Kapp Verde – republikk i Afrika, republikk i Vest-Afrika, består av en øygruppe i Atlanterhavet, ca. 500 km vest for Dakar på fastlandet. Består av i alt 10 større øyer og noen ubebodde småøyer. Øygruppen deles i Barlovento, ‘øyene i lovart’: Santo Antão, Santa Luzia, São Vicente, São Nicolau, Sal og Boa Vista, og Sotavento, ‘øyene i le’: Maio, São Tiago, Fogo og Brava.
Langvarig tørke og generell mangel på ferskvann har sterkt begrenset mulighetene for landets økonomiske utvikling. Jord- og vannmangelen har bl.a. ført til at en stor del av Kapp Verdes befolkning er bosatt i utlandet; de økonomiske overføringer disse foretar til familie hjemme er av stor betydning for landets økonomi.
Den tidligere portugisiske kolonien fikk selvstendighet 1975.
Navnet er etter det vestligste punktet på det afrikanske fastland, Cap Vert i Senegal, ‘Det grønne forberg’. I den portugisiske kolonitiden het området Ilhas do Cabo Verde, ‘Det grønne forbergs øyer’.
Kapp Verde – forfatning og politisk system; rettsvesen. Etter forfatningen av 1992, senest revidert i 1999, er landet en enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk republikk. Etter den tidligere forfatningen (fra 1980) var Kapp Verde ettpartistyrt, med Partido Africano da Independencia de Cabo Verde (PAICV) som det statsbærende parti, og partiets leder var også landets president. Flerpartisystemet ble innført i 1990. Ved valget til nasjonalforsamling i 1991 vant opposisjonspartiet Movimento para Democracia (MPD) flertall, og de to partiene har vekslet om makten.
Presidenten velges for fem år i allmenne valg. Han må ha 2/3 flertall for å bli valgt i første omgang; eventuelt holdes det en ny valgomgang mellom de to kandidater som fikk flest stemmer i første omgang. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen, Assembléia Nacional, som har 72 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år. Etter en grunnlovsendring i 1999 har presidenten rett til å oppløse nasjonalforsamlingen og utskrive nyvalg. Statsministeren nomineres av og er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. De øvrige ministre utnevnes av presidenten etter forslag fra statsministeren. De må være medlemmer av nasjonalforsamlingen.
Administrativ inndeling
Kapp Verde er inndelt i 17 kommuner (concelhos), ledet av folkevalgte råd.
Rettsvesen
Domstolsvesenet omfatter et øverste justistribunal og lokalt et nettverk av folketribunaler.
Kapp Verde – natur. Kapp Verde er berglendt og hovedsakelig av vulkansk opprinnelse. Den eneste virksomme vulkanen er nå Fogo, som sist hadde utbrudd i 1951. Fogo er Kapp Verdes høyeste topp (2825 moh.). I São Vicentes og Sals krater har havet trengt inn og dannet gode havner.
Klima og planteliv
Øyene ligger i nordøstpassaten og har et tropisk klima, men nedbøren er liten og kan til tider helt utebli. Øyene i le har generelt mer nedbør enn øyene i luvart. I hovedstaden Praia på São Tiago er middeltemperatur i februar 22 °C og i august–september 27 °C. Årlig nedbørmengde er 260 mm, med september som den mest nedbørrike måned.
Øyenes flora er fattig. Den har likhetstrekk både med Kanariøyenes og med Vest-Afrikas flora.
Kapp Verde – befolkning. Kapp Verdes befolkning ble i 2005 beregnet til 418 200 og den naturlige tilveksten (fødte ÷ døde) til 1,9 %. På grunn av en betydelig emigrasjon, bl.a. til Brasil, Venezuela, Portugal og USA, er den reelle veksten langt lavere; 0,7 % (2004). Det er anslått at det er ca. dobbelt så mange kappverdianere bosatt i utlandet enn på øygruppen. Den høye utvandringen skyldes bl.a. knapphet på ressurser som jord og vann samt arbeid.
Ca. 70 % av innbyggerne er av blandet, hovedsakelig portugisisk og afrikansk, opprinnelse, et resultat av Kapp Verdes historie som portugisisk koloni og mellomstasjon for slavetrafikken på 1400-tallet. Befolkningen for øvrig består overveiende av svarte.
Bosetningen er tettest langs kysten av São Tiago, Santo Antão og São Vicente. Omkring 1/3 av befolkningen bor i byer. Største by hovedstaden Praia på São Tiago.
Religion
Om lag 93 % tilhører den katolske kirke, de resterende er protestanter eller tilhører tradisjonelle religioner.
Språk
Offisielt språk er portugisisk. Omgangsspråk er crioulo, et kreolspråk basert på portugisisk.
app Verde – skole og utdanning. Grunnskolen varer i 6 år fra barna er 7 år. Alle barn går i grunnskolen, mens 54 % av elevene fortsetter i den 6-årige videregående skolen. Analfabetismen blant befolkningen over 15 år ble 1999 beregnet til ca. 25 %.
Kapp Verde – økonomisk utvikling og næringsliv. Kapp Verde har begrensede naturressurser, og mangel på jord og ferskvann har hemmet den økonomiske utviklingen, ikke minst innen landbruket. Øygruppen ligger i forlengelsen av Sahel-beltet i Afrika, og er som dette forholdsvis ofte utsatt for tørke, noe som har ført til at et stort antall kappverdianere har emigrert. De pengene disse overfører til hjemlandet er en vesentlig inntektskilde. Landet mottar også betydelig bistand, særlig fra den tidligere kolonimakten Portugal samt fra EU. Siden 1990-årene har turisme også vært en viktig næringsvei, og en viktig kilde til utenlandsk valuta. Turismen har også bidratt til noe økt sysselsetting, men arbeidsledigheten er vedvarende høy; offisielt på ca. 20 % (2005). Kapp Verde har fra selvstendigheten i 1975 hatt jevn økonomisk vekst, som særlig var sterk i andre halvdel av 1990-årene – med en høyere nasjonalinntekt pr. innbygger enn de fleste afrikanske land – og høyere enn de andre tidl. portugisiske kolonier i Afrika. Verdiene er imidlertid skjevt fordelt, og en rapport fra 2005 viste økende fattigdom; vel 35 % av befolkningen, særlig på landsbygda, levde i fattigdom.
Under 10 % av landarealet er egnet for jordbruk, og Kapp Verde er avhengig av å importere matvarer – og av utenlandsk matvarehjelp. Landet har rike fiskeforekomster, og fiskeriene har betydelig utviklingspotensial. Det samme har turismen, som imidlertid er sårbar for internasjonale trender. Landets geografiske posisjon har gjort transport til en viktig næring; derunder håndtering av skips- og flytrafikk i transitt.
Jordbruk, fiske
Jordbruket og fiske sysselsetter rundt 50 % av yrkesbefolkningen, men svarte rundt 2000 for bare vel 10 % av BNP. Tilgjengelig areal for jordbruk er begrenset, og dyrking begrenses ytterligere av mangel på ferskvann. For det meste består sektoren av små bruk, og jordbruket er sårbart for tørke – og utsatt for tidvise invasjoner av gresshopper. Størstedelen av produksjonen skjer på Santiago, som står for ca. halvparten av produksjonen. De viktigste matvekstene er mais, bønner og søtpoteter; i tillegg dyrkes noe maniok, bananer, kaffe og jordnøtter (peanøtter). Den eneste eksportvaren av betydning fra jordbruket er bananer. Tidl. eksporterte Kapp Verde også små kvanta kaffe, tomater og bønner. Rundt halvparten av dyrket areal brukes til sukkerrør, for produksjon av alkohol for lokalt konsum. Husdyrholdet svinger med tørkeperiodene, med kveg, geiter, sauer og særlig griser. Avlingene dekker bare vel 10 % av landets matbehov, resten må importeres.
Fiskeriene er den delen av næringslivet som ansees å ha størst utviklingsmuligheter. Landets økonomiske sone er på 734 365 km2, og inneholder en av verdens siste underutnyttede områder for kommersielt fiske, med en anslått årsfangst på ca. 35 000 tonn. Med utvikling av fiskeriene, kan Kapp Verde både redusere matimporten, og eksportere fiskeprodukter. Særlig er det betydelige forekomster av tunfisk, som også dominerer fangsten. Ennå tidlig på 2000-tallet bestod fiskerisektoren vesentlig av små bruk, og stod 2001 for under 1 % av BNI. Størstedelen av fisket kvantum tas opp av båter fra EU, som har inngått lisensavtaler med Kapp Verde om fiske i landets farvann.
Bergverk, industri
Kapp Verde har få påviste mineralforekomster, og det var til 2000-tallet svært lav aktivitet i sektoren. Tidligere ble pozzolana, en vulkansk aske brukt i sementindustrien, samt havsalt, kommersielt utvunnet. 2003 inngikk myndighetene en avtale med Kina om bygging av en sementfabrikk, med kapasitet på 350 000 tonn/år, hvilket vil gi betydelig overskudd for eksport. 2004 ble byggingen av en annen sementfabrikk, basert på pozzolana, påbegynt, med en kapasitet på 40 000 tonn per år.
Kapp Verde har en lite utviklet industri, som vesentlig omfatter bearbeiding av fiskeprodukter (hermetikk), samt fremstilling av rom og produksjon av fottøy og tekstiler. I et forsøk på å trekke til seg utenlandske investeringer i industrisektoren, ble en ny lov vedtatt i 1993, som gir virksomheter som produserer for eksport skattefritak og toll i ti år.
Utenrikshandel
Kapp Verdes fremste eksportartikler er klær og fottøy, hermetisk tunfisk og makrell, frossenfisk og hummer. Fra landbruket eksporteres vesentlig bananer. Noe salt, som utvinnes på øya Sal, eksporteres også. Som følge av satsing på eksportrettet lettindustri, sementproduksjon så vel som ekspansjon innen fiskeriene, forventes Kapp Verdens eksport å øke betraktelig. Landet lider tradisjonelt under et kronisk underskudd i handelen med utlandet, vesentlig pga. den store matvareimporten. Underskuddet balanseres i noen grad med betydelig utenlandsk bistand, samt overføringer fra kappverdianere i utlendighet. Den tidligere kolonimakten Portugal er viktigste handelsforbindelse (både for import og eksport) så vel som bistandsyter. I 1988 ble det inngått en avtale med Brasil om å gjøre Kapp Verde til et brohode for brasiliansk eksport til Afrika og Europa..
Samferdsel
Alle de store øyene, bortsett fra Brava, har flyplasser, og luftfarten spiller en stor rolle for den interne samferdsel. Den internasjonale lufthavnen (Amílcar Cabral) ligger ved Espargos på Sal. En ny flyplass ved Praia ble tatt i bruk 2004/05. Viktigste havnebyer er Mindelo på São Vicente og Praia på São Tiago; containerterminalen i Porto Grande ved Mindelo ble modernisert 1997; det samme ble havna i Praia. Nye havneanlegg ble åpnet på Maio og Boã Vista i 1997, på Fogo i 1999 og på Brava i 2000. I 1997 ble et internasjonalt skipsregister opprettet, og Kapp Verdes flagg ble et såkallende bekvemmelighetsflagg.
Det er ca. 2250 km veier på Kapp Verde, hvorav ca. 1750 km med fast dekke.
Kapp Verde – historie. Det er ikke funnet spor etter bosetting på Kapp Verde før de første europeiske sjøfarere, fra Portugal, kom dit i 1446, og øygruppen var også da ubebodd. Det er antatt at maurerne tidligere har besøkt øya Sal for å hente salt. Bosetting av øyene startet i 1456, og de ble erklært som en portugisisk koloni i 1495. På grunn av sin strategiske plassering fikk Kapp Verde-øyene stor betydning for slavehandelen mellom Vest-Afrika og Latin-Amerika, og portugiserne benyttet øyene som mellomstasjon for slavetrafikken allerede fra 1466. I 1585 og 1592 angrep en britisk flåtestyrke Ribeira Grande. Frankrike angrep byen 1712, hvoretter dens betydning sank, til Praia ble ny hovedstad 1770. Den portugisiske administrasjonen av Kapp Verde ble samlet under en guvernør i 1587. Befolkningen var portugisere og slaver importert fra det afrikanske fastland, og i dag er en stor del av blandingsrase. Slavene ble brukt som arbeidskraft på de portugisiske plantasjene som ble opprettet på øyene. På 1800-tallet ble ca. 80 000 kappverdianere tvunget den andre veien for å arbeide på plantasjene på São Tomé e Principe, en annen portugisisk koloni i Vest-Afrika. Slavehandelen ble forbudt i 1876, og sammen med en alvorlig tørke førte det til en økonomisk nedgang for øygruppen, som imidlertid helt til moderne tid har vært et viktig knutepunkt for sjøfart mellom Europa, Afrika og Latin-Amerika. I kolonitiden fikk flere fra Kapp Verde-øyene enn fra de andre portugisiske koloniene i Afrika utdanning, og de ble brukt i administrasjonen i de øvrige kolonier, særlig i Guinea-Bissau, hvor det fortsatt er en stor andel av kappverdianere i ledende stillinger. Øygruppens status ble 1951 endret fra koloni til oversjøisk provins, og 1961 ble alle innbyggere gitt portugisisk statsborgerskap.
Kontakten mellom Kapp Verde og Guinea-Bissau har alltid vært nær, og da frigjøringskampen mot det portugisiske kolonistyret tok til, ble en felles organisasjon for de to koloniene dannet, Partido Africano da Independencia de Guinee e Cabo Verde (PAIGC). PAIGC ble dannet i 1956, og mange av lederne, bl.a. grunnleggeren Amilcar Cabral, kom fra Kapp Verde. Bevegelsen arbeidet for selvstendighet fra Portugal, og førte en væpnet frigjøringskrig i Guinea-Bissau. På øyene, hvor naturforholdene ikke lå til rette for geriljakrig, drev bevegelsen politisk undergrunnsarbeid. I 1972 ble PAIGC anerkjent av FN som den rettmessige representant for folket på Kapp Verde, og etter revolusjonen i Portugal i april 1974 ble det opprettet en overgangsregjering på øyene. Den bestod av både kappverdianere og portugisere, og la grunnen for selvstendigheten, som ble oppnådd 5. juli 1975. Forut for selvstendigheten ble valg avholdt, vunnet av PAIGC, og landets første president ble Aristides Pereira, gjenvalgt i 1986. Pereira hadde etterfulgt Cabral som leder for PAIGC da denne ble myrdet i 1973.
Selvstendighet
Etter selvstendigheten har Kapp Verdes hverdag i stor grad vært dominert av økonomiske problemer, bl.a. forårsaket av tørkeproblemer, samt av forholdet til Guinea-Bissau. Det var en uttalt målsetting for PAIGC at de to stater skulle forenes, men statskuppet i Guinea-Bissau i 1980 satte en stopper for unionsarbeidet. Kuppet førte til et brudd i de diplomatiske forbindelsene, og til at PAIGC-avdelingen på Kapp Verde i 1981 vedtok å bryte med avdelingen på fastlandet. Isteden ble et eget parti, Partido Africano da Independencia de Cabo Verde (PAICV), stiftet, med Aristides Pereira som leder. Partiet var det eneste tillatte frem til 1990, da det ble innført flerpartisystem etter at den politiske opposisjonen hadde tvunget frem en folkeavstemning om saken. Kapp Verde ble derved det første av de fem portugisisktalende landene i Afrika som innførte demokratisk styresett. I det påfølgende valg på nasjonalforsamling i 1991 vant opposisjonspartiet Movimento para Democracia (MPD) 56 av i alt 79 seter; de resterende 23 gikk til PAICV. Den sittende presidenten Aristides Pereira tapte mot MPDs António Mascarenhas Monteiro.
En ny grunnlov ble vedtatt i 1992, og den andre republikk ble innledet; nytt flagg og ny nasjonalsang ble innført. Til tross for en splittelse i partiet vant MPD igjen rent flertall i parlamentet ved valget i 1995, PAICV ble nest størst. Ved valgene 2001 og 2006 var igjen PAICV det største partiet. Monteiro ble gjenvalgt 1996 uten motkandidat; ved valget i 2001 ble PAICVs Pedro Verona Rodrigues Pires valgt til president, bare få stemmer foran Carlos Alberto de Carvalho Veiga fra MPD. Pires ble på nytt gjenvalgt i 2006, med 51% av stemmene – mot Carlos Alberto Wahnon de Carvarlho Veiga fra MPD, som fikk 49%.
En grunnlovsendring 1999 åpnet for muligheten til å gjøre kreol sidestilt med portugisisk som offisielt språk.
Utenrikspolitikk
Øystaten Kapp Verde er geografisk isolert fra resten av Afrika, men har av historiske årsaker hatt særlig nære forbindelser til Guinea-Bissau så vel som de øvrige forhenværende portugisiske kolonier i Afrika. Forholdet til søsterrepublikken Guinea-Bissau ble svekket etter militærkuppet der 1980, og planene om en sammenslåing skrinlagt. 1998–99 spilte Kapp Verde en aktiv rolle som megler i borgerkrigen i Guinea-Bissau. Særlig nært er forholdet med den tidligere kolonimakten Portugal, som også yter betydelig økonomisk støtte. Det er dertil utviklet nære forbindelser med de portugisiske øyene (regionene) Azorene og Madeira, samt til den autonome spanske regionen Kanariøyene. Kapp Verde er medlem av organisasjonen for portugisisktalende land, Comunidade de Países de Língua Portuguesa (CPLP), etbl. 1996, så vel som den frankofone blokk. Kapp Verde er med i flere internasjonale organisasjoner, bl.a. den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS. Landet ble i 2007 tatt opp i Verdens Handelsorganisasjon (WTO).
I slutten av 1980-årene var president Pereira aktiv som megler i spørsmålet om Namibias selvstendighet og krigen i Angola, samt i grensekonflikten mellom Guinea-Bissau og Senegal. Kapp Verde undertegnet selv en avtale om maritim demarkasjonslinje med Senegal i 1993. En strategisk samarbeidsavtale mellom Angola og Kapp Verde ble inngått 2003; ca. 100 000 kappverdianere har tilhold i Angola. Forholdet til USA er også utviklet, bl.a. som følge av at ca. 400 000 kappverdianere oppholder seg der.
NATO gjennomførte i 2006 en større militærøvelse med ca. 7000 soldater – “Steadfast Jaguar 06” – på og ved São Vicente-øya. Også Norge deltok i øvelsen, bl.a. med spesialstyrker.
