Irak, er en arabisk republikk i Midtøsten, ved den nordvestlige enden av Persiske bukt, grenser til Kuwait i sør, Saudi-Arabia i sørvest, Jordan i vest, Syria i nordvest, Tyrkia i nord og Iran i øst. Landet dekker det gamle området Mesopotamia.
På Eufrats og Tigris’ elvesletter drives et kunstvannet jordbruk, med dyrking av bl.a. korn, grønnsaker, frukt og dadler. Petroleum er imidlertid ryggraden i landets økonomi, og landet var inntil 1990 blant de største oljeprodusenter ved Persiske bukt.
Irak var under tyrkisk styre fra 1534 til etter den første verdenskrig. I 1920 ble landet av Folkeforbundet underlagt Storbritannia som mandatområde, med en monarkistisk styreform. Full selvstendighet ble oppnådd 1932, da det britiske mandatet opphørte. Landets politiske situasjon har i tiden etter den annen verdenskrig vært svært labil. Fra 1968 til 2003 hadde det panarabiske og sosialistiske Baath-partiet den politiske makten i landet, fra 1979 under ledelse av Saddam Hussein.
Golfkrigen 1 (1980–88), Golfkrigen 2 (1991) medførte voldsomme ødeleggelser for landets økonomi og infrastruktur, i tillegg til enorme lidelser for sivilbefolkningen. Etter Iraks okkupasjon av Kuwait i 1990 vedtok FNs Sikkerhetsråd en internasjonal handelsboikott mot Irak. Dette innebar en nærmest total lammelse av landets økonomi. Etter Golfkrigen 2 brøt det ut opprør blant sjia-muslimer i Sør-Irak og kurdere i Nord-Irak. Den irakske hæren slo ned opprørene, og dette medførte store flyktningestrømmer.
I løpet av 1980- og 1990-årene utviklet Irak et omfattende program for masseødeleggelsesvåpen (biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen). Kjemiske våpen ble bl.a. tatt i bruk av Irak i krigen mot Iran i 1980-årene og senere mot den kurdiske befolkningen i nordlige Irak. FN iverksatte derfor et program for å eliminere den trusselen dette utgjorde ved å sende våpeninspektører til landet. Disse skulle oppspore og ødelegge det som måtte finnes av slike våpen, samt ødelegge landets evne til å produsere slike. Våpeninspektørene ble kastet ut 1998, noe som ytterligere tilspisset situasjonen. På tross av at Irak lot våpeninspektørene gjenoppta sitt arbeid høsten 2002, gikk en koalisjon bestående av hovedsakelig amerikanske og britiske styrker til angrep på Irak mars 2003. I juni 2004 ble administrasjonen av landet overlatt til irakiske myndigheter, men krigshandlingene fortsatte med bl.a. en rekke bombeanslag og selvmordsaksjoner. I januar 2005 ble det gjennomført valg på ny nasjonalforsamling. Sommeren 2005 var det fortsatt ca. 160 000 utenlandske, hovedsakelig amerikanske, soldater i Irak. Se for øvrig Historie.
Navnet. Irak har fått sitt navn etter det arabiske al-Iraq, ‘klippen’ eller ‘bredden’. Navnet ble opprinnelig brukt om deltaområdet til Eufrat og Tigris i motsetning til al-Jazirah, ‘øya’, området mellom de to elvene nord for deltalandet.
Irak – geologi og landformer. Irak kan deles inn i tre veldefinerte geologiske regioner: ørknene i vest og sør, elveslettene mellom Eufrat og Tigris og fjellene i nordøst.
Ørknene
Ørknene dekker et stort område vest og sør for Eufrat, og strekker seg vestover inn i nabolandene Jordan og Syria og sørover inn i Saudi-Arabia. Ørkenområdet omfatter mer enn halvparten av landets areal, og danner et platå som hever seg opp fra lavlandet i flere trinn. Platået er gjennomskåret av kløfter, og på bunnen av kløftene og dalene finnes uttørkede elveleier, såkalte wadier. Sanddyner markerer ørkenranden nær Eufrats nedre løp; andre steder dominerer busksteppe.
Elveslettene
Elveslettene omkring Eufrat og Tigris er Iraks «hjerte», og omfatter det gamle Mesopotamia. Det danner en stor forsenkning oppfylt av elveavleiringer. Langs elvene er det brede belter av dyrket jord, ellers består landet av gressteppe og til dels sump og ørken. Begge elvene kommer fra fjellandet i nord (Tyrkia) og løper i mange svinger gjennom slettelandet, der Bagdad, 550 km fra utløpet, bare ligger 35 moh. Elvebreddene når til dels høyere enn landet omkring, og mange sjøer og sumpmarker blir fylt i flomtiden. Eufrat har ingen regelmessige tilløp i Irak, men Tigris mottar mange elver fra fjellene i nordøst, bl.a. Store Zab, Lille Zab og Diyala. Nord for havnebyen Basra møtes Eufrat og Tigris og danner en felles munningsarm, Shatt al-Arab.
Fjellene
Fjellene i nordøst tilhører Zagrosfjellene, og er en del av det vestasiatiske foldefjellområde som strekker seg gjennom Tyrkia inn i Iran. Fjellene er foldet under den alpine folding i tertiærtiden, og når i Irak høyder på over 3600 moh. I forlandet til disse foldefjellene finnes rike oljeførende lag.
Irak – KLIMA. Irak ligger i den subtropiske klimasone. Værlaget bærer preg av den store avstand fra havet og av fjellenes skjerming mot fuktige luftstrømmer. Landet påvirkes også av det tørkebringende subtropiske høytrykksbelte som når lengst nord om sommeren. Sommertørke og sparsomt vinterregn er typisk. Middeltemperatur for juli er ca. 35 °C i lavlandet, 30 °C er vanlig i nord, ca. 500 m o.h. Januarmiddel er ca. 10 °C på slettelandet, vesentlig lavere i nord, der det kan snø og der elvene iblant fryser til. Årsnedbøren, ca. 150 mm over slettelandet, faller nesten utelukkende om vinteren. Den øker fra Bagdad og nordover, omkring Mosul er 350–400 mm vanlig. Rikeligere nedbør og lavere temperatur gjør at det blir frodig vegetasjon i fjelldalene. Nesten hele landet for øvrig har ørken- eller steppeklima.
Irak – planteliv. Iraks planteliv kan sees på som todelt. I øst og nord finner vi steppevegetasjon med lave busker og halvbusker, videre flerårige planter av Artemisia og andre arter av kurvplantefamilien, av meldefamilien og gressfamilien. I tillegg får vi oppblomstring av ettårige, kortlivete urter og krypende planter i regntiden om vinteren. Disse plantene gror hurtig opp, blomstrer og setter frukt, for så å visne når tørketiden setter inn. I vest og sør preges vegetasjonen av tornete busker og salttålende planter, som tamarisk og arter av Haloxylon (meldefamilien). Langs elveløpene er det mindre skogholt av poppel, pil og tamarisk. I Basra-provinsen i sør er det fuktige sumpområder med siv og høye gress- og halvgressarter. I fjelltraktene i nordøst fantes i høyder mellom 800 og 2000 meter i tidligere tider vidstrakte, åpne eikeskoger; i nåtiden er disse i beste fall redusert til lavvokst kratt på grunn hogst og overbeiting. I høyder over 2000 meter finner vi fjellvegetasjon som minner om den i Alpene, med tueplanter og lavvokste fjellplanter.
Dyreliv
Faunaen er overveiende palearktisk med innslag av arter fra den etiopiske region, bl.a. klippegrevling og karakal (ørkengaupe). Flaggermus, sørhare og mange gnagerarter er vanlige. I steppe- og halvørkenstrøk lever gullsjakal, rever og gaseller. Villsvin, ulv og stripehyene forekommer fremdeles i avsidesliggende områder. De siste løvene ble drept ved århundreskiftet. Mer enn 400 fuglearter er observert i Irak. I fjelltraktene i nordøst forekommer fire gribbearter, kongeørn, slangeørn og mange mindre rovfugler. Triel, brakksvale, prikk- og hvitbuksandhøne samt en rekke lerker og steinskvetter er vanlige i tørre strøk. Tallrike andefugler, rovfugler, vadere og spurvefugler benytter Irak som overvintringssted eller rasteplass under trekket. Krypdyrfaunaen omfatter minst 100 arter. Invasjoner av vandregresshopper forekommer.
Irak – befolkning. Folketallet ble i 2005 beregnet til 26,1 mill. Den gjennomsnittlige årlige tilvekst var i perioden 1995–2000 anslått til 2,7 %. Høye fødselstall i kombinasjon med en synkende dødelighet over tid har resultert i store barnekull, og over 40 % av landets befolkning er under 15 år. Mangel på mat og medisiner, bl.a. som følge av sanksjoner etter siste Golfkrig, har medført økt dødelighet, særlig for barn under fem år.
Selv om forskjellige folkegrupper i tidens løp har invadert Irak, består befolkningen i etnisk, kulturelt og språklig henseende overveiende av arabere; omkring 3/4 av folket blir regnet for arabere. Til tross for denne tilsynelatende ensartethet finnes betydelige indre motsetninger. Disse skyldes delvis gamle stammeforhold, men først og fremst at befolkningen tilhører to ulike grupper av islam. Drøye 60 %, hovedsakelig i den sørlige delen av landet og langs Eufrat, er sjia-muslimer. Den øvrige delen er til størstedelen sunni-muslimer. Disse bor særlig i Bagdad og i den nordlige delen av landet, og dominerer det regjeringsdannende Baath-partiet. Det har ved flere anledninger vært spenninger mellom sjia-muslimske og sunni-muslimske grupperinger.
Det finnes også etniske og språklige minoriteter. Størst betydning har kurderne, som lever i fjellene i den nordøstre delen av landet, og i de tilstøtende grensefjellene i Iran og spesielt i det østre Tyrkia. Kurderne krevde allerede i 1920-årene selvstyre. Et kurdisk autonomt område ble opprettet 1974–75, men uten reelt selvstyre. Kurdiske organisasjoner opprettet i 1991 egne selvstyreområder (Dahuk, Irbil og Sulaymaniyah) og i mai 1992 ble en kurdisk lovgivende forsamling valgt.
Ellers finnes det i Irak mindre grupper av turkmenere, armenere, kristne syrere, sabeanere og shabaker. Den jødiske folkegruppen har siden 1967 utvandret til Israel, og den tidligere store iranske gruppen ble nesten halvert mellom 1969 og 1975 da over 65 000 ble utvist fra landet.
Befolkningstettheten er i gjennomsnitt 59,4 innb. per km2, men viser store geografiske variasjoner. De mest tettbefolkede delene av landet er elveslettene omkring Eufrat og Tigris, med opptil 500 innb. per km2. De sørlige og vestlige ørkenstrøkene er derimot nesten folketomme. Enkelte beduinstammer lever fortsatt som kvegnomader i ørkenen. Byenes andel av befolkningen har økt sterkt etter den annen verdenskrig, og nærmere 3/4 av befolkningen bor nå i byer (35 % i 1950). Største by er hovedstaden Bagdad med 5,6 mill. innb.(2002). Andre viktige byer er Basra (1,3 mill. innb.) og Mosul (1,7 mill.), det kommersielle sentrum i nord.
Språk
Offisielt språk er arabisk, som tales av ca. 80 % av befolkningen. I områdene i nordøst har en betydelig minoritet av kurdere kurdisk som morsmål (ca. 15 %). Kurdisk er siden 1972 likestilt med arabisk i undervisning og forvaltning i disse områdene. Videre finnes mindre folkegrupper som taler tyrkiske og iranske språk, armensk og syrisk.
Irak – næringsliv. Irak har siden tidlig i 1980-årene hatt en utvikling sterkt preget av mange års krig, samt internasjonale økonomiske sanksjoner, som har hatt utstrakt negativ effekt for landets økonomiske utvikling. Den første Golfkrigen, Iraks krig med Iran i 1980–88, førte både til at store ressurser ble bundet opp i krigsinnsats over lang tid, og at en stor del av infrastrukturen for eksport av olje ble ødelagt. Den andre Golfkrigen, det allierte angrepet på Irak i 1991, medførte omfattende ødeleggelser av hele infrastrukturen, og ble etterfulgt av et internasjonalt sanksjonsregime, som hindret gjenoppbyggingen av landet. FN-sanksjonene varte til den tredje Golfkrigen, den amerikansk-ledede invasjonen av Irak i 2003, som påførte landet ytterligere skader, men som på flere områder åpnet for en ny sosial og økonomisk utvikling av Irak, da krigen fjernet president Saddam Hussein og Baath-regimet, og med det grunnlaget for sanksjonene.
Utgangspunktet for Iraks økonomiske og sosiale utvikling ved regimeskiftet i 2003 var todelt: landet var sterkt preget av en negativ utvikling fra 1980 – med tre kriger og et tiår med sanksjoner; samtidig er Irak et ressursrikt land med store inntektsmuligheter. Med sitt betydelige folketall har Irak også et grunnlag for utvikling av en industri, med egen faglig ekspertise produsert av et velutbygd utdanningssystem – i tillegg til den tradisjonelt sterke jordbrukssektoren.
Allerede under den første Golfkrigen ble stadig større andeler av offentlige ressurser brukt til militære formål, og andre sentrale sektorer – bl.a. elektrisitet og vann – ble nedprioritert. Siden 1950-årene har økonomien først og fremst vært preget av fremveksten av en dominerende oljesektor, som finansierte moderniseringen. Utsiktene var igjen gode etter at den første Golfkrigen endte i 1988, men bl.a. som følge av de økonomiske sanksjonene gikk Irak inn i en ny økonomisk nedgangsperiode, og landets utviklingsplaner lot seg ikke finansiere. Gjenoppbyggingen av oljesektoren ble vanskeliggjort av lavere oljepriser og statsinntekter, og Irak beskyldte bl.a. Kuwait for å bidra til å senke prisene gjennom overproduksjon. Iraks inntektsbehov er ansett som et sentralt motiv for okkupasjonen av Kuwait i 1990 – som imidlertid vesentlig forverret Iraks økonomi.
Som følge av invasjonen av Kuwait, innførte FN økonomiske sanksjoner mot Irak – og det okkuperte Kuwait – i august 1990. Samtidig ble irakiske og kuwaitiske konti i utlandet frosset, og Irak ble langt på vei økonomisk isolert, med unntak av en landeveisforbindelse til Jordan. Denne boikotten svekket Iraks muligheter til gjenoppbygging, og også offentlige tjenester forfalt. Sanksjonene ble, særlig fra midten av 1990-årene, gradvis lettet, ved at Irak fikk anledning til å øke statsinntektene gjennom eksport av olje, det såkalte «olje-for-mat»-programmet, som gav adgang til å eksportere olje for å importere mat og medisiner til en stadig mer skadelidende sivilbefolkning. Sanksjonene ble brutt bl.a. ved smugling til Jordan og Syria, og inntektene herfra bidrog til å opprettholde Saddam Husseins maktstruktur.
Særlig fra 1970-årene er olje selve bærebjelken i iraksk økonomi, og til tross for investeringer i industri og landbruk, og en sterk vekst i offentlig sektor, har landet gjort seg gradvis mer avhengig av inntektene fra eksport av olje, og i noen grad, gass. Før sanksjonene stod for rundt 95 % av landets eksportinntekter, og finansierte moderniseringen av samfunnet. Tidligere eksporterte Irak også matvarer, men satsingen på og produksjonen i jordbruket sank etter hvert som oljeinntektene tillot investeringer i industri og tjenesteyting. Jordbruket er for en stor del avhengig av kunstig vanning, først og fremst fra de to store elvene Eufrat og Tigris, som begge har utspring i Tyrkia, dvs. utenfor Iraks grenser. Irak er derfor sårbart for inngripen i vannføringen, hvilket har vært gjort både fra Tyrkia og Syria, som Eufrat renner innom. De to elvene samler seg i, og har felles utløp gjennom, Shatt al-Arab ved Persiske bukt, hvor det tidligere var store, bebodde sumpområder. Disse favnet et område på ca. 20 000 km2, og var hjemstavn til en egen kultur. Mellom 1985 og 2000 gjennomførte det irakske regimet en uttørring som omfattet ca. 90 % av området, i hva som er kalt en økologisk katastrofe. Pga. det høye saltinnholdet i den opptørkede jorden, vil det vanskelig la seg gjøre å revegetere store deler av området, selv om deler av det er blitt oversvømt igjen etter 2003.
En storstilt økonomisk gjenoppbygging startet etter okkupasjonen våren 2003, i første omgang ledet av den amerikanske administrasjonen, deretter av det midlertidige irakske styringsråd og så den valgte regjeringen. Dette programmet forutsetter større investeringer enn hva som kan genereres gjennom Iraks oljeeksport, og en rekke land har gått sammen om å bistå i gjenreisingen, og lovte i 2003 å skyte inn 32 milliarder USD. Verdensbanken hadde da anslått behovet for gjenreisning til 36 mrd. USD; andre overslag er vesentlig høyere. Et viktig bidrag til få Iraks økonomi på fote igjen, er også sanering av gjeld. En første større gjeldslette fant sted i 2005, da USA ettergav 4,1 mrd. USD og en gruppe europeiske land besluttet å avskrive 80 % av Iraks gjeld på 38,9 mrd. USD. Iraks samlede utenlandsgjeld var på slutten av Saddams styre anslått til 120 mrd. USD. En stor del av gjelden er til våpenleverandører, og til personer, selskap og stater som ble tilkjent krigsskadeerstatning som følge av Iraks invasjon og okkupasjon av Kuwait i 1991.
Levekårene for folk flest ble forverret gjennom 1990-årene; dels som en følge av krigens ødeleggelser, mer som resultat av sanksjonene – som både reduserte adgangen til nødvendighetsartikler og førte til at de offentlige elektrisitet-, vann- og kloakksystem forfalt, med økt sykdomsspredning som følge. Sanksjonene, med mangel på mat og medisiner, førte også til sterkt økning i feil- og underernæring særlig hos små barn og økt barnedødelighet. Bl.a. som følge av at okkupasjonsmakten i 2003 oppløste forsvaret og politiet, samt fjernet medlemmer av Baath-partiet fra offentlige stillinger, økte den allerede høye arbeidsledigheten ytterligere. Den sterkt svekkende sikkerhetssituasjonen etter 2003 bidrog til å vanskeliggjøre en normalisering av samfunnslivet, og medførte at gjenoppbyggingen ble dyrere. Større kontrakter ble tildelt utenlandske selskap, vesentlig fra land som hadde deltatt i koalisjonsstyrkene, og disse var truet av angrep fra den irakske motstandsbevegelsen, hvilket krevde særskilte – og kostbare – sikkerhetstiltak. Den amerikanske administrasjonen endret også iraksk lovgivning, slik at utenlandske interesser kunne eie virksomheter i Irak. Det norske ingeniørkompaniet som i ett år (2003–04) deltok i koalisjonsstyrken, utenfor Basra i Sør-Irak, bidrog primært til den fysiske gjenreisningen av landet, både med fjerning av eksplosiver og reparasjoner av infrastruktur.
Landbruk
Irak er tradisjonelt et jordbrukssamfunn, men med fremveksten av oljeindustrien, særlig fra midten av 1950-årene, har jordbrukets betydning gradvis blitt redusert, og Irak har gått fra å være en netto eksportør av landbruksvarer til å være avhengig av import. Omkring 13 % av landets areal er dyrket mark, mens ytterligere 9 % nyttes til beite. Ca. halvparten av det dyrkede arealet blir kunstvannet, og ligger i tilknytning til de store elvene Eufrat og Tigris, hvor flere dammer til dette formål er bygd. Pga. forfall gjennom 1990-årene, ble store områder liggende brakk. Mens rundt halvparten av arbeidsstokken var sysselsatt i landbruket i 1965, var andelen sunket til 9,2 % i 2002. Til tross for statlige tilskudd til sektoren gjennom 1970- og 1980-årene, bl.a. for å bli selvforsynt med mat, ble ikke målet nådd. Gjennom 1980-årene ble også nye reformer iverksatt, for å oppmuntre til private initiativ i sektoren. Irak har et betydelig potensial for økt matvareproduksjon, også for eksport til naboland som ikke har forutsetning for å være selvforsynt.
I midtre og sørlige Irak dyrkes bygg, ris, mais, hirse, sesam, tobakk, sukker, grønnsaker, frukt, bomull m.m. Det viktigste salgsproduktet fra jordbruket er dadler, og inntil 1990 leverte Irak 80 % av verdens dadler. Det viktigste dyrkningsområdet ligger langs Shatt al-Arab. I nord dyrkes hvete og bygg ved såkalt «dry farming», i fjellene tobakk og frukt.
Skogbruket og kommersielt fiske har svært liten betydning for landets økonomi, men oppbyggingen av en oppdrettsnæring for fisk er påbegynt.
Bergverk, energi
Irak har store mineralressurser, først og fremst i form av olje og gass, men det finner også sted kommersiell utvinning av fosfat og svovel. Påvisning av rike oljeforekomster i Midtøsten tidlig i det 20. århundre, bidrog til stormaktenes interesse for regionen, og til at særlig Storbritannia sikret seg den politiske kontrollen over store deler av området. Den strategiske betydningen energiforekomstene har gitt regionen i senere tid, har forsterket interessen, og én fremsatt forklaring på USAs invasjon av Irak i 2003, er behovet for å sikre landets forsyninger av olje – og redusere avhengigheten av andre leverandører, særlig Saudi Arabia. Leting etter olje i det senere Irak startet i Mosul-området forut for første verdenskrig, og påvirket britenes opptreden i området. Storbritannia, og ikke minst sjefen for den britiske marine, Winston Churchill, var opptatt av å sikre olje til sin flåte. Eierinteresser i oljesektoren var tema på San Remo-konferansen i 1920, som la til grunn at Frankrike og Storbritannia skulle samarbeide om oljeutvinningen i Persia og Mesopotamia, hvilket skapte bekymring i USA, som ville sikre adgang for amerikanske oljeselskap. Allerede etter første verdenskrig var det frykt for energimangel, og at oljeforekomstene var i ferd med å brukes opp. I 1925, inngikk Turkish Petroleum Company (TPC), en konsesjonsavtale med den nye staten Irak, med 75 års varighet. Eierinteresser fra flere land inngikk i TPC, men britiske interesser dominerte selskapet, som ble registrert som britisk. Forut for dette pågikk en diplomatisk kamp om den oljerike Mosul-provinsen, som Tyrkia gjorde krav på, men som i 1925 endte i det britiskinfluerte Irak. Med denne avklaringen startet oljeleting og -utvinning fra feltene ved Kirkuk, nord i landet, der olje og gass ble funnet i 1927.
Iraks første oljeeksport skjedde fra Kirkuk i 1934, og den kurdiske byen er blitt et av landets oljesentra. Det var først i 1950-årene at Irak fikk inntekter av betydning fra oljeutvinningen, og en vesentlig økning av eksporten inntrådte i 1970-årene, etter at det rike Rumailah-feltet ved Basra kom i produksjon. I 1961 startet statens overtakelse av oljesektoren, og i 1972 ble nasjonaliseringen av oljeindustrien fullført, derunder av Iraq Petroleum Company (IPC; det tidl. TPC), og staten sikret seg full kontroll med oljeinntektene. I 1964 etablerte staten Iraq National Oil Company (INOC), for å utvikle konsesjonene tatt over fra IPC. Senere ble flere statlige selskap etablert for å forestå utvinning i oljeforekomstene i ulike deler av landet.
Iraks produksjon toppet seg med 3,7 mill. fat per dag i desember 1979. I 1980, før utbruddet av krigen med Iran, lå eksporten på 3,3 mill. fat per dag, og oljeinntektene stod for ca. 60 % av BNI. Landet var da verdens nest største eksportør av råolje, etter nabolandet Saudi-Arabia. Deretter sank produksjon og eksport som følge av krigshandlingene. I 1990, før invasjonen av Kuwait, var produksjonen igjen oppe i 3,5 mrd. fat per dag, hvorav 3,1 mill. fat gikk til eksport – før den andre Golfkrigen brøt ut, og igjen rammet eksporten. I 1996 var produksjonen nede i 600 000 fat per dag, men som følge av «olje for mat»-programmet, kunne oljeeksporten igjen økes, og produksjonen kom tidlig i 2003 opp i ca. 2,6 mill. fat per dag, like før krigsutbruddet. Under den USA-ledede invasjonen i mars, stanset produksjonen for en kortere periode helt opp, men oljeindustrien ble søkt beskyttet av de amerikanske styrkene, og bare sju av i alt 1500 oljebrønner ble antent. Forut for krigen var det frykt for at irakerne ville antenne mange av brønnene, slik de gjorde i Kuwait, før de trakk seg ut, i 1991. Allerede i april 2003 startet produksjonen igjen på Rumaihla-feltet, men utvinningen har siden vært rammet av sabotasjeaksjoner utført av irakiske motstandsgrupper.
I 2003 var Iraks oljereserver anslått til 115 mrd. fat; de tredje største i verden, etter Saudi-Arabia og Canada. Ca. 80 % av de kjente forekomstene finnes i den sørlige deenl av landet, men bare ca. 10 % av Iraks landareal er undersøkt, og det kan være betydelige forekomster som ennå ikke er funnet. I 2004 uttalte Iraks oljeminister at landet hadde «ubekreftede eller potensielle reserver» på 214 mrd. fat, og det er antatt at landet har potensial til å bli verdens største oljeprodusent, med reserver som kan vare i nærmere 130 år før de er uttømt. Produksjonskostnadene i Irak er lave; ca. USD 1 per fat, som også er under halvparten av kostnaden i Saudi-Arabia, og bare en tidel av den i USA. Ved siden av de store feltene i sør, er det flere mindre i nord, og et større øst for Bagdad, som ble åpnet for produksjon i 1989. Det er store kapitalbehov for rehabilitering av oljeindustrien, til produksjon, foredling og transport. Det er antatt at Iraks infrastruktur for oljeeksport kan håndtere rundt 6 mill. fat per dag; 2,8 mill. via utskipningshavner ved Golfen, 1,65 mill. gjennom Saudi-Arabia, 1,6 mill. via Tyrkia, og kanskje 300 000 gjennom Jordan og Syria. Irak har bare så vidt adkomst til havet, innerst i Den persiske bukt, og landets oljeindustri er avhengig av andre eksportkanaler, først og fremst oljeledninger til utskipingshavner. Slike er bygd fra Kirkuk til Ceyhan i Tyrkia, samt fra Kirkuk-feltene til Banias i Syria og Tripoli i Libanon, og fra de sørlige oljefeltene til Muajiz, på den saudiske Rødehavskysten. Flere av disse har i perioder vært stengt som følge av krigshandlinger eller politiske uoverensstemmelser. En ledning til Haifa i daværende Palestina ble bygd i 1930-årene, og det ble etter avsettingen av Saddams regime i 2003, spekulert i om denne skulle restaureres og tas i bruk på ny. Den er imidlertid i svært dårlig forfatning, og i praksis demontert gjennom Jordan. Det har vært lagt planer om å bygge en ny ledning til Jordan, og drøftet med Iran om bygging av en rørledning til Abadan-raffineriet der. Iran ødela Iraks offshore oljeterminaler under den første Golfkrigen, og til dels under den andre. Irak har tre tanker-terminaler i Den persiske golf: Basra, Khor al-amaya og Khor az-Zubair, med førstnevnte som den største. Iraks kapasitet for raffinering av råolje var i 2004 anslått til ca. 590 000 fat per dag. Landet har 8 raffinerier, med Baiji, Basra og Daura som de største. I 2003 ble det anslått at investeringer for å komme opp i en produksjon på 3,5 mill. fat per dag ville beløpe seg til ca. USD 9 mrd., og ytterligere 20 mrd. for å reparere den nødvendige elektrisitetsforsyningen. Etter USAs okkupasjon i 2003, har det stått en politisk kamp om fremtiden til Iraks oljereserver, ikke minst om hvem skal komme inn med investeringer. Forut for invasjonen hadde russiske interesser inngått avtaler for utvikling av nye oljefelt i Irak. Russland motsatte seg USAs intervensjon; det samme gjorde Frankrike – som også har økonomiske og strategiske interesser i iraksk olje. USAs regjering avviste at olje var en årsak til å gå inn i Irak.
Irak har også store gassforekomster, i 2003 beregnet til ca. 3100 mrd. m3. I 1979 nådde produksjonen 20,2 mrd. m3, men sank som følge av krigen med Iran, før den kom opp i 10,7 mrd. m3 igjen i 1989. Langt de største forekomstene er knyttet til olje, og de største gassområdene finnes ved oljefeltene – både i nord og sør. I 2002 var det antatt at Irak produserte ca. 300 mill. m3 i måneden, kun for eget bruk. Det er planer om å øke gassproduksjonen, mest for innenlandsk forbruk, for å redusere avhengigheten av olje, men også med tanke på petrokjemisk industri og økt eksport – bl.a. til Europia, via Tyrkia.
Irak har også enkelte andre mineralforkomster, særlig av jernmalm, krom, kobber, bly, sink, svovel og fosfat. Før 1990 var det en sterk vekst i eksporten av svovel, fra forekomster ved Mosul, med en rekordproduksjon på 1,4 mill. tonn i 1989, størstedelen for eksport. Fosfatforekomstene har dannet grunnlag for produksjon av kunstgjødsel. Særlig som følge av den andre Golfkrigen ble mye av Iraks elektrisitetsforsyning ødelagt, og manglende produksjon og stabil forsyning var et hovedproblem knyttet til gjenoppbyggingen etter krigen i 2003. En produksjonskapasitet på ca. 9300 MW i 1990 ble redusert til bare 340 MW i mars 1991 – etter de allierte angrepene. Nærmere 90 % av forsyningsnettet ble også ødelagt. I 2004 hadde Irak en produksjonskapasitet på ca. 5000 MW, mens det kortsiktige behovet ble anslått til ca. 7500 MW, med rasjonering som følge. I 1981 ble Iraks kjernefysiske forsøksreaktor Osirak ødelagt i et israelsk bombeangrep.
Industri
Irak utviklet en betydelig industribase som ledd i moderniseringen av landet, særlig fra 1970-årene, da det i tillegg til en omfattende småindustri ble investert i tungindustri, vesentlig på statens hender. Bl.a. ble det, i tillegg til olje- og bergverksindustrien, bygd to sementfabrikker og et stålverk, en større tekstilfabrikk; flere sukkerraffinerier og melmøller, samt anlegg for produksjon av en rekke varer som skulle erstatte behovet for import. Irak bygde også opp en betydelig militær industri, som ledd i sin opprustning. Etter 1990 var det en sterk nedgang i industriproduksjonen. Mange industrianlegg har blitt nedlagt som en følge av handelsboikotten, som gjorde det vanskelig å skaffe både reservedeler og importert råstoff.
Irak – utenrikshandel. Iraks utenrikshandel er fra 1970-årene dominert av eksport av olje, som gav Irak store inntekter – som bl.a. ble brukt til import av ulike varer til moderniseringen av landet, samt til militær produksjon. Som følge av Iraks okkupasjon av Kuwait i 1990, ble handelsmønsteret helt endret, idet FNs sikkerhetsråd innførte sanksjoner mot Irak, som vedvarte til USAs invasjon i 2003. Boikotten medførte i første halvdel av 1990-årene en nærmest total stans i Iraks utenrikshandel, men fra 1996 gav FN landet tillatelse til en begrenset oljeeksport, på betingelse av at 70 % av inntektene fra salget var øremerket til mat og medisiner og 30 % til betaling av erstatning til ofrene for Kuwait-krigen. I tillegg til denne offisielle, og overvåkede, handelen fant det sted omfattende smugling av olje ut av Irak – og av varer inn i landet.
Før den andre Golfkrigen utgjorde salget av råolje ca. 95 % av Iraks eksportinntekter. Bortsett fra olje har Iraks eneste betydningsfulle eksportvarer vært dadler og sement.
Irak – forsvar. Under den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 oppløste den midlertidige myndigheten etablert av koalisjonsstyrkene de væpnede styrker i Irak, forsvarsdepartementet og andre sikkerhetsinstitusjoner. Fra 2003 begynte koalisjonsstyrkene å iverksette planene for en ny iraksk sikkerhetsstyrke med et rent forsvarsmessig oppdrag og kapasitet. Planene tar sikte på å bygge opp alle de tre tradisjonelle forsvarsgrener samt et politikorps. I 2008 hadde hæren nådd et styrketall på 254 000, mens marine og flyvåpen foreløpig bare omfattet henholdsvis 3000 og 800 mann; politiet talte 340 000 mann. Hæren er utstyrt med bl.a. 77 stridsvogner (en gave fra Ungarn).
Norge har deltatt i opplæringen av irakske offiserer med en gruppe norske offiserer i en NATO-misjon i Irak. Irakske offiserer har vært i Norge på kurs ved NATOs Joint Warfare Centre på Jåttå, Stavanger.
Skole og utdanning
Landet har obligatorisk og gratis skolegang fra barna er 6 til 11 år. Utdanningssystemet er blitt kraftig utbygd siden 1970-årene, men krig og den økonomiske blokaden har skapt store problemer. Barneskolen er 6-årig og ca. 93 % begynner i barneskolen. Videregående skole er 6-årig. 33 % av aldersgruppen gikk i videregående skole i 1999 (37 % av elevene var kvinner). Ca. 14 % av de unge tar høyere utdanning. Staten har ansvaret for all utdanning fra barnehage til universitet. I 1978 ble det lovfestet at alle analfabeter måtte melde seg til et utdanningsprogram. Mange år med krig og andre praktiske problemer har begrenset alfabetiseringskampanjen.
Over 60 % av befolkningen over 15 år er analfabeter, over 75 % av kvinnene kan ikke lese og skrive. Som følge av regimeskiftet i landet i 2003 er det satt i verk omfattende reformer i utdanningssektoren.
Massemedia
Under Saddam Husseins regime bestod pressen, med unntak av den delen som utkom i de kurdiske områdene, og som regimet ikke kunne kontrollere, av publikasjoner som enten var offisielle Baath-parti-organer eller aviser som fulgte en regimetro redaksjonell linje. Etter at regimet ble styrtet, utstedte den midlertidige koalisjonsmyndigheten et dekret om opprettelse av en fri presse. Det ble samtidig bestemt at oppfordring til voldsbruk mot okkupasjonsmakten ikke ville være tillatt; en del nystartede aviser ble stengt på grunn av brudd på denne bestemmelsen. Antallet aviser økte raskt, og ved utgangen av 2003 hadde landet ca. 250 aviser og blader. Mange av disse fikk imidlertid en kort levetid på grunn av den ustabile økonomiske og politiske situasjonen i landet, og i 2007 var det bare ca. 20 dagsaviser igjen. De største av disse var den uavhengige al-Mada, det USA-støtte Nasjonale kongresspartiets al-Mutamar, den regjeringskontrollerte al-Sabah og avleggeren, den mer uavhengige al-Sabah al-Jadid, og den opprinnelige eksilavisen al-Zaman (grunnlagt i London 1997, arabisk utgave i Bagdad fra 2003).
Etter invasjonen i 2003 ble kringkastingsvirksomheten i Irak drevet gjennom The Iraqi Media Network (IMN), opprettet av den midlertidige koalisjonsmyndigheten til erstatning for det tidligere Informasjonsministeriet. IMN startet fjernsyns- og radiovirksomhet (både FM- og AM-stasjoner). I 2004 bestemte koalisjonsmyndigheten at et konsortium ledet av det amerikanske selskapet Harris Corporation skulle få overta driften av de 18 fjernsynskanalene og de to radiostasjonene som da var etablert.
Irak – musikk. Arkeologiske funn, omtaler av musikk og bilder av instrumenter og musikkscener viser at det må ha eksistert et rikt musikkliv i Assyria og Babylonia, med røtter i det gamle Mesopotamia. I den islamske storhetstiden under abbasidene (750–1258) var Irak det kulturelle og musikalske senter for et rike som strakte seg fra Sentral-Asia til Spania.
Folkemusikken reflekterer det etniske mangfoldet, med bruk av tanb?r (lyre) blant turkmener og kurdere i nord, karakteristiske sangformer blant beduinene i vest og rabab (énstrengfele) blant sigøynerne i de sentrale og sørlige områder. Kunstmusikken er nært knyttet til den generelle musikkteorien som er felles for de fleste islamske land, se arabere (musikk).
På 1900-tallet har moderniseringen av samfunnet og vestlig påvirkning også ført til endringer i musikklivet: Europeiske instrumenter er tatt i bruk, og både sakrale og verdslige musikkformer brukes friere enn før. Gjennom nye institusjoner, orkestre, radio og fjernsyn forsøker man å styrke og utvikle landets egne musikalske tradisjoner. Mest populær er underholdningsmusikken, som kombinerer tradisjonelle musikalske uttrykksmidler med elementer fra vestlig popmusikk.
Irak – forfatning og politisk system. Etter krigen våren 2003 ble det i mai samme år opprettet en USA-ledet forvaltning av Irak (Coalition Provisional Authority, CPA). Denne ble sommeren 2003 supplert med en iraksk rådgivende overgangsregjering. Våren 2004 ble det enighet om en midlertidig forfatning, og i juni 2004 ble makten formelt overdratt fra CPA til irakerne, som opprettet en midlertidig regjering. Denne satt til januar 2005, da det ble avholdt valg til en ny, grunnlovgivende nasjonalforsamling, som skulle sitte i en overgangsperiode.
Sikkerhetssituasjonen i Irak, særlig i de sunnidominerte delene, gjorde det risikabelt å delta i valget, og de største sunnipartiene oppfordret til boikott. Hele landet var en valgkrets, og med proporsjonal representasjon sikret sjiaene seg flertall i parlamentet. Kurderne ble også sterkt representert, mens sunniene fikk uforholdsmessig få. Den sjia-dominterte listen fikk 140 av i alt 275 seter i den nye nasjonalforsamlingen, kurderne 75 og sunniene 40 (andre fikk 20). Sjiaene fikk Iraks nye statsminister, mens den mer seremonielle posten som president gikk til en kurder. Sunniene ble også trukket inn i den nye nasjonale samlingsregjeringen.
Den nye nasjonalforsamlingen behandlet i august 2005 et forslag til ny grunnlov, som ble godkjent i en folkeavstemning i oktober samme år. Ifølge denne forfatningen er Irak en islamsk, demokratisk og parlamentarisk forbundsrepublikk. Den lovgivende myndighet ligger hos en nasjonalforsamling med to kamre – representantrådet, Majlis al-Nuwwab al-Iraqiyy, med 275 medlemmer, valgt ved forholdstallvalg for fire år, og unionsrådet, Majlis al-Ittihad, hvis sammensetning og oppgaver ennå ikke er endelig fastsatt. Stemmerettsalderen er 18 år. Representantrådet utnevner presidenten, som må få minst 2/3 av stemmene i nasjonalforsamlingen. Presidenten sitter i fire år og har hovedsakelig seremonielle oppgaver, men det er han som utnevner statsministeren – lederen for majoritetspartiet i representanthuset; denne velger selv sin regjering, som er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. I en overgangsperiode fungerer presidenten sammen med de to visepresidentene som et presidentråd, hvor alle beslutninger må fattes ved enstemmighet.
Administrativt
Administrativt er Irak delt inn i 18 provinser, inkludert tre autonome regioner (deriblant en kurdisk autonom region). I den kurdiske regionen er det egne lovgivende og utøvende råd.
Irak – internasjonale forbindelser. Irak er er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Arabiske liga og OPEC.
Irak er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Iran ved sin ambassade i Amman (Jordan) og konsulat i Bagdad (for tiden stengt).
