Komorene. republikk i Afrika i Indiske hav, i den nordlige delen av Mosambikkanalen mellom Madagaskar og Afrikas fastland. Øygruppen består av hovedøya Njazídja (Grande Comore) og de to mindre øyene Nzwani (Anjouan) og Mwali (Mohéli). Befolkningen er en blanding av afrikanere, malayer og arabere. Næringslivet er svakt utviklet, med jordbruk som viktigste næringsvei.
Komorene ble et fransk protektorat 1886, og var fra 1947 et fransk oversjøisk territorium, fra 1961 med indre selvstyre. Øygruppen fikk full selvstendighet 1975, men øya Mayotte valgte å forbli fransk. Komorene har siden selvstendigheten vært preget av betydelig politisk ustabilitet.
Navnet er av arabisk opprinnelse og betyr ‘De små måneøyer’.
Komorene – natur. Komorene danner en ca. 250 km lang øyrekke i retning nordvest–sørøst med fire større øyer: Njazída eller Grande Comore (1148 km2), Nzwani eller Anjouan (424 km2), Mwali eller Mohéli. Komorene er høye vulkanøyer hovedsakelig bygd opp av sorte basaltlag, omgitt av korallrev. Høyeste fjell er den virksomme vulkanen Kartala på Njazída (2361 moh.), på Nzwani vulkanen N’Tingui (1715 moh.) og høyeste punkt på Mwali er 860 moh.
Planteliv
Den opprinnelige vegetasjonen var en blanding av skog- og gressmark. All skog er i dag borte og mesteparten av jorden er kulturmark. Langs kysten er det en del mangrovevegetasjon.
Dyreliv
Den opprinnelige landpattedyrfaunaen utgjøres av seks flaggermusarter og de to halvapene mungo- og mayottemaki. Den innførte javamangusten er en trussel for fuglearter som hekker på bakken. 150 fuglearter er registrert, nesten halvparten av de 43 artene som hekker er stedegne (endemiske) og mange er utryddelsestruede. Av de 34 krypdyrartene er fire skinker, to gekkoer og to kameleoner stedegne. Suppeskilpadden legger egg på strendene og ekte karett kan påtreffes i kystfarvannet. Amfibier forekommer ikke.
Komorene – klima, Øyene har et tropisk, maritimt klima, med små årlige temperaturvariasjoner og en betydelig nedbør. I hovedstaden Moroni på Njazída er middeltemperatur i kaldeste måned (juli–sept.) 23 °C, i varmeste måned (des.–april) 26 °C. Årlig nedbørmengde er 2640 mm, med jan.–april som den mest nedbørrike perioden.
Komorene – befolkning. Folketallet på Komorene ble beregnet til 571 250 i 2005, den årlige befolkningstilveksten til 2,9 % for perioden 1993–2003 og middellevealder for kvinner til 64,3 år, og for menn 59,6 år. Fødselshyppigheten er høy, men synkende (37,5 promille i 2005 mot (45,8 promille i 1996). 43 % av befolkningen er under 15 år og kun 3 % 65 år eller eldre.
Befolkningen er til størstedelen etterkommere av innflyttede afrikanere, arabere, malayer og madagassere. Njazídja har over halvparten av Komorenes befolkning (295 650 i 2004), etterfulgt av Nzwani (259 100 innb.) og Mwali (35 400 innb.). Største by er hovedstaden Moroni på Njazídja (40 300 innb.).
Religion
Befolkningen er i hovedsak sunni-muslimer (over 90 %), de resterende tilhører den romersk-katolske kirke.
Språk
Arabisk og fransk er offisielle språk. En stor del av befolkningen taler et bantuspråk i slekt med swahili (komorisk).
Komorene – næringsliv. Komorene hører til verdens økonomisk minst utviklede land, og er helt avhengig av økonomisk bistand fra utlandet, samt pengeoverføringer fra komoreanere i utlandet. Relativ overbefolkning og stor arbeidsledighet samt mangel på landbruksjord og andre naturressurser, har ført til en omfattende emigrasjon; ca. 1/3 av landets befolkning bor i utlandet, de fleste i Frankrike. Like fullt er landet et av de tettest befolkede i Afrika. Stor politisk uro gjennom mange år, også med stridigheter mellom de forskjellige øyene, har bidratt til å svekke utviklingen av landet. Manglende stabilitet har også vært til hinder for å tiltrekke utenlandske investeringer; også bistand er blitt redusert av samme årsak. Ved siden av noe turisme, genererer eksport av et lite antall jordbruksprodukter – vanilje, kryddernellik og ylang-ylang – valutainntekter, men dermed er Komorene også svært avhengig av prisen på disse råvarene på verdensmarkedet. Største sektor i økonomien er tjenesteyting, som står for ca. 55 % av BNI (2004); primærnæringene står for ca 41 %.
Jordbruket er den dominerende næringsgren og sysselsatte 2002 ca. 73 % av de yrkesaktive. Det drives hovedsakelig som selvbergingsjordbruk med dyrking av maniok, søtpoteter, bananer og ris. Den beste jorden nyttes til plantasjejordbruk, med dyrking av vanilje (mest på Njazídja), parfymevekster (især ylang-ylang på Nzwani), kokosnøtter (mest på Mwali), kryddernellik, kaffe og kakao. Vanilje er den langt viktigste eksportartikkel; etterspørselen – og prisen – trues både av billigere produksjon bl.a. i Indonesia og på Madagaskar, samt av kjemiske erstatninger. Komorene er en av verdens største produsenter av vanilje, og den største produsent av ylang-ylang, som brukes i fremstilling av parfyme.
Det drives et beskjedent fiske, inkl. av reker og hummer. Landets fiskerier har potensial for mer enn fordoblet fangst i forhold til de ca. 12 000 tonn som ble tatt opp i 2002. Tunfiske drives av fartøyer fra EU.
Komorene har lite industri, begrenset til bearbeiding av vanilje, parfymeessenser fra ylang-ylang, kryddernellik og kopra for eksport.
Frankrike er Komorenes viktigste handelsforbindelse, og svarer alene for omkring halvparten av øygruppens utenrikshandel.
Den økonomiske utviklingen på Komorene er vanskeliggjort pga. av dårlig utbygd infrastruktur, både på land og til vanns. Mesteparten av transporten mellom øyene skjer med båt, og det nasjonale flyselskapet stanset sin virksomhet i 1994. Moroni på Njazídja har internasjonal lufthavn. De viktigste havnebyene er Moroni, Mutsamudu på Nzwani og Fomboni på Mwali, og alle de tre øyene har regelmessige båtforbindelser med Madagaskar og kysten av Øst-Afrika.
Komorene – skole og utdanning. Offisielt er det obligatorisk skole i 10 år for alle mellom 6 og 16 år. Barneskolen er 6-årig, den videregående skolen 7-årig (4 + 3 år). 56 % av barna begynte 2000/01 i grunnskolen. Analfabetismen blant den voksne befolkningen ble 2003 anslått til ca. 45 %.
Massemedia
Det utkommer en dagsavis og tr ukeaviser på Komorene. Dagsavisen Le Matin des Comores og ukeavisen Al Watwan er statseid; ukeavisene La Gazette des Comores og Kashkazi og månedsavisen L’Archipel er uavhengige.
Den statlige radiostasjonen Radio Comoro og sender innenlandske radioprogrammer på komorisk og fransk samt utenlandsprogram på arabisk, fransk og swahili. I 1994 begynte overføringer fra fransk radio til Komorene. Det finnes også flere privateide radiostasjoner. Fjernsynssendinger kom i gang fra 2004, og det er nå tre fjernsynsselskaper i landet.
Komorene – forfatning og politisk system; rettsvesen. Etter forfatningen av 2001 er Komorene en forbundsrepublikk som består av de tre øyene Njazídja, Nzwani og Mwali. Den utøvende makt er lagt til statsoverhodet, presidenten, som velges i allmenne valg for fire år. Presidentembetet roterer mellom de valgte presidentene for de tre øyene. Lovgivende myndighet er lagt til unionsforsamlingen på 33 medlemmer; 18 av disse velges direkte for fem år, de øvrige 15 representerer delstatsforsamlingene.
Den nye forfatningen var et resultat av at både Nzwani og Mwali i 1990-årene, uavhengig av hverandre, besluttet å bryte ut av føderasjonen og slutte seg til den tidligere kolonimakten Frankrike. Frankrike ønsket imidlertid ikke å overta ansvaret, og Nzwani erklærte seg deretter selvstendig. Den nye unionsavtalen fra 2001 er et forsøk på å holde landet sammen, men statsdannelsen er fortsatt meget skjør.
Rettsvesenet
Rettsvesenet bygger på islamske og franske tradisjoner. Øverste domstol er høyesterett med sju dommere. Det er ellers både sekulære domstoler etter fransk mønster og islamske domstoler. En øverste konstitusjonell domstol ble opprettet i 2004.
Komorene – historie. Komorene ble trolig først bebodd av melanesisk-polynesiske folk som kom østfra på 400- og 500-tallet. Senere immigrasjon fant sted fra østkysten av Afrika, samt fra Indonesia, Madagaskar og Persia, så vel som fra arabiske områder. Tidlig på 1500-tallet ble øyene oppdaget av europeiske sjøfarere, og portugisere, nederlendere og franskmenn bosatte seg der. Den arabiske dominansen vedvarte imidlertid. Frankrike la under seg Mayotte i 1843, og de tre andre øyene kom under fransk beskyttelse 1886. Fra 1912 ble landet administrativt styrt fra Madagaskar, til det 1947 fikk status som oversjøisk fransk territorium, med egen representasjon i den franske nasjonalforsamling. I 1961 fikk Komorene indre selvstyre, og makten ble delt mellom partiene Union démocratique des Comores (UDC) og Rassemblement démocratique du peuple comorien (RDPC). RDPC og UDC dannet 1972 sammen med et tredje parti, Parti pour l’évolution des Comores (PEC) et forbund som gikk inn for selvstendighet. Dette vant valget på alle øyene unntatt Mayotte, og UDC-lederen Ahmed Abdallah ble regjeringssjef. Forhandlinger med Frankrike førte til en avtale om selvstendighet, som ble godkjent i en folkeavstemning i 1974. Et flertall på 96 % stemte for selvstendighet, men på Mayotte gikk et flertall på 64 % mot.
Selvstendighet
6. juli 1975 stemte parlamentet for ensidig proklamering av selvstendighet og valgte Ahmed Abdallah til president. Frankrike grep ikke inn, men beholdt kontrollen over Mayotte. Konflikten om Mayottes status har senere stått sentralt i forholdet mellom Komorene og Frankrike, hvor Komorene har insistert på å overta kontrollen over øya, mens Frankrike har fastholdt at tilhørigheten bestemmes av dens innbyggere. Frankrike har spilt en sentral rolle i forsøk på å gjenskape politisk ro på Komorene, som mer enn de fleste afrikanske stater etter selvstendigheten har vært preget av manglende stabilitet, bl.a. med en rekke kupp og kuppforsøk. Særlig fra 1990-årene har Komorene i tillegg vært preget av krav om selvstyre eller selvstendighet på de to øyene Nzwani og Mwali, hvilket har truet statsdannelsen, og ytterligere bidratt til politisk ustabilitet og vold. Da Komorene ble opptatt som medlem av FN i 1975, anerkjente verdensorganisasjonen landets integritet som én enhet (inkl. Mayotte), i motsetning til Frankrike, som bare anerkjente selvstendigheten for øyene Grande-Comore, Anjouan og Mohéli (fra 1977 endret til hhv. Njazidja, Nzwani og Mwali, mens Mayotte ble til Mahoré) – og ikke Mayotte, som forble fransk territorium. I 1976 avholdt franskmennene en folkeavstemning på Mayotte, hvor 99 % stemte for å opprettholde tilknytningen til Frankrike.
Den første av mange ukonstitusjonelle maktovertakelser ble gjennomført allerede i august 1975, da president Abdallah ble avsatt i et kupp. Et styrende råd ledet av Saïd Mohammed Jaffar tok midlertidig over. I 1976 overtok Ali Soilih som president og proklamerte året etter Komorene som en «demokratisk, sekulær, sosialistisk republikk». En revolusjonær omforming av samfunnet fant sted, med sterk desentralisering av den politiske styring. Revolusjonen var noe inspirert av maoisme, koblet til islamsk filosofi, og med en målsetting om økonomisk selvberging. Stemmerettsalderen ble senket til 14 år, og ungdom og studenter tok over mye av landets administrasjon. I 1978 ble Soilih avsatt og deretter drept i et kupp gjennomført av en gruppe europeiske leiesoldater ledet av franskmannen Bob Denard. Kuppet ble gjennomført på oppdrag av den tidligere president Ahmed Abdallah, som ble gjeninnsatt. Denard hadde også støtte fra bl.a. Sør-Afrika, som brukte Komorene dels for å bryte sanksjonene mot landet, dels som en lyttepost i sin etterretning. I en folkeavstemning ble en ny grunnlov vedtatt, og Komorene ble en føderal, islamsk republikk, med en viss grad av selvstyre for hver av øyene. Abdallah ble valgt til president samme år og gjenvalgt i 1984, uten motkandidat. Parlamentsvalg ble holdt i 1978 og i 1981; i 1979 ble Komorene gjort til ettpartistat, med Union comorienne pour le progrès (UCP) som eneste tillatte parti.
Abdallahs regime utviklet et autoritært styresett, og han ble drept under et angrep på presidentpalasset i november 1989. Angrepet ble gjennomført av presidentgarden under ledelse av Denard. Høyesterettspresident Saïd Mohammad Djohar overtok som statsoverhode. Maktovertakelsen ble internasjonalt fordømt, og Frankrike sendte militære styrker for å legge press på Denard, som forlot landet og reiste til Sør-Afrika. Franske soldater ble deretter stående i landet. De største politiske grupperingene dannet en overgangsregjering. Nytt presidentvalg ble holdt i 1990, der Djohar ble valgt. Et kuppforsøk høsten 1990 mislyktes. En nasjonal konferanse om landets politiske fremtid ble avholdt 1992, forut for flerpartivalg. Dette var preget av voldsutøvelse, som særlig skyldtes forverrede sosiale og økonomiske forhold. Deler av opposisjonen gikk til boikott, og partier som støttet Djohar, fikk flertall i parlamentet. Nyvalg ble holdt 1993, og presidentens parti, Rassemblement pour la démocratie et le renouveau (RDR), fikk flertall.
I september 1995 stod Denard bak nok et kupp på Komorene; store deler av landets hærstyrker sluttet seg til leiesoldatene. President Djohar ble avsatt og drog i eksil til Réunion, mens Denard innsatte en militærkommando ledet av kaptein Ayouba Combo, en tidligere forbundsfelle. Ved kuppet ble det benyttet et skip som Denard hadde kjøpt fra norske Telenor. De legitime myndighetene på Komorene bad Frankrike gripe inn. 900 franske soldater ble landsatt og fikk kuppmakerne til å overgi seg, etter at Combo formelt hadde overdratt makten til to politiske ledere, Mohamed Taki og Saïd Ali Kemal. Etter den franske intervensjonen erklærte statsminister Caabi Elyachourtu Mohamed seg selv midlertidig statsoverhode, iht. grunnloven. Djohar vendte tilbake til Komorene i januar 1996 etter forhandlinger med regjeringen, men bare med en symbolsk presidentmakt. Ved presidentvalget samme år ble han avløst av Mohamed Taki, som fikk 64,2 % av stemmene; Djohar stilte ikke. Ved parlamentsvalget fikk Takis parti Rassemblement national pour le développement (RND) flertall; de fleste opposisjonspartier boikottet valget.
Taki døde 1998, og Tadjidine Ben Saïd Massoundi ble innsatt som fungerende president. Før nytt valg var avholdt, grep forsvarssjefen, oberst Assoumani Azali, makten i et nytt kupp. Et forsøk på å styrte ham i et militærkupp i 2000 mislyktes. Fra 2000 ble det søkt nasjonal forsoning, og etter megling fra bl.a. Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU; senere Den afrikanske union, AU) ble en forsoningsavtale inngått 2001. Separatistene, særlig på Nzwani (Anjouan), bidrog fra slutten av 1990-årene til den politiske krisen på Komorene. En ny grunnlov ble vedtatt i folkeavstemming 2001, da landets navn ble endret til Union des Comores. Den nye forfatningen stipulerte at presidentembedet skal gå på omgang mellom de tre øyene som utgjør unionen; det samme gjelder visepresidenten. I tillegg til et parlament på hver av de selvstyrte øyene, ble det etablert en nasjonalforsamling for unionen – med ansvar bl.a. for felles utenrikspolitikk og forsvar. Ved det føderale presidentvalget 2002 stilte Azali som uavhengig kandidat, og ble valgt til unionspresident. Mohamed Bacar, Mohamed Saïd Fazul og Bakari Abdallah Boina ble deretter valgt til regionale presidenter på hhv. Nzwani, Mwali og Njazidja – og dannet regionale regjeringer. Det ble i 2004 avholdt valg både til regionale parlament og til Komorenes (føderale) nasjonalforsamling.
2006-07 ble det avholdt presidentvalg i to runder: Valget på unionspresident i 2006 ble vunnet av den uavhengige kandidaten Ahmed Abdallah Mohamed Sambi fra Nzwani. I den påfølgende valgrunden – i de tre autonome delene av unionen – 2007, ble Mohamed Abdoulwahab valgt på Njazidja og Mohamed Ali Said på Mwali. På Nzwani boikottet opposisjonskandidatene valget, og Mohamed Bacar erklærte seg gjenvalgt; valget ble av unionsregjeringen så vel som AU erklært som ugyldig. Innsettelsen av president Sambi representerte den første fredelige, demokratiske maktoverdragelse i Komorene – som har opplevd 21 kupp eller kuppforsøk. Den ansvarlige for fire av dem, den franske leiesoldaten Bob Denard, ble 2006 stilt for retten in absentia, og dømt til fire års fengsel – men døde 2007 uten å ha sonet.
Separatisme
En konstitusjonell krise oppstod i august 1997, da to av de tre øyene, uavhengig av hverandre – først Nzwani (Anjouan), deretter Mwali (Mohéli) – besluttet å bryte ut fra føderasjonen med den største øya, og hovedsetet for regjeringen, Njazidja (Grande-Comore). Den politiske eliten på Nzwani og Mwali mente de to øyene ble økonomisk og politisk neglisjert av sentralregjeringen, og ønsket å slutte seg til den gamle kolonimakten Frankrike; i likhet med den fjerde øya, Mayotte. Imidlertid ønsket ikke Frankrike å overta noe ansvar for sine gamle besittelser, og Nzwani – under ledelse av Mouvement populaire d’Anjouan (MPA) erklærte seg selvstendig, med egen regjering. Sentralregjeringen sendte en mindre militær styrke til Nzwani for å gjenerobre makten, men mislyktes – etter at trolig hundre mennesker mistet livet. Rapportert utfall av en folkeavstemming om Nzwanis fremtid høsten 1997, var 99,9 % for selvstendighet. Innad i selvstendighetsbevegelsen på Nzwani kom det til motsetninger, som bl.a. gav seg utslag i et mislykket attentat mot den selvutnevnte president Foundi Abdullah Ibrahim i 1998, hvilket førte til sammenstøt mellom tilhengere av ham og den tidligere statsminister Chamasse Saïd Omar. Urolighetene førte til om lag 60 drepte; flere tusen flyktet.
En forsoningskonferanse ble avholdt 1997, og en fredsavtale mellom opprørerne på Nzwani og regjeringen i Moroni undertegnet under oppsyn av OAU, men aldri etterlevd. Planer for en fredsstyrke fra OAU ble avvist av Nzwani, men observatører likevel sendt til landet. I regi av OAU ble det på Madagaskar i 1999 utarbeidet en avtale mellom partene som la grunnlaget for etableringen av unionen i 2001. Representantene fra Nzwani undertegnet ikke, med opptøyer i Moroni som følge. Som et resultat av det påfølgende statskuppet trakk OAU ut sine observatører og truet med sanksjoner.
Partier som ønsker fullt brudd med Komorene, fikk 1999 rent flertall i valget på Nzwanis selvbestaltede parlament. Ledelsen på øya undertegnet ikke Madagaskar-avtalen, og OAU truet med tiltak hvis den ikke ble underskrevet. OAU sendte også militære observatører til landet; disse ble trukket tilbake i mai 1999. I en folkeavstemming på Nzwani i 2000 ble det klart flertall for ikke å slutte seg til føderasjonen på ny, hvilket fikk OAU til å true med omfattende sanksjoner. Som svar på presset, ble en ny folkeavstemming avholdt på Nzwani, som bekreftet kravet om full selvstendighet. Høsten 2001 fant det sted to militærkupp på Nzwani. På bakgrunn av en fredsavtale fra 2003 ble en ny afrikansk fredsoperasjon iverksatt på Komorene 2004, i regi av AU – etter megling fra AU og Sør-Afrika.
Da Mohamed Bacar nektet å gå av forut for presidentvalget på Nzwani 2007, ble unionssoldater sendt til øya, men ble nedkjempet av Bacar-lojalt gendarmeri. Sørafrikanske politistyrker ble sendt til Komorene på oppdrag fra AU, for å forhindre uro, men ikke til Nzwani, hvor flyplassen var blokkert. Da Bacar gjennomførte et forsinket valg 2007, og erklærte seg som dets vinner, ble forholdet til unionsmyndighetene forverret. I mars 2008 iverksatte AU en militær operasjon til støtte for Komorenes regjering, og landsatte styrker fra Sudan og Tanzania – sammen med komoriske enheter – på Mzwani, hvorpå Bacar søkte tilflukt på den franske besittelsen Mayotte. Utleveringskrav fra Komorene ble avvist av Frankrike, som holdt ham i forvaring på Réunion; Bacars søknad om fransk asyl ble avslått. Etter en rettssak ble han gitt opphold i Benin.
Utenrikspolitikk
Komorene har etter selvstendigheten (etter et tre års brudd) opprettholdt et nært samkvem med den tidligere kolonimakten Frankrike. Forholdet har i perioder vært spent, særlig pga. spørsmålet om Mayotte, som er forblitt fransk territorium, til tross for gjentatte krav fra Komorene om at den må innlemmes i republikken. Mayotte ansees av betydelig strategisk verdi for Frankrike, som har en militærbase der. I 2000 ble det på ny avholdt en folkeavstemming på Mayotte om øyas fremtid, hvor et overveldende flertall gikk inn for fortsatt å tilhøre Frankrike. Forholdet til Frankrike har også vært anstrengt pga. antatt fransk delaktighet i flere kupp, samt etter at den rømte tidl. presidenten på Nzwami, Mohamed Bacar, søkte tilflukt på fransk territorium, og en utleveringsbegjæring fra Komorene ble avvist.
Fra midten av 1980-årene etablerte myndighetene på Komorene nære forbindelser med apartheid-regimet i Sør-Afrika, og president Abdallah avla i 1983 landet et hemmelig besøk. I nyere tid har Sør-Afrika meglet i konflikten på øya. 1993 ble Komorene medlem av Den arabiske liga. Etter kuppet i 1999 trakk både Frankrike og USA tilbake sin militære bistand til Komorene; Frankrike reetablerte samarbeidet 2002.
