Jordan – monarki i Asia. kongedømme i Midtøsten, øst for Jordansenkningen med den innerste delen av Akababukta. Jordan grenser i nord mot Syria, i nordøst mot Irak, i øst og sør mot Saudi-Arabia, i vest mot Israel og det palestinske Vestbredden. Jordans grenser er omsluttet av land, med unntak av en 26 kilometer lang kystlinje langs den indre østsiden av Akababukta.
Befolkningen er i hovedsak arabisk-semittisk, hvorav flertallet antas å ha palestinsk opprinnelse, hovedsakelig innvandret som flyktninger fra Israel, Gaza og Vestbredden etter krigene mot Israel i 1948 og 1967.
Jordan er et utviklingsland med middels lavt inntektsnivå. Næringsstrukturen er ensidig; i det vesentligste basert på jordbruk, utvinning av mineraler, transitthandel mot arabiske naboland og turisme. Landets økonomi er sterkt avhengig av den økonomiske og politiske situasjonen i nabolandene.
Etter den israelske frigjøringskrigen mot de arabiske nabostatene i 1946, okkuperte og senere annekterte Jordan Øst-Jerusalem og det palestinske Vestbredden på vestsiden av Jordanelven, totalt ca. 5870 km2. Under Seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel dette området og annekterte Øst-Jerusalem samme år. Prinsippavtalen mellom Israel og palestinerne i 1993 om fremtidig status for Gaza og Vestbredden innebar at palestinerne kom i forhandlingsposisjon som fremtidig selvstyremyndighet over disse områdene. Etter signeringen i Washington aksepterte Kong Hussein av Jordan avtalen som videre ble lagt til grunn for fredsforhandlingene mellom Jordan og Israel høsten 1994. Her oppnådde partene enighet om bl.a. fremtidige grenser mellom de to landene. Den fremtidige politiske status for Vestbredden og Øst-Jerusalem ble dermed overlatt kommende forhandlinger mellom Israel og palestinske myndigheter.
Jordan ble opprettet 1920 som det britiske mandatområde Transjordan (eg. «på den andre», dvs. ‘østsiden av Jordan’). Uavhengig kongedømme fra 1946, og tok navnet Jordan i 1950.
Jordan – geologi og landformer. Geologisk ligger Jordan på det arabiske skjold, som til størstedelen består av grunnfjellsbergarter. Over disse ligger mange steder fossilførende kambriske lag, og over disse igjen, vesentlig kalksteiner fra kritt og tertiær. Kalklagene fra kritt inneholder fosfatlag, områdevise basaltpartier fra vulkanutbrudd forekommer. Aktive forkastningssoner langs Jordansenkningen og ut i Rødehavet forårsaker tidvis jordskjelv i området.
Landformasjonene kan deles i tre hovedregioner: i vest Jordansenkningen og de vestlige høydene, som strekker seg i hele landets lengderetning nord–sør; øst for disse det østlige platå, som er den nordvestlige utstrekningen av landformasjonene lenger sør; og øst på Arabiske halvøy, uten noen form for naturlige barrierer mot nabolandene Syria, Irak og Saudi-Arabia.
Jordansenkningen er del av den afrikansk-syriske Rift Valley, med vannflaten på Dødehavet som laveste punkt på jordoverflaten. Betydelige løsmasser dekker dalbunnen og de lavere partiene. Kunstig vanning har gjort Jordandalen til landets mest produktive jordbruksområde.
De vestlige høydene består av et kupert, til dels opprevet landskap; i nord med karakter av mindre platåer og åser, for så å anta fjellkjedeformasjoner lenger sør. Hele strekningen er skåret opp av øst–vestgående daler som munner ut i Jordansenkningen, de fleste bare med vannføring i vintermånedene. Høydene er lavest mot nord, 400–1000 moh., mens den sørlige delen reiser seg betydelig høyere. Jordans høyeste fjell, Jabal Ramm (1754 moh.), ligger rett øst for al-Aqabah. Høydene nord for Wadi Hasa består i det vesentligste av kalkstein med basaltpartier. Disse områdene er fra naturens side de mest fruktbare i Jordan og her bor storparten av landets befolkning. Lengre sør blir sandsteiner gradvis mer dominerende.
Storparten av det østlige platå er halvørken eller ørken, omfattende et nordlig område mot Syria, et bredt dalområde, Wadi Sirhan, som strekker seg fra traktene nordøst for Zarka mot sørøst inn i Saudi-Arabia, og de sørøstlige ørkenområder. Høyden o.h. varierer mellom 700–1000 m, bare dalområdet ligger betydelig lavere. Hele platået er tynt befolket, spesielt ørkenen i sør.
Klima
Jordan har milde vintrer, varme, tørre somrer og vinternedbør i månedene november–mars. I Amman (ca. 1000 moh.) er maksimumstemperaturen i gjennomsnitt for januar vel 12 °C, i august 32 °C. I Jordandalen (230 m u.h.) er tilsvarende gjennomsnitt 18 °C og 38 °C. Områdene nordvest for Amman på de vestlige høydene er nedbørrike med årsgjennomsnitt over 600 mm. Også den nordøstlige Jordandalen har forholdsvis mye nedbør, med stedvise gjennomsnitt over 350 mm. Nedbørmengden avtar raskt når man kommer øst-og sørover i landet; gjennomsnittet for Zarqa er 170 mm, Wadi Sirhan 100 mm, mens det for al-Aqabah er mindre enn 30 mm.
Jordan – planteliv. Planteveksten er stort sett av tørr middelhavstype, med maquis-kratt som har rik blomstring om våren i vest, og går over i steppe og ørken i øst, med bl.a. malurtarter som viktige innslag. Det er lite skog.
Jordan – dyreliv. Struts, løve, gepard, addax- og oryxantilope ble utryddet tidlig på 1900-tallet. Oryx er nylig gjeninnført i Shaumari-reservatet. Pattedyrfaunaen omfatter nesten 70 arter. Leopard og stripehyene er sjeldne. Ulv, karakal, villkatt, gaseller og steinbukk finnes i avsidesliggende strøk. Gullsjakal, rødrev og hare er vanlige. Tallrike gnagere, bl.a. ørkenmus, springmus og hulepinnsvin. 150 fuglearter hekker og 220 opptrer årvisst på trekk. Ytterligere 40 arter er sjeldne gjester. Rovfugler som gåsegribb, åtselgribb, kongeørn og haukørn, vaktel, beduinhøne, sandhøns, lerker, steinskvetter og sangere er karakteristiske hekkefugler. Opptil 200 000 våtmarksfugler samlet seg tidligere ved Azraq-oasen, men antallet er betydelig redusert på grunn av uttørring gjennom de siste 10–15 år. 73 krypdyr forekommer. Øglefaunaen er rik: varan, agamer, gekkoer, skinker og kameleon. Mange slanger, bl.a. de giftige hoggormartene teppeslange og hornslange. Den hellige skarabé (pilletriller) er en av Jordans mer enn 1700 billearter. Gresshoppeinvasjoner forekommer enkelte år. 20 arter ferskvannsfisk holder til i elvene mens de rike korallrevene ved Akababukten er hjem for mer enn 1000 fiskearter.
Jordan – befolkning. Folketallet er i 2005 beregnet til 5 759 700. Befolkningsutviklingen er først og fremst preget av den periodevise palestinske innvandringen, og høy naturlig befolkningsvekst. Jordan har dessuten i nyere tid hatt et betydelig antall både utenlandsarbeidere og gjestearbeidere fra andre land, varierende med arbeidsmulighetene og den politiske situasjonen i Midtøsten. Dette er også med på å påvirke inn- og utflyttingen, og følgelig endringer i folkemengden.
Folketallet umiddelbart før Jordan fikk sin endelige selvstendighet var anslått til bare 400 000 (1945), for så å øke til over 900 000 i 1961. Da den siste flyktningbølgen hadde lagt seg i 1970, bodde det vel 1,5 mill. mennesker i landet. Befolkningsveksten har den senere tid vært jevnt høy, men spesielt høy for årene 1990–91, da Golfkrigen tvang en stor del av utenlandsarbeiderne til hjemlandet. Den årlige befolkningsveksten er for perioden 1993–2003 beregnet til 3,6 %. Befolkningen er forholdsvis ung der 34 % er under 15 år, og kun 3,8 % 65 år eller eldre.
Jordans befolkning består av to hovedgrupper: jordanske arabere, som er etterkommere av den opprinnelige beduinbefolkningen i landet, og majoriteten anslått til 60 %, araber-palestinere, med opprinnelse i Israel, de palestinske områdene Gaza og Vestbredden, eller som nedstammer fra den fastboende befolkningen på østsiden av elven Jordan. For en stor del er palestinerne innvandret etter at de ble fordrevet, eller valgte å flykte, fra Palestina under krigene i 1948 og 1967. Over halvparten av palestinerne, flyktninger og deres etterkommere, har fremdeles flyktningstatus, totalt 1,7 mill. innb.
Landets tsjerkessiske minoritet kom som flyktninger fra Kaukasus omkring 1900.
Størstedelen av befolkningen bor i området omkring Amman og i høydedragene nordover langs Jordandalen til grensen mot Syria. Største byer er hovedstaden Amman og Zarqa. De østlige og spesielt sørøstlige ørkenområdene av landet er meget tynt befolket, i guvernementet Ma’am mot den saudi-arabiske grensen bor det mindre enn 3 personer per km2. 79 % av befolkningen bor i urbane strøk (2001). Innbyggerne i ørkenområdene er vesentlig beduiner.
Jordan – religion. Omkring 98 % er muslimer (sunni); flertallet følger shafiskolen, men hanafiskolen er også representert. De to sunni-muslimske skolene har først og fremst betydning i rituelle-religiøse spørsmål, men deler av familieretten i landet er inspirert av islamsk lov. Omkring 1 % av befolkningen er drusere og bahaier. Ca. 1 % er kristne. Den ortodokse kirke er i knapt flertall, tett fulgt av den katolske; det finnes også små protestantiske og anglikanske grupper.
Jordan – økonomisk utvikling og næringsliv. Jordan har få naturressurser, og begrensede muligheter for jordbruk pga. mangel på dyrkbart land og enda mer vann. Vannforsyning for å dekke befolkningens og næringslivets behov er et konstant problem i Jordan, som i regionen – hvor vann er et stridsspørsmål. I motsetning til de fleste land i Midtøsten har ikke Jordan oljeforekomster av kommersiell betydning, og landet er avhengig av å importere olje, som det normalt har fått til fordelaktige priser fra naboland, dog avhengig av politiske konjunkturer. Den jordanske næringsstrukturen er ensidig, med relativt lav vareproduksjonen og en stor offentlig tjenesteyting og administrasjon. Bygg og anlegg samt samferdsel – derunder mye varetransport i transitt – er viktig næringsgrener, og det satses på oppbygging av en IT-industri. Det satses også på videreutvikling av turismen, i samarbeid med Palestina og Israel, men denne sektoren er sårbar for politiske konjunkturer, og besøkstallene har sviktet etter regional uro og kriger i Golfen. Staten har spilt en sentral rolle i jordansk økonomi, men privatisering ble iverksatt fra slutten av 1990-årene, som del av en liberalisering av økonomien, bl.a. som følge av tronskiftet da kong Abdullah tok over makten, 1999. Denne liberaliseringen var også en forutsetning for Jordans medlemskap i World Trade Organization (WTO), fra 2000. Tradisjonelt har jordanske arbeidere i Golfstatene, spesielt Irak og Kuwait, hatt stor betydning for økonomien gjennom pengeforsendelser til hjemlandet, men Jordan er også sterkt avhengig av økonomisk hjelp utenfra, og er en av de største mottakere av bistand fra USA, så vel som fra flere arabiske stater.
Jordans økonomiske utvikling er nært knyttet særlig til utviklingen i Israel og Palestina i vest og til Irak og Saudi-Arabia i nordøst og sør – og har flere ganger i moderne tid vært gjenstand for flere dramatiske endringer som følge av den politiske situasjonen i Midtøsten. Jordan deltok i den første arabisk-israelske krig i 1948, og tok da kontrollen over Vestbredden og Øst-Jerusalem, som politisk og økonomisk ble integrert i kongedømmet. Som følge av den s.k. Seksdagerskrigen i 1967 mistet Jordan kontrollen over disse områdene til Israel. Derved mistet Jordan kontrollen med og inntekter fra turisme til de bibelske steder og det rike jordbruket i deler av Jordandalen. Med fredsprosessen i Midtøsten tidlig i 1990-årene, etablerte Jordan politiske og økonomiske forbindelser med De palestinske selvstyremyndighetene, samt med Israel, som Jordan i 1994 inngikk en fredsavtale med. Derved åpnet det seg muligheter for økt handel, og samarbeid om flere prosjekter – både med palestinske og israelske myndigheter. Til de siste hører etablering av en næringssone ved grensen samt planer for felles utvikling av de to lands resp. byer ved Rødehavet, Aqaba (Jordan) og Elat (Israel). Jordan og Israel har også inngått avtaler om felles forvaltning av vann i grenseområdene, hvorved Jordan tilføres vann fra Israel; det er vurdert å tilføre vann til Dødehavet fra Rødehavet, via Aqaba. En første handelsprotokoll med de palestinske myndighetene ble inngått i 1995, men pga. den andre intifada på Vestbredden (og Gaza) fra 2000 og Israels represalier ble gevinsten av det økonomiske samkvemmet begrenset.
Golfkrigene har også hatt vesentlig innvirkning på jordansk økonomi; både krigen mellom Irak og Iran 1980–88 og den allierte krigen mot Irak 1991 – samt de påfølgende sanksjonene mot Irak – og deretter krigen som 2003 styrtet Saddam Husseins regime i Irak. Jordan og Irak har en felles historie, grenser til hverandre, og har hatt et betydelig økonomisk samkvem, også gjennom krigene – som Jordan selv ikke deltok i. Jordan tok Iraks parti i krigen mot Iran, hvilket styrket de økonomiske forbindelsene, bl.a. med økt irakisk handel gjennom Aqaba og økning i jordansk eksport til Irak. Da Irak invaderte Kuwait i 1990, var Irak Jordans viktigste handelspartner, som bl.a. leverte ca. 80 % av oljeimporten, mens Kuwait bistod landet med økonomisk hjelp – og arbeidsplasser til jordanere. Disse inntektskildene ble rammet av krigen, som også førte til at en rekke palestinere med jordansk statsborgerskap flyktet til Jordan. En plutselig folketilvekst på ca. 10 % og en økning av arbeidsledigheten til ca. 30 % la ekstra press på de offentlige tjenester. Tilstrømningen av palestinske flyktninger medførte imidlertid også tilførsel av kapital, som disse brakte inn i jordansk økonomi, og som i noen grad kompenserte for tapet av overførte inntekter fra svunne arbeidsplasser i Kuwait. Til tross for den sterke avhengigheten av handelssamkvemmet med Irak, sluttet Jordan seg til FN-sanksjonene mot landet etter den andre Golfkrigen, hvilket rammet jordansk økonomi hardt. Betydelig utenlandsk bistand, ikke minst fra USA, avverget økonomisk krise; Jordans støtte til det irakiske regimet førte til at hjelpen fra de fleste arabiske stater opphørte. Etter hvert som Irak av FN fikk tillatelse til å eksportere olje mot import av mat og medisiner, tok handelen med og gjennom Jordan seg opp igjen; det samme var tilfellet etter at det irakiske Baath-regimet falt som følge av den USA-ledede invasjonen i 2003.
Jordbruk, fiske
På grunn av lite nedbør og store områder med ørken og halvørken er mindre enn 10 % av Jordans landareal egnet til jordbruksproduksjon. Israels okkupasjon av Vestbredden førte til at Jordans mest verdifulle jordbruksarealer, på daværende tidspunkt, gikk tapt, med alvorlige konsekvenser for jordbruksproduksjonen – spesielt av frukt og grønnsaker. For å øke selvforsyningen av matvarer, men også for å stimulere til økt eksport, ble det allerede i siste del av 1950-årene utarbeidet en plan for utbygging av kunstige vanningsanlegg i Jordandalen, delvis basert på utenlandsk bistand. Planen er videreført i byggetrinn, som gradvis kom til å omfatte en rekke støttetiltak for utvikling av jordbruksnæringen. Vann fra Yarmukelven og andre mindre vassdrag, med utløp mot Jordandalen, blir utnyttet til jordbruksformål gjennom et omfattende overføringssystem av kanaler, tunneler og magasiner. Til tross for tilførsel av vann også fra Israel er mangelen på vann en begrensende faktor i jordansk landbruk. I 1980-årene stod sektoren for ca. 10 % av BNI; i 2000 bare vel 2 %. Samtidig var ca. 4 % av den yrkesaktive befolkning sysselsatt i landbruket.
Jordbruksproduksjonen er konsentrert om korn, frukt og grønnsaker, og avkastning varierer sterkt i de områder som ikke er underlagt kunstig vanning. Nedbøren avgjør stort sett den geografiske fordelingen av produksjonen. Korn- og deler av fruktproduksjonen foregår i områder med tilstrekkelig nedbør i veksttiden, hovedsakelig på de vestlige høydene, nord for Amman, og vestover mot Jordandalen. I landets mest produktive jordbruksområde, Jordandalen, dyrkes frukt, grønnsaker, også tropiske arter, samt noe sitrusfrukt – basert på utstrakt bruk av kunstig vanning. De tørre områdene øst og sør i landet er vesentlig utnyttet av beduiner til beite for sau og geit, men det er også noe kveg og kameler. En del av de tradisjonelle beitemarkene er tatt i bruk for dyrking av oliven og frukt. Jordan er ikke selvforsynt med matvarer, men eksporterer noe frukt og grønnsaker.
Jordanernes fiske i Akababukta og Rødehavet har tradisjonelt hatt underordnet betydning. Fangstmengdene økte noe i 1990-årene.
Bergverk, energi
Jordan har få drivverdige mineralressurser ut over fosfat. Disse forekomstene er derimot store, og Jordan er blant verdens største eksportører av fosfatmalm, som utvinnes i områdene sør for Amman og ved Ma’am. Fosfatmalm er Jordans viktigste eksportartikkel; reservene er anslått til ca. 2000 mill. tonn (2000), beliggende bl.a. i Rsaifa og Wadi Hasa. Kaliumkarbonat og kaliumsalter utvinnes fra Dødehavet , der det også blir produsert betydelig mengder så vel industrielt salt og bordsalt; Jordan er Midtøstens største produsent av salt, med betydelig eksport. Utvinningen herfra gir andre mineralske biprodukter som bromider og magnesiumoksid. Det er bl.a. påvist forekomster også av andre mineraler, derunder gips, kobber og magnesium, i tillegg uran og vanadium som finnes i fosfatreservene. Forekomstene av kvartssand, leire, pottaske og feltspat, egnet til produksjon av byggevarer og keramikk, blir utnyttet i mindre skala. Drivbare oljeforekomster er bare påvist i mindre omfang, og Jordan er avhengig av å importere olje. Landet har imidlertid betydelige forekomster av skiferolje ansått til ca. 40 mrd. tonn, som anses utnyttbare og kan inneholde ca. 4000 tonn olje. Jordan har noe gassreserver, påvist i 1987; anslått til ca. 230 mrd. kubikkfot (2003). Gass fra Risha-feltet nær grensen til Irak er tatt i bruk for energiproduksjon. I 2003 startet importen av gass fra Egypt, levert gjennom en rørledning over Sinai til kraftverket i Aqaba. Det er vurdert å forlenge rørledningen til Syria, Tyrkia og Libanon – og derfra til Kypros. Olje til Jordan fra Irak fraktes med tankbil; den gamle oljeledningen fra Mosul til Haifa i Palestina (senere Israel) er for lengst ute av drift. Jordans fordelaktige geografiske posisjon kan tilsi at det bygges rørledninger fra Golfen til Aqaba, også for eksport av iransk olje.
Produksjonen av elektrisk kraft er basert på olje, samt i noen grad fra gass; produksjonen basert på gass fra Rishafeltet stod 2000 for ca. 10 % av strømproduksjonen. Det nye kraftverket i Rihab drives med gass fra Egypt.. Størstedelen av årsproduksjonen leveres fra varmekraftverkene i Aqabah Amman samt fra Zarqa-kraftverket. En sammenknytting av elektrisitetsnettene i Jordan og Egypt ble fullført i 1999.
Industri
Industriutviklingen i Jordan er av nyere dato, vesentlig konsentrert rundt Amman og Zarqa, samt Aqaba; tidligere også ved Nablus på Vestbredden. Trass manglende industritradisjon er det utviklet flere betydelige bransjer for produksjon av forbruksvarer, bearbeiding og videreforedling av mineraler og importert råolje; landet har ett oljeraffineri: Zarqa med en kapasitet på ca. 90 000 fat/dag. Til tungindustri hører også produksjon av mineralgjødsel, basert på landets fosfatforekomster, samt sement – som også blir eksportert. En rekke forbruksvarer blir produsert, og landet framstiller en rekke kjemiske og mineralske produkter med basis i den innenlandske utvinningen av råstoffer
Turisme
Turistnæringen er voksende, og av vesentlig betydning for landets økonomi. Ufred og strenge restriksjoner på ferdselen mellom landene i regionen har vært et alvorlig hinder for utviklingen av turistnæringen. Antallet tilreisende fra utlandet var i 2003 3,9 mill. Det store flertallet kommer fra andre muslimske land. Svært mange muslimer reiser gjennom Jordan på sin pilegrimsferd til Mekka.
Historiske steder og områder, mange kjent fra bibelhistorien, er de viktigste reisemålene for turister fra vestlige land. Mest besøkt er Petra nordøst for Aqabah og Jerash nord for Amman. Som følge av korte reiseavstander benytter mange av Jordans turister også anledningen til å besøke steder i Israel. Strandområdene ved Akababukta er populære reisemål for turister fra andre arabiske land, og for jordanerne selv.
Utenrikshandel
Jordan har tradisjonelt betydelige underskudd på handelsbalansen med utlandet, ikke minst pga. avhengigheten av import av olje og matvarer. Overføringer fra jordanske arbeidere i utlandet samt utenlandsk bistand og låneopptak, oppveier normalt for mye av underskuddet, men har vært usikre inntektskilder siden begynnelsen av 1990-årene.
Fosfater, kaliumkarbonater, kunstgjødsel, andre kjemikalier og jordbruksprodukter, spesielt grønnsaker, er i verdi viktigste eksportvarer. Kjøretøyer, annet transportutstyr, maskiner, råolje, stål, andre innsatsvarer for innenlandsk produksjon og forbruksvarer blir importert. Storparten av eksporten går til andre arabiske land, med Irak som desidert viktigste handelspartner både for eksport og import.
Samferdsel
Jordan har fra gammelt av vært et transittområde for handelstrafikken mellom Arabiske halvøy, områdene ved Persiske bukt og vestover til havnene ved Middelhavet. Landets beliggenhet er fremdeles med på å prege infrastrukturutbyggingen og samferdselen, selv om konfliktene i regionen setter store begrensninger på utviklingen av transportnæringen, basert på trafikken vestover mot Egypt og Israel eller nordover mot Syria, Libanon og Tyrkia. Jordans betydning som transittknutepunkt ble forsterket under og etter de to første Golfkrigene, da mesteparten av Iraks handel gikk gjennom Jordan. Landeveis transport er en av landets viktigste næringer, og står for ca. 20 % av sysselsettingen i privat sektor.
Den smalsporede Hedjas-jernbanen går fra Syria via Amman og Ma’an til grensen mot Saudi-Arabia, med sidespor til Aqabah og fosfatbruddene i Shidiya. Så godt som all jernbanetrafikk i Jordan er for frakt av fosfatmalm. Planene om utvidelse av banen til normal sporvidde og bygging av 1000 km lang jernbane mellom Aqabah og Bagdad har dels strandet på finansiering eller blitt utsatt på grunn av uroligheter. En ekspressforbindelse mellom Amman og Damaskus ble innviet i 1999.
Jordans hovedveinett er godt utbygd med forbindelser til nabolandenes hovedsteder. Særlig trafikkert, ikke minst av godstrafikk, er den 330 km lange hovedveien mellom Amman og Aqaba. Landets hovedflyplass, Queen Alia, ligger ved Zizya, 40 km sør for Amman, den andre internasjonale flyplassen ligger ved Aqabah. Den moderne havnen i Aqabah er landets eneste, og viktig for både Jordans og Iraks utenrikshandel. En ferge-rute for bil- og persontransport går mellom Aqabah og Nuweibeh i Egypt.
Jordan – skole og utdanning. Både islamsk og vestlig kultur preger utdanningssystemet i landet. Grunnskolen er obligatorisk og gratis for alle i 10 år fra barna er 5 år og 8 måneder. Ca. 70 % av barna går på offentlig skole, resten i private. Det finnes også ca. 200 skoler for palestinske flyktninger drevet av UNRWA (United Nations Relief and Works Agency). Etter grunnskolen følger den 2-årige videregående skolen med allmennfaglig og yrkesfaglig del.
Høyere utdanning har vært i rask utbygging siden 1980-årene. Landet har 23 universiteter; Jordan universitet i Amman ble grunnlagt 1962. Andelen med analfabeter er anslått til ca. 10 % av den voksne befolkningen, av kvinnene ca. 21 % (2000).
Jordan – musikk. Musikklivet reflekterer landets arabiske kultur, med sterke bånd til Libanon, Syria, Irak og Egypt, se arabere (musikk). Kunstmusikkens former og stilarter bygger på den felles, pan-islamske musikkteori og fremføringspraksis. Folkemusikken fremviser mer regionalt særpreg, med instrumenter som zamr mujwiz (dobbelklarinett) og rab?b (énstrengfele). Vestlig påvirkning, bl.a. harmonisering og rytmisk/melodisk forenkling, er merkbar i populærmusikken.
Jordan – forfatning og politisk system. Ifølge forfatningen av 1952, senest revidert i 2003, er Jordan et enhetsstatlig monarki, med parlamentarisk-demokratiske innslag. Monarkiet er arvelig; fra 1999 er Abdullah 2 konge. Kongen godkjenner og forkynner lover. Han erklærer krig, inngår fred og signerer traktater; traktater må imidlertid godkjennes av nasjonalforsamlingen. Kongen er militær øverstkommanderende, utnevner og avskjediger offiserer, gir melding om valg og utnevner statsminister, senatspresident og senatsmedlemmer. Den lovgivende nasjonalforsamlingen, Majlis al-Umma, spiller en mer beskjeden rolle. Den består av to kamre, et folkevalgt representanthus og et utnevnt senat. Representanthuset, Majlis al-Nuwaab, har 110 medlemmer og velges for fire år. Ni av plassene er reservert for kristne, tre for tsjerkessere og seks for kvinner. Partier ble tillatt fra 1993, men representanthuset domineres likevel av uavhengige sentrumskandidater som er lojale overfor kongen. Den islamske aksjonsfront, som fikk 6 av plassene i representanthuset ved valget i 2007, er forsamlingens eneste organiserte parti. Senatet, Majlis al-Ayan, har 55 medlemmer utnevnt av kongen for fire år. Formelt er regjeringen ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.
Administrativ inndeling
Jordan er fra 1996 delt inn i 12 guvernørstyrte provinser (muhafazah).
Jordan – forsvar. Det er allmenn verneplikt for menn fra fylte 18 år, men militærtjenesten er basert på selektiv utvelgelse. Styrketallet var i 2007 for hæren anslått til 88 000, pluss 60 000 i reserven. Hæren hadde ca. 1200 stridsvogner og 1400 pansrede kjøretøyer. Marinen hadde en styrke på 500. Luftvåpenet hadde et personell på 12 000 og 101 kampfly og 22 angrepshelikoptre.
Jordan – internasjonale forbindelser. Jordan er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Arabiske liga.
Jordan er representert i Norge ved sin ambassade i Brussel, mens Norge er representert i Jordan ved sin ambassade i Amman.
Det selvstendige Jordan
Først 25. mai 1946 ble full selvstendighet oppnådd, da Abdullah ble utropt til konge, i hva som fra 1949 ble hetende Det hashemittiske kongedømmet Jordan. Fortsatt hadde Storbritannia visse rettigheter, bl.a. knyttet til militære anlegg, mot å yte økonomisk bistand. Abdullah hadde en ambisjon om å skape et Stor-Syria, som også inkluderte Palestina og Jordan, og som ville ta opp i seg Irak. Planen ble møtt med motstand både fra Egypt og Saudi-Arabia, som ikke ønsket noen styrking av det hashemittiske kongehuset, så vel som fra sionistene og Frankrike. Et politisk hovedanliggende for den nye staten, da som senere, var utviklingen i den gjenværende del av det britiske mandatområdet Palestina. Ved opprettelsen av Israel 1948 gikk Jordan med i det arabiske angrepet på den nye staten og besatte den såkalte Vestbredden (av elven Jordan) og Øst-Jerusalem. Dette territoriet ble 1950, med støtte fra Storbritannia, men til protester i den arabiske verden, annektert og innlemmet i Jordan. Av mange palestinere ble dette sett på som et svik, og en palestinsk nasjonalist myrdet i 1951 kong Abdullah i Jerusalem. Hans sønn Talal ble ny konge, men var mentalt syk og abdiserte året etter. Da ble hans sønn prins Hussein utropt til konge, 16 år gammel. Han besteg tronen da han fylte 18, i 1953. Kong Hussein satt på tronen til sin død i 1999 og ble etterfulgt av sin sønn Abdullah.
Kong Hussein videreførte gjennom alle sine år ved makten balansegangen som har preget jordansk politikk, både internt og eksternt: internt mellom den store palestinske folkegruppen (fra Vestbredden) som er jordanske statsborgere, og etter hvert trolig utgjør et flertall av befolkningen, og de opprinnelige transjordanere (fra Østbredden); eksternt mellom å opprettholde gode relasjoner til Vesten, og samtidig identifisere seg med den arabiske verden og ta del i kampen for et selvstendig Palestina – mot et Israel støttet av Vesten.
Etter krigen 1956 (Suez-krisen) avskjediget kongen sine britiske rådgivere, og en ny avtale i 1957 innebar at de siste britiske tropper ble trukket ut av Jordan. Kongens posisjon var fra midten av 1960-årene og fremover militært truet av den palestinske frigjøringsbevegelsen, med hovedsete i Jordan. Vestbredden og Øst-Jerusalem, som Jordan erobret i 1948, ble gjenerobret av Israel i 1967. Dermed tapte Jordan også de rike jordbruksområdene i Jerikodalen og mange turistattraksjoner i det hellige land.
Da Israel ble opprettet i 1948, flyktet om lag 100 000 palestinere til Jordan, og flere kom etter. Etter Israels okkupasjon av Vestbredden og Øst-Jerusalem i 1967 tok ytterligere ca. 380 000 tilflukt i Jordan. Under den andre Golfkrigen, 1990–91, flyktet ca. 300 000 palestinere fra Kuwait til Jordan. Etter den andre intifadaen fra 2000 og Israels reokkupasjon av Vestbredden i 2002 var det frykt for nye flyktningstrømmer til Jordan, som strammet inn innreisereglene for palestinere. Per 2005 var nærmere 1,8 millioner palestinske flyktninger registrert i Jordan, og rundt halvparten av landets befolkning var av palestinsk herkomst.
Den palestinske befolkningen har lagt press på jordanske myndigheter for å støtte frigjøringskampen. Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) ble dannet i 1964 og benyttet ikke minst jordansk territorium i sine geriljaangrep mot Israel. Særlig etter 1967 styrket de palestinske gruppene sin militære og politiske stilling i Jordan. De ble som en stat i staten, og PLO nøt stor oppslutning i de palestinske flyktningleirene. Fra høsten 1968 førte en tiltakende spenning til væpnede sammenstøt, og i 1970–71 til full krig, mellom palestinske frigjøringsstyrker og den jordanske regjeringshær. Borgerkrigen førte til flere tusen drepte. I september 1970 stod palestinsk gerilja bak et attentatforsøk mot kongen, og Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) førte fire kaprede fly med gisler til en avsides flystripe i Jordan, og sprengte dem. Geriljaen ble støttet av syriske styrker og palestinske avdelinger i den egyptiske hær og tok kontroll over landområdene i nord. Etter diplomatisk press inngikk PLOs leder Yasir Arafat og kong Hussein en avtale som gjorde slutt på krigen. Den tillot palestinsk gerilja å holde til på landsbygda, ikke i byene. Fortsatt kom det til sporadiske kamper, og geriljaen ble drevet nordover. I april 1971 anså kongen sin stilling sterk nok til å kreve at PLO trakk seg helt ut av Amman, og rettet angrep mot flere palestinske baser. Som følge av denne offensiven ble den palestinske geriljaen i realiteten tvunget ut av Jordan, og PLO måtte reetablere sitt hovedkvarter i Beirut. Krigen kostet Jordan støtte fra flere arabiske stater, og statsminister Wasfi al-Tal ble 1971 myrdet av den palestinske gruppen Svart September.
I 1974 anerkjente Jordan PLO som eneste rettmessige representant for det palestinske folket, men forholdet mellom kong Hussein og den palestinske frigjøringsbevegelsen forble anstrengt. Mye av motsetningen skyldtes kong Husseins politikk på Vestbredden, som han i 1950 annekterte, men senere gjorde klart at likevel skulle tilhøre en selvstendig palestinsk stat. PLOs mistro ble styrket av at Jordan ville ha ansvar for de muslimske hellige steder i Jerusalem, og av at Israel søkte å fremme Jordan (med Vestbredden) som den palestinske staten. Israelske ledere argumenterte lenge for at det var bare én jødisk stat, men mange arabiske – og at en eventuell palestinsk statsdannelse burde skje i Jordan, med dets allerede store palestinske befolkning. Etter Oslo-prosessen i 1990-årene aksepterte Israel tanken om en palestinsk stat i Gaza og på Vestbredden, men landet ser fortsatt for seg muligheten av at en slik stat kan gå sammen i en føderasjon med Jordan, og med Amman, ikke Jerusalem, som palestinsk hovedstad.
I 1972 la kong Hussein frem planer om en føderasjon, Det forente arabiske kongedømme, bestående av en jordansk region (Østbredden) og en palestinsk (Vestbredden), med den jordanske konge som statsoverhode og Amman som hovedstad. Planen ble avvist av både Israel og palestinerne, samt av Egypt, som brøt de diplomatiske forbindelser med Jordan, som ble stadig mer isolert. Tidlig i 1980-årene søkte Hussein å komme overens med PLO, og 1984 tillot han Det palestinske nasjonalråd å avholde en sesjon i Amman. I 1985 ble Hussein og Arafat enige om rammeverket for en felles jordansk-palestinsk fredsplan. PLOs motvilje mot å akseptere FNs resolusjoner førte til at fredsplanen ikke førte frem, og i 1986 brøt kong Hussein igjen forbindelsene med PLO og stengte dets kontor i Amman. Jordan tok deretter ansvar for utviklingen på Vestbredden i et forsøk på å svekke PLOs stilling der. Vestbreddens representasjon i den jordanske nasjonalforsamling ble også styket som ledd i å styrke kongens posisjon. Da det palestinske opprøret, intifada, brøt ut på Vestbredden 1987, var det rettet mot den israelske okkupasjonen, men også mot kong Husseins politikk – og til støtte for PLO. Hussein støttet av taktiske årsaker opprøret, men hans tilnærming ble avvist av palestinerne, som mistrodde kongens hensikter. Først 1988 frasa Jordan seg alle krav på Vestbredden og overlot hele ansvaret for territoriet til PLO. Da Det palestinske nasjonalrådet proklamerte den selvstendige staten Palestina i november 1988, ble den straks anerkjent av Jordan.
Jordan er det eneste land som har gitt palestinske flyktninger statsborgerlige rettigheter, og de nyter i prinsippet samme rettigheter som andre jordanere. I praksis har jordanere fra Østbredden (transjordanere) dominert det politiske liv og offentlig administrasjon, hvor kongehuset har støttet seg på tradisjonelle ledere, med forankring i den gamle jordanske maktstrukturen, som er kongedømmets sosiale base. Jordanere fra Vestbredden (palestinere) er underrepresentert i det politiske liv, mye pga. valglovene. Parlamentet er derfor dominert av konservative transjordanere; det samme er forsvaret og sikkerhetsapparatet for øvrig. Palestinske jordanere spiller en dominerende rolle i det økonomiske liv. Privatiseringen av statlig eiendom har styrket palestinske finansfolk, samtidig som folk fra Østbredden har mistet sitt arbeid i de samme foretakene. Av symbolsk betydning var det at Jordan med kong Abullah 2s overtakelse av tronen fikk en dronning, Rania, av palestinsk herkomst, født i Kuwait. I 1991 fikk Jordan sin første statsminister med palestinsk bakgrunn.
Kongens politiske innflytelse er stor, og han har ved flere anledninger grepet inn og satt nasjonalforsamlingen til side. Jordan har heller ikke alltid tillatt fri partidannelse og deltakelse i det politiske liv. De særlige sikkerhetsmessige forhold har ved noen anledninger blitt brukt til å sette normale politiske strukturer til side. I november 1972 var det et mislykket militært kuppforsøk. Kong Hussein oppløste nasjonalforsamlingen i 1974, men oppnevnte i 1978 et «nasjonalt konsultativt råd», som virket til 1984, da det gamle parlamentet ble kalt sammen til sin første sesjon siden 1967. Dette ble i 1989 erstattet av et nytt parlament, det første folkevalgte siden 1967. Valget i 1989 kom etter sosial uro og opptøyer i flere byer, som følge av betydelige prisøkninger på matvarer og offentlige tjenester.
I 1991 sammenkalte kong Hussein en nasjonal konferanse med over 2000 delegater fra en rekke organisasjoner og grupperinger. Disse vedtok et nasjonalt charter som formaliserte nye demokratiske rettigheter. I 1991 ble unntakstilstanden fra 1967 opphevet, og 1992 ble det vedtatt en ny lov som legaliserte politiske partier. Valg med basis i fri partidannelse ble avholdt 1993. Et titalls partier og mange uavhengige kandidater stilte; den største grupperingen ble Den islamske aksjonsfronten (IAF), som det forbudte Muslimske brorskap opptrådte gjennom. Endringer av valgloven førte til at islamistiske partier boikottet valget i 1997, mens valget som skulle vært avholdt i 2001, ble utsatt til 2003, da kongens støttespillere fikk klart flertall. Etter kongelig forordning ble seks plasser reservert for kvinner.
For å befeste sin maktposisjon bremset kong Abdullah fra 1999 takten på demokratiseringsprosessen og støttet seg mer på den tradisjonelle, stammebaserte samfunnsstrukturen. Denne utviklingen ble ytterligere styrket ved valget i 2007, da tradisjonelle ledere og tilhengere av regimet fikk en sterk posisjon i parlamentet. IAF ble svekket – etter tidligere på året å ha boikottet lokalvalgene – til tross for betydelig sympati i Jordan for fremveksten av radikal islamisme, bl.a. representert ved Hamas i de palestinske områdene. Forut for valget i hadde Hamas styrket sin innflytelse i IAF. Jordan støttet i flere år Hamas, som på 1990-tallet hadde hovedkvarter der, til gruppens ledelse ble arrestert av jordanske myndigheter i 1999, for så å bli utvist. Forholdet ble ytterligere svekket i 2006, etter at medlemmer av Hamas ble arrestert i Jordan, mistenkt for planlagt flere terroraksjoner.
Flere opposisjonelle er også blitt arrestert, oftest med beskyldninger om terrorisme. På 2000-tallet ble dette knyttet til fremveksten av militant islam, bl.a. i kjølvannet av terroranslagene mot USA i 2001 og de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak. Med sitt naboskap med Irak er Jordan preget av utviklingen i landet, særlig etter invasjonen i 2003. Militante muslimske grupper har fått fotfeste i Jordan, og myndighetene har arrestert og dømt flere personer som har stått bak eller har planlagt terrorhandlinger. I 2004 ble åtte mann dømt til døden for å ha drept en amerikansk offisiell utsending i 2002. Blant de dømte, in absentia, var jordanske Abu Musab al-Zarqawi, som ble ansett å være en nær forbundsfelle av Osama bin Laden, og gjennom sin gruppe Jamaat al-Tawhid wa al-Jihad ble beskyldt for å lede al-Qaidas lokale nettverk i Irak. Gruppen tok i 2004 på seg ansvaret for bombeattentat mot tre hoteller i Amman, deriblant Radisson SAS-hotellet, der 60 mennesker ble drept. Et mislykket rakettangrep mot to amerikanske marinefartøy i den jordanske havnebyen Akaba i august 2005 ga næring til frykt for at Jordan i større utstrekning enn før ville bli et operasjonsområde for al-Qaida. Al-Zarqawi ble drept i 2006.
Utenrikspolitikk
Den jordanske kongen har spilt en sentral rolle i den politiske prosessen i Midtøsten, og har måttet balansere mellom støtte til den palestinske frigjøringskampen og det nære forholdet til USA. Jordan er en frontlinjestat både i Palestina-konflikten og til Irak og ligger politisk, økonomisk og militært sett utsatt til i begge henseender. Til kong Husseins eksterne balansegang hørte også mangeårige hemmelige kontakter med Israel.
Jordan regnes til de konservative arabiske stater med et nært forhold til Vesten. Ved siden av Egypt har Jordan vært USAs fremste politiske allierte i Midtøsten, og landet har mottatt omfattende økonomisk og militær bistand fra USA. Et tett forhold til USA, og til dels felles politiske interesser med Israel, har vært en garanti for Jordans sikkerhet. Men også forholdet til USA har vært noe omskiftelig, og pga. politisk press internt og eksternt har Jordan måttet stille seg bak den palestinske frigjøringskampen og mot USAs politikk. Under Golfkrigen 1991 måtte kong Hussein foreta en vanskelig politisk balansegang. Jordan beklaget, men fordømte ikke, den irakske invasjonen av Kuwait høsten 1990, og forholdt seg offisielt nøytral i konflikten. Den jordanske opinionen støttet Irak. De to land har hatt nære forbindelser helt siden to brødre ble innsatt som konger i de to statene etter første verdenskrig, og 1958 ble en sammenslåing av kongedømmene Jordan og Irak kunngjort, men unionen ble oppløst ved monarkiets fall i Irak samme år. Senere har det økonomiske samkvemet vært betydelig, med gjensidig avhengighet, der særlig Jordan har gjort seg avhengig av gratis eller subsidiert olje fra Irak. Kong Hussein søkte å finne en diplomatisk løsning på situasjonen som oppstod etter Iraks okkupasjon av Kuwait, også ved å knytte konflikten til Palestina-spørsmålet. Jordan gikk, bl.a. i Den arabiske liga, inn for å finne en arabisk løsning, og motsatte seg en flernasjonal intervensjon, men vant ikke frem. Kritikken førte til en midlertidig svekkelse av forholdet til USA. Etter krigen var Jordan avhengig av å reparere forholdet bl.a. til Saudi-Arabia og USA og inntok en kritisk holdning til Irak. Landet tok mot en rekke irakske opposisjonelle og tillot også iraksk opposisjon å åpne kontor i landet. I 1996 ble forbindelsene bedret, samtidig som FN lettet på sanksjonene mot Irak. Etter kong Husseins død søkte kong Abdullah å bedre forholdet til Irak. Irak er tradisjonelt Jordans viktigste marked, men under amerikansk innflytelse og bistand er handelen dreid vestover, bl.a. gjennom støtte til felles jordansk-israelske industrisoner.
Etter fredsavtalen med Israel 1994 ble også forholdet til USA vesentlig styrket. Etter terrorangrepene mot USA 2001 sendte Jordan soldater til den flernasjonale styrken i Afghanistan, men deltok ikke i det USA-ledede angrepet på Irak, 2003. Jordan var ikke som i 1991 villig til å risikere forholdet til USA, og stilte seg offisielt nøytralt til konflikten. Jordan forsøkte dermed å innta en balansert posisjon mellom Irak og USA, som begge har gitt landet betydelig økonomisk støtte. Irak har gitt Jordan gratis eller sterkt subsidiert olje, samtidig som Jordan har profitert på irakisk handel over havnebyen Akaba. Jordan har gjennom mange år mottatt omfattende bistand også fra USA. Til tross for at Jordan gjentatt ganger hevdet at USA ikke ville få benytte jordansk territorium i aksjoner mot Irak, fikk amerikanerne anledning til å sette spesialstyrker inn i Vest-Irak fra Jordan. Forut for krigsutbruddet var det forberedt store mottak av flyktningstrømmer fra Irak, men disse ble begrenset, og besto for en stor del av iranere og palestinere. Senere har Jordan tatt imot rundt 1 mill. irakiske flyktninger, og strammet i 2007 inn innreisereglene. Etter krigen har Jordan bidratt med å trene irakske polititjenestemenn i Jordan, finansiert av USA. Den nye irakiske presidenten, Jalal Talabani, la i 2005 sitt første statsbesøk til Jordan. Kong Abdullah avla i 2008 Irak et offisielt besøk; den første arabiske statsleder som besøkte Irak etter 2003.
Jordansk utenrikspolitikk er også vesentlig preget av landets nærhet til konflikten mellom Israel og palestinerne. Jordan deltok i 1948 i det arabiske angrepet på den nyopprettede staten Israel, men ikke i den andre arabisk-israelske krigen 1956. Jordan sluttet seg til de arabiske land i seksdagerskrigen 1967, da Israel erobret områdene Jordan okkuperte i 1948: Vestbredden og Øst-Jerusalem. Jordan deltok ikke i angrepet på Israel 1973, men sendte styrker til Golan for å støtte Syria; landet ble imidlertid ikke trukket direkte inn. Det var hele tiden underhåndskontakt mellom Israel og Jordan, og etter fredsavtalen mellom PLO og Israel i 1993 gikk Jordan inn i direkte forhandlinger med Israel. Det første offisielle møtet mellom de to stater foregikk mellom kong Hussein og Yitzhak Rabin i Washington 1994, da de to landene undertegnet en avtale som formelt endte krigstilstanden mellom dem. En fredsavtale ble inngått 26. oktober og ble anerkjent av PLO. Kong Abdullah har videreført sin fars politikk overfor Israel, bl.a. gjennom flere samarbeidsprosjekter, men forholdet har vært preget av den andre intifada og Israels kompromissløse opptreden overfor de palestinske selvstyremyndighetene. Jordan har sterk kritisert Israels oppføring av sikkerhetsbarrieren mot Vestbredden, samt angrep mot og isolasjon av Gaza. Jordan sendte 2005 på ny en ambassadør til Israel, etter at Jordan i 2000 trakk hjem sin sendemann i protest mot Israels håndtering av konflikten med de palestinske selvstyremyndighetene. Det er gode forbindelser mellom Israel og Jordan, og normalt kontakt på høyt nivå, for å drøfte både bilaterale og regionale spørsmål. Mens Jordan lenge støttet Hamas, så den jordanske regjering med bekymring på at partiet vant de palestinske valgene i 2006, og deretter tok makten etter kamper med al-Fatah i Gaza, bl.a. av frykt for en tilsvarende fremgang for Hamas i Vestbredden, som har nære forbindelser med Jordan. Det er antatt at godt over halvparten av Jordans befolkning er av palestinsk herkomst.
Jordans nære forbindelser til Irak har bidratt til et til dels avmålt forhold til Syria, som tradisjonelt har vært en rival til Irak i den arabiske verden. Palestinakonflikten er en annen årsak til motsetninger mellom Jordan og Syria, der Syria deltok på PLOs side under borgerkrigen i Jordan i 1970 – og hvor Syria har inntatt en mer kompromissløs holdning til hele spørsmålet. Jordan og Syria kjempet imidlertid sammen mot Israel i 1948 og 1967, og Jordan sendte styrker til støtte for Syria under Yom Kippur-krigen 1973. Gjennom kong Abullah 2 og Syrias nye president, Bashar al-Assad, har det vært en tilnærming mellom nabolandene. Jordan har bl.a. fått vanntilførsel fra Syria fra 1999, og de to land gikk 2004 sammen om et damprosjekt i Yarmuk-elven, som ytterligere vil forsyne Jordan med vann. 2005 ble Jordan og Syria enige om en uavklart grensetrekking.
Forbindelsene til Golfstatene, som bidrog med omfattende økonomisk bistand til Jordan, ble sterkt svekket av kong Husseins stillingstaken til invasjonen av Kuwait i 1990. Det tok flere år å reparere forbindelsene, særlig til Kuwait og Saudi-Arabia, og en normalisering ble først oppnådd med Qatar 1994, deretter med Arabiske emirater og Oman. Fra 1994/95 var det en gradvis tilnærming også til Kuwait og Saudi-Arabia, og ytterligere politisk tilnærming ble lettet av tronskiftet 1999, da kong Abdullah avla det første offisielle jordanske statsbesøk til Kuwait siden den irakiske invasjonen. Fulle diplomatiske forbindelser ble åpnet med Saudi-Arabia 1995. I 2003 besøkte kong Abdullah Iran; det første offisielle besøket i Iran siden sjahens fall i 1979.
