Jamaica

Selvstendig stat i Karibia. Jamaica hører til øygruppen Store Antiller, og er den tredje største øya i Karibiske hav (etter Cuba og Hispaniola). Til Jamaica hører også noen ubebodde småøyer i sør. Nærmeste punkt på det amerikanske kontinent er Cabo Gracias a Diós i Nicaragua, ca. 500 km i sørvestlig retning; avstanden til Cuba er ca. 150 km og til Haiti 190 km.

Jordbruket spiller fortsatt en sentral rolle i landets økonomi, men eksporten av bauxitt og aluminiumoksid gir, sammen med turisttrafikken, de største bidragene til nasjonalproduktet. Jamaica er et forholdsvis fattig land, med økonomiske og sosiale problemer som flere ganger har resultert i uroligheter.

Columbus kom, som første europeer, til Jamaica i 1494. Han kalte øya Santiago og uttrykte at det var den vakreste øy man kunne ha for sine øyne. Jamaica ble kolonisert fra 1509 og var spansk til 1655, deretter britisk koloni. Indre selvstyre 1959, uavhengighet 1962. Jamaica er medlem av Commonwealth og har den britiske monark som statsoverhode.

Navnet er en engelsk forvanskning av arawak-ordet Xaymaca, ‘(øya med) overflod av kilder’.

Jamaica – geologi og landformer. Jamaica inngår i det tertiære fjellsystem som løper gjennom Antillene, og ligger på den undersjøiske ryggen som forbinder Honduras med det sørlige Hispaniola. Området har vært nedsunket, og de eldre krystallinske bergartene er overdekket av tykke kalksteinslag, som nå utgjør over halve arealet. Etterfølgende hevninger, sprekkdannelser og forkastninger har etterlatt flere parallelle fjellkjeder vest–øst. Den dominerende kjede er Blue Mountains lengst øst. Gjennomsnittshøyden er ca. 1000 m, og det høyeste punkt er Blue Mountain Peak (2256 moh.). En smal kystslette, som er bredest i sør og vest, rammer inn øya. De fleste strendene er på nord- og vestkysten. Det indre består av et kalksteinsplatå, 300–500 moh., avbrutt av forkastninger og med mange karstfenomener. Et særlig komplisert karstlandskap, Cockpit Country, finnes i nordvest, ved Montego Bay. Vestkysten og deler av sørkysten er omgitt av korallrev.

Klima

Tropisk klima langs kysten og i lavlandet, mer temperert i høyden. Årsmiddeltemperaturen er i lavlandet 26–27 °C med liten årlig variasjon. I de høyereliggende områdene i innlandet er temperaturene og luftfuktigheten lavere. Kingston har 25 °C i middel for kaldeste måned (jan.–feb.) og 29 °C for varmeste måned (aug.). Nedbørfordelingen er preget av de topografiske forhold. Lavlandet i sør ligger i regnskyggen av fjellene, og får 750–1500 mm i året, hovedsakelig om sommeren. Nord- og østvendte fjellskråninger mottar opptil 5000 mm nedbør i året i forbindelse med vinterens og vårens nordøstlige vinder. Fra august dominerer østlige og sørøstlige vinder, og tropiske stormer kan i denne perioden volde store ødeleggelser.

Jamaica – planteliv. Som i andre fuktig-tropiske strøk består den naturlige floraen i hovedtrekk av busker og trær. I de lavere delene er det lite igjen av den opprinnelige vegetasjonen. På kystsletta i sør vokste det tidligere en glissen skog med løvfellende busker og lave trær, bl.a. akasiearter og en rekke andre tornete arter av erteblomstfamilien, og med en undervegetasjon av kaktusarter og planter i ananasfamilien. Lenger oppe har det vært skoger med bl.a. vestindisk seder, Cedrela odorata, og mahogni. På nordsiden av øya er det regnskog, men i de nederste områdene er skogen for en stor del erstattet av bananplantasjer. Fjellregnskogen er svært rik på bregner, både epifytter (særlig i hinnebregne- og sisselrotfamilien) og trebregner, bl.a. Cyathea. Det finnes over 3000 arter frøplanter på Jamaica. Mange er enfrøbladede epifytter, særlig i slektene Brassavola, Oncidium og Broughtonia i orkidéfamilien og i ananasfamilien. En merkeplante er den fargestrålende heliconia-planten, Heliconia caribaea. Over 800 arter er endemiske.

Dyreliv

Foruten flaggermus og en nylig utdødd spissmusart er jamaicahutiaen øyas eneste opprinnelige landpattedyr. Hutiaen, en stor gnager i beverrottefamilien, var ettertraktet på grunn av kjøttet og falt dessuten som offer for innførte rovdyr. Mungoen ble innført fra India i 1872 som ledd i kampen mot rotter (som hadde fulgt med menneskene hit tidligere) og slanger. Jamaica har 25 flaggermusarter, bl.a. bulldogflaggermusen som lever av fisk. Minst 300 fuglearter er observert og mer enn 25 er stedegne (endemiske), bl.a. flere duer, papegøyer, gjøker, kolibrier og tyranner. I kystfarvannet lever dugong (en sjøku) og havskilpadder. Mer enn 700 fiskearter forekommer i tilknytning til korallrevene.

Jamaica – befolkning. Folketallet ble i 2005 beregnet til 2,7 mill. Den årlige befolkningstilveksten ble beregnet til 0,9 % for perioden 1993–2003 og til 0,7 % for 2004. Fødselshyppigheten har sunket fra omkring 40 ‰ i 1960-årene til 16,6 ‰ i 2004, delvis som følge av familieplanlegging. Ved midten av 1980-årene var 40 % av befolkningen under 15 år, i 2004 var andelen sunket til 27 %. Utvandringen er stor, særlig på grunn av stor arbeidsledighet. Det lever i dag ca. 2 mill. jamaicanere utenfor Jamaica. De fleste emigrerer til Storbritannia, USA og Canada.

Jamaica var opprinnelig befolket av arawaker. Etter den spanske koloniseringen ble denne befolkningen dramatisk redusert. Fra siste del av 1600-tallet foregikk en betydelig import av slaver fra Afrika, og dagens befolkning er i stor grad etterkommere av disse og innvandrere fra Europa og Asia, særlig Japan og Kina. Jamaica har således, som ellers i Karibia, en etnisk svært blandet befolkning.

Befolkningen er meget ujevnt fordelt på øya. Kystslettene og fjelldalene er svært tett befolket, mens kalkplatåene har en lav befolkningstetthet. Som følge av flytting fra landsbygda bor en stadig økende andel av befolkningen i byer (1960 31 %, 2001 57 %). Største byer er hovedstaden Kingston, Spanish Town, Portmore og Montego Bay.
Religion

Om lag 80 % av befolkningen regnes som kristne, ca. 70 % protestanter og 11 % katolikker. Kristendommen har sterke innslag av vestafrikanske religioner, bl.a. gjennom kumina, en folkereligion som ble utviklet i slavetiden. Jamaicas folkereligiøsitet er preget av rastafari-bevegelsen, som også er nært knyttet til kristendommen. Keiser Haile Selassie av Etiopia (Ras Tafari) blir sett på som frelsesskikkelse.
Språk

Offisielt språk er engelsk. Omgangsspråket (patwa) er et kreolspråk med ordforråd hovedsakelig fra engelsk, men med mange lånord fra vestafrikanske språk og med særegen uttale. Som skriftspråk og administrasjonsspråk brukes standard engelsk.

Jamaica – næringsliv. Jamaicas økonomi er i hovedsak er basert på turisme, bauxitt- og aluminiumsproduksjon, bananer og sukker. I 1970-årene forsøkte myndighetene å skape et mer sosialistisk samfunn, med jordreformer, nasjonaliseringer og flere velferdsordninger m.m. på programmet. Voksende økonomiske problemer satte imidlertid en stopper for dette eksperimentet, og for å få bukt med de økonomiske problemene, bl.a. den betydelige statsgjelden og høye inflasjonen, ble det senere ført en stram penge- og finanspolitikk, med bl.a. privatisering av statlige bedrifter.

En stor andel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og landet har et forholdsvis lite kjøpekraftig hjemmemarked, noe som er til hinder for en økonomisk utvikling. Andre problemområder er en lite utbygd infrastruktur, narkotikatrafikk og korrupsjon. I tillegg kommer lave priser på verdensmarkedet på de viktige produktene bauxitt og aluminium samt at manglende nyinvesteringer og ustabile værforhold rammer sukker- og kaffeproduksjonen. Et lyspunkt i økonomien er imidlertid en positiv utvikling innen turistnæringen. Tjenesteytende næringer bidrog i 2003 med drøye 60 % av både BNP og sysselsettingen.
Landbruk

Landbruket (inkl. fiske) bidrog i 2002 med drøye 5 % av BNP og sysselsatte i underkant av 20 % av de yrkesaktive. Landbruket spiller fortsatt en viktig, men avtagende, rolle i landets økonomi. Jordbruket har flere ganger blitt hardt rammet av ødeleggelser i forbindelse med orkaner, bl.a. av orkanen Ivan i 2004 da nesten 2/3 av kaffeavlingene ble ødelagt.

Det aller meste av den dyrkede jorden hører til plantasjer, og ca. 75 % av bøndene er småbrukere. Både småbrukene og storbrukene produserer for eksport. Sukkerrør er viktigste eksportvekst, og dyrkes særlig på kystslettene. Produksjonen av råsukker var 153 540 tonn i 2003 (mot 355 000 tonn i 1975). Andre viktige salgsvekster er bananer, som særlig dyrkes på den fuktige nordøstkysten, samt sitrusfrukter, kaffe og kakao. Det dyrkes også en del krydder; Jamaica er verdens største produsent av allehånde. Til lokalt forbruk dyrkes bl.a. mais, rotfrukter (søtpoteter, yams, maniok), tobakk og kokosnøtter. Det oppmuntres til dyrking av ris og frukt, både for å redusere matimporten og for å variere eksporten fra jordbruket. Jamaica er ikke selvforsynt med matkorn og andre basismatvarer. Geiter, kveg og svin er viktigst i husdyrholdet.

Tømmerproduksjonen var i 2001 874 000 m. Skog dekket 16 % av Jamaicas totalareal i 2000. Dette var en nedgang fra 23,5 % ti år tidligere. Avskogingen i landet skjer i et tempo som er blant verdens aller høyeste. Fiske har liten økonomisk betydning
Bergverk

Jamaica er en av verdens ledende produsenter av bauxitt. Bauxitt er det viktigste råstoffet i aluminiumsproduksjon. Produksjon av bauxitt (13,4 mill. tonn 2003) og aluminiumoksid bidrog i 2003 med ca. 65 % av landets samlede eksportinntekter. Sysselsettingsmessig har næringen mindre betydning; bergverk sysselsatte i 2003 kun 0,4 % av yrkesbefolkningen.

Det brytes også kalkstein, noe gips og marmor. Forekomster av gull.
Industri

Industrien er i stor grad basert på bearbeiding av bauxitt og råvarer fra jordbruket, særlig sukker. Fremstilling av mat- og drikkevarer samt tobakk står for ca. 70 % av den totale industriproduksjonen. Det er, særlig i hovedstadsområdet, vokst opp en allsidig forbruksvareindustri hvor produktene spenner fra tekstiler og skotøy til metallvarer og byggematerialer. Deler av denne industrien møter imidlertid sterk konkurranse fra billigimport av varer fra lavkostnadsland i Asia.

I et forsøk på å fremme industriutviklingen er det opprettet økonomiske frisoner ved Kingston, Montego Bay og Spanish Town, med sikte på etablering av utenlandske selskaper. De nye industriene har imidlertid i liten grad kunnet bedre den økonomiske situasjonen i landet. Industrien (inkl. bergverk) bidrog i 2003 med drøye 30 % av BNP og sysselsatte ca. 18 % av yrkesbefolkningen.
Turisme

Turismen gir et viktig bidrag til økonomien. Næringen er tidvis rammet av perioder med politisk og sosial uro. I 2003–04 besøkte 1,4 mill. turister øya, eksl. cruiseskipturister. Ca. 70 % av turistene kommer fra USA. De fleste turistmålene ligger langs nordkysten; i Montego Bay, Ocho Rios og Port Antonio ligger en rekke luksushoteller
Utenrikshandel

Siden midten av 1970-årene har Jamaica hatt underskudd i handelsbalansen med utlandet. Ubalansen skyldes både reduserte priser på landets eksportprodukter (bauxitt og sukker) og økende import. Den dramatiske devalueringen av landets valuta i første halvdel av 1980-årene økte samtidig importkostnadene. Eksporten, som tidligere var dominert av sukker og bananer, består nå av primært av aluminiumoksid og bauxitt (8 %). I 2003 utgjorde sukker kun 5 % av eksporten.

Jamaica er medlem av det karibiske fellesmarkedet CARICOM, men viktigste avtaker av eksporten er USA, dernest Canada og Storbritannia. Andre EU-land og Norge er også viktige mottakere av eksporten. Viktigste importvarer er maskiner og transportutstyr, brensel, kjemikalier, matvarer og forskjellige forbruksvarer. Størstedelen av importen kommer fra USA (44 %), dernest fra land innen CARICOM og ellers land i Latin-Amerika.

I siste del av 1980-årene var det anslått at verdien av den illegale handelen med marihuana (både salg av egenproduksjon og som transittland) oversteg verdien av hele den legale eksporten.
Samferdsel

Øya har et relativt godt utbygd veinett som følger kysten rundt øya, og som skjærer gjennom øya i retning nord–sør der fjellene gjør det mulig. En mindre jernbane, ca. 200 km, binder Kingston sammen med Montego Bay på nordvestkysten, og med Port Antonio på nordøstkysten. Internasjonale lufthavner finnes ved Palisadoes (Norman Manley) 22 km utenfor Kingston og ved Montego Bay (Sangster). Viktigste havnebyer er Kingston, Montego Bay og Port Antonia.

Jamaica – skole og utdanning. 98 % av barna går i den 6-årige grunnskolen. 62 % av disse skolene (all-age schools) tilbyr 9-årig skolegang. Ungdomsskolen er 3-årig, den videregående skolen 2-årig. Videregående opplæring tilbys i en rekke ulike skoleslag.

Forskjellen mellom det kreolske talespråket og det offisielle engelske språket har vært en barriere i undervisningssammenheng. For å bedre undervisningen har det vært lagt stor vekt på at undervisningens innhold er tilpasset lokale forhold.

Ca. 14 % av ungdommen går videre til høyere utdanning ved to universiteter og en rekke colleges. University of the West Indies har en avdeling i Kingston med fem fakulteter. Universitetet ble grunnlagt 1948 og fikk status som et fullverdig universitet 1962. Ca. 13 % av den voksne befolkningen regnes å være analfabeter (2000).

Jamaica – musikk. Jamaicas musikk er preget av møtet mellom afrikanske og europeiske tradisjoner. Øyas urinnvånere, arawakindianerne, så vel som deres musikk, ble utryddet før engelskmennene erobret øya. Maroons, etterkommere etter rømte slaver som etablerte sine egne samfunn i fjellene, har bevart musikkformer som den dag i dag har umiskjennelig afrikansk preg.

Britiske og afrikanske tradisjoner er smeltet sammen i de fargerike prosesjonssangene under julefeiringen (jonnkunnu). Kumina-kultens sang, tromming og dans har først og fremst afrikanske røtter, mens mento, som nærmest er en jamaicansk variant av calypso, kombinerer afrikansk rytmefølelse med europeisk melodikk.

I 1950-årene skjedde en sammensmelting av mento og rhythm’n’blues fra USA, som jamaicanerne hørte på radio, og denne musikken ble kalt ska. Den ble etter hvert kjent også i Europa, gjennom artister som Desmond Dekker. Reggaemusikken utviklet seg på grunnlag av ska i 1960-årene, med langsommere rytmer og samfunnskritiske tekster som ofte var inspirert av den religiøse rastafari-bevegelsen. En rekke reggae-artister, med Bob Marley i spissen, gjorde suksess i store deler av verden, og reggae har siden 1970-årene vært et viktig element i moderne vestlig populærmusikk.

Et særtrekk ved populærmusikken på Jamaica er den rollen mobile diskoteker, såkalte sound systems, har spilt siden 1960-årene. Etter hvert begynte disc-jockeyene å bruke plater som akkompagnement for egne, improviserte monologer. Dette ble kalt toasting, og denne musikken inspirerte i sin tur rap- og hiphop-musikken i USA. Landets musikk blir dokumentert, utforsket og formidlet ved Jamaica School of Music.

Jamaica – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 1962 er Jamaica en parlamentarisk-demokratisk enhetsstat. Landet er medlem av Commonwealth og har den britiske monark som titulært statsoverhode. Monarken er representert ved en generalguvernør, utnevnt etter forslag av Jamaicas statsminister.

Lovgivende makt er lagt til nasjonalforsamlingen bestående av et utnevnt senat og et folkevalgt representanthus. Det første har 21 medlemmer – 13 utnevnt etter forslag fra statsministeren og 8 etter forslag fra opposisjonslederen. Senatorene sitter i fem år. Representanthuset har 60 medlemmer, som velges i enkeltpersonkretser for fem år. Stemmerettsalderen er 18 år. Statsministeren utgår fra flertallet i representanthuset. Også regjeringen utnevnes av generalguvernøren, men etter forslag fra statsministeren. Generalguvernøren utnevner også opposisjonslederen, som i praksis er leder for opposisjonspartiet. Det er to dominerende partier: Jamaica Labour Party, JLP, som til tross for navnet står til høyre, og det mer venstreorienterte People’s National Party, PNP.
Administrativt

Administrativt er Jamaica delt inn i 14 lokalområder; to av disse, hovedstaden Kingston og området rundt, utgjør en egen administrativ enhet, Kingston and St. Andrew Corporation. Lokalområdene styres av folkevalgte råd.
Rettsvesenet

Rettsvesenet bygger på engelsk common law-tradisjon og engelsk praksis generelt. Domstolene omfatter i første instans magistratretter, to familieretter og Courts of Petty Sessions. I neste instans omfatter de en appelldomstol og en høyesterett. Et eget Privy Council med seks medlemmer gir råd til generalguvernøren i benådningssaker og anker over militære disiplinæravgjørelser.

Jamaica – internasjonale forbindelser. Jamaica er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Commonwealth, Organisasjonen av amerikanske stater, CARICOM og Cotonou-avtalen.

Jamaica er representert i Norge ved sin ambassade i London, mens Norge er representert i Jamaica ved ambassadøren for Karibia, bosatt i Oslo, og generalkonsulat i Kingston.

Jamaica – historie. Før Columbus ankom Jamaica i 1494 ble øya bebodd av om lag 60 000 arawak-talende indianere, delt i høvdingedømmer hvor de drev jordbruk. Denne befolkningen ble på få år fullstendig utryddet av spanierne, og det finnes i dag ingen arawak-elementer i Jamaicas kultur. Afrikanske slaver ble brakt til øya fra 1517. Da britene overtok kolonien i 1655, bestod flertallet av den beskjedne befolkningen av noen få tusen afrikanere. De aller fleste flyktet til fjelltraktene hvor de etablerte sin egen livsform med selvforsynt jordbruk og jakt. Denne befolkningsgruppen går under betegnelsen maroons. Britene måtte derfor innføre nye slaver for å utvikle sin plantasje-økonomi. Væpnede konflikter mellom britene og maroonene preget kolonien til 1739, da sistnevnte fikk begrenset uavhengighet. De britiske bøndene utviklet store sukkerplantasjer, og en mengde slaver flyktet for å slutte seg til maroonene. Flere opprør blant slavene fant sted mot slutten av 1700-tallet. Først i 1838 ble slaveriet formelt opphevet, og mange emigrerte etter hvert til kysten av Mellom-Amerika og Karibia for øvrig ettersom plantasjene ikke kunne sysselsette det store antallet lønnsarbeidere, som heller ikke hadde adgang til å eie jord. I 1865 førte disse motsetningene til det blodige Morant Bay-opprøret.
Sukker, bananer og bauxitt

Fra siste halvdel av 1800-tallet begynte amerikanske selskaper å interessere seg for Karibia. Jamaicas nye viktige produkt i tillegg til sukker og rom ble bananer. Fra slutten av århundret begynte United Fruit Company å kjøpe bananer fra svarte småbønder. Den første verdenskrig betydde økt utførsel av sukker til moderlandet Storbritannia, mens bananeksporten fikk et hardt tilbakeslag rundt 1930. Krisen i verdensøkonomien førte til ustabile forhold på øya.
Uavhengighet

Inntil 1938 hadde Jamaica politisk vært dominert av det hvite mindretallet, som kun utgjorde om lag 1 % av befolkningen. Dette året ble People’s National Party (PNP) opprettet, og det svarte flertallet satte frem krav om økonomiske og sosiale reformer. I 1943 ble det mindre radikale Jamaica Labour Party (JLP) dannet. Intellektuelle mulatter og indere ble dominerende i begge partiene. Utenlandske kapitalinteresser dominerte økonomien. I midten av 1950-årene emigrerte mer enn 100 000 jamaicanere til Storbritannia og USA. I 1959 fikk landet indre selvstyre og ble medlem av den vestindiske føderasjonen. 6. august 1962 fikk Jamaica full selvstendighet. JLP og statsminister Bustamente overtok det koloniale byråkratiet, som hadde vanskeligheter med å oppnå en egen nasjonal karakter. Utenlandske interesser satset nå stort på bauxittutvinning, og Jamaica utviklet seg til å bli en ledende leverandør til verdens aluminiumproduksjon. Likevel tiltok arbeidsløsheten og fattigdommen. Da mulighetene for emigrasjon til Storbritannia avtok, økte tilflyttingen til hovedstaden Kingston, som etter hvert ble sterkt preget av kriminalitet, prostitusjon og andre ulovlige virksomheter.
Rastafari-bevegelsen

Black Power-bevegelsen i USA i 1960-årene radikaliserte store deler av befolkningen på Jamaica, men det er fremfor alt rastafari-bevegelsen som fremstod som en mobiliserende reaksjon mot undertrykkelsen av den svarte befolkningen. Drømmen om å vende tilbake til Afrika var blitt aktivisert av jamaicaneren Marcus Garvey allerede i 1914 da han startet The Universal Negro Improvement Association (UNIA) i Kingston. Garveys bevegelse stod særlig sterkt omkring 1920–22. Dette resulterte i en egen tolking av Bibelen hvor Etiopias nykronede keiser Haile Selassie fremstod som den levende Kristus (Jah). Rastafari-bevegelsens mest kjente formidlingsform er reggae-musikken. Maroon-tradisjonen hadde også bidratt til at den autentiske afrikanske kulturen stod sterkt på Jamaica.
Nasjonalisme og kriser

I løpet av 1960-årene klarte Michael Manley som leder for PNP å bygge opp en bred allianse av progressive og nasjonalistiske elementer med bred støtte innenfor rastafari-bevegelsen. I 1972 ble han valgt til statsminister. Manley satte i verk radikale reformer, og skatter på bauxittutvinningen førte til bedret økonomi fra 1974. Tilnærmingen til Cuba for å styrke samholdet i Karibia førte til en amerikansk kampanje mot Manley, som hadde viktig støtte blant sosialdemokratene i Europa, bl.a. Norge. Bauxittselskapene reduserte aktivitetene, turismen ble svekket, og USA trakk tilbake økonomisk støtte til øya. Etter Manleys gjenvalg i 1976 stilte IMF hardere krav til Jamaicas økonomiske strategi. Det ble innført unntakstilstand mellom 1976 og 1977 i forsøk på å få kontroll over den tiltagende volden, som også var rettet mot regjeringspartiet. Valget i 1980 førte til voldsomme sammenstøt mellom tilhengerne av PNP og JLP, og drøye 500 mennesker mistet livet før Edward Seaga fra JLP kunne utropes som vinner.
Nye vanskeligheter

Seaga brøt forbindelsene med Cuba i 1981 og gjorde raskt Jamaica til USAs viktigste støtte i Karibia. Gjennom det amerikanske programmet for økonomisk bistand til Karibia (Caribbean Basin Initiative) i 1982 fikk Jamaica en sentral rolle. Som følge av uenighet om valgprosedyren trakk PNP seg fra valget i desember 1983, men valgte å føre opposisjonen utenfor parlamentet. Etter flere års forhandlinger oppnådde JLP-regjeringen en avtale med IMF i 1984. Dette førte imidlertid til nye protestbølger, særlig innen fagforeningene, som følge av drastiske reduksjoner i den offentlige sektor. Regjeringen stod i disse årene under vedvarende press, innbefattende streiker, opptøyer i protest mot prisstigningen og misnøye innen næringslivet. PNP klarte i stadig større grad å kanalisere misnøye til støtte for sin politikk, samtidig som regjeringen opptrådte hardere mot de protesterende. I 1988 ble landet rammet av orkanen Gilbert, noe som førte til at 1/4 av befolkningen mistet hjemmene sine og banan- og kaffeavlingene gikk tapt. Skadene beløp seg til ca. 300 mill. USD.

PNP styrker sin posisjon

Ved valget i 1989 kom PNP og Michael Manley tilbake i regjeringsposisjon. Manley annonserte imidlertid i 1992 sin avgang som statsminister pga. sviktende helse (han døde 1997). Han hadde da vært partileder i 33 år og statsminister i til sammen 11 år. Partiet utpekte Percival James Patterson som Manleys etterfølger. I valget 1993 vant PNP en overlegen seier og fikk 53 av de 60 plassene i parlamentet, mens det rivaliserende JLP, ledet av tidligere statsminister Edward Seaga, bare fikk sju plasser. Valgkampen var voldelig med flere dødsfall, og JLP beskyldte regjeringspartiet for fusk. Valget ble imidlertid overvåket av internasjonale observatører, som ikke meldte om uregelmessigheter. Hovedtema i valgkampen var mulighetene for å få bukt med en økende kriminalitet og omseggripende narkotikahandel. Ved valget i 1998 beholdt PNP 50 mandater, og i 2002 kunne Pattersons parti ta fatt på sin fjerde sammenhengende regjeringsperiode, selv om forspranget på JLP nå ble redusert til 35 mot 25 seter. Patterson selv stiller ikke til gjenvalg i 2007, men har satt som et mål at Jamaica på dette tidspunkt starter prosessen med å bryte sine gamle bånd til Storbritannia og går over til republikansk styreform.

De to dominerende partiene har nærmet seg hverandre ideologisk og er stort sett enige om den økonomiske politikken, som er blitt styrt etter retningslinjer fra Det internasjonale valutafond (IMF). PNP har siden 1990-årene ført en stram penge- og finanspolitikk med innstramninger og privatisering av statlige bedrifter, og har i betydelig grad fått bukt med den galopperende inflasjonen. Også statsgjelden ble brakt under kontroll. Etter en svak periode frem til slutten av 1990-tallet fikk Jamaica en relativt sterk økonomisk vekst rundt århundreskiftet, en vekstkurve som imidlertid snart lot til å flate ut. En lengre tid med politisk stabilitet har imidlertid ikke kunnet endre på det forhold at mer enn 30 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og arbeidsløsheten ligger over 15 %. Også kriminalitet og vold utgjør et vedvarende problem. 1145 drap (2004) i en befolkning på 2,7 mill. plasserer Jamaica på toppen i internasjonal statistikk. Ved flere anledninger er hæren satt inn i kampen mot kriminelle bander. Denne utviklingen utgjør en alvorlig trussel mot turistnæringen, som foran bauxittproduksjon er hovedpilaren i landets økonomi.