Vil man se noe annet enn Goa, er det gode opplevelser i vente langs den pene jernbanestrekningen som kjører fra Margao (Madgaon) mot sør. Toget starter som regel i Mumbai (Bombay) og fortsetter til Mangalore, noen helt til Ernakulam i Kerala. Vi rev ut et par dager av kalenderen og dro til Margao, Goas annen største by og samtidig det trafikale knutepunktet. Alt det indiske livet som Panjim synes så blottet for, fantes i rikt mål i Margao, som virket større enn hovedstaden. Vi fant den riktige perrongen og så ventet vi bare på toget. Men dette her var jo India og ikke alt kjører after planen, med en halv times forsinkelse kunne vi stige om bord og finne plassene våre som her var nummerert. Vi visste vi hadde ca. fire timers kjøring forut, og det kunne lett bli litt av en prøvelse med de harde tresetene. Det var heldigvis ikke overfylt, så man kunne bre seg litt og betrakte de forskjellige menneskene som var med toget.
Et engelsk par satt over for oss, tydeligvis backpackerer som vi rask falt i snakk med, de var på vei til Karwar, en liten flekk, men stedet å stige av hvis man vil besøke noen av det nordlige Karnatakas øde strendene og den liten øya Devbagh Island. De hadde vært det før og fortalte at man med buss ad nokså dårlige veier kunne nå Jog Falls, en tur på ca. fire timer. Jaget Falls er Indias høyeste fosser og her kan man bo i enkle hytter/bungalows med utsikt til fallet. De anbefalte oss å besøke Gokarna som også ligger i Karnataka, ett av hinduismens helligste steder. Utover mange pilegrimer er byen også stedet for hippiene som er “flyktet” fra Goas overfylte strender. Men takk for tilbudet, vi hadde bestilt et rom på et hotell i Udupi som var målet for vår tur.
Vi skulle gjennom 21 tunneler på togturen vår, hver gang vi kjørte inn i en av dem, skapte det et undertrykket som simpelthen sugde røyken fra lokomotivet inn i vognene, alle satt og hostet og det ville ikke overraske meg hvis jeg var helt svart i hodet. Et minutts tid eller to før vi kjørte inn i en av tunnelene var det en lokal dame som skulle på toalettet, men idet hun trekker ut kjører vi inn i tunnelen og urin og annet godt traff den engelske jenta like i hodet, hun var noe opprørt, men det var vanskelig å holde masken!!!
Vi nådde omsider fram til Udupi og turen gikk nå til hotellet vårt som på tross av noen temmelig harde madrasser var helt i orden. Jeg tror faktisk det var ett av byens bedre hotell, vi spiste i restauranten og det så ut som om mange av byens spisser var samlet her.
Det var tidlig opp neste morgen, etter en rask gang frokost fant vi opp sjåføren vår, ett artig fyr, Dres-sett fullstendig i noe som lignet nasjonaldrakt med hodebekledning og fine smykker. Han kunne ikke et ord engelsk, men vi fant da ut av at det var fordi han skulle giftes at han var så fin kledd på. Bilen vi kjørte i sto godt til ham, en gammel amerikaner totalt shine opp med teppe i taket og allverdens tingeltangel hengende.
Jeg er ikke helt sikker på at sjåføren vår var vant til å kjøre med turister, han suste avsted og kjørte sikksakk mellom kuene og hunder som sto på veien. Men ved soloppgang nådde vi Agombe Naturpark, et fantastisk frodig og svært fjellrikt område. Dette her var foten av West Ghats fjellene som løper nedover Indias vestkyst fra nord til sør. Et skilt fortalte litt om parken, bl.a. at det levde leoparder her. Det gikk for alvor oppover og i alt 14 hårnålssvinger skulle bli passert på vei opp i fjellene. Da vi nådde et godt stykke opp holdt vi inne på en liten rasteplass, her var en forrykende utsikt over parken og det gikk ikke mange minutter før apene kom susende mot oss for å tigge mat. Heldigvis hadde vi litt godt med til dem!
På rasteplassen møtte vi en flokk studenter som var svært interesserte i oss, da vi fortalte at vi kom fra Danmark var de nærest overlykkelige, universitetet sitt hadde nemlig et samarbeid med en dansk IT-virksomhet, så det ble tatt ikke så få bilder av oss.
Vi kjørte videre og nådde endelig toppen av fjellet og befant oss nå på det enorme West Ghat platå hvor vegetasjonen og ikke minst klimaet var noe annerledes enn ved kysten. Etter enda en times kjøring nådde vi en stor sjø med en del badende elefanter som tilhørte et prosjekt for skadet og foreldreløse elefanter. Vi var selvfølgelig ute i sjøen og hjelpe med å skrubbe dem og gikk tilbake i leiret med dem. På veien så vi for øvrig ett enormt varan, nesten en meter langt!
Vårt egentlige mål for turen var tigerparken ved Shimoga, en opplevelse jeg virkelig hadde sett fram til. Dessverre var det noe av en fuser, området minnet ikke så lite om Knuthenborg Safaripark, så drømmen om å se tigrene i sitt rette element i et reservat ble ikke oppfylt i denne omgangen.
Det ble til sen lunsj på en lokal restaurant, vi bestilte thali som man spiser med fingrene, et skjønt måltid til ingen penger. Turen gikk samme vei hjem og vi nådde hotellet vårt ved 18-tiden, skitne steg vi ut av bilen og like inn i opptakten til en fin gallamiddag. Det var studenter som holdt avslutningsball og i resepsjonen sto fotografene klar til å ta bilder av de nyankomne som alle var i lange kjoler eller smoking. De så da også en ekstra gang da de så oss to skitne bleke dansker komme inn ad døren.
Vi nådde en tur ned i den lokal basar for å kjøpe litt tøy, senere skulle vi nemlig en tur i det fantastiske tempelet Shri Krishna Matha som hver dag fra september og ni måneder fram, holder seremonier og opptog med hinduprester i gullvogner, hellige elefanter, dansende demoner og en vrimmel av mennesker. Det var virkelig en opplevelse, tusen av små lys var tent i tempelet som var proppfull. Bråka var øredøvende, båter fra menneskemengden, men også fra et lite orkester som spilte en slags jazz for fullt drønn. Utenfor begynte folk å stimle sammen, opptoget gikk i gang, det ble skutt fyrverkeri av og det hel lignet bare kaos. Da opptoget forsvant gikk vi en tur rundt i byen, vi så ingen andre turister, så oss ble det virkelig sett langt etter. Vi nådde like en god gang kveldsmat før vi deiset om kull på sengene våre.
Dagen etter var det tid til å ta tilbake til Goa, forut ventet fire timer i tog, et speiderkorps hadde også tatt turen for å hjelpe primært eldre med bagasje osv.. Men oppmerksomheten sitt var likevel et helt annet sted, overfor oss satt en pen indisk jente med et par store fortrinn, speiderne kunne simpelthen ikke få øynene vekk fra henne så i samtlige fire timer satt de nesten på skjødet av oss.
Turen på Konkan Railways er svært pen natur med rismarker, svaiende palmer, elver og lokalt liv. Underveis går det selgere rundt i toget og selger sandwicher og drikkevarer.
LITT INFO
Det tar en god time å kjøre fra turistbyene i Calangute og Candolim til stasjonen i Margao som er en slags trafikknutepunkt i Goa. Det indiske togsystemet er en innviklet affære, det er et enormt apparat, faktisk en av verdens største arbeidsplasser med 1.5 millioner ansatt. Det sies at det er lettest å booke billettene sine hos indianrailway (se linker lengre nede). Billetter kan også bli kjøpt på stasjonen, men kom i god tid, man kan eventuelt forhøre seg på turistkontoret i Panjim om avganger. Konkan Railways mot Mangalore går fra av Margao klokken 14.20 hver dag. De indiske togene er langtfra som hjemme, men denne strekningen er sjelden overfylt så lite komfort er det tross alt.
