Indonesia

Indonesia, verdens største øyrepublikk, beliggende i Sørøst-Asia, mellom det asiatiske fastland og Australia. Landet omfatter de store øyene og regionene Java, Sumatra, Kalimantan (sørlige 3/4 av Borneo), Sulawesi (Celebes), Papua (vestlige del av Ny-Guinea), Bali og øygruppene Nusa Tenggara (Små Sundaøyene) og Maluku (Molukkene).

Et av verdens mest folkerike land består av over 17.000 øyer. Indonesia er ikke ukjent for turister, men burde oppdages av langt flere mener Calder. Bali er mest kjent, men også Sumatra og Papua Ny-Guinea byr på mye spennende. Tropiske omgivelser, fantastiske strender man finner i Thailand og Sri Lanka og gode flyforbindelser til Europa, bør lokke flere til øygruppen.

Indonesia er verdens fjerde folkerikeste land. Befolkningen er særdeles variert med over 300 etniske grupper; de fleste er malayiske. Landet har også verdens største muslimske befolkning, men det finnes mange religiøse minoriteter.

Indonesia er en del av det økonomiske vekstområdet i Sørøst-Asia, og hadde lenge en kraftig økonomisk vekst. Til tross for veksten i BNP har forskjellene mellom fattige og rike økt. Målt etter gjennomsnittsinntekt hører Indonesia fortsatt til de fattige land i verden.

Ved europeernes ankomst fantes en rekke riker og sultanater i området. Fra 1619 og frem til 1908 ble området som i dag er Indonesia, gradvis lagt inn under det nederlandske kolonistyret. Okkupert av Japan 1942B45. En nasjonalistbevegelse oppstod rundt år 1900, og selvstendighet ble proklamert i 1945. Anerkjent som selvstendig stat 1949.

Den tidligere portugisiske kolonien Øst-Timor ble okkupert 1975, og innlemmet i Indonesia 1976. Skilt ut som egen stat 1999.

Navnet er avledet av indo- ‘India-, indisk’ og gr. nesos, ‘øy’; ble brukt første gang på slutten av 1800-tallet.

Indonesia – beliggenhet. Indonesia omfatter en større del av de sørasiatiske øyene som strekker seg mellom det asiatiske fastland og Australia, og som danner skillet mellom Indiske hav og Stillehavet. Landet er verdens største øyrike. I tillegg til et samlet landareal på 1,9 mill. km2, krever landet, under mottoet «Vårt Land og Vann», også suverenitet over et havområde på 3,3 mill. km2.

Offisielt teller arkipelet 13 677 øyer, hvorav ca. 6000 er navngitt og 992 er permanent befolket. De to øyene Java (med Madura) og Bali omfatter kun 7 % av arealet, men ca. 60 % av befolkningen. Disse regnes ofte som de indre øyene, mens de resterende regnes som de ytre.

Geologi og landformer

Ostindiske øyer er oppstikkende topper av en rygg som ble dannet ved sammenstøtet mellom den eurasiske og den indo-australske plate i tertiærtiden (se platetektonikk). Øyenes geologiske bygning karakteriseres av lange fjellkjeder, foldet i sen geologisk tid og fremdeles ikke kommet til ro. Den lengste kjeden kan følges langs sørvestkysten av Sumatra, langs hele Java og Nusa Tenggara, bare avbrutt av grunne havområder. Den fortsetter i en bue rundt Bandasjøen til Maluku (Molukkene).

Jordskjelv forekommer hyppig i foldesonene, og flere av øyene, især langs sørranden (Sumatra, Java), er sterkt vulkanske med lange rekker av vakre vulkankjegler, hvorav 220 fortsatt er aktive. Den mest kjente vulkanen er Krakatau (Krakatoa) i Sundastredet (Selat Sunda) mellom Sumatra og Java, som eksploderte 1883 i et av historiens kraftigste vulkanutbrudd. Fjellkjedene er til dels under stadig heving. Dype havgroper er dannet som ledd i foldeprosessen, bl.a. Sundagropen (7455 m dyp) i Indiske hav utenfor Sumatra og Java. Lignende groper finnes også nord for Nusa Tenggara, i Bandasjøens østlige del og i Celebessjøen. Det grunne innhavet mellom øyene (bl.a. Javasjøen) er geologisk langt mer stabilt.

Ved foten av fjellkjedene er det både i tertiær- og kvartærtiden blitt avsatt store sedimentmengder, og vidstrakte lavlandsområder finnes på østkysten av Sumatra, på sørkysten av Borneo (Kalimantan) og på det sørlige Ny-Guinea (Papua, tidl. Irian Jaya).

Lavlandsområdene er kantet med svære strekninger av tidevannssumper, som på Sumatra har en bredde av ca. 20 km. Ellers består øyene mest av store fjellområder med høye vulkantopper, deriblant Kerinci (3800 moh.) på Sumatra, Rinjani (3726 moh.) på Lombok, Semeru (3676 moh.) på sørøstlige Java og Agung (3142 moh.) på Bali.

Også på Sulawesi når fjellene opp i over 3000 moh., mens bare enkelte topper i den indonesiske delen av Borneo (Kalimantan) når over 2000 moh. De ikke-vulkanske Maokefjellene på Ny-Guinea (Papua) danner landets høyeste fjellkjede, med flere topper over snøgrensen som her ligger ved ca. 4300 moh. Høyest er Puncak Jaya (5030 moh.) og Mandala (4760 moh.).

Det finnes ingen store elver bortsett fra på Borneo (Kalimantan), hvor Kapuas (1150 km), Barito (900 km) og Mahakam (770 km) alle er seilbare i sine nedre løp. I høylandet på Sumatra finnes en rekke fjellsjøer, deriblant Tobasjøen (1774 km2) som ligger i ca. 1000 meters høyde.
Klima

Indonesia ligger på begge sider av ekvator, og storparten av landet har tropisk kystklima. Temperaturen varierer lite gjennom året; i lavlandet ligger årsmiddeltemperaturen omkring 25–27 °C og minker oppover i fjellene til noe under 20 °C.

Nedbøren er de fleste steder omkring 2000 mm, og enkelte steder er den betydelig større. Bare en del av Nusa Tenggara mottar mindre enn 1000 mm i året, med en markert tørketid på opptil 6 måneder om vinteren. Også Øst-Java og den sørlige del av Sulawesi har en utpreget tørr årstid. I resten av landet er nedbøren nokså jevnt fordelt over hele året, men de fleste steder har to nedbørmaksima i forbindelse med skiftende vindretning. På øyenes nordsider nås det egentlige maksimum omkring januar–februar, på de sørlige sider i juli–august.

Planteliv

Plantelivet er rikt og viser overgang mellom det paleotropiske og australske florarike. 70 % av arealet er dekket av opprinnelig vegetasjon og tropisk regnskog, hvorav snaue 20 % er urskog. I Papua og Kalimantan er mer enn 80 % av arealet dekket av skog. Den tropiske regnskogen er imidlertid truet pga. ukontrollert hugst av økonomisk viktige treslag som sagopalmer, kokospalme, teak, kamfertre og sandeltre. I tørrere områder er det savannevegetasjon. På Java er mesteparten av skogen ryddet og områdene oppdyrket. I Indonesia er det om lag 45 000 forskjellige frøplanter som bl.a. omfatter 5000 arter orkideer og verdens største blomst, Rafflesia arnoldi, en snylteplante med blomster på over 1 m i diameter og en vekt på over 11 kg.

Indonesia – dyreliv. Dyregeografisk hører Sumatra, Kalimantan, Java og Bali til den orientalske region, mens Papua tilhører den australske. Sulawesi, Maluku og øyene østover fra Lombok utgjør en overgangssone mellom regionene. Pattedyrfaunaen på 450 arter omfatter 150 flaggermus (bl.a. mange store fruktetende arter), 45 ekorn og 100 andre gnagerarter. Primatene spenner fra primitive trespissmus (egen orden) til gibbon og orangutang, dessuten spøkelsesaper, makaker, langurer og neseape – i alt 40 arter.

Det er tallrike mårdyr-, snikekatt- og småkattarter. Store rovdyr som tiger, leopard og treleopard har forsvunnet fra mye av sitt tidligere utbredelsesområde, det samme gjelder elefant, tapir og de to neshornartene. Villsvin, dvergmoskusdyr og muntjak er vanlige. Gibboner er de eneste store pattedyrene som finnes både på Sumatra, Kalimantan og Java. På Sumatra og Kalimantan finnes dessuten orangutang, malayabjørn, treleopard, indisk elefant og sumatraneshorn. På Sumatra og Java forekommer tiger, og på Java og Kalimantan finnes bantengfe. Skaberakktapir finnes bare på Sumatra, mens leopard og javaneshorn bare lever på Java. Sulawesi har mange stedegne dyrearter: kuskuser, makaker, hjortesvin og to små bøfler (anoa). Papua og øyene omkring utgjør vestgrensen for australske dyregrupper som pungrotter, trekenguruer, kasuarer og paradisfugler.

Bortimot 1000 fuglearter forekommer i Indonesia. Hegrer, rovfugler, duer, gjøker, ugler, hornfugler og spetter er rikt representert. Blant de mange fasanfuglene finnes også bankivahøns (tamhønsenes opphav) og argusfasan. Blant spurvefuglene er bylbyler, skriketroster, fluesnappere, blomsterplukkere og solfugler toneangivende. Krypdyrene er karakterisert ved kjempearter som deltakrokodille, nettpyton, tigerpyton og komodovaran (verdens største øgle). Russels huggorm og indisk kobra eller brilleslange er fryktede giftslanger. Jungeldyr med evne til glideflukt finnes blant pattedyrene (kaguang og flygeekorn), krypdyrene (praktsnoker, flygeagam, flygegekko) og amfibiene (flygefrosk).

Vidstrakte saltvannssumper og mangroveskoger, spesielt på Sumatra, har tallrike krepsdyr (bl.a. vinkekrabber), slamkrypere og skytterfisk, otere, krabbeeterape, neseape og mange fugler. Påfuglspinnere og fuglevinger (sommerfugler), vandrende pinner og vandrende blad er kjempene i Indonesias rike insektfauna.

Indonesia – befolkning. Indonesia er med sine 242 mill. (2005) innbyggere verdens fjerde folkerikeste land (etter Kina, India og USA). Lenge økte folketallet svært raskt, men et intensivt familieplanleggingsprogram under mottoet «to er nok» har hatt en viss effekt. Fra 1974 til 1991 sank fruktbarhetstallet (antall barn per kvinne) fra 5,6 til 2. Mange innvandringsbølger siden førhistorisk tid har etterlatt et komplisert mønster med mange etniske grupper og språk. De fleste innbyggerne er malayer, som omfatter vidt forskjellige kulturer. Større grupper er javaneserne (45 %) på Midt- og Øst-Java, balineserne, gammelmalayiske dajaker i det indre av Kalimantan (Borneo), sundaneserne (14 %) på Vest-Java, madureserne (7,5 %) på Øst-Java og Madura, menangkabauerne på Sumatras vestkyst, acehneserne på Nord-Sumatra og bugineserne på det sørlige Sulawesi.

Det kompliserte etniske mønsteret har skapt grobunn for separatistbevegelser både i Aceh på Nord-Sumatra, Nord-Sulawesi, Maluku (Sør-Molukkene) og i Papua (indonesiske halvdelen av Ny-Guinea). Undertrykkelsen under det nederlandske kolonistyret og den problematiske frigjøringen bidro likevel til å forene store deler av folket i en nasjonal enhet.

Den største ikke-lokale befolkningsgruppe er kineserne (ca. 6 mill.), hvorav de fleste bor på vestkysten av Kalimantan, østkysten av Sumatra og øyene imellom (Bangka, Billiton, Bintan). Stort sett hele den nederlandske befolkningen (60 000 i 1957) forlot landet etter uavhengigheten. Til urfolk hører bl.a. negritos i det indre av Sumatra og papuanskpregede folk i Maluku. Den gjennomsnittlige befolkningstettheten (127 innb. per km2) er ikke spesielt høy, men sterkt misvisende. Nærmere 60 % av befolkningen bor på Java (med Madura), som med 915 innbyggere per km2 hører til de tettest befolkede områder i verden. Et kostbart folkeflyttingsprogram (transmigrasi) som startet i kolonitiden, har siden 1969 overflyttet mer enn 2 millioner fra Java, Bali og Lombok til Sumatra, Kalimantan, Papua og Maluku. Prosjektet har for det meste omfattet fattige landarbeidere og noen hjemløse byboere. Så langt har prosjektet hatt liten effekt først og fremst fordi det er fysisk vanskelig å overflytte mange nok personer. Flere av stedene har transmigrantene kommet i konflikt med de lokale folkegruppene. Prosjektet har også ført til miljøproblemer ved at det har vært forsøkt med våtris-dyrking på områder uegnet for dette. Det er beregnet at 3,5 mill. hektar regnskog er nedhogget for å gi plass til transmigrantene.

Indonesia er et land av landsbyer, som varierer sterkt i form og størrelse. Landsbyene på Java er store, kompakte og tett beliggende på den folkerike landsbygda. På de ytre øyene er landsbyene mer varierte og gjenspeiler de store ulikhetene i regional kultur. En stor tilflytting fra landdistriktene til hovedstaden Jakarta og de største regionale byene fører til at byenes folketall øker sterkt. I 1999 er det beregnet at 39 % av befolkningen bodde i byer og tettsteder. Overlegent største by er Jakarta med 8,4 mill. innb. (2004).

Indonesia – religion. Ca. 87 % tilhører islam. Kristendommen er den største minoritetsreligionen med i underkant av 10 %, hvorav ca. 2 % er katolikker og knapt 8 % er protestanter. Den katolske kirke står særlig sterkt i Øst-Timor. Det finnes også mindre grupper hinduer og buddhister. Bali er hinduisk. Tilhengere av tradisjonelle stammereligioner finnes først og fremst på det indre Borneo, Sulawesi og Papua, der kristen misjon er særlig aktiv.

Indonesia har ingen statsreligion; den nasjonale ideologien, grunnlovsfestet i 1945, kalles pancasila (de fem prinsipper), og offisielt er det full likestilling mellom religionene. De fem godkjente religionssamfunnene er islam, protestantisme, katolisisme, hinduisme og buddhisme.
Islam

Flertallet er sunni-muslimer og tilhører shafii-skolen (en av de fire sunni-muslimske lovskolene). Islam har sine kjerneområder på Nord- og Vest-Sumatra, Java og Sør-Sulawesi. Landet ble gradvis islamisert gjennom misjonsvirksomhet og handel, aldri ved militære erobringer som i Midtøsten og India. De fleste misjonærene kom fra India, men også fra Den arabiske halvøy, og islamiseringen skjøt fart på 1200- og 1300-tallet. På 1700-tallet var Sumatra og Java så godt som fullstendig islamisert; islam på Java ble særlig påvirket av hinduiske tanker og praksis. Gjennom historien har sufi-brorskap spilt en viktig rolle for islams utbredelse og flere brorskap er fremdeles innflytelsesrike.

Fra 1800-tallet ble kontakten med den øvrige muslimske verden styrket. Dette bidrog til konflikter mellom et strengt og lovorientert islam og lokale islamtolkninger og synkretistisk praksis. Denne debatten preger også dagens situasjon.

På 1900-tallet og senere har islam spilt en viktig rolle i indonesisk politikk; de første store islamske partiene ble grunnlagt før 1950. Etter den annen verdenskrig ble islam et viktig politisk ferment. Nasjonal uavhengighet, nye utdanningsmuligheter, bedrede kommunikasjonsforhold og, ikke minst, pengegaver fra Midtøsten, bidrog til en ny islamsk bevissthet. I 1970- og 1980-årene begynte radikale islamistiske grupper å gjøre seg gjeldende med krav om islam som statsreligion og islamsk lov som grunnlag for landets rettsvesen. Under president Suharto (1967–98) slo myndighetene hardt ned på all offentlig kritikk av pancasila og all opposisjon på religiøst grunnlag. Myndighetene har imidlertid i de seneste år innledet et visst samarbeid med muslimske politiske grupper, som i dag spiller en viktig rolle i landets politiske liv.

Indonesia – forsvar. Det er offisielt allmenn verneplikt for menn og kvinner fra fylte 18 år, men militærtjenesten er selektiv; førstegangstjenesten er to år. Styrketallene var i 2007/08 anslått til 310 000 i hæren, 74 000 i marinen og 27 850 i flyvåpenet. Hæren er utrustet med ca. 395 lette stridsvogner, ca. 1450 pansrede personellkjøretøyer og artilleri av mindre kaliber. Marinen har 7 operative fregatter, 23 korvetter, to undervannsbåter og en rekke mindre kamp- og patruljefartøyer, samt 24 kamphelikoptre. Flyvåpenet har 48 operative kampfly. Materiellet er amerikansk, vesteuropeisk og noe østeuropeisk produsert.

Indonesia – internasjonale forbindelser. Indonesia er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen av oljeeksporterende land, ASEAN, APEC og Colombo-planen.

Indonesia er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Indonesia ved sin ambassade i Jakarta og konsulater i Jimbaran (Bali) og Medan.

Indonesia – forfatning og politisk system. Indonesia er en enhetsstatlig, presidentstyrt republikk. Forfatningen av 1945 var suspendert 1950–59, og den er revidert senest 2003. Nasjonalforsamlingen, Majelis Permusyawaratan Rakyat (Folkets rådgivende forsamling), forkortet MPR, består av to kamre –representanthuset Dewan Perwakilan Rakyat (DPR), den egentlige lovgivende forsamling, med 550 medlemmer som velges i direkte valg for fem år, og regionenes representanthus, Dewan Perwakilan Daerah (DPD), med 128 medlemmer valgt av regionene. MPR spiller en rolle i forbindelse med presidentinnsettelser, kan stille presidenten for riksrett og har mydnighet til å endre grunnloven; den fatter sine beslutninger ved enstemmighet.

Utøvende makt er lagt til presidenten, som velges for fem år. Fra 2004 velges presidenten direkte, og han eller hun kan bare gjenvelges én gang. Regjeringen er ansvarlig overfor presidenten. Frem til 1998 hadde Indonesia bare hatt to presidenter, men i den etterfølgende perioden har demokratiske institusjoner blitt utbygd, med en rekke politiske partier, en relativt fri presse og en revidert grunnlov. Valget 2004 var det første i landet der det ikke var øremerkede plasser i parlamentet for de militære. Stemmerettsalderen er så lav som 17 år og enda lavere dersom man er gift.

Indonesia er ustabilt, med utbredt fattigdom, landet er utsatt for terrorisme, det mangler demokratiske tradisjoner, korrupsjon er utbredt, de militæres politiske rolle er uklar, og Indonesia har store religiøse, etniske og kulturelle motsetninger med flere separatistiske grupper.
Administrativ inndeling

Indonesia er inndelt i 33 provinser (inkludert hovedstadsdistriktet Jakarta). Hver av disse ledes av en guvernør, valgt for fem år av en provinsforsamling. Guvernørvalget må godkjennes av presidenten. Fem av provinsene – Aceh, Jakarta, Yogyakarta og de to provinsene på den indonesiske delen av Ny-Guinea, Papua og Papua Barat – har en større grad av selvstyre enn de øvrige. På distriktsnivå er det 357 styringsområder; i tråd med et desentraliseringsvedtak fra 2001 har disse overtatt mange av provinsenes tidligere oppgaver.

Massemedia

Under president Suhartos regime var den indonesiske pressen sensurert, men ved hans fall i 1998 fikk landet presse- og ytringsfrihet, og antallet aviser økte kraftig. Antall dagsaviser hadde i 1990-årene ligget i underkant av 80 med et samlet opplag på ca. 4,7 mill. Nå økte det til en topp på 290 i 2000, men er senere sunket til ca. 170. Av disse er ca. 50 riksaviser og 120 lokalaviser, men kun halvparten av befolkningen har tilgang på aviser. De to største avisene er tabloidavisen Rakyat Merdeka (Fritt folk; opplag 2007: ca. 700 000) og den uavhengige katolsk/konservative Kompas (grunnlagt 1965, opplag: ca. 530 000 på hverdager og ca. 610 000 på søndager), som begge utkommer i Jakarta. Andre store dagsaviser er Suara Merdeka (opplag ca. 200 000) og populæravisene Pos Kota (opplag ca. 500 000) og Berita Buana (opplag ca. 150 000), som alle utkommer i Jakarta. De fleste avisene utkommer på det offisielle nasjonalspråket Bahasa Indonesia, men det finnes også flere engelske dagsaviser.

I tillegg til den statlige radio- og fjernsynskanalen Radio Republik Indonesia (RRI, grunnlagt 1945) som sender i seks kanaler, har det siden 1989 vært private radio- og fjernsynssendinger. Det er noe over 550 kommersielle lokalradiostasjoner. Televisi Republik Indonesia (TVRI, grunnlagt 1962) er statseid og sender nasjonalt fjernsyn på Bahasa Indonesia og engelsk. Private fjernsynsselskaper ble tillatt 1991, og det er nå 11 kommersielle fjernsynskanaler.

Indonesia – musikk. Ettersom Indonesia er sammensatt av forskjellige folk og kulturer, rommer landet en rik variasjon av musikalske uttrykk, fra musikken hos stammefolkene på Borneo og Sumatra til de raffinerte kulturene på Java og Bali, fra den vesterlandsk-inspirerte musikken hos den kristne befolkningen på Maluku og den arabiskpregede musikken hos den islamske kystbefolkningen til den eiendommelige gamelanmusikken som har mer til felles med musikken i Thailand og Indokina.

Gamelanmusikken (se gamelan), fremført av store ensembler med metallofoner av ulike slag, danner høydepunkt i den rikt varierte orkestertradisjonen. Andre klangfulle og høyt kultiverte instrumenter er kledi (munnorgel), rebab (strykeinstrument), suling (bambusfløyte) og angklung (bambusrørrasle). Impulser fra Portugal på 1500-tallet er nedfelt i de populære krontjong-orkestrene med gitar, mandolin, fiolin, europeisk tverrfløyte og kontrabass, som finnes over hele landet.

Indonesia – næringsliv. Indonesia er en del av den økonomiske vekstregionen i stillehavsområdet. Det nederlandske kolonistyret etterlot seg et næringsliv i ruiner. Perioden under den første presidenten Sukarno var preget av uro og økonomisk vanstyre. Fra 1965 er økonomien i hovedsak vært styrt av en allianse mellom militæret og økonomer utdannet i USA. I den første tiden etter uavhengigheten ble det sterkt fokusert på utviklingen av landbruket. Senere er hovedfokuset lagt mer på utviklingen av industrien.

Med de store oljeinntektene i 1970- og 1980-årene, fulgte også store utenlandske låneopptak til investeringer. Indonesia har i dag den tredje største utenlandsgjeld av utviklingslandene, men unngikk likevel å havne i en tyngende gjeldsfelle, slik det skjedde med andre folkerike oljenasjoner. Den økonomiske utviklingen preges av sterk statlig styring og eierskap. Fallende oljeinntekter førte til behov for omstrukturering av økonomien, og myndighetene startet derfor i 1986 et dereguleringsprogram, som imidlertid går sakte.

Et problem er at det økonomiske vekstsenteret i stor grad er konsentrert til Java og særlig til hovedstaden Jakarta. De ytre øyene har dels kun fungert som råvareleverandører til industrien på Java. Landets mangelfulle infrastruktur er også et hinder for økt økonomisk vekst.

Indonesia er medlem av Association of South East Asian Nations (ASEAN), hvor målsetningen er å fremme den økonomiske veksten i regionen. Som medlem av ASEAN undertegnet Indonesia en avtale om å opprette en frihandelssone i regionen (AFTA), som ble formelt etablert i 2002.

I perioden 1985–98 skjedde det gjennomgripende endringer i Indonesias næringsliv. Statens rolle i det økonomiske liv ble kraftig redusert, og flere land investerte i Indonesia. Oljen, som lenge var bærebjelken i Indonesias eksport, fikk redusert betydning, mens enkle industriprodukter fikk større betydning. I 1998–99 var Indonesia rammet av finanskrise, og en svært høy inflasjon. Arbeidsledigheten økte, og prisen på vanlige matvarer økte enormt. Samtidig ble landet rammet av en langvarig tørke, som resulterte i små avlinger og matmangel. Kombinasjonen av matmangel, prisøkning på matvarer og frustrasjon over landets situasjon utløste voldsomme protester. I løpet av 1999 startet en forsiktig forbedring av økonomien.

Til tross for en kraftig vekst i BNP de siste ti årene har forskjellene mellom fattige og rike økt. Målt etter gjennomsnittsinntekt hører Indonesia fortsatt til de fattige land i verden.
Jordbruk

Jordbruket er landets viktigste næringsvei. Siden 1970-årene har myndighetene satset stort på jordbruket, og produksjonsveksten har vært betydelig. Likevel har jordbrukets (inklusive skogbrukets) relative andel av BNP sunket i takt med den økonomiske utviklingen

Ris er det overlegent viktigste produktet. Deretter kommer maniok og mais. Risdyrkingen foregår over hele landet. Indonesia var verdens største risimportør i 1974, men landet har siden klart å redusere risimporten gjennom skolering av bøndene, subsidiering av gjødsel og innføring av nye høyproduktive rissorter.

De fruktbare vulkanske områdene på Java, Bali og det vestlige Lombok tillater «sawah-metoden» hvor våtris (sumpris) dyrkes på oversvømte risfelter, ofte bygd opp i terrasser, med intensive og komplekse vanningssystemer. Ris dyrkes først og fremst i regntiden. I den tørrere tiden dyrkes ofte maniok eller mais. På de ytre øyene er jordsmonnet betydelig mindre næringsrikt.

Indonesia er blant verdens fremste produsenter av gummi, palmeolje, kaffe og soyabønner. Palmeolje produseres flere steder i landet og regnes som en vekstnæring. Kaffe produseres hovedsakelig på Sør-Sumatra og Øst-Java. Indonesia er også en viktig krydderprodusent med bl.a. 70 % av verdensproduksjonen av muskatnøtter. I tillegg er landet verdens største produsent av kryddernellik. Andre viktige salgsprodukter er te, kakao, tobakk, bananer, kokosnøttprodukter, sukkerrør og orkideer.
Skogbruk

Indonesia har verdens største reserver av tropisk skog utenfor Amazonasbekkenet. Ca. 60 % av arealet er skogkledd (1995). 480 000 km2 er avsatt som verneverdige områder.

I 1978 stod Indonesias tømmerhugst for over halvparten av verdenshandelen, og den var landets nest største inntektskilde etter olje. Avvirkningen skapte mange steder økt erosjon og andre miljømessige problemer. I 1985 ble det derfor iverksatt forbud mot eksport av ubearbeidet tømmer. Forbudet ble i 1992 erstattet med en eksportavgift på skogprodukter. Størstedelen av avvirkningen nyttes imidlertid til brensel.

Det meste av hugsten drives av store tømmerselskaper nært tilknyttet den politiske eliten. Innbyggere i områder med stor avvirkning får sitt livsgrunnlag truet, og det har i flere tilfeller oppstått konflikter. Det er beregnet at 1 % av regnskogen forsvinner hvert år. Det fryktes at omkring år 2010 er all regnskog i lavlandsområdene på Sumatra, Kalimantan, Maluku og Papua forsvunnet. Flere ganger de siste årene (bl.a. 1997) har det vært store skogbranner forskjellige steder i Indonesia. Mest rammet er Riau-arkipelet samt deler av Borneo og Sumatra. Røyken fra disse brannene forårsaket betydelige helseproblemer ikke bare i Indonesia, men også i Brunei, Singapore, Malaysia, sørlige Thailand og Filippinene.
Fiske

Fiske har alltid vært viktig i Indonesia. Fiskeressursene i de grunne innhavene er store og dyrkingen av våtris er til dels knyttet sammen med fiskeoppdrett. Av den totale fangsten ble (1997) 73 % fanget i Stillehavet, 17 % i Indiske hav og 10 % i ferskvann. Ferskvannsfisket har i senere år gått kraftig tilbake.

Kommersielle trålere eid av kinesere og indonesiere i «joint ventures» står for ca. 1/4 av den totale fangsten. Dette har skapt konflikter med de tradisjonelle fiskerne. Trålefiske ble derfor i 1980-årene forbudt rundt det meste av kysten lengst i øst. Illegalt fiske er likevel vanlig i Maluku og enkelte andre steder.
Bergverk

Viktigste mineralressurs er petroleumsprodukter. Oljeutvinningen som begynte allerede i 1890-årene og økte svært raskt i perioden etter selvstendigheten. De største oljefeltene er på Sumatra og Kalimantan, samt noen mindre felter på Java, Maluku og i Papua. Landet håper å kunne utvikle de østre oljefeltene for å kunne opprettholde produksjonsnivået. Indonesia er ikke selforsynt med olje.

Produksjonen av naturgass har, etter store funn på Nord-Sumatra og Øst-Kalimantan, økt kraftig. Langtidskontrakter på levering til Japan, Sør-Korea og Taiwan gjorde Indonesia 1994 til verdens største gasseksportør. To nye store gassfelter til havs (Natuna-feltet i Sør-Kinahavet mellom Malayahalvøya og Kalimantan samt Wireagar-dypet utenfor Papua) er under utvikling. Også kull er søkt utviklet som alternativ til olje, og produksjonen er økende.

Indonesia utvinner også relativt store mengder av tinn, kobber, nikkel, gull, sølv og bauxitt. På grunn av høye kostnader blir lite av de store mineralressursene utenfor Java utnyttet. Bangka og de andre øyene utenfor østkysten av Sumatra er en del av et større tinnbelte, men reservene er i ferd med å tømmes. Store mengder kobber og gull utvinnes i Ertsbergfjellene i Papua, og en større nikkelgruve er åpnet på Sulawesi.
Energi

Olje var inntil 1980-årene i hovedsak den eneste kraftkilden. Siden da har man forsøkt å utvide krafttilførselen til også å omfatte andre kilder. I 1998 stod naturgass for 34 % av elektrisitetsproduksjonen, kull for 29 %, oljebaserte varmekraftverk for 21 %, vannkraft for 12 % og geotermisk energi for resten.
Industri

Industrien har i de senere år vært ledende i landets økonomiske utvikling. Regjeringen har satset på økt industrialisering for å øke sysselsettingen og eksportinntektene. Omfattende utenlandske investeringer er etablert på Java og Bantam for å nyttiggjøre seg den billige arbeidskraften.

Den petrokjemiske industrien med foredling av landets råolje og gass har tradisjonelt vært den viktigste industrigrenen. Anleggene er i stor grad lokalisert nær petroleumsforekomstene. Øvrig industri omfatter fremstilling av kunstgjødsel og sement, samt forbruksvarer som tekstiler, klær, næringsmidler, drikkevarer, tobakksprodukter, møbler og andre husholdningsvarer, sykler, motorsykler, radioer og mindre elektriske artikler. Produksjonen av elektriske artikler har siden slutten av 1980-årene vokst kraftig. Det finnes også monteringsfabrikker for biler, dekkproduksjon og produksjon av landbruksredskaper og mindre maskiner. Bandung er et teknologisk utviklingssenter med bl.a. flyindustri siden 1976. Det første nasjonalt utviklede passasjerflyet var ferdig produsert til det offisielle 50-årsjubileet for frigjøringen 1995. Bortsett fra den rent råvarebaserte industrien er nesten all industriproduksjon plassert på Java. Et unntak er øya Batam 20 km sør for Singapore som ble erklært som frihandelssone 1989, og hvor singaporsk kapital har investert betydelig i arbeidskraftkrevende produksjon for å utnytte den billige arbeidskraften.
Turisme

Turistindustrien er en av landets største inntektskilder for utenlandsk valuta, men pga. politisk uro har det vært en tilbakegang de senere år. Særlig fikk turismen et alvorlig tilbakeslag etter at terrorbomber på Bali i 2002 drepte 202 mennesker og skadet over 300. Omtrent 1/3 av turistene besøker Bali, som er kjent for sin natur og sine hindu- og buddhisttempler. Andre større tradisjonelle turistsentra er Jakarta, Yogyakarta og Riau-arkipelet, mens Lombok, Sumatra og Sulawesi gradvis øker i popularitet. Raskt økende i antall er imidlertid indonesiere som ferierer i eget land.
Utenrikshandel

Siden begynnelsen av 1970-årene har Indonesia hatt overskudd i handelsbalansen med utlandet, men siden begynnelsen av 1990-årene har overskuddet minket.

Viktige eksportvarer er petroleum og petroleumsprodukter, naturgass og bearbeidet gass, maskiner og transportustyr, klær og tekstiler, tre og trevarer (særlig kryssfinér). Maskiner og transportutstyr, elektrisk utstyr, kjemikalier og mineraler er viktigste importvarer.

Japan er viktigste handelspartner både for eksporten og for importen. Andre viktige handelspartnere er USA, Sør-Korea, Kina, Singapore og Australia.
Samferdsel

Indonesias spredte og oppstykkede geografi skaper store samferdselsmessige problemer. Et relativt godt utbygd transportnett finnes kun i de tettere befolkede delene av øyriket. Det er jernbane på Java og Madura og to kortere linjer på Sumatra.

Veitransporten er viktig for den lokale samferdsel på øyene, og veinettet er forholdsvis godt utbygd på Java, Bali, Sumatra Kalimantan og Madura. Ellers foregår transporten hovedsakelig enten langs jungelstier eller elvebåter. Det totale veinettet er 342 700 km, hvorav ca. 160 000 er asfaltert.

Både luft- og skipsfarten spiller en stor rolle i sammenbindingen av de tallrike øyene. Det finnes ca. 80 flyplasser med regulær trafikk; internasjonale lufthavner finnes i Jakarta (Sukarno-Hatta), Surakarta på Java, Denpasar på Bali, Medan og Pekanbaru på Sumatra, Ujung Pandang og Manado på Sulawesi, Kupang på Timor, Ambon i Maluku, Biak i Papua og på Batam.

De viktigste havnebyene, hvor nesten all utenrikshandel passerer, er Tanjung Priok ved Jakarta, Tanjung Perak ved Surabaya, Belawan nær Medan og Ujung Pandang på sørvestkysten av Sulawesi.