Republikk i Midtøsten, langs østsiden av Middelhavet, opprettet i 1948 som resultat av Palestinas deling i en jødisk stat, og et palestinsk område som senere har hatt vekslende statstilhørighet og folkerettslig status. Landet grenser i nord til Libanon, i nordøst til Syria, i øst den okkuperte Vestbredden og Jordan, i sør til Akababukta, og i vest til Egypt og Middelhavet.
Siden opprettelsen har Israel vært innblandet i tre større kriger mot sine arabiske naboer: «Frigjøringskrigen» i 1948–49, «Seksdagerskrigen» i 1967 og «Yom Kippurkrigen» i 1973. Landet har holdt okkupert følgende palestinske og andre arabiske områder som det erobret under «Seksdagerskrigen»: Gazastripen fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan og en del av Golanhøydene fra Syria. Israel annekterte Golanhøydene og Øst-Jerusalem i henholdsvis 1981 og 1967.
Det pågår forhandlinger mellom Israel og palestinerne om utvidet selvstyre for Gazastripen og Vestbredden, til sammen 6242 km2 (inkl. Øst-Jerusalem). Spørsmålet om fremtidig status for det annekterte Øst-Jerusalem er en separat del av disse forhandlingene. Sinaihalvøya ble også erobret fra Egypt under krigen i 1967, men gitt tilbake 1979–82. Det lille Tabaområdet ved Akababukta ble da gitt spesialstatus som sikret israelske interesser i området. I løpet av 2005 ble 21 israelske bosettinger på Gazastripen avviklet, og avviklingen av fire bosettinger på Vestbredden ble påbegynt.
Fra juli 2006 er det krigshandlinger mellom Hizbollah-styrker som står i sørlige Libanon og Israel.
Rettsvesen
Rettsutviklingen er særlig påvirket av britisk og amerikansk rett, bl.a. innen straffe- og prosessrett, dog brukes ikke jury. I person- og familierettslige forhold anvendes som regel religiøse forskrifter. Det er både sivile og religiøse domstoler. Høyesterett har formann, en viseformann og inntil 12 (for tiden 11) øvrige dommere, som utnevnes for livstid av presidenten. Lokalt finnes det 29 magistratretter; avgjørelser i disse kan ankes inn for de fem distriktdomstolene.
De finnes religiøse domstoler for landets ulike anerkjente religiøse samfunn – det jødiske, det muslimske, de kristne og det drusiske – som dømmer i person- og familiesaker. Gjelder en sak personer fra ulike samfunn, avgjør formannen i høyesterett hvilken domstol som skal behandle saken. De religiøse domstolers dommer iverksettes av de sivile domstoler.
Israel er skeptisk til internasjonale domstoler og anerkjenner normalt ikke domsavsigelser avsagt der.
Israel erklærte seg selvstendig 14. mai 1948. Pga. uenighet, bl.a. om religionens rolle, lyktes det ikke å lage en grunnlov. I stedet vedtok nasjonalforsamlingen Knesset i 1949 en overgangslov som i generelle vendinger behandlet den rolle de ulike statsorganer skulle ha. I 1950 vedtok Knesset at det kunne gis fundamentale lover som til slutt skulle utgjøre en forfatning. Slike lover er gradvis vedtatt; i tillegg er en del eldre lover gitt status som fundamentale lover. Men Israel har ingen egen, samlet grunnlov.
Det politiske system i Israel er parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig. Statsoverhodet er en president, valgt av Knesset for sju (tidligere fem) år. Presidenten kan gjenvelges én gang (umiddelbart). Han har primært seremonielle funksjoner, men kan med sine offentlige uttalelser ha en viss innflytelse. Den reelle makt har tradisjonelt sprunget ut av Knesset, valgt i allmenne valg for fire år (men kan oppløses før, etter eget vedtak). Knesset har 120 medlemmer, valgt etter forholdstallsprinsippet. Stemmerettsalderen er 18 år, og hele Israel er én valgkrets. Regjeringen utgår fra, og er ansvarlig overfor, Knesset. I 1996 ble det innført direkte valg på statsminister, men denne ordningen ble forlatt etter valget 2001.
Partisystemet er oppsplittet og koalisjonspreget, i stor grad også personpreget. Intet parti har hatt flertall i Knesset alene; alle regjeringer har derfor vært koalisjonsregjeringer. Ett parti, Arbeiderpartiet, dominerte imidlertid politikken og hadde statsministeren helt til 1977. Ved dannelsen av den konservative Likud-alliansen i 1973 fikk Arbeiderpartiet en konkurrent av betydning til høyre. Likud hadde statsministeren i periodene 1977–83, 1986–92, 1996–99 og 2001–05, men partiet ble alvorlig svekket da statsminister Ariel Sharon i 2005 brøt ut og dannet et eget liberalt parti, Kadima. Det finnes også en stor gruppe småpartier med tilknytning til etniske eller religiøst baserte grupperinger; ved valget 2006 ble 12 partier representert i Knesset. Det store antallet partier har gjort de parlamentariske forholdene vanskelige, og småpartiene bruker ofte ultimatum og press for å få sine saker gjennom i regjeringen, med hyppige regjeringskriser som resultat.
Israelsk politikk har vært preget av kampen for å etablere, bygge opp og trygge staten. Israels mange kriger og den omfattende internasjonale fordømmelse landet har vært utsatt for, har gjort at israelerne har måttet stole på seg selv og sin egen makt. Bl.a. ved omfattende hjelp fra USA har det vært mulig for Israel å opprettholde et omfattende og meget moderne forsvar. Sikkerhetssituasjonen har også preget økonomien, med en stor statlig rolle i de fleste næringssektorer og en stor kooperativ sektor.
Innenrikspolitikken har også i stor grad vært preget av motsetninger som har sitt utspring i landets konflikt med de palestinske innbyggerne i de områder som Israel har okkupert og med de fleste av nabolandene i regionen. Striden har særlig gått om virkemidler og fremdrift i den skjøre fredsprosessen med palestinerne, og ikke minst om den omstridte etableringen og sikringen av jødiske bosettinger på okkupert palestinsk land, en politikk som bl.a. har bestått i hyppige stenginger av grensen mellom Israel og de okkuperte områdene og bygging av en sikkerhetsmur langs grensen.
Sentralisert stat
Israels begrensede størrelse, dets nybyggerpreg og konfliktene med naboene har bidratt til at politikken er blitt svært sentralisert. Valgordningen, med hele landet som én valgkrets, har gjort at partiene er blitt nasjonalt og nasjonalpolitisk orientert. Lokalvalgene holdes samtidig med nasjonale valg. På lokalt plan er det tre typer valgte råd. På mellomnivå er landet inndelt i seks administrative distrikter, med egne styrer. Disse styrer har sete i Jerusalem, Nasaret, Haifa, Ramla, Tel Aviv og Beersheba.
Førstegangstjenesten er 36 måneder for menn og 24 måneder for kvinner. Bare jøder og drusere har verneplikt, men kristne og muslimer kan melde seg frivillig. Den samlede personellstyrke var i 2008 på 176 500, herav 133 000 i hæren (ca. 513 000 ved mobilisering). Tyngre materiell omfatter bl.a. ca. 3400 stridsvogner og ca. 6930 pansrede kjøretøyer. Marinens personellstyrke var ca. 9500; materiellet omfatter tre undervannsbåter, tre missilkorvetter og 12 mindre missilfartøyer. Flyvåpenets personell var 34 000; de rår over ca. 520 kampfly og 184 kamphelikoptre, hovedsakelig amerikansk og israelsk produsert. Det er allment antatt at Israel har en kjernefysisk kapasitet på opptil 100 stridshoder. Leveringsmidler kan være fly og missiler med opptil 2000 km rekkevidde.
Israel er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon.
Israel er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Israel ved sin ambassade i Tel Aviv, generalkonsulater i Tel Aviv og Haifa, og konsulat i Eilat.
Massemedia
Presse
Tel Aviv er sentrum for avisutgivelsen i Israel. Det utgis rundt 20 dagsaviser, de fleste på hebraisk. Det gis også ut aviser på engelsk, fransk, tysk, polsk, ungarsk, russisk, jiddisk og arabisk. Det gis ikke ut aviser på sabbaten (lørdag), men avisene som kommer ut fredag ettermiddag har gjerne weekendbilag og vesentlig større opplag enn avisene på ukedagene. På grunn av landets størrelse kan alle avisene kalles riksaviser.
De fleste morgenavisene er knyttet til religiøse eller politiske grupperinger. Den mest innflytelsesrike er Ha’aretz (grunnlagt 1918), politisk uavhengig, med et opplag på 72 000 på ukedagene og nær 100 000 i helgene. Flest lesere har de uavhengige ettermiddagsavisene Yedioth Ahronoth (grunnlagt 1939, opplag ca. 350 000, 600 000 i helgene) og Ma’ariv (grunnlagt 1948, opplag 150 000, 250 000 i helgene). Alle disse utkommer i Tel Aviv. I tillegg blir den engelskspråklige avisen Jerusalem Post (grunnlagt 1932, opplag ca. 15 000, 40 000 i helgene) ofte sitert i utenlandsk presse; den har en internasjonal ukentlig utgave (opplag ca. 40 000) som distribueres til over 100 land. Finansavisen Globes (grunnlagt 1983) utkommer på engelsk i Rishon le Zion fem dager i uken med et opplag på ca. 45 000.
De fleste avisene er avhengige av økonomisk støtte fra politiske partier, religiøse grupper eller staten, og av den grunn har israelsk presse blitt kritisert for å være relativt lite uavhengig. Totalt har dagspressen et opplag på ca. 500 000–600 000. I tillegg til dagspressen finnes det flere ukentlige og månedlige magasiner. Gratisavisene har også begynt å gjøre seg gjeldende i Israel. Den første, Yisraeli, ble grunnlagt i 2006 og hadde i 2008 et opplag på ca. 180 000. Den har senere fått følge av Yisrael Hayom og Metro (begge grunnlagt 2007).
Flere mindre palestinske aviser utkommer i de okkuperte områdene i Jerusalem og på Vestbredden. De blir sensurert, og enkelte er blitt stengt etter ulike anklager fra israelske myndigheter.
Kunstmusikk
Innvandring av jøder fra mange land har skapt grobunn for en ny og mangesidig utvikling av musikken. Komponister som Emanuel Amiram, Sarah Levy, Menashe Ravina, David Sambursky og Jehuda Skarett (eg. Shertok) fulgte de østeuropeiske tradisjoner fra kretsen omkring Joel Engel (Selskapet for jødisk folkemusikk av 1908). En senere generasjon, preget av vesteuropeisk stilutvikling fra 1920-årene, skapte en rik litteratur som omfatter alle felter: opera, oratorium, symfonisk musikk, kammermusikk. Av disse var komponister som Alexander Boscovitch, Israel Brandmann, Marc Lawry, Joachim Stutsjevsky og Jacob Weinberg sterkt knyttet til tradisjonell østjødisk folklore, mens Mevahem Avidom, Hanoch (Heinrich) Jacoby, Josef Kaminski, Karel Salomon, Erich Walter Sternberg – hver for seg ut fra sin individuelle europeiske bakgrunn – nådde frem til et nyisraelsk tonespråk, også kalt middelhavsstilen. Noen av dem tok bevisst i bruk stilelementer fra de orientalske og nordafrikanske jøders musikk. De mest markante navn fra denne generasjon er Paul Ben-Haim og de noe yngre Oedon Partos og Josef Tal. Den sistnevnte er i sine senere verker sterkt opptatt av elektroniske virkemidler.
En yngre generasjon – oppvokst eller født i landet – fulgte aktivt med i internasjonale strømninger fra 1950-årene uten derved helt å gi slipp på israelsk tonefølelse og tradisjonsbestemt emnevalg, bl.a. Haim Alexander, Herbert Brun, Eli Friedmann, Zwi Kaplan, Peter Jonah Korn, Stefan Wolpe. Også et enda yngre kull har prinsipielt fulgt opp etter samme linjer: Gideon Almagor, Jehoshua Lakner, Ben-Zion Orgad og Habib Touma, den sistnevnte israelsk araber fra Nasaret. Med Roman Haubenstock-Ramati og hans elev Jizchak Sidi i spissen knyttet den nyeste israelske tonekunst sterke forbindelser med etter-webernsk seriell teknikk og nyeste avantgardistiske stilretninger.
Institusjoner
Den første musikkskole ble stiftet i Tel Aviv 1910; andre fulgte etter 1914 og 1917 (Jerusalem). Det første operaforetagende ble startet 1923. I 1924 ble de første kor- og konsertforeninger stiftet. Instituttet for musikkens utbredelse i folket (grunnlagt 1926) fikk særlig betydning for folkesangen og musikkutøvelsen blant arbeiderne i byene og på landet.
Israels filharmoniske orkester (IPO) ble grunnlagt 1936, og har vunnet internasjonal anerkjennelse. Landets radiostasjon i Jerusalem, Kol Israel, har sitt eget orkester. Det finnes symfoniorkestre, ungdomsorkestre, musikkskoler, konservatorier m.m. i flere byer.
Musikkvitenskap er etablert ved tre universiteter. Blant kjente vitenskapsmenn har her virket A. Z. Idelsohn, Salomon Rosowsky, Mordechai Sandberg, Robert Lachmann, Edith Gerson-Kivi m.fl.
Næringsliv. Israels økonomiske utvikling siden selvstendigheten i 1948 har på mange måter vært bemerkelsesverdig, og har gått i ulike faser. Selv om Israel ble opprettet først i 1948, var et grunnlag for den nye staten lagt i første halvdel av århundreskiftet, da den jødiske innvandringen til Palestina ble organisert og omfanget, særlig i 1920- og 30-årene, økte. Med en fremtidig statsdannelse i tankene, ble jordeiendommer kjøpt opp som ledd i den sionistiske strategien, og grunnlaget for det fremtidige Israels næringsliv ble lagt på en rekke områder, som jordbruk og handel, håndverk og industri. Forutsetningen for en egen stat var kontroll med jord, og jordbruk var fra starten en viktig næringsvei i Israel – og ble lenge høyt prioritert, som ledd i landets behov for størst mulig selvberging. Samtidig ble en industri bygd opp, mye med den samme begrunnelse, samt en moderne økonomis øvrige bestanddeler. Pga. den overhengende militære trusselen fra arabiske nabostater, ble israelsk økonomi de første tiårene i utstrakt grad rettet inn mot landets sikkerhetsbehov, og også senere har sikkerhetssituasjonen hatt vesentlig innvirkning på de økonomiske resultater.
Nødvendigheten av store offentlige utgifter til å sikre landets eksistens, derunder ikke minst det militære forsvaret, har vært ett særlig kjennetegn ved Israels økonomi. Ikke bare har landet måttet bruke opptil 40 % av sitt statsbudsjett til militære formål, og brukt store valutareserver til anskaffelse av forsvarsmateriell; mye av industri og infrastruktur er også etablert med forsvarsbehovet i tankene. Det israelske forsvaret er også arbeidskraftkrevende, og alle israelske borgere skal i utgangspunktet avtjene verneplikt; tre år for menn og to for kvinner, med påfølgende reservetjeneste som også tar mange ut av sine sivile stillinger. Investeringen i forsvaret har avtatt siden toppen i 1973, og var i 1999 nede i 8,9 % av BNI, før den økte noe igjen som følge av opprøret i de palestinske områdene. Samtidig er størrelsen på forsvaret redusert. Sikkerhetssituasjonen gjør seg også utslag innen et annet for Israel viktig felt: turismen er en viktig inntektskilde, og sårbar for den politiske utviklingen – med lavere besøkstall i år med krig eller uro. F.eks. sank besøket med ca. 50 % i kjølvannet av terroranslagene mot amerikanske mål i 2001, da israelsk økonomi for første gang siden selvstendigheten hadde negativ vekst. Den spente situasjonen i de palestinske områdene har også bidratt til økonomisk nedgang, bl.a. fordi palestinsk arbeidskraft, som er særlig viktig i landbruk og bygningsbransje, til dels har vært hindret fra å komme inn i Israel.
En annen stor utfordring israelsk økonomi har stått overfor i flere perioder, er den store innvandringen til landet – i 1950- og 1960-årene fra arabiske land og Iran, i 1980- og 1990-årene fra det tidligere Sovjetunionen. Siden opprettelsen i 1948 har Israel absorbert 2,8 mill. immigranter. Dette har tilført Israel verdifull arbeidskraft, men har også krevd stor innsats for å skaffe boliger og sosiale tilbud, så vel som å integrere de nye innbyggerne i samfunnet. Bare fra 1990 til 2001 økte arbeidsstokken fra 1,65 mill. til 2,52 mill. Med lavere økonomisk vekst rundt 2000 økte også arbeidsledigheten, til vel 10%. Fundamentene i velferdsstaten, som ble bygd opp under mange års arbeiderpartistyre, er videreført, selv etter flere perioder med høyrestyre, som har søkt å innføre en markedstilpasset økonomi med økt vekt på privatisering som startet allerede på 1970-tallet. Det er også lagt bedre til rette for utenlandske investeringer i israelsk næringsliv, som har utviklet seg til en mer åpen, markedsorientert og konkurransedyktig økonomi.
Staten har likevel fortsatt en utstrakt delaktighet i næringsvirksomhet, mer enn i de fleste andre land. Fra midten av 1980-årene har det vært nasjonal konsensus om å redusere offentlig og privat forbruk for å få bukt med prisstigning og devalueringer. Fra 1990-årene har det lyktes å få bukt med den høye inflasjonen, å etablere landets pengeenhet shekel som en konvertibel valuta, og eliminere utenlandsgjelden – også takket være omfattende økonomisk og militær bistand fra USA, samt bidrag fra jøder verden over.
Israel er et lite land med meget begrensede naturressurser, som stod overfor enorme utfordringer ved selvstendigheten, og som skeptikere ikke levnet store muligheter til å klare seg. Bl.a. mangler Israel vesentlige energikilder, og det er mangel på vann. Israel har imidlertid lyktes i å utvikle en av de mest moderne økonomier noe sted, med betydelig vekst innen høyteknologisk virksomhet siden 1980-årene, både innen militær teknologi og IT, og innen bioteknologi og medisin
Israels jordbrukssektor er relativt liten, og sysselsatte i 2003 kun 1,9 % av den yrkesaktive befolkningen. Jordbrukets økonomiske betydning har avtatt etter hvert som andre sektorer er utviklet, men det israelske jordbruket er meget produktivt og av stor strategisk og økonomisk betydning. Grunnlaget for landbrukspolitikken i tiden etter statens etablering i 1948 var selvforsyning av matvarer, sett i et sikkerhetsperspektiv. Derfor ble det iverksatt omfattende nydyrking samt gjendyrking og forbedring av områder som palestinerne hadde flyktet fra, eller blitt tvunget til å forlate. I 1948–49 var det dyrkede arealet 1650 km2. Ti år senere var det utvidet til 4110 km2, en økning på nesten 150 %. Dagens jordbruk er gjennommekanisert, basert på moderne teknologi og en utstrakt grad av kunstig vanning. Dette har ført til høy avkastning, men til sterk tæring på grunnvannreservene – også i de okkuperte områdene. Det er iverksatt en rekke prosjekter for å utvinne ferskvann fra saltvann. Begrensningen i israelsk jordbruk består ikke så mye i mangelen på jord som i mangelen på vann.
De viktigste jordbruksområdene ligger nord i landet, konsentrert om Yizre’eldalen. I Galilea dyrkes særlig korn, oliven og tobakk. På kystslettene drives mangesidig jordbruk med dyrking av grønnsaker, sitrusfrukt, vindruer, bomull og korn. I nordlige Negev dyrkes korn, grønnsaker og frukt. Frukt, grønnsaker og blomster er viktige eksportartikler.
Jordbruksbefolkningen i Israel bor i landsbyer, eller i de spesielt organiserte landsbyene: kibbutzim, moshavim og moshavim shitufiim. Kibbutzim er unikt utviklet i Israel. De er organisert som et kollektivt foretak med felleseiendom og felles arbeidskraft hvor alle inntekter og utgifter behandles som et felles anliggende. Hvert medlem forventes å arbeide etter evne, blir ikke utbetalt lønn, men forsynt av kibbutzim med goder etter behov. Den er økonomisk, og til dels også sosialt ansvarlig for sine medlemmer. Medlemskapet er basert på prinsipper om frivillighet, gjensidighet og like rettigheter. Moshavim shitufiim er også kollektivbruk, men her har hver familie ansvar for eget hus og sin husholdning. En moshavim er en landsby organisert som et kooperativ av individuelle gårder av lik størrelse, hvor gårdbrukerne er individuelt ansvarlig for driften. Deres økonomiske og sosiale sikkerhet ligger i landsbyorganisasjonen som yter eller organiserer ulike former for fellestjenester, slik som salg og markedsføring av produktene, innkjøp, kreditt o.l. Både kibbutzim og moshavim har de senere år hatt store økonomiske problemer. Det er gjennom lengre tid arbeidet for å gjøre inntjeningen mindre avhengig av jordbruket ved å utvikle nye inntektsmuligheter knyttet til turisme, fiskeoppdrett eller industriproduksjon.
Storparten av landets oppfiskede kvantum er fra oppdrett, vesentlig bestående av karpe og ørret. Hovedtyngden av oppdrettsanleggene er lokalisert i Jordandalen, også innenfor okkuperte områder, og langs kyststripen mot Middelhavet. Fangstområdene for israelsk havfiske er Svartehavet, Middelhavet og Indiske hav.
Bergverk og energi
Israel er fattig på kommersielt utnyttbare mineraler. Viktige mineralforekomster finnes i Dødehavet, som inneholder kaliumkarbonat (pottaske), bromider, magnesium og andre salter i høye konsentrater. Ellers pågår det i Negev utvinning av fosfatmalm.
Israel er ett av få land i Midtøsten hvor det ikke er påvist større forekomster av olje eller gass. Leting etter olje har pågått i betydelig omfang, og forekomster ble påvist allerede i 1955, men – i likhet med flere senere funn – uten å være drivverdige. Israel hadde i 2002 en utvinning på bare rundt 1000 fat per dag, og må derfor importere praktisk talt hele sitt forbruk på ca. 280 000 fat per dag. Et av leverandørlandene har gjennom mange år vært Norge. Israelske petroleumsmyndigheter mener at landet kan besitte rundt 5 mrd. fat, og letingen ble intensivert tidlig på 2000-tallet. Som følge av fredsavtalen med Egypt 1979, måtte Israel oppgi utvinningen av råolje fra de okkuperte feltene i Sinai og Suezbukta, men har importert olje fra nabolandet etter dette. Israel raffinerer selv sin importerte olje, og har to større raffinerier; ett ved Haifa og et annet ved Ashdod. Israelske interesser gikk inn på eiersiden i et raffineri i Alexandria, Egypt, som åpnet i 2001 – men solgte samme år sin eierdel. Israels beliggenhet ved Middelhavet gjør at landet – gitt en annen politisk situasjon i regionen – kan få en sentral posisjon i distribusjon av olje fra Den persiske gulf til Europa, hvor transport gjennom rørledninger til Israel kan bli billigere enn transport på tankskip gjennom Suez. En slik rørledning, Trans-Arabian Pipeline, ble bygd i 1940-årene, med en kapasitet på 500 000 fat per dag, for å bringe vesentlig saudisk olje til Vesten via Haifa, men av politiske årsaker stanset denne opp. Ledningen endte så opp i Saida, Libanon, men sluttet å funksjonere i 1975. Etter den amerikanske okkupasjonen av Irak, var det i 2003 drøftinger om en mulig reetablering av oljeledningen fra Mosul, Irak, til Haifa, men dette vil kreve svært store investeringer.
Israel har også mindre forekomster av naturgass, som det er gjort nye, og til dels betydelige, funn av utenfor kysten – både utenfor den israelske og den palestinske kysten (Gaza). Forekomstene kan være store nok til å dekke Israels behov i mange år. Et felt utenfor Ashkelon er anslått å inneholde ca. 40 000 m3 gass. Israel importerer rundt 90 % av sitt energiforbruk, men har også utviklet teknologi innen utnyttelse av fornybare energikilder, særlig solkraft. Installert kapasitet for elektrisitetsproduksjonen var på ca. 9,9 GW i 2002, hvorav ca. 70 % ble generert fra kullfyrte kraftverk. Israel mangler selv kullforekomster, og importerer sitt behov, vesentlig fra Sør-Afrika og Colombia. Israels femte kullkraftverk ble åpnet ved Ashkelon i 2002. Det er planer om å bygge et 1200 MW atomkraftverk ved Shivta i Negev; Israel har en kjernefysisk reaktor ved Dimona i Negev. Drøftinger har vært ført med nabolandene Egypt og Jordan for felles tiltak innen energiproduksjon. IKT-industrien var ved inngangen til 2000-tallet Israels raskest voksende, og det var videre betydelig satsing på bioteknologi og medisinsk teknologi.
Utenrikshandel
Underskuddet på handelsbalansen med utlandet har tradisjonelt vært stort og bare delvis dekket av utenlandsk bistand, inntekter fra turistnæringen og gaver fra utlandet, hovedsakelig USA. Utenlandsgjelden sank sterkt fra 1980-årene, og i 2003 ble Israel en netto kreditor. USA og EU er viktigste handelspartnere, både for import og eksport; innen EU er handelen størst med Storbritannia, Tyskland og Nederland. Et israelsk-europeisk (EU) handelskammer ble etablert i 1986, og Israel har på mange måter tilnærmet seg EU; landet fikk i 1988 privilegert adgang til EU-markedet. I 1995 ble en frihandelsavtale med EU undertegnet.
Israel utviklet som del av sin selvbergingsstrategi en bred industribase, som senere er videreutviklet og sterkt modernisert – også gjennom utvikling av nye innsatsområder, framfor alt IT. I utgangspunktet ble det mest satset på industri som kunne erstatte import for å spare utenlandsk valuta, og produksjonen har siden vesentlig vært for innenlandsk konsum. Eksport av industrivarer omfatter særlig slepne diamanter, høyteknologi innen militært materiell og kommunikasjon, samt datavarer, både maskinvare og programvare.
Landet har en allsidig industristruktur med flere sterke bransjer innenfor kjemisk industri og lettindustri, som produksjon av tekstil-, lær-, plast- og glassvarer, legemidler, biler og bildeler, radio- og TV-apparater, kjøleskap m.m. Våpenindustrien er viktig, selv om det israelske forsvaret er noe redusert i omfang siden 1980-årene.
Storparten av landets arbeidsplasser i industrien er lokalisert til det sentrale Israel, mellom Ashqelon i sør og Netanyia i nord, og Jerusalem i øst. Lod utenfor Tel Aviv har fly- og våpenproduksjon, og et av verdens største diamantsliperier ligger i Netanyia. Tungindustrien er lokalisert til Ashqelon, Ashdod og Haifa. Beersheba er sentrum for bearbeiding av mineralutvinningen fra Negevområdet. Viktige deler for industrien har vært i statlig eie, bl.a. bergverksindustrien, mens landsorganisasjonen Histadrut har eid en betydelig andel av bedriftene, særlig innen tekstil-, sko- og gummiindustrien.
Turisme er en betydelig næring. Storparten av turistene kommer fra europeiske land og USA. De viktigste reisemålene er steder som er kjent fra Israels historie og fra bibel- og kirkehistorien. Nesten alle utenlandsturister besøker Jerusalem, og for de kristne er også Betlehem på Vestbredden et betydningsfullt reisemål. I Jerusalem finnes de viktigste helligsteder for både jøder og kristne, men også muslimene har her en av sine sentrale helligdommer, Klippemoskeen. Andre viktige reisemål er Tel Aviv, Gennesaretsjøen og strandområdene ved Middelhavet og Dødehavet. Elat (Eilat) innerst i Akababukta er et populært sted for bading og rekreasjon.
Israels folketall var i 2005 nær 6,3 mill. inkludert ca. 187 000 israelske settlere på Vestbredden, ca. 20 000 på Golanhøyden, rundt 5000 på Gazastripen og drøye 170 000 i Øst-Jerusalem. I løpet av august 2005 ble 21 israelske bosettinger på Gazastripen avviklet, og avviklingen av fire bosettinger på Vestbredden ble påbegynt.
Landets befolkningsutvikling er preget av statens meget spesielle forhistorie, relativ høy innvandring over lang tid og høy naturlig befolkningsvekst. Før den systematisk anlagte innvandringen av jøder begynte tidlig i 1880-årene bodde det omkring 20 000 jøder i Palestina (anslått i 1856 til 17 000). I 1882 var den jødiske folkemengden anslått til 24 000, den arabiske til 260 000 (økte til 500 000 i 1914), mens den jødiske da hadde passert 85 000. Ved «Frigjøringskrigens» utbrudd bodde 657 000 jøder i området. Den arabiske befolkningen var i 1946 omkring 1,3 mill. I perioden 1882–1948 innvandret det totalt ca. 545 000 jøder. I noe mindre skala ble det etter 1922 også registrert arabisk innvandring fra nabolandene. I perioden 1948–94 innvandret 2 443 300 jøder til staten Israel, i de fire første årene hele 171 900 i gjennomsnitt per år. Bruttoinnvandringen har senere gått i bølger. Nest største innvandringsår i statens historie var i 1990 (199 516), bare overskredet av 1949 (239 954).
Over 57 % av innvandrerne etter 1948 kommer fra Europa, med hovedtyngden fra Øst-Europa og land i det tidligere Sovjetunionen. Tilsvarende andeler fra Afrika og Asia er knappe 19 % og 15 %. 4/5 av innvandringen fra dette området har skjedd etter 1969.
Som følge av høy fertilitet har Israel en forholdsvis ung befolkning. Innvandrerne har i den senere tid vært jevnt over eldre enn befolkningen for øvrig.
Den jødiske befolkningen i landet fordeler seg på to hovedgrupper: ashkenasiske jøder av sentral- og øst-europeisk opprinnelse (av Ashkenaz, hebraisk for Tyskland), og sefardiske jøder med hovedsakelig afrikansk og asiatisk opprinnelse (av Sepharad, hebraisk for Spania). Ashkenasiene var den zionistiske drivkraften i etableringen og oppbyggingen av det moderne Israel. I den senere tid har de hatt det politiske, økonomiske og militære lederskap i landet, og ikke minst dannet det kulturelle hegemoni som har bidratt til å forankre Israel i den vestlige verden. På de fleste områder av samfunnslivet har de sefardiske jødene måttet arbeide for større anerkjennelse, helt siden staten ble opprettet. Selv etter den siste russiske innvandringen er det en overvekt av sefardiske jøder i landet.
Den ikke-jødiske befolkningen, som ble fordrevet eller forlot sine hjem etter opprettelsen av staten Israel i 1948, bor til dels i de okkuperte områdene som nå er under selvstyreforhandlinger, Vestbredden og Gazastripen. En stor andel av disse har fremdeles flyktningstatus. De øvrige er spredt i nabolandene, eller bor i andre land utenfor Midtøsten.
Geografisk er folkemengden skjevt fordelt, med konsentrasjon til det sentrale kystområdet. Området fra Ashqelon i sør mot Gazastripen til Netanyia nordenfor Tel Aviv, inkludert Jerusalem-distriktet i øst, utgjør 16 % av Israels areal og har 60 % av landets innbyggere. Negevørkenen i sør er svært tynt befolket. 92 % av befolkningen bor i byer. Største byer er Tel Aviv–Jaffa (360 400 innb. 2003, med forsteder 2,8 mill. og Jerusalem (680 400 innb. inkl. Øst-Jerusalem).
Det hersker full religionsfrihet, men den overveiende del av befolkningen (utenom de okkuperte områdene fra 1967) tilhører jødedommen (ca. 80%). Det er ca. 15 % muslimer (mest sunni-muslimer), 2 % kristne og 1,6 % drusere. På Vestbredden er muslimer (mest sunni-muslimer) i flertall (75 %), mens jødene utgjør ca. 17 %, kristne og andre ca. 8 %. I Gazastripen utgjør muslimene (mest sunni-muslimer) ca. 99 %.
Israel er en sekulær stat, og det er skille mellom stat og synagoge, men den jødiske loven (Halaka) gjelder på enkelte områder, f.eks. familierett. All jødisk ekteskapsinngåelse og skilsmisse må være religiøs og godkjennes av Overrabbinatet, evt. behandles i en religiøs domstol. Sabbaten (lørdag) og andre jødiske helligdager er religiøse helligdager.
Ortodokse jøder har formet ulike religiøse partier som ofte har stor innflytelse i det politiske liv. Viktige områder for de religiøse partiene er skolepolitikken og bosetningspolitikken, og de ønsker offentlig overholdelse av sabbaten.
Klima
Israel ligger i den subtropiske klimasonen. Den nordlige halvdelen av landet har middelhavsklima med hete, tørre somrer og milde, fuktige vintrer. Den sørlige halvdelen har svært sparsom nedbør, med steppe- eller ørkenklima. Landet influeres av det subtropiske høytrykksbelte som i middel ligger omkring 30° n.br., men som forskyves mot nord om sommeren, mot sør om vinteren.
Sommeren er tørketid, med ubetydelig nedbør i mai–september. Middeltemperaturen for juli–august er jevnt over 25–30 °C, men opptil 35 °C i området ved Dødehavet og i ørkenen i sør. Høyere strøk i nord har månedsmidler under 25 °C.
Om vinteren setter vestavindsbeltet sitt preg på været, Middelhavet er da en viktig fuktighetskilde. Vandrende nedbørområder og bygevær fra vest gir mange steder månedsnedbør over 100 mm i desember–februar. Mest faller det i vestvendte fjellskråninger nord i Galilea, minst i skjermede områder lengst øst og sør. Årssummen går opp i 1000 mm i nord, mens ca. 500 mm er typisk for de dyrkede områder. Omkring Dødehavet er det under 100 mm, i Negevørkenen til dels under 50 mm. Middeltemperatur for januar ligger stort sett mellom 10 °C og 15 °C, mens det er litt kjøligere i høyere strøk i nord. Frost og snøfall er sjelden.
Planteliv
Plantelivet er subtropisk middelhavsflora med busker og enkelte trær, men lite skog, mest maquiskratt. På tørre, overbeitede steder er det garrigue, lokalt kalt batha. På steppene vokser det tidlig om våren opp mange liljevekster, men de visner snart og gir plass for en åpen vegetasjon av steppegress og tornete urter.
Israels mer enn 100 pattedyr omfatter et stort antall flaggermus (minst 30 arter) og gnagere. Hermonskogmus, en ørkenmus og en ørkenrotte er landets eneste endemiske (stedegne) arter, alle er truede. Klippegrevling, sørhare og villsvin har stor utbredelse. Arabiagaselle er vanligst i nord, dorcasgaselle og nubiasteinbukk i sør. Arabiaoryx, dåhjort og onager (halvesel) ble utryddet på 1900-tallet men gjeninnføres. Løve og gepard er utryddet, leopard, ulv og stripehyene forekommer bare i avsidesliggende strøk. Gullsjakal, rødrev, grevling, ilder, mår og faraorotte (mangust) er mer vanlige rovdyr, i ørkenstrøk også sand-, blandford- og ørkenrev (fennek).
Israel ligger langs den viktige trekkruten fra Øst-Europa og Vest-Asia til Afrika, mer enn 540 fuglearter er observert. Minst en million rovfugler, fordelt på 30 arter, passerer Elat i Akababukten under trekket. Hulasjøen i nord var et av Midtøstens viktige våtmarksområder før den ble drenert på 1950-tallet. Deler av området forsøkes tilbakeført til opprinnelig tilstand og har allerede et rikt fugleliv med dvergskarv, hvitpelikan og mange hegrer. Mer enn 170 hekkende fuglearter. Tyrker-, turtel- og palmedue, topplerke, araberbylbyl og palestinasolfugl er tallrike. Fargerike råkefugler som hærfugl, bieter, beryllbieter, terne- og kastanjeisfugl er vanlige. Vidt utbredte rovfugler omfatter åtselgribb, ørnvåk, haukørn, slangeørn og tårnfalk.
40 øglearter, bl.a. kameleon, gekkoer, firfisler og store arter som tornhaleagam og ørkenvaran. 34 slangearter, hvorav noen få (bl.a. palestinaviper) er giftige. Sparsom amfibiefauna (7–8 arter) har sammenheng med ødeleggelse av våtmarker. Mer enn 20 000 insektarter er identifisert. Skorpioner er vanlige.
Av ferskvannsfisk forekommer 36 arter naturlig, ytterligere 12 innført. 410 fisker kjennes fra kystfarvann i Middelhavet. Korallrevene ved Elat yrer av liv: 1270 fiskearter (fordelt på 157 familier), flere hundre koraller og 1120 bløtdyr. Området får ofte besøk av dugong (sjøku) og delfiner samt havskilpadden ekte karett som yngler her.
Utenrikspolitikk
Palestina-spørsmålet og Israels sikkerhet er det helt sentrale utenrikspolitiske anliggende for Israel, herunder forholdet til nabolandene og den arabiske verden for øvrig. Som en liten stat i et område med store og fiendtlige naboer, har Israel søkt både strategiske og taktiske allianser, først og fremst en langsiktig allianse med USA, som både er en politisk garantist for Israels eksistens, og en vesentlig bidragsyter, økonomisk og militært. Samtidig har USA i perioder uttrykt kritikk overfor israelsk politikk, bl.a. ulovlig bosetting på okkupert territorium. I 1992 ble denne hjelpen for første gang knyttet direkte til bosettingspolitikken, idet USA gjorde innvilgningen av et større lån avhengig av en stans i videre ekspansjon i de okkuperte områdene. Også EU har i perioder vært kritisk til Israels politikk. Israel har på sin side vært kritisk til at USA har villet selge avanserte våpensystemer til arabiske stater, særlig Kuwait og Saudi-Arabia. Frankrike har også bistått Israel militært, til tross for dette landets nære forbindelser med den arabiske verden. Israel har for øvrig søkt politisk støtte der det har vært mulig, og har tradisjonelt hatt et særlig nært forhold til Norden, ikke minst Norge. Den norske støtten til Israel avtok som følge av invasjonen av Libanon i 1982.
Fra slutten av 1980-årene ble Israels utenrikspolitiske isolasjon gradvis brutt. Flere østeuropeiske land gjenopprettet de diplomatiske forbindelsene med Israel, og i 1991 ble det gjenopptatt fulle diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen. I 1992 opprettet Israel og Kina diplomatiske forbindelser. Juli 2000 måtte Israel kansellere en avtale om salg av radarutstyr til det kinesiske forsvaret, etter press fra USA. Samme år inngikk Israel og India en avtale om samarbeid for bekjempelse av terrorisme. Tidligere var en avtale om salg av israelsk militær teknologi til India inngått; Israel har strategisk interesse av den potensielle kjernefysiske evnen til Indias rival, det muslimske Pakistan. Også mange afrikanske stater gjenopprettet forbindelsene med Israel 1985–95.
Normaliseringsprosessen med den arabiske verden startet med fredsavtalen med Egypt i 1979, men skjøt først fart etter tilnærmingen mellom USA og Sovjetunionen på slutten av 1980-årene, og særlig fra begynnelsen av 1990-årene. Fra slutten av 1980-årene var det kontakt mellom Israel og flere arabiske stater, bl.a. Jordan, Marokko og Tunisia. I september 1994 vedtok Golfrådet (GCC) en delvis oppheving av sin boikott av Israel, og 1995 etablerte Oman og Israel handelsforbindelser. I 1999 var Ehud Barak den første israelske statsminister som besøkte Tyrkia, og en større avtale om forsvarssamarbeid ble inngått året etter. Tyrkia ble dermed en for Israel meget viktig samarbeidspartner, men forholdet led noe av Israels nære forbindelse med kurdiske grupper i Irak. Forut for og under den tredje Golfkrigen opererte israelske spesialstyrker i irakisk Kurdistan, og Israel ser på de ikke-arabiske kurderne som en potensiell taktisk alliert.
