vesentlig livnærte seg fra jordbruk, langt på vei ved naturalhushold. Med militærkuppet 1980 ble den tradisjonelle politiske eliten, americo-liberianerne, fjernet fra makten, og deres økonomiske innflytelse ble ytterligere svekket som følge av krigen, da mye av den gjenværende økonomiske virksomheten ble kontrollert av militsgrupper – fremfor alt opprørslederen, og den senere president, Charles Taylor og hans National Patriotic Front of Liberia (NPLF). Mesteparten av den formelle økonomiske aktiviteten, som utvinning av jernmalm og produksjon av gummi, stanset opp som følge av krigen. I den grad noenlunde normal økonomisk aktivitet fant sted i første halvdel av 1990-årene, var det i de deler av landet NPFL hadde kontrollen over – og hvor særlig utvinning av diamanter og gull, samt hugst av tømmer, bidrog til å finansiere krigføringen.
Liberia har betydelige naturressurser, bl.a. av jernmalm og tømmer, men det vil kreve store investeringer å rehabilitere ødelagte anlegg og infrastruktur. Liberia er avhengig av både utenlandsk bistand, lån og kreditter, samt investeringer for å skape økonomisk vekst og utvikling. Allerede før krigen førte synkende etterspørsel på verdensmarkedet etter de to viktigste eksportproduktene jernmalm og gummi til stagnasjon i økonomien.
Bergverk, industri
Liberia har store forekomster av jernmalm som ble utvunnet i Nimbafjellene i nordøst, i Bongfjellene lenger sør, og i Bomi Hills ved Monrovia. Produksjonen sank i 1980-årene som følge av redusert etterspørsel på verdensmarkedet, og opphørte som følge av borgerkrigen. Landet har også andre malmforekomster, bl.a. av gull, bauxitt og kobber. Det utvinnes også diamanter samt barytt og cyanitt. Under krigen ble særlig gull og diamanter utvunnet og omsatt illegalt, for å finansiere krigføringen. FN forbød 2001 handel med diamanter fra Liberia.
Kartlegging av potensielle oljeforekomster utenfor kysten ble gjort i 1990-årene, med lovende resultater. Under krigen ble elektrisitetsproduksjonen sterkt redusert og infrastrukturen ødelagt, hvoretter strøm vesentlig ble produsert fra privateide dieseldrevne generatorer.
Liberia har ikke utviklet noen omfattende industrisektor, og mye av virksomheten ble ødelagt under krigen. Industrien har stort sett bestått av småbedrifter, ofte med håndverkspreg. I hovedstaden Monrovia er det etablert en industrisone med fremstilling av bl.a. tekstiler, skotøy, plastvarer, mineralvann og sement. Det norske selskapet Scancem International har eierinteresser i den liberianske sementprodusenten Cemenco. Videre finnes anlegg for bearbeiding av gummi. Et oljeraffineri stengte 1982.
Liberia – samferdsel. Samferdselsnettet er generelt dårlig utviklet, og ble ikke vedlikeholdt eller videreutviklet under krigen. Hovedveier går fra Monrovia og inn i landet, samt langs kysten, bl.a. til grensen mot Sierra Leone. Jernbanene ble brukt til jernmalmtransport, og eid av gruveselskapene. Deler av nettet ble åpnet for gods- og persontrafikk 2001. Veinettet er bra utbygd i sentrale strøk, men svært dårlig i utkantene. I 1996 bestod det av ca. 10 800 km; bare en brøkdel med fast dekke. Internasjonal lufthavn er Robertsfield nær Monrovia, som ble sterkt skadd under krigen, og gjenåpnet 1997. En mindre lufthavn ved Monrovia er Spriggs Payne.
Liberia har en av verdens største handelsflåter, idet mange utenlandske skipsredere benytter seg av de lave registreringsavgiftene, såkalte bekvemmelighetsflagg. Skipene er ikke på liberiansk eierskap, og liberiske myndigheter fører liten kontroll med virksomheten, som styres fra et kontor i USA. Liberia har derimot betydelige inntekter fra avgifter til registeret. Monrovia er frihavn og var en av de mest moderne havnebyene i Vest-Afrika. Under krigen brukte opprørerne havnen i Buchanan.
Liberia – utenrikshandel. Liberia kunne lenge vise til solide overskudd i sin utenriksøkonomi, til eksporten av – og inntektene – fra eksportvarene jernmalm og jernkonsentrat samt gummi ble redusert i 1980-årene, for deretter å opphøre etter krigsutbruddet. Gjennom 1980-årene mottok Liberia betydelig økonomisk bistand fra USA, men tok samtidig opp lån, og økte utenlandsgjelden som ble bygd opp i 1970-årene.
Liberia – jordbruk, skogbruk. Liberia er primært et jordbruksland, og nær 70 % av yrkesbefolkningen arbeidet i jordbruket før krigen. De fleste driver svedjejordbruk på rydninger i regnskogen og dyrker bergris, maniok og taro til eget bruk. Flere jordbruksprosjekter oppmuntrer til dyrking av sumpris, men Liberia er ikke blitt selvforsynt med matkorn. De viktigste vekstene som dyrkes for salg er gummi (kautsjuk), kaffe, kakao og kolanøtter. Produksjonen sank imidlertid sterkt under krigen, bl.a. fordi så mange ble drevet fra sine hjem. Over 50 000 arbeidere var før krigen knyttet til gummiplantasjene; størst er Firestone-plantasjen, opprettet 1926. Virksomheten i denne sektoren ble gjenopptatt i annen halvdel av 1990-årene.
Liberia har store regnskoger som inneholder betydelige tømmerressurser. Skogene ble lite utnyttet før krigen. Illegal hugst og eksport av tømmer var derimot omfattende under krigen, hvoretter FN innførte sanksjoner og eksporten opphørte. Ved siden av tømmer for eksport avvirkes skogene for fremstilling av brensel.
Fiskeforekomstene utenfor kysten er lite utnyttet, men det drives håndverksfiske for lokalt konsum.
Liberia – musikk. Forskjellige tradisjoner blant de mange etniske gruppene, urbanisert ungdom og etterkommere etter repatrierte afrikanere gjenspeiles i musikklivet. Radio og fonogramindustri bidrar til utveksling mellom disse musikalske delkulturene.
Nær kontakt mellom de forskjellige folkegruppene har gitt folkemusikken et visst enhetlig preg. Ostinato-former med selvstendige motstemmer er utviklet til rik polyfon klangkunst. Sammensatte rytmer bygd på individuelle mønstre av ulik lengde er med på å skape et variert lydbilde av sang, trommer, rasler og metallidiofoner.
I de ulike folkegruppene finnes utøvere med status som profesjonelle, selv om de også har annet lønnet arbeid eller deltar i jordbruket. Gode sangere er ettertraktet ved festivaler, begravelser og feiringer, og virtuos musisering verdsettes høyt. Orkestre fra folkegruppen kpelle er bygd opp etter et fast mønster, med seremonier som organiserer den ytre ramme ved fremføringene og mestertrommeslager som musikalsk leder. Både musikere og tilhørere har sine bestemte oppgaver. En musikktilstelning omfatter pauser med kommentarer til musikken/dansen, taler og overrekkelse av gaver.
Instrumentariet er meget rikt: spalttrommer, xylofoner og tommelpiano stemt i ulike registre, timeglasstrommer og andre trommetyper, rasler, siter, musikkbue i forskjellige former og sideblåste horn av tre og elfenben.
Republikken Liberia
Fra 1820-årene ble frigitte slaver og frie svarte fra USA sendt tilbake til Afrika, og det ble opprettet kolonier for dem langs Liberia-kysten. Bak dette initiativet stod flere filantropiske organisasjoner støttet av den amerikanske regjering. I perioden 1822–92 slo mer enn 16 000 frigitte slaver seg ned og la grunnlaget for etableringen av Afrikas første selvstendige republikk. USA ønsket ikke å etablere kolonier i Afrika, og Liberia ble derfor ikke amerikansk koloni, men flere områder på Liberia-kysten ble kolonisert av de frigitte slavene. I starten ble de koloniserte områdene styrt av hvite administratorer; den første svarte guvernør var Joseph Jenkins Roberts og tiltrådte 1842. Han ble Liberias første president da republikken ble opprettet 1847. Landet fikk en USA-inspirert grunnlov. Koloniseringen var et ledd i amerikansk innenrikspolitikk bl.a. for å redusere den politiske spenningen som følge av antislaveri-lovgivningen av 1807 og et økende antall frigitte slaver. Loven medførte også at krigsskip skulle praie slaveskuter, frigi de tilfangetatte og sette dem i land. En av arkitektene til denne politikken var USAs president James Monroe (1817–25), som Liberias hovedstad Monrovia er oppkalt etter. Navnet Liberia ble tatt i bruk 1824.
Kolonistene skaffet seg jord gjennom avtaler med lokale ledere. Forut for statsdannelsen i 1847 var det en rekke selvstyrte kolonier langs kysten. Disse gikk sammen i Commonwealth of Liberia 1839 og var en forløper for republikken. Egne kolonier opprettet for frigitte fanger gikk med i samveldet, men hadde annenrangs status. En av koloniene, Maryland, sluttet seg først til republikken i 1857. Allerede før statsdannelsen ble Liberias befolkning delt i tre, som utviklet seg til tre klasser: kolonialistene og deres etterkommere (kjent som americo-liberiere), frigitte fanger fra slaveskipene (kjent som congos) og den innfødte befolkningen (omtalt som aborigines). Americo-liberierne innførte amerikansk sørstatskultur, herunder tvangsarbeid, og utgjorde den herskende klasse helt til 1980.
Motsetningene mellom kolonialister og innfødte startet med ervervelsen av land og fortsatte med statsbyggingen rundt den americo-liberiske eliten. Den opprinnelige befolkningen ble langt på vei neglisjert og innlandet lite utviklet. Koloniseringen ble møtt med motstand, og først i 1890-årene fikk republikken kontroll over de indre deler av landet, men fortsatt på 1900-tallet ble flere kriger ført mot innfødte folk som var uvillige til å underkaste seg den americo-liberiske dominansen. Liberia diskriminerte den innfødte befolkning i like stor utstrekning som andre afrikanske land underlagt europeisk kolonistyre. Først i 1944 fikk de opprinnelige innbyggere stemmerett og representasjon i parlamentet, deretter stemmerett ved presidentvalg i 1952.
Fra 1847 etablerte Liberia nærmere kontakt med europeiske stater. Tyskland, Nederland og Storbritannia ble Liberias viktigste handelspartnere. Liberia var økonomisk og militært svakt og ble truet av europeisk kolonialisme. Krigføring og utbredt korrupsjon svekket Liberia, som fikk høy utenlandsgjeld. Behovet for økte statsinntekter lå bak en avtale med det amerikanske selskapet Firestone i 1926, og verdens største gummiplantasje ble etablert i Liberia. Dermed ble også den europeiske innflytelsen i landet redusert. Firestone inngikk en leieavtale for store landområder i 99 år, og gummi ble Liberias viktigste eksportvare. En del av avtalen var at Liberia skulle sørge for arbeidskraft basert på et kontraktsystem, ikke ulikt tvangsarbeidet i Kongo; staten påtok seg, gjennom lokale høvdinger, å skaffe 50 000 arbeidere årlig. Også andre selskaper hadde rekruttert innfødt arbeidskraft fra Liberia, bl.a. til byggingen av Panama-kanalen – på en slik måte at mennesker ble en eksportartikkel, omtrent som i slavehandelstiden. Forholdet vakte i 1920-årene internasjonal oppmerksomhet, og ble brakt inn for Folkeforbundet. Det samme ble overgrep begått av hæren i krigen mot kru-folket rundt 1930.
USAs regjering presset Liberia til å inngå avtalen med Firestone for å innvilge et amerikansk lån. Dette innebar at USA langt på vei fikk finansiell kontroll over Liberia. I 1943 ble amerikanske dollar den offisielle valuta, selv om liberiske dollar er utstedt. Forholdet til og avhengigheten av USA ble ytterligere styrket under og etter den andre verdenskrig. I 1942 besøkte president Roosevelt Liberia og oppnådde en avtale om bygging av militære anlegg, som ble sentrale i USAs tilstedeværelse i Afrika også under den kalde krigen. USA bygde flyplasser og bygde ut havnen i Monrovia, noe som førte til økonomisk utvikling i landet.
I 1943 ble William Tubman valgt til ny president. Han bygde på en åpen økonomisk politikk for å tiltrekke utenlandsk kapital, og en integrasjon av Liberias opprinnelige befolkning i republikken. Hans politikk ble videreført av etterfølgeren, William R. Tolbert, som samtidig førte en mer aktiv politikk overfor nabolandene, bl.a. ved å opprette Mano River-unionen med Sierra Leone (og senere Guinea) i 1973, og ved å slutte Liberia til den regionale samarbeidsorganisasjonen ECOWAS samme år. I det ytre var Liberia en stabil stat under ettpartistyret til True Whig Party (TWP), som hadde utstrakt kontroll med samfunnslivet. Grunnleggende motsetninger kom imidlertid til overflaten i 1970-årene, da en utenomparlamentarisk opposisjon vokste frem. Flere grupper deltok i demonstrasjoner mot regjeringen i 1979, med krav om at subisidene på ris ble opprettholdt. Denne fremveksten av opposisjon undergravde posisjonen til TWP, som også mistet kontrollen over hæren.
Statsoppløsning
Det americo-liberiske hegemoniet tok slutt ved et militærkupp 12. april 1980, ledet av sersjant Samuel Kanyon Doe. Dermed endte også mer enn hundre års politisk stabilitet i Liberia – uten at landet ble mer demokratisk. Kuppet markerte slutten på et forhatt styre av et lite mindretall og en korrupt elite, men innebar samtidig starten på oppløsningen av Liberia som stat og flere år med borgerkrig.
Kuppmakerne hadde knapt noen politisk misjon ut over å fjerne det sittende regimet. Militærjuntaen bestod av medlemmer fra andre folkeslag og skapte umiddelbar frykt ved å ta livet av president Tolbert og deretter offentlig henrette 13 ledende americo-liberiske medlemmer av hans regime. Doe tok ledelsen i det nyopprettede People’s Redemption Council (PRD), som overtok styringen av landet – med seg selv som statssjef. Flere av Does medarbeidere ble senere henrettet, mistenkt for å motarbeide ham. Alle medlemmer av PRD tilhørte Liberias opprinnelige folkeslag; Doe selv var krahn. Etter hvert kom også americo-liberianere inn i sentrale posisjoner, blant dem Charles Taylor, som i 1989 startet borgerkrigen som førte til Does fall. USA anerkjente Does regime og tidoblet den økonomiske bistanden, hvilket bidrog til å holde Doe ved makten. USA godtok også valgresultatet i 1985, der Doe ble valgt til president, selv om det var alminnelig antatt at resultatet var fabrikert.
Flere av Does medarbeidere vendte seg etter hvert mot ham, blant dem Thomas Quiwonkpa, som var øverstkommanderende for hæren. I 1983 ledet han en mislykket militær aksjon mot Doe fra Elfenbenskysten, hvorpå både han og Taylor flyktet til USA. Quiwonkpa forsøkte på ny å styrte Doe i 1985. Flere av Does motstandere organiserte seg i eksil. En av Quiwonkpas medarbeidere, Prince Yormie Johnson, deltok i 1987 i kuppet i Burkina Faso og gikk deretter sammen med Taylor i National Patriotic Front of Liberia (NPLF), som fikk militær trening og våpen i Burkina Faso og Libya.
Opprøret som skulle styrte Doe, startet julaften 1989 da en hundretalls NPLF-soldater invaderte landet fra Elfenbenskysten. I denne delen av Liberia var det grobunn for å spille på etniske strenger pga. tiltagende utilfredshet med Does enerådige styre. Oppslutningen om opprøret vokste raskt, noe den liberiske hærens gjengjeldelsesaksjoner mot sivilbefolkningen også bidrog til. Begge parter angrep sivile, vesentlig basert på etnisk tilhørighet, noe som bidrog til å skape motsetninger som tidligere ikke hadde vært fremherskende i Liberia, men som ble en viktig dimensjon i borgerkrigen. Den skulle pågå, med enkelte avbrekk, i mer enn et tiår – og spre seg til nabolandene. En årsak til at opprøret utviklet seg til en borgerkrig med regionale implikasjoner, var at en rekke liberiske fraksjoner og flere afrikanske stater deltok. De ulike militsgrupper som vokste frem, hadde knapt noen politiske mål; de var vesentlig instrumenter for krigsherrer med personlige maktambisjoner og mulighet til å berike seg. Mange av soldatene var også opportunister, og både militære ledere og soldater skiftet gjerne side. NPFL ble splittet allerede tidlig i 1990, da Prince Johnson etablerte Independent National Patriotic Front of Liberia (INPFL). Senere fant nye splittelser sted, og en rekke grupper vokste frem, som dels bekjempet regjeringen i Monrovia, dels hverandre – og den vestafrikanske fredsstyrken ECOWAS Monitoring Group (ECOMOG), som ble satt inn i Liberia i 1990.
NPLF angrep straks fredsstyrken, som allierte seg med INPLF. ECOMOG tok kontroll over Monrovia, hvor INPLF i september 1990 kidnappet president Doe og torturerte ham til døde. Både Taylor og Johnson utropte seg til presidenter; Taylor opprettet egen administrasjon og regjering i det han kalte Greater Liberia, i praksis hele landet med unntak av Monrovia. Den første av flere våpenhviler ble undertegnet i oktober 1990, der de stridende parter ble enige om å innføre sivilt styre. En interim-regjering ble innsatt under ECOMOG-beskyttelse, ledet av Amos Sawyer. Taylor aksepterte ikke regjeringen, etablerte sin egen administrasjon i Gbarnga og fortsatte kampen. En ny gruppe, United Liberation Movement of Liberia for Democracy (ULIMO), støttet av Sierra Leone, angrep NPFL fra slutten av 1991. I oktober 1992 rettet NPLF igjen et større angrep mot Monrovia, som ble forsvart av ECOMOG, samtidig som INPLF falt sammen og Johson søkte tilflukt i Nigeria. Angrepet innebar starten på den andre fasen i borgerkrigen. En ny våpenhvile ble undertegnet i juli 1993, og en ny nasjonal regjering og et parlament dannet. FN sendte observatørstyrken United Nations Observer Mission in Liberia (UNOMIL) for å bistå ECOMOG. Høsten 1994 ble NPLF angrepet av en utbrytergruppe fra organisasjonen. Nye fredsforhandlinger førte til enda en ny avtale i august 1995 og nok en ny samlingsregjering ble etablert, med medlemmer fra de deltakende fraksjoner – derunder NPLF. Derved var også Taylor nærmere sitt mål om å bli Liberias statssjef.
Ved valget på nasjonalforsamling og president 1997 stilte Charles Taylor for National Patriotic Party (NPP) og fikk 75,3 % av stemmene, og han ble deretter innsatt som Liberias valgte president. 13 partier stilte opp ved parlamentsvalget, hvor NPP sikret flertall både i Senatet og Representantenes hus. Medlemmer av rivaliserende grupperinger fra borgerkrigen ble inkludert i regjeringen, men dette forhindret ikke enkelte fortsatte stridigheter.
ECOMOG ble trukket ut i oktober 1999 etter avvæpningen av de ulike militsgruppene. FN-observatørene, UNOMIL, avsluttet sitt oppdrag året etter. Etter noen år med relativt stabilt styre under president Taylor, brøt borgerkrigen ut på nytt i 2002. Allerede 1999 gikk bevegelsen Liberians United for Reconstruction and Democracy (LURD) til angrep på regjeringen; i 2002 gikk LURD mot hovedstaden, hvor det på ny ble utkjempet harde kamper. Også i første halvdel av 2003 var det sammenstøt i flere deler av landet. Under militært press fra LURD og diplomatisk press fra flere land, ble det nye fredsforhandlinger i juni 2003. Taylor gikk med på å trekke seg tilbake, på betingelse av at nye fredsstyrker ble innsatt. ECOWAS etablerte en ny vestafrikansk styrke, ECOMIL, og Taylor trakk seg som president. Han forlot Liberia 11. august 2003 og gikk i eksil i Nigeria. Amerikanske krigsskip bidrog til presset og til innsettingen av ECOMIL etter at Taylor hadde forlatt landet. Fredsstyrken sikret opphør i kampene mellom LURD og regjeringshæren i Monrovia – og borgerkrigens slutt – selv om det brøt ut noen kamper høsten 2003. Høsten 2003 vedtok FNs Sikkerhetsråd å etablere en fredsstyrke på inntil 15 000 personer. United Nations Mission in Liberia (UNMIL) ble satt inn fra september 2003. En ny overgangsregjering ble satt inn, med Gyude Bryant som leder. Ved de ordinære valgene høsten 2005 ble Ellen Johnson-Sirleaf valgt til ny president. Hun ble Afrikas første kvinnelige folkevalgte statssjef. FNs handelssanksjoner mot Liberia, innført 2001, ble opprettholdt til etter valget. Eks-president Taylor ble i desember 2003 etterlyst av Interpol, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten og ønsket stilt for en særskilt domstol opprettet i Sierra Leone etter borgerkrigen der.
Borgerkrigen i Liberia var usedvanlig brutal og gikk i særlig stor grad ut over sivile. Krigen ble i liten grad utkjempet av regulære styrker, men av militsgrupper med få utdannede offiserer og mannskaper. Mange av soldatene var frivillige med ulike motiver – derunder personlig hevn og berikelse, en del var tvangsrekrutterte, andre så få andre muligheter etter at landsbyene deres var blitt ødelagt og familien drept. Det siste gjaldt ikke minst barn; en betydelig andel av soldatene, ikke minst i NPLF, var barnesoldater. De ble indoktrinert og dopet og var særlig fryktet for sin lojalitet overfor overordnede og sin hensynsløshet. Også voksne soldater ble dopet for å miste hemninger, samtidig som det i utstrakt grad ble spilt på tradisjonell overtro og spiritisme – bl.a. for at soldater skal tro de er usårlige. Det ble rapportert om kannibalisme i de fleste leirer, hvor bl.a. motstanderens blod ble drukket og hjerte spist – for å gi økt styrke. Det er anslått at ca. 200 000 mennesker ble drept som følge av krigen i Liberia; mange helt vilkårlig, eller fordi de tilhørte en spesiell etnisk gruppe. Nær sagt hele landet ble rammet, med enorme materielle ødeleggelser. Om lag halvparten av de 2,8 millioner innbyggerne flyktet fra sine hjem – enten internt i landet eller til naboland; særlig Elfenbenskysten og Guinea.
Regional rolle
Også nabolandene Sierra Leone og Elfenbenskysten ble kastet ut i borgerkriger nært knyttet til krigen i Liberia. Flere stater var direkte eller indirekte involvert i krigen i Liberia. Burkina Faso bidrog i utgangspunktet til å bygge opp Charles Taylor som den ledende opprørsleder, mens Sierra Leone og Guinea etter hvert støttet grupper som bekjempet Taylor. Taylor bidrog til borgerkrigen i Sierra Leone gjennom sin støtte til Revolutionary United Front (RUF). NPLF var også aktiv i krigen i Sierra Leone, og RUF-soldater skal ha kjempet i Liberia. Guinea støttet LURD, som i noen grad fikk operere fra det sørøstlige Guinea. Elfenbenskysten gav sterk støtte til Taylor, som ledd i president Félix Houphouët-Boignys mer eller mindre personlige motiverte motstand mot Doe, og da NPLF i 1989 startet opprøret, var det ved å gå inn i Liberia fra Elfenbenskysten. Elfenbenskysten støttet senere gruppen MODEL, som deltok i krigens siste fase og bidrog til Taylors fall i 2003. Libya støttet rundt 1990 grupper fra en rekke land for å få en revolusjonær utvikling i Vest-Afrika. Den libyske innflytelsen på NPLF var en årsak til at Gambia, Ghana, Nigeria og Sierra Leone så med uro på utviklingen i Liberia. Burkina Faso var en viktig støttespiller for Taylor, både ved å knytte kontakten til Libya og å bidra med trening av opprørssoldater og import av våpen. Regjeringssoldater fra Burkina Faso deltok også i kamper inne i Liberia, på NPLFs side.
Borgerkrigen i Sierra Leone ble utløst av Taylors støtte til Foday Sankoy og RUF, som startet et opprør mot regjeringen. Taylor ønsket å svekke stabiliteten i regionen for å styrke egen stilling i Liberia, samtidig som han forsøkte å etablere økonomiske forbindelser. Sierra Leone var eksportør av diamanter, og diamanter fra opprørskontrollerte områder i Liberia ble eksportert via Sierra Leone, samt Guinea og Gambia. Med sin kontroll var Taylor i stand til å utnytte Liberias naturrikdommer, særlig diamanter, gummi og tømmer, som ble eksportert over NPLF-kontrollerte havner i Liberia eller Elfenbenskysten. Taylor finansierte sin krig gjennom illegal handel og bygde samtidig opp en betydelig personlig formue. Soldatene, unntatt i regjeringshæren, fikk ikke lønn, og tydde til tyveri og ran. Også offiserer og soldater i ECOMOG deltok i illegal utførsel av stjålne varer, til dels i samarbeid med NPLF. Da krigen i Liberia var over med valget i 1997, var den ennå på sitt mest intense i Sierra Leone, hvor liberiske soldater var aktive. Når krigen i Liberia brøt ut igjen i 2002, var det mye grunnet krigen i Sierra Leone. Revolusjonære, leiesoldater og lykkejegere fra flere land deltok i de to krigene.
Den regionale stormakten Nigeria spilte en spesiell rolle i krigen. Både ECOMOG og ECOMIL bestod vesentlig av nigerianske tropper og var knapt nøytrale, snarere et instrument for Nigeria. Under president Doe ble det utviklet nære forbindelser mellom Nigeria og Liberia, og Doe var nært knyttet til Nigerias president Ibrahim Babangida. Den nigerianske juntaen fryktet også at et Liberia styrt av Taylor kunne utgjøre en base for destabilisering av Nigeria. En tilsvarende frykt fantes i Ghana. President Houphouët-Boigny i Elfenbenskysten hadde en tilsvarende dobbel motivasjon: stå imot nigeriansk ekspansjon og hevne drapet på sønnen til president Tolbert – som var inngiftet i den ivorianske presidentens familie. Motsetningene mellom Nigeria og Taylor til tross; det var i Nigeria, under president Olusegun Obasanjo, Taylor fikk asyl da han trakk seg tilbake i 2003. Nigeria ble deretter kritisert for ikke å ville utlevere ham til krigsforbryterdomstolen i Sierra Leone. Bak de regionale aktørene fantes de to stormaktene Frankrike og USA, som støttet hhv. Elfenbenskysten og Nigeria.
De to FN-styrkene i Sierra Leone (UNAMSIL, 1999) og Liberia (UNMIL, 2003) var de største noe sted på den tid; også til Elfenbenskysten kom det FN-styrker (UNOCI, 2004), etter borgerkrigen der.
Utenrikspolitikk
Liberias tradisjonelt spesielt nære forhold til USA har preget utenrikspolitikken i landet helt siden landets opprinnelse på 1800-tallet. USA bygde ut sitt militære nærvær i Liberia under den annen verdenskrig, og under den kalde krigen var Liberia amerikanernes viktigste lyttepost i Afrika, med bl.a. en Omega satellittstasjon. USA bygde også ut Robertsfield-flyplassen til en av Afrikas største og mest trafikkerte. Denne ble bl.a. brukt under transport av våpen til den angolanske opprørsbevegelsen UNITA.
Under president Doe økte USAs støtte til Liberia, og i 1982 mottok landet mer amerikansk bistand per innbygger enn noen annen afrikansk stat. USA gav også sin tilslutning til valgresultatet i 1985, som åpenbart var basert på juks. Drapet på Doe i 1990 svekket USAs forbindelser til Liberia, men landet var fortsatt en aktør i konflikten, og Liberia hadde forventninger til at USA skulle gripe militært inn for å gjenskape orden. Så skjedde ikke, men USA støttet Nigeria i arbeidet for å etablere og sette inn fredsstyrker fra ECOWAS. Gjennom 1990-årene var ikke Liberia en fungerende stat, og amerikanske (og andre utenlandske) selskaper avviklet sin virksomhet i landet. USAs tillit til Charles Taylor ble svekket ved hans forbindelser til Libya og hans støtte til RUF i Sierra Leone. I 2003 ble det også påstått at Taylors regime hadde vært involvert i forsøk på handel med diamanter og våpen som innbefattet al-Qaida.
Da Liberia ikke fungerte som stat i 1990-årene, hadde de ulike partene i konflikten hver sin utenrikspolitikk, og særlig Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea og Sierra Leone, samt Nigeria og Libya spilte en viktig rolle i utviklingen i Liberia.
