Lesotho, er et kongedømme i det sørlige Afrika, omgitt av Sør-Afrika på alle kanter. Det er et fjelland, og et av verdens økonomisk minst utviklede land, med et begrenset ressursgrunnlag og en sterk avhengighet av Sør-Afrika. Om lag 1/4 av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i Sør-Afrika, mange i gruvene.
Lesotho er den tidligere britiske besittelsen Basutoland, og ble samlet til et kongerike omkring 1820 av Moshoeshoe 1. Da befolkningen følte seg truet av boerne i Oranjefristaten, valgte landet i 1868 å bli et britisk protektorat. Fra 1871 til 1884 var det innlemmet i Kapp-provinsen, deretter igjen eget protektorat. Landet ble selvstendig i 1966, med kong Moshoeshoe 2 som konge. Ved dennes død i 1996 ble hans sønn innsatt som kong Letsie 3.
Lesotho – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1993 er Lesotho et konstitusjonelt og parlamentarisk demokrati. Det er også en utpreget enhetsstat. Kongemakten går i arv, men etter tradisjonell rett kan høvdingrådet både velge og avsette konge. Lovgivende makt er lagt til en nasjonalforsamling på 120 medlemmer som velges i allmenne valg for inntil fem år; flere partier deltar ved valgene. Et senat på 33 medlemmer, bestående av de tradisjonelle høvdinger (22) og 11 utnevnte medlemmer, spiller en mindre sentral rolle. Regjeringen utgår fra og er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.
Statsstyret har vært preget av ustabilitet siden uavhengigheten i 1966. 1986–93 satt de militære ved makten; da det sivile styret ble gjeninnført, ble også den nye forfatningen ratifisert, og Kongen mistet all politisk makt.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i ti administrative distrikter styrt av statlige embetsmenn. Lokalt spiller stammehøvdinger en betydelig rolle.
Lesotho – klima, plante- og dyreliv. Lesotho ligger i det subtropiske sommerregnsområde, hvor nedbøren faller i forbindelse med sørøstpassaten. Nedbøren, som ofte kommer som kraftige tordenbyger, er de fleste steder 500–750 mm i året, men enkelte fjellstrøk får opptil 1900 mm. På grunn av høyden over havet er temperaturene relativt lave, og om vinteren forekommer både frost og snøfall. Middeltemperatur i hovedstaden Maseru (1570 moh.) er 21 °C i varmeste måned (des.–feb.) og 8 °C i kaldeste måned (juni–juli).
Skog finnes ikke lenger i Lesotho, og jorderosjon har vært et alvorlig problem. De lavereliggende områdene har gressvegetasjon som høyere oppe erstattes av alpin vegetasjon.
Pattedyrfaunaen omfatter 50 arter. Elefant og løve forekommer, men begge er utryddelsestruede. Med 323 fuglearter registrert, er fuglefaunaen ganske rik i forhold til landets størrelse. De 120 hekkefuglene omfatter bl.a. hvitpelikan og storkefugler som stork, svartstork, afrikaskjestork og skyggefugl. Av rovfugler kan nevnes lammegribb, kappgribb og flodørn. Dessuten forekommer 41 krypdyr og 6 amfibier.
Lesotho – befolkning. Folketallet i Lesotho var 2004 anslått til 1 867 000 innb. Den årlige tilvekst i perioden 1993–2003 var 1,0 % og forventet levealder 33,4 år for kvinner (en nedgang fra 63 år) og 34,5 år for menn (en nedgang fra 58 år). Fødselshyppigheten reduseres noe av det store antallet mannlige arbeidere som oppholder seg i Sør-Afrika. Ifølge FN lever anslagsvis 30 % av den voksne befolkningen med HIV/AIDS.
Befolkningen hører nesten i sin helhet til sotho (basotho), som er et bantutalende folk.
75 % bor i små landsbyer på de smale stripene av lavere land nedenfor fjellene, men overbefolkning tvinger mange til å dra opp på platåene eller til å søke arbeid i Sør-Afrika. Eneste større by er hovedstaden Maseru.
Lesotho – næringsliv. Lesotho er et av Afrikas minste land; et utviklingsland med begrensede ressurser, uten adgang til havet og sterkt økonomisk avhengig av Sør-Afrika – som geografisk omslutter fjellandet helt. Med begrenset jordbruksareal og få sysselsettingsmuligheter har arbeidskraft vært en av Lesothos viktigste eksportartikler, vesentlig til gruveindustrien og jordbruket i Sør-Afrika. Selv om færre basuthoer med årene har fått arbeid i Sør-Afrika, og flere har fått sørafrikansk statsborgerskap, består rundt 1/3 av landets BNI av lønnsoverføringer fra disse gjestearbeiderne. 17 % av den mannlige arbeidsstokken fant i 2000 sysselsetting i Sør-Afrika (mot ca. 45 % i 1987); likevel var rundt 35 % av basuthoene i yrkesaktiv alder arbeidsledige eller undersysselsatte. Da rundt 60 000 gjestearbeidere måtte vende tilbake til Lesotho 1989–2001, bidrog det i vesentlig grad til arbeidsledigheten.
Turisme har vært en viktig næringsgren, men verdiskapingen sank imidlertid i 1990-årene pga. den politiske utryggheten i landet. Urolighetene i 1998 påførte landet store økonomiske skader gjennom direkte materielle ødeleggelser. Derved ble også utsiktene til fortsatt økonomisk vekst redusert. Lesotho er blant de afrikanske land som er hardest hjemsøkt av HIV/AIDS-epidemien, som også rammer den økonomiske utvikling. Sykdommen fører bl.a. til redusert produktivitet i jordbruket, og er bidragende årsak, sammen med tørke, til at Lesotho i flere perioder har måttet få internasjonal matvarehjelp.
Lesotho – samferdsel. Lesotho er et fjelland, og mange landsbyer er ikke knyttet til veinettet, selv om dette i betydelig utstrekning er blitt utbygd, og de fleste dalene er knyttet sammen med enkle småveier. Samlet veinett var 2004 på ca. 6000 km, inkl. enkle veier egnet bare for firehjulstrekkere. Lesotho er knyttet til det sørafrikanske jernbanenettet gjennom en 2 km lang sidelinje fra hovedstaden Maseru til Marseilles. Kommunikasjonslinjene til Sør-Afrika er avgjørende for Lesotho, som ligger langt fra havet. Pga. utilgjengeligheten spiller småfly en viktig rolle i kommunikasjonene, og det finnes flere småflyplasser med regulær trafikk; enda flere flystriper. Maseru har internasjonal lufthavn (Thota-Moli).
Lesotho – industri. Lesotho har hatt lite industri, men takket være fordelaktig adgang til det amerikanske markedet ble en omfattende tekstilindustri (inkl. produksjon av fottøy) utviklet tidlig på 2000-tallet. Denne ble en vesentlig faktor i landets økonomiske utvikling, både med hensyn til sysselsetting og som kilde til eksportinntekter; i 2004 var sektoren landets største arbeidsgiver. Thetsane Industrial Area ble tilrettelagt av myndighetene fra 2001 for å tiltrekke utenlandske investeringer; 2003 ble Mohalés Hoek Industrial Estate åpnet for å samle nyetableringer, særlig innen tekstilsektoren.
Lesotho – musikk. Selv om sothofolket er kulturelt beslektet med andre folk i det sørlige Afrika, har langvarig geografisk atskillelse dannet grunnlag for utvikling av stiltrekk som er særegne for sothomusikken.
Instrumentene deles i to grupper, de som spilles med hånden og de som spilles med munnen. Blant de førstnevnte er moropa (énfelltromme), sekupu (tofelltromme), morutlhoana (rasler), mangenengene (bjeller), thomo (musikkbue) og masholo-sholo (siter). Den andre gruppen omfatter liphala (horn), phalana (fløyte), lekope (musikkbue med munnresonans), sekebeku (munnharpe) og lesiba (siter med munnresonans). Samspill er lite brukt, men instrumenter benyttes ofte som akkompagnement til sang.
Også sang inndeles i to grupper: de sangene som fremføres mens sangeren står i ro, og de som synges «med føttene», dvs. til dans og ved ulike arbeidsoperasjoner. Flerstemmig vekselsang mellom leder og hele gruppen er vanlig, ledsaget av tromming og håndklapping.
Folkemusikken er nært knyttet til konkrete sosiale sammenhenger og blir fremført av ikke-profesjonelle utøvere. Massemedia og samfunnsutviklingen har ført til fremvekst av nye sjangere. En rekke sothokomponister er aktive innenfor populærmusikk, tradisjonell sothomusikk og vestlig kunstmusikk.
Eldre historie
Arkeologiske funn viser at det har levd mennesker i Lesotho i over 50 000 år. De første innbyggerne var jegere og sankere fra san-folket, som bebodde store deler av det sørlige Afrika. Fra det som i dag er Sør-Afrika innvandret flere bantu-folkeslag til Lesotho fra ca. 1400; først små grupper fra nguni-folket, mapolane, maphetla og baphuthi, samt sesothotalende folk, som nå utgjør hoveddelen av landets befolkning. Lesotho eksisterte ennå ikke som noen statsdannelse; nasjonsbyggingen til basotho-folket er gjerne tidfestet til første halvdel av 1800-tallet, og knyttet til kong Moshoeshoe (1786–1870), som da vokste frem som lokal høvding og etter hvert samlende leder for basothoene. Han gjorde seg bl.a. bemerket i forsvaret mot krigere og røvere som rundt 1820 hjemsøkte basothoenes områder – og samlet ulike klaner og høvdingdømmer i en allianse, som la grunnlaget for en forent basotho-nasjon, som senere ble kongedømmet Lesotho. Ennå kontrollerte basothoene betydelige landområder i lavlandet, i den senere Oranjefristaten i Sør-Afrika, i tillegg til fjellområder i dagens Lesotho.
Flere hendelser som fant sted i dagens Sør-Afrika i første halvdel av 1800-tallet, var bestemmende for fremveksten av det moderne Lesotho. Uro blant afrikanske folk, blant dem nguniene, samt kriger som følge av zulukongen Shakas ekspansjonisme, førte til nye folkeforflyttinger – og konflikt med basothoene. Samtidig, midt i 1830-årene, krysset hvite settlere (boere) Orange-elven og slo seg ned delvis innenfor Moshoeshoes kongedømme. I tillegg til den truende politiske utviklingen ble basothoene hjemsøkt av tørke og alvorlig sult. Boernes kolonisering truet basothoenes land og selvstendighet, og kong Moshoeshoe trakk seg tilbake til fjellene, for bedre å kunne forsvare seg mot militært overlegne boere. Samtidig søkte han en politisk løsning gjennom å alliere seg med britene – som stod i motsetning til boerne i det senere Sør-Afrika. I 1843 undertegnet kongen en avtale med guvernøren av Kapp-kolonien, der Moshoeshoe ble anerkjent som alliert. Med den britiske annektering av Oranjefristaten i 1848, ble nye grenser – uakseptable for basothoene – trukket opp, og basothoene førte 1851–52 væpnet motstand mot den hvite koloniseringen og det britiske styret. Britene trakk seg ut av Oranjefristaten i 1854, som da ble en boer-republikk. Etter en kort periode med godt forhold, kom det til kamper i 1858, etterfulgt av en spent periode med nye og til dels omfattende kriger 1865 og 1867, hvoretter kong Moshoeshoe søkte britisk beskyttelse. Derved ble Lesotho annektert av Storbritannia og gjort til protektorat under navnet Basutoland i 1868. Britene fryktet dels at basothoenes land skulle tas helt over av boerne, dels at basothoene ville kompensere for tapt territorium ved å underlegge seg annet land i Kapp-kolonien og Natal. Endelige grenser ble trukket opp i 1869. Av økonomiske hensyn slo Storbritannia Basutoland administrativt sammen med Kapp-kolonien. Da denne fikk indre selvstyre i 1872, kom det til opprør i Lesotho, og det direkte styret fra London ble gjenopptatt 1884. Derved ble Basutholand ansett som egen statsdannelse, hvilket bl.a. bidrog til at landet unngikk å bli inkorporert i Sør-Afrikaunionen da den ble etablert 1910. Boerne arbeidet for dette, men avtalen med britene forhindret en slik utvikling. Britene styrte gjennom en utsending, men etablerte samtidig en viss grad av selvstyre, gjennom et nasjonalt råd, opprettet 1903, og en overhøvding.
Selvstendighet
I første halvdel av 1900-tallet ble det fremmet krav om økt innflytelse over administrasjonen av Basutholand, og en nasjonalistbevegelse som krevde selvstendighet, vokste frem. Fra 1952 ble dette kravet kanalisert gjennom landets første parti, stiftet av Ntsu Mokhehle: Basutoland Congress Party (BCP). Et annet, Marerna Tiou Party (MTP), ble dannet av en gruppe høvdinger 1957. En splittelse av BCP førte i 1958 til etableringen av Basutoland National Party (BNP), ledet av Leabua Jonathan. BCP vant det første valget i 1960 og var medvirkende til å få vedtatt en grunnlov i 1964. Den la grunnen for Lesothos selvstendighet 4. oktober 1966. Valget i 1965 ble derimot vunnet av BNP, med finansiell hjelp fra Sør-Afrika. Statsoverhode ved selvstendigheten ble kong Moshoeshoe 2, sønnesønn av nasjonens grunnlegger. Som statsminister ble Leabua Jonathan den sterke mann i Lesotho og fikk igjennom at kongen ikke skulle ha utøvende makt eller spille noen politisk rolle. Da det ved valgene i 1970 ble klart at BNP led nederlag, innførte Jonathan unntakstilstand, avskaffet grunnloven, oppløste regjeringen og arresterte opposisjonslederne. Kongen ble tvunget i eksil, men vendte tilbake samme år. Flere forsøk på væpnet opprør mot Jonathans styre ble slått ned; de var bl.a. iverksatt av Lesotho Liberation Army (LLA), en væpnet gren av BCP, som statsministeren beskyldte Sør-Afrika for å stå bak. Etter en sørafrikansk blokade av grensen fra 1. januar 1986, gjennomførte Lesothos halvmilitære styrke, ledet av generalmajor Justine Lekhanya, et kupp og avsatte Jonathan. Kong Moshoeshoe ble gjeninnsatt som Lesothos virkelige statsoverhode, men makten lå i et militærråd som Lekhanya innsatte. Lesotho ble deretter, til 1993, i realiteten styrt av et militærregime. Kongen drog på ny i eksil 1990, etter uoverensstemmelse med de militære ledere. Han ble dermed avsatt, og erstattet av sin sønn, som tok navnet Letsie 3. I 1991 ble Lekhanya avsatt som leder for militærrådet etter et kupp ledet av oberst Phitsoane Ramaema, selv medlem av rådet. Kong Moshoeshoe vendte tilbake til Lesotho i 1992, og ble gjeninnsatt 1995; Letsie abdiserte, og ble kronprins.
Ustabilitet
Flerpartivalg på ny nasjonalforsamling ble holdt i 1993. BCP vant alle setene, og Mokhehle ble utnevnt til statsminister. Deler av LLA ble integrert i den nasjonale hæren. Ulike fraksjoner av denne var innblandet i interne sammenstøt i 1994, og megling fra nabolandenes ledere ble påkalt. I januar 1996 omkom kong Moshoeshoe i en bilulykke, og Letsie tok på ny over tronen. Samme år mislyktes et kuppforsøk iscenesatt av elementer innen hæren. Den politiske uroen fortsatte i 1997, da deler av politiet gjorde opprør og forsøkte å avsette regjeringen. 1997 dannet Mokhehle et nytt parti, Lesotho Congress for Democracy (LCD), og fikk med seg et flertall av BCPs parlamentsmedlemmer. I 1998 gjennomlevde Lesotho landets mest alvorlige politiske krise noen gang: Resultatet av parlamentsvalget i mai ble bestridt av opposisjonen etter at LCD, med 60,7 % av stemmene, tok 78 av de i alt 80 setene i nasjonalforsamlingen. Under demonstrasjoner i hovedstaden Maseru kom det til væpnede sammenstøt mellom tilhengere av LCD og opposisjonen. Deretter gjorde yngre offiserer i hæren opprør og avsatte sine overordnede. Statsminister Pakalitha Mosisili ba den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC, ved Botswana, Mosambik, Sør-Afrika og Zimbabwe, om assistanse. Sørafrikanske og botswanske soldater gikk inn i Lesotho 22. september og tok over kontrollen med de mest sentrale politiske, økonomiske og militære installasjoner. Intervensjonsstyrken ble trukket ut i mai 1999, hvorpå en prosess for å gjenskape normalitet og gjeninnføre demokratisk styresett ble påbegynt – med nyvalg i 2002, vunnet av LCD.
Utenrikspolitikk
Av geografiske årsaker er Lesotho sterkt knyttet til Sør-Afrika, som omslutter landet helt. Forholdet til Sør-Afrika var til 1990-tallet anstrengt; først pga. ønske om å inkorporere Lesotho i Sør-Afrika, fra selvstendigheten pga. landets fordømmelse av apartheid og mottak av sørafrikanske flyktninger – samt støtte til den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen African National Congress (ANC). Det sørafrikanske apartheid-regimet la press på Lesotho for å oppgi støtten til ANC, og rettet i 1982 et kommandoangrep mot en påstått ANC-base i Maseru, der 42 ble drept. Et nytt angrep ble utført i 1985, da Sør-Afrika krevde at Lesotho skulle utvise de sørafrikanske flyktningene. Kravet ble delvis etterkommet av militærrådet som grep makten i 1986 og etablerte nærmere kontakt med Sør-Afrika – også på det økonomiske området. Fulle diplomatiske forbindelser med Sør-Afrika ble opprettet i 1992. Forbindelsene ble ytterligere styrket etter regimeskiftet i Sør-Afrika i 1994, og Sør-Afrikas innflytelse over Lesotho ble styrket som følge av den militære intervensjonen i 1998. De to landene inngikk 2002 et samarbeidsprogram. Lesotho er medlem av SADC og Den afrikanske union (AU), og deltar aktivt i regionalt samarbeid.
