Iran

Iran – republikk i Asia, er siden 1979 en islamsk republikk. Landet grenser i vest mot Irak og Tyrkia, i nord Aserbajdsjan, Armenia, Kaspiske hav og Turkmenistan, i øst Afghanistan og Pakistan. Republikken omfatter også Qesehm, Kharg og andre øyer i Persiske bukt. I tillegg kommer tre små øyer (Abu Musa, Store og Lille Tumbs) i Hormuzstredet, som landet tok i besittelse i 1971.

Topografien er svært variert, og landet består av en sentral høyslette nesten fullstendig omgitt av fjell. Befolkningen består av mange forskjellige etniske og språklige grupper, hvorav persere er den største. Størstedelen av folket er sjia-muslimer, men det finnes også mange sunni-muslimer.

Iran er en betydelig oljeprodusent, og før revolusjonen i 1979 var landet inne i en dramatisk sosial og økonomisk omvandlingsprosess som bl.a. omfattet jordreformer og industrialisering. Høsten 1980 brøt det ut krig med nabolandet Irak (Golfkrigen 1), og krigshandlingene virket ødeleggende på landets økonomi. Etter krigen ble det satt i gang et omfattende gjenoppbyggingsprogram. Iran har i 1990-årene vært preget av strid mellom et konservativt presteskap og reformorienterte ledere som ønsker økonomisk og politisk liberalisering.

Perserriket ble grunnlagt ca. 500 f.Kr., og var i oldtiden et av de første virkelige verdensriker. Under Dareios 1 strakte det seg fra Hellas til India. Landet ble 641 e.Kr. erobret av araberne, som innførte islam. Det ble senere erobret av tyrkiske seldsjukker og deretter av mongolene (1221). I nyere tid opplevde persisk kultur en blomstringsperiode under safavidene på 1500- og 1600-tallet. Under 1800-tallet kom landet i økende grad under britisk og russisk innflytelse. Reza Khan, en offiser i det iranske kosakkregiment, grep makten ved et kupp i 1925 og besteg tronen som sjah av dynastiet Pahlavi. Under den annen verdenskrig gjorde britiske og sovjetiske tropper invasjon i landet, og tvang sjahen til å abdisere til fordel for sønnen Mohammad Reza Pahlavi som regjerte frem til revolusjonen 1979.

Navnet er persisk, ‘ariernes land’. Landet het til 1935 Persia.

Iran – geologi og landformer. Iran er topografisk et svært variert land. Det indre av landet består av en sentral høyslette som nesten helt er omgitt av fjell, som alle er dannet under den tertiære folding. Lavlandet utgjør bare smale striper langs kystene. Kystlandet langs Kaspiske hav er meget smalt, og en del ligger under havets overflate. Kystsletta består ytterst ute av sand og klitter, deretter følger en sone med saltsumper og laguner. Den nordvestre delen av kysten mot Persiske bukt tilhører Shatt al-Arabs og Karuns deltaer, og er et flatt og sumpet marskområde. Øst for Bushehr stiger fjellene bratt opp fra et smalt kystbelte i kjeder som løper parallelt med kysten. Landet er ofte hjemsøkt av ødeleggende jordskjelv; i 1968 omkom ca. 20 000 mennesker i Khorasan, i 1972 ca. 5000 i den sørlige Fars-provinsen, og i 2003 ca. 20 000 i Bam.

Geologisk kan Iran deles inn i tre hovedregioner: den sentrale høysletta; Zagrosfjellene og deres østlige fortsettelse; de nordlige fjellkjeder.
Den sentrale høysletta

Den sentrale høysletta består av et grunnfjellsplatå, og dekker ca. halvparten av landets areal. Høysletta har en gjennomsnittshøyde på omkring 1400 moh., men det finnes også lavere forsenkninger, f.eks. i Khorasan. En stor del av området består av ørken, særlig saltørkenen Dasht-e Kavir og sandørkenen Dasht-e Lut. Begge ørknene inneholder strekninger med steinørken, nakne bakkedrag, sandklitter, saltsjøer og store saltsumper. Elvene på platået har avløp til indre bassenger; de fleste fører vann bare i deler av året.
Zagrosfjellene

Zagrosfjellene løper i retning nordvest–sørøst fra Kurdistan ved grensen mot Irak og Tyrkia til Bandar Abbas ved Hormuzstredet. Fjellkjeden er ca. 1300 km lang og 160 km bred, og utgjør en komplisert geologisk sone. Det høyeste punkt er den gamle vulkanen Zard Kuh (4547 moh.). Fjellene er oppdelt av tallrike dype daler, foruten større forsenkninger. I en slik ligger Urmiasjøen (4700 km2), den største innsjøen i Midtøsten. Sørvest for fjellene senker landet seg trinnvis ned mot Khuzestan-lavlandet ved Persiske bukt. Karun, som er Irans lengste elv, springer ut i Zagrosfjellene, og er seilbar i sitt nedre løp før den forener seg med Shatt al-Arab ved Khuninshahr (tidl. Khorramshahr). Midt i Iran strekker fjellkjeden Kuh-e Rud seg i retning nordvest–sørøst. Høyeste punkt er Kuh-e Hazaran (4420 moh.).
De nordlige fjellkjeder

De nordlige fjellkjeder faller i to hovedgrupper: mot vest og nordvest Elbursfjellene med utløperen Talish, og mot nordøst Kopet Dagh som danner grense mot Turkmenistan. Elbursfjellene har en gjennomsnittlig høyde på over 3300 moh., og kulminerer i den utslokte vulkanen Demavend (5670 moh.), landets høyeste fjell. Kjeden har en bredde på bare 80–150 km, og fjellene stiger steilt opp fra kystlandet langs Kaspiske hav. En enkelt elv, Safid Rud, gjennombryter den nordvestre delen av fjellkjeden og danner et stort delta i Kaspiske hav.

Klima

Iran ligger i det subtropiske beltet, men klimaet karakteriseres av store forskjeller mellom sør og nord og mellom lavland og høyland. Klimaet er generelt kontinentalt med store årlige temperaturvariasjoner.

Størstedelen av landet har steppe-, noen områder ørkenklima, med årsnedbør under 250 mm. I lavlandet langs Kaspiske hav og på nordskråningene av Elbursfjellene faller det imidlertid i gjennomsnitt 1000–1500 mm nedbør i året. Regntiden er de fleste steder om vinteren, hvilket har sammenheng med denne årstidens vestlige sirkulasjonstype (middelhavsklima), men de kaspiske lavlandsområdene har også sommernedbør.

Middeltemperaturen i januar er ca. 15 °C langs kysten i sør, gjennomgående 0–5 °C i høylandet, der det ikke sjelden snør. I fjelltraktene er middeltemperaturen om vinteren vesentlig under 0 °C, og det faller atskillig snø. Sommertemperaturene er de fleste steder svært høye. Middeltemperatur i juli–august ligger omkring 35 °C i lavereliggende strøk ved Persiske bukt, og omkring 25–30 °C i høylandet (1000–2000 moh.). Ved Persiske bukt er sommertemperaturer i nærheten av 50 °C ikke uvanlige, og selv i Teheran (1590 moh.) måles det ofte temperaturer omkring 43 °C.

Iran – planteliv. Store deler av landet er stepper, sandsletter og halvørken med spredt plantevekst. Her vokser arter i meldefamilien, kurvplantefamilien, særlig malurtarter, og erteblomstfamilien, f.eks. Astragalus. Mange arter opptrer i form av tornete halvbusker. Gresset på steppene er mest av slektene Aristida og Stipa. På saltsteppene dominerer salttålende planter, halofytter. Ved oaser finner man palmer, tamarisk, oleander, akasier og morbærtrær. Løkplanter gror opp om våren og følges av tørketålende planter i nellikfamilien og leppeblomstfamilien. Omtrent en tiendedel av landet er skogkledt, og de største skogområdene finner vi i den kaspiske region, på nordskråningen av Elbursfjellene, med sommergrønne løvtrær, men nesten ingen bartrær. Viktigst er arter av eik, ask, alm, lønn og hassel, foruten det vakre endemiske treet Albizzia julibrissin i mimosafamilien. Også i sørvest er det noe skog med tørketålende eike- og lønnearter, og ellers poppel og pil langs elvene. Ved Den persiske bukt dyrkes daddelpalmer og andre frukttrær. Det finnes over 5000 arter av frøplanter i Iran; mange er endemiske (stedegne).

Iran – dyreliv. Dyrelivet er preget av arter som er tilpasset steppe- og ørkenmiljø. De fleste artene er palearktiske (bjørn, gaupe, villsvin, hjort), men det finnes innslag både fra indisk og afrikansk fauna. En liten bestand av kaspisk tiger finnes muligens ennå i skoglandet sør for Kaspiske hav, men løven ble trolig utryddet i 1930-årene. Leopard forekommer i avsidesliggende strøk og en liten gepardbestand (ca. 200 dyr) finnes på steppene i øst. Asiatisk muflonsau, steinbukk, kongeørn og gribber lever i fjellene. Steppe- og halvørkenfaunaen omfatter stripehyene, ulv, gullsjakal, rever, småkatter, marmorilder, onager (villesel), persia- og dorkasgaselle. Baktriakamel og dromedar er husdyr, men finnes ikke i vill tilstand. 520 fuglearter er observert i Iran. Gribber, hønsefugler og mange lerke- og steinskvettarter har stor utbredelse. Kirkeugle, blåråke, hærfugl og bieter finnes over hele landet. Den hærfugllignende iranløpekråken er stedegen og finnes bare i ørkenstrøk. Det er mer enn 100 krypdyrarter. Mye fisk fanges i Kaspiske hav og Indiske hav.

Iran – befolkning. Irans folketall ble i 2005 beregnet til 68 mill. Den naturlige tilveksten (fødte ÷ døde) har tradisjonelt vært høy, og har gitt landet en ung befolkning, og over 70 % er under 30 år.

Befolkningen hører til mange forskjellige etniske, religiøse og språklige grupper. Den iranske språkgruppen teller ca. 70 % av befolkningen, inkludert sjia-muslimske persere (45 %), de sunni-muslimske kurdere (8 %) samt balutsjere (2 %), som til dels er nomader. Ca. 30 % er tyrkisktalende, deriblant aserbajdsjanere (16 %) i nordvest og de halvnomadiske turkmenere i nordøst. Halvnomader er også lurerne (blant annet bakhtiarene) m.fl. Den arabiske befolkningen (ca. 2 %) er til størstedelen bosatt i Khuzestan i sørvest. Dessuten finnes mindre grupper av jøder, gregorianske og romersk-katolske armenere, nestorianske assyrere, jezider og parsere.

Som i nabolandene Irak og Tyrkia er det et sterkt krav om selvstyre blant den kurdiske folkegruppen i Iran, og kurderne gjorde i 1979 opprør mot regjeringen. Et lignenede krav om selvstyre for den arabiske befolkningen i Khuzestan var med på å utløse krigen mellom Iran og Irak høsten 1980, etter at de iranske myndighetene med brutale midler hadde slått tilbake arabiske opprørsforsøk.

Folketettheten er i gjennomsnitt 41,3 personer per km2, men befolkningen er svært ujevnt fordelt. De fleste bor i de fruktbare regionene i vest og nordvest og i lavlandet ved Kaspiske hav. De vidstrakte ørkenområdene i den sentrale delen av landet og de massive Elburs- og Zagrosfjellene er svært tynt befolket. I 1994 bodde 57 % av befolkningen i byer, og tilstrømningen til de største byene har vært meget stor. Langt den største byen er hovedstaden Teheran (Tehran) med 6 758 800 innb. (1997). Andre store byer er Mashhad, Esfahan, Tabriz og Shiraz.

Språk

Det indoeuropeiske språket persisk (pârsi, fârsi) er offisielt språk og morsmål til snaut halvparten av befolkningen. Det tales i alt ca. 30 andre språk, fra flere ulike språkfamilier, i landet. Følgende 8 språk tales av flere enn 0,5 mill. mennesker: de tyrkiske språkene azerbajdsjansk (ca. 23,5 mill., 37 % av befolkningen) og turkmensk (ca. 2 mill.), det semittiske språket arabisk (ca. 1,5 mill.) samt de iranske språkene kurdisk (ca. 3,5 mill.), luri (ca. 4 mill.), mâzandarâni (ca. 3 mill.), gilaki (ca. 3 mill.) og baluchi (ca. 850 000). De kristne minoritetene taler armensk (ca. 170 000) og syrisk (ca. 20 000).

Iran – næringsliv. Iran er tradisjonelt et jordbrukssamfunn, som gjennom de siste tiår er blitt vesentlig endret både gjennom innflytelsen av store oljeinntekter og den islamistiske revolusjonen i 1979. Denne bidrog bl.a. til at det vestlig-orienterte Iran ble mer isolert fra Vesten, med negative konsekvenser for økonomien, som led under mangel på utenlandske investeringer, særlig for å modernisere olje- og gassektoren. Sterk folketilvekst koblet med begrensede utviklingsmuligheter i jordbruket, har både ført til sterk migrasjon til byene, og til stor avhengighet av matimport.

Iran har hatt betydelige inntekter fra oljeeksport siden 1950-årene, og disse la grunnlaget for et omfattende moderniseringsprogram, satt ut i livet av den daværende sjahen. Denne utviklingsprosessen omfattet både det økonomiske og sosiale liv, og inkl. jordreformer og industrialisering, utbygging av infrastrukturen, samt utdanning. Ikke minst takket være sterkt stigende oljepriser fra 1973, ble inntekter fra oljesektoren fra midten av 1970-årene Irans klart største inntektskilde, hvilket bl.a. medførte at jordbruket ble neglisjert. Den økonomiske og sosiale utviklingen stanset opp, og ble på enkelte områder reversert etter revolusjonen i 1979 som styrtet sjahen, og brakte et konservativt presteskap til makten. Det nye regimet revurderte alle eksisterende utviklingsplaner, med vekt på å minske avhengigheten av Vesten. Angrepet fra Irak 1980, og den påfølgende krigen til 1988, bidrog ytterligere til å undergrave den økonomiske stabiliteten, påførte Iran store menneskelige og økonomiske kostnader, og satte iransk økonomi langt tilbake, med sterke fall i BNI tidlig i 1980-årene. I løpet av krigen ble store deler av produksjonsanleggene for olje ødelagt, og valutareservene ble brukt på krigføringen, og etterlot lite til investeringer. Fall i oljeprisene midt i 1980-årene rammet også Irans inntektsgrunnlag. Etter krigen ble det satt i gang et omfattende gjenoppbyggingsprogram, som ble hjulpet av Iraks invasjon av Kuwait i 1990, som bidrog til økte oljepriser. Gjennom 1990-årene var Iran preget av strid mellom et konservativt presteskap og reformorienterte ledere som ønsket økonomisk og politisk liberalisering, med bl.a. åpning for investeringer også fra Vesten. Krigen med Irak gav den iranske republikken en vanskelig start, men heller ikke etter krigens slutt har landet lykkes med å nå sine økonomiske mål, som særlig har vært å skape økonomisk selvstendighet og sosial trygghet for befolkningen, og bygge ut et så bredt sammensatt næringsliv at landet kan klare seg, uavhengig av oljeinntekter. To tiår etter revolusjonen lå realinntekten i gjennomsnitt fortsatt langt under tiden før revolusjonen, og landet var blitt stadig mer avhengig av matimport, til tross for økt satsing på matproduksjon. En årsak til dette, er folketilvekst og tilflytting til byene, som også har medført store ungdomskull og høy arbeidsledighet.

Økonomiske reformer i 1990-årene ble til dels møtt med opptøyer. Myndighetene søkte utover i 1990-årene å legge bedre til rette for privat deltakelse i næringslivet, og søkte utenlandske investeringer; en del statlig virksomhet ble privatisert. USA bidrog til å forpurre Irans planer om økt utenlandsk deltakelse i landets utvikling, ved i 1995 å vedta økonomiske sanksjoner mot landet, som forbød investeringer der. Boikotten var særlig ment å ramme Irans oljeindustri, men hadde begrenset effekt. Praktiseringen av islamsk lovgiving, også på det økonomiske felt, har vanskeliggjort Irans deltakelse i internasjonal økonomi. Iran har imidlertid tatt skritt for å posisjonere seg mot Sentral-Asia, så vel som Tyrkia og andre land i regionen, samt i Øst-Asia. Irans omfattende byråkrati fremholdes også som en hemsko mot økonomisk utvikling. I 2002 og 2003 ble Iran rammet av store jordskjelv; det mest alvorlige i Bam, desember 2003, der rundt 20 000 mennesker omkom.

Iran – samferdsel. Landets kompliserte topografi, sammen med den spredte bosetningen, gjør samferdselen vanskelig og kostbar. Det statseide jernbanenettet har en samlet lengde på ca. 6000 km, og omfatter den transiranske bane (1392 km) fra Bandar Khomeini innerst i Persiske bukt over Teheran til Bandar-e Torkeman ved Kaspiske hav. Fra Teheran fører andre baner vestover til Tabriz med forbindelse videre til Tyrkia (åpnet 1971) og Aserbajdsjan over grenseelven Aras, nordøstover til Mashhad og sørøstover (via Qom og Esfahan) til Kerman. En videre fortsettelse av denne banen fører østover til Zahedan (med forbindelse til Quetta i Pakistan). Etter Sovjetunionens oppløsning, søker Iran å bli et knutepunkt for samferdsel mot Sentral-Asia.

Ryggraden i veinettet er den transiranske hovedveien fra Abadan til Teheran og hovedveien fra Bazargan ved den tyrkiske grensen over Teheran og videre til Afghanistan, som er en del av hovedveiforbindelsen mellom Europa og Asia. En annen hovedvei fører fra den irakske grensen til Mir Javeh på grensen mot Pakistan.

Den innenlandske flytrafikken er forholdsvis beskjeden; internasjonale lufthavner finnes ved Teheran (Mehrabad) og Abadan, i tillegg er internasjonale flyplasser under utbygging i Tabas, Ardebil og Ilam.

De viktigste havnene i Persiske bukt er Bandar Shahid Rajai (åpnet i 1983). Bandar Khomeini, Bushehr, Bandar Abbas og Chah Bahar. Havnen i Bandar Abbas ved Hormuzstredet er under utbygging. Anleggene på Kharg er den viktigste oljehavnen. Khuninshahr innerst i Persiske bukt var før utbruddet av Golfkrigen mot Irak landets viktigste havneby, men ble totalt ødelagt under krigshandlingene høsten 1980. De viktigste havnene ved det Kaspiske hav er Bandar Anzali og Bandar Nowshahr.

Iran – musikk. Røttene til musikken i Iran kan føres tilbake til de gamle mesopotamiske, babylonske og assyriske kulturer. Den langvarige kontakten med gresk kultur fikk stor betydning og førte muligens til grunnleggende endringer i musikklivet.

Under sasanidene (226–651 e.Kr.) var Iran et ledende kulturland, musikerne hadde en privilegert status og musikklivet blomstret. Da araberne erobret sasanidenes rike, kom de under sterk innflytelse av den persiske musikken, særlig etter at kalifatet var flyttet til Bagdad, som lå i sasanidenes land og skulle bli et intellektuelt senter i middelalderen. Persiske musikere og teoretikere tok ledelsen i utviklingen av islamsk kultur, med Ibn-Sinâ (Avicenna, 980–1037) og Safi al-Din (død 1294) i spissen. Persisk påvirkning er tydelig hos de seldsjukkiske tyrkerne. Også de mongolske og tyrkiske erobrerne fra 1200- til 1500-tallet var under sterk persisk innflytelse. På denne tiden var det dessuten kontakt og utveksling med Kina.

Fra safavidenes (1501–1722) nasjonale renessanse er det bevart færre skriftlige vitnesbyrd om musikalsk aktivitet, men europeiske reisebeskrivelser og persiske miniatyrmalerier vitner om den sterke stilling musikken hadde i et muslimsk samfunn som ofte fordømte musikken som skadelig. Miniatyrene viser musikere med kamanja (spiker-fele), nai (fløyte), surnai (skalmeie), dayra (tamburin), naqara (pauke), karna (en lang trompet) og trommer. Den persiske innflytelse er spesielt merkbar i India, der persiske ord som ektar, dutar, sehtar, chartar osv. ble tatt opp (lutt med 1, 2, 3 eller 4 strenger). En dominerende rolle spilte også den persiske musikk for de osmanske tyrkerne.

Den klassiske persiske musikken har beholdt santur (cimbalom), tar, kamanja, nai, dayra og dumbak eller tombak (en vaseformet tromme). Musikerne improviserer over visse mønstre, og hvis de spiller ferdige komposisjoner, vil de aldri lyde likt fra gang til gang. Det klassiske repertoaret kalles radif og grupperes etter 12 forskjellige modi, hvorav 7 er grunnleggende (dastgah) og 5 avledede (avaz). Til hver dastgah hører melodiske formler, gushé, som alle har spesielle navn. Hver modus bruker 7 skalatoner, men trinnene avviker fra de europeiske. Karakteristisk er trinn som er høyere enn en europeisk halvtone, men mindre enn en heltone. Moderne persiske teoretikere har forsøkt å skape et system ved å dele oktaven i 22 eller 24 mikrointervaller (kvarttoner). Musikken er overveiende homofon og melodisk og har på dette felt utviklet et langt større raffinement enn den europeiske. Sangstilen er meget virtuos med triller og bruk av falsettstemme.

Europeisk påvirkning førte på 1800-tallet til økende interesse for ensemblespill, og det oppstod nye vokale og instrumentale sjangere (pishdaramad, reng og chaharmezrab) med innslag av vestlig konservativ harmonikk og flerstemmighet, fremført av orkestre med iranske så vel som europeiske instrumenter.

Europeiseringen ble ytterligere fremmet da sjahen ansatte franske musikere til å lede sitt militærorkester. En av disse var A. Lemaire (fra 1868), som grunnla den keiserlige musikkhøyskole i Teheran og komponerte Irans nasjonalhymne. Senere er det dannet symfoniorkester, en opera og et ballettselskap. I Shiraz er det en årlig internasjonal festival.

Resultatet er en ny musikk som kombinerer persisk og vesterlandsk. I denne blir de tradisjonelle persiske dastgah modifisert slik at de kan innordnes i det tempererte tonesystem. Ofte blir persiske melodier gjenstand for vestlig harmonisering, persiske sanger blir arrangert for kor, og persiske melodier spilt av for eksempel klarinett og piano. I popmusikken merkes innflytelse fra jazz og rock, og også fra russisk, kaukasisk og armensk musikk.

De mange ulike folkegruppene i Iran har sine egne musikktradisjoner, og de forskjellige landsdelene har også sin egen folkemusikk. Studiet av denne er bare så vidt begynt.

Iran – skole og utdanning. Iran har 5 års obligatorisk skolegang fra barna er 6 år. Barneskolen er 5-årig, etterfulgt av 3 års ungdomsskole. Den videregående skolen er 3-årig. De siste årene er delt mellom en akademisk og en yrkesrettet linje. 80 % av årskullene fortsetter i ungdomsskolen og videregående skole. Landet har 36 universiteter.

Etter den islamske revolusjon i 1979 ble utdanningssystemet forandret etter islamske prinsipper. En alfabetiseringskampanje ble innledet i 1981. Det blir undervist i islam på alle nivåer, og gutter og jenter blir undervist i atskilte klasser. Læreplaner utarbeides sentralt. Det legges stor vekt på yrkesrettet utdanning og fremmedspråkundervisningen, særlig arabisk og engelsk. Det er blitt lagt stor vekt på alfabetiseringskampanjer de siste årene. I 2003 ble analfabetismen beregnet til ca. 20 % av befolkningen; 15 % av mennene og 27 % av kvinnene kan ikke lese og skrive.

Iran – forsvar. Iran har allmenn verneplikt for menn fra fylte 19 år med 18 måneders tjeneste. Styrketallene var i 2007 anslått til ca. 350 000 i hæren (herav ca. 220 000 vernepliktige); i tillegg kommer revolusjonsgarden med ca. 120 000. Styrketallene for marinen var 18 000 og for flyvåpenet 52 000. Hæren har ca. 700 stridsvogner og ca. 3600 stykker artilleri (tauet og selvdrevet rørartilleri samt flerrørs rakettkastere), samt ca. 30 operative kamphelikoptre. Marinen har fire fregatter, tre korvetter, 22 missilbåter og seks undervannsbåter samt en rekke mindre kamp- og patruljefartøyer. Flyvåpenet har ca. 240 kampfly, foruten transportfly og helikoptre. Materiellet er en blanding av amerikansk, vesteuropeisk og russisk opprinnelse samt betydelig innenlandsk produksjon.

Iran – forfatning og politisk system. I 1979 ble sjahen avsatt, og samme år ble det innført en ny forfatning som gjorde Iran til en islamsk republikk. Forfatningen er senere revidert i 1989. Irans politiske system bygger på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde. Statsoverhodet, Wali Faqih (Den øverste lederen), velges av et eget råd, Majlis-e Khobregan (Ekspertrådet), som består av 86 geistlige. Grunnloven gir lederen svært vide fullmakter på alle samfunnsområder: han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som rettsapparatet, politiet, hæren og media. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet og har det avgjørende ordet når det gjelder utforming av innenriks- og utenrikspolitikken.

Øverste utøvende makt er lagt til en president, valgt i allmenne valg for fire år. Presidenten kan gjenvelges én gang. Etter en endring i forfatningen i 1989 er presidenten også regjeringsleder.

Lovgivende makt er lagt til parlamentet Majlis-e-Shura e Islami (den islamske konsultative forsamling) med 290 medlemmer, som velges i allmenne valg for fire år. Kristne iranere har to representanter, jøder og zoroastere har en hver. Stemmerettsalderen er 16 år.

Vokterrådet Shura-e-Nigahban består av 12 medlemmer; seks geistlige utpekt av Den øverste lederen og seks jurister utpekt av parlamentet etter forslag fra lederen av høyesterett. Vokterrådets oppgave er å sørge for at alle vedtak i parlamentet er i samsvar med islam og grunnloven. Ingen kandidater kan stille til valg uten først å være godkjent av vokterrådet, som også overvåker selve valget. Det er også et eget meglerråd, Shura-e Tashkhis-e Maslahat-e Nizam, med 13 medlemmer som har som oppgave å megle i konflikter mellom parlamentet og vokterrådet.
Administrativ inndeling

Iran har tradisjoner for lokalt selvstyre, men sjahen sentraliserte i økende grad styret. Denne politikken er fulgt opp etter den islamske revolusjonen, skjønt den er blitt noe dempet etter Khomeinis død. Landet er inndelt i 30 provinser (ostaner), ledet av generalguvernører, og 324 fylker (sjahrestaner) ledet av guvernører.

Utenrikspolitikk

CIA anklaget i 1990-årene Iran for å være ansvarlig for mer enn 1000 døde i flere hundre terroristangrep siden 1979, inkludert selvmordaksjonen i Beirut i 1983 hvor 299 amerikanske og franske soldater ble drept. Storbritannia utviste i juni 1994 iransk ambassadepersonell etter deres angivelige støtte til IRA. I 1992 ble tre iranske opposisjonelle myrdet i Berlin, og en tysk domstol slo 1997 fast at iranske myndigheter var ansvarlige for drapene. Saken førte til at de fleste EU-landene midlertidig hjemkalte sine ambassadører fra Teheran. Iran holdt en høy profil i Bosnia-konflikten, støttet muslimene med våpen og erklærte FNs våpenembargo som ugyldig.

Russland og Kina inngikk i 1995 avtaler om å bygge et kjernekraftanlegg og minst to mindre reaktorer i Iran. Mistanke om et iransk atomvåpenprogram, samt beskyldninger om støtte til internasjonale terroristorganisasjoner, førte i april 1995 til at USA nedla forbud mot all handel med Iran for amerikanske selskaper. Inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået IAEA besøkte Iran i 1992 og 2004 uten å finne bevis for at Irans kjernefysiske program innbefattet militær bruk. Striden om Irans kjernefysiske program representerer et eksplosivt og farlig stridsspørsmålet som kan få alvorlige konsekvenser, fra økonomiske sanksjoner til mulige angrep på landets kjernefysiske installasjoner. Iran insisterer på at formålet med kjernekraftprogrammet er fredelige. USA ønsker å bringe Iran inn for FNs sikkerhetsråd, men har frem til 2005 valgt å støtte EUs anstrengelser, de såkalte EU-3–forhandlingene (Storbritannia, Frankrike og Tyskland). Iran opplyste i 2005 at ingenting vil få Iran fra å utvikle atomenergi for fredelige formål, og den nyvalgte presidenten har uttalt at Iran vil arbeide videre med alle sider av sitt kjernefysiske program.

Iran har et korrekt forhold til de fleste land i verden, men med to viktige unntak, USA og Israel, som i iransk retorikk gjerne går for å være «store-satan» og «lille-satan». Det er offisiell iransk politikk at den jødiske staten skal ødelegges, og Iran gir aktiv støtte til ytterliggående grupper som det libanesiske sjia-muslimske partiet Hizbollah og palestinske Islamsk Jihad og Hamas.

Utenrikspolitikken styres i realiteten av de ikke-folkevalgte makthavere og går ut på posisjonering i forhold til det sjia-muslimske folkeflertallet i Irak, et mest mulig positivt forhold til EU og andre europeiske partnere, begrensning av USAs regionale innflytelse og å fremme utenlandske investeringer. I 2002 erklærte president Bush Iran som en del av «ondskapens akse» pga. landets kjernefysiske program, holdningen til Midtøsten-konflikten og støtten til voldelige islamske grupper som Ansar-al-Islam og al-Qaida. Iran har deretter vært utsatt for økende ytre press med krav om at landet oppgir sitt kjernefysiske våpenprogram, etterlever sine forpliktelser innen menneskerettigheter, stopper støtten til internasjonal terrorisme og ikke blander seg inn i Iraks indre forhold eller forsøker å sabotere forsøk på en fredsløsing i Midtøsten.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) kunngjorde 2005 at organisasjonen har bestemt seg for å starte forhandlinger med Iran om medlemskap. I mellomtiden har landet fått observatørstatus. Iran har søkt om å starte prosessen for å bli medlem i WTO 22 ganger på ni år og fått avslag hver gang. Det har først og fremst vært USA som har motsatt seg medlemskap for Iran, men USAs utenriksminister Condoleezza Rice har antyudet at at USA kan revurdere sin holdning forutsatt fremgang i EU-3–forhandlingene.

USA, arabiske ledere og ulike grupper irakere har gjentatte ganger beskyldt Iran for innblanding i irakiske forhold og for å støtte terrorgrupper som opererer i deler av Irak. At Iran har vitale interesser knyttet til det som skjer i nabolandet, er utvilsomt. Iran kjempet en blodig åtte års krig med Irak 1980–88 og ønsker ikke at Irak på ny skal bli en trussel politisk, militært eller ideologisk. Iran opprettholder sannsynligvis et omfattende etterretningssystem i Sør-Irak, Bagdad og i de kurdiske områdene i Nord-Irak, kombinert med religiøs propaganda og velferdstøtte finansiert av iranske islamske stiftelser. Iran har gode muligheter for infiltrasjon og tilstedeværelse gjennom iranske pilegrimer som reiser til de hellige byene Najaf og Kerbala og hjemvendte irakiske flyktninger. Iran har i mange år huset en irakisk flyktningbefolkning på flere hundretusen. I de siste to årene har ca. 110 000 irakiske flyktninger reist hjem, fortrinnvis til det sørlige Irak. Iran har også i mange år huset og støttet viktige irakiske sjia-muslimske partier. Det anses å være i Irans interesse å sikre en vennligsinnet sjia-muslimsk dominert regjering som vil redusere USAs innflytelse, og å bevare Iraks territorielle integritet, bl.a. for å hindre opprettelsen av en kurdisk stat i Nord-Irak som igjen kan få følger for Iran store kurdiske befolkning. I tillegg kan Iran føle sin sikkerhet truet dersom det kommer USA-vennlige og USA-støttede regimer i begge de viktige nabolandene Irak og Afghanistan.
Norge og Iran

Norge hjemkalte sin ambassadør fra Iran i 1995 i protest mot at myndighetene ikke ville oppheve Khomeinis dødsdom av 1989 over forfatteren Salman Rushdie. Etter at president Khatami 1998 forsikret om at Iran ikke ville sette makt bak kravet om å drepe Rushdie, har forholdet mellom Norge og Iran normalisert seg. Norge og Iran gjenopprettet fulle diplomatiske forbindelser i 1999. I 1999 ble også alle restriksjoner på det økonomiske samarbeidet opphevet. Norge har, i likhet med EU, Japan, Australia og Canada, ønsket å støtte reformkreftene og bidra til økonomisk vekst gjennom omfattende næringslivssamarbeid. Selskaper som Veritas, Norsk Hydro og Statoil er etablert i Iran.

Norge har også støttet to menneskerettighetsprosjekter og gitt bistand mot tørkekatastrofer i og etter jordskjelvet i Qazvin i 2002. Da den historiske byen Bam, et av Irans viktigste kulturminner, ble ødelagt av jordskjelv i 2003 og ca. 30 000 mennesker ble drept, ga Norge betydelig humanitær bistand. Norge har også i flere år tatt ut afghanske flyktninger i Iran for gjenbosetting i Norge.