Latvia

Latvia, ligger ved Østersjøen, omkring Rigabukta og elven Daugava, grenser i nord til Estland, i sør til Litauen, og i øst til Russland.

Landet var selvstendig 1918/20–1940. Etter den annen verdenskrig var Latvia annektert av Sovjetunionen og hadde status som sovjetrepublikk. Landet ble igjen uavhengig og internasjonalt anerkjent i september 1991. Medlem av EU fra 2004.

Latvia var fra begynnelsen av 1200-tallet til slutten av 1500-tallet underlagt tysk styre, deretter svensk styre i ca. hundre år. Russland tok kontroll over Latvia fra slutten av 1700-tallet frem til uavhengigheten 1918.

Latvia – forfatning og politisk system. Etter uavhengigheten av Sovjetunionen i 1991 gikk Latvia i 1993 tilbake til den gamle forfatningen fra 1922. Den er senere utvidet med et tillegg om grunnleggende menneskerettigheter. Latvia er en parlamentarisk-demokratisk republikk og enhetsstat. Lovgivende makt er lagt til parlamentet, Saeima, som har 100 medlemmer. De velges for fire (tidligere tre) år og mandatene fordeles etter forholdstallsmetoden. Regjeringen, ledet av en statsminister, utgår fra og er ansvarlig overfor forsamlingen. Statsoverhodet, presidenten, velges av forsamlingen for fire år, og har reelt primært en formell rolle.

Politikken etter uavhengigheten har vært preget av parlamentarisk uro. Mange og små partier har gjort det vanskelig å skape regjeringsstabilitet. Det har også vært en disputt med Russland om grensene og strid om statsborgerskap for russere og andre ikke-latviere.
Administrativt

Administrativt er Latvia delt inn i 26 distrikter og sju byområder, alle med lokale valgte organer.

Planteliv

Skogen dekker ca. 40 % av landet, for det meste gran og furu. Blandingsskog med edle løvtrær har blitt sjelden og finnes for det meste som vernede områder. Sommergrønne løvskoger har størst utbredelse i sør og inneholder en rik og variert flora som i mange tilfeller har sin nordgrense i Latvia. Før fantes også store svartorskoger, men de er truet av grøfting. Myr dekker 10 % av arealet, her vokser bl.a. mange orkidéarter. Langs kysten er det en vekslende vegetasjon av strandenger og sanddyner som har en særpreget flora med bl.a. mange meldearter.

Latvia – dyreliv. Pattedyrfaunaen omfatter 83 arter. Elg, hjort, rådyr, villsvin og rev er vanlige. I tillegg til bjørn finnes anslagsvis 200–300 ulver og 300–400 gauper. Av mindre rovdyr kan nevnes grevling, oter, mår, ilder og røyskatt. Haredyr og gnagere er representert ved bl.a. hare, sørhare, ekorn, syvsovere og hasselmus. Bever ble innført fra Norge i 1927; bestanden teller i dag (per 2005) minst 45 000 dyr. Bortimot 330 fuglearter er registrert. 216 arter hekker, bl.a. flere tusen par stork og nesten 1000 par svartstork (1996). Av rovfugler kan nevnes småskrikørn (500 par), vepsevåk, enghauk og fiskeørn. Tallrike lommer, ande- og alkefugler overvintrer i Rigabukta; andeartene havelle og sjøorre er representert med hhv. opptil 1 mill. og 300 000 individer. Dessuten forekommer 7 krypdyr-, 13 amfibie- og 38 ferskvannsfiskearter. Bestanden av selarten havert i kystfarvannet er redusert fra 100 000 ved begynnelsen av 1900-tallet til noen få tusen i dag, av steinkobbe er det bare noen hundre tilbake.

Latvia – befolkning. I 2008 ble folketallet beregnet til 2,25 mill. innb. Forventet levealder ved fødsel er 77,4 år for kvinner og 66,8 år for menn.

I 1939 hadde Latvia en befolkningssammensetning med 76 % latviere, 12 % russere, 5 % jøder og 3,5 % tyskere. Ved folketellingen i 1989 var andelen latviere gått kraftig tilbake (52 % latviere) og andelen russere hadde økt (34 %). I 2008 var 58 % latviere og 29 % russere. I flere av byene er omkring halvparten av innbyggerne russere. I tillegg kommer hviterussere (4 %), ukrainere, polakker og litauere. Det har vært strid om behandlingen av landets russiske og andre ikke-latviske innbyggere. Etter et vedtak i parlamentet ble disse gjort statsløse, men vedtaket møtte sterke reaksjoner, bl.a. fra Russland og EU. Senere er vedtaket endret.

Omkring 60 % av befolkningen bor i byer. Viktigst er hovedstaden Riga. Betydelige havnebyer er Liep?ja (Libau) og Ventspils (Windau), innlandsbyer er Jelgava (Mitau) og Daugavpils (Dvinsk, Dünaburg).

Latvia – religion. Om lag 55 % er kristne, hvorav 20 % er protestanter (flest tilhører den luthersk-evangeliske kirke, men det finnes også baptister, pinsevenner, adventister og metodister), ca. 20 % er katolikker og 15 % ortodokse kristne. Den latviske ortodokse kirken er selvstendig, men har sterke bånd til patriarkatet i Moskva. Omkring 45 % regnes som ikke-religiøse.

Latvia har tradisjonelt vært luthersk siden reformasjonen, mens de slaviske immigrantene har tilhørt den russisk-ortodokse kirke. Etter at Latvia ble innlemmet i Sovjetunionen i 1940 ble mange kirker stengt, og prester ble fengslet eller sendt i eksil. Etter frigjøringen i 1991 har religiøse organisasjoner vunnet tilbake friheten og fått tilbake eiendommer som hadde vært konfiskert.

Latvia – næringsliv. Etter at Latvia ble annektert av Sovjetunioen ble det innført sentralplanlegging, og landet ble tett integrert i den sovjetiske økonomien. Overgangen til markedsøkonomi etter selvstendigheten i 1991 med bl.a. privatisering av de tidligere statseide foretakene og liberalisering av handelen, foregikk ikke uten vanskeligheter med bl.a. hyperinflasjon, høy arbeidsledighet og nedgang i BNP.

I den første tiden etter uavhengigheten hadde Latvia også vanskeligheter med å etablere nye handelsforbindelser, noe som bl.a. førte til stor mangel på brensel og råvarer og mange virksomheter ble nedlagt. Både industrisektoren og landbruket måtte gjennom en omstruktureringsprosess, og for mange av innbyggerne på landsbygda betydde utviklingen også økt fattigdom. Fra midten av 1990-årene begynte en forsiktig økonomisk oppgang, og tidlig på 2000-tallet hadde både inflasjonen og arbeidsledighet sunket.

Latvia har de senere årene hatt en av Europas høyeste vekstrater. Veksten har bidratt til rask modernisering av landet. Det er et mål for regjeringens økonomiske politikk at Latvia raskest mulig skal nå EUs gjennomsnittlige levestandard. Den latviske økonomien er sterkt avhengig av kapitalimport, og dermed veldig utsatt for svingninger i det internasjonale finansmarkedet. Den internasjonale finanskrisen i 2008 fikk konsekvenser også for Latvia. 8. november 2008 ble det kunngjort at Latvias nest største bank, Parex Banka, måtte reddes av latviske myndigheter for å unngå en bankkrise i landet. Inflasjonen har de senere årene vært svært høy. Latvia er blant de landene i Europa med størst forskjeller mellom fattig og rik.
Jordbruk og skogbruk

Før den annen verdenskrig var Latvia stort sett et jordbruksland, der 65 % av yrkesbefolkningen var sysselsatt i jordbruk og skogbruk. Jordbruket var privateid, med dyrking av korn og fôrvekster, og eksport av lin, smør, flesk og levende svin til Vest-Europa.

Sysselsettingen innen jord- og skogbruk har siden gått kraftig tilbake og er nå under 15 %. Under sovjetstyret var nesten hele jordbruket kollektivisert. Etter selvstendigheten ble en del av de store statsbrukene og kollektivbrukene omgjort til aksjeselskap, for øvrig ble jorden delt i mange mindre bruk. Omtrent 30 % av landarealet nyttes til jordbruksformål i dag, og arealet er nokså jevnt fordelt mellom beiteland og dyrket mark. Rug er det dominerende kornslaget, fulgt av havre, bygg og hvete. I tillegg dyrkes poteter, lin og sukkerbeter, men hovedvekten i jordbruket er lagt på melkeproduksjon og oppfôring av storfe, svin og fjærkre.

Skogen dekker noe under halvparten av landarealet, og trevirke danner grunnlaget for papir-, møbel- og fyrstikkindustrien.
Fiske

Latvia har sju fiskehavner. Årlig fangstmengde ligger rundt 110 000–140 000 tonn.
Bergverk

Latvia har meget begrensede mineralske ressurser og er avhengig av importert brensel. Det er forekomster av torv, kalkstein, gips og rav.
Energi

Det meste av landets elektriske kraft blir importert fra Litauen og Estland, mens petroleum og petroleumsprodukter hovedsakelig blir importert fra Russland og Litauen. Latvia har en begrenset innenlands produksjon av elektrisk kraft, som består både av vannkraft fra Daugava og varmekraft (torv, kull).
Industri

Latvia er først og fremst et industriland. I sovjettiden ble en stor del av landets viktigste industrier styrt fra Moskva, og var under rask utvikling frem til omkring 1980. Republikken var f.eks. blant Sovjetunionens største produsent av ullvarer, bearbeidet tømmer, papir og kunstgjødsel. Fra begynnelsen av 1990-årene medførte bl.a. mangel på råvarer og brensel til en sterk nedgang i industriproduksjonen og flere industriforetak måtte stenges eller nedlegges. Likeledes ble deler av den forsvarsrelaterte elektroniske industrien nedlagt, mens andre deler av produksjonen ble endret. Produksjonen av forbruksvarer har stort sett klart seg bedre. Det produseres bl.a. tekstiler og konfeksjon, tre- og metallvarer samt næringsmidler og elektronikk. Riga-området har hovedtyngden av industrien; det eneste stålverket i de baltiske republikkene ligger i Liep?ja.

Industrisektoren utgjorde i 2008 22 % av BNP og sysselsatte 19 % av landets yrkesbefolkning.
Utenrikshandel

Latvias viktigste handelspartnere er Tyskland, Russland, Estland og Litauen. De viktigste eksportvarene er tømmer og tømmerprodukter, tekstiler, matvarer og jordbruksprodukter, maskiner og metallindustriprodukter. Viktigste importvarer var mineralprodukter, maskiner og kjemiske produkter.
Samferdsel

Latvia har gode kommunikasjoner, og er knyttet sammen med jernbanesystemet i naborepublikkene. Det finnes ca.2300 km jernbane og ca. 70 000 km veier. Riga er den nest største havnebyen ved Østersjøen etter St. Petersburg, og byen betjener en stor del av den europeiske delen av det tidligere Sovjetunionen. En stigende del av utenrikshandelen går imidlertid over de isfrie havnene i Liep?ja og Ventspils. Det finnes internasjonal flyplass i Riga.

Latvia – musikk. Arkeologiske funn (fløyter og rasler) fra steinalderen er den eldste dokumentasjon av musikk i Latvia. Ved slutten av det første årtusen etter Kristus var ulike musikkinstrumenter i bruk, bl.a. fløyter med fem fingerhull og en sitertype. Musikklivet i middelalderen var preget av katolsk kirkesang og verdslig instrumentalmusikk. Impulser fra hanseatene danner bakgrunnen for at man i Riga allerede fra 1300-tallet hadde stadsmusikanter med ansvar for instrumentalmusikk i verdslige sammenhenger både innenfor offentlig og privat sfære. Med reformasjonen ble kirkesangen sunget på morsmålet, og de første liturgiske sangsamlingene på latvisk ble publisert i 1587 og 1615. Kontakt med vesteuropeisk musikk førte til etablering av musikalske selskaper og musikkteatre på 1700-tallet.

En nasjonal skole ble toneangivende fra midten av 1800-tallet med komponisten Karlis Baumanis og folketonesamleren Janis Cimze. Korsang ble en særlig viktig sjanger, og det ble arrangert store nasjonale korfestivaler fra 1873. Mange komponister var inspirert av folkemusikken. I den korte uavhengighetsperioden (1918–40) blomstret musikklivet, med etablering av nasjonalopera, konservatorium, musikkskoler, permanent symfoniorkester og kammermusikkgrupper. I Sovjetperioden forlot en del komponister landet og fortsatte sitt arbeid i vesten.

Folkemusikken har dype historiske røtter, men innsamlingen av denne tradisjonen begynte først på 1800-tallet. Folkesangen omfatter mange former, hvor de fleste synges av kvinner og er knyttet til ritualer, årstider og dagliglivet. Videre synges det til dans. Folkeinstrumentene omfatter kokle (siter, i slekt med finsk katele), fele, stabule (blokkfløytetype), ganurags (gjeterhorn), taure (krummet neverlur), dudas (sekkepipe) og trideksnis (metallrasle).

Selvstendighetsprosessen 1985–91

Da Mikhail Gorbatsjov ble partileder i 1985, startet oppmykingen av sovjetsystemet. Det oppstod en bevegelse for nasjonal uavhengighet i Latvia. Den latviske befolkningsandelen hadde sunket i republikken, og mange mente at dette var den siste anledningen til å sikre et selvstendig Latvia. Allerede i 1970-årene var det dissidenter som engasjerte seg mot russifisering og for uavhengighet. Men det var først fra 1986/87 at protestene begynte å få masseomfang. Til å begynne med stod miljøspørsmål sentralt. Men miljøbevegelsen engasjerte seg også for mer generelle politiske spørsmål, som bruk av det latviske flagget fra uavhengighetstiden.

I 1986 protesterte flere forfattere mot russifiseringen. Samme år ble det dannet en menneskerettighetsgruppe i Liep?ja av arbeidere og tidligere dissidenter, «Helsingfors 86». Forfatterforeningen offentliggjorde i 1988 den hemmelige tilleggsprotokollen til den tysk-sovjetiske pakten av 1939, der Latvia ble gitt til Sovjetunionen. Den offisielle sovjetiske fremstillingen av krigsårene gikk ut på at det hadde vært en selvstendig latvisk revolusjonær handling å bli en del av Sovjetunionen. Derfor var det undergravende for regimets legitimitet når sannheten om den tysk-sovjetiske pakten kom åpent frem.

I oktober 1988 holdt Den latviske folkefronten sin første kongress. Folkefronten fikk raskt over 300 000 medlemmer. Folkefronten støttet Gorbatsjovs reformpolitikk og krevde større økonomisk og politisk selvstyre, frie valg og stopp i ikke-latvisk innvandring. Med slike krav kunne den samle både reformvennlige kommunister og mer radikale nasjonalister. Like før kongressen hadde Latvias øverste sovjet gjort latvisk til offisielt språk og godkjent bruken av det gamle nasjonalflagget.

En del russere i Latvia støttet Folkefronten, men våren 1989 ble det dannet en egen organisasjon, Den internasjonale fronten (Interfront), for å sikre at Latvia forble i Sovjetunionen og til forsvar for russiske interesser mot latvisk nasjonalisme. Etter hvert ble kravene i Folkefronten mer radikale, og 31. mai 1989 ble det vedtatt at full uavhengighet måtte settes på dagsorden. Den 23. august 1989 ? 50-årsdagen for den tysk-sovjetiske pakten ? var Folkefronten medarrangør av menneskekjeden fra Tallinn over Riga til Vilnius. Folkefronten hadde fått klart flertall både ved valg til den sovjetiske Folkekongressen (en nyskapning under Gorbatsjov) i mars 1989 og ved kommunevalg i desember 1989.

Det første frie parlamentsvalget ble arrangert i 1990. Ved valget til det latviske øverste sovjet/råd (nasjonalforsamlingen) fikk Folkefronten 66 % av stemmene og fikk sammen med andre nasjonalistiske grupper 2/ 3 flertall i det øverste sovjet/råd, noe som gjorde det mulig å forandre grunnloven. 4. mai vedtok nasjonalforsamlingen en resolusjon som erklærte at innlemmelsen av Latvia i Sovjetunionen i 1940 var ulovlig. I tillegg ble fire artikler fra grunnloven fra 1922, som definerte Latvia som en selvstendig stat, vedtatt. Reformkommunisten Anatolijs Gorbunovs ble gjenvalgt som leder av nasjonalforsamlingens presidium (statsoverhode), mens Ivars Godmanis, nestleder i Folkefronten, ble statsminister. I motsetning til Estlands og Litauens kommunistpartier var flertallet i det latviske partiet lojale mot Moskva. Det førte til splittelse av partiet.

Sovjetunionens president Gorbatsjov erklærte vedtakene fra den latviske nasjonalforsamlingen ulovlige. Etter de sovjetiske angrepene i Litauen i januar 1991 ble det bygd barrikader i Riga, og ubevæpnede mennesker samlet seg til forsvar av nasjonalforsamlingen, fjernsynshuset og andre offentlige bygninger. Den 20. januar stormet sovjetiske sikkerhetsstyrker Innenriksdepartementet, og fem mennesker ble drept.

Latvia nektet å delta i arbeidet med en ny sovjetisk unionsavtale og boikottet Gorbatsjovs folkeavstemning om denne. Landet holdt i stedet sin egen folkeavstemning den 2. mars 1991. 74 % stemte for uavhengighet av Sovjetunionen. Fremmøtet var på 83 %. Det viser at også en stor del av de etniske minoritetene stemte for et uavhengig Latvia.

Siste fase i uavhengighetskampen ble gjort lettere av det mislykkede statskuppet mot Gorbatsjov i Sovjetunionen 19. august 1991. Da kuppet i Moskva brøt sammen, erklærte nasjonalforsamlingen Latvia som uavhengig stat. To dager senere ble kommunistpartiet forbudt. Lederen i partiet hadde støttet kuppet og ble derfor arrestert. En lang rekke stater anerkjente deretter Latvia, deriblant Sovjetunionen. I september ble Latvia medlem av FN. I desember 1991 dannet de fleste tidligere sovjetrepublikkene Samveldet av uavhengige stater. Men Latvia og de andre baltiske statene valgte å stå utenfor.
Selvstendigheten

Ved uavhengigheten ble grunnloven av 1922 gjeninnført. Denne sterke institusjonelle kontinuiteten med mellomkrigstiden skiller Latvia fra de andre statene i Baltikum. Høsten 1991 vedtok parlamentet at bare borgere i Latvia frem til 1940 og deres etterkommere skulle tildeles statsborgerskap. Mange ble da statsløse. Men vedtaket gjorde det klart at de kunne få statsborgerskap hvis de kunne snakke latvisk, hadde bodd i Latvia i minst 16 år og ikke var borgere i andre stater. Vedtaket ble kritisert av flere europeiske stater og møtte sterke reaksjoner i Russland. Nasjonale spørsmål og statsborgerskapspolitikken har skapt politisk uro i Latvia.

Den nye nasjonalforsamlingen som ble valgt sommeren 1993, bekreftet vedtaket om å innføre grunnloven fra 1922. Pga. reglene for statsborgerskap ble omtrent 27 % av befolkningen holdt utenfor valget. I begynnelsen av juli valgte nasjonalforsamlingen Guntis Ulmanis fra Bondeunionen (LZS) til president. Det største partiet ved valget ble sentrum- høyre alliansen «Latvias vei» (LC) med 36 av 100 mandater. LC dannet regjering sammen med Bondeunionen, som fikk 12 representanter. Begge disse partiene ble dannet etter at Folkefronten gikk i oppløsning. I juli 1994 trakk Bondeunionen seg fra regjeringssamarbeidet pga. uenighet om næringspolitiske spørsmål, og en langvarig regjeringskrise inntrådte, før LC dannet en ny regjering om høsten sammen med noen mindre partier. Fra 1993 var LC og nasjonalistpartiet Fedrelandspartiet (TB/LNNK) de mest stabile regjeringspartiene.

Parlamentet vedtok en ny lov om statsborgerskap i juni 1994. Den gikk inn for et kvotesystem som på sikt ville gjøre det vanskelig for mange russere å bli statsborgere. Etter internasjonalt press og økt bekymring om at den nye loven ville sette Latvias medlemskap i Europarådet i fare, ble presidenten overtalt til å avvise loven. Nasjonalforsamlingen endret loven i juli, og de omstridte kvotereglene ble fjernet. Latvia ble medlem av Europarådet i februar 1995, nesten to år etter Estland og Litauen. I en folkeavstemning i 1998 stemte flertallet av latvierne ja til at det skal bli enklere for russere å få adgang til latvisk statsborgerskap.

Overgangen til markedsøkonomi og den sosiale utviklingen etter uavhengigheten har vært preget av de samme omstillingsproblemene som i andre tidligere kommunistland. Da den baltiske økonomien var så tett integrert i den sovjetiske, førte det til ekstra problemer. I Latvia er det påvist flere tilfeller av korrupsjon i forbindelse med privatiseringsprogrammene.

Tilbakegangen i økonomien var betydelig frem til 1994, med en dramatisk redusert levestandard for store grupper av befolkningen, ikke minst pensjonistene. En stor bankkrise i 1995, da en rekke banker gikk over ende, bremset den beskjedne veksten som var i gang. Latvias økonomiske utvikling har hatt negative konsekvenser for innbyggerne på landsbygda, og fattigdommen på landsbygda har økt.

Ved parlamentsvalget høsten 1995 var partibildet uoversiktlig: flere nye partier dukket opp, andre endret navn eller ble borte. Hovedtendensen var at populistiske partier på ytterfløyene fikk økt oppslutning, mens sentrumspartiene ble svekket. Landets vanskelige økonomiske situasjon, raskt økende sosiale forskjeller, kriminalitet og korrupsjon var bakgrunnen for polariseringen og politikerskepsisen blant velgerne. Regjeringspartiet Latvias vei gikk kraftig tilbake, mens sentrum-venstre partiet Det demokratiske partiet Saimnieks (DPS) ble størst. Etter langvarige regjeringsforhandlinger ble det dannet en bred koalisjonsregjering. Forretningsmannen Andris Š??le ble statsminister. Han hadde bakgrunn i DPS, men var nå partipolitisk uavhengig. Š??le måtte gå av i 1997 pga. en rekke korrupsjonsskandaler. Men samme koalisjon fortsatte i regjering. Guntars Krasts fra Fedrelandspartiet ble ny statsminister.

Valgene 1998 brakte på nytt store endringer i nasjonalforsamlingen; både DPS og det høyrepopulistiske partiet mistet alle sine mandater. Et nytt sentrumsparti – Folkepartiet (TP), stiftet av tidligere statsminister Š??le – fikk størst oppslutning med 24 mandater. Men partiet ble holdt utenfor regjeringskontorene. En ny regjeringskrise sommeren 1999 førte imidlertid til at Fedrelandspartiet inngikk en samarbeidsavtale med Folkepartiet, og Š??le ble statsminister på ny.

I 1999 gikk president Ulmanis av og ble etterfulgt av Vaira Vike-Freiberga. Hun ble den første kvinnelige presidenten i Sentral- og Øst-Europa og ble gjenvalgt med klar margin 2003.

En måned etter innsettelsen nektet president Vike-Freiberga å underskrive en ny språklov som nasjonalforsamlingen hadde vedtatt. Den ville gjøre det vanskeligere å bruke russisk i en rekke sammenhenger. Men den nye presidenten mente den var i strid med ytrings- og informasjonsfriheten og fikk støtte fra bl.a. EU. Det ble likevel stilt språklige krav til kandidater som stilte til valg i parlamentet. Språkkravene ble fjernet fra valgloven i 2002.

I april 2000 gikk Š??le av som statsminister for å unngå å bli felt i en tillitsvotering. Bakgrunnen var strid om privatisering innad i regjeringen, som hadde felt to regjeringer etter 1998-valget. Denne uenigheten skapte store problemer mellom det liberale Folkepartiet og det nasjonalistiske Fedrelandspartiet. Andris Berzins overtok som statsminister for en ny koalisjonsregjering måneden etter, men han måtte gå av etter valget 2002. Da ble enda et nytt parti størst; sentrum–høyre-partiet Ny Æra (26 av 100 mandater). Den tidligere sentralbanksjefen og grunnlegger av Ny Æra, Einars Repše, ble statsminister for en regjering av fire partier. Valgresultatet ble tolket som et oppgjør med korrupsjonen og det offentlige vanstyret som har preget Latvia siden uavhengigheten. Men også denne regjeringen gikk i oppløsning. Etter to regjeringskriser 2004 ble Aigars Kalvitis ny statsminister – den femte etter århundreskiftet.

I 2008 ble Valdis Zatlers valgt til president. Den forrige presidenten, Vaira Vike-Freiberga var gjennom hele sin tid som president Latvias mest populære politiker. Presidenten i Latvia har begrenset makt, men fungerer ofte som en representasjonsfigur og opinionsdanner.

Statsminister Godmanis og hans koalisjonsregjering tok i 2007 over etter regjeringen Kalvitis, men med samme koalisjonsstruktur. Hovedprioriteringen til den latviske regjeringen har vært og er økonomisk vekst for raskest mulig å komme på EUs gjennomsnittlige inntektsnivå. Landet står overfor store utfordringer i forhold til inflasjon, budsjettunderskudd og arbeidsmarkedet.

Latvia opplever en negativ befolkningsvekst og en stor del av arbeidsstokken drar utenlands, samtidig som flere næringer mangler arbeidskraft. Sosial utjevning og bekjempelse av korrupsjon har ikke blitt høyt prioritert politisk. En sentral politisk utfordring er integrasjonen av Latvias store russisktalende minoritet. Av Latvias 2,3 millioner innbyggere har rundt 62 % latvisk som morsmål, mens nær 37 % oppgir russisk som førstespråk. Rundt 400 000 innbyggere er såkalte ikke-borgere uten stemmerett, men ellers alle sosiale rettigheter. I 2006 ble det vedtatt en kontroversiell lov som innebar at søkere om statsborgerskap må bestå en latvisk språktest.
Utenrikspolitikk

Etter 1991 hadde Latvia to hovedproblemer i forhold til Russland. Det første gjaldt de russiske troppene som var stasjonert i landet. Etter en avtale i 1992 begynte tilbaketrekkingen, og de siste russiske soldatene forlot latvisk jord i august 1994. Statsborgerskapsloven og språkrettighetene til den russiske befolkningen skapte også problemer med Russland.

I 2004 ble Latvia både medlem av EU og NATO. Latvia er en varm tilhenger av nære transatlantiske forbindelser og er meget velvillig innstillt til USA. Selv om Latvia ser positivt på det sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU, regnes NATO som den viktigste garantisten for sikkerhet.

Latvia støttet USAs strategi i Irak-konflikten i 2003, sammen med bl.a. de andre baltiske landene, Polen og Tsjekkia. Disse statene gikk dermed imot den fransk-tyske linjen i Irak-spørsmålet.

Latvia var motstander av forslaget om at det skulle utnevnes én EU-president som skulle avløse ordningen om det roterende formannskapet. I tillegg ønsket Latvia å beholde ordningen om at alle EU-land skulle ha en representant i EU-kommisjonen. Nasjonalforsamlingen i Latvia godkjente den nye EU-grunnloven våren 2005, og er per 2005 en av de nye EU-statene som ligger best an til å innføre EUs fellesvaluta euro.

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published.