Jemen. [je-], republikk i Asia, ligger lengst sørvest på Arabiske halvøy. Grenser til Saudi-Arabia i nord og Oman i nordøst; grensen mot Saudi-Arabia er ikke endelig fastlagt, mens grensen mot Oman ble fastlagt 1995. Jemen har kyst mot Rødehavet i vest og Adenbukta (Arabiske hav) i sør. Omfatter til sammen 112 øyer, deriblant øya Sokotra (3580 km2) i Adenbukta, Perim (13 km2), Kamaran (181 km2) og Hanish-øyene i sørlige del av Rødehavet. Jemen gjør krav på Kuria Muria i Adenbukta.
Jemen er et fjellrikt land med mye ørken. Nesten hele befolkningen er arabere, som for en stor del lever på landsbygda. Landet er fattig og avhengig av utenlandsk bistand.
Republikken Jemen ble dannet i 1990 ved en sammenslåing av de to tidligere republikkene Jemen og Sør-Jemen.
Navnet har rot i et arabisk ord som kan bety ‘rikdom’ (arabiske lærde i middelalderen forbandt Jemen med blomstrende velstand takket være jordbruk og handel). Navnet kan også bety ‘(landet) til høyre’, og sikter da til at muslimer i Mekka med ansiktet vendt mot øst i bønn, har Jemen på høyre hånd.
Jemen – forfatning og politisk system. De to tidligere statene Jemen og Sør-Jemen ble slått sammen 1990. Etter forfatningen av 1991, senest endret 2001, er Jemen en enhetsstatlig, arabisk og islamsk republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for sju år og kan gjenvelges én gang. Den utøvende makt ligger hos presidenten, selv om regjeringen ledes av en statsminister. Presidenten er også militær øverstkommanderende. Lovgivende makt er lagt til representanthuset med 301 medlemmer, valgt i allmenne valg for seks år. I tillegg er det et konsultativt råd på 111 medlemmer, utpekt av presidenten.
Politikken domineres av to partier; den allmenne folkekongressen og det jemenittiske islah-partiet. Det første er størst og har sin basis i det tidligere teknokratisk-militært styrte, men tradisjonelt pregede, (Nord-)Jemen. Det har hatt presidenten siden samlingen. Islah-partiet har overtatt som det nest største etter at det gamle statsbærende partiet i det marxistisk pregede sør, Jemens sosialistiske parti, mistet mye av sin kraft etter Sør-Jemens løsrivelsesforsøk og borgerkrigen i 1994.
Administrativt
Administrativt er Jemen inndelt i 20 provinser (guvernorater), samt hovedstadsområdet Sana’a.
Klima
Jemen har ørkenklima langs kystslettene og lengst i nord og nordøst. På kystslettene er middeltemperaturen for januar 20–25 °C, for juni 30–35 °C. Dagtemperaturer på over 38 °C, kombinert med en luftfuktighet på 80 %, er vanlig. Fjellandet er kjøligere, med periodevis snø og frost om vinteren. Årsnedbør på kystslettene er ca. 50–100 mm, og øker betydelig oppover fjellskråningene der den til dels går over 500 mm. Nedbøren faller stort sett i tiden september–mars. I skjermede innlandsstrøk i nord og nordøst regner det nesten aldri.
Jemen – plante- og dyreliv. Vegetasjonen varierer med høyden over havet og vanntilgangen. Langs kysten er det ørken og saltsteppe med salturt-arter og småvokst gress (Panicum turgidum). Høylandet har steppevegetasjon med spredte trær, bl.a. akasie-arter, tamarind, skruepalmer, flerårige Primula-arter og 4–5 m høye Euphorbia-arter. I de høyeste fjellområdene er det gress-sletter og store områder med tornete busker.
Pattedyrfaunaen omfatter 100 arter, men mange er blitt sjeldne eller utryddet i moderne tid, bl.a. leopard, brunhyene og arabiaoryx. Ulv og gullsjakal er fortsatt ganske vanlige, og i fjellene lever steinbukk. Mer enn 400 fuglearter er observert. De 20 rovfuglene omfatter lamme-, åtsel- og gåsegribb samt etiopiske arter som mørksanghauk, gjøglerørn og klippeørn. Blant de mange halvørken- og ørkenartene kan nevnes arabertrappe, sandhøns og tallrike lerkearter. Langs kysten finnes rødnebbtropikfugl, strandhegre, rødehavs- og sotmåke. Mer enn 100 reptiler forekommer, men bare 7 amfibier er registrert.
Jemen – geologi og landformer. Jemens sentrale deler domineres av et fjellmassiv med flere topper over 3000 moh. Sørvest for San’a ligger Hadur Shuayb, 3660 moh., høyeste fjell på Arabiske halvøy. I nord går dette landskapet over i et ørkenaktig platålandskap 1000–2000 moh., i vest faller landskapet i markerte trinn ned mot en 250–400 km bred kystslette, Tihama, langs Rødehavet. Også langs Adenbukta finnes en kystslette, ca. 6–10 km bred og 1200 km lang. Innenfor stiger landskapet bratt opp mot det høye fjellplatået, 1500–2400 moh. Berggrunnen består her av kalk- og sandstein. Platålandskapet er høyest i vest, lavest i nord og øst, og gjennomskjæres flere steder av wadier (periodevis tørrlagte elveleier), bl.a. det ca. 500 km lange bassenget Wadi Hadramaut og det mindre Wadi Mahra. Lengst i nord når Jemen inn i en sørlig utstrekning av Arabiske ørken, Rub al-Khali. Jemen ligger i et jordskjelvutsatt område, bl.a. var det 1982 et kraftig jordskjelv sør for hovedstaden San’a.
Jemen – musikk. Musikktradisjonene er preget av islamsk kultur. Kunstmusikkens former og instrumenter reflekterer arabisk teori og fremføringspraksis. Folkesangen (karavanesanger, velkomstsanger, lyriske sanger i strofisk form med refreng osv.) fremføres solistisk og i veksling mellom grupper eller mellom forsanger og gruppe. Til mange sanger hører håndklapping og dans. Ved festlige anledninger underholder diktermusikere med episke sanger. Av folkeinstrumenter forekommer surnay (skalmeie), jirba (sekkepipe), ‘ud (lutt), darabukka (vaseformet énfelltromme), rab?bah (énstrengfele) og zumm?ra (dobbelklarinett); fiskere bruker konkyliehorn.
Jemen – skole og utdanning. Offisielt er den obligatoriske skolen 9-årig fra barna fyller 6 år. Den videregående skolen er 3-årig. I 2001 begynte ca. 81 % av den relevante aldersgruppen i grunnskolen. Ifølge uoffisielle kilder er ca. 52 % av den voksne befolkningen analfabeter. Det er flere offentlige og private universiteter. Siden sammenslåingen av de to statene har utdanning vært et satsingsområde.
Jemen – kunst. Jemens mest særpregede bidrag til kunsthistorien finner vi i den lokale arkitekturen. Husene i San’a er holdt i en tradisjonsbundet stil, f.eks. tårnhus (bygd i stein og leire) med fire til ni etasjer, beregnet på én familie. De inneholder mange små rom, har kraftige yttervegger og gjerne et forsamlingsrom på toppen. Veggene er dekorert med geometriske mønstre. I Sa’da og omkringliggende landsbyer finnes bemerkelsesverdige hus bygd av strå og leire. Disse er også dekorert med hvit kalk og har terrasser på taket. I Shibam finnes mer en 500 tårnhus, fire til åtte etasjer høye, i et begrenset område. De fleste av husene er fra 1600-tallet, og en rekke hus ble gjenoppbygd på 1800-tallet. UNESCO ble fra 1984 knyttet til bevaringsarbeider, bl.a. i byene San’a og Shibam.
Jemen – økonomisk utvikling og næringsliv. Da de to Jemen-statene gikk sammen i én statsdannelse i 1990, hadde de ikke bare to forskjellige økonomiske system; de var også økonomisk sett to ulike størrelser. Republikken Jemen (også kalt Nord-Jemen) hadde et vestlig orientert økonomisk system, mens Folkerepublikken Jemen (Sør-Jemen) hadde et statskontrollert system. Nord-Jemens folketall var vel tre ganger større enn Sør-Jemens, med desto større BNI – samt en høyere gjennomsnittlig inntekt. Etter sammenslåingen ble det etablert en blandingsøkonomi med et delvis privatisert og delvis statskontrollert næringsliv. Den økonomiske utviklingen i den nye statsdannelsen ble hemmet av flere dramatiske forhold, både internt og eksternt: Utviklingsplanene ble sterkt påvirket av Golfkrisen og -krigen i 1990–91, som bl.a. innebar FN-sanksjoner mot Irak, som Jemen sluttet seg til. Da Irak var et av landets viktigste handelspartnere og bistandsytere, tapte Jemen betydelige inntekter. Hjemsendelsen av nærmere 1 mill. jemenittiske gjestearbeidere fra Saudi-Arabia og andre Golfstater innebar også store tap i form av valuta disse normalt sendte hjem. Hendelsene førte til økonomisk krise, med bortfall av rundt 50 % av statens ventede inntekter og til økende arbeidsledighet, anslått til 25–30%. I 1994 ble den økonomiske utviklingen sterkt rammet av borgerkrig, som ikke minst førte til store ødeleggelser i tidligere Sør-Jemen, derunder havnebyen Aden. Regjeringen anslo ødeleggelsene til en verdi av ca. 4 mrd. USD. Tterroranslagene mot USA høsten 2001 rammet også Jemens økonomi i noen grad, bl.a. gjennom synkende turistbesøk og -inntekter. Forholdet til Saudi-Arabia ble normalisert 2000–01.
En utløsende årsak til sammenslåingen mellom de to Jemen-statene var funn av drivverdige oljeforekomster i begge land midt i 1980-årene, og ønsket om å samordne virksomheten for best mulig utnyttelse. Nord-Jemen produserte ved sammenslåingen allerede ca. 180 000 fat per dag. De betydelige oljeforekomstene til tross, Jemen er mest et jordbruksland, og flertallet av befolkningen er fortsatt sysselsatt i et allsidig jordbruk, hvor den narkotiske planten khat har en dominerende posisjon. Industri og samferdsel har fått betydelige oppsving mye som følge av oljevirksomheten. Aden, som er definert som landets økonomiske hovedstad, har fått status som økonomisk frisone i håp om å tiltrekke utenlandske investorer.
Jordbruk og fiske
Størstedelen av Jemen er uegnet for jordbruk, idet bare 6 % av landarealet er ansett som dyrkbart, men ca. 30 % er egnet som beiteland. Jordbruket er sysselsettingsmessig sett likevel den viktigste næring, med vel halvparten av den yrkesaktive befolkning. I store deler av landet drives jordbruket ekstensivt og med lavt utbytte. De beste jordbruksarealene, som er de mest fruktbare områder på den arabiske halvøy, finnes i de mer nedbørrike områdene i vest/nordvest, samt i enkelte elvedaler og kunstvannede områder. I høylandet drives jordbruket gjerne i terrasseform for bedre å utnytte vanningen. Den lave nedbøren og de hyppige tørkeperiodene gjør at Jemen har et betydelig vannproblem. Store topografiske variasjoner, fra tropiske områder til tørre slettelandskap, gir rom for stor bredde i produksjonen. Viktigste salgsprodukter er kaffe, bomull, frukt, huder og skinn. For øvrig dyrkes hvete, durra, mais, tobakk, dadler, frukt, grønnsaker m.m. Kaffeproduksjonen har lenge vært i nedgang, delvis på grunn av etterspørselssvingninger på verdensmarkedet, og delvis fordi det er mer lønnsomt å produsere det narkotiske produktet khat. Khat, som er uten næringsmessig verdi, tygges, og er en svært utbredt vane i Jemen og enkelte andre land i området, som Jemen eksporterer khat til. Dyrkingen av khat anses som en negativ faktor for landets utvikling, idet produktet, som alene står for inntil 25 % av BNP og er landets nest største sysselsetter, legger beslag store områder og betydelige vannmengder – som ellers kunne vært brukt til produksjon av andre grøder. Dyrking av khat er imidlertid viktigste inntektskilde på landsbygda. Av husdyr holdes særlig geit og sau, samt kameler. Husdyrholdet har størst betydning i øst og nord.
Ved siden av petroleumsutvinning ansees fiskeriene for å være det område hvor Jemen har størst vekstmuligheter; fiskefeltene særlig i Adenbukta og Det arabiske hav anses som svært rike, men forekomstene er gode også i Rødehavet. Næringen er foreløpig lite utviklet og det meste av fangstene tas i kystnære strøk og av fiskere med små båter og enkle fangstredskaper.
Bergverk, energi
Jemen har få påviste mineralforekomster utover petroleum, som ble funnet i drivverdige mengder i Marib/al-Jawf-regionen (tidl. Nord-Jemen) i 1984, og i den nærliggende Shabwe-regionen (i tidl. Sør-Jemen) året etter. Produksjonen begynte i Nord-Jemen i 1985, i Sør-Jemen i 1987, hvorpå et felles selskap for å administrere utvinningen i de tilstøtende feltene ble etablert i 1989. I 1990 var samlet utvinning ca. 180 000 fat per dag, hvorav 170 000 fat ble produsert i Nord-Jemen. I 1987 ble en 440 km lang rørledning fra Marib til eksportterminalen ved Ras Isa på rødehavkysten, med en kapasitet på 225 000 fat per dag åpnet; den 200 km lange Bir Ali-rørledningen fra Shabwe-feltet åpnet i 1991, med en kapasitet på 100 000 fat per dag. Senere er flere nye funn gjort, og per 2004 var det antatt at landet hadde reserver på ca. 4 mrd. fat. Dagsproduksjonen først i 2000-årene lå på ca. 450 000 fat. Det norske oljeselskapet DNO ble 1998 operatør i Sayun-Masila-bassenget. Det er også påvist betydelige gassreserver, dels tilknyttet oljeforekomstene, dels isolert; per 2003 var gassforekomstene anslått til ca. 16,9 trillioner kubikkfot. Planer forelå både for eksport av gass, og utnytting lokalt for produksjon av elektrisitet.
Det utvinnes store mengder salt og gips, samt bl.a. kalkstein, marmor, granitt og basalt; Jemen har også forekomster av jernmalm, kull, kobber, nikkel, bly, sink, gull, sølv, uran, svovel og molybden. Jemen produserer sin elektrisitet vesentlig fra oljefyrte anlegg, og hadde pr. 2002 en installert kapasitet på 810 MW.
Industri
Jemen har hatt en lite utviklet industri, som imidlertid er noe utbygd parallelt med etableringen av landets oljevirksomhet. Sektoren (eks. petroleum) stod i 2000 for 4,9 % av BNI; en nedgang i forhold til tidligere, vesentlig på grunn av oljesektorens økte betydning. Viktigst er produksjonen av næringsmidler, derunder fiskehermetikk, kjemikalier og petroleumsprodukter, byggemateriell (sement, jern og stål), tekstiler og lærvarer. Det første oljeraffineriet stod ferdig i Aden i 1954, med en kapasitet på inntil 170 000 fat per dag; Marib-raffineriet i nord har en kapasitet på 10 000 fat per dag. Et nytt raffineri ved Ras Issa nær Hudeida ble påbegynt 2005. Sentralt i Jemens strategi for utvikling av industrisektoren er et frihandelsområde i Aden.
Utenrikshandel
Jemen har tradisjonelt et stort underskudd i handelsbalansen med utlandet, og selv med betydelige oljeinntekter har landet vært avhengig av andre inntektskilder, vesentlig utenlandsk bistand samt pengeoverføringer fra jemenitter som arbeider i utlandet. Ved inngangen til 2000-tallet stod eksport av olje for over 70 % så vel av samlet eksportverdi som statsinntekter. Ellers eksporteres kaffe, dyr, huder og skinn i mindre målestokk. Viktigste importvarer er matvarer (særlig korn og kornprodukter), brenselsstoffer, jern og stål, maskiner, transportmidler og -utstyr og forskjellige forbruksvarer. Sentrale handelspartnere er Saudi-Arabia og Forente arabiske emirater (import) og Kina, Korea og Thailand (eksport).
Samferdsel
Samferdselsnettet i Jemen er mangelfullt utbygd, men etter sammenslåingen av de to statene i 1990 er arbeidet med oppgradering intensivert, med prioritet til sammenknytting av de tidligere separate statene, samt forbedre veiforbindelsen til Oman. Det fantes per 2000 ca. 70 000 km veier, av dette var rundt 12 % asfaltert. Viktigste havn er Aden ved Adenbukta og al-Hudaydah, som er den viktigste havnen ved Rødehavet. Aden var lenge en av de viktigste haver i regionen, og en ønsker å modernisere og utvikle den til på ny å få en mer sentral posisjon. Ellers finnes en rekke mindre havner, og utviklingen av disse er nedprioritert i lys av satsingen på Aden. Internasjonale lufthavner i San’a, Aden, al-Hudaydah, al-Mukalla, og Ta’izz; Jemen har 12 innenlands stamflyplasser og en rekke flystriper. De nasjonale flyselskaper for det tidligere Jemen og Sør-Jemen ble slått sammen 1996.
Jemen – befolkning. Folketallet ble i 2005 beregnet til drøye 20 mill., og årlig befolkningsvekst til 3,8 % for perioden 1993–2003. Fødselsraten er fortsatt høy, men avtagende. I midten av 1990-årene var den 48 ‰, ti år senere 43 ‰.
Jemen har en «ung» befolkning; 46 % av befolkningen er under 15 år og kun 2,7 % er 60 år eller eldre. Gjennomsnittlig levealder er 63,7 år for kvinner og 66,3 år for menn.
Nesten hele befolkningen er arabere. Viktigste minoritetsgrupper er somalier og inder.
Gjennomsnittlig folketetthet er 39 per km2. Bosetningen er svært ujevnt fordelt, med den tetteste bosetningen i den sentrale regionen omkring hovedstaden, de kystnære områdene og i oasene, og da særlig i Wadi Hadramaut. I ørkenens ytterkant i nord lever en del nomader. Størstedelen av befolkningen lever på landsbygda, i større eller mindre landsbyer. 25 % av befolkningen levde 2001 i byer. De største byene er hovedstaden San’a, Aden, Ta’izz og al-Hudaydah.
Jemen – religion. Islam er statsreligion, området ble islamisert så tidlig som i 628. Fra 800-tallet har zaydittene dominert, i dag tilhører trolig over 50 % av landets befolkning denne grenen av sjia-islam, se zayditter. De øvrige er sunni-muslimer, kalt shafi’itter, fordi de tilhører shafi’i-skolen. Landet har også en ismaelittisk minoritet. Den jødiske minoriteten er i dag tallmessig sterkt redusert pga. utvandring til Israel. Enkelte kristne og hindu-innvandrere har holdt til i sør, og noen få kristne, vestlige hjelpeorganisasjoner er aktive i landet.
Nord-Jemen
Da de osmanske styrkene ble trukket ut av Jemen etter nederlaget i den første verdenskrig, sikret zaidi-imamen, i San’a, Yahya, seg kontroll over Jemen, og utfordret Storbritannias rett til å ha kontakt med stammene i protektoratet, som han også anså som sine undersåtter. Imamen aksepterte 1934 imidlertid grensedragningen foretatt mellom britene og tyrkerne, som la grunnen for den senere delingen mellom Jemen og Sør-Jemen. Yahya var nøytral under annen verdenskrig til tross for sitt tilsynelatende gode forhold til det fascistiske Italia. Han ble 1948 drept i et kupp, og hans sønn Ahmad overtok makten. Han styrte like autokratisk, men åpnet Jemen mot utenverdenen, og tok imot bistand bl.a. fra Kina og Sovjetunionen for å utvikle landet. Ahmad var skeptisk til Storbritannia, men mistenksomheten mot Nassers Egypt var større, og førte til tilnærming til britene. (Nord-)Jemen fremsatte nye krav på Aden, og det kom til militære sammenstøt 1953 og igjen i 1958. Samme år inngikk (Nord-)Jemen i en føderasjon med Forente arabiske republikk (unionen av Egypt og Syria), men denne ble oppløst igjen i 1961 uten å ha blitt virkeliggjort.
I 1955 og 1961 var det forsøk på å styrte imam Ahmad, som døde 1962. Det brøt da ut et offisersopprør, senere kjent som revolusjonen, og Ahmads etterfølger, Badr, ble styrtet. Opprøret var støttet av Egypt og ledet av oberst Abdullah al-Sallal og førte til opprettelsen av Den arabiske republikk Jemen. Revolusjonen førte til at monarkistene mobiliserte, støttet av Saudi-Arabia, i et forsøk på å ta tilbake makten. Ca. 70 000 egyptiske soldater kom militærregimet til unnsetning i den påfølgende borgerkrigen. Et observatørkorps fra FN (United Nations Yemen Observation Mission, UNYOM) ble 1963–64 satt inn for å overvåke grenseområdet til Saudi-Arabia; korpset hadde også norsk deltakelse. Etter nederlaget mot Israel i Seksdagerskrigen 1967, ble Egypt avhengig av støtte fra Saudi-Arabia, og trakk seg ut av Jemen. al-Sallal ble styrtet 1967, og et tremannsråd tok over makten, ledet av Qadi Abd ar-Rahman al-Iryani. Kamper mellom republikanere og rojalister fortsatte til 1969, da den saudiske kongen fant å kunne leve med den moderate al-Iryani, og snarere se ham som en alliert mot det kommunistiske Sør-Jemen. Krigen ble avsluttet 1970 etter å ha kostet ca. 200 000 menneskeliv. Samme år vendte kongefamilien tilbake til Jemen.
Al-Iryani trakk seg tilbake 1974, og ble erstattet av Ibrahim al-Hamadi, som reduserte avhengigheten av Saudi-Arabia og forbedret forholdet til Sør-Jemen. Han ble myrdet 1977, og Ahmad al-Ghashmi etterfulgte ham. 1978 ble også han myrdet, og Ali Abdullah Saleh overtok som statsoverhode. Samme år ble han utsatt for både drapsforsøk og kuppforsøk støttet av Sør-Jemen, og Nord-Jemen ble sterkt destabilisert. I 1979 ble landet angrepet av Sør-Jemen. USA sendte militære styrker til Nord-Jemen og forsynte landet med våpen. Kampene ble avsluttet med enighet om å forene de to statene.
Regimet i San’a ble også destabilisert av den venstreorienterte National Democratic Front (NDF), som ble slått etter en større offensiv 1982. Samtidig endte Sør-Jemen sin støtte til den nordjemenittiske væpnede opposisjonen, og en periode med politisk stabilitet tok til. Saleh grunnla et styrende parti, General People’s Congress (GPC), det første i sitt slag i Nord-Jemen. Saleh ble valgt til president 1983, og 1988 avholdt landet valg på nasjonalforsamling.
Sør-Jemen
I motsetning til (Nord-)Jemen og protektoratet (Sør-)Jemen, var Aden-kolonien på slutten av 1950-årene en fremgangsrik havneby, med den største britiske militærbase utenfor Europa, med høy levestandard og utstrakt politisk frihet. Etter den andre verdenskrig vokste det frem en egyptisk-støttet nasjonalistbevegelse, National Liberation Front (NLF), som krevde selvstendighet og gikk inn for å skape en sosialistisk stat. Egyptisk propaganda var en medvirkende årsak til at britene 1959 fikk en del av småstatene til å gå sammen i Føderasjonen Sør-Arabia, som Aden sluttet seg til 1961. Denne ble ikke anerkjent, og var ingen uavhengig statsdannelse. 1963 startet NLF en væpnet motstandskamp mot det britiske styret. I Aden opererte en annen gruppe, Front for the Liberation of Occupied South Yemen (FLOSY). 1967 tok NLF kontrollen over Aden fra FLOSY etter en kort borgerkrig, og etablerte deretter kontroll over innlandet. 1966 startet Storbritannia avkoloniseringsprosessen, og etter forhandlinger evakuerte britene Aden 30. november 1967, og Sør-Jemen ble selvstendig. Landets første president ble Qahtan al-Shaabi fra NLF.
Den nye staten utviste britiske militære rådgivere og erstattet dem med sovjetiske; Sovjetunionen forsynte også Sør-Jemen med våpen. Etter indre motsetninger i NLF ble al-Shaabi avsatt i et kupp i 1969 og erstattet av et presidentråd, ledet av Salim Rubai Ali. Maktskiftet innebar en dreining til venstre, og i 1970 ble landets navn endret til Den demokratiske folkerepublikken Jemen. Politisk ustabilitet preget 1970-årene. En firedel av befolkningen flyktet fra landet, som var i konstant krise og ble holdt oppe gjennom sovjetisk bistand. Forholdet til Nord-Jemen var konfliktfylt, og det kom til kamper ved grensen i 1972. Etter væpnede sammenstøt mellom rivaliserende fraksjoner i Sør-Jemen, ble Ali avsatt 1978, med nye kamper som følge. Abd al-Fattah Ismail tok over som statsoverhode og omdannet NLF til et et marxist-leninistisk parti, Yemen Socialist Party (YSP). Ismail gikk av 1980 og ble etterfulgt av Ali Nasir Muhammad. De indre stridighetene fortsatte og endte i en kortvarig borgerkrig i 1986, som medførte at Muhammad gikk i eksil og Haidar Abu Bakr al-Attas overtok som statssjef. Muhammad og 35 av hans tilhengere ble dømt til døden in absentia. Fraksjonskampene skyldtes personmotsetninger så vel som ideologisk uoverensstemmelse, hvor skillet bl.a. gikk mellom en sterkt sovjetisk-vennlig fløy og en annen som var mer orientert mot Kina.
Utenrikspolitikk
Nord-Jemen og Sør-Jemen førte en ulik utenrikspolitikk, hvor Sør-Jemen særlig søkte støtte hos Sovjetunionen og i Østblokken, mens Nord-Jemen pleide gode forbindelser med Saudi-Arabia, og derigjennom med USA. På slutten av 1980-årene forbedret også Sør-Jemen sitt forhold både til Saudi-Arabia og Vesten. Det forente Jemen ble til etter Sovjetunionens oppløsning og videreførte de forbindelser begge stater hadde etablert så vel regionalt som globalt. Iraks invasjon av Kuwait høsten 1990 satte den nylig forente staten i en meget vanskelig situasjon, idet Irak var en viktig handelspartner og bistandsyter, mens Saudi-Arabia både var et sterkt naboland og Jemens største finansielle støttespiller, samt et viktig arbeidsmarked for jemenittiske arbeidere. Jemen kritiserte Iraks invasjon, men også tilstedeværelsen av amerikanske styrker i regionen. Jemen avstod fra å stemme i FNs sikkerhetsråd da sanksjoner mot Irak ble vedtatt. Fra desember 1990 hadde Jemen formannskapet i Sikkerhetsrådet og forsøkte å megle i konflikten, uten at det førte frem. Jemens forhold til Saudi-Arabia og andre golfstater ble svekket som følge av krigen, og bl.a. utvisning av over en halv million jemenittiske arbeidere fra Saudi-Arabia hadde betydelige negative konsekvenser for Jemens økonomi.
Da Sør-Jemen i 1994 brøt ut, ble den nye statsdannelsen øyeblikkelig anerkjent av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Myndighetene i nord beskyldte Saudi-Arabia for å ha oppmuntret til utbruddet, og mottok selv støtte fra Iran og Irak. Drøftinger for å løse en grensekonflikt med Saudi-Arabia ble gjenopptatt 1995, etter megling fra Syria. 2000 undertegnet Jemen og Saudi-Arabia en avtale som slo fast at grensekonflikten skulle løses. Året før kom det til væpnede sammenstøt mellom de to land over omstridte øyer i Rødehavet. Jemen og Saudi-Arabia styrket 2003 samarbeidet om å bevokte grensen, tre år etter at en grensetvist ble løst, men protesterte da saudierne året etter begynte å bygge et sikkerhetsgjerde på grensen. Overvåkningen retter seg særlig mot smugling av våpen til Saudi-Arabia. Forholdet til USA bedret seg etter den andre Golfkrigen, og Jemen sluttet seg raskt til den internasjonale kampen mot terror høsten 2001.
Heller ikke forholdet til Oman har tradisjonelt vært godt, men i slutten av 1980-årene kom det til en forsoning mellom nabolandene Sør-Jemen og Oman, som igjen banet veien for en avtale om grensedragning i 1992; i 1993 ble grensen mellom de to landene åpnet. Under frigjøringskrigen i Eritrea tok Jemen i 1980-årene imot flere tusen flyktninger derfra. I 1995 kom det til militære trefninger mellom Jemen og Eritrea; konflikten dreide seg om kontrollen over Hanish-øyene. Etter diplomatisk intervensjon fra FN og Frankrike, ble konflikten overlatt Den internasjonale domstolen i Haag, som 1998 gav Jemen kontroll over flertallet av øyene. 1996 blokkerte Kuwait Jemens forsøk på å bli tatt opp i den regionale samarbeidsorganisasjonen Gulf Cooperation Council (GCC), men landet fikk 2003 medlemskap innen noen av rådets virkefelt. 1997 ble Jemen medlem av Indian Ocean Rim Association for Regional Co-operation.
