India

India, republikk i Sør-Asia, strekker seg fra Himalaya i nord og omfatter hele Deccanhalvøya i sør, er omgitt av Arabiske hav og Bengalbukta, grenser mot Pakistan i vest, Kina, Nepal og Bhutan i nord, og Bangladesh, Kina og Myanmar i øst. Nær Indias sørspiss, på den andre siden av Palkstredet, ligger Sri Lanka. India omfatter også øygruppene Andamanene og Nikobarene i Bengalbukta og Lakshadweep (Lakkadivene) i Arabiske hav. India gjør krav på hele Kashmir i nord, men har bare kontrollen over en del av landet (resten er under pakistansk og kinesisk administrasjon). Også landets nordøstgrense mot Kina har vært omstridt.

India er verdens nest største stat med hensyn til folketall og sjuende størst etter flateinnhold. Befolkningen omfatter en rekke etniske grupper med ulike språk og religioner, og det indiske samfunn er preget av store ulikheter i velstand og kultur. Jordbruket er dominerende næringsvei, men det finnes også en allsidig industri, og India er blant verdens femten største industrinasjoner.

Landet var under britisk herredømme til 1947, da det britiske koloniriket ble delt i de to dominiene India og Pakistan (den østlige del Bangladesh fra 1971) etter religiøse skillelinjer. India er siden 1950 en uavhengig republikk innenfor Commonwealth.

Navnet India (latin-gresk, til elvenavnet Indus, sanskrit Sindhu) ble i lange tider brukt av Vestens folk om hele området mellom Iran og Kina. Området ble også kalt Østindia, i motsetning til Vestindia i den nye verden (Amerika). India bestod av de to store halvøyene Forindia og Bakindia (med landet bakenfor opp mot det sentralasiatiske høyland) samt de ostindiske øyer (Indonesia og Filippinene). I vår tid brukes India om republikken India, Indiske subkontinent om det større området.

Rettsvesen

Lovgivningen fra før uavhengigheten, som var nokså uensartet og preget av både britiske, hinduistiske, islamske og andre tradisjoner, er beholdt så fremt den ikke strider mot forfatningen, men er gradvis blitt erstattet av ny sentral lovgivning. Unionen har eksklusiv lovgivningsmyndighet på områder som utenriks-, forsvars-, penge- og bankvesen og er gitt konkurrerende myndighet på områder som strafferett, prosessrett, familierett og noen andre rettsområder. Familieretten (skilsmisse osv.) kan likevel praktiseres etter de enkelte religionssamfunnenes regler.

Domstolene danner et felles hierarki. Det skjelnes ikke, som i USA, mellom forbunds- og delstatsdomstoler. Øverste domstol er høyesterett, med en rettspresident og inntil 25 dommere, som utnevnes av presidenten; de kan ikke avsettes før pensjonsalderen uten etter vedtak i de to parlamentskamre. Høyesterett er appellrett, men dømmer i første instans i saker som gjelder forholdet mellom union og delstater eller delstater innbyrdes og i håndhevelsen av forfatningsgaranterte friheter. Høyesterett kan prøve unions- og delstatslovers forfatningsforenlighet. Slik prøving har av og til skapt politisk-konstitusjonelle spenninger. I hver delstat er det en øverste domstol, hvis dommere utnevnes av presidenten. I straffesaker for en øverste domstol medvirker en jury. Ordningen varierer for underordnede retter. I hver delstat er det egne distriktsretter. På landsbyplan er det legdommere.

India – internasjonale forbindelser. India er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Commonwealth og Colombo-planen.

India er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i India ved sin ambassade i New Delhi, generalkonsulat i Mumbai og konsulater i Kolkata og Chennai.

India – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1949, i kraft fra 1950, er India en parlamentarisk-demokratisk og republikansk forbundsstat. India var britisk koloni til 1947 og er medlem av Commonwealth. Lovgivende makt er lagt til et tokammerparlament, Sansad, bestående av det 245 medlemmer store delstatsrådet (Rajya Sabha) og det 545 medlemmer store folkehuset (Lok Sabha).

236 av medlemmene til delstatsrådet velges av delstatsforsamlingene, mens ni nomineres av presidenten, alle for seks år; en tredjedel skiftes ut hvert annet år. Medlemmene av folkehuset velges i direkte valg i enpersonskretser for fem år; to av medlemmene nomineres av presidenten for å representere det anglo-indiske samfunn. Stemmerettsalderen er 18 år. Den utøvende makt ledes av en regjering, utgått fra og ansvarlig overfor parlamentet (folkehuset). Regjeringens leder, statsministeren, er den reelle politiske leder i India. Statsoverhodet, presidenten, velges for fem år av et valgkollegium bestående av parlamentets to hus og delstatsforsamlingene, og har mest titulære funksjoner.

Indisk politikk var helt siden selvstendigheten preget av ett parti, kongresspartiet. I mesteparten av tiden har partiet og regjeringen også vært ledet av medlemmer av én familie. Fra 1990-årene ble kongresspartiet splittet i flere fraksjoner og indisk politikk har deretter ikke vært like stabil. Noe nytt tyngdepunkt i politikken er ikke oppstått etter kongresspartiets svekkelse. De økende religiøse spenningene har ført til vekst for religiøst baserte partier, og regionale motsetninger har ført til styrket tilslutning for regionale partier. Også etniske motsetninger preger politikken.
Administrativ inndeling

India omfatter 28 delstater, hver styrt som selvstendige parlamentariske demokratier, med en folkevalgt forsamling (valgt for fem år) og en regjering ansvarlig overfor forsamlingen (men utnevnt av presidenten). Fem delstater har tokammerforsamlinger. I tillegg til delstatene er det seks unionsterritorier samt hovedstadsområdet, ledet av egne administratorer utnevnt av presidenten. Delhi- og Pondicherry-territoriene har også valgte regjeringsledere og forsamlinger. Hvis et delstatsstyre ikke fungerer som det skal etter forfatningen, kan delstaten settes under direkte presidentstyre, noe som fra tid til annen har skjedd.

Over en del tid har det også skjedd en overføring av myndighet fra delstatene til lokale enheter, med landsbyråd (Panchayat) og landsbyforsamlinger (Gram Sabha).

Familie- og likestillingsspørsmål

Kvinner og menn har formelt de samme politiske og økonomiske rettigheter, men på mange samfunnsområder er det fortsatt langt igjen til reell likestilling. Kvinnenes rolle i samfunnslivet varierer sterkt, bl.a. ut fra deres regionale, religiøse, etniske og økonomiske tilhørighet.

Gandhi så på kvinnene som en viktig ressurs i frihetskampen og mobiliserte dem til innsats, selv om han ikke gikk inn for full likestilling mellom kjønnene.

I 1926 ble All Indian Women’s Conference stiftet, og etter hvert har en rekke kvinneorganisasjoner kommet til å spille en betydelig rolle. Kvinnene fikk stemmerett i 1949, og landet har i senere år hatt en relativt stor andel kvinner i administrasjon og forvaltning. Myndighetene har til dels ført en aktiv likestillingspolitikk.

Massemedia
Presse

Den første indiske avisen, Bengal Gazette, ble grunnlagt i Kolkata (Calcutta) i 1780 og utkom på engelsk. Den første avisen på et indisk språk, Samachar Darpan, ble grunnlagt i Serampore i 1818. Grunnloven fra 1949 garanterer presse- og ytringsfrihet. Disse bestemmelsene ble opphevet da Indira Gandhis regjering erklærte unntakstilstand i 1975, men gjeninnført etter regjeringsskiftet i 1977. Landet har ca. 62 800 aviser, derav ca. 2130 dagsaviser (2007) med et samlet opplag på ca. 88,8 millioner. De utgis på engelsk, hindi og 93 andre språk. Avisene som utkommer på indiske språk, har et relativt lite opplag.

Det store antall forskjellige språk har, sammen med sosiale og religiøse motsetninger og kastekonflikter, vanskeliggjort fremveksten av en nasjonal og riksdekkende presse. Derfor har de engelskspråklige avisene, som har sine lesere blant den utdannede middelklassen i byene, beholdt sin ledende stilling etter uavhengigheten. De mest innflytelsesrike avisene er The Times of India (grunnlagt 1838, utgis i 17 byer, samlet opplag ca. 2 542 000), The Indian Express (grunnlagt 1953, fra 1999 delt i to selskaper med utgaver i totalt 24 byer, samlet opplag ca. 801 000), The Hindu (grunnlagt 1878, utgis i 12 byer, samlet opplag ca. 1 103 000), Hindustan Times (grunnlagt 1923, sju utgaver, samlet opplag ca. 1 136 000) og The Statesman (grunnlagt 1875, utgis i fire byer, samlet opplag ca. 180 000). Ca. 75 % av avisene er privateid (1995). Fire selskaper (Times of India Group, Indian Express Group, Hindustan Times Group og Ananda Bazar Patrika Group) eier de fleste større avisene.

Av de ukentlige politiske nyhetsmagasinene regnes India Today (grunnlagt 1975, utgis i New Delhi på engelsk og hindi, samlet opplag ca. 925 000) som det ledende, det er et nyhetsmagasin av amerikansk type. Det største nyhetsmagasinet er imidlertid Manorama Weekly (grunnlagt 1937, utgis i Kottayam, Kerala, opplag ca. 982 000), som utkommer på malayalam. I alle delstater finnes det regionale magasiner, som også utkommer på engelsk, hindi eller lokale språk. Mange av avisene på de lokale språkene ble startet som motstandsaviser under det britiske styret. De avviker ofte fra de engelskspråklige både når det gjelder nyhetsutvalg og redigering. Hindi er nå det vanligste avisspråket i disse avisene og bladene, med et samlet opplag på ca. 18 millioner, deretter følger engelsk og malayalam.

Kunstmusikk

Indisk kunstmusikk kan deles inn i fire perioder: veda-tiden fra det 2. årtusen f.Kr., den klassiske perioden fra 100-tallet e.Kr., middelalderen fra de første islamske invasjonene på 1100-tallet og den moderne perioden fra 1600-tallet, da skillet mellom tradisjonene i nord og sør ble utkrystallisert.

Indisk musikkteori ble skriftfestet av flere forfattere i de første århundrer av vår tidsregning (bl.a. Bharata med skriftet Natyashastra). Grunnskalaene, grama, har 7 trinn, basert på en inndeling av oktaven i 22 shruti. Disse tonerekkene danner grunnlag for de indiske ragas, som er bestemt av visse intervaller og små motiver knyttet til bestemte følelser (rasa) og assosiert til en bestemt tid på døgnet og året. En indisk musiker begynner gjerne en fremføring med å definere tonearten (raga), etablerer tone for tone til hele spennet er dekket og introduserer de karakteristiske intervallene og motivene. En slik alap kan vare en halv time før musikeren begynner sin virkelige improvisasjon. Til denne hører et rytmisk akkompagnement på tromme, og dette er bestemt av rytmiske formler som kalles talas.Gjennom århundrene har klassisk indisk musikk utviklet bestemte former. I Nord-India er dhrupad og khayal (eller khyal, et persisk ord) de viktigste. Dhrupad er en eldre, mer alvorlig og verdig form, khayal er den vanligste i dag. Begge begynner med en alap før hoveddelen, som i dhrupad er et sunget dikt, i khayal en improvisasjon på et soloinstrument – strykeinstrumentet sarangi, klimpreinstrumentet sitar eller harpeleiken santur. Rytmeakkompagnementet er på to små trommer, tabla og baya, som spilles med håndflaten og fingrene. Mestrene i disse formene var Svami Haridas (1400-tallet) og Tansen (1500-tallet), som bl.a. virket ved stormogulen Akbars hoff.

Indisk musikk kjenner ikke polyfoni, men melodien ledsages ofte av en uforanderlig bordunklang: ragaens grunntone, eventuelt tilføyd en eller flere kontrasterende toner. Meget brukt er det store strengeinstrumentet tanpura (tambura) med sin karakteristiske summende klang. Musikken er aldri skrevet ned i detalj, den blir overlevert fra mesteren (guru, ustad) til eleven personlig, og det står musikeren fritt til å improvisere innenfor en viss ramme. Den utøvende musiker er også en skapende kunstner.

En annen vanlig nordindisk form er den mer lyriske thumri, som ofte har et erotisk innhold. Det er denne som er knyttet til Kathak-dansen.

Sørindisk (karnatisk) musikk var mindre påvirket av invasjonene av arabere, persere og tartarer og av herskerne i Delhi. Den er i enda sterkere grad enn den nordindiske bundet til religionen. Selv om musikken er instrumental, bygger den på noe som er knyttet til en religiøs tekst. Også den er dominert av begrepet raga, som i Sør-India har andre navn enn i Nord-India. Hovedformen er kriti, som er en utbrodering av religiøse hymner som ble laget av tre betydelige dikter-musikere omkring 1800: Shyama Shastri (1762–1827), Tyagaraja (Tygaradsja) (1767–1847) og Muttusvami Dikshitar (1775–1834). Språket er tamil, telugu og i enkelte tilfeller det lærde sanskrit. Hymnene oppføres på den måten at musikken brekkes opp og varieres, og sangeren kan gjenta visse stavelser i likegyldig rekkefølge med en nesten hypnotisk virkning. Musikken blir som i all indisk musikk ny for hver gang den gjentas. Det dominerende instrumentet i sørindisk musikk er det eldgamle klimpreinstrumentet vina, akkompagnert av den avlange trommen mridangam. Ellers brukes også fløyte, den europeiske fiolin og tambura.
Folkemusikk

Ved siden av kunstmusikken har India også en rik folkemusikk som varierer fra det helt enkle til høyst raffinert musikk i de utallige etniske gruppene som utgjør den indiske befolkning. Det finnes et rikt mangfold av instrumenter, og flere av dem er innført av invaderende folk som arabere og persere. Blant disse er skalmeien shahnai og strengeinstrumenter som ektar, sitar, rebab, kamaicha og santur.
Undervisning

Musikkopplæringen i det gamle India var i høyeste grad personlig. En elev var i tjeneste hos en guru i mange år og gikk ham til hånde på alle måter (guru-kula-vasa). Først på 1900-tallet er det opprettet musikkskoler etter europeisk mønster, den første i 1901 av V. D. Palushkar, som ble fulgt av V. N. Bhatkhande og andre (musikkhøyskoler i Baroda, Lucknow, Gwalior o.a.).
Vestlig påvirkning

Vestens musikk har ikke vært uten virkning i India. Misjonærene innførte det transportable harmonium, som med sin tempererte stemning ikke på noen måte kan gjengi de indiske ragas. Rabindranath Tagore skrev musikk til sine egne dikt (på bengali) i en stil som kombinerte klassisk indisk og folkemusikk med trekk fra vesteuropeisk musikk. Disse dikt blir vanligvis oppført til akkompagnement av tambura.

I 1920-årene skapte den indiske filmindustrien en musikk som er blitt meget populær både i India og i landene omkring, en slags indisk popmusikk. Det har også vært gjort forsøk på å inkorporere jazz og vestlig popmusikk.
Påvirkning på Vesten

I de senere år har indisk musikk vakt stor interesse i Vesten, og indiske musikere har hatt suksess med klassisk indisk musikk; nevnes kan sitarspilleren Ravi Shankar, hans mangeårige akkompagnatør, tablaspilleren Alla Rakha, og fløytisten Hariprasad Chaurasia. Flere yngre musikere har gjort seg gjeldende internasjonalt innen ulike former for moderne, etnisk inspirert musikk, f.eks. fiolinistene L. Subramaniam og L. Shankar og perkusjonistene Zakir Hussain (sønn av Alla Rakha) og Trilok Gurtu.

Indisk musikk har også hatt betydning for vesteuropeiske komponister (Gustav Holst, Albert Roussel, Olivier Messiaen, Karlheinz Stockhausen o.fl.) og for The Beatles og andre popgrupper. Med Yehudi Menuhin som en av de ledende er det dannet et selskap til utbredelse av forståelsen for indisk musikk. Impulser fra indisk musikkteori har også påvirket europeisk musikkvitenskap (f.eks. instrumentklassifikasjon).

India – næringsliv. India er blant verdens største økonomiske makter, samtidig som landet også er blant verdens fattigste (beregnet ut i fra BNP per innbygger). Jordbruket er fortsatt viktigste næringsvei, og det indiske samfunn preges av store ulikheter i velstand.

I 1990-årene ble det innledet en gjennomgripende reformprosess med omlegging av økonomien i markedsøkonomisk retning. Reduksjon av budsjettunderskuddet med tilrettelegging for utenlandske investeringer og økt eksport av indiske varer fikk en sentral plass. Den tidligere beskjedne konkurransen innen indisk industri ble skjerpet.

Statsbedrifter har blitt privatisert, og staten har mindre kontroll enn tidligere over de private bedriftenes produksjons- og investeringspolitikk. Reformarbeidet blir støttet av Det internasjonale valutafond og Verdensbanken.

Produktiviteten har økt etter at indiske selskaper begynte å møte utenlandsk konkurranse. De utenlandske investeringene har vært i kraftig vekst, men likevel små i forhold til f.eks. Kina. Myndighetene i India har fortsatt en del restriksjoner på direkte utenlandske investeringer.

India har fra 1990-årene utviklet en sterk IT-industri med kompetent fagpersonell. Landet har stor eksport av programvaretjenester og av medarbeidere med programvareekspertise.

For deler av den indiske middelklassen har reformene gitt et økonomisk oppsving, men for Indias fattige har de budt på vanskeligheter, ved at subsidier og støtteordninger har blitt redusert.

I 2005 antas det at ca. 25 % av landets ca. 940 mill. innbyggere lever under fattigdomsgrensen. India har en stor, relativt velstående middelklasse, tallmessig den største i Den tredje verden.
Jordbruk

Jordbruket er den dominerende næring, og står for drøye 60 % av sysselsettingen og ca. 25 % av bruttonasjonalproduktet (2004). India har betydelige jordbruksarealer, og over halvparten av landet er oppdyrket. Jordsmonnet er imidlertid generelt lite fruktbart, og jorderosjon er vanlig i mange deler av landet. Jordbruket drives dels som sjølbergingsbruk på permanente småbruk, dels som kommersielt jordbruk på store plantasjer og dels som svedjebruk (praktiseres bl.a. av flere stammefolk, se avsnittet om befolkning).

Brukene er gjennomgående små. Samtidig besitter storgodseiere store områder som forpaktes ut, og mange bønder er leilendinger eller jordløse landarbeidere. Jordreformer har bare delvis klart å avskaffe det tradisjonelle forpaktningssystemet.

Avlingene per arealenhet er vanligvis små. Det er vanlig at husdyrgjødsel nyttes til brensel, og forbruket av kunstgjødsel har vært minimalt. Videre sørger tilbakevendende oversvømmelser og tørke for at India enkelte år blir utsatt for stor avlingssvikt. Kunstig vanning foregår ved hjelp av kanaler fra elvene, brønner og oppsamlingsdammer for regnvann. Vanningsanleggene gjør det mulig å få en avling i den tørre årstid om våren (rabi), i tillegg til avlingen i den fuktige årstid om høsten (kharif).

Siden slutten av 1960-årene har økt bruk av kunstvanning og innføringen av nye kornsorter gitt økte avlinger av ris og hvete, men landet er fortsatt ikke helt selvforsynt med matkorn og andre matvarer. 3/4 av jordbruksarealet kan teoretisk bli kunstig vannet, og den fortsatte utbyggingen av vanningsanlegg er helt avgjørende for Indias fremtidige matforsyning. Innføringen av nye og bedre kornsorter («mirakelris») har særlig kommet større bruk med effektive vanningsanlegg til nytte, og har på så vis forsterket ulikhetene innen jordbrukssektoren (se grønne revolusjon).

Matkorn opptar rundt 3/4 av Indias dyrkede areal. Ris er viktigste kornslag, og dekker ca. 25 % av kornarealet. Risen blir i stor utstrekning dyrket i deltaområdene langs østkysten, i delstatene Andhra Pradesh, Tamil Nadu og West Bengal. I Midt- og Nord-India i Bihar, Madhya Pradesh og Uttar Pradesh i Midt- og Nord-India.

Hvete er den andre store matveksten og dyrkes i de tørrere deler av Nord-India, særlig i Punjab, Madhya Pradesh og Uttar Pradesh, som til sammen har 2/3 av Indias hveteareal. Mais trives både på slettene og i fjellene, og er hos enkelte fjellstammer hovedavling. Normalt dyrkes mais ved siden av hirse eller ris; mest utbredt er maisdyrkingen i den nedre delen av Gangessletta. Belgfruktene har stor betydning både for næringskretsløpet i jorden og som proteinkilde i kostholdet.

Salgsvekstene omfatter både slike som dyrkes på store plantasjer og andre som tradisjonelt dyrkes av småbønder. Den viktigste plantasjeveksten er te, som før landets uavhengighet var den viktigste eksportvaren. India er verdens største teprodusent med ca. 30 % av verdensproduksjonen. Te dyrkes især på bakkeskråningene i Assam og i Kunda Hills i sørlige del av Deccan (Karnataka, Kerala, Tamil Nadu).

Nesten hele verdensproduksjonen av jute avles i Bengal, og India er (sammen med Bangladesh) verdens største produsentland. India er også verdens største sukkerprodusent. Sukkerrør dyrkes i nesten alle deler av landet, men er mest vanlig i den øvre delen av Gangessletta. Uttar Pradesh står alene for henimot halvparten av landets produksjon.

Bomull dyrkes særlig i det nordvestlige Deccan og på Kathiawarhalvøya og India er verdens tredje største produsent. Som tobakksprodusent er India verdens fjerde største. Også jordnøtter (peanøtter) har stor betydning. Jordnøttene nyttes til fremstilling av olje; kun en mindre del eksporteres. I sørlige India dyrkes også kaffe og det utvinnes kautsjuk, på sørvestkysten vokser kokospalmer, kardemomme m.m. India er videre verdens største produsent av rapsfrø, sesamfrø, linfrø, hamp og pepper.

Husdyrholdet er stort, men gir liten avkastning pga. fôrmangel og dårlig avl. India har flere storfe enn noe annet land, men den økonomiske verdien er begrenset, i første rekke pga. religiøse reservasjoner mot utnytting av storfe, men også grunnet lavintensiv drift. Melkeytelsen per dyr er kanskje verdens laveste, men det store antall melkeproduserende dyr bidrar til at India er verdens største melkeprodusent.
Jordbruk

PRODUKSJON AV VIKTIGE VEKSTER 2007
tonn
Hvete 73 700 000
Mais 13 850 000
Jute 11 340 000
Ris 91 050 000
Bomull 21 000 000
Skogbruk

De store skogområdene som en gang fantes i India, er nå svært reduserte. Skogen dekker (2005) knapt 1/5 av landets areal, og mye av denne skogen er forringet til kratt. Skogen fordeler seg dessuten svært ujevnt på de ulike landsdeler, og mangler nesten helt der behovet for tømmer og andre skogbruksprodukter er størst – f.eks. i den tett befolkede og intensivt oppdyrkede Gangessletta. De største skogområdene finnes på skråningene av Himalaya og i statene Madhya Pradesh, Assam, Orissa og Andhra Pradesh. Teak, sal, bambus og ulike nåletrær har størst økonomisk betydning. Utnyttelsen av skogene har blitt intensivert siden uavhengigheten, og avvirkningen er mange steder langt større enn gjenveksten. Skogbruksnæringen spiller ingen betydelig rolle for landets økonomi.
Fiske

India har en vidstrakt kontinentalsokkel på rundt 300 000 km2, og landet er blant verdens store fiskerinasjoner, selv om fisket i forholdsvis liten grad bidrar til landets økonomi. Fiskerinæringen er viktigst i Kerala, Tamil Nadu og Maharashtra, som til sammen står for vel halvparten av fangstmengden. Havfisket og ferskvannsfisket har vist en betydelig vekst, og fiskerinæringen har teoretisk store ekspansjonsmuligheter.
Bergverk

India har forholdsvis rike forekomster av energimineraler og jernholdige metaller, men er ikke selvforsynt med ikke-jernholdige metaller. Mineralforekomstene er i stor grad konsentrert til grenseområdet mellom Bihar, Orissa, West Bengal og Madhya Pradesh. Disse fire delstatene står til sammen for over 3/4 av mineralproduksjonen (målt etter verdi).

India har verdens fjerde største kullreserver, anslått til over 30 milliarder tonn. De viktigste forekomstene finnes i Damodardalen i Bihar og West Bengal. Steinkull finnes også i bl.a. Assam, antrasitt i Kashmir og brunkull i Tamil Nadu.

Petroleum utvinnes i Assam, Gujarat og Nagaland, og offshore bl.a. utenfor kysten av Maharashtra og i Bengalbukta. Gassfeltet Bassei (et av verdens største) ble satt i produksjon i 1985.

Forekomstene av jernmalm er blant de største i verden. De største forekomstene ligger i Bihar og Orissa, mindre forekomster finnes i Madhya Pradesh, Karnataka, Goa, Andhra Pradesh og Tamil Nadu. Krom finnes i Karnataka, Bihar og Orissa, men brytningen har vært avtagende. Magnesitt forekommer i Sør-India. Videre finnes relativt store forekomster av bauxitt; mesteparten kommer fra Ranchi i Bihar og fra Gujarat og Madhya Pradesh.

Det finnes også sjeldne og verdifulle mineraler i en viss mengde. Hele 70 % av verdens glimmer-produksjon blir utvunnet i Bihar i øst og i Rajasthan og Punjab i vest. I Rajasthan utvinnes også store mengder gips. Kysten av Kerala har verdens største forekomster av ilmenitt og store mengder zirkonium. Uran utvinnes i Bihar og Rajasthan, og forekomstene av thorium i det nordøstlige India er blant verdens største. For øvrig utvinnes mindre mengder apatitt, asbest, baritt, bly, diamanter, dolomitt, gull, ildfast leire, kalkstein, kobber, korund, sillimanitt, sink, steatitt og sølv. Salt fremstilles av sjøvann i Kutchbukta og langs kysten av Deccan.
Energi

Indias viktigste kommersielle energikilder er olje og kull. Olje- og gassproduksjonen dekker ca. 60 % av landets eget behov. Biomasse (jordbruksrester) har en viktig funksjon som brensel i India, spesielt på landsbygda og for de fattige i storbyene. Produksjonen av elektrisk kraft har økt raskt i de senere år, likeså utbyggingen av kraftnettet. Den kommersielle energiproduksjonen kommer fra varmekraftverk, vannkraft og kjernekraft. Landet har store nyttbare vannkraftreserver både i Himalaya, Western Ghats og fjellene helt i sør, men sesongmessige variasjoner i vannføringen er et problem.

Industri

Industrien sysselsetter ca. 13 % av landets arbeidsstokk og står for ca. 26 % av bruttonasjonalproduktet. Industridelen av BNP hadde en gjennomsnittlig årlig økning på 5,5 % i perioden 1990–2002.

Landet hadde ved frigjøringen den fordel fremfor mange andre tidligere kolonistater at det fantes en industriell tradisjon. Denne tradisjonen var bygd på gamle, industrielt pregede håndverk, med produksjon av bl.a. fine tekstiler på 1600- og 1700-tallet. Den første bomullsfabrikken ble anlagt i Mumbai (Bombay) i 1851, og den første jutefabrikken i Kolkata (Calcutta) i 1855. Indias industrielle utvikling ble imidlertid sterkt hemmet på 1800-tallet, da landet fra britenes side først og fremst ble utviklet som leverandør av råvarer til og marked for britiske industrivarer.

På samme måte som Indias bomullsindustri, er landets jern- og stålindustri skapt av inderne selv. Det første jernverket i Jamshedpur (225 km vest for Kolkata) ble åpnet 1911 på initiativ av parseren Jamshedji Tata, «den indiske industris far». Jamshedpur-verket er senere utbygd med stålverk og en lang rekke tilhørende industrier. Tata Iron and Steel Works bygde ytterligere et jernverk i 1930-årene i Belur, nord for Kolkata.

Under den første verdenskrig fikk den indiske industrien sin første store fremgangsperiode, da landet ble nødt til å erstatte viktige importvarer, først og fremst tekstiler og jernbanemateriell. Også den annen verdenskrig innebar en kraftig industriell ekspansjon.

Etter uavhengigheten gikk industrialiseringen raskt. Det har også skjedd en spredning fra tradisjonelle industrisentre som Mumbai, Calcutta og Chennai til de øvrige deler av landet. Damodardalen nordvest for Kolkata har utviklet seg til «Indias Ruhr», med 90 % av landets kullbrytning og med stålverk, aluminiumverk, maskinfabrikker, kjemisk industri m.m. Ekspansjonen av Indias industri har særlig foregått innen den «moderne» industrisektoren, både innen tungindustrien og den lettere industri.

Industrien er i stor grad konsentrert i delstatene Maharashtra (med storbyen Mumbai), West Bengal (med Kolkata) og Tamil Nadu (med Chennai). Bomullsindustrien er fortsatt Indias viktigste industrigren. India er etter Kina verdens største produsent av bomullsvarer. Mumbai er hovedsenteret for bomullsindustrien; andre viktige sentre er Ahmadabad («Indias Manchester»), Nagpur, Kanpur, Sholapur samt flere steder i Tamil Nadu, bl.a. Coimbatore og Chennai. Den andre tradisjonelle tekstilindustrien, juteindustrien, er konsentrert til Kolkata og det øvrige West Bengal.

De siste årene har det også vært en betydelig vekst innenfor høyteknologibasert industri som bl.a. er rettet mot landets romfartsvirksomhet. Det har også vært en kraftig vekst i IT-industrien. Bangalore i Karnataka er et viktig senter for høyteknologisk industri.

Silkeindustrien har lange tradisjoner i West Bengal, Punjab og Sør-India, men spiller i dag en beskjeden rolle. Kunstfiberindustrien er av nyere dato, med sentre i bl.a. Benares, Hyderabad og Ahmadabad.

En betydelig del av landets vareproduksjon foregår i mindre og mer uformelle enheter, ofte på familie eller landsbynivå; bl.a. tradisjonell håndverksproduksjon, i tillegg til et vidt spekter av varer.
Produksjon av en del viktige varer 2005
tonn
Raffinert sukker 13 000 000
Sement 125 338 000
Kunstgjødsel 15 326000

stk.
Sykler 8 030 000
Motorsykler, scootere 6 454 765
Elektriske vifter 10 000 000

m2
Tekstiler (bomull) 13 193 000
Utenrikshandel

Ved uavhengigheten arvet India en stor utenlandsk valutareserve, og frem til begynnelsen av 1960-årene oppveide eksporten av te, jute og bomullsvarer importen av forbruksvarer og mat. Fra 1960-årene endret situasjonen seg radikalt pga. stor etterspørsel etter råvarer og maskiner som følge av landets industrialisering, og av matvarer som et resultat av den raske befolkningsveksten.

Situasjonen endret seg fra 1980-årene da det fra politisk hold ble gjort fremstøt for å fremme eksport. Staten har siden 1990-årene gjort regelverket mer tilrettelagt for eksport og import av varer. I 1991 gjenopptok India og Kina handelsforbindelser (opphørte i 1962).

Mens Indias eksport tidligere ble dominert av te, jute og bomullsvarer, er eksporten i dag mer mangesidig. India er en betydelig eksportør av slepne diamanter (som importeres uslepne), og diamanter og andre smykkesteiner er viktigste eksportprodukt. Andre viktige eksportvarer er bomullstekstiler og klesvarer, maskiner og transportutstyr, lær og lærprodukter, kjemikalier og fisk og skalldyr.

India har også stor eksport av programvaretjenester og av medarbeidere med programvareekspertise.

Importen domineres i dag av olje og oljeprodukter, maskiner og transportutstyr.

USA, Japan og Storbritannia er Indias viktigste handelspartnere. Det har vært en kraftig økning i samhandelen med Japan og med de oljeeksporterende statene ved Persiske bukt.
Utenrikshandel
Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2007
Eksport Import
USA 14,9 6,3
Forente arabiske emirater 9,5 4,7
Kina 6,6 9,4
Storbritannia 4,4 2,2
Hong Kong 3,7 1,3
Tyskland 3,1 4,1
Italia 2,8 1,4
Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2007
Brenselsoljer o.l. 14,9
Diamanter (slepne) o.a. smykkesteiner 12,7
Kjemikalier 4,5
Jern og stål 4,4
Bomull 3,1
Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2007
Brenselstoffer 33,3
Diamanter (uslepne) o.a. smykkesteiner 12,2
Elektriske maskiner, apparater 7,8
Jern og stål 3,3
Kjemikalier 3,2
Fly, -deler og romfartsutstyr 2,8

Samferdsel

Jernbaner

Under det britiske kolonistyret ble det bygd opp et omfattende jernbanenett, og landet hadde ved uavhengigheten over 48 000 km jernbaner. Jernbanene er statseide, og Indias to første femårsplaner la stor vekt på å bedre jernbanene ved å utvide linjene, legge doble spor og sette fart i elektrifiseringen. Det indiske jernbanesystemet er det største i Asia og blant de største i verden. Jernbanenettet har en samlet lengde av 63 140 km (2004).
Veinettet

Veinettet er fortsatt mangelfullt utbygd, og er blitt lavere prioritert enn f.eks. jernbanene. Veinettet har en samlet lengde på 2 525 000 km (2004), hvorav omtrent halvparten har fast dekke.

Luftfarten

Det statlige flyselskapet Air India har ansvaret for internasjonal trafikk, mens det statlige selskapet Indian Airlines driver innenlandsrutene i tillegg til trafikk til enkelte land i Asia. Fra 1980-årene er det opprettet flere nye private flyselskaper som betjener innenlandsruter. Internasjonale lufthavner finnes i Mumbai (Bombay), Calcutta, Delhi, Chennai (Madras) og Trivandrum. Det foreligger planer om å oppgradere flyplassene i Ahmedabad, Bangalore, Kolkata, Chennai, Delhi, Goa, Hyderabad og Trivandrum (Thiruvananthapuram).

Skipsfart

Kysttrafikken og utenriksfarten har økt jevnt siden uavhengigheten. De sterkest trafikkerte havnene er Mumbai, oljehavnen Kandla, Chennai, Mormugao med utskipning av jernmalm fra Goa, Vishakhapatnam, Kolkata med uthavnen Haldia og Cochin..

Befolkningsutvikling

I løpet av 1999 passerte India 1 milliard innbyggere, og er verdens mest folkerike stat etter Kina. Folketallet passerte 250 mill. i midten av 1920-årene og 500 mill. i 1966. Gjennomsnittlig levealder har økt betydelig i senere år. Mens den i 1951 var så lav som 32 år, i 1971 47 år, var forventet levealder i 2004 kommet opp i ca. 65 år for kvinner og 63 år for menn. Stigningen i levealder skyldes bl.a. effektiv bekjempelse av mange sykdommer, f.eks. tuberkulose, kopper, kolera og malaria, og en sterkt fallende spedbarnsdødelighet.

Bosetningsmønster

India er forholdsvis tett befolket (337,6 innb. per km2 2005), men folketettheten viser store regionale variasjoner. Tettest befolket er Det nordindiske lavland og kysten av Sør-India med 500–1000 innb. per km2. Høyest folketetthet har delstaten West Bengal med over 900 innb. per km2 2001), Bihar og Kerala. Store deler av Deccanplatået har en folketetthet på 100–200 innb. per km2, mens randområdene, dvs. grensestrøkene mot nordvest og nordøst samt Rajasthan, er tynnest befolket med 50–100 innb. per km2.

Ca. 72 % av Indias befolkning er bosatt på landsbygda. Se for øvrig tabell over de største byene.

India – etnisk sammensetning. De etniske forhold i India er meget kompliserte. Fra de tidligste tider har innvandringer brakt et mangfold av folkeslag, språk og kulturformer sammen på Det indiske subkontinent. Gjennom århundrene har folkegruppene blandet seg med hverandre så sterkt at de enkelte folk ikke lar seg klart avgrense.

I India er det ikke etnisk opphav eller hudfarge som setter skiller mellom folkegruppene, men først og fremst språk. Det er således språkforhold – som riktignok viser et visst samsvar med kulturelle og etniske skiller – som har dannet grunnlaget for Indias inndeling i stater etter uavhengigheten.

Ut fra språklige og etniske kriterier er det vanlig å regne med tre regionale grupper eller soner i India i tillegg til den dravidiske i sør: den sentrale, den nordlige og grensesonen i nord, nordøst og øst. I den sentrale og den nordlige sonen tales indo-ariske språk, og de enkelte språksamfunn sammenfaller i stor grad med inndelingen i stater.

I grensesonen lever en rekke ulike folkeslag som ikke har noe kulturfellesskap. Langs Himalayas sørskråninger er de høyere kaster indo-arisk-talende pahari, mens de lavere kaster er av tibeto-burmansk opprinnelse, men nå i stor utstrekning hinduisert. I Assams grenseområder mot Tibet og Myanmar lever en rekke folkegrupper som taler tibeto-burmanske språk, f.eks. naga, aka, dafla, apatani og lakher. Ellers finnes det stammefolk også i de øvrige regioner i India.

Offisielt er 7,5 % av Indias befolkning klassifisert som stammefolk; men dette gir ikke et riktig inntrykk av disse minoritetsgruppenes tallmessige størrelse, idet den offisielle status ikke nødvendigvis viser til etnisk tilhørighet, men også til økonomisk underutviklede grupper. Med få unntak har de grupper som kalles stammer, det felles at de holder til i forholdsvis utilgjengelige jungel- eller fjellstrøk, snakker egne språk og i motsetning til bondebefolkningen ellers ikke driver plogbruk, men svibruk. Dette jordbruket er ofte kombinert med jakt og sanking, i noen tilfeller også tamdyrhold. De fleste stammefolkene tilhører et eldre befolkningselement enn de øvrige, og regnes med til den pre-dravidiske befolkningsgruppen.

Befolkningsbildet kompliseres ved at det offisielt sondres mellom kastene i det hinduiske India og andre grupper, noen kalt stammer og andre religiøse sekter (f.eks. syriske kristne, sikher, jainister o.a.). Foruten stammefolkene, som i Sentral- og Sør-India betraktes som urbefolkninger, har også innvandrere utenfra, erobringsfolk og grupper som har utviklet ervervsmessige spesialiteter, blitt trukket inn i det allindiske samfunn gjennom kastesystemet.

Bruken av betegnelsen kaste, stamme og sekt er lite konsekvent, og kan i mange tilfeller bare tas som en pekepinn om gruppens opprinnelse. I samhandling med hinduer blir alle slike grupper rangert etter rituell renhet med referanse til de hinduiske kategoriene brahmaner (prester), kshatriya (krigere), vaishya (handelsfolk), shudra (tjenere) og «urørbare», slik som disse kategoriene er foreskrevet i hinduiske hellige skrifter. Gjennom denne prosessen integreres de forskjelligste folkeslag i det indiske storsamfunnet, selv om denne integrasjonen varierer både i form og grad. Fra et hindusynspunkt er alle enhetene kaster, mens gruppene selv kan mene at de står utenfor eller i direkte opposisjon til hinduismen. Dette gjelder mange kristne og muslimske sekter, og noen av de større stammesamfunnene, som f.eks. santaler.

India – geologi og landformer. India dekker et areal som tilsvarer ca. 1/3 av Europas størrelse. Dette store landområdet kan naturgeografisk deles inn i tre veldefinerte hovedregioner: Deccanplatået i sør, det nordindiske lavland og Himalaya.
Deccanplatået

Deccanplatået omfatter den sentrale delen av den indiske halvøya. Det utgjorde i Jordens oldtid og mellomalder en del av kontinentet Gondwanaland, sammen med Afrika, Australia, Antarktis og mesteparten av Sør-Amerika. Først i tertiær ble Deccan helt skilt fra dette fastlandet, og fikk sin nåværende posisjon etter å ha drevet mot det nordenforliggende kontinentet Angaris (Asia).

Platået består av prekambriske bergarter, granitter, gneiser og krystalline skifere, som utgjør restene av sterkt omdannede og nederoderte fjellkjeder. Over disse bergartene finnes svakt foldede, mindre omdannede sedimenter. Underst ligger et mektig konglomeratlag, lokalt over 6000 m tykt; deretter følger avleiringer av sandstein, skifere og kalkstein, sannsynligvis dannet ved overgangen mellom prekambrium og kambrium. I tertiær opplevde Deccan kraftig vulkansk virksomhet med utstrømning av veldige mengder basaltisk lava. Basaltområdene dekker over 500 000 km2 i den nordvestre delen av halvøya, med en tykkelse av opptil 3000 m.

Det 350–600 m høye Deccanplatået blir mot vest og øst avgrenset av Ghatsfjellene. Western Ghats når opp i ca. 1500 moh. og stiger terrassevis opp fra en smal kystslette, som blir noe bredere lengst i nord ved Khambhatbukta, der elvene Narmada og Tapi har bygd opp deltaer. Eastern Ghats er fellesnavnet på de lavere og mindre fremtredende bakkepartiene som danner platåets brudte, østlige rand. Western og Eastern Ghats løper sammen helt i sør i Nilgirifjellene (2636 moh.). En dyp forsenkning, Palghat Gap, skiller disse fra Anamalaifjellene på sørspissen av halvøya, hvor Anai Mudi (2695 moh.) danner det høyeste punkt på Deccan. Da den høyeste delen av Deccanplatået ligger i vest og sør, har nesten hele halvøya avløp østover gjennom Eastern Ghats til Bengalbukta. Kystsletta er mye bredere i øst, og store elver som Cauvery, Krishna, Godavari og Mahanadi har bygd opp vidstrakte deltaer.

Det «egentlige» Deccan avgrenses mot nord av den ca. 1000 m høye fjellkjeden Satpura Range. Sammen med Ajanta Range og Chota Nagpur-platået, danner disse fjellene en viktig vest–øst-gående grenselinje, som både kulturelt og fysisk har hemmet forbindelsene mellom det nordlige og det sørlige India. Satpurafjellene skilles ved den dype og 40–65 km brede Narmadadalen fra Vindhya Range. Disse fjellene er 600–800 m høye og danner sørgrensen for Malwaplatået, som geologisk må regnes som en utløper fra Deccan. Platået er bygd opp av lava og dreneres av Chambalelven, og går i nord umerkelig over i det nordindiske lavland. Platået stiger nordvestover mot Aravalli Range, som danner en markant front mot den bakenforliggende Tharørkenen, som strekker seg inn mot grensen til Pakistan. Sør for Thar utgjør de vidstrakte sumpene Rann of Kutch grensen mot Kathiawarhalvøya, som er en klipperik halvørken hovedsakelig oppbygd av lava.
Det nordindiske lavland

Lavlandet strekker seg fra grensen mot Pakistan i vest til Bengalbukta i øst. Det har en gjennomsnittlig bredde på mellom 250 og 300 km, og avgrenses mot nord av Himalaya og mot sør av Malwaplatået og Chota Nagpur-platået. Lavlandet dekkes av deler av de tre store elvesystemene, Ganges, Indus og Brahmaputra. Det oppstod opprinnelig som en massiv nedfoldning av jordskorpen ved de samme foldningene som dannet Himalaya, og er senere fylt opp av sedimenter av opptil 10 000 m tykkelse. Geologisk kan det skilles mellom eldre og leirholdige sedimenter (bhangar) som utgjør de høyereliggende deler av slettelandet, og det lavere terrenget som består av yngre og mer sandholdige avsetninger (khadar). Mellom bhangar og khadar er det vanligvis en høydeforskjell på ca. 60 m. Topografisk består det nordindiske lavland av et nesten flatt, lavtliggende landområde, der elvevoller eller leveer er blant de få naturfenomener som bryter ensformigheten i det flate landskapet.
Himalaya

Fjellkjeden utgjør hoveddelen av den «mur» som skiller Det indiske subkontinent fra resten av Asia. Fjellkjeden, som er verdens høyeste med mer enn 90 topper på over 7500 m, strekker seg i en lengde av ca. 2500 km. Den er dannet som ledd i den store tertiære foldning, som også omfatter bl.a. Alpene. Fjellene er bygd opp av rikt fossilførende havavsetninger av alder fra kambrium til tertiær, men også for en stor del av sterkt omdannede krystallinske bergarter. Bergartene er kraftig sammenfoldet, og det er påvist store overskyvninger. Fjellene reiser seg bratt opp fra det nordindiske lavlandet i tre markerte trinn. Det nederste består av de 1000–1500 m høye Siwalik Hills, det mellomste av Lille Himalaya, hvor høyden varierer mellom 1800 og 3000 m, og det øverste av det forrevne Store Himalaya.

Bare den østlige og den vestlige delen av Himalaya ligger innenfor Indias grenser. I øst danner fjellene den såkalte North East Frontier (Arunachal Pradesh), som nesten helt er avskåret fra resten av India av Bangladesh. Forbindelsen med India sikres gjennom den ca. 850 km lange og 100 km brede Brahmaputradalen, som geomorfologisk hører sammen med Gangessletta. Det østlige Himalaya reiser seg steilt opp fra slettelandet, med høyder på 3000–4500 moh. Høyest her er Kangto (7090 moh.) på grensen mot Kina. Lengst i øst svinger Himalaya sørover og danner Patkai Hills på grensen mot Myanmar, og fortsetter inn i Myanmar. Gjennomsnitthøyden er her omkring 1500–1800 moh., og få topper når høyere enn 3000 moh. Assamplatået, som er sammensatt av de ca. 1500 m høye Garo, Khasi og Jaintia Hills, er en utløper fra Deccanplatået og avviker sterkt rent geologisk fra de tilgrensende fjellområdene.

Også Kashmir lengst nord i India og området mellom Kashmir og Nepal tilhører Himalaya. De nordlige 2/3 av Kashmir består dels av forrevne og høye fjellpartier, med topper over 6000 m, dels av fjellplatåer i 3500–4500 m høyde. Høyeste fjell i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir er Nunkun (7135 moh.). Kashmirdalen, som er et langstrakt basseng ca. 130 km langt og 40 km bredt, gjennomskåret av elven Jhelum, danner et markant geografisk trekk i dette området. I Himachal Pradesh og Uttar Pradesh når fjellene flere steder over 7000 m, bl.a. Trisul (7127 moh.), Kamet (7756 moh.) og Nanda Devi (7817 moh.), den høyeste toppen i selve India inntil Sikkim med Kanchenjunga (8603 moh.) ble innlemmet i Den indiske union 1975.

Planteliv

I et område med så store klimaforskjeller må planteveksten nødvendigvis vise store motsetninger, fra tropisk regnskog til ørken- eller høyfjellsvegetasjon. I det vestlige Himalaya finnes mange planter som viser slektskap vestover, bl.a. europeisk steineik. I det østlige Himalaya er det tydelig innslag fra øst, fra Kina. Her vokser bl.a. magnolia og bartrær, forskjellige fra dem i vest. Langs foten av Himalaya er det tett løv- og barskog med himalayaseder, gran- og furuarter. I Rajasthan er det ørken- og steppevegetasjon som går over i savanne. Mot øst blir landet fuktigere og vegetasjonen rikere. I Bengal og Assam er det frodige regnskoger, og hele Gangesdeltaet var opprinnelig dekket av skog, med mangrove langs kysten.

Vestkysten av Deccan har stor nedbør, og her finnes en frodig eviggrønn skog som minner om den malayiske. Her vokser bl.a. teak og saltre, dessuten palmer, bambus, epifytter og noen få trebregner. Oppe på Deccanplatået er det litt tørrere, trærne feller løv i tørketiden. Her vokser bl.a. sandeltre. Langs østkysten er det igjen noe fuktigere, med palmelunder og bambus.

Skogen er i stor utstrekning ryddet unna, og erstattet av vide gressmarker og dyrket land. Svedjebruk og bråtebrenning har forvandlet store strekninger av verdifull skog til buskland, jungel.

India – dyreliv. Dyrelivet er mangeartet og rikt. Leopard og tiger finnes over nesten hele landet, ulv i høylandet og på steppene, ellers er stripehyene og gullsjakal vanlig. Løve er utryddet, unntatt i Girreservatet på Kathiawarhalvøya. Gepard finnes i steppestrøk på Deccan; den ble tidligere temmet og brukt til antilopejakt, men er nå nesten utryddet. India har 7 villkattarter, flere rever og 20 snikekattarter, bl.a. palmeruller, rasse og indisk mungo eller mangust. Dholhundene jager i store flokker. Den svarte leppebjørnen er alminnelig i skog og berg. Den lever av frukt og smådyr, men kan angripe mennesker når den blir overrasket. Kragebjørnen lever i Himalaya; den går høyt opp mot snøen om sommeren, men søker ned i lavere strøk om vinteren. Ville elefanter forekommer bare i deler av sitt tidligere store utbredelsesområde, bl.a. i urskogen på Deccan og i skoglandet langs foten av Himalaya.

Bestanden av indianeshorn er i underkant av 2000 dyr; de fleste befinner seg i Kazirangareservatet i Assam. I ørkenen i vest lever onager (villesel). Ville saue- og geitearter som goral, serov, thar og urial har tilhold i Himalaya. Nilgai, hjorteantilope og firhornantilope finnes i lavlandet. India har mange hjortearter, vannbøffel og gaur. Gayalen fra høylandet i nordøst betraktes som en tamform av gaur.

Rhesusape i nord og hetteape i sør er de tallrikeste av Indias 15 primatarter. Villsvin gjør stor skade på dyrket land; rotter, mus og insekter ødelegger en betydelig del av avlingene.

Mer enn 1250 fuglearter er observert i India, minst 40 av disse er endemiske (stedegne). Brahmin- og svartglente (lokalt kjent som pariaglente), savanneørn, åtsel-, india- og bengalgribb er karakteristiske rovfugler med stor utbredelse. Hønsefugler, duer, gjøker, spetter, timalier (skriketroster), fluesnappere og sangere er rikt representert. Palmedue, huskråke, orientskjæreskvett og hyrdestær er tallrike nær bebyggelse; indiapåfuglen er nasjonalfugl.

Tallrike slangearter, mange søker inn i husene under regntiden. Tigerpyton kan bli 6 m lang. Av fryktede giftslanger må nevnes kraiter, kobraer og huggormer. Den langsnutede gavialen og sumpkrokodillen holder til i elver, deltakrokodillen også i saltvann. Ferskvannsfisk, særlig karpe- og mallefisker, utgjør en viktig matressurs i innlandet. Dyregeografisk tilhører India den orientalske region.

India – klima. India ligger i den tropiske og subtropiske klimasone, og de klimatiske forholdene er sterkt påvirket av monsunen. Geografiske faktorer gjør at klimaet i størstedelen av India og området lenger øst i Sør-Asia avviker fra mønsteret som er typisk for breddegraden. Beltet med ørken og steppe omkring vendesirkelen mangler, noe som henger sammen med den forskjellige oppvarming og avkjøling av land og hav og den usymmetriske fordelingen av landmassene i forhold til ekvator.

Om vinteren bygges det opp et mektig høytrykk over Asia der vi også finner den nordlige halvkulens kuldepol. Nå blåser nordøstmonsunen over mesteparten av India og havet utenfor. I den nordlige delen, inn imot Himalaya, er den herskende vind nordvestlig. Den kalde årstiden er likevel ikke så kald fordi fjellene i nordøst hindrer invasjon av sibirluft. Størstedelen av Deccan har tropeklima med januarmiddel 20–25 °C; i landets nordlige strøk går midlet ned i ca. 15 °C over lavlandet. Vinteren er tørketid, men særlig den sørlige delen av Deccans østkyst, der monsunen har tatt opp tilstrekkelig fuktighet over Bengalbukta, får en del regn. Utover våren svekkes det asiatiske høytrykket, nordøst-monsunen stilner av; den sterke solstrålingen og den tørre, skyfrie kontinentalluften gjør at det kan bli meget varmt. Mange steder er mai årets varmeste måned.

Mot sommeren blir været ustabilt, etter hvert trenger sørvestmonsunen frem og bringer fuktig luft med skyer og nedbør. Denne sommermonsunen er en fortsettelse av sørøstpassaten fra den sørlige halvkule. Etter passering av ekvator dreier luftstrømmen mot høyre og blåser mot det sørøstlige Asia, drevet av et lavtrykksområde med sentrum nordvest for India. Der sørvestmonsunen heves mot fjell, blir det store nedbørmengder, flere steder over 2000 mm per år; i Assam har Cherrapunji over 12 000 mm årlig. Dette området ligger på samme breddegrad som Afrikas sentrale ørkenstrøk. Den indiske ørken i nordvest får mindre enn 200 mm. Denne ørkenen skyldes at fjellene skjermer mot nedbørførende luftstrømmer.

Middeltemperatur for juli er over 30 °C lengst i nord, på Deccan mellom 25 °C og 30 °C. Vind fra havet, skyer og lite sol gjør at juli og august ofte ikke er så varme som mai. Monsunsystemet kan avvike betydelig fra det skisserte mønster. Det ene året faller det kanskje dobbelt så mye regn som normalt, neste år kanskje halvparten. Enkelte år kommer sommermonsunen sent, den kan også avbrytes av perioder med opphold, eller det kan komme kraftig nedbør i løpet av kort tid. Tørke, hungersnød og flomkatastrofer har opp gjennom årene satt preg på livet i monsunklimaet.