Italia. republikk i Europa, omfatter den midterste av de tre søreuropeiske halvøyene (Apenninerhalvøya), avgrenset av hav i sør, øst og vest, og av Alpene i nord. Italia grenser til Frankrike i vest, Sveits i nord, Østerrike i nord og nordøst og Slovenia i øst. Omfatter også øyene Sicilia og Sardinia foruten rundt 70 mindre øyer. De små enklavene San Marino og Vatikanstaten er uavhengige land som ikke tilhører republikken. Med sine naturlige grenser utgjør landet en klar geografisk enhet, men med store regionale variasjoner, både natur- og kulturgeografisk. Levekårene er svært ulike, med et sterkt industrialisert Nord-Italia og et mer tilbakeliggende Sør-Italia. Landet lå lenge etter i industriutviklingen, men har etter den annen verdenskrig opplevd en sterk produksjonsvekst og er i dag blant verdens ledende industristater.
Historisk var Italia preget av politisk oppsplitting og en økende grad av fremmedstyre frem til 1861 da mesteparten av landet ble samlet under Victor Emanuel 2, som var konge av Sardinia. Kongedømmet ble avskaffet 1946, etter at det var kommet i miskreditt pga. sitt nære samarbeid med det fascistiske styret til Mussolini (1922–43). Landet oppgav 1947 alle krav på sine tidligere afrikanske kolonier, og måtte avstå Dodekanesene (i Egeerhavet) til Hellas og Istria (nå Istra) med Fiume (Rijeka) til det daværende Jugoslavia.
Italia – forfatning og politisk system. Monarkiet ble avskaffet ved en folkeavstemning i 1946, og Italia ble republikk. Grunnloven ble vedtatt 1947 og trådte i kraft 1948. Ifølge denne er Italia en enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk republikk. Statsoverhode er en president, valgt for sju år av et valgkollegium bestående av parlamentets to hus og 58 regionale representanter. Presidenten har i hovedsak konstitusjonelle funksjoner, men har spilt en betydelig rolle etter 1990, da Italias tradisjonelle partistruktur gikk i oppløsning i kjølvannet av det kommunistiske sammenbruddet i Øst-Europa og de mange korrupsjonssaker mot italienske politikere.
Lovgivende makt er lagt til parlamentet, som har to kamre – senatet og deputertkammeret. Senatet (Senato della Repubblica) har 315 medlemmer valgt etter forholdstallsmetoden i 20 regionale valgkretser (stemmerettsalder 25 år) og 10 utpekt for livstid. Deputertkammeret (Camera dei Deputati) har 630 medlemmer, valgt i allmenne valg (stemmerettsalder 18 år); 3/4 av medlemmene velges ved flertallsvalg i enkeltpersonkretser og de øvrige 1/4 ved forholdstallsvalg i 27 regionale valgkretser. Begge husene velges for fem år, men kan oppløses før. For å få valgt inn kandidater på forholdstallsbasis må et parti nasjonalt ha minst fire prosent oppslutning. Regjeringen er ansvarlig overfor parlamentet; i praksis har det betydd deputertkammeret.
Det italienske partimønsteret er nokså oppsplittet og preget av allianser. Italiensk politikk har derfor vært preget av mindretalls- og koalisjonsparlamentarisme og hyppige regjeringsskifter. Oppsplittingen har gitt svake og ineffektive regjeringer, noe som igjen har ført til at et sektorisert byråkrati har kunnet vokse. Staten har i det hele tatt nokså svak legitimitet i et land som ble samlet så sent som 1871, og det er flere regionalt baserte og til dels separatistiske partier og bevegelser.
Administrativt
Administrativt er Italia delt inn i 20 regioner. Fem av disse (Sicilia, Sardinia, Trentino-Alto Adige, Friuli-Venezia Giulia og Valle d’Aosta) har spesiell status og noe større autonomi enn de andre. Over tid er Italias enhetsstatlige preg noe svekket. I 1970 ble det innført folkevalgte forsamlinger og et utøvende organ, ansvarlig overfor forsamlingene, i regionene. Regionene er inndelt i 109 provinser, styrt av valgte provinsråd og statlig utnevnte prefekter. På laveste nivå er det 8101 kommuner, ledet av valgte kommuneråd og utøvende organer.
Rettsvesen
Italiensk rett er kodifisert, og influert av fransk rett. En egen forfatningsdomstol, opprettet i 1956, vurderer lovers forfatningsforenlighet. Den dømmer også i saker som reises mot presidenten eller ministre i regjeringen. Domstolen har 15 medlemmer, utpekt av presidenten, parlamentet (begge kamre) og de ordinære og administrative høyesteretter med en tredjedel hver.
I straffesaker er det fire instanser. Første instans utgjøres av distriktsretter (preture); de behandler mindre alvorlige saker. På neste nivå finner man tribunaler og assiseretter knyttet til tribunalene; her behandles alvorligere saker, og de aller alvorligste ved assiserettene. Tribunalene er også ankeinstanser for distriktsrettene. Appeller går så til det tredje nivå, til appellretter og parallelle assiseappellretter. På høyeste nivå finner man den øverste kassasjonsretten (høyesterett); saker kan bare appelleres hit på juridisk grunnlag.
I mindre, sivile saker kan fredsdommere (forliksdommere) dømme i første instans. Ellers er distriktsrettene eller tribunalene førsteinstansretter. Appeller går til nivået over, slik at appeller går fra tribunalene til appellrettene og til sist til den øverste kassasjonsrett, som i straffesaker. Kassasjonsretten har separate avdelinger for straffesaker og sivile saker, samt for militære og administrative saker. Det er egne forvaltningsdomstoler, med et Consiglio di Stato som øverste instans. Den øverste domstolen har også rådgivende funksjoner. Italia har et øverste magistraturråd, ledet av presidenten, som har en tilsynsfunksjon overfor rettsvesenet.
Italia – forsvar. Allmenn verneplikt ble avskaffet i Italia i 2005. All tjeneste i forsvaret er nå frivillig for både menn og kvinner fra fylte 18 år; førstegangstjenesten er 10 måneder i alle forsvarsgrener. Italia er medlem av NATO. Hærens personellstyrke var i 2007 ca. 108 000. Materiellet omfatter bl.a. ca. 1000 stridsvogner, ca. 4000 pansrede personellkjøretøyer og flere tusen stykker artilleri (tauet og selvdrevet rørartilleri, flerrørs rakettkastere og bakke-til-luft missiler). Hæren har ca. 470 helikoptre, herav ca. 60 kamphelikoptre. Marinens personellstyrke var ca. 34 000. Marinen har to hangarskip, fire jagere, 12 fregatter, åtte korvetter, 17 minesveipere, seks undervannsbåter og et antall patruljefartøyer og støttefartøyer. Marinens flyvåpen har 16 kampfly og 120 væpnede helikoptre. Flyvåpenets personellstyrke var 44 000. Flyvåpenet har 356 kampfly, 114 helikoptre og 18 maritime patruljefly samt transportfly og andre fly i støttefunksjoner. Halvmilitære styrker utgjorde ca. 250 300, hvorav 110 000 Carabinieri.
Geologi og landformer
Italia er geologisk et forholdsvis ungt land, dannet under den alpine fjellkjedefoldningen som foregikk i tertiær for mellom 70 og 10 mill. år siden. Både Alpene og Apenninene tilhører dette foldefjellsystemet. Etter foldningene har landet vært utsatt for vertikale forskyvninger, deriblant perioder med nedsynkning under hav. Disse forskyvningene har for en stor del foregått langs bruddlinjer, hvor det allerede i tertiærtiden var en betydelig vulkansk virksomhet. Jordskjelv forekommer fremdeles (et jordskjelv drepte mer enn 3000 mennesker sørøst for Napoli nov. 1980), og Vesuv, Etna og Eoliske øyer er blant de mest aktive vulkanstrøk i Europa.
Den geologiske utviklingen har ført til dannelsen av en rekke naturlige landskaper eller småregioner, som kan inndeles i tre hovedområder: Alpene, Posletta og Apenninene, foruten Sicilia og Sardinia.
Alpene
Innenfor Italias grenser finnes nesten hele innersiden av alpebuen, inkludert deler av Vestalpene, Sentralalpene og Østalpene. Vestalpene reiser seg som en vegg fra Posletta og består hovedsakelig av krystallinske bergarter. Dalene er her meget korte eller mangler nesten helt. De høyeste delene er Grajiske alper (Gran Paradiso 4061 moh.), Mont Blanc-massivet, som i Italia hever seg til 4700 moh., og Walliseralpene (Alpi pennine) med Monte Rosa (4634 moh.) og Monte Cervino (ty. Matterhorn, 4478 moh.) på grensen mot Sveits. Sentralalpene består av mektige lag mesozoiske og tertiære kalksteiner, og når i Rhetiske alper over 4000 m (Piz Bernina 4049 moh.). Her har isen gravd ut en rekke nord–sørgående daler, i dag delvis oppfylt av sjøer: Lago Maggiore, Lago di Como, Lago d’Iseo og Lago di Garda. Disse er i sørenden demt av store morenerygger, er dype og har stor innflytelse på lokalklimaet.
Videre østover går Alpene etter hvert over i Dolomittene, som består av sterkt foldede kalksteinslag. Høyest når Marmolada (3342 moh.). Lengst i øst dannes grensen mot Østerrike av Karniske alper. Hele alpeområdet er sterkt utformet av isen med spisse tinder, botner og egger. En rekke dype daler leder opp til pass over vannskillet. Dora Riparia fører f.eks. opp til Mont Cenis-passet (2082 moh.), Dora Baltea opp til Lille (2188 moh.) og Store (2472 moh.) St. Bernhard-passene, Ticinodalen til St. Gotthardpasset (1154 moh.) og Adigedalen til Brennerpasset (1370 moh.).
Posletta
Posletta er et innsynkningsområde (geosynklinal) mellom Alpene og Apenninene fylt med sen-tertiære og kvartære, opptil 10 km tykke sedimenter, og var tidligere en grunn havbukt. Sletta, som på italiensk kalles Pianura Padana, dekker et areal på 46 000 km2, og er over 320 km lang og opptil 200 km bred. De øvre deler (Alta Pianura) består av grus- og sandavsetninger, de lavere deler (Bassa Pianura) av leire. Grus-sandslettene er svært vanngjennomtrengelige og derfor tørre, slik at kunstvanning må anvendes i stor stil, men regnvannet bryter frem igjen i en kildesone der den øvre og den nedre delen av sletta møtes. Elvene fra Alpene har skåret den øvre del av sletta opp i en rekke atskilte platåer. De forener seg i Po (652 km lang), som løper ut i Adriaterhavet i et stort delta, hvor sand, grus og leirpartikler sedimenteres. Vest for Padova rager to utslokte vulkaner opp over slettelandet: Monti Berici (421 moh.) og Colli Euganei (603 moh.).
Apenninene
Apenninene som strekker seg langs hele halvøya og fortsetter langs nordkysten av Sicilia, er bygd opp av mesozoiske og tertiære kalksteiner og leirskifrer, som ble foldet i tertiær. Høyden varierer for det meste mellom 750 m og 1800 m, med hovedkjeden nærmest Adriaterhavet. Helt i nord, ved Savona, går Apenninene over i Liguriske alper på grensen mot Frankrike. Disse fjellene kalles Liguriske Apenniner, og er ved Genova lette å passere (Passo dei Giovi, 472 moh.). Øst for elven Taro følger Toscanske Apenniner med Monte Cimone (2165 moh.) som høyeste punkt.
Vest for de Toscanske Apenniner ligger et mindre fjellområde, Apuanske Apenniner, som består av omdannede sedimenter, bl.a. den berømte marmor ved Carrara. Monte Pisanino (1946 moh.) er det høyeste punkt i denne gruppen. Ved Bocca Serriola-passet går Toscanske Apenniner over i Romerske Apenniner, som består av flere parallelle kjeder bygd opp av kalkstein. Høyeste parti er Abruzzi som når 2912 moh. på Gran Sasso d’Italia (Corno Grande), det høyeste fjell på den italienske halvøy. Vest for hovedkjeden ligger lavere parallelkjeder i Umbria og Sabinerfjellene, som når helt ned til Roma. Napolitanske Apenniner begynner sør for en linje fra Gaeta til Adriaterhavet. Kjeden bøyer seg bort fra Adriaterhavet og nærmer seg Tyrrenske hav, som den når ut til sør for Napoli. Fjellene når sitt høyeste punkt i Serra Dolcedorme (Pollino, 2267 moh.) i Calabria.
Apenninenes vestlige forland strekker seg fra La Spezia i nord til sør for Napoli. Nesten overalt finnes en lav kystslette med klitter og strandvoller, og bak disse ofte sumpmarker. Den nordlige del av Toscana, omkring elven Arno, er et bakkeland. Det høyeste punkt er her Monte San Michele (893 moh.). Lenger sør er landskapet sterkt preget av vulkansk virksomhet. Høylandet mellom Monte Amiata (1738 moh.) i det sørlige Toscana og Albanerfjellene sør for Roma er av vulkansk opprinnelse. Innsjøene Bolsena, Vico, Bracciano, Albano og Nemi ligger i kratrene på utslokte vulkaner. Også De flegreiske marker nord for Napolibukta og øyene Ischia, Procida og Ponza er vulkanske. Vesuv (1277 moh.), Italias mest berømte vulkan, dominerer Napolibukta. I sørøst, på «hælen» av den italienske halvøya, er Apenninene skilt fra det isolerte Monte Gargano (1056 moh.) på «sporen» av det lave kalksteinsplatået Puglia.
Sicilia
Består i likhet med den italienske halvøy for det meste av fjell- og bakkeland. Fjellene langs nordkysten er en fortsettelse av Apenninene, og består vekselvis av kalkstein, leire, sandstein og krystallinske bergarter. Fjellene fortsetter mot vest i Egadiske øyer. Etna (3323 moh.) er Europas høyeste aktive vulkan, og dekker et areal på ca. 1200 km2. Eoliske øyer nord for Sicilia, bl.a. Vulcano og Stromboli, er alle vulkanske. Ustica, lenger vest, er en isolert vulkanøy. I stredet mellom Sicilia og Tunisia ligger tre italienske øyer: Pantelleria, Linosa og Lampedusa. De to førstnevnte er vulkanske, den siste består av kalkstein.
Sardinia
Sardinia er til størstedelen sammensatt av krystallinske bergarter av langt eldre dato enn resten av Italia. En massiv blokk dekker øyas østlige 2/3. Denne er skilt fra det mindre Iglesientemassivet ved Campidanolavlandet. Øyas høyeste punkt er Gennargentu (La Marmora, 1834 moh.).
Klima
Italia ligger dels i den tempererte, dels i den subtropiske klimasone. Den store utstrekningen nordvest–sørøst, fjellenes skjerming mot kontinentet i nord, og den langstrakte formen med hav på begge sider, er viktige faktorer i formingen av landets klima. De tempererte områdene omfatter Alpene, Po-sletta og de nordlige deler av Apenninene. Resten av landet, dvs. Rivieraen, størstedelen av halvøya samt øyene, har et mer eller mindre utpreget middelhavsklima kjennetegnet av milde, fuktige vintrer og varme, regnfattige somrer.
På Posletta er klimaet moderat kontinentalt, med lange og varme somrer og korte, men rå og ofte tåkete vintrer. Middeltemperaturen for januar varierer fra –1 til 3 °C, mens juli i gjennomsnitt har 22–25 °C. Den gjennomsnittlige årsnedbøren ligger på 600–1000 mm de fleste steder, bortsett fra områdene omkring Pos nedre løp som bare får 500–600 mm. Alpenes klima varierer betydelig etter høyde og eksponering for vind og solstråling. Dalene er vanligvis mye tørrere enn fjellene, hvor nedbørmengden ofte overstiger 2000 mm i året. Snøgrensen ligger i 2500–3000 meters høyde. I enkelte fjelldaler kan det være meget kalde vintrer, og det kan komme store snømengder. På sørsiden av Alpene blåser det leilighetsvis en varm og tørr vind nedover dalene (føn). Fønvinden er hyppigst om våren, og spiller da en stor rolle for snøsmeltningen. Områdene omkring de norditalienske sjøene har et særlig mildt vinterklima, som tillater dyrking av f.eks. oliven og sitrusfrukter. Como har således ca. 3 °C i januar, mens Milano kun har 0 ° i samme måned.
I de subtropiske deler av Italia er vinteren mild (januar 5–12 °C i gjennomsnitt), mens sommeren, selv på Sicilia, ikke er vesentlig varmere enn på Posletta. Sør-Italia har typisk middelhavsklima med varme, tørre somrer og et utpreget nedbørmaksimum om vinteren. Spesielt for Sicilias klima er sciroccoen, en het, ofte støvfylt sør- eller sørvestlig vind fra Sahara, som på øyas nordkyst får karakter av en ytterst tørr fallvind.
Om vinteren når temperaturene i lavlandet bare sjeldent under frysepunktet (januar 10–12 °C i gjennomsnitt), og snøen blir ikke liggende over lengre tid. Mot nord blir vinteren litt kjøligere (Roma har f.eks. 8 °C i jan.), mens på Rivieraen, som beskyttes effektivt av fjellene mot kalde vinder fra Posletta, blir den igjen mildere med 7–10 °C i januar. Østkysten av halvøya har gjennomgående noe lavere vintertemperaturer enn vestkysten, idet Tyrrenske hav holder bedre på sommervarmen enn det smale og mindre dype Adriaterhavet. Nedbøren på den italienske halvøya viser stor variasjon. Nord for La Spezia faller det således over 2000 mm i året, mens deler av Puglia bare får 400–500 mm. Også nedbørens årstidsfordeling varierer. Sør-Italia har et utpreget nedbørmaksimum om vinteren, mens vår og høst er de mest nedbørrike årstider lenger nordpå.
Floraen er meget rik. Her møtes planter fra Mellom-Europa med så å si hele middelhavsfloraen, i alt er det kjent nesten 5000 arter frøplanter og bregner. Lengst i sør trives subtropiske palmer, mens toppene i Alpene har fjellflora. I førhistorisk tid var Italia skogkledd, men allerede i romertiden var skogene rasert til fordel for jordbruk og frukthager, opp til 1000 moh. I fjellene opp til 2000 moh. er det ennå rester av barskog. I Apenninene vokser bøk- og eikeskog med innblandet hassel og andre løvfellende trær. I lavere strøk og i Sør-Italia er det steineik, laurbær- og oliventre og andre eviggrønne løvtrær, foruten pinjer og enkelte andre furuarter, som mange steder setter sitt preg på landskapet.
Flere hundre trær, busker og andre planter er innført i historisk tid og er gått helt inn i floraen: appelsin-, sitron- og morbærtre fra Kina; Robinia, agave, kaktus og mais fra Amerika; aloe fra Afrika, og eukalyptus fra Australia. Sypresser er vanlige ved byene og på kirkegårder.
Store strekninger er dekket av maquis (macchia) med jordbærtrær, Pistacia, einer, myrt og tornete planter. På tørre og skrinne steder er det en garrigue-vegetasjon av lyng- og erteplanter med innslag av aromatiske leppeblomster som lavendel- og Teucrium-arter.
Italia – dyreliv. Flaggermus og gnagere utgjør til sammen 50 av Italias ca. 80 pattedyrarter. Pinnsvin, kanin, sørhare, rødrev og mår finnes over hele landet. Ekorn, ilder, husmår, grevling og rådyr er også vanlige, men mangler på Sicilia og Sardinia. Villkatt, villsvin og hulepinnsvin finnes i sør. Alpefaunaen omfatter hare, murmeldyr, røyskatt, gemse og steinbukk. Apenninene har også små bestander av gemse, bjørn og ulv. På Sardinia lever villsvin, dåhjort og muflon – Europas eneste villsau.
Mer enn 450 fuglearter er observert, av disse hekker 230. I Alpene finnes kongeørn, hønsehauk, gåsegribb, skogshøns og steinhøne. Poslettas våtmarker har tallrike hegrer, rikser, sumpterner og mange overvintrende ande- og vadefugler. En rekke fuglearter rammes av omfattende jakt og snarefangst. Sardinias sentrale fjellområder er tilholdssted for sjeldne rovfugler som gribber (alle de fire europeiske artene), haukørn og kongeørn.
Italia har 18 øglearter (stålorm, gekkoer, skinker og firfisler) og 2 skilpaddearter. Av de 14 slangeartene er det 5 giftslanger (bl.a. huggorm og sandviper). Videre finnes det 25 amfibiearter og tallrike leddyr, bl.a. taranteller, skorpioner og gresshopper. 600 fiskearter er kjent fra havområdene rundt Italia. I sør er vaskesvamp og den røde edelkorallen gjenstand for kommersiell utnyttelse.
Italia – beliggenhet. Italia ligger mellom 35° 29? (Lampedusa) og 47° 05? n.br., og mellom 6° 33? og 18° 30? ø.l. Grensen i nord mot Sveits og Østerrike følger i det store og hele vannskillet mellom Po og Donau. I vest følger grensen mot Frankrike i hovedsak vannskillet mellom Po og Rhône. Grensen mot Slovenia ble fastlagt etter en folkeavstemning etter den annen verdenskrig, og følger ingen naturlige grenselinjer. Havgrensen dannes av Liguriske hav, Bonifaciostredet, Tyrrenske hav, Siciliahavet, Joniske hav, Otrantostredet samt Adriaterhavet.
Massemedia
Presse
Opprinnelsen til den moderne presse finnes i Italia. Venezias byråd utgav på begynnelsen av 1500-tallet en såkalt fogli d’avvisi, et etterretningsblad, som inneholdt politiske nyheter fra sendemenn, konsuler, reisende kjøpmenn og skipsførere. Snart oppstod et laug av folk som skrev slike meddelelsesblad, scrittori d’avvisi, avisskrivere, i Roma kalt novellanti eller gazettanti. Disse er forløperne for senere tiders journalister.
De første regelmessige «aviser» begynte å utkomme i Firenze 1636, i Roma 1640. De eldste avisene som ennå utkommer er de norditalienske lokalavisene Gazetta di Mantova (1664) og Gazetta di Parma (1735). Avisene kom snart under regjeringens sensur. Den franske revolusjon brakte pressefrihet også til Italia, men i napoleonstiden ble sensuren gjeninnført, og en illegal presse oppstod.
Senteret for pressen i Italia lå etter revolusjonen 1848 i nord. Først da Roma ble hovedstad 1871, kom det fart i den romerske presse. Flere eldre aviser flyttet dit, og nye ble grunnlagt. Ca. 25 av Italias ca. 90 dagsaviser ble grunnlagt i annen halvdel av 1800-tallet. Det gjelder bl.a. La Nazione i Firenze (1859), Giornale di Sicilia i Palermo (1860), La Stampa i Torino (1868), Corriere della Sera i Milano (1876) og Il Messaggero i Rom (1878). Corriere della Sera ble fra 1900 til midten av 1920-årene landets ledende avis med et opplag på over 600 000. Under fascismen ble pressen etter hvert ensrettet, og en del aviser gikk inn. Den frie pressen gjenoppstod 1944–45.
Roma og Milano er nå de viktigste sentra for italiensk presse. De mest innflytelsesrike riksavisene i begynnelsen av 2000-tallet er Corriere della Sera (utkommer i Milano og Roma, opplag 2007: ca. 662 000), La Repubblica (Roma, 622 000), La Stampa (Torino, 314 000), Il Messaggero (Roma, ca. 216 000) Il Giornale (Milano, 204 000), Il Resto del Carlino (Bologna, 168 000) og La Nazione (Firenze, opplag 2006: ca. 137 000). Il Sole 24 ore (Milano, opplag 2006: 334 000) er Europas største finansavis. Spesielt for Italia er at man har tre store, daglige sportsaviser, tidligere med et samlet opplag på over en million, nå en del lavere; de to største er La Gazzetta dello Sport, som utkommer i Milano med et opplag på 374 000, og Il Corriere dello Sport, som utkommer i Roma med opplag på ca. 240 000.
Sportsavisene og avisdistribusjon gjennom et strengt, kommunalt regulert nett av ca. 35 000 aviskiosker gjør at Italia ikke har fått etablert noen virkelig store, populære tabloidaviser. Men gratisavisene har også gjort sitt inntog i Italia. Den sveitsiskeide Metros italienske utgave (grunnlagt 2000) utkommer i Roma fem dager i uken med et opplag på 850 000 (2008), Leggo (grunnlagt 2001) utkommer i Roma og distribueres i 15 byer med eet totalopplag på 1 050 000, mens City (grunnlagt 2001) utkommer i lokale utgaver i Milano og åtte andre byer med et totalopplag på ca. 850 000 (2006). En fjerde gratisavis, E Polis, som utkom i 15 ulike byer, måtte gi tapt i 2007.
I forhold til antall innbyggere er det relativt få dagsaviser i Italia (65 dagsaviser i 2006). Dagsavisenes totale opplag har ligget på rundt 6 millioner, ca. 80 % ble solgt i nord og den midtre delen av landet, mens bare 20 % i sør. En medvirkende årsak er at italienske aviser gjennomgående har en seriøs journalistikk som stiller krav til leserne, noe som har medført en sosialt begrenset utbredelse.
De fleste avisene er avhengige av økonomisk støtte fra store industrikonsern, politiske partier eller andre grupperinger med tilstrekkelige økonomiske ressurser til å holde i gang en tapsbringende virksomhet for til gjengjeld å kontrollere en viktig mediebedrift. Alle politiske partier som er representert i nasjonalforsamlingen eier en dags- eller ukeavis som fungerer som partiorgan. Det utgis en rekke innflytelsesrike og seriøse uketidsskrifter, som f.eks. Panorama (opplag ca. 501 000) og L’Espresso (opplag ca. 390 000).
Spesielt for Italia er det at landets statsminister, Silvio Berlusconi, gjennom sitt eierselskap Fininvest kontrollerer et stort medieimperium, Gruppo Mediaset, som bl.a. omfatter dagsavisen Il Giornale (siden 1976), tre riksdekkende, kommersielle fjernsynskanaler (Canale 5, 1980, Italia Uno, 1983, og Retequattro, 1984). Ellers har han eierinteresser i fransk, spansk og tysk fjernsyn, samt innen film, reklame og forlagsvirksomhet (Mondadori).
Folkemusikk
Italiensk folkemusikk oppviser stor rikdom og variasjon, der skillet er særlig markert mellom den nordlige, mer kontinentalt pregede og den sørlige, som har fellestrekk med kulturen i Middelhavsområdet. Vanlige instrumenter er fløyte i ulike utforminger, sekkepipe, tromme, munnharpe, trekkspill og lirekasse. Folkemusikken på Sicilia er stilistisk beslektet med spanske, nordafrikanske og balkanske former. Sardisk folkemusikk er meget særpreget, bl.a. med den unike trippel «klarinetten» launeddas, som trolig reflekterer en eldgammel middelhavskultur.
Kunstmusikk
I mer enn tusen år hadde Italia en førerstilling i europeisk kunstmusikk. I de første århundrer e.Kr. ble den kristne kirkesang utviklet og fikk senere betegnelsen gregoriansk sang etter pave Gregor den store (ca. år 600), som ifølge tradisjonen skal ha ordnet og systematisert den liturgiske sangen. I senmiddelalderen ble sekvenser utformet og snart spredd over store deler av Europa (Dies irae, Veni sancte spiritus, Stabat mater). Med Guido d’Arezzo (ca. 1000) fikk Italia sin første store musikkteoretiker, og selv om det ikke er sikkert at han oppfant notelinjene og solmisasjonen, så slo i hvert fall disse igjennom med ham. I første del av 1300-tallet gjorde Italia en viktig innsats i ars nova-musikken med madrigaler og kanonsanger, utformet av bl.a. Jacobo da Bologna, Giovanni da Cascia og Francesco Landini.
På 1400-tallet fikk de italienske hoffene besøk av ledende flamske komponister som Guillaume Dufay, Jacob Obrecht, Heinrich Isaac og Josquin des Prés, og under påvirkning av deres polyfone stil fremstod på slutten av 1500-tallet en forfinet verdslig madrigaltype med mestere som Luca Marenzio, Claudio Monteverdi og Gesualdo da Venosa. Innen kirkemusikken nådde samtidig a cappella-polyfonien i den romerske skole et høydepunkt med Giovanni Pierluigi da Palestrina, som fortrinnsvis skrev messer og motetter. Nyere tendenser gir seg til kjenne i den flerkorige, monumentale stilen i Venezia med Andrea og Giovanni Gabrieli. Her opptrer korene sammen med instrumenter, og det konserterende prinsipp kommer klart til uttrykk. Også den rene instrumentalmusikken, solistisk eller i ensembler, ble dyrket, med Frescobaldi som det største navn. Luttmusikken hadde stor utbredelse, og musikkteorien fikk flere fremstående representanter (Gioseffo Zarlino, Vincenzo Galilei, Sacconi).
På overgangen til 1600-tallet oppstod en ny stil som fikk avgjørende betydning for den dramatiske musikken. Allerede på 1500-tallet kom en reaksjon mot polyfonien. Monodien, en enkel resitativisk sang med akkompagnement etter generalbassprinsippet, vokste frem i Firenze, og fra den utviklet seg to hovedtyper: resitativ og arie. Stilen trengte inn i kirkemusikken, og fikk avgjørende betydning for kammerkantaten (Luigi Rossi, Giacomo Carissimi, Marc’Antonio Cesti, Alessandro Scarlatti, Giovanni Bononcini) og musikkdramaet (operaen).
Den første spede begynnelsen til operaen fant sted i Firenze med Jacopo Peri og Giulio Caccini. Den store mesteren i denne tiden var Claudio Monteverdi. Foruten Monteverdi virket Pietro Cavalli og Giovanni Legrenzi i Venezia, der det fra 1637 var eget operahus. I Napoli utviklet bel canto-stilen seg innenfor den såkalte «nummer-operaen», og det ble der mer en musikkopera, uten særlig dramatisk tyngde. Virtuosene (kastratsangerne) dukket opp og satte sitt tydelige preg på operaens videre utvikling. De mest kjente komponistene innen den napolitanske skole var Francesco Provenzale, Alessandro Scarlatti, Nicola Porpora, Leonardo Vinci, Leonardo Leo og Giovanni Battista Pergolesi.
Samtidig med operaen fikk man oratoriet, og i begynnelsen var det ikke vesentlig forskjell mellom dem, bortsett fra teksten. Oratoriet slik vi kjenner det i dag, fikk sin utforming av Carissimi ca. 1650. På 1600-tallet ble det også utviklet spesielle instrumentalformer som kammersonate og kirkesonate, concerto grosso, noe senere solokonserten. Strykeinstrumentene dominerte, og det skyldes i første rekke at disse instrumentene gjennomgikk en betydelig forbedring. Fiolinen nådde på 1600- og 1700-tallet sin fullendte form i Cremona med fiolinmakere som N. Amati, G. Guarneri og A. Stradivari.
Blant komponister som dyrket de nye formene var Giovanni Battista Vitali, Giuseppe Torelli, Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi og Giuseppe Tartini. Klaverspillet ble utviklet av Domenico Scarlatti, som i sine énsatsige esercizi (sonater) åpenbarer trekk som klart peker fremover mot wienerklassikernes formverden. Likeledes er Giovanni Sammartini en viktig representant for orkestermusikken på begynnelsen av 1700-tallet.
På 1800-tallet ble operakomponister som Antonio Salieri, Luigi Cherubini, Gasparo Spontini, Gioacchino Rossini, Vincenzo Bellini og Gaetano Donizetti berømte, og med Verdis mektige musikkdramaer nådde den italienske opera klimaks. Instrumentalmusikken hadde i dette århundre fremragende utøvere i Nicolò Paganini, Muzio Clementi, Giovanni Viotti og Giovanni Sgambati. En ny operastil, verismen, oppstod på slutten av 1800-tallet med Pietro Mascagni, Ruggiero Leoncavallo og til en viss grad også Giacomo Puccini.
Mens italiensk komposisjon på 1800-tallet var nokså ensidig konsentrert om den nasjonale operatradisjonen, er det på 1900-tallet skjedd en fornyelse, der instrumentalmusikken har fått bredere plass under inntrykkene av fornyelsen av tonespråket i andre land, men også påvirket av studiet av den italienske musikk fra renessanse og barokk. Sentrale komponister var Ferruccio Busoni, Ottorino Respighi, Gian Francesco Malipiero og Alfredo Casella. I mellomkrigstiden bidrog, tross den fascistiske kulturpolitikken, enkelte komponister ytterligere til fornyelsen, som Goffredo Petrassi og Luigi Dallapiccola; sistnevnte innførte også 12-tonemusikken til Italia. Innen etterkrigstidens eksperimentelle musikk har flere markert seg, som Bruno Maderna, Luigi Nono, Luciano Berio, Franco Donatoni og Sylvano Bussotti.
Italia har fostret en mengde verdensberømte utøvende kunstnere. Fra 1900-tallet kan nevnes pianisten Maurizio Pollini, dirigentene Arturo Toscanini, Carlo Maria Giulini og Claudio Abbado, og operasangerne Enrico Caruso, Beniamino Gigli, Carlo Bergonzi, Giuseppe Di Stefano, Renata Tebaldi, Luciano Pavarotti og Cecilia Bartoli.
Institusjoner
Landet har mange til dels meget gamle musikkinstitusjoner som f.eks. Santa Cecilia-akademiet i Roma med fremstående orkester og kor, operaene La Scala (Milano), Teatro San Carlo (Napoli) og Teatro dell’Opera (Roma), alle med støtte fra staten. Kjente er også Teatro la Fenice (Venezia), Teatro Comunale (Bologna) og Teatro Carlo Felice (Genova). Musikkonservatorier finnes i en rekke byer, bl.a. i Bologna, Firenze, Milano, Genova og Roma (Cecilia-akademiets).
Italia – næringsliv. Italia er i dag blant de ledende økonomiske makter i verden. Gjenoppbyggingen og den industrielle utvikling etter den annen verdenskrig foregikk i et raskt tempo, godt hjulpet av amerikansk finansiell støtte. Industriens ekspansjon omformet samtidig Italia fra et jordbrukssamfunn til en moderne industristat.
I første halvdel av 1970-årene ble Italia rammet av en økonomisk krise med inflasjon, lønnsstrid innen industrien og politisk uro. Landet maktet i 1980-årene å redusere inflasjonstakten og de store underskuddene i utenriksøkonomien.
Ved slutten av 1980-årene rykket Italia opp på femteplass i ‘G 7-gruppen’. Samtidig økte arbeidsledigheten til ca. 12 %. Italia baserer i stor grad sin økonomi på eksport, og fremveksten av nye betydningsfulle aktører på verdensmarkedet, som f.eks. Kina, øker konkurransen for Italia.
Italia har vært en pådriver for europeisk økonomisk og politisk integrasjon. Landet ble medlem av EUs økonomiske og monetære union i 1999.
Staten har hatt betydelig kontroll over økonomien, bl.a. gjennom store statlige industriselskap innen nøkkelsektorer som jern og stål, skipsbygging, maskinindustri og petrokjemi. Fra 2000 har myndighetene startet privatisering av flere statlige selskaper. Italia har en omfattende «svart økonomi» helt utenfor myndighetenes innsyn og kontroll.
Inntektsfordelingen i Italia er skjev (sammenlignet med andre EU-land), med store inntektsforskjeller mellom så vel ulike inntektsgrupper som ulike landsdeler. Inntektsulikhetene gjenspeiler i stor grad forholdet mellom «de to Italia’er» – det velstående og industrialiserte Nord-Italia og det utarmede Sør-Italia som i større grad sliter med problemer som høy arbeidsledighet, organisert kriminalitet, korrupsjon og illegal innvandring.
Jordbruk
Jordbruket (inkl. skogbruk og fiske) står for ca. 5 % av landets sysselsetting og ca. 3 % av bruttonasjonalproduktet (2005). Så sent som i 1951 var rundt 42 % av yrkesbefolkningen sysselsatt i jordbruket, mens andelen i 1970 var nede i 19 %. Denne drastiske nedskjæring i befolkningen på landsbygda har skjedd parallelt med Italias industrielle ekspansjon. Jordbruksnæringen utgjør fortsatt en betydelig del av landets eksport, men industrivarer er i dag langt viktigere. Det har imidlertid ikke vært noen tilbakegang i jordbruksproduksjonen, tvert imot har en økende bruk av kunstgjødsel og andre tekniske fremskritt gitt stadig større avlinger.
Nærmere halve landarealet er klassifisert som jordbruksareal, men en stor del av dette er tungdrevne fjellskråninger, gjerne terrasserte, der mekanisering av driften er vanskelig. Store, sammenhengende flate områder finnes særlig i Nord-Italia (Posletta), langs kystene og i nedre del av Mellom-Italias dalfører. Jorden er de fleste steder fruktbar, selv om århundrers avskoging og påfølgende jorderosjon er et stort problem, særlig i fjellstrøkene. Omkring 1/4 av all dyrkbar mark trenger kunstig vanning.
Hvete (vinterhvete) er omtrent overalt det viktigste kornslaget. Hvete i form av pasta (bl.a. makaroni og spaghetti) og mais i form av polenta hører til de viktigste basismatvarene, og både hvete og mais må importeres. På Posletta drives en intensiv risdyrking. Andre viktige kornslag er bygg og havre. Sukkerbeter dyrkes mest i Emilia-Romagna og i Veneto, og sukkerproduksjonen dekker mesteparten av landets forbruk.
Italia dyrker store mengder grønnsaker og frukt, dels for eksport. Appelsiner, kiwi, sitroner og mandariner dyrkes særlig på Sicilia. Landet er en av verdens fremste vineksportører. Vin dyrkes delvis i blandingskultur med andre vekster som korn, oliven eller frukttrær. Se for øvrig artikkelen om italiensk vin. En stor del av fettforbruket dekkes ved oliven, som dyrkes i store mengder over det meste av landet, men særlig i Puglia, Calabria og på Sicilia.
Foruten disse typiske middelhavsvekstene dyrkes det store mengder epler, pærer, ferskner, kirsebær og plommer, som for en stor del eksporteres. Andre viktige produkter er tomater, bønner og erter som har skapt grunnlag for en betydelig hermetikkindustri. Viktige dyrkingsområder er slettene ved Gaeta-, Napoli- og Salernobuktene.
Storfeavlen er særlig konsentrert til Nord-Italia, bl.a. Posletta, hvor det er et betydelig kveghold basert på dyrking av fôrvekster med meieridrift. Området er bl.a. kjent for sine oster (gorgonzola, parmesan). Likevel må Italia innføre store mengder husdyrprodukter for å dekke det innenlandske behovet. Dette gjelder både kjøtt, smør og ost. Også i Alpene drives jordbruket som storfeavl med høy- og fôrproduksjon. I visse alpestrøk drives fortsatt en slags seterdrift (transhumance), hvor husdyrene blir drevet opp på fjellbeite om sommeren.
Produksjon av viktige vekster 2002
tonn
Hvete 7 530 000
Mais 10 820 000
Ris 1 370 000
Bygg 1 190 000
Druer 7 390 000
Sukkerbeter 12 730 000
Tomater 5 750 000
Poteter 2 075 000
Skogbruk
Skogen dekker i overkant av 1/5 av landets areal, men skogbrukets betydning er mindre enn arealet skulle tilsi. Skogen har gjennom 2000 år fått hard medfart ved overbeiting og overavvirkning, og erosjon har gjort store arealer til krattvegetasjon (macchia). Vidstrakte gran- og furuskoger finnes i Alpene, særlig i Trentino-Alto Adige. For øvrig har korkeik og pinje lokal betydning i kystområdene, og i de tørrere strøk er det plantet eukalyptus.
Fiske
Bortsett fra den innerste delen av Adriaterhavet, er farvannet rundt Italia fiskefattig og fiskeriene kan ikke dekke det innenlandske konsum. Det italienske fisket drives med små båter fra en rekke havner, og forsyner de lokale markeder. Blant de viktigste fiskehavnene er Chioggia, Livorno og Napoli, samt Palermo og Trapani på Sicilia.
Bergverk
Italia er forholdsvis fattig på mineralske råstoffer, spesielt brenselsstoffer, og bergverksdriften har aldri hatt noen større betydning. Det finnes små mengder jernmalm på Elba og bly og sink på Sardinia, i Friuli, Karniske alper og Toscana. Italia har også forekomster av svovelkis og svovel. Svovelen finnes først og fremst på Sicilia, men også i Romagna, Marche og Campania. Bryting av bygningstein har stor økonomisk betydning, spesielt marmor fra Carrara i Toscana. Alle kvikksølvgruvene i Toscana er stengt.
Energi
Mangelen på brenselsstoffer gjør at Italia må importere ca. 80 % av energibehovet. Ca. 70 % av kraftproduksjonen er varmekraft basert på olje og gass og 11,3 % er vannkraft. Det meste av vannkraften kommer fra Alpene, men en mindre del kommer også fra de sentrale Apenninene og Calabria. Per innb. er både det totale energiforbruk og forbruket av elektrisk kraft forholdsvis lavt etter vesteuropeisk målestokk.
Industri
Industrien var tidligere hemmet av mangelen på innenlandske energikilder og råvarer, et begrenset hjemmemarked og manglende eksportmuligheter. Etter den annen verdenskrig har det imidlertid vokst frem en betydelig industri, særlig i Nord-Italia. Sammenlignet med nivået før den annen verdenskrig har industriproduksjonen økt mer enn i noe annet EU-land.
Denne industriekspansjonen, det såkalte «Italienske mirakel», skyldes mange faktorer, amerikansk finansiell hjelp, billig og rikelig arbeidskraft (fra Sør-Italia), teknisk og organisatorisk dyktighet og import av energiråstoffer. Også landets medlemskap i EU og det bedrede internasjonale økonomiske klima har vært viktige vekstfaktorer. Sør-Italia er fortsatt industrielt tilbakestående, men siden 1950 er det brukt betydelige midler på å utvikle basisindustrien, særlig stålverk og oljeraffinerier, som hjørnesteinsbedrifter i industrielle utbyggingsområder.
Industriens bidrag til brutto nasjonalproduktet (BNP) tilsvarer ca. 28 % (2005) og andelen arbeidskraft i sektoren er ca. 32 %. Fordi Italia har relativt lite naturresurser har det først og fremst utviklet seg en industri som videreforedler importerte varer.
Tross mangelen på mineralressurser har stålindustrien vokst sterkt og vært ryggraden i industriutviklingen. Store mengder skrapjern blir importert til stålverkene, som omfatter anlegg i Taranto i Sør-Italia (et av verdens mest moderne stålverk) og Genova, og eldre verk i Milano, Torino, Piombino, Terni og Bagnoli utenfor Napoli.
Maskin- og metallindustrien er den viktigste industrigren etter produksjonsverdi. Italias bilindustri er den tredje største i Vest-Europa (etter Tyskland og Frankrike). Bilindustrien er hovedsakelig konsentrert til Lombardia og Piemonte, og domineres av Fiat (Fabbrica Italiana Automobili Torino), Europas nest største bilprodusent, som har overtatt flere mindre konkurrenter (bl.a. Lancia og Alfa Romeo). Fiats hovedfabrikker ligger i Torino, med andre anlegg bl.a. i Milano, Brescia, Varese, Bolzano og i Napoli-området.
Nord-Italia har en stor produksjon av kjøleskap, komfyrer, vaskemaskiner og elektrisk utstyr. Olivetti, en av verdens største produsenter av kontormaskiner, ligger i Ivrea nordøst for Torino. Skipsbyggingsindustrien har siden 1970-årene vært rammet av krisen i den internasjonale verftsindustrien, og spiller i dag forholdsvis liten rolle. Genova, Trieste og Castellamare utenfor Napoli er de viktigste sentre for skipsbygging, men det finnes også skipsverft i Savona, La Spezia, Livorno, Ancona, Bari og Palermo.
Den kjemiske industrien har ekspandert raskt. De største foretakene i sektoren er Enichem og Montedison. Lokale råvarer som svovel, svovelkis, kali, salt, boraks og fluss-spat danner grunnlaget for fremstilling av produkter som syrer, lutstoffer, glass, kunstgjødsel, maling og dynamitt. Produksjonen er konsentrert til de store havnebyene, særlig Savona, Genova, Livorno, Venezia og Napoli, samt aksen Milano–Torino.
Beliggenheten forholdsvis nær oljefeltene i Nord-Afrika og Midtøsten har muliggjort oppbygging av oljeraffinerier og petrokjemisk industri, især i Sør-Italia. De største raffineriene ligger ved Augusta og Messina på Sicilia, utenfor Cagliari på Sardinia, og ved Genova, Venezia og Milano. Den petrokjemiske industrien omfatter store anlegg bl.a. i Ravenna (med Europas største fabrikk for syntetisk gummi), Mantova, Ferrara og fremfor alt Milano.
Tekstil- og skotøyindustrien, tidligere landets viktigste industrigren, har siden middelalderen vært berømt for kvalitet og god utforming. Italia er i dag blant de førende innen moteverdenen, og Milano konkurrerer med Paris om å være verdens «motehovedstad».
Produksjonen av klesvarer og tekstiler er i stor grad konsentrert i nord. Lombardia (Legnano, Busto Arsizio og Varese) er førende innen produksjonen av bomullsstoffer og rayon, mens Biella og Bergamo-provinsen er kjent for sine ullstoffer. Strikkevarer blir fremstilt i Vicenza og andre byer i Veneto, mens Como er den fremste produsent av natursilke.
Næringsmiddelindustrien er også betydelig. Den nasjonale produksjonen blir først og fremst solgt på det interne markedet, mens eksporten er relativt lav. Næringsmiddelindustrien er i likhet med den øvrige industrien best utviklet i Nord-Italias byer, men er ellers vidt fordelt over hele landet. Det produseres bl.a. en rekke hveteprodukter, deriblant tallrike pastasorter, og litt over 1/4 av verdens olivenolje. Også hermetiske frukt- og grønnsaker fremstilles i betydelige mengder.
Industri
Produksjon av en del viktige varer i tonn 2002
Stål 26 526 000
Råjern 10 562 000
Valset jern 23 855 000
Andre jern- og stålvarer, jernlegeringer 3 110 000
Råolje 4 045 000
Naturgass (m3) 18 000 000
Bomullstekstiler 215 000
Personbiler 1 272 000 stk.
Lastebiler 305 000 stk.
Vin 5 286 000
Italia – turisme. Italia er et av verdens fremste turistland, med anslagsvis 40 mill. turister i året, og turismen er en av landets ledende næringer. Det største antall besøkende kommer fra Tyskland, Østerrike, Sveits, Frankrike, Storbritannia og USA. Mange av turistene kommer for å oppleve den rike italienske kulturen – få andre land kan by på så mange kulturskatter fra antikken, middelalderen, renessansen og barokken. Målet for mange av turistene er de rike kulturbyene Roma, Venezia, Firenze, Siena og Pisa. De utgravde byene Pompeii og Herculaneum, som ble ødelagt 79 e.Kr., er også populære turistmål. Roma og Assisi er valfartssteder for den romersk-katolske kristenhet, og til Roma og Peterskirken (Vatikanstaten) er det særlig i påsken stor tilstrømning av kristne. Ettertraktede turistmål er også byene ved Rivieraen og adriaterhavskysten. Langs hele kysten og på Sardinia og Sicilia er det en rekke byer som har spesialisert seg på mer tradisjonell badeturisme. Italia har også en betydelig skiturisme, først og fremst i Alpene og Dolomittene, men også enkelte steder i Apenninene.
Utenrikshandel
Italia er siden den annen verdenskrig blitt en av verdens ledende handelsnasjoner. Maskiner, transportutstyr og tekstilprodukter er blant landets fremste eksportvarer. Importen omfatter råolje, maskiner og transportutstyr, kjemiske råvarer, malmer og metaller og matvarer.
Omkring halvparten av Italias handel foregår med landets partnere i Den europeiske union (EU). Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Spania og Nederland er de viktigste handelspartnere.
Utenrikshandel
Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2002
Eksport Import
Tyskland 13,7 17,8
Frankrike 12,2 11,3
Spania 6,3 4,6
USA 9,7 4,9
Storbritannia 6,9 5,0
Sveits 3,5 3,8
Nederland 5,7 5,9
Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2002
Matvarer og levende dyr 4,9
Kjemikalier o.l. 10,4
Tekstilfibrer, tøyer 4,8
Maskiner og transportutstyr 37,5
herav industrimaskiner 40,3
veimaskiner og deler 20,5
elektriske maskiner og apparater 15,6
Konfeksjon 5,8
Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2002
Matvarer og levende dyr 7,2
Råvarer (unntatt brensel) 4,9
Petroleum og petroleumsprodukter 7,6
Kjemikalier o.l. 12,9
Tekstiler, konfeksjon m.m. 3,1
Maskiner og transportutstyr 33,3
Jern og stål 3,3
Samferdsel
Samferdselsnettet er godt utbygd, især i Nord- og Mellom-Italia, som har det tetteste jernbane- og veinettet.
Jernbanene
Jernbanenettet har en lengde på ca. 20 000 km. Omkring halvparten av nettet er elektrifisert. Den viktigste linjen knytter sammen Milano–Bologna–Firenze–Roma–Napoli. Andre viktige linjer er kystbanene Genova–Roma–Napoli–Reggio Calabria–Palermo og Bologna–Ancona–Bari–Lecce, samt jernbanene som forbinder Milano og Torino med havnebyene Genova og Venezia. En dobbeltsporet høyhastighetslinje mellom Roma og Milano ble åpnet for drift 1996. Det er bl.a. undergrunnsbaner i Milano, Roma og Napoli.
Veitransporten
Veitransporten står for den største delen av transportarbeidet. Landet har et godt utbygd nett av provinshovedveier. Særlig kjent er Autostrada del Sole, som fører fra Milano til Reggio Calabria med forbindelse over til Sicilia.
Luftfart
Det nasjonale flyselskap Alitalia, ble dannet 1957 ved sammenslutning av Linee Aeree Italiane (LAI) og Alitalia. Alitalia har ekspandert sterkt på internasjonale ruter og flyr til alle kontinenter. Det finnes 36 flyplasser med regulær trafikk, hvorav 25 internasjonale lufthavner. Viktigst er Roma (Fiumicino) og Milano (Malpensa).
Skipsfart
De italienske elvene betyr lite for skipstrafikken, derimot er kystfarten betydelig. De viktigste havnebyene er: Genova, Taranto, Trieste, Venezia, Napoli og La Spezia.
Italia – befolkning. Folkemengden i Italia var i 2005 ca. 58,1 mill. Folketallet økte fra 37 mill. i 1920 og 44 mill. i 1940 (innenfor nåværende grenser) til 50 mill. i 1960, og befolkningsveksten var tidligere stor i forhold til ressursene. Fødselsoverskuddet har imidlertid avtatt fordi fødselshyppigheten har sunket raskere enn dødeligheten. Italia har lav befolkningsvekst (0,07 % i 2005). Befolkningsstrukturen har en synkende andel barn og unge og en økende andel eldre.
Utvandring
Befolkningspresset ble tidligere lettet noe av utvandring, som var større enn i noe annet europeisk land. Siden 1870-årene har ca. 12 mill. mennesker utvandret, herav 6 mill. til USA, nesten 3 mill. til Argentina, 1,3 mill. til Brasil og nesten 1 mill. hver til Australia og Canada. Utvandringen nådde et maksimum i 1913, da 900 000 emigrerte (2 % av befolkningen), men ble senere redusert ved krig, krise, USAs immigrasjonslovgivning og fascistenes befolkningspolitikk. Mange italienere er gjestearbeidere i bl.a. Sveits, Frankrike, Tyskland og Benelux-landene. De kommer særlig fra det fattige Sør-Italia, som også sender en strøm av utflyttere til industriområdene i Nord-Italia. Til sammen lever ca. 30 mill. italienere eller folk av italiensk avstamning utenfor Italia.
Etniske forhold
Selv om landets befolkning stort sett har et ensartet preg med felles språk, religion og kultur, gjør det seg gjeldende betydelige regionale kontraster. I nord har keltisk og germansk innvandring satt sterke spor, mens i sør gjør greske og arabiske innslag seg gjeldende. Språklig og nasjonalt er imidlertid befolkningen blitt mer enhetlig etter den annen verdenskrig, fordi den har mistet fremmede folkeelementer (slovenere, kroater, fransktalende). Språkgrensen mellom italiensk og tysk er presset nordover, men ennå er Sør-Tirols bygder overveiende tysktalende (i alt 300 000). Her er også mange retoromansktalende (friulier og ladinere), og i Friuli-Venezia Giulia slavere (bl.a. 120 000 slovenere i Trieste-området). I Valle d’Aosta og Piemonte finnes en fransktalende minoritet, i Sør-Italia albansk- og gresktalende grupper, på Sardinia en del katalansktalende.
Bosetning
Folketettheten var i 2005 192,9 per km2. Regionvis varierer folketettheten fra 35 per km2 i Valle d’Aosta og 60–65 i Trentino-Alto Adige, Sardinia og Basilicata, til 350–400 i Lombardia, Liguria og Campania. Mens folketettheten ellers i Europa er størst i rene industriområder, er den i Italia også svært høy i jordbruksdistriktene. Det fruktbare slettelandet mellom Napoli og Capua i Campania er med 500–700 mennesker per km2 Europas og et av verdens tettest befolkede jordbruksområder. Som ellers i Sør-Europa er bondebefolkningen i stor utstrekning samlet i til dels meget store landsbyer. Særlig utpreget er dette i sør og på Sardinia, mens bosetningen er overveiende spredt i Mellom-Italia – fra Roma og opp mot Po.
Siden 1950 har det vært en generell flukt fra landdistriktene til de store byene; især har folk sørfra strømmet til de store industrisentrene i Nord-Italia. Ca. 67 % av befolkningen bor i urbane strøk (2005).
