Kamerun – republikk. republikk på vestkysten av Afrika, innerst i Guineabukta, grenser til Nigeria i nordvest, Tsjad i nord og øst, Sentralafrikanske republikk i øst, Republikken Kongo, Gabon og Ekvatorial-Guinea i sør.
Landet har en rekke ulike folkegrupper, i alt ca. 200, flesteparten bantutalende. Eksport av råolje har gjort Kamerun til et av de økonomisk bedrestilte landene i tropisk Afrika, men jordbruket er fortsatt viktigste næringsvei med dyrking av bl.a. kaffe og kakao.
Kamerun var 1884–1919 tysk protektorat. Vest-Kamerun (ca. 1/10 av arealet og 1/5 av befolkningen) ble så britisk mandatområde (under Folkeforbundet), Øst-Kamerun ble fransk. Fra 1961 gikk de to delene av landet sammen i den selvstendige føderasjonen Kamerun. Den nordlige delen av det britisk styrte området valgte, etter en folkeavstemning i 1961, å slutte seg til Nigeria. Etter en folkeavstemning i 1972 ble føderasjonen avskaffet, og Kamerun ble en samlet republikk.
Navnet er av portugisisk ‘reke’, etter det navn som områdets første europeere gav en av elvene.
Kamerun – forfatning og politisk system. Kamerun er en sentralisert, presidentstyrt republikk. Landet ble i 1884 tysk protektorat, men ble overtatt av Frankrike og Storbritannia i 1916 og delt i to. Den franske delen var størst og fikk uavhengighet i 1960. En av de to engelske provinsene gikk i 1961 sammen med de franske provinsene i en forbundsstat. En ny forfatning fra 1972 gjorde landet til enhetsstat. Paul Biya fra den sørlige delen av landet overtok som president i 1982 og har fortsatt den sentralistiske, franskorienterte og autoritære politikken.
Etter forfatningen av 1972, senest revidert i 1995, velges presidenten i allmenne valg for sju år. Han kan gjenvelges én gang. Presidenten leder regjeringen og utnevner dens medlemmer. Regjeringen er ansvarlig overfor presidenten, som også er militær øverstkommanderende. Formelt er lovgivende myndighet lagt til nasjonalforsamlingen med 180 medlemmer, valgt etter forholdstallsmetoden for fem år. Dens reelle myndighet er imidlertid nokså begrenset. Ifølge forfatningen skal det også være et overhus (senat), men dette er ikke etablert. Formelt ble det 1990 åpnet for flere partier, men opposisjonen har hatt magre kår, og Kameruns politikk er spenningsfylt. Ved valget i 2007 fikk presidentens parti, RDPC, 140 av de 180 plassene i nasjonalforsamlingen. Stemmerettsalderen er 18 år.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i 10 provinser, hver styrt av en guvernør utnevnt av presidenten. Det er også valgte lokale forsamlinger, men de spiller en underordnet rolle.
Klima
Kamerun ligger i det tropiske klimabeltet. I sør er klimaet monotont, med små variasjoner i temperatur og konstant høy fuktighet. I havnebyen Douala er middeltemperaturen for kaldeste måned 25 °C og for varmeste måned 27 °C. Fuktige sørvestlige vinder gir store nedbørmengder ved kysten – over 10 000 mm i året i Kamerunfjellet og 4100 mm i Douala. Nedbøren ved kysten og i sør faller i perioden april–november. Den sørlige og sentrale delen av platålandskapet har to regntider, mai–juni og oktober–november. Nord for Adamaouaplatået faller det mer nedbør og det er større årlige variasjoner i temperaturen. Vinteren har karakter av tørketid. Nedbøren, som især faller i forbindelse med passeringen av den intertropiske konvergenssone (juni–september), avtar fra omkring 1750 mm i året i de midtre deler av landet til 750 mm helt i nord. Høylandet i vest får mest nedbør.
Planteliv
De fleste vegetasjonstypene som er vanlige i Vest-Afrika finnes i Kamerun. I sør er det tropisk regnskog med mange økonomisk viktige treslag som mahogni og ibenholt. De høyeste trærne blir godt over 60 m. Her trives også mange arter orkideer og bregner. Naturreservatet Dja Faunal, som nærmest omsluttes av elven Dja, er et av de største og best bevarte regnskogsområdene i Afrika. Langs deler av kysten og ved elvemunningene er det mangroveskog. Nord for regnskogen vokser det en glissen skog der trærne feller løvet i tørketiden. Den går over i savanne som dekker to tredeler av landarealet i Kamerun. Lengst i nord er det busksteppe. I fjellene erstattes den tropiske regnskogen av fjellregnskog der epifyttvegetasjonen er rik pga. det fuktige klimaet. Særlig moser og lav fremviser en utrolig artsrikdom. Over fjellregnskogen vokser det tørrere skogstyper, og over ca. 2700 moh. dominerer korte gressarter.
Dyreliv
Pattedyrfaunaen er rik: elefant, flodhest, penselsvin, kafferbøffel, honninggrevling, snikekatter og leopard. I regnskogen finnes tallrike aper og andre mindre pattedyr (skjelldyr, gnagere, duikere), fugler, krypdyr og insekter. Primatene omfatter bl.a. halvaper, marekatter, guerezaer, mandrill, anubisbavian, sjimpanse og lavlandsgorilla – i alt 25 arter. På savannen og busksteppen i nord lever stripesjakal, hyenehund, hyener, løve, gepard, vortesvin, sjiraff og mange antiloper. Mer enn 900 fuglearter forekommer i Kamerun, bl.a. ørner, palmegribb, turakoer, papegøyer, isfugler, bietere og solfugler. Fjellskogene i vest har en særpreget fuglefauna med sjeldne og stedegne arter.
Kamerun – befolkning. Kameruns folketall ble i 2005 beregnet til ca. 16,4 mill. (2005). Samtidig ble fødsels- og dødsratene beregnet til henholdsvis 34,7 og 15,4 promille og spedbarnsdødeligheten til 68 promille. Den årlige befolkningsveksten ble i perioden 1993–2003 beregnet til 2,3 %. Landets tradisjonelt høye fødsels- og dødsrater har gitt en svært «ung» befolkning. 42 % er under 15 år, og kun 3,3 % er 65 år eller eldre. Gjennomsnittlig levealder er synkende, og er nå 48,7 år for kvinner og 47 år for menn, noe som bl.a. skyldes HIV/AIDS.
Landet har en etnisk svært sammensatt befolkning. Det finnes ca. 200 folkegrupper, de fleste bantutalende. Største grupper er pangwe (fang, buli), bamileke, douala og fulani. I sørøst lever en del pygmeer i spredte grupper. I nord lever mange med delvis nomadisk levesett.
Befolkningstettheten er i gjennomsnitt 34,5 per km2. Områdene lengst i sørøst og Adamaouaplatået er tynnest befolket. Tilstrømningen til byene har vært stor, og 50 % av befolkningen bodde 2001 i byer (10 % 1950). De største byene er: Douala, landets økonomiske senter og hovedstaden Yaoundé.
Religion
Om lag 53 % er kristne (35 % katolske, 17,5 % protestanter), mens ca. 26 % tilhører tradisjonelle religioner og ca. 22 % er muslimer.
Språk
Kamerun har to offisielle språk: fransk og engelsk. De mest utbredte lokale afrikanske språkene hører til bantuspråkene og omfatter bl.a. maka, ndjem, duala, fang og bete i sør, foruten bamileke, tikar, bali, bamum og keaka i vest. I nord tales også sao, fulani og kanuri.
Kamerun – økonomisk utvikling og næringsliv. I afrikansk målestokk er Kamerun et økonomisk sett forholdsvis utviklet land, med betydelige naturressurser, en sammensatt industri, vedvarende økonomisk vekst og en relativt høy gjennomsnittsinntekt. Frem til siste halvdel av 1980-årene hadde Kamerun jevnt høy økonomisk vekst, og ble ansett som en av Afrikas økonomiske suksesshistorier. Deretter landet gikk inn i en periode med relativ nedgang, både pga. eksterne og interne årsaker – derunder sterk nedgang i prisen på de to sentrale eksportproduktene olje og kaffe på de internasjonale markedene, men også lokale politiske forhold. Etter en finansiell krise, ble et strukturtilpassingsprogram iverksatt fra slutten av 1980-årene, og i 1994 ble landets valuta, CFA-franc, devaluert med 50 %. Fra midten av 1990-årene har Kamerun hatt fornyet økonomisk vekst, høyere enn folketilveksten.
Kamerun er tradisjonelt et jordbruksland, men fra ca. 1980 er landets økonomi i vesentlig utstrekning preget av oljeeksport, samt utvinning av andre mineraler. Allerede fra selvstendigheten i 1960 har landet fulgt en politikk med bred satsing på næringsutvikling og økonomisk vekst, ikke minst med industrireising og har derfor en bredere industribase enn de fleste afrikanske land. Etter hvert som veksten i oljesektoren avtok i 1990-årene, og industrien i noen grad ble rammet av tilbakegang, har eksporten av jordbruksprodukter fått større betydning.
Kamerun har også inntekter fra transitthandel med naboland uten tilgang til havet; fra 2003 også fra oljeledningen fra Tsjad, som går til den kamerunske havnen ved Kribi. Landet lå ved årtusenskiftet i konflikt med Nigeria over rettighetene til et potensielt oljerikt landområde på Bakassihalvøya, som Den internasjonale domstolen i Haag, 2002, besluttet tilhørte Kamerun – med muligheter til fornyet oljeutvinning.
Landbruk, fiske
Jordbrukssektoren utgjør, til tross for oljeutvinning og industrivekst, fundamentet i Kameruns økonomi, og stod ved inngangen av 2000-tallet for nærmere 60 % av landets sysselsetting, vel 40 % av BNP og ca. 1/3 av eksportinntektene. Rundt 15 % av landarealet er oppdyrket, mens ytterligere 5 % nyttes til beite, hovedsakelig i høylandet og andre områder uten tsetse-fluer. Mye av jordbruket drives på tradisjonelt vis av småbønder, med en stor del av produksjonen for eget forbruk, bl.a. maniok, taro, yams, mais, hirse, jordnøtter (peanøtter) og bønner. Noe plantasjedrift finnes, hvor det særlig dyrkes trær for produksjon av gummi og palmeolje, samt kakao og bananer. I 1990-årene er det satset mye på å øke avkastningen i jordbrukssektoren – bl.a. ved å gi bøndene bedre betalt for produktene.
Jordbruksproduksjonen er bredt sammensatt, både for lokalt konsum og eksport, og reflekterer Kameruns sammensatte økologi. De viktigste eksportvekstene er kakao, kaffe, bomull og bananer, som langt på vei dyrkes i ulike deler av landet, og i all hovedsak på småbruk. Det meste av åkerlandskapet finnes i sør, i nord er det overvekt av husdyrhold; storfe holdes særlig på Adamaouaplatået. Kveg eksporteres regionalt, til Nigeria, Ekvatorial-Guinea og Kongo-Brazzaville. Kaffe dyrkes mest i sør og vest, kakao i sør, bomull i nord. Produksjonen av kaffe og kakao har variert sterke, både pga. prissvingninger på de internasjonale markedene og mangelfull nyplanting. Mens kakao tradisjonelt har vært den dominerende eksportgrøde, var bananer 2003 det viktigste eksportproduktet fra jordbruket. Kamerun er normalt selvforsynt med matvarer, i tillegg til å dyrke jordbruksprodukter for eksport.
Skog dekker i underkant av 50 % av landets areal, og skogene inneholder mange verdifulle treslag, hvorav enkelte ble forbudt eksportert gjennom ny lovgiving i 1999. Skogsdrift er, etter olje, den viktigste kilde til eksportinntekter. Store deler av skogsområdene blir imidlertid ikke kommersielt utnyttet, mest pga. et mangelfullt transportnett. Avvirkningen skjer hovedsakelig langs jernbanen mellom Douala og Yaoundé.
Utviklingen av fiskeriene har vært hindret av begrensede områder tilgjengelig for fiske pga. en grensetvist med Ekvatorial-Guinea, men forekomstene er heller ikke store. Mesteparten av aktiviteten i sektoren er småfiske, både til havs, i elvene og i Tsjadsjøen.
Bergverk, energi og industri
Kamerun var i 1980- og 90-årene en av de største oljeprodusentene i Afrika sør for Sahara. Olje ble først oppdaget utenfor Rio del Rey i Nigerdeltaet, 1973, med produksjon fra fire felter, 1977–78. Nye funn er senere gjort både offshore og onshore i Douala-/Kribi-Camp-bassengene – samt onshore i Logone-Birni-bassenget nord i landet. Produksjonen av råolje økte fra 800 000 tonn i 1978 til 9,2 mill. tonn i 1985, men sank gjennom 1990-årene, ytterligere tidlig på 2000-tallet. Uten nye funn av betydning, vil landets forekomster være uttømt ca. 2010. I 2002 var påviste forekomster på 400 mill. fat. Den internasjonale domstolen (ICJ) gav i en kjennelse i 2002 Kamerun medhold i kravet på Bakasshalvøya, som også Nigeria gjør krav på; Nigeria aksepterte ikke kjennelsen. Det er antatt at det finnes betydelige oljeforekomster i området, som kan bidra til å revitalisere oljeutvinningen. Det er påvist betydelige gassforekomster, som tidlig på 2000-tallet ennå ikke var satt i produksjon, men som ble planlagt utnyttet bl.a. som energikilde for landets industri. Naturgassreservene er anslått til ca. 3,9 trillioner kubikkfot. Kameruns olje blir i sin helhet eksportert, og landet dekker eget behov gjennom import. Landets eneste oljeraffineri ligger ved havnebyen Limbe. I 2003 åpnet den 1070 km lange nye rørledningen fra de nye oljefeltene ved Doba i Tsjad til atlanterhavskysten ved Kribi i sørlige Kamerun. Ledningen har en kapasitet på 225 000 fat/dag, og ca. 85 % av den er i Kamerun, som er beregnet å motta inntekter i form av avgifter i størrelsesorden USD 550 mill. gjennom en periode på 28 år.
Kamerun har også betydelige forekomster av bauxitt, uran, tinn, jernmalm, nikkel og kalkstein, men også av gull, kassiteritt og kyanitt. Størstedelen av forekomstene er ikke satt i produksjon, mye pga. mangefullt utbygd infrastruktur, dels pga. lave priser på verdensmarkedet. Kamerun importerer således bauxitt fra Guinea til aluminiumsverket i Edéa.
Edéadammen i elven Sananga produserer mesteparten av landets elektrisitet, ut over å forsyne smelteverket. Ca 95 % av landets energibehov dekkes av hydroelektrisk kraft, og tungindustrien er en vesentlig kunde; aluminiumsverket tar ca. halvparten av produksjonen. Kraftverket i Edéa har en kapasitet på 263 MW, en installasjon ved Song-Loulou, også i Sananga, har en kapasitet på 384 MW. Landets totale installerte kapasitet var tidlig på 2000-tallet 817 MW; 88 % av denne er vannbasert, resten termisk. Det er fortsatt et stort potensial i vannkraft, ikke minst fra Sananga, anslått til ca 500 000 MW. Utvikling av dette potensialet vil kunne gjøre Kamerun til en betydelig eksportør av kraft, samtidig som landet ser for seg å utnytte sine store gassforekomster.
Industrien er gradvis utviklet siden selvstendigheten, da Kamerun hadde lite industri. Sektoren ble bygd opp hovedsakelig basert på produksjon av forbruksvarer og foredling av jordbruksvarer – som fortsatt utgjør hovedtyngden av industriproduksjonen. Senere er bl.a. petroleumsraffinering, aluminiumssmelting og sementproduksjon, samt sammensetting av produkter basert på importerte deler, kommet til. En integrert papirmasse- og papirfabrikk stengte etter få år, etter store tap. Raffinering av råolje, så vel som annen industri, lider under konkurranse fra smuglete varer fra Nigeria. Industrien sto ved begynnelsen av 2000-tallet for rundt 11 % av BNI, og sysselsatte ca. 7 % av yrkesbefolkningen.
Utenrikshandel
Takket være oljeeksporten har Kamerun hatt et overskudd på handelsbalansen, som ble opprettholdt selv med prisfallet på råolje i annen halvdel av 1980-årene. Oljeinntektene har ført til at Kamerun i mindre grad enn mange andre land i Afrika har gjort seg avhengig av utenlandsk bistand; landet har heller ikke i samme grad som mange andre opptatt store lån fra utlandet. Eksporten omfatter utover råolje og raffinert petroleum, særlig bananer, mens utførselen av kakao og kaffe har sunket som følge av lavere produksjon. Tømmer er et annet viktig eksportprodukt. Det eksporteres også noe industrivarer regionalt. Det foregår en del smugling fra Nigeria. Importen består bl.a. av maskiner og transportutstyr, elektronikkkunstgjødsel, aluminiumoksid og tekstiler. Frankrike er landets viktigste handelspartner; andre viktige handelsforbindelser er med andre EU-land samt USA og Japan.
Samferdsel
Samferdselsnettet er relativt godt utbygd etter afrikansk målestokk, men når ikke alle deler av landet, hvilket hindrer kommersiell utnytting av både mineralforekomster og skogressursene. Bl.a. er det mangelfulle forbindelser i sør, grunnet vanskelig terreng og kraftig regnfall. Jernbanene, med en samlet lengde på 1104 km, utgjør en vesentlig del av transportnettet, og er blitt utvidet i senere år, med nærmere en dobling av skinnestrekning mellom 1965 og 1985. Hovedlinjen er den 885 km lange Trans-Cameroon-banen fra Douala til Ngaoundéré (885 km). Planer er utarbeidet for nye strekninger, bl.a. fra Kribi til Sentralafrikanske republikk.
Veinettet er på ca. 34 000 km, hvorav ca. 4300 km med fast dekke (2000). I regntiden er en del av veinettet helt eller delvis ufremkommelig. Dårlige veiforbindelser har bidratt til satsing på lokal lufttrafikk, og det finnes 8 flyplasser med regulær trafikk samt en rekke flystriper, og luftfarten spiller en viktig rolle ved å knytte de avsidesliggende områdene til resten av landet. Internasjonale lufthavner finnes ved Douala, Yaoundé og Garoua. Viktigste havneby er Douala-Bonabéri, ved utløpet av Wourielven, som står for 95 % av all sjøveis transport, og regnes for en av de best utstyrte i Vest-Afrika; det er også havner ved Kribi Limbe og Tiko samt en elvehavn ved Garoua som bl.a. håndterer godstrafikk til og fra Nigeria. Douala tar også hånd om mesteparten av godstrafikken til og fra Tsjad og Sentralafrikanske republikk.
Kamerun – musikk. Musikkregionene i Kamerun reflekterer landets etniske og kulturelle mangfold. Musikken blant de bantutalende folkene i sør er karakteristisk ved tostemmighet i parallelle terser og bruk av spalttromme og xylofon. Påvirkning fra europeisk, latinamerikansk og kongolesisk musikk merkes i nyere former av xylofonmusikk og afrikanisert kirkemusikk. I sørøst er påvirkningen fra pygméfolk særlig markert, med rik vokalpolyfoni og innslag av en særpreget jodleteknikk. På slettelandet og i nord vitner instrumenter av obo- og horntypen om de kulturelle bånd til folk i Nigeria.
Mvet kalles en stavsiter med to resonatorer; det samme navnet brukes også om musikkformen, pantomimen, dansen og teksten som fremsies til akkompagnement på instrumentet. Denne formen illustrerer hvordan musikk er integrert i et kompleks av ulike uttrykksformer. Harpe, kembe (tommelpiano), tromme og rasle er også utbredt.
Flere kamerunske musikere er sentrale i moderne vestafrikansk musikk. Spesielt må nevnes dikteren, sangeren og gitaristen Francis Bebey, som bl.a. bruker elementer fra pygmeenes musikk, og saksofonisten og komponisten Manu Dibango.
Kamerun – historie. Forholdsvis lite er kjent om den sørlige delen av det moderne Kameruns eldre historie; noe mer er kjent om den nordlige part som hører til regionen som historisk kalles Vest-Sudan, et savannebelte fra Senegal i vest til Tsjadsjøen i øst. Det første sudanesiske riket i Kamerun var blitt etablert på 900-tallet i Charideltaet i nord. I hvert fall så tidlig som på 1200-tallet var det etablert bosetting og jordbrukssamfunn langs kysten. De første europeere, fra Portugal, kom til Kamerunkysten ca. 1472 og fant flere folkeslag der, bl.a. bubi, bakweri og douala. Portugiserne etablerte snart handelsstasjoner langs kysten, og drev handel med slaver og palmeolje. Også britiske, spanske, franske og tyske handelsinteresser kom til Kamerun.
Delt koloni
Noen av det moderne Kameruns politiske problemer skyldes kolonihistorien. Territoriet ble først samlet under tysk styre, deretter ble de delt mellom Frankrike og Storbritannia – for så å bli samlet på nytt, med unntak av en del som sluttet seg til Nigeria. Senere har krav om selvstendighet vokst frem i den britisktalende delen av landet.
12. juli 1884 ble Kamerun et tysk protektorat. Den tyske okkupasjonen møtte motstand i flere deler av territoriet, særlig blant bulu-folket, men tysk militær overmakt var utslagsgivende. Det tyske styret innebar grunnlaget for en infrastruktur – veier, broer, jernbane, sykehus og plantasjer – i stor grad bygd med tvangsutskrevet arbeidskraft. Det tyske styret i Kamerun endte i 1916 med en kombinert britisk-fransk invasjon og okkupasjon. Etter den første verdenskrig overdrog Folkeforbundet Kamerun til Frankrike og Storbritannia som mandatområde, med 4/5 til Frankrike. Den britiske delen ble administrert som en del av Nigeria. Etter den annen verdenskrig ble Kamerun gjort til tilsynsområde under FN, men fortsatt administrert på samme måte av de to europeiske maktene. I fransk Kamerun ble det første partiet dannet allerede i 1948; Union des populations du Cameroun (UPC), som forlangte et forent og selvstendig Kamerun. I 1955 stod UPC bak et opprør, som ble slått ned av franske styrker. Flere av lederne reiste i eksil, og i 1957 vendte en gruppe tilbake og startet en væpnet frigjøringskamp mot det franske styret. Kamerun fikk indre selvstyre i 1956, med André-Marie Mbida som statsminister året etter. I 1958 ble han etterfulgt av Ahmadou Ahidjo. 1. januar 1960 ble Kamerun selvstendig republikk, og Ahidjo ble valgt til president.
I britisk Kamerun, delt i en nordlig og en sørlig del, var den politiske utviklingen knyttet til Nigeria. En form for indre selvstyre ble oppnådd i den sørlige delen, og en nasjonalforsamling møtte for første gang i 1954. I 1955 ble Kamerun National Democratic Party (KNDP) stiftet, med sammenslåing med fransk Kamerun på programmet. I 1961 ble en folkeavstemning under oppsyn av FN holdt i begge regioner for å bestemme landets fremtid. Den sørlige delen gikk inn for å slutte seg til republikken Kamerun i en føderasjon, mens den nordlige delen valgte å gå inn i Nigeria, og ble 1. juni 1961 til Sarduna-provinsen i Nigeria. 1. oktober samme år ble den sørlige delen vest-staten i den nye føderale republikken Kamerun. Ahidjo ble president i den nye føderasjonen.
Forent stat
Etter en folkeavstemning i 1971 ble Kameruns to deler forent. Det lokale selvstyret ble opphevet, og landet tok navnet Den forente republikken Kamerun. Ahidjo ble gjenvalgt som president i 1970, 1975 og 1980. Han var nominert av det eneste tillatte partiet, Union nationale camerounaise (UNC), dannet i 1966. Bare UNC kunne stille lister ved valgene på nytt parlament også i 1973 og 1978. Mot slutten av 1970-årene vokste opposisjonen mot Ahidjos autokratiske styre, og det kom til flere mindre sammenstøt. I 1982 gikk Ahidjo av som president, og overlot stillingen til visepresident Paul Biya. Ahidjo fortsatte som leder for UNC, hvilket førte til en maktkamp med den nye presidenten. I 1983 kunngjorde Biya at et kuppkomplott var blitt avslørt; deretter gikk Ahidjo av som partileder, og Biya tok over stillingen. I den påfølgende rettssaken ble Ahidjo, som hadde søkt tilflukt i Frankrike, tiltalt for å ha stått bak komplottet, og dømt til døden in absentia. Et nytt kuppforsøk fant sted 1984, også her ble mistanken rettet mot Ahidjo. På partikongressen i 1985 ble det statsbærende partiet omdøpt til Rassemblement démocratique du peuple camerounais (RDPC), og flere tilhengere av Ahidjo ble ekskludert.
Biya ble valgt til president uten motkandidat 1984 og 1988. Etter et langvarig politisk press, fra så vel eksilgrupper som demokratikrefter i Kamerun, ble det i 1990 innført flerpartisystem. Ved valget i 1992 ble RDPC fortsatt største parti. Biya vant det påfølgende presidentvalget knapt, mot John Fru Ndi. Atskillig voldsutøvelse var knyttet til begge valgene – som ved senere valg. 1995 ble grunnloven endret, og et tokammersystem for parlamentet vedtatt innført ved opprettelse av et senat. Ved parlamentsvalget 1997 ble regjeringspartiet RDPC igjen klart størst; Social-Democratic Front (SDF) ble største opposisjonsparti. Opposisjonen boikottet presidentvalget samme år, der bare én kandidat stilte mot Biya. Han ble gjenvalgt, og gjenvalgt for en ny sjuårsperiode i 2004.
FN og andre internasjonale organisasjoner uttrykte gjennom andre halvdel av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet bekymring over menneskerettighetenes stilling i Kamerun. Særlig kritisert ble brudd på ytringsfriheten, samt voldsutøvelse knyttet til valg.
I første halvdel av 1990-årene var det voldelige motsetninger i Nord-Kamerun, både i forbindelse med valgene og knyttet til krav om en gjeninnføring av indre selvstyre for de engelsktalende delene av Kamerun. 1993 samlet Cameroon Anglophone Movement ca. 5000 deltakere på den første All-Anglophone Conference i Buea. Fra midten av 1990-årene var det en ytterligere radikalisering i de engelskspråklige delene av landet, ledet bl.a. av Southern Cameroons National Council, som også tok i bruk militære midler, og som 1999 kunngjorde regionens selvstendighet. Forsøket på å etablere en ny stat, Ambazonia, har imidlertid ikke ført frem.
Utenrikspolitikk
Kamerun har fra selvstendigheten opprettholdt nære politiske og økonomiske bånd til Frankrike, som lenge hadde en permanent militærbase i landet. Kamerun tilhører tradisjonelt den vestlig-orienterte, konservative gruppen afrikanske stater. En grensekonflikt med Nigeria var gjennom første halvdel av 1990-årene nær ved å føre de to nabolandene ut i krig. I 1991 hevdet Nigeria at Kamerun hadde annektert ni nigerianske fiskerlandsbyer ved grensen, og i 1994 gikk medlemmer fra Kameruns sikkerhetsstyrker inn i Nigeria – med flere drepte som følge. Nigerianske styrker svarte med å okkupere to kamerunske øyer i Guineabukta, og Kamerun påkalte fransk militærhjelp i henhold til forsvarsavtalen mellom de to landene. Til tross for meglingsforsøk, fortsatte konflikten i 1995–96, med flere militære sammenstøt på Bakassi-halvøya. Områdene her inneholder betydelige oljeforekomster. Kamerun brakte 1994 konflikten inn for Den internasjonale domstolen i Haag, men motsetningene fortsatte, med sporadiske sammenstøt – og tidvis frykt for at konflikten skulle utvikle seg til krig. 2002 fastslo domstolen at halvøya tilhørte Kamerun. Nigeria nektet å akseptere konklusjonen, og begge sider styrket sin militære tilstedeværelse ved grensen. Etter inngripen fra FN forpliktet Nigeria i 2002 seg til å overføre kontrollen i september 2004, hvilket imidlertid ikke skjedde.
Forholdet til de andre nabolandene har i hovedsak vært problemfri. I 2001 oppstod en spent situasjon da styrker fra Den sentralafrikanske republikk krysset grensen til Kamerun, men de trakk seg ut igjen. Forholdet til Ekvatorial-Guinea ble svekket i 2002, da landet støttet Nigerias krav på Bakassi. Byggingen av en oljeledning fra Tsjad til kysten av Kamerun har styrket samarbeidet med dette landet. I 1995 ble Kamerun opptatt i Commonwealth.
