Laos. republikk i Sørøst-Asia, uten grense til havet. Grenser til Thailand i vest, Vietnam i øst, Myanmar (Burma) og Kina i nord og Kambodsja i sør.
Laos består av sterkt eroderte fjellplatåer. Elven Mekong renner fra nord til sør og danner det meste av vestgrensen mot Thailand. Det er et relativt folkefattig land, og befolkningen er overveiende buddhister. Både næringslivet og kommunikasjonslinjene er lite utbygd. Jordbruk med dyrking av ris til eget forbruk er viktigste næringsvei. Mineral- og vannkraftressursene er potensielt store, men fortsatt i mindre grad utnyttet. Siden midten av 1980-årene har Laos beveget seg bort fra en sentralistisk planleggingsøkonomi mot en mer åpen markedsøkonomi.
Landets historie går tilbake til 1353, ved dannelsen av kongedømmet Lan Xang, ‘millioner elefanters land’, som regnes som det første egentlige laotiske riket. Siden har landet ført en skiftende tilværelse med både borgerkriger og perioder som lydrike under Siam (Thailand), Burma (Myanmar) og Vietnam. Fra
1893 ble Laos en del av Fransk Indokina. Som følge av Genève-avtalen fikk Laos full selvstendighet i 1954, som et konstitusjonelt monarki. Borgerkrigen mellom den monarkistiske regjeringen og den kommunistiske Pathet Lao-bevegelsen pågikk imidlertid frem til den kommunistiske maktovertagelsen 1975. Mellom 1964 og 1973 ble landet også sterkt berørt av Vietnam-krigen.
Navnet er etter thai-folket lao. Det internasjonale navnet Laos er et resultat av en grammatikalsk feiltakelse. Franskmennene brukte først flertallsformen les Laos. Da dette senere ble forandret til entall (le Laos), ble flertalls-s’en beholdt. Internt brukes Lao både som egennavn og som adjektiv.
Laos – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1991 er Laos et folkedemokrati med det laotiske folks revolusjonære parti som det statsbærende parti. Øverste utøvende myndighet er lagt til en statspresident, valgt av nasjonalforsamlingen for fem år. Presidenten er militær øverstkommanderende, utnevner regjeringen og ratifiserer lover.
Nasjonalforsamlingen har 109 medlemmer. De velges i allmenne valg for fem år. De senere år har det vært flere kandidater å velge mellom, men mer på individuelt enn politisk grunnlag. Forsamlingen vedtar lover og kan fjerne presidenten og vedta mistillitsforslag mot regjeringen. Reelt er dens rolle dog mer beskjeden. Den møtes til kortere sesjoner og fungerer mellom sesjonene gjennom en stående komité.
Administrativt er Laos delt inn i 16 provinser, ett område med spesiell status samt hovedstadsområdet. Laos er utpreget enhetsstatlig, selv om de ikke-laotiske gruppene i nord har et visst selvstyre. Presidenten utnevner såvel provinsguvernørene som ordførerne i de kommunale områdene, mens statsministeren utnevner en del andre lokale embetsmenn.
Laos – geologi og landformer. Laos ligger i tropene, mellom 14° og 22° n.br., og mellom 100° og 107° 30? ø.l., avgrenset av Mekong i vest og Annamfjellene i øst, og uten adgang til havet. Mer enn 90 % av totalarealet består av sterkt eroderte platåer, vanligvis mellom 900 og 1800 moh. Den nordlige delen av
landet er den høyeste, med gamle foldekjeder og sandsteins- og kalksteinsplatåer. Landskapet er vilt og ulendt, med fjell som stiger bratt opp fra de trange dalene. Flere topper når en høyde av over 2000 m; høyest er Phou Bia (2819 moh.). Det eneste forholdsvis flate området er Tran Ninh-platået med «Krukkesletta» (oppkalt etter de store mengdene med krukker som ligger her fra gammelt av). Annamhøylandet utgjør grensen mot Vietnam, og skråner jevnt ned mot Mekong. Fjellkjeden, som til størstedelen består av krystallinske og granittiske bergarter, når i grenseområdene en høyde på 2000–2500 moh., men er for det meste 450–900 m høye. Den smale Mekongdalen, som danner Laos’ vestgrense mot Thailand, er svært fruktbar og har størstedelen av landets befolkning. Sørlige Laos består hovedsakelig av lavland atskilt av platåområder, bl.a. det ca. 1000 m høye Bolovenplatået som er oppbygd av sandstein overdekket av basalt.
Klima
Laos har et tropisk monsunklima med tre markante årstider: den kjølige, tørre årstid fra november til mars, den hete, tørre årstid fra mars til mai, og den varme, fuktige regntiden fra juni til slutten av oktober. De månedlige middeltemperaturene er sjeldent under 21 °C i dalene og på elveslettene, men på platåene og i fjellene er temperaturene noe lavere. Den årlige temperaturvariasjonen er liten overalt. Det meste av landets nedbør faller i forbindelse med sørvestmonsunen. De fleste områder mottar årlig fra 1500 til 2500 mm regn. Størst nedbør har Bolovenplatået i sørlige Laos med opptil 3900 mm.
Laos – plante- og dyreliv. Vegetasjonen er dels tropisk regnskog med eviggrønne løvtrær, dels monsunskog med eviggrønn blandingsskog, bambusarter og ville bananer. I relativt tørre områder finnes savanne.
Pattedyrfaunaen omfatter bl.a. vilt kveg og hjorter (banteng, muntjak), leopard, malayabjørn, små kattedyr og mange snikekatter. To store pattedyr (et oksedyr og et hjortedyr) som lever i skogområdene mellom Laos og Vietnam, ble oppdaget så sent som i begynnelsen av 1990-årene. I regnskogen lever primater som makaker, langurer og gibbon samt trespissmus, flygeekorn og krypdyr. 700 fuglearter er registrert. Vanlige fugler i regnskogen omfatter trogoner, isfugler, hornfugler, skjeggfugler, drongoer, piroler og bylbyler.
Laos – befolkning. Befolkningstallene for Laos er usikre, men folkemengden ble i 2005 beregnet til 6,2 mill. Siden de urolige 1970-årene har befolkningsveksten vært svært høy. Fødselsraten og dødsraten ble for perioden 1990–95 beregnet til henholdsvis 45,2 ‰ og 15,2 ‰. Den høye fødselsraten gjør befolkningen svært ung. I 1995 var 55 % under 20 år, 18,4 % under fem år. Folket lever til vanlig sammen i store familier. I 1993 hadde halvparten av husholdningene sju eller flere medlemmer.
Befolkningen består av over 60 ulike etniske grupper, som av myndighetene inndeles i fire hovedgrupper etter omtrentlig hvor i terrenget de er bosatt: lao loum og lao thai (200–400 moh.), lao theung (300–900 moh.) og lao sung (over 1000 moh.). Lao loum er etniske lao, teller ca. halvparten av landets befolkning og er identisk med den langt større laotalende befolkningen på andre siden av Mekong, i det nordøstlige Thailand. De tilhører den etnisk-lingvistiske gruppen thai-kadai, er buddhister og lever langs Mekong og dens bielver. Lao thai (tai) teller 10–20 % av befolkningen og er i nær slekt med lao loum. De lever mer isolert, i mindre samfunn og har i hovedsak beholdt en animistisk tro. Lao theung teller 20–30 % av befolkningen og består for det meste av etniske mon-khmer-grupper, som er de eldste folkegruppene i Laos. Mange av de aller fattigste av landets befolkning inngår i denne gruppen. Mange har konvertert til buddhismen, men de fleste er animister. Lao sung teller 10–20 % av befolkningen. De lever i fjellene i det nordlige Laos, og består for det meste av tibeto-burmanske folkegrupper som har innvandret fra Myanmar (Burma), Tibet og Yunnan, samt fra Kina i nyere tid. De største gruppene er hmong
(ca. 200 000, tidligere kalt meo eller miao) og mien (30 000–50 000, også kalt lu mien, yao eller man). Kinesere teller 2–5 % av befolkningen og lever hovedsakelig i byene Vientiane og Savannakhet.
Med 26,3 innbyggere per km2 er Laos det tynnest befolkede land i Sørøst-Asia. Ca. 45 % av befolkningen bor i de 4 (av totalt 18) provinsene Vientiane, Savannakhet, Champasak og Luang Prabang. Ca. 20 % bor i byer og tettsteder. Eneste større by er hovedstaden Vientiane.
Laos – religion. Siden 1300-tallet har theravada-buddhismen vært dominerende. Ca. 60 % av befolkningen (hovedsakelig lao) er buddhister. Minoritetsfolkene har ulike lokale religioner med innslag av bl.a. sjamanisme. Kristen misjon har vært virksom fra 1880-årene, men andelen kristne er lav, anslagsvis 2 %, hvorav de fleste er katolske. Det finnes også muslimer.
Laos – næringsliv. Laos er blant de minst utviklede land og har foreløpig en relativt svakt utviklet pengeøkonomi. Den tidligere sentralistiske planleggingsøkonomien ble i 1980- og 1990-årene gradvis erstattet med en markedsøkonomi. Reformene medførte betydelig økonomisk vekst frem til 1997 da landet ble kraftig rammet av krisen i nabolandet Thailand. Landet er rikt på vannkraft, mineralressurser og skog. Likevel hindres utviklingen av en utilstrekkelig infrastruktur, et lavt utdanningsnivå i befolkningen og et lite hjemmemarked med svært dårlig kjøpekraft. Utenlandsk hjelp er helt avgjørende for landets utvikling. Landet mottar betydelig hjelp både fra multilaterale organisasjoner som ulike FN-organisasjoner, Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbank, og direkte bistand fra enkeltland som Sverige, Australia, USA og Frankrike. Utenlandske investeringer er ønsket og etablert innen vannkraftutbygging, gruvedrift, turisme og klesproduksjon. Fattigdom er særlig utbredt på landsbygda og i avsidesliggende områder.
Jordbruk
Jordbruket er viktigste næringsgren. I 2001 stod landbruket for ca. halvparten av BNP og sysselsatte ca. 80 % av arbeidskraften. Næringen er generelt lite utviklet og produktiviteten er lav. Kun 10 % av landets areal regnes som anvendelig for jordbruk. Terrenget og de dårlige transportforholdene forringer
mulighetene for en kostnadseffektiv risproduksjon slik den praktiseres i nabolandene. Jordbruket kan inndeles i to atskilte økonomiske soner: en rikere lavlandssone langs Mekong («Mekong-korridoren») og en fattig høylandssone i de høyereliggende områdene. I 1990-årene lyktes myndighetene gjennom store investeringer i teknologi og opplæring av bøndene å øke produktiviteten betydelig i lavlandsområdene. I de høyereliggende områdene praktiseres i hovedsak fortsatt svedjebruk og naturalhusholdning. Ris er det overveiende viktigste produktet og dyrkes av 85 % av bøndene. De viktigste risområdene er på slettene langs Mekong, nær Vientiane, Savannakhet og Champasak. Laos er vanligvis selvforsynt med ris. Landet er imidlertid ofte utsatt for tørke eller flom, som påvirker risproduksjonen og økonomien i alvorlig grad. I tillegg til ris dyrkes mais, søtpoteter, tobakk, jordnøtter, soyabønner, frukt og grønnsaker i lavlandet, tobakk, te, kaffe og mais i høylandet. I nordlige Laos, i det såkalte Gylne triangel, dyrker ulike hmong- og mien-grupper opium, hvilket som oftest er deres eneste salgsprodukt. I 2001 ble Laos regnet som verdens nest største opiumprodusent etter Myanmar (Burma) og befolkningen som verdens nest mest opiumsavhengige etter Iran. Myndighetene har som mål å bekjempe opiumsdyrkingen med utenlandsk hjelp. Kaffeproduksjon er en vekstnæring på Bolovenplatået i sør. Også husdyrholdet regnes som vekstnæring, og bestandene har økt sterkt siden 1985.
Skogbruk
Laos har Asias største skogreserver i forhold til flateinnholdet. Per 1996 dekket skogen ca. 40 % av landets areal. Teak er det mest verdifulle treslaget. Ukontrollert hugst, rydding av skog i forbindelse med svedjejordbruk samt omfattende ødeleggelser under krigen har bidratt til at skogreservene er betydelig redusert. I 1991 innførte myndighetene strenge hugstrestriksjoner, og i 1999 ble en ny landskapsvernlov vedtatt. Den kommersielle hugsten av økonomisk utnyttbare treslag, inklusive den ulovlige, ligger på rundt 425 000 m3 per år, hvilket er 50 % over det som regnes som forsvarlig. Det samles i tillegg 4–5 mill. m3 per år for bruk til brensel.
Bergverk
Laos antas å ha rike forekomster av bl.a. gull, jernmalm, tinn, kobber, bly, sink, sølv, edelstener, pottaske og gips. Kobber og gull utvinnes bl.a. ved Sepon øst for Savannakhet. Ellers utvinnes tinn, gips og noe sølv og sink. Dårlig utbygde transportårer og svakt rettsvern har hittil holdt utenlandske gruveselskaper fra å investere mer i landet. Kobber, tinn og andre metaller ble utvunnet allerede for 5000 år siden. Ban Chiang-kulturen, som antas å være verdens eldste bronsealderkultur, hadde sitt senter i det sentrale Laos og i det nordøstlige Thailand.
Energi
Mens trekull står for en overveiende del av landets totale energiforbruk, står vannkraft for den overveiende delen av elektrisitetsproduksjonen. Laos har ikke et landsomfattende kraftnett. Kun 20 % av befolkningen har tilgang til elektrisitet. Vannkraftens utbygde kapasitet er på 623 MW. Ca. 60 % av produksjonen eksporteres til Thailand. Laos har et betydelig vannkraftpotensial beregnet til totalt 18 000 MW. Eksport av elektrisk kraft regnes som viktig inntektskilde for fremtiden, og flere nye kraftverk er under bygging eller prosjektering med utenlandsk hjelp. Mangel på finansiering har forhindret en raskere utbygging.
Industri
Industrien har vært lite utviklet og begrenset til treforedling, tekstil- og klesproduksjon, lettere forbruksvarer og håndverksproduksjon. I 1990-årene gjennomførte myndighetene en privatisering og restrukturering av mange statsforetak. I en periode i 1990-årene mottok landet flere direkte utenlandsinvesteringer i industrien (de fleste thailandske). Utviklingen hindres imidlertid av et lite og svakt hjemmemarked. Den overveiende delen av industribedriftene er lokaliert til Vientiane med produksjon av mineralvann, øl, sigaretter, sement og andre bygningsartikler.
Utenrikshandel
Tallene for utenrikshandelen er usikre (bl.a. grunnet aktiv smuglingsvirksomhet), men landet har til tider hatt store underskudd på handelsbalansen. De viktigste eksportproduktene er klær og tekstiler, elektrisitet, tømmerprodukter, kryssfiner og kaffe. De viktigste importproduktene er kjøretøyer, sement, jern og forbruksvarer. Thailand og Vietnam er de viktigste handelspartnerne. Liberalisering av økonomien har åpnet en livlig handel mellom de beslektede folkegruppene på begge sider av Mekong. En tilsvarende grensehandel har oppstått over den lao-kinesiske grensen i nord, og med Vietnam over Lao Bao i sør.
Samferdsel
Samferdselen er svært dårlig utbygd, noe som hindrer den økonomiske utviklingen. Landet mangler jernbane, har et dårlig utbygd veisystem, og har en fordyrende adgang til havner i nabolandene. Et forbedret veinett som er avgjørende for landets videre vekst, er under betydelig utbygging med assistanse fra Den asiatiske utviklingsbanken, Verdensbanken, FN, Sverige og Australia. Det er beregnet at 1/3 av landsbyene, med 22 % av befolkningen, er lokalisert til steder som ikke kan nås med kjøretøyer. «Vennskapsbroen» over Mekong, 20 km sør for Vientiane, ble ferdig 1994, som den første bro som forbinder Laos med
Thailand. Mekong er i tørkeperioden kun navigerbar ca. 550 km mellom Luang Prabang og Khong-fallene, sør for Savannakhet. Ved høyere vannstand er den navigerbar også inn i Kina. Flytransporten, som betjenes av Lao Aviation, er liten i volum. Likevel er den viktig, siden den forbinder de urbane områdene med ellers utilgjengelige steder. Myndighetene ser det som et viktig satsingsområde å bygge ut samferdselen slik at landet kan fungere som et «servicesenter» for handelen mellom Kina, Vietnam, Thailand og Kambodsja.
Laos – skole og utdanning. Offisielt er det obligatorisk skole for alle i fem år. Barneskolen begynner når barna er 6 år. Etter 1986 har utdanningssystemet forandret seg i demokratisk retning, og i 1990 ble private skoler tillatt for å gi bedre mulighet for skolegang til flere. Den videregående skolen er todelt (3 + 3 år). I 2001 begynte 83 % av barna i barneskolen. Det er store regionale forskjeller. I byene går nesten alle på skolen, mens i fjellområdene går mindre enn en firedel i barneskolen. 32 % av den aktuelle aldersgruppen på landsbasis begynte i videregående skole. I 2001 var anslagsvis 35 % av den voksne befolkningen analfabeter.
Laos – musikk. Laofolkets musikk er utviklet i nær kontakt med kinesisk og thailandsk kultur. Musikktradisjonene blant de forskjellige etniske minoritetene er lite kjent.
Vokalmusikken er nært knyttet til litteraturen og talespråket. Tekstene er ofte hentet fra lao poesi, og talespråkets intonasjonsmønstre danner utgangspunkt for melodidannelsen i sangen. I forhold til landene omkring fremviser sangstilen i Laos flere konservative trekk. Det skilles mellom 11 regionale stilarter, karakterisert ved ulike skalaformer, akkompagnementsinstrumenter og rytmiske særtrekk.
Instrumentalmusikken omfatter både solo- og ensemblespill. Kaen (munnorgel av bambus) finnes i mange varianter og er meget utbredt. Ellers omfatter instrumentariet look bee kaen (fløyte), sung (konkylietrompet), bee tae (obo-type), bee sanai (fritunge-horn), pin (to- og firestrenget lutt), saw mai pai (tostrenget fele), sanoo (musikkbue) og hoon (bambusmunnharpe), foruten ulike trommer, cymbaler og gonger.
Laos – historie. Tai-folkene hadde gjennom århundrer gradvis flyttet fra Sør-Kina til Sørøst-Asia før de første tai-kongedømmer oppstod i de nordlige deler av Burma, Thailand og Laos omkring år 1300, i utkanten av de deltasentrerte burmesiske, khmer- og mon-riker. Den laotiske prins Fa Ngum, som hadde vokst opp ved hoffet i Angkor, etablerte seg i Luang Prabang. Han underla seg de omkringliggende småstater, inntok i 1353 Vientiane og grunnla Lan Xang, «Millioner elefanters land». I 1478 rykket annamittiske styrker inn i Lan Xang, og hele 1500-tallet var dominert av Burmas ekspansive politikk. Lan Xang ble invadert flere ganger, og til slutt flyttet man rikets hovedstad til Vientiane og allierte seg med thailenderne.
De første europeere kom til Vientiane under kong Souligna Vongas regjeringstid (1637–94). Etter hans død brøt det ut strid mellom de potensielle arvingene, og Laos ble delt i tre: Luang Prabang, Vientiane og Champassak. 1700-tallet var dominert av innbyrdes rivalisering mellom de tre rikene. I 1828 inntok en thailandsk hær Vientiane, plyndret byen og tok innbyggerne med seg til Thailand.
I det underbefolkede Sørøst-Asia førte man krig mer for å øke befolkningen enn for å vinne land. Den sterkeste part hadde alltid med seg hjem så mange krigsfanger som mulig. Disse stadige, tvungne forflytninger har gjort Sørøst-Asia meget sammensatt og komplisert både kulturelt, etnografisk og språklig.
Omkring 1820 økte Annam presset på det østlige Laos. Fra 1850 søkte Thailand å styrke sin kontroll over Laos, som på denne tiden var blitt en thailandsk vasall.
Med utgangspunkt i Annams krav på Laos som vasallstat, tvang franskmennene 1893 Thailand til å oppgi alle krav øst for Mekong, og Laos ble fransk protektorat. Franskmennene grep forholdsvis lite inn i det indre styre, men hadde fast hånd om administrasjonen av skatter og avgifter, og sørget for at slaveriet ble opphevet omkring århundreskiftet. De brukte ofte vietnamesere til lavere administrative stillinger og som arbeidere. Tre opprør, alle blant minoriteter, ble slått ned 1907 i sør og 1914 og 1919 (meo) i nord. Laos stod for bare én prosent av den totale eksport fra Fransk Indokina. Opiumomsetningen, som var et fransk monopol, utgjorde 1/7 av hele Indokinas statsinntekter.
Etter den annen verdenskrig
Laos’ historie etter den annen verdenskrig må sees i sammenheng med hele Indokinas selvstendighetskamp, først mot den franske kolonimakt (1946–54), siden mot den økende amerikanske dominans og militære intervensjon. I april 1946 erklærte kong Sisavang Vong Laos for selvstendig, og det ble dannet en regjering, Lao Issara (Det frie Laos).
Våren 1946 besatte franske styrker på ny Laos. Kong Sisavang var profransk, men Lao Issara-regjeringen flyktet til Bangkok. Allerede 1946 oppstod nasjonale motstandsgrupper som bekjempet franskmennene, uten at de kom til å utgjøre noen egentlig trussel mot kolonimakten. I 1946 ble Laos medlem av Den indokinesiske føderasjon, og forfatningen av 1947 innførte parlamentarisk styre.
I 1947 fikk Laos tilbake de områdene langs Mekong som Thailand hadde holdt besatt siden 1941. Laos fikk begrenset suverenitet innen det franske kolonirike 1949, og Lao Issara ble nå definitivt splittet. To halvbrødre, prins Souvanna Phouma og prins Souphanouvong, nevøer av kong Sisavang, markerte seg fra denne tiden som ledere for de to hovedfraksjonene som kjempet om makten i Laos.
Souvanna Phouma trådte inn i Vientiane-regjeringen som leder for nøytralistfraksjonen, og ble statsminister 1951. Souphanouvong dannet en motstandsorganisasjon, Pathet Lao (Den laotiske nasjon), og begynte gerilja med støtte fra det vietnamesiske Viet Minh. Pathet Lao bygde opp en administrasjon og et baseområde i de nordlige provinser og etablerte 1956 det politiske parti Neo Lao Haksat (Laos’ patriotiske front). En politisk høyrefraksjon under ledelse av prins Boun Oum hadde sine støttepunkter i byene sør i landet.
Selvstendighet
Laos fikk 1953 full selvstendighet innenfor Den franske union. Genèvekonferansen 1954 om Indokina anerkjente Laos’ selvstendighet, enhet og nøytralitet. Ifølge Genèveavtalen skulle de franske og vietnamesiske tropper forlate landet og Pathet Lao integreres både politisk og militært. USA økte fra 1955 sitt økonomiske engasjement i Laos, og i 1959 ble det opprettet en hemmelig amerikansk militærmisjon. Laos gikk 1956 ut av Den franske union. I årene etter 1954 ble det inngått en rekke mislykkede avtaler om nasjonal enhet mellom Vientianeregimet og Pathet Lao, og flere kupp og motkupp fant sted. Samtidig økte konfrontasjonene mellom Pathet Lao og den kongelige hær.
Genèvekonferansen om Laos 1961–62 forsøkte å skape fred; landets nøytralitet ble på ny garantert av de 14 nasjoner som deltok. I juni 1962 ble det opprettet en koalisjonsregjering under Souvanna Phouma, der alle tre fraksjoner var med. USA innså at den ensidige støtten til høyrefløyen hadde slått feil, og støttet fra nå av nøytralisten Souvanna. Koalisjonsregjeringen ble aldri virkelig arbeidsdyktig og omfattende kamper fant sted 1963. Samtidig med at amerikanerne økte sitt engasjement i Vietnamkrigen, forsterket de sine anstrengelser for å hindre kommunistisk dominans i Laos. En annen grunn til at Laos ble trukket inn i Vietnamkrigen, var den såkalte Ho Chi Minh-ruten gjennom Pathet Lao-sonen. På dette veisystemet kunne forsyninger fraktes fra Nord-Vietnam til FNL i Sør-Vietnam.
I midten av 1960-årene var Laos i realiteten delt i soner under kontroll av Pathet Lao eller nøytralistregimet, som fikk stadig mer åpenlys støtte fra USA. Pathet Lao hevdet å kontrollere 11 av 16 provinser. Oktober 1964 begynte USA bombing av Pathet Lao-sonen. Nord-Vietnam økte sitt militære nærvær i Laos, spesielt for å beskytte Ho Chi Minh-ruten, men deltok også aktivt i kampene på Pathet Laos side. USA sendte flere militære rådgivere, og det amerikanske CIA organiserte og finansierte en hemmelig leiehær, hovedsakelig fra meostammen. Under ledelse av meogeneralen Vang Pao nådde denne hæren en styrke på ca. 30 000 mann i 1968. Også thailandske leiesoldater deltok. Verken leiehærene eller den USA-støttede kongelige hær maktet å stanse Pathet Lao og de nordvietnamesiske styrker, til tross for kraftig amerikansk luftbombardement.
I 1970 fikk Pathet Lao kontroll over Krukkesletta. En storstilt sørvietnamesisk invasjon 1971 for å kutte Ho Chi Minh-ruten mislyktes. I februar 1973 ble en våpenhvileavtale undertegnet i Vientiane, i september en fredsavtale. En samlingsregjering ble dannet med like mange pro-kommunister som ikke-kommunister, og med den «nøytralistiske» Souvanna Phouma som statsminister. Denne maktbalansen ble snart forrykket; Pathet Lao overtok gradvis mer av makten.
Den kommunistiske maktovertakelsen ble fullbyrdet 2. desember 1975, da en nasjonal kongress avskaffet monarkiet; kong Savang Vatthana abdiserte; monarken ble sammen med ledere for det gamle regimet plassert i omskoleringsleir; der døde både han og kronprins Vong Savang i mai 1978, angivelig av sult. Den demokratiske folkerepublikken Laos ble proklamert. Prins Souphanouvong var folkerepublikkens president 1975–91. Kaysone Phomvihane var i sin dobbeltrolle som partisjef og statsminister (1991–92 også president) Laos-revolusjonens sterke mann. Etter Kaysones død 1992 ble Khamtay Siphadone, tidligere landets hærsjef og forsvarsminister, en dominerende lederskikkelse. Etter en periode som statsminister (1991–98) ble han av partiet valgt til landets president 1998; gjenvalgt 2001.
1989 ble det holdt parlamentsvalg for første gang siden 1975; med bare partimedlemmer blant kandidatene. Denne praksis vedvarte, men ved valget 2002 var én av de 196 kandidatene ikke partimedlem: justisminister Khamouan Bouppha.
Målet for revolusjonsregjeringen var et sosialistisk samfunn; dens viktigste virkemidler var kollektivisering av jordbruket og industrialisering etter østeuropeisk modell. Kollektiviseringen møtte motstand og førte til nedgang i risproduksjonen; den ble også sett som medvirkende årsak til at ca. 300 000 laoter flyktet fra landet 1975–85, omkring halvparten tilhørte meofolket. Spredt kom en økonomisk nyorientering med spillerom for privat næringsdrift; i jordbruket gikk man gradvis tilbake til tradisjonelle familiebruk, mens kollektivene ble bygd ned.
I 1990-årene gjennomførte regimet markedsøkonomiske reformer, men reformtakten var treg. Ved tusenårsskiftet manglet landet ennå viktige legale og institusjonelle strukturer for en effektiv markedsøkonomi. Markedet reagerte likevel positivt på endringene og veksten var god, om enn fra et svært lavt nivå. Som et av verdens fattigste land er Laos fortsatt sterkt avhengig av utenlandsk bistand.
1991 fikk Laos en ny grunnlov uten den tidligere vektleggingen av sosialismen, men med åpning for markedsøkonomi og privat eiendomsrett. Grunnloven stadfester kommunistpartiets posisjon som landets ledende maktorgan. Ettpartistaten ble stadfestet også ved partikongressen 2001.
Utenrikspolitikk
Vietnam hadde i etterkrigstiden 40 000–50 000 soldater i Laos; disse ble trukket tilbake i slutten av 1980-årene. I striden mellom de kommunistiske stormaktene tok Laos parti for Sovjetunionen. 1978 ble alt kinesisk bistandspersonell trukket ut, men 1990 ble forholdet til Kina erklært normalisert. Økonomisk kursendring mot slutten av 1980-årene, sammen med Sovjetunionens sammenbrudd, tvang Laos til økt samkvem med kapitalistiske land. Et anspent forhold til Thailand ble bedret. Den første broen mellom Laos og Thailand over Mekong ved Vientiane ble åpnet 1994. Fra 1995 tok Laos gradvise skritt mot medlemsskap i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN. 2004 hadde Laos formannskapet i ASEAN og var vertskap ved årets toppmøte.
Politisk er landet fortsatt tett knyttet til Vietnam og Kina; økonomisk er Thailand den viktigste partneren.
Laos var lenge storprodusent av opium og heroin i sin del av «Det gylne triangel». Produksjonen har minket gradvis. 2001 kom en lov som fastsetter dødsstraff for besittelse av mer enn 500 gram heroin. Sporadisk geriljaaktivitet har funnet sted siden revolusjonen 1975, men uten å være noen virkelig trussel mot regimet. Under feiringen av 25-årsjubileet for revolusjonen i des. 2000, ble Vientiane rystet av flere bombeaksjoner. En USA-basert motstandsgruppe, Lao Citizens Movement for Democracy, hevdet 2003 å ha aktive geriljagrupper i 11 provinser, noe myndighetene benektet.
Norge opprettet diplomatisk forbindelse med Laos 1991, og økte gradvis sin bistand i 1990-årene, hovedsakelig i form av myke kreditter til vannkraftutbygging. Siden tusenårsskiftet har bistanden vært ca. 35 mill. kr. årlig. I slutten av 1990-årene finansierte Norge, også med ca. 35 mill. kr, renovasjonsanlegg i fire provinshovedsteder langs Mekong.
Økonomisk utvikling
Landet ansees som det potensielt rikeste i regionen, men få av naturrikdommene utnyttes. Et særlig stort potensial ligger i produksjon og eksport av vannkraft med Thailand som hovedkunde; ved tusenårsskiftet gikk 60 % av den samlede el-produksjonen til Thailand, mens bare 20 % av egen befolkning hadde elektrisk strøm. Vannkraftpotensialet anslås til totalt 18 000 megawatt; av dette var mindre enn 1000 MW utbygd ved tusenårsskiftet. 24 prosjekter var da under planlegging/utbygging; deriblant flere med norsk medvirkning (Norconsult, Statkraft, Kværner). Verdensbanken gav 2005 sin støtte til et av de største og mest kontroversielle vannkraftprosjekter i Asia, Nam Theun 2 (NT2), etter at dette hadde vært på planlegningsstadiet i 20 år. Kostnadsberegnet til ca. 10 mdr. kr. blir dette det største anleggsprosjektet i Laos noensinne. NT2 er siden 1990-årene blitt motarbeidet av miljøaktivister, som viser til at prosjektet bl.a. fører til tvangsflytting av 6000 mennesker. Kraftverket skal kunne generere 1070 MW.
Økonomien er for en stor del avhengig av lån og bistand. Laos ble 2005 rangert som nr. 135 av 177 land på FNs globale levekårsindeks. Landet var nå ikke lenger blant gruppen av de minst utviklede land, men plassert som et av de laveste blant de middels utviklede.
