Japan – monarki i Asia, keiserdømme i Øst-Asia, består av 4 store og 3500 mindre øyer i det vestlige Stillehavet. Alle øyene er fjellrike, og er hyppig utsatt for vulkansk aktivitet og bevegelser i jordskorpen. Siden landet i 1850-årene brøt ut av isolasjonen, har japanerne vært åpne for impulser utenfra, og det tett befolkede og råvarefattige øyriket har vokst frem til å bli en økonomisk og industriell supermakt. Japan gjør krav på den sørligste delen av Kurilene (Russland), og øya Liancourt (Take-shima/Tok-do) i Japanhavet som er okkupert av Sør-Korea siden 1954.
Navnet. Innbyggernes navn på landet, Nihon eller Nippon, betyr Solens opphav og er opprinnelig en sørkinesisk uttale av de to tegn som danner navnet. Betegnelsen ble første gang brukt på 600-tallet i Japan og Kina. Navnet Japan kommer av det portugisiske Japão og er en forvrengning av Jih-pen, den kinesiske uttalen av de to tegnene ordet skrives med.
Japan – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1947 er Japan et enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk konstitusjonelt keiserrike. Keiseren spilte tidligere en betydelig politisk rolle, men har nå primært seremonielle funksjoner. Den reelle makt ligger hos parlamentet (Kokkai). Det har to kamre; det viktigste er representanthuset (Shugi-in), med 480 medlemmer. 300 av disse velges ved flertallsvalg i enkeltpersonskretser, de øvrige 180 ved forholdstallsvalg i flerpersonskretser; alle velges for fire år. Rådgiverhuset (Sangi-in) har 242 medlemmer (redusert fra 247 i 2004) og velges for seks år. Det fornyes med en halvpart hvert tredje år, og slik at 48 av setene ved hver valgomgang fordeles etter forholdstallsvalg. Stemmerettsalderen på 20 år er høyere enn i de fleste andre land.
Både lov- og budsjettforslag behandles av begge kamre. Ved uenighet har imidlertid representanthuset i siste instans det avgjørende ord. Grunnlovsforslag krever 2/3 flertall i begge kamre og godkjennelse i et etterfølgende referendum. Statsministeren utgår fra parlamentet ved at dette vedtar en resolusjon om det. Statsministeren utnevner de øvrige ministre, halvparten må være valgt til nasjonalforsamlingen.
Japan har et flerpartisystem, men med ett parti, det liberaldemokratiske, som det dominerende. Det har hatt makten nesten hele etterkrigstiden. De fleste japanske partier er elitepartier, ikke medlemspartier. De er også løse og til dels oppdelt i halvoffisielle fraksjoner. Personer og personrivaleri spiller en betydelig rolle i japansk politikk.
Administrativt
Administrativt er Japan delt inn i 47 prefekturer (ken) og disse igjen i mindre, lokale enheter, som byer (shi) og landsbyer (son). Hovedstaden Tokyo, som tidligere var én bykommune, ble i 1943 slått sammen med de omkringliggende kommunene til en hovedstadsregion, som fra 1947 er inndelt i 23 spesialdistrikter (tokubetsu-ku). Prefekturene ledes av en valgt guvernør og representative forsamlinger, de mindre lokale enheter av ordførere og representative forsamlinger. Forsamlingene er folkevalgte.
Rettsvesen
Etter at Japan på 1800-tallet ble åpnet for fremmed innflytelse, har landet trolig mer enn noen annen stat utenfor den europeiske kulturkrets, uformidlet innført vestlig rett; opprinnelig fransk og tysk, etter den annen verdenskrig anglo-amerikansk.
Den øverste instans i rettsvesenet er høysterett, med en justitiarius og 14 dommere. Høyesterett behandler appeller (jokuko) og klager (kokoku). Den kan også prøve lovers grunnlovsforenlighet. Høyesterett fungerer gjennom den store benk (alle dommere til stede) eller en av tre små benker (fem dommere til stede). Neste ledd omfatter åtte overretter, som vanligvis settes med tre dommere. De behandler appellsaker fra underordnede domstoler og i første instans saker om høyforræderi (fem dommere). Distrikts- og familieretter settes med én til tre dommere, avhengig av sakens betydning. Mindre saker behandles av enedommere ved summariske (lokale) retter. Dommerne i de lavere retter utnevnes, etter innstilling fra Høyesterett, av regjeringen for ti år, med muligheter for nyutnevnelse. Høyesteretts dommere utnevnes av regjeringen. Justitiarius utnevnes av keiseren etter innstilling fra regjeringen.
Domstolenes uavhengighet er sikret i forfatningen. Legfolk deltar i stor utstrekning i rettspleien, bl.a. som medlemmer av forliksnemnder. Rettsapparatet brukes i det hele tatt mindre i Japan, som i Kina, enn i vestlige land. Forlik foretrekkes ofte, av tradisjonelle og religiøse grunner.
Japan – internasjonale forbindelser. Japan er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, OECD og APEC.
Japan er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Japan ved sin ambassade i Tokyo, generalkonsulat i Kobe–Osaka og konsulater i Fukuoka, Nagano og Sapporo.
Japan – forsvar. I grunnlovens artikkel 9 er det nedfelt en doktrine om at det japanske folk for all fremtid skal avstå fra krig og militær makt eller trusler i internasjonale konflikter. I 1960 inngikk Japan en gjensidig sikkerhetsavtale med USA, som har baser i landet og opprettholder en styrke på 33 450 mann (2008). En lovendring i 1992 tillater japanske tropper å delta i FNs fredsbevarende operasjoner.
Militærtjenesten er frivillig for både menn og kvinner fra fylte 18 år. De militære styrker kalles selvforsvarsstyrker. Hærens personellstyrke var i 2007 på til sammen 148 300. Materiellet omfattet ca. 875 stridsvogner og ca. 2000 pansrede kjøretøyer, 143 kamphelikoptre, ca. 100 transporthelikoptre samt fly. Marinens personellstyrke var 45 800. Av fartøyer hadde marinen 18 undervannsbåter, 45 jagere, samt et antall mindre fartøyer. Marinen har bl.a. 103 væpnede helikoptre og ca. 80 maritime patruljefly. Flyvåpenets personell var 45 900; ca. 350 kampfly. Kystvakten hadde ca. 12 250 paramilitære styrker.
Japan – musikk. Den keiserlige hoffmusikken, gagaku, ble utviklet på 700-tallet under kinesisk og koreansk påvirkning. Gagaku er bundet av strenge regler uten rom for improvisering. Musikernes plassering og drakter er nøye foreskrevet og bygger på konfucianske ideer. Instrumentene er sho (munnorgel med 17 bambusrør), den korte oboen hichiriki, den 4-strengede lutt biwa, en 13-strenget sither (so eller koto) og en metallklokke, shoko. Musikerne på venstre side blir ledet av slagene på en sylinderformet tromme (kakko), de på høyre av en større, opphengt tromme (taiko). Opprinnelig var gagaku bestemt for banketter, men kom til å bli brukt ved alle keiserlige seremonier og rituelle danser. Nå er den tilgjengelig for det vanlige publikum.
Den japanske religion shinto har sin egen tempelmusikk, kagura. Denne innbefatter gagaku, men inneholder også andre elementer, bl.a. instrumenter som er avbildet på gravskulpturer fra 200–500 e.Kr. Buddhismens musikk er importert fra India og Kina, men har utviklet en egen japansk form.
Skuespillerne i no-teateret resiterer i en eiendommelig syngestil til akkompagnement av musikere (fløyte, en liten og en stor timeglasstromme, og sylindertromme på stativ). Trommeslagerne kontrollerer innsatsene med tilrop. Heller ikke i denne musikken er det plass for improvisasjon.
I Edo-perioden (1603–1868) blomstret forskjellige former for instrumentalmusikk. Biwa, som lenge hadde vært brukt til akkompagnement for lange fortellende dikt, ble avløst av shamisen, en trestrenget lutt som spilles med et stort plekter. Det mest populære blåseinstrumentet ble shakuhachi, en kantblåst fløyte særlig brukt av en sekt omvandrende buddhistiske munker. Shakuhachi-musikken forutsetter en avansert pusteteknikk og er en høyst raffinert utnyttelse av de forskjellige klangmulighetene i instrumentet.
Koto, en 13-strenget sither med bevegelige stoler, spilles med plektrer på tre fingrer på høyre hånd, mens venstre hånd brukes til å flytte stolene og presse strengene på venstre side av stolen for å oppnå vibrato eller senkning og heving av tonen. Musikken for koto består for det meste av danmono, som er en variasjonsform. Det blir også brukt som akkompagnement til sang.
Koto var et gammelt instrument, innført fra Kina, men i Edo-perioden ble det spesielt populært og kom også til å bli brukt sammen med shamisen. Det oppstod en form for kammermusikk, der sang alternerer med mellomspill for instrumenter (jiuta). Instrumentene kan være koto, shamisen eller shakuhachi, eller alle tre sammen. Shamisen fikk også innpass i kabuki-teateret. Musikerne (fløyte og trommer) opptrer her enten på scenen eller skjult bak en bambusvegg.
Folkesangen er knyttet til arbeid (fiske, risplanting), dans og høytider. Den akkompagneres av og til på shamisen, shakuhachi eller tromme. Ellers brukes ulike rytmeinstrumenter. Ainoene på Hokkaido og okinawaene på Ryukyuøyene har sine egne folkemusikkformer, som er delvis beslektet med de japanske.
Japansk musikk foretrekker sarte virkemidler og raffinerte detaljer. Japanerne lakkerer sine instrumenter for å dempe klangen, og bruker strenger av silke istedenfor metall.
Under Meiji-perioden (fra 1868) og spesielt etter den annen verdenskrig har Japan gått inn for å dyrke Vestens musikk. Det utdannes musikere med tilnærmet perfekt teknikk, og japanske symfoniorkestre, kammerensembler og operascener har en meget høy standard. Mange japanske musikkutøvere har nådd internasjonal anerkjennelse, f.eks. dirigenten Seiji Ozawa, pianisten Mitsuko Uchida og fiolinisten Midori.
Moderne vesteuropeisk musikk (Darmstadt-skolen) tok opp virkemidler som lenge hadde vært brukt i japansk musikk, og det var derfor lett for unge japanske komponister å tilegne seg de nye prinsippene for komposisjonsteknikk. Flere av dem søkte å kombinere Vestens musikk med japanske tradisjoner, og har skapt musikk som har vakt interesse i Vesten. Av de japanske komponistene kan merkes Yoshiro Irino, Sadao Bekku, Y. Aikio, Ikuma Dan, Toshir? Mayuzumi og Toru Takemitsu.
Ikke minst innen den moderne populærmusikken har påvirkning fra Vesten gjort seg sterkt gjeldende, og Japan har en lang rekke musikere innen rock og jazz som holder et høyt nivå. Det mest kjente navnet i Vesten er kanskje Ryuichi Sakamoto, som både er utøvende musiker, komponist og filmskuespiller. Ellers er det japanske markedet for vestlig musikk av alle slag umåtelig stort og attraktivt. Japanerne har også vunnet innpass på markedet for musikkinstrumenter (firmaene Nippon Gakki, som produserer Yamaha-klaverer, og Kawai Gakki), både akustiske og, ikke minst, elektriske og elektroniske.
Japan – familie- og likestillingsspørsmål. Helt fra 600-tallet har Japan vært sterkt påvirket av kinesisk kultur. Også i Japan lå det konfusianske, patriarkalske familieidealet til grunn for kjønnsideologiene. Kvinnenes viktigste oppgave var å sikre slektens fortsettelse ved å føde og oppdra sønner. Kvinnene var underlagt farens, ektefellens eller sønnens myndighet, og som gifte var de underlagt svigermoren.
Under Tokugawa-perioden (1600–1868) ble livet som geisha et alternativ til det undertrykkende ekteskapet. Geishaen var langt friere enn sine gifte medsøstre. Etter endt opplæring, som kunne gå over flere år, ble hun økonomisk selvstendig og ofte meget velstående.
Kvinnene var en meget viktig forutsetning for Japans effektive industrialisering. I 1876 utgjorde kvinner 60 % av arbeidskraften i industrien, i 1929 var andelen sunket til 53 %. Konstitusjonen av 1898 sentraliserte makten hos keiseren, og stemmeretten ble begrenset til et lite mindretall av den mannlige befolkningen. Et kvinneuniversitet ble åpnet i 1900, og samme år kom et særlig medisinstudium for kvinner. Det vokste frem en aktiv kvinnebevegelse som kjempet både for kvinnestemmerett og generell bedring av kvinners sosiale og økonomiske rettigheter. I 1930-årene ble imidlertid de fleste kvinneorganisasjonene forbudt, prevensjon ble forbudt, og kvinner ble oppfordret til å føde flest mulig sønner. En lov av 1937, som skulle beskytte fattige mødre, minnet om at barna ikke var mødrenes eiendom, men keiserens.
Grunnloven av 1945 innførte blant annet full stemmerett til alle over 20 år. Den tradisjonelle familiestrukturen ble oppløst, og alle barn skulle arve likt, uavhengig av kjønn og alder. Loven garanterte likestilling i ekteskapet, i utdannelse og i arbeidslivet. Abort ble tillatt hvis økonomiske hensyn gjorde det nødvendig. De reelle forandringene tok imidlertid mye lenger tid. Kvinner ble oppmuntret til å si opp når de giftet seg, noe over 90 % gjorde helt frem til 1980-årene, og gifte kvinner ble ikke ansatt til annet enn underordnede deltidsstillinger. I 1985 kom en ny og forbedret lov som omhandlet likestilling i arbeidet.
Den moderne japanske kvinnebevegelsen i slutten av 1960-årene hadde sitt utspring i anti-Vietnam-kampanjer og universitetene. Men vestlig individualisme har hatt liten grobunn i japansk mentalitet, og kvinnebevegelsens ideer har først i 1990-årene fått gjennomslagskraft i japansk politikk. I 1992 ble det innført en lov for barneomsorg som gav en av foreldrene mulighet til ett års permisjon med 25 % lønn. I tillegg ble en lov om omsorgspermisjon vedtatt; denne effektueres fra april 1999, og gir ansatte rett til inntil tre måneders permisjon for å gi omsorg til trengende familiemedlemmer uten at det går ut over karriere- og avanseringsmuligheter. I juni 1995 ble the International Labour Organisation Convention No 156 ratifisert, noe som vil bedre kvinners rettigheter i arbeidslivet betraktelig; pensjonsrettigheter for bondekvinner ble også innført.
Japan – næringsliv og økonomisk utvikling. Japan har etter den annen verdenskrig utviklet seg til et av verdens ledende industriland, bl.a. på grunn av en kontinuerlig teknologisk og bedriftsmessig fornyelse, enorme investeringer i utstyr og anlegg og høyt utdannet arbeidskraft.
Det har vært en voldsom økonomisk vekst i Japan etter 1945 til tross for at en stor andel av landets fabrikker lå i ruiner etter krigen, og til tross for at landet er svært fattig på råvarer. Koreakrigen (1950–53) spilte en viktig rolle for Japans økonomiske utvikling. Japan fikk mange hundre millioner dollar i fremmed valuta som betaling for japanskbygde lastebiler og annet tungt utstyr, i tillegg til innkvartering og tjenesteyting for FN-troppene som bemannet forsyningsbaser i Japan. Som et resultat av dette kom japansk industri raskt til hektene igjen etter nederlaget i 1945.
Etter Koreakrigen iverksatte den japanske regjeringen en effektiv femårsplan for økonomisk vekst, som innebar tollbeskyttelse og subsidier for nøkkelindustriene. Med regjeringens hjelp ble det dannet nye stål-, skipsbyggings- og industrikomplekser. Nye og effektive fabrikker vokste frem.
Japan reinvesterte store deler av sitt brutto nasjonalprodukt, 32 % årlig 1956–60, i modernisering av gammel industri og kapital til ny. Landets bilproduksjon økte raskt, fra 100 000 kjøretøyer i 1960 til to millioner i 1970, og passerte 10 mill. i 2002. I begynnelsen av 1970-årene ble Japan verdens nest største bilprodusent, etter Vest-Tyskland. Samtidig innhentet den japanske lettindustrien sveitserne når det gjaldt produksjon av ur, og tyskerne når det gjaldt kameraer, linser og annet optisk utstyr.
Siden 1970-årene har det vært satset på energibesparende, kunnskapsorientert industri, men landet har likevel fortsatt stor produksjon av stål, maskiner, elektrisk utstyr og kjemikalier. Japanerne har en stor del av verdensmarkedet for forbrukerelektronikk, men en økende del av produksjonen er etter hvert flyttet til lavkostland.
Til tross for vedvarende lavkonjunktur siden ca. 1990 antas veksten i økonomien siden den annen verdenskrig å ha vært større enn i noe annet industriland. Med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på over på over 4500 mrd. USD (2002) og en nasjonalinntekt (BNI) på 3969 milliarder, svarer Japan for ca. 15 prosent av verdens samlede BNP. Bare USAs økonomi er større, ifølge den vanligste beregningsmåten. Japan ble 2003 rangert som nr. 7 i verden når det gjelder BNI per innb. med 31 320 USD (Norge var nr. 2 med 42 330).
En grunnleggende drivkraft bak Japans økonomiske vekst har vært den japanske arbeidskraften, som er kjent for å vise sterk entusiasme og energi overfor arbeidet. Japanske bedrifter satser mye på å bygge opp de ansattes moral og produktivitet. Lederne for japanske storkonserner oppmuntrer gjerne sine arbeidere til å tenke på firmaet som en sammensveiset enhet, nesten som en familie. Større bedrifter tilbyr ofte sine arbeidere jobb på livstid, boligbygging i firmaets regi, pensjonsordninger og forfremmelse etter ansiennitet. Statens kontroll over næringslivet er forholdsvis liten, men myndighetene har brukt pengepolitikken til å kontrollere graden av økonomisk ekspansjon og dessuten utarbeidet svært virkningsfulle økonomiske planer.
Japansk næringsliv fra 1990-årene.
Særlig siden ca. 1990 har servicenæringenes andel av BNP vært i markant vekst og svarte for 69,6 % i 2003, mens tilvirkningssektoren minket til 20 %. Enkelte økonomer betraktet dette som tegn på at landet er på vei inn i en postindustriell æra. Under lavkonjunkturen siden ca. 1990 later det til at den tradisjonelle bedriftskulturen med svært nære bånd mellom ansatt og bedrift, er blitt svekket. Flere av industrigigantene har gjennomført masseoppsigelser. Arbeidsuken ble gradvis kortet ned fra 48 timer i 1980-årene til 40 timer i 1994, da 5-dagersuken ble innført.
Japanerne måtte i 1990-årene slite med ettervirkningene av 1980-årenes spekulasjonsbaserte «bobleøkonomi». I perioden 1990–2003 falt eiendomsprisene med ca. 70 % og aksjekursene med nesten 80 %. En vedvarende krise i bankvesenet førte til kreditt-tørke for næringslivet. Japan er det eneste større industriland som siden 1945 har måttet kjempe mot et lammende deflasjonpress, særlig i perioden 1998–2003.
Næringslivet domineres av de kombinerte industri- og handelskonglomeratene (keiretsu) som består av handels-, service- og industriselskaper som er knyttet sammen i allianser og krysseierskap. Blant de mest kjente keiretsu er Mitsubishi, Mitsui og Sumitomo. Som et ledd i rasjonalisering og kostnadskutt innen bankvesenet ble 1996 to av de største bankene, Mitsubishi Bank og Bank of Tokyo 1996 slått sammen til det som da var verdens største forretningsbank, Mitsubishi Tokyo Bank. I 2005 skjedde noe lignende: Mitsubishi Tokyo fusjonerte på ny, denne gang med Japans 3. største finansinstitusjon, UFJ Holding. Nok en gang ble resultatet verdens største bank (amerikanske Citigroup har imidlertid større forvaltningskapital).
Den eksportorienterte japanske industrien ble i 1990-årene rammet av nye problemer. Med sviktende omsetning også på hjemmemarkedet har den slitt med overkapasitet etter altfor store investeringer i 1980-årene. Fra ca. 1990 gikk Japan inn i en periode med langvarig økonomisk stagnasjon. Skiftende regjeringer forsøkte uten særlig hell å løse problemene med skattekutt og store utviklingsprogrammer for infrastruktur. Veksten på årsbasis har ligget rundt beskjedne 1 %. Japan hadde i årtier en arbeidsløshet som var markant lavere enn i Vestens industriland, men i 2002 nådde den et nytt japansk rekordnivå, med 5,5 %. Sterkere yen-valuta har skapt problemer for japansk eksport, idet japanske varer er blitt dyrere i utlandet. En måte å takle problemet på, har vært å kjøpe opp utenlandske selskaper og flytte ut hjemlig produksjon ved å etablere produksjonsbedrifter i EU-landene, USA og Asia, siden ca. 1995 med særlig vekt på Kina. Et eksempel er bilindustrien, der tallet på japanske biler produsert i utlandet steg sterkt utover i 1990-årene. Produksjonen av TV-apparater og annen forbrukerelektronikk var ved tusenårsskiftet for en stor del «flagget ut». Samtidig lot det til at andre land, i første rekke Kina, kunne true Japans posisjon på verdensmarkedet som fabrikant og eksportør.
Japan har likevel store aktiva, deriblant verdens største valutareserver, noe som har gjort landet i stand til å bli verdens største långiver. På den annen side har den japanske stat den største innenlandske gjeldsbyrden av alle større makter – 160 % av BNP (2004). De dype strukturproblemene i økonomien har trosset finanspolitiske virkemidler i form av null-rente og ekspansive budsjetter
Jordbruk
Først i midten av 1960-årene opphørte jordbruket å være Japans viktigste næringsvei. Så sent som i 1955 sysselsatte jordbruket rundt 40 % av yrkesbefolkningen og bidrog med nesten 20 % til bruttonasjonalproduktet. I 2003 var landbrukets andeler sunket til henholdsvis 4,6 % av sysselsettingen og 1,2 % av BNP. Mangelen på dyrkbart land gjør at jordbruksarealene nyttes svært intensivt. Der det er mulig blir skråningene bygd opp i terrasser for å kunne gi nye arealer, og sør for den 38. breddegrad er det vanlig med to avlinger i året.
Den gjennomsnittlige bruksstørrelse er bare på 1,4 hektar dyrket jord, og ofte er jorden delt på mindre teiger som ligger spredt. Føydale eiendomsforhold overlevde frem til 1946, da en jordreform ble gjennomført etter amerikansk initiativ. Tidligere var mesteparten av jorden eid av store godseiere, mens de mange millioner småforpaktere måtte betale opptil halvparten av avlingen i avgift. Ved jordreformene ble 80 % av forpakterne selveiere mot en mindre betaling. Reformene har gitt økt produksjon, men de mange småbrukene har samtidig virket hemmende på mekaniseringen av det japanske jordbruket.
Selvforsyningsgraden for matvarer generelt er ca. 70 %, men varierer sterkt fra produkt til produkt som en følge av bl.a. varierende lønnsomhetsnivå. Mens landet er selvforsynt med ris, rug, poteter, grønnsaker og egg, må bl.a. hvete, mais, soyabønner, sukker, fisk og kjøttvarer importeres.
Ris er den viktigste kornsort, dekker 45 % av det dyrkede areal og står for 35 % av jordbruksproduksjonen regnet etter verdi. Ris dyrkes over mesteparten av landet, inkludert deler av Hokkaido. Innføring av bedre rissorter som tåler frost, har medført at dyrkingen nå kan finne sted i opptil 900 meters høyde, og langt mot nord der de klimatiske forholdene tidligere virket hindrende. Overproduksjon var i slutten av 1960- og i 1970-årene et problem, og bøndene er blitt oppmuntret til å satse på andre jordbruksprodukter. Mesteparten av Japans hvete, bygg og sitrusfrukter blir dyrket i et belte som strekker seg fra Kantosletta på Honshu til det nordlige Kyushu, og innbefatter kystlandet ved Innlandshavet. Hvete og bygg blir ofte dyrket som vintervekster på rismarkene.
Siden den annen verdenskrig har økt velstand ført til betraktelige endringer i japanernes kostvaner. Dette gir seg utslag bl.a. i økt husdyrhold og kjøttproduksjon. Kjøttforbruket er likevel lavt sammenliknet med f.eks. Vest-Europa og USA. Storfeholdet er særlig utviklet på Hokkaido, der de klimatiske forholdene har favorisert utviklingen av fedriftsnæringen, mens oppdrett av svin og fjærfe foregår over hele landet.
Produksjon av viktige vekster 2003
tonn
Ris 9 740 000
Sukkerbeter 4 161 000
Poteter 3 200 000
Kål 2 400 000
Løk 1 755 000
Sitrusfrukter 1 455 000
Sukkerrør 1 400 000
Søtpoteter 941 100
Epler 891 700
Skogbruk
Skogene i Japan dekker nærmere 70 % av landets areal. Mer enn 2/3 tilhører private skogeiere, resten er i statlig eie. I motsetning til de nordiske landene ligger mesteparten av Japans skoger i utilgjengelige fjellområder, og under 1/3 av skogene blir kommersielt utnyttet. Hokkaido bidrar med ca. 25 % av den innenlandske produksjonen, og ytterligere 15 % kommer fra de fire nordligste prefekturene på Honshu: Aomori, Iwate, Akita og Fukushima. Til tross for landets store skoger må både trevirke og tremasse importeres.
Fiske
I etterkrigstiden har Japan utviklet en moderne fiskeindustri. Den har vært blant verdens største, men fangstmengden (5,2 mill. tonn i 2002) har vært synkende. Forbruket av fisk er svært høyt, og marine produkter dekker nærmere halvparten av befolkningens proteinbehov. De viktigste fiskeslag er sardiner, makrell, tunfisk, torsk og skalldyr. Det rike fisket skyldes først og fremst den kalde Oyashio- og den varme Kuroshiostrømmen, som flyter sammen øst for Kapp Inubo på Honshu.
Tradisjonelt har kystfiske fra små båter dominert fiskerinæringen, og fortsatt er et flertall av fiskerbefolkningen kystfiskere. De største fiskefangster gjøres imidlertid fra moderne havgående fartøyer som opererer på alle verdenshav, først og fremst Stillehavet. Etter at 200 mils grense ble innført av de fleste land fra midten av 1970-årene, har imidlertid betydningen av kyst- og offshore-fisket igjen vært økende. Oppdrett av fisk (ørret, laks), skalldyr og tang ble stadig mer omfattende. Likevel importerer Japan over 40 % av den fisk som konsumeres.
Til tross for internasjonale protester driver japanerne hvalfangst, både i Antarktis og nære kystfarvann. Den årlige fangsten har ligget på rundt 1000 hval.
Bergverk
Japan har få mineralske ressurser bortsett fra kalkstein og svovel, og landets industri er i stor grad avhengig av importerte råvarer og brenselsstoffer. Kull utvinnes på Hokkaido og det nordlige Kyushu, men kvaliteten er dårlig og utvinningen går tilbake. Utvinningen av kalkstein og svovel dekker det innenlandske behovet, mens stort sett hele landets behov for bauxitt, råolje, jernmalm, kobbermalm og kull blir dekket ved import. Bergverk sto 2003 for 0,1 % av BNP og beskjeftiget mindre enn 0,1 % av arbeidsstokken.
Energi
Japan importerer ca. 90 % av sitt totale energibehov. Import av petroleum og petroleumsprodukter utgjorde totalt 12 % av Japans totale import i 2003. Både for å minske avhengigheten av olje og oppfylle krav i Kyotoavtalen om reduserte utslipp av klimagasser, har Japan satset på kjernekraft. Produksjonsmessig ligger Japans kjernekraftindustri på 3. plass i verden. 2003 svarte de 52 kjernekraftreaktorene som da var i drift, for 30 % av landets totale elektrisitetsproduksjon. Ytterligere et titall reaktorer var planlagt bygget innen 2010. Japan vil satse på såkalt MOX (en blanding av uran og plutonium) som fremtidens energikilde.
Stort sett hele Japans petroleumsproduksjon foregår på øya Honshu, men dekker bare noen promille av landets behov. I 2004 betalte Japan to mdr. USD for rettigheter på det iranske oljefeltet Azadegan. 2004 ble det også sluttet en avtale med Russland om bygging av en oljerørledning fra Sibir til Nakhodka, den russiske havnebyen nærmest Japan. Rørledningen vil kunne redusere avhengigheten av olje fra Midtøsten.
Industri
Japans fremvekst som industriland begynte i 1880-årene, og industrien hadde allerede før den annen verdenskrig nådd et høyt nivå. Etter krigen har landet utviklet seg til en av verdens industrigiganter, bl.a. takket være en kontinuerlig teknologisk og bedriftsmessig fornyelse, med enorme investeringer i anlegg og utstyr, støttet av høyt utdannet arbeidskraft og et effektivt samarbeid mellom statsforvaltning og industriens organisasjoner.
Japans økonomi har sitt tyngdepunkt innen industrisektoren. Landet er imidlertid fattig på naturressurser, og de fleste råvarer, inkludert energimineraler, må importeres. Dette til tross har Japan siden slutten av 1960-årene vært blant de land i verden som har størst bruttonasjonalprodukt (BNP). Mangelen på råvarer gjør industrien svært sårbar for internasjonale politiske og økonomiske konjunkturer. Industrien stod 2003 for 28,8 % av sysselsettingen og 29,1 % av BNP. Et karakteristisk trekk ved den japanske industrien er den industrielle «dualisme». Det vil si at industrien er oppdelt i en håndfull store industrikonserner, samtidig som det finnes tallrike småbedrifter som ofte er underleverandører til storselskapene.
Tungindustrien dominerer den japanske industristrukturen, men landets industripolitikk har siden 1970-årene tatt sikte på utvikling av energibesparende, kunnskapsorienterte industrigrener med høy bearbeidelsesverdi. Siden 1965 har den raskeste veksten foregått innen maskinindustrien, den elektriske, elektroniske og transportutstyrsindustrien og innen skipsbygging. Japan er blitt en viktig produsent av turbiner, maskiner, maskindeler og verktøymaskiner. Japan er verdens største bilprodusent og også en ledende skipsbyggingsnasjon. Stor vekt er også lagt på eksport av komplette industrianlegg. Andre betydelige industrigrener er kjemisk og petrokjemisk industri, som har utvidet sin produksjonskapasitet betydelig de siste 20–25 år. Derimot er tekstilindustrien, den ledende industrigrenen før annen verdenskrig, sterkt redusert.
Den digitale forbrukerelektronikken trekker lasset for en elektronikkindustri som fortsatt er ledende internasjonalt. 2003 hadde Japan 80 % av verdensmarkedet for digitale kameraer, fordelt på 19 fabrikanter. Japan ble 2001 et av de første land i verden til å innføre tredjegenerasjons mobiltelefoni (G3). Et erklært mål er at alle husholdninger skal ha tilgang til bredbånd/høyhastighets Internett innen 2006. Computerindustrien og annen elektronisk industri gjenspeiler også den stadig voksende datamengden i handel og industri generelt, og Japan er blitt en storleverandør av datasystemer. Til gjengjeld er produksjonen av mindre høyteknologiske apparater, f.eks. TV-apparater, gått sterkt tilbake.
Mesteparten av Japans industri er konsentrert til et belte som strekker seg fra Kantosletta på Honshu i øst til de nordlige Kyushu i vest, med landets tre største industriregioner. Den viktigste er Keihin som omfatter byene Tokyo, Yokohama og Kawasaki. Hanshin, som bl.a. omfatter byene Osaka, Kobe og Kyoto, er også et viktig industriområde i tillegg til Chukyo omkring Nagoya. Andre betydelige industriområder er det nordlige Kyushu med sentrum i byen Kita Kyushu, og Hiroshima og Okayama ved Innlandshavet.
Produksjon av en del viktige varer 2001
Mineraler, metaller og industrivarer
tonn
Råstål 102 866 500
Sement 76 550 000
Råjern 78 836 000
Svovelsyre 6 727 000
Gjødsel 1 017 000
Kalkstein 171 948 000
Papir 18 385 000
stk.
Klokker 531 300 000
Kalkulatorer 2 402 000
Kameraer 10 326 000
Personbiler 8 100 000
Mobiltelefoner 4 335 000
DVD-spillere 4 524 000
TV-apparater 2 862 000
Bildekk 163 705 000
Skotøy (par) 37 546 000
Utenrikshandel
Japan står for en betydelig del av verdenshandelen; bare USA og Tyskland har en større utenriksøkonomi. Japan er avhengig av import for å dekke det aller meste av sitt energi- og råvarebehov. De viktigste eksportvarene elektroniske komponenter, maskiner og transportutstyr. Import av petroleum og petroleumsprodukter utgjorde 12 % av landets totale import. Japans viktigste handelspartner er USA, ellers Kina, Hong Kong, Sør-Korea og Taiwan. Japan er den største eller nest største handelspartneren til alle nasjoner i Sørøst-Asia.
Et langvarig problem har vært ubalansen i handelen med USA, med særlig store japanske overskudd. Japan har siden tidlig i 1990-årene måttet bøye seg for enkelte amerikanske krav om «frivillige» eksportrestriksjoner. Takket være overskuddene har Japan imidlertid bidratt vesentlig til finansieringen av den amerikanske stat, om enn direkte, som største kjøper av amerikanske statsobligasjoner. Videre har Japan siden 1970-årene vært den fremste kilden til rimelig kapital både for regjeringer, bedrifter og privatpersoner i mange land.
Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2003
Eksport Import
USA 24,6 15,4
Kina (inkl. Hong Kong) 18,5 19,7
Sør-Korea 7,4 4,7
Taiwan 6,6 3,7
Tyskland 3,5 3,7
Malaysia 3,1 3,3
Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2003
Maskiner og transportutstyr 68,0
Kjemiske produkter 8,3
Vitenskapelig og optisk utstyr 3,7
Jern og stålprodukter 3,8
Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2003
Maskiner og transportutstyr 31,5
Matvarer og levende dyr 11,5
Petroleum og petroleumsprodukter 15,8
Tekstiler 6,3
Kjemiske produkter 7,8
Samferdsel
Japan har et velutbygd og moderne samferdselsnett, som binder alle de større øyene og byene sammen. Utbygging av høy-hastighetstoget Shinkansen og ekspressmotorveier har hatt høy prioritet. Utenfor storbyområdene er veinettet relativt svakt utviklet. Industriveksten har forårsaket akutte trafikkproblemer i mange byområder, og offentlig transport i storbyene er etter vestlig målestokk overfylt. Biltrafikken er intens med ca. 70 mill. motorkjøretøyer på veiene, flest i verden etter USA. Ringveier er bygd i storbyene for å redusere trengselen i indre bydeler.
Jernbaner
Japans første jernbane ble bygd i 1872 mellom Tokyo og Yokohama (29 km). Det tidligere statkontrollerte Japanese National Railways (JNR) ble i 1987 privatisert og splittet opp i flere mindre selskaper, som har et utstrakt samarbeid under sitt felles navn, Japan Railways. Dessuten driver ytterligere ca. 130 private selskaper lokal jernbanedrift. Godt utbygde tunnelbanenett finnes i ni storbyområder: Tokyo, Osaka, Nagoya, Yokohama, Kobe, Sapporo, Kyoto, Sendai og Fukuoka.
Jernbanenettet omfatter høyhastighetsnettverket Shinkansen (maksimalfart på 270 km/t) som består av Tokaido–/Sanyo-linjen, som går fra Tokyo via Nagoya, Kyoto, Osaka og Hiroshima, til Shimonoseki lengst vest på Honshu, og videre til Fukuoka på nordkysten av Kyushu. Tohoku-linjen går fra Tokyo, via Sendai, til Morioka nord på Honshu, og Joetsu-linjen går fra Tokyo til Niigata. I 1997 var det samlede jernbanenettet i Japan ca. 36 630 km.
Samtidig pågår utviklingsarbeidet med neste generasjons høyhastighetstog, Maglev, som gjennom magnetkraft holdes svevende over sporet. En magnetsvevebane basert på elektrodynamikk ble 2003–04 prøvekjørt med sikte på fremtidig drift på strekningen Tokyo – Osaka. Maglev skal kunne kjøre med en hastighet på ca. 500 km/t og korte av reisetiden mellom Japans to største byer til noe over en time mot 2 1/2 time med dagens Shinkansen.
Veitransport
Japans totale veinett var i 2003 ca. 1,2 mill. km, hvorav ca. 5500 km er motorvei. Det er bro- og tunnelforbindelse mellom øyene Honshu og Kyushu, og mellom Honshu og Shikoku (verdens lengste hengebro ved ferdigstillelsen, 9,4 km).
Luftfart
Det halvstatlige Japan Air Lines (JAL) ble 1987 privatisert og fikk konkurranse på internasjonale ruter av All Nippon Airways (ANA) og Japan Air System (JAS). 1978 ble Narita, seks mil nordøst for Tokyo, tatt i bruk som hovedstadens nye internasjonale flyplass. Utbyggingen ble sterkt sinket av demonstrerende jordeiere og radikale studenter, og først 1992 kunne åpningen skje av Naritas andre terminal. 1994 ble verdens første internasjonale «offshore» flyplass, Kansai, åpnet på en kunstig øy i Osakabukta med en kostnad på over 100 mill. kr. I 1993 ble det åpnet en ny terminal på Haneda flyplass i Tokyo, som er knutepunkt for innenrikstrafikken og også tar internasjonal trafikk. Flyplassnettet er under stadig utbygging. Japan TransOcean Air og og Air Nippon driver utelukkende innenlands flytrafikk.
Skipsfart
Japan har en av de største handelsflåtene i verden. Flåten bestod 2004 av 7151 skip (over 100 brt). Kystfarten er viktig, særlig mellom havnene på stillehavskysten og havnene ved Innlandshavet. De største havnebyene er Tokyo, Yokohama, Nagoya og Osaka. Havneanlegget i Kobe ble delvis ødelagt under jordskjelvet 1995, men gjenreist 1998.
Japan – befolkning. Japan hadde 2005 en befolkning på i overkant av 127 mill., og en årlig befolkningsvekst på 0,2 % for perioden 1993–2003. For 2004 ble befolkningsveksten beregnet til 0,05 %,
På midten av 1800-tallet hadde Japan en befolkning på ca. 30 mill. Modernisering, industrialisering og medfølgende forbedringer av hygiene virket til å fremme befolkningsveksten, og folketallet var i 1940 nådd opp i 71 mill. Til tross for ca. 2 mill. krigsofre økte folketallet til 83 mill. i 1950, og videre til 117 mill. i 1980. Familieplanlegging og stigende levestandard har i senere år medvirket til å redusere tilveksttakten. Lav dødelighet (8,9 per 1000 innb., 2004) har resultert i en rekordhøy gjennomsnittlig levealder både for kvinner og menn (henholdsvis 84,6 år og 77,9 år).
Befolkningen er etnisk svært ensartet, og omkring 99 % regnes som japanere. Japanerne har trekk av flere asiatiske folkeslag, og om den opprinnelige befolkning finnes flere teorier; en av disse går ut på at den var beslektet med ainoene. Sørfra er det kommet inn et protomalayisk og polynesisk element, og fra det asiatiske fastland i nord er mongolske folk vandret inn. Disse har så smeltet sammen, bortsett fra ainoene, som utgjør en stadig mindre minoritet i nord. I tillegg finnes små grupper av kinesere og koreanere.
En særskilt gruppe i det japanske samfunnet er burakuminene, som er bosatt over hele Japan i nærmere 6000 småsamfunn og teller omkring tre millioner. De er etterkommere av folk som i føydaltiden tok seg av «urene» yrker som lærarbeid, slakterivirksomhet og arbeid med de døde. Til tross for at de offisielt ble likestilt med resten av japanerne for over 100 år siden, er de fortsatt utsatt for diskriminering, bl.a. når de søker stillinger eller forsøker å finne seg ektefeller.
Japen er et tett befolket land med en befolkningstetthet på 337,1 per km2. Flytting fra landdistriktene har skapt alvorlige pressproblemer i de store by- og industriregionene. Motstykket til de industrielle pressområder er provinsene i nordlige og vestlige Japan, som lider under en utstrakt avfolkning av landdistriktene. Den økende industrialiseringen har medført at storbyene har vokst enormt og er blitt svært tett befolket. I 1850 bodde sannsynligvis bare 10 % av befolkningen i byer; i dag lever rundt 80 % i byer med mer enn 10 000 innbyggere. 12 byer i Japan har over enn én million innbyggere.
Japan – religion. Svært mange japanere regner seg som både buddhister (72 %) og shinto-tilhengere (95 %). De tradisjonelle buddhistiske sektene (Jodo, Zen, Shingon) har størst tilslutning, selv om de «nye religionene» (shinko shukyo) har hatt stor fremgang etter 1945. Kristne utgjør en liten minoritet (ca. 1,5 %), men kristne forfattere og intellektuelle har likevel spilt en ikke ubetydelig rolle gjennom hele 1900-tallet. Japans grunnlov (1946) slår fast at offentlige midler ikke kan bevilges til religiøse grupper.
Shinto
Gjennom århundrene har det vært en utbredt oppfatning at shinto er en felles kulturarv for alle japanere. Dette har særlig kommet til uttrykk i den japanske kosmogonien (mytiske skapelsesberetningen) i verket Kojiki (712) der det fortelles om hvordan de japanske øyene og de viktigste guddommene ble skapt i tidenes morgen av guden Izanagi og gudinnen Izanami. Blant deres avkom var også Solens gudinne Amaterasu Omikami, som den japanske keiserætt fører sine aner tilbake til. 1868–1945 var en nasjonalistisk variant av shintoismen statsreligion i Japan. Shinto ble da ikke definert som en religion, men som et moralsystem med vekt på patriotisme og forestillingen om keiseren som solgudinnens etterkommer, som alle japanere var forpliktet til å følge. Se ellers shinto.
Buddhismen
Buddhismen ble innført fra Korea på 500-tallet. I de følgende tusen år satte buddhismen stadig sterkere preg på det japanske samfunn. Buddhismen ble først utviklet i hovedstaden Nara (Nara-skolene). På 800-tallet ble Tendai- og Shingon-skolene innført fra Kina; begge var knyttet til keiserhuset. Fra 1100-tallet av og i Kamakura-perioden (1185–1333) ble andre buddhistiske skoler innført fra Kina som i større grad appellerte til de brede lag av folket: de Rene Land-skolene (Jodo og Jodo-shinshu) og Zen. Nichiren-sekten, med sin særegne mangel på toleranse av andre buddhistiske retninger, ble dannet på 1200-tallet. I denne perioden ble buddhismen og shinto utsatt for sterk gjensidig påvirkning.
En rekke klostre utviklet seg til befestede byer og kunne mobilisere hærer av væpnede munker. Klostrene ble utradert under Nobunaga Oda (1534–82), men buddhismen ble siden benyttet av statsmakten for å kontrollere befolkningen. I 1638 innførte man et system som innebar at hver familie måtte registreres ved et buddhisttempel, og bare buddhistprester hadde tillatelse til å utføre ritualer i forbindelse med dødsfall. Etter gjenopprettelsen av keiserens politiske makt i 1868 ble buddhismens posisjon svekket til fordel for shinto.
ble først brakt til Japan av jesuitten Francisco Xavier i 1549 og fikk raskt betydelig utbredelse. De katolske misjonærene ble imidlertid utvist i 1587, og kristne ble utsatt for stadig forfølgelse inntil kristendommen ble totalt forbudt i 1637. Undergrunnskirker fortsatte imidlertid å eksistere frem til landet igjen ble åpnet for misjon i 1859.
Nye religioner (shinko shukyo)
Nye religioner (shinko shukyo) Fra begynnelsen av 1800-tallet oppstod en rekke religiøse bevegelser, dels med overvekt av elementer fra shinto, dels fra buddhismen. Blant bevegelser med overvekt av shinto-elementer kan nevnes Omoto; buddhistiske retninger er for eksempel Reiyukai, Soka Gakkai og Rissho Koseikai; og blant retninger som ikke naturlig kan klassifiseres i de to store hovedgruppene er Tenrikyo, PL (Perfect Liberty) Kyodan og Aum Shinrikyo (Den Høyeste Sannhet).
For de buddhistiske retningene har særlig Tendai-skolen, med dens betoning av at alle kan «bli en levende buddha» og dens sterke fokusering på Lotussutraen som skriftautoritet, vært særlig innflytelsesrik. Felles for mange av de nye religionene er at de er grunnlagt av karismatiske personer, i en rekke tilfeller kvinner, og at de ofte hevder å formidle en særlig, guddommelig åpenbaring. Forfedrekult er også ofte et fremtredende trekk.
Ritualer
En rekke religiøse fester og tradisjoner feires av mange japanere. Det er vanlig at et hjem både har et kami-alter (kamidana) og et buddha-alter (butsudan) der offergaver i form av blomster og mat settes frem. Andre ritualer gjelder livets syklus (fødsel og bryllup feires gjerne med shinto-ritualer, mens begravelser utføres av buddhistiske prester) eller årets ulike faser: nyttårsfesten, midtsommerfesten (Bon-festen) og festene ved vår- og høstjevndøgn. Disse festene var opprinnelig knyttet til kulten av forfedrene og bekreftelse av slektens samhold, men har i nyere tid til en viss grad fått et mer verdslig preg.
Geologi og landformer
Japan er en del av de bueformede sonene langs østsiden av Asia som er dannet ved kollisjon mellom stillehavsplaten, som beveger seg mot vest, og den eurasiske platen, som beveger seg mot øst. Det er bygd opp av avleiringer fra silur til tertiær, og av vulkanske bergarter fra de samme tidene. Øyenes nåværende begrensning skyldes jordskorpebevegelser i ny tid. Japan har betydelig seismisk aktivitet og er et av de mest aktive områder i jordskorpen. Det forekommer årlig rundt 1500 jordskjelv. Det finnes nærmere 200 aktive vulkaner, og vulkanske avsetninger dekker nesten 25 % av landets overflate. Både på Hokkaido, nordlige og midtre Honshu og på det sørlige Kyushu finnes store områder med aktive vulkaner, varme kilder og geysirer. De store dypene utenfor kysten av Japan er også hyppig utsatt for jordskjelv og kan skape ødeleggende tsunamier.
Over hele Japan har de kompliserte foldningene og forkastningene skapt en sammensatt mosaikk av landformer. Alle øyene er fjellrike, men særlig fremtredende fjellområder er oppstått på steder hvor flere foldebuer løper sammen. Gjennom det sentrale Honshu går Japanske alper med flere topper på over 3000 moh. Høyest og mest berømt av alle japanske fjell er Fuji-san (3776 moh.), sørvest for Tokyo. Kystlinjen har en samlet lengde på 27 200 km. Langs Stillehavet og Innlandshavet (Setonaikai) ligger lave kyst- og elvesletter; den største av disse er Kantosletta som dekker et område på over 15 000 km2.
Klima
Japan har et monsunklima med en utpreget årstidsveksling av de dominerende vindretninger, men med betydelige variasjoner, både fra nord til sør, og fra øst til vest. De 4 store øyene dekker en breddesone på ca. 14 grader, omtrent som Norge. Klimaforskjellen mellom den nordlige og den sørlige delen er imidlertid større enn breddeforskjellen alene skulle tilsi. Dette skyldes havstrømmer, den varme Kuroshio fra sørvest og den kalde Oyashio fra Beringhavet, som preger den nordlige delen. Til tross for den maritime beliggenhet får klimaet, særlig i nord, et kontinentalt preg, noe som skyldes vintermonsunen fra Asia.
Forskjellen mellom høyeste og laveste månedsmiddeltemperatur lengst i nord er 20–25 °C, mens den ved Europas vestkyst til sammenligning er 10–15 °C. I nord finner vi det vinterkalde snø/skogklima med middeltemperatur ?5 til ?10 °C for januar og februar, 15–20 °C for august. Det sørlige Japan har et temperert klima med subtropisk preg. Middeltemperatur for januar og februar er 5–10 °C, for juli og august til dels over 25 °C.
Hele Japan mottar relativt store nedbørmengder, fra 800 mm til over 3000 mm årlig. I den sørlige del av landet ligger årsnedbøren vanligvis på mellom 1500 og 2500 mm, men nedbøren avtar hurtig mot nord. I alle årets måneder faller det nedbør over hele landet, men nedbørfordelingen varierer fra øst til vest. De fleste områder i den østlige delen av Japan mottar de største nedbørmengder om sommeren i forbindelse med sørøstmonsunen; den vestlige delen av Japan får derimot mest nedbør om vinteren i forbindelse med nordvestmonsunen som tar opp fuktighet over Japanhavet.
De store temperaturforskjellene mellom sør og nord om vinteren, gir en ustabil værtype med vandrende lavtrykk og nedbørområder (frontaktivitet). Sammenstøtet mellom varme og kalde havstrømmer er årsak til betydelige tåkedannelser over visse kyststrekninger, og i farvannet omkring det nordlige Japan er vedvarende tåke karakteristisk også om sommeren. Om høsten kan tropiske stormer (taifuner) gjøre store skader ved kysten lengst sør.
Planteliv
Planteveksten er frodig, rik og svært variert. Over halvparten av landet er skogdekket, i Midt-Japan ligger skoggrensen på 2800 moh., og bare de aller høyeste fjelltoppene stikker opp over skogen. Barskogen er meget utbredt, den består mest av østasiatiske eller spesielt japanske arter av furu, gran og edelgran, og dessuten av lerk og japanseder. Av dvergtrær finner vi f.eks. dvergfuruarten Pinus parviflora øverst på fjellene på Honshu. I løvskogene dominerer eik, ask, lønn, bøk og bjørk i nord, mens det lenger sør utenom oppdyrkede områder er store, vintergrønne skoger med kristtorn, eik, laurbær og magnolia. Lengst sør vokser både palmer og bambus, og på Ryukyuøyene finnes tropiske mangroveskoger. Floraen er meget artsrik, med en mengde endemiske arter.
Japan – dyreliv. Dyregeografisk hører Japan til den palearktiske region. Faunaen ligner den man finner i Sibir, Mandsjuria og Korea. Store pattedyr som villsvin og den flekkete sikahjorten forekommer fortsatt i avsidesliggende skoger. Sørhare, rødrev, snømus og røyskatt er vanlige. Den vaskebjørnlignende mårhunden går i hi om vinteren. Japanmakaken finnes på de fleste øyene unntatt Hokkaido og er verdens nordligste apeart. Den klarer seg godt i snø, noen aper bader i varme kilder vinterstid. Japansyvsover, kragebjørn og ullserov eller geiteantilope finnes i fjelltraktene. Hare, pipehare, vanlig flygeekorn og brunbjørn finnes bare på Hokkaido.
Mer enn 540 fuglearter er observert, av dem hekker ca. 230. Japan, særlig Hokkaido, har tallrike arter felles med Europa (sjøfugler, rovfugler, linerle, kjøttmeis m.fl.). Mange ender, finker og buskspurver fra Sibir og Mandsjuria overvintrer. Krypdyrfaunaen omfatter ferskvannsskilpadder, øgler og noen få giftslanger. Den sjeldne og primitive japanske kjempesalamanderen holder til i kalde fjellbekker. Den blir opptil 1,5 m lang og er fredet. Elver og kystfarvann er meget fiskerike. Delfiner, niser og noen selarter kan påtreffes i farvannet rundt Japan, havoter nord for Hokkaido. Ryukyuøyene har mangroveskog med innslag av sørasiatisk fauna.
Japan – beliggenhet. Japan ligger mellom 24° (Ryukyuøyene) og 45° 40? n.br. og mellom 123° og 146° ø.l. Øygruppen er skilt fra det asiatiske fastlandet av Japanhavet og det 200 km brede Tsushima- og Koreastredet. Okhotske hav og La Pérouse-stredet danner skillet mot Sakhalin (Russland) i nord. Øst- og sørkysten av øyene vender mot Stillehavet. Japan består av de fire hovedøyene Honshu, Hokkaido, Kyushu og Shikoku – samt nærmere 3500 mindre øyer og holmer. Fra nord til sør spenner øyene over en avstand av 3000 km.
Fra 1980-årene
I 1983 ble Tanaka, fortsatt leder for LDPs største fraksjon, dømt til fire års fengsel, en dom som rystet Japans politiske establissement. Likevel kunne statsminister Yasuhiro Nakasone lede LDP frem til partiets hittil største seier ved parlamentsvalget 1986. Året etter ble Nakasone avløst som regjeringssjef av Noboru Takeshita, som hadde overtatt majoriteten av Tanakas LDP-fraksjon.
Takeshita-regjeringens største problem var den stadig alvorligere tvisten med USA pga. Japans kraftig voksende handelsoverskudd. Etter bare sju måneder ble den rystet av en ny skandale: en rekke ledende LDP-politikere og embetsmenn hadde fått kjøpe billige aksjer i industrikonsernet Recruit, og kunne håve inn store gevinster. Flere ministre, deriblant finansminister Kiichi Miyazawa, måtte trekke seg. Da det ble kjent at også statsministeren hadde mottatt bestikkelser fra Recruit, falt Takeshita-regjeringen i 1989.
Velgernes støtte til LDP sank drastisk, og ved valget 1989 tapte partiet for første gang flertallet i Overhuset. Valgets vinner var Japans sosialistparti (JSP) og dets leder Takako Doi, den første kvinnen som hadde ledet et stort japansk parti.
Keiser Hirohito døde i januar 1989 og ble i november 1990 etterfulgt av sønnen Akihito. Den nye keiserepoken fikk navnet Heisei. Kuwait-krisen i 1990 og vestmaktenes påfølgende krig mot Irak utløste debatt om Japan skulle bistå de allierte med ikke-stridende militært personell. LDP-regjeringens forslag om dette ble trukket tilbake etter heftig kritikk. 1992 vedtok parlamentet likevel en omstridt lov som åpnet for at japanske soldater kunne delta i fredsbevarende FN-operasjoner på bestemte vilkår. 1992-vedtaket ble 2001 utvidet til også å gjelde overvåkning av våpenhviler, avvæpning av lokale styrker og patruljering i demilitariserte soner. Japanske soldater skal kunne bære våpen, ikke bare til selvforsvar, men også for å beskytte bl.a. flyktninger og bistandspersonell. Japanske militære har siden arbeidet under FN-flagget i bl.a. Kambodsja, Mosambik, Zaïre, Sinai og Bosnia. Japan sendte des. 2003 ca. 550 ikkestridende militære til støtte for USA-ledede koalisjonsstyrker i Irak. Japan har en teknisk svært avansert forsvarsmakt, fullt utbygd med hær, flåte og flyvåpen, og med et av verdens største forsvarsbudsjetter.
Politiske og finansielle skandaler fortsatte å tære på LDPs prestisje i 1990-årene. Shin Kanemaru, ansett som LDPs mektigste mann, ble 1992 avslørt for å ha tatt imot ca. 25 mill. kr i bestikkelser, og også dømt for skatteunndragelse av et enda større beløp. En sterk misnøye med LDPs «pengepolitikk» vokste frem. 1993 ble to nye konservative «reformpartier»: Shinhinto (Fornyelsespartiet) og Sakigake (Pionerpartiet) dannet av avhoppere fra LDP. Et kraftig LDP tapte valget i juli 1993, og ble drevet over i opposisjonen. En politisk epoke tok dermed slutt, med det første regimeskifte på 38 år. 1993-valget snudde helt om på japansk politikk. Velgerne sviktet også det største opposisjonspartiet, Sosialdemokratene, SDP (som frem til 1991 het Japans sosialistparti, JSP).
En politisk broket 7-partikoalisjon med LDP-avhopperen Morihiro Hosokawa som leder, kom til makten på reformløfter. Den eneste betydelige reformen var ny valgordning; en kombinasjon av flertallsvalg i enmannskretser (300 mandater) og forholdstallsvalg (200 mandater). Det ble satt grenser for hvor store donasjoner politikere kan ta i mot.
Reformpartienes to regjeringer fikk knapt to års levetid. Sosialdemokratene brøt 1995 ut av Tsutomu Hatas regjering og gikk i koalisjon med sin gamle politiske erkefiende, LDP, tross store ideologiske sprik. Sosialdemokraten Tomiichi Murayama ble statsminister. Han overrasket med å bryte mange av partiets hevdvundne prinsipper, f.eks. skulle «selvforsvarsstyrkene» ikke lenger betraktes som stridende mot Japans pasifistiske forfatning. Murayama overlot 1996 statsministerposten til LDPs Ryutaro Hashimoto, som dannet en mindretallsregjering etter feilslåtte koalisjonsforsøk.
Japanernes misnøye med vedvarende økonomisk lavkonjunktur og gjentatte finansskandaler skapte politisk turbulens. Nye partiallianser ble dannet, for snart å gå i oppløsning. Foran parlamentsvalget 1996 debuterte Japans demokratiske parti DJP (Minshuto), som ble underhusets 3. største parti. I 1997 sprakk landets største opposisjonsparti, det bare tre år gamle Nye fremskrittspartiet (NFP), som hadde en firedel av underhusmandatene. Hashimoto ble tvunget til avgang etter valgnederlag 1998. To påfølgende LDP-regjeringer (med det buddhistiske Nye Komeito som partner) fikk kort levetid.
April 2001 ble Junichiro Koizumi valgt til ny LDP-leder, og ble dermed Japans 9. statsminister på ti år. Som «forandringens mann» nøt han innledningsvis en sjelden popularitet med sin uvørne lederstil og djerve reformforslag, bl.a. ville han bekjempe «jerntriangelet av egeninteresser» mellom politikere, storfinans og byråkrati. Hans første reformtiltak var å utnevne fem kvinnelig statsråder, flere enn i noen tidligere regjering. Fremst blant disse var den frispråklige utenriksministeren Makiko Tanaka, som imidlertid snart fikk avskjed. Få av reformløftene ble fulgt opp, og Japan gikk inn i ny lavkonjunktur. I nov. 2003 blåste valgvinden kraftig for Japan-demokratene DJP, som økte mandattallet til 177, mens LDP falt noe tilbake til 244. I nesten 50 år hadde LDP dominert japansk politikk med en form for ettpartistyre – bare under en 11-måneders periode i 1993–94 var partiet helt ute av regjeringskontorene. 2003-valget tydet på at Japan rykker nærmere et to-partisystem med LDP og JDP som hovedaktører.
Aug. 2005 skrev Koizumi ut nyvalg etter at overhuset hadde forkastet hans plan om gradvis privatisering av det mektige postverket, et kjernepunkt i hans økonomiske reformprogram. 37 LDP-representanter stemte imot statsministeren. Etter å ha dominert japansk politikk med nesten uavbrutt regjeringsmakt siden 1955, ble LDP nå kastet ut i full splittelse. Med sine bank- og forsikringsorganer antas postverket å være verdens største finansinstitusjon med en forvaltningskapital på 350 billioner yen (ca. 20 billioner kr). Poststridens kjerne er bruken av overskuddet fra driften, som angivelig favoriserer enkelte LDP-fraksjoner.
17. januar 1995 ble Koberegionen rammet av et jordskjelv som tok over 5100 menneskeliv, det verste i Japan siden 123 000 døde under katastrofeskjelvet i Tokyo 1923. I mars samme år kom et nytt sjokk: Over 5000 mennesker ble rammet av nervegassen sarin i Tokyos tunnelbane, og av disse døde 12. Sporene førte til en bisarr religiøs sekt, Aum Shinrikyo, ledet av den blinde guruen Shoko Asahara, som spådde verdens undergang. Asahara og 12 andre ble siden dømt til døden, men inntil aug. 2005 var ingen av dødsdommene eksekvert.
Økonomisk utvikling
Etter Japans «gjennombrudd» som økonomisk makt i 1960-årene var økonomien preget av sterk ekspansjon. 1971–90 var den årlige veksten ca. 4,5 % i gjennomsnitt. I 1990-årene var veksten bare omkring én prosent. Etter 1980 har Japan rangert som nr. 2 i verden (etter USA) i industriproduksjon og stod for rundt 15 % av verdens samlede BNP. Til tross for at Japans eksport bare utgjorde 10 % av landets BNP, svarte Japan for drøye 10 % av verdenshandelen. År 2000 var Japan fortsatt verdens 3. største handelsnasjon etter USA og Tyskland, men ble nå i stigende grad utfordret av Kina.
Eksportvekst førte til et stort handelsoverskudd i 1980-årene og frem til midten av 1990-årene. Dette, sammen med høy innenlandsk sparing, gjorde Japan til verdens største långiver. Særlig fra midten av 1980-årene gikk det fra Japan en kolossal kapitalstrøm utover verden, noe som ble en drivkraft for verdensøkonomien. Toppen ble nådd 1989 med en kapitaleksport på ca. 400 milliarder dollar. 1990 ble de 10 største japanske bankene også rangert som verdens 10 største, men snart skulle flere av storbankene komme på konkursens rand.
Sterke spekulative tendenser fikk aksje- og eiendomspriser til å svulme opp, særlig i årene 1985–89 («bobleøkonomien»). Et kraftig omslag kom 1990 med sterkt fallende priser. Etter 60 måneders uavbrutt vekst i BNP, gikk Japan 1991 inn i etterkrigstidens lengste lavkonjunktur. Til tross for store tapsavskrivninger i årenes løp anslo kredittilsynet i 2003 mengden av problemlån til ca. 2600 milliarder kroner.
Japans økonomiske politikk har vært preget av et utstrakt samvirke mellom næringsliv og stat. Særlig gjennom handels- og industridepartementet MITI gir regjeringen retningslinjer og direktiver som det forventes at bedriftene lojalt retter seg etter. Det hevdes derfor at økonomien snarere fungerer som sentralstyrt kartelløkonomi enn en fri markedsøkonomi. En betydelig avregulering har imidlertid funnet sted siden 2. halvdel av 1990-årene. Særlig siden ca. 1990 har tjenesteyrkenes andel av BNP steget, mens prosessindustrien viser nedgang, delvis som følge av utflagging til Kina i stor skala.
Etter kraftig ekspansjon siden ca. 1960, opplevde Japan stagnasjon i eksporten i løpet av 1990-årene. Næringslivet har slitt med overkapasitet etter 1980-årenes store investeringer. LDP-regjeringene har forsøkt å stimulere økonomien med en rekke «tiltakspakker» og store offentlige prosjekter. Den største av disse ble lansert i kriseåret 1998 med en ramme på ca. 950 mdr. kr. Rundt tusenårsskiftet var deflasjon, et varig fall i det generelle prisnivået, et kjerneproblem i økonomien. Japan fikk 2003 en ny sentralbanksjef, Toshihiko Fukui, som myket opp forgjengerens svært rigide pengepolitikk. Mer likviditet ble nå pumpet inn i det økonomiske kretsløpet.
For japansk økonomi blir «eldrebølgen» ansett som en formidabel utfordring. I 1970-årene hadde Japan den yngste befolkningen av samtlige OECD-land, men innen 2015 antas det at japanerne blir eldst. Dette kan få store følger for samfunnsøkonomien og forbruksmønsteret. År 2000 var det i Japan fire yrkesaktive for hver pensjonist; innen 2020 vil det etter det nåværende system antakelig bare være to yrkesaktive per pensjonist. En foreløpig justering av pensjonssystemet fant sted i 2000: Frem til 2013 skal pensjonsalderen suksessivt økes fra 60 til 65 år, og enkelte pensjons- og velferdsytelser reduseres. Beregninger tyder på at den lave fødselsraten og raske aldringen også vil gi seg utslag i mangel på arbeidskraft.
Utenrikspolitikk
Den japansk-amerikanske sikkerhetspakten av 1951, revidert 1960 og 1996, har vært en hjørnestein i forholdet Tokyo–Washington. Den er ingen gjensidig militærallianse i vanlig forstand, men gir USA rett til baser på japansk territorium; ennå i 2005 var ca. 35 000 USA-soldater stasjonert på de japanske øyer, flest på Okinawa. Sikkerhetspakten har ellers vært omstridt i Japan, og tendenser til opprustning har vakt sterke negative reaksjoner hos nabolandene.
Toppmøtet Hashimoto–Clinton i 1996 stadfestet forsvarsalliansen. Japan påtok seg etter amerikansk ønske en utvidet forsvarspolitisk rolle, også regionalt. Med sin pasifistiske grunnlov har Japan siden 1950-årene ansett seg selv som forhindret fra å delta i fredsbevarende operasjoner med væpnede styrker. Lovendringer etter terroristangrepene i USA 11. september 2001 har muliggjort en mer aktiv rolle. En grunnlovsrevisjon har også omfattet den omstridte paragraf 9, der Japan frasa seg retten til å løse internasjonale konflikter ved bruk av trusler eller militær makt.
Japan holdt etter verdenskrigen en lav utenrikspolitisk profil til tross for landets voksende økonomiske styrke, og var på flere måter en støttespiller for USA. Etter slutten på den kalde krigen er Tokyo blitt mer aktiv i sin utenrikspolitikk, særlig i Asia. I perioden 1991–2002 var Japan verdens største bistandsgiver nominelt med årlige bidrag på ca. 10 mdr. dollar, og nest største bidragsyter til FN-systemet med en femdel av FNs budsjett. Kritikere hevder imidlertid at Japans bistandspolitikk styres mer av hensynet til japanske interesser enn mottagernes behov. Siden 2002 har bistanden fra Japan vært nest størst nominelt og utgjort bare vel 0,2 % av landets BNP.
Handelspolitisk ubalanse har siden midten av 1980-årene ført til gnisninger i forholdet Japan–USA. Tidlig i 1990-årene satte Japans handelsoverskudd rekord på rekord. Toppen ble nådd i 1993 med et løpende handelsoverskudd på 131,3 milliarder dollar; dette utløste massiv internasjonal kritikk og krav om utvidet markedsadgang. USA truet flere ganger med straffetoll, og Japan påla seg selv sk. frivillige eksportrestriksjoner. Handelsoverskuddet falt markant fra midten av 1990-årene, en følge av at Japan importerer mer og har lagt mye av industriproduksjonen til utlandet.
Forsøkene på å slutte en fredsavtale med Sovjetunionen/Russland har strandet gang på gang, pga. tvisten om råderetten over fire øyer (Shikotan, Kunashiri, Etorofu og Habomai) i Kurilenekjeden nord for Hokkaido. Etter Mao Zedongs død i 1976 skjedde en rask tilnærming til Kina, lettet av Kinas raske utvikling mot markedsøkonomi. Japan ble Folkerepublikkens største handelspartner, og en vesentlig del av landets prosessindustri ble særlig i 1990-årene flyttet til Kina.
President Jiang Zemin avla 1998 det første kinesiske statsbesøk i Japan. Møtet ble ingen suksess, da de to lands toppledere ikke ble enige i synet på krigen mellom Kina og Japan (1931–1945). Japanske troppers fremferd under krigen er fortsatt et ømt punkt. Forslag om å gi Japan fast plass i FNs sikkerhetsråd er gjentatte ganger blitt møtt med trusler om kinesisk veto. Forslaget har derimot fått Norges støtte.
Japan har tradisjonelt vært Norges største handelspartner i Asia, og holdt 2004 fortsatt posisjonen som største eksportmarked (vareeksport 6,9 mdr. kr; Japan var dertil et av de største markeder globalt for norsk skipsfart med 800 skipsanløp). Siden 2002 har imidlertid Norge importert mer fra Kina enn Japan. En forskningsavtale undertegnet under statsminister Kjell Magne Bondeviks Japanbesøk 2003, åpner for utvidet samarbeid innen vitenskap og teknologi. Japans keiserpar besøkte Norge i mai 2005 som gjenvisitt etter det norske kongeparets Japanbesøk i 2001.
