Hviterussland, republikk i østlige Europa, innlandsstat som grenser mot Polen i vest, Litauen og Latvia i nordvest, Russland i nord og øst og Ukraina i sør.
Sovjetisk unionsrepublikk 1919–91. Hviterussland er politisk og kulturelt nært knyttet til Russland. Landet er medlem av Samveldet av uavhengige stater (SUS), og har et tett, økonomisk og militært samarbeid med Russland. 1997 inngikk Hviterussland og Russland en unionsavtale.
Som sovjetrepublikk hadde Hviterussland en relativt stabil økonomi og høyt inntektsnivå (sammenlignet med de andre unionsrepublikkene), men som selvstendig stat har landet hatt store økonomiske problemer.
Ved Polens tre delinger (1772–95) tilfalt alle de hviterussiske områdene Russland. Likevel vokste det frem en hviterussisk nasjonal kultur. Etter tsarmaktens fall 1917, ble det etablert en meget kortvarig demokratisk hviterussisk republikk. 1919 ble den hviterussiske sovjetrepublikk proklamert. Hviterussland ble ved en fredsavtale 1921 delt mellom Sovjetunionen og Polen, men i 1939 besatte Sovjetunionen den polske delen av Hviterussland.
Navnet er etter folkegruppen hviterussere.
Hviterussland – natur. Hviterussland er et sletteland som strekker seg ca. 650 km i retning vest–øst. Landskapet bærer tydelig preg av nedisingen under siste istid. Her er tallrike lave morenerygger, jevnt avrundede drumliner, flyttblokker og tusener av små sjøer og sumper. De hviterussiske høyder er en sørvest–nordøst-gående morenerygg, som strekker seg fra nord for Brest gjennom Minsk, og fortsetter østover i Smolensk–Moskva-ryggen. Disse høydedragene, som er mellom 110 og 130 km brede og varierer i høyde mellom 150 og 300 moh., markerer sørgrensen for isens utbredelse og er den største av de baltiske endemorenene. Høydedragene danner vannskillet mellom Nemunas og Dvina, som begge renner til Østersjøen, og Dnepr med bielvene Pripjat og Beresina, som renner til Svartehavet. Sør for De hviterussiske høydene, på begge sider av Pripjat, ligger de store Rokitno-myrene.
Klima
Klimaet varierer fra temperert til kontinentalt. Middeltemperaturen i januar ligger mellom –7 og –9 °C og i juli mellom 16 og 18 °C. Nedbøren varierer mellom 500 og 650 mm i året, med en liten topp om sommeren.
Planteliv
En tredel av Hviterussland er dekket av skog, vesentlig barskog. Republikken har et av Europas største gjenværende urskogs-områder: statsreservatet Belovesjskaja Pusjtsja på grensen mot Polen. Langs elvene ligger store sumpområder og sumpskog.
Hviterussland – dyreliv. Faunaen har store likhetstrekk med den vi finner i det østlige Polen. I skogene lever elg, hjort, rådyr, villsvin, rev, mårhund, ekorn og flyveekorn. Mange mårdyr, bl.a. grevling, oter, mår, røyskatt og ilder. Belovezhskaya-skogen mot grensen til Polen har en betydelig bestand av europeisk bison eller visent. Fuglelivet er rikt. Rovfuglene omfatter bl.a. havørn, slangeørn, vepsevåk, enghauk, småskrikeørn (mer enn 1500 par) og lerkefalk. Stork trives i kulturlandskapet; tallrike ender, rikser og vadere i våtmarkene. I skogene lever bl.a. storfugl, orrfugl, jerpe, svartspett og nøtteskrike.
Hviterussland – befolkning. Folketallet i Hviterussland er beregnet til 9,7 mill. (2008), og landet opplever en nedgang i folketallet som dels skyldes at det dør flere enn det fødes og dels utflytting. Dødsraten ble i 2008 beregnet til 13,9 promille og fødselsraten til 9,6 promille. Forventet levealder ved fødsel er beregnet til 76,4 år for kvinner og 64,6 år for menn (2008).
Hviterusserne, som utgjør 80 % av folket, tilhører i likhet med russere og ukrainere den østslaviske folkegruppe. For øvrig russere (11 %), polakker og ukrainere.
Om lag halvparten av befolkningen er bosatt i byer. Største byer er hovedstaden Minsk (Mensk), Homel, og Vitsebsk.
Religion
Den ortodokse kirke omfatter ca. 32 % av befolkningen, ca. 17,5 % er katolikker, mens rundt halvparten er uten tilknytning til noe trossamfunn.
Hviterussland – språk. Hviterussisk er siden 1990 republikkens offisielle språk. Ifølge siste folketelling i 1989 regnet 80,2 % av hviterusserne hjemmehørende i republikken hviterussisk som sitt morsmål. Russisk ble talt av 1,3 mill. russere og av 1,5 mill. hviterussere. Dessuten ble ukrainsk talt av ca. 132 000, polsk av 55 000, mens 8530 jøder snakket jiddisch.
Hviterussland – næringsliv. Som sovjetrepublikk hadde Hviterussland en relativt stabil økonomi. I denne perioden var landets produksjons- og inntektsnivå høyere enn gjennomsnitttet for unionsrepublikkene. Derfor var det ventet at Hviterussland ville få en positiv økonomisk utvikling etter Sovjetunionens oppløsning. Likevel har Hviterussland som selvstendig stat hatt større økonomiske problemer enn mange andre SUS-stater..
I første del av 1990-årene hadde nærmest alle økonomiske sektorer tilbakegang, og den årlige inflasjonstakten var svært høy. Hviterussland hadde i sovjettiden tilgang til rimelig olje, gass og råvarer fra andre sovjetiske republikker. Etter Sovjetunionens oppløsning måtte disse varene kjøpes til verdensmarkedets priser. Dette innebar store økonomiske problemer for næringslivet, og mange foretak måtte stenge. Økonomien ble også rammet av en betydelig nedgang i etterspørsel etter militærutstyr (tradisjonelt var dette en viktig sektor). Fra midten av 1990-årene ble det innført økonomiske reformer, som et forsøk på å bedre situasjonen. .
Tjenesteytende næringer stod i 2008 for ca. 50 % av både sysselsettingen og andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). Samme år bidro industri og bergverk med 34 % av BNP og sysselsatte ca. 40 % av, mens jord- og skogbruk sysselsatte ca. 14 % og bidro med 8 av BNP.
Den private sektor er fortsatt liten og det har vært minimalt med utenlandske investeringer. Hviterussland har et tett økonomisk samarbeid med Russland.
Landbruk
Stats- og kollektivbruk har i flere år etter uavhengigheten i 1991 dominert eierforholdene i det hviterussiske jordbruket. De private jordeierne står likevel for størstedelen av landets produksjon av poteter, frukt og grønnsaker. Av det totale landareal er ca. 35 % åker, 20 % eng og beitemark og 35 % skog.
Jorden er ikke særlig fruktbar, men de betydelige arealer myrland som er blitt tørrlagt, har gitt rike avlinger. Jordbruket tar i nord særlig sikte på lindyrking og storfehold, i midtre strøk på potetdyrking og svinehold, i sør på hampdyrking og storfehold. Dessuten dyrkes rug, hvete, sukkerbeter, grønnsaker og gummiplanten koksagys.
Husdyrhold utgjør over halvparten av landets totale landbruksproduksjon. Store landområder i Hviterussland ligger fortsatt ubrukt etter Tsjernobyl-katastrofen i Ukraina 1986. Det er antatt at ca. 70 % av det radioaktive avfallet fra Tsjernobyl rammet hviterussisk territorium.
Skogbruket er en viktig næringsgren, med gran og furu som de viktigste treslag. Det meste av skogen er stats- eller kollektiveid.
Bergverk, energi
Hviterussland har relativt få mineralressurser, men det finnes mindre forekomster av olje og naturgass. Størstedelen av landets energibehov dekkes av naturgass som for det meste importeres fra Russland. Import av olje og gass utgjør nærmere halvparten av landets totale importkostnader. Landets to oljeraffinerier av betydning ligger i Navapolatsk og Mazyr. Den årlige produksjonen utgjør ca. 7–8 % av landets årsbehov.
Landet har store forekomster av torv som benyttes til energiformål. .
Industri
Som sovjetrepublikk var Hviterussland i stor grad avhengig av andre unionsrepublikker for tilgang til råvarer og fossilt brensel. Dette har medført omstillingsproblemer for industrien etter selvstendigheten. Bl.a. har industrisektorens utgifter økt kraftig i og med at Hviterussland må importere fossilt brensel til verdensmarkedets priser.
Ca. 40 % av landets arbeidsstyrke er sysselsatt i industrien. Halvparten av de industriansatte arbeider innenfor tung verkstedindustri. Ved siden av verkstedindustrien er tekstil- og konfeksjonsindustrien den viktigste industrisektoren. Treforedlingsindustri og kjemisk industri er også relativt store bransjer. Den kjemiske industrien produserer, i tillegg til petroleumsprodukter, også kunstgjødsel og kjemikalier. Industrien er stort sett konsentrert i store enheter og lokalisert til større byer.
Utenrikshandel
Landets viktigste eksportvarer er maskin- og transportutstyr, kjemiske produkter og matvareprodukter. Hviterussland importerer store mengder olje og gass, mer enn 1/3 av den totale importverdien. Andre viktige importvarer er kjemiske produkter, maskiner og metallprodukter. De viktigste handelspartnere i tillegg til Russland er Tyskland, Nederland, Storbritannia og Ukraina. t.
Samferdsel
Hviterussland har en relativt godt utbygd infrastruktur. Totalt er det 94 800 km vei, hvorav ca. 90 % er asfaltert. Veiene er det viktigste kommunikasjonsnettet i landet.
Jernbanenettets totale lengde er 5500 km. Minsk er det viktigste jernbaneknutepunktet på den øst–vestlige jernbaneforbindelsen mellom Warszawa og Moskva og på den nord–sørlige forbindelsen mellom Ukraina og de baltiske stater.
Hovedstaden Minsk har undergrunnsbane samt to flyplasser, en for innenlands trafikk og en for internasjonal trafikk.
De større elvene er seilbare og flere kanaler knytter sammen Dnepr og Dvina-vassdraget.
Massemedia
Etter oppløsningen av Sovjetunionen har det vært en markert nedgang i antall avisutgivelser, og etter 1995 har det vært betydelige innskrenkninger i pressefriheten, bl.a. med direkte forfølgelse av enkelte journalister. Opposisjonelle publikasjoner som Narodnaja volja og Svaboda, samt ukeavisen Imja, blir trykket i Latvia og distribuert uoffisielt, da kun regimetro publikasjoner blir tillatt trykket i landet. Det utkommer sju dagsaviser, hvorav seks er statseide. Tre utkommer både på hviterussisk og russisk, tre på russisk og én på hviterussisk. Størst opplag har de statlige organene Sovetskaja Belorossija (2000: 435 000) og ukeavisen Narodnaja Haseta (1995: 90 000).
Totalt utgis det over 700 tidsskrifter; som hovedsakelig utkommer på hviterussisk, samt ca. 350 ukeblader, 12 titler utkommer på andre språk enn hviterussisk, bl.a. russisk, polsk, ukrainsk, eller i en kombinasjon av flere språk. Den satiriske ukeavisen Vosjyk, som ble startet av partisaner under den tyske okkupasjonen 1940–44, er fortsatt populær i Hviterussland, og hadde i 1998 et opplag på ca. 12 000.
Radio, fjernsyn
Det statlige kringkastingsselskapet Belteleradyjokam har radiosendinger i tre kanaler, både på hviterussisk og på russisk. Det statlige fjernsynsselskapet har siden 1994 sendt i to kanaler. Halvparten av programmene er egenproduserte, halvparten er fra russisk fjernsyn. I tillegg er det 13 kommersielle fjernsynskanaler. Både disse og de statlige radio- og fjernsynskanalene er strengt sensurert av regimet.
Hviterussland – musikk. Folkemusikken har en helt dominerende plass i Hviterusslands musikkliv, med røtter i tidlig østslavisk kultur. Den tradisjonelle motstanden mot kulturell assimilasjon har bidratt til å bevare flere arkaiske stiltrekk i hviterussisk enn i nabolandenes folkemusikk. De eldste folkesangene (fra før 1500-tallet) er bygd på et felles repertoar av standardmelodier, etalonnïye napevï, som har lite toneomfang, kvasi-resitativisk karakter og benyttes som grunnlag for improvisasjon. Tilknytningen til tradisjonelle kontekster, som innhøsting, vår- og sommerritualer, bryllup og fødsel, har bidratt til å bevare folkemusikkens karakteristiske egenart.
Blant de eldste instrumentene er horn, dudka (fløyte), zhaleyka (pipe med enkelt rørblad), buben (tamburin), gusli (psalter) og gudok (fele-type). Nyere instrumenter, kjent fra 1500-tallet, er lera (dreieleire) tsimbali (hakkebrett) og duda (sekkepipe). På 1700-tallet ble fiolinen tatt i bruk, og fra 1800-tallet har trekkspillet fått utbredelse.
Flerstemmig folkelig sang i parallelle terser ble utbredt på 1800-tallet og er fortsatt populær. Etter oktoberrevolusjonen og under den annen verdenskrig har det oppstått nye, revolusjonære sanger og partisanger, men det eldre repertoaret dyrkes fortsatt. På slutten av 1900-tallet gikk D. Agrenev-Slavjanskij i spissen for å utvikle folkesangen til korsang, for konsertmessig fremførelse.
Hviterussland – forfatning og politisk system. Forfatningen fra 1994 har blitt endret ved folkeavstemninger 1996 og 2004, som begge har gitt presidenten utvidede fullmakter. Etter forfatningen er Hviterussland en uavhengig, enhetsstatlig og demokratisk republikk. Den øverste utøvende makt er lagt til presidenten, som også er statsoverhode. Denne velges i allmenne valg for fem år, frem til 2004 bare med mulighet for ett gjenvalg. Parlamentet, Natsionalnie sobranie, har to kamre, et representanthus (Palata predstavitalei) med 110 medlemmer, valgt i allmenne valg for fire år, og et republikkråd (Soviet respubliki) med 64 medlemmer – 56 valgt fra regionene og åtte utnevnt av presidenten. Stemmerettsalderen er 18 år.
Hviterussland har hatt spinkle uavhengighetstradisjoner, samtidig som landet var en av de mest utviklede republikker i Sovjetunionen. Dette har svekket de nasjonale og demokratiske strømninger i landet. Både politisk og økonomisk er derfor av-sovjetifiseringen kommet kortere i dette landet enn i noen av de andre europeiske tidligere sovjetrepublikkene. Landet er blitt omtalt som den siste sovjet-stat, og president Lukasjenko omtales som Europas siste diktator.
Aleksander Lukasjenko, som ble valgt til president i 1994, har styrt landet med økende diktatorisk myndighet. Folkeavstemningen 2004 gav offisielt stort flertall til å oppheve grunnlovsbestemmelsen som begrenset presidentens mandatperioder. Ved valgene i 2004 og 2008 besatte kandidater som støtter president Lukasjenko alle de 110 plassene i representanthuset. Observatører fra OSSE og EU har kritisert valgene som urettferdige, med omfattende valgfusk og betydelige formelle hindringer for opposisjonskandidater. Europarådet har også fordømt landet for omfattende brudd på menneskerettighetene.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i hovedstadsområdet samt seks regioner (voblast), og disse er igjen inndelt i 118 distrikter (rajon) med folkevalgte råd.
Hviterussland – historie. Kjerneområdet for de tidligste slaviske bosetningene lå etter all sannsynlighet i områdene rundt Pripjat-elven i det som i dag er grenselandet mellom Hviterussland og Ukraina. Under Kiev-riket (ca. 850–1240) vokste Polatsk (russ. Polotsk) og Turaw (russ. Turov) frem til å bli de to viktigste hviterussiske fyrstedømmene. De to anerkjente Kiev-fyrstens overhøyhet, men beholdt en stor grad av selvstyre.
På 1200-tallet ble det politiske tyngdepunktet i de hviterussiske områdene flyttet fra Polatsk til Navahradak lenger vest og deretter til Vilnius. Dette hadde sammenheng med at de hviterussiske fyrstedømmene ved Kievs fall, i motsetning til resten av Kiev-riket, ikke ble skattskyldige til mongolene, men innlemmet i storfyrstedømmet Litauen. Administrasjonsspråket var gammelhviterussisk, en slags proto-hviterussisk. Og mens storfyrsten og størstedelen av befolkningen i nord var litauere (og fra kristningen i 1385, katolikker), var befolkningen i sør slavisktalende og ortodokse.
I 1385 inngikk Litauen en personalunion med Polen. I 1569 ble denne utdypet til en realunion, Det polsk-litauiske samveldet. I dobbeltriket ble polsk kultur og språk stadig mer dominerende. De fleste godseierne i Hviterussland var polakker, og jøder dominerte i byene. Store deler av den litauiske og østslaviske overklassen ble polonisert, men det fantes fortsatt en østslavisk ortodoks kultur i sørøst. I 1517 ble Bibelen oversatt til gammelhviterussisk.
I 1596 anerkjente størstedelen av de ortodokse menighetene i Det polsk-litauiske samveldet pavens overhøyhet mot å få beholde sin ortodokse liturgi og kirkeskikk (Unionskonsilet i Brest). Dette var opptakten til Den unierte kirke, eller «Den katolske kirke av østlig ritus». Religiøst ble befolkningen i Hviterussland slik delt i tre grupper: katolikker, unierte og ortodokse. Alle katolikker ble gjerne regnet som «polakker» uansett hvilket språk de snakket, mens de ortodokse ble oppfattet som «russere». Bare de unierte skilte seg ut fra de to dominerende nabokulturene. Noen egen hviterussisk nasjonal identitet er det allikevel ikke mulig å snakke om før tidligst mot slutten av 1800-tallet. Selv da omtalte store deler av Hviterusslands bondebefolkning seg bare som «tutejsjie», dvs. «vi som er herfra».
Ved Polens tre delinger (1772–95) tilfalt de hviterussiske områdene Russland. Etter det polske opprøret i 1830–31 ble de østligste delene av Hviterussland rundt byene Vitsebsk (russ. Vitebsk) og Mahiljow (russ. Mogiljov) omgjort til regulære russiske guvernementer. Resten inngikk i Den nordvestlige provins. I 1839 ble Den unierte kirke lagt inn under Den russisk-ortodokse kirke. I tsar-Russland ble hviterussisk regnet som en russisk dialekt, ikke som et eget språk. Allikevel vokste det gradvis frem en hviterussisk nasjonal kultur. Universitetet i Vilnius utviklet seg til et sentrum for så vel polsk som litauisk og hviterussisk nasjonalisme. Ved det polske opprøret i 1863 deltok en del hviterussere, deriblant opprørshelten Kastus Kalinowski (russ. Konstantin Kalinovskij).
Det hviterussiske området hadde siden middelalderen hatt et betydelig innslag av jødisk befolkning. Rundt 1900 utgjorde jødene nesten 15 prosent av befolkningen i Den nordvestlige provins. De neste årene fant det imidlertid sted flere alvorlige tilfeller av jødeforfølgelser (pogromer), og mange jøder valgte derfor å utvandre.
Sovjetrepublikk
Etter tsarmaktens fall i 1917 og Brest-Litovsk-avtalen 1918 ble Hviterussland okkupert av tyske styrker. Parallelt utropte en all-hviterussisk kongress i mars 1918 en meget kortlivet hviterussisk folkerepublikk. Allerede høsten 1918 overtok Moskva-innsatte bolsjeviker. Disse opprettet i 1919 Den hviterussiske sovjetrepublikk (BSSR). Under den polsk-sovjetiske krig 1920–21 var Hviterussland igjen krigsskueplass. Ved freden i Riga (mars 1921) ble de hviterussiske områdene delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den østlige delen ble innlemmet i Sovjet-Russland og ved Sovjetunionens opprettelse i 1922 utropt til unionsrepublikk med Minsk som hovedstad. I 1924 og 1926 ble republikkens territorium kraftig utvidet med områder rundt byene Vitsebsk, Mahiljow og Homel.
I den første tiden ble kulturpolitikken i den hviterussiske unionsrepublikken preget av ”hviterussifisering”. Bolsjevikene stod svakt og allierte seg med den nasjonalt orienterte hviterussiske eliten. På begynnelsen av 1930-tallet skiftet imidlertid Moskva om til en russifiseringspolitikk som kom til å vare resten av sovjetperioden. Under Stalin-tidens terror ble den hviterussiske eliten kraftig rammet, og også flere hundre tusen hviterussiske bønder ble drept. I de hviterussiske områdene av Polen var forholdene bedre, men også der ble alle tegn til hviterussisk politisk selvhevdelse undertrykket.
Tre uker etter inngåelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten i august 1939 okkuperte Sovjetunionen Øst-Polen. En del av de okkuperte områdene ble lagt til den hviterussiske unionsrepublikken. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble det hviterussiske området på ny okkupert av tyske styrker. Sovjetiske partisanavdelinger fortsatte imidlertid å være svært aktive gjennom hele okkupasjonen. Som et resultat av at fronten gikk frem og tilbake gjennom Hviterussland, var det et av de områdene i Sovjetunionen som ble utsatt for størst ødeleggelser. Hundrevis av byer ble rasert, det økonomiske liv lagt i ruiner og om lag en tredjedel av befolkningen drept (anslagene varierer mellom 2,2 og 3 millioner av en førkrigsbefolkning på 9,2 millioner).
Til tross for at Hviterussland etter den annen verdenskrig fortsatte å ha status som unionsrepublikk, ble Hviterussland (sammen med Ukraina) som en del av stormaktsspillet opptatt som medlemmer av FN. I etterkrigsårene satte sovjetiske myndigheter i verk et storstilt gjenoppbyggingsarbeid. Byene vokste, og urbaniseringsgraden steg svært raskt. I 1960- og 1970-årene hadde den hviterussiske republikken høyere økonomisk vekstrate enn gjennomsnittet i Sovjetunionen. Mens den hviterussiske økonomien tradisjonelt hadde vært jordbruksbasert, vokste det nå også frem en betydelig industri.
Mens det i 1970- og 1980-årene fantes aktive dissidentbevegelser i flere av Hviterusslands naborepublikker, var det få eller ingen tegn til motstand mot sovjetregimet i Hviterussland. Dette har blitt sett i sammenheng med at den jevnt økende levestandarden i republikken gav liten grobunn for sosial misnøye. Samtidig spilte også russifiseringen inn. Den hviterussiske intelligentsiaen hadde hovedsakelig teknisk utdannelse, var russisktalende og lite opptatt av kulturelle og nasjonale spørsmål. Etniske hviterussere utgjorde ca. 80 prosent av republikkens samlede befolkning, men var uforholdsmessig dårlig representert i partiapparatet i Minsk, der den russiske innflytelsen var sterk.
Under perestrojka kom demokratibevegelsen i Hviterussland senere i gang enn i naborepublikkene. Den folkelige motstanden mot sovjetmakten i Hviterussland var i hovedsak tuftet på tre pilarer: motstand mot den språklige russifiseringen, oppdagelsen av massegraver i Kuropaty utenfor Minsk med ofre fra Stalin-tidens utrenskinger og konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken i april 1986 (ca. 70 prosent av det radioaktive utslippet fra Tsjernobyl falt ned på hviterussisk territorium). I 1989 ble Den hviterussiske folkefronten (BNF) stiftet under ledelse av Zianon Paznjak (russ. Zenon Poznjak). Ved de delvis frie valgene til det hviterussiske øverste sovjet våren 1990 fikk BNF valgt inn nok sympatisører til at deres kandidat, den reformvennlige moderate nasjonalisten Stanislaw Sjusjkevitsj (russ. Stanislav Sjusjkevitsj) ble valgt til viseparlamentsformann. Samme sommer ble det vedtatt en hviterussisk «suverenitetserklæring» som gjorde hviterussisk til «statsspråk» og slo fast at Hviterussland skulle være alliansefritt og atomvåpenfritt.
Selvstendighet
Etter det mislykkede kuppet i Moskva 19.–21. august 1991 erklærte Hviterussland seg uavhengig 25. august. Sjusjkevitsj ble valgt til ny parlamentsformann og dermed også statsoverhode. I desember undertegnet han sammen med Boris Jeltsin og Leonid Kravtsjuk en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Dette innebar det formelle dødsstøtet for Sovjetunionen.
Den gamle sovjetiske makteliten stod imidlertid fortsatt sterkt i Hviterussland. Regjeringen til Vjatsjeslaw Kjebitsj (russ. Vjatsjeslav Kebitsj) var fortsatt dominert av kommunister, og politiske og økonomiske reformer gikk langsomt. I januar 1994 ble Sjusjkevitsj avsatt etter et mistillitsforslag og erstattet av en av støttespillerne til Kjebitsj. Samme sommer tapte imidlertid Kjebitsj overraskende valget til det nyopprettede presidentembetet. Hviterusslands nye president ble den populistiske tidligere kolkosdirektøren og korrupsjonsjegeren Aljaksandr Lukasjenka (russ. Aleksandr Lukasjenko).
President Lukasjenka gav tidlig uttrykk for betydelige maktambisjoner og kom raskt i konflikt med Det øverste sovjet. I mai 1995 gjennomførte Lukasjenka en folkeavstemning over fire spørsmål: innføring av oppløsningsrett for presidenten i forhold til Det øverste sovjet, introduksjon av russisk som statsspråk nr. 2, gjeninnføring av en variant av de gamle statssymbolene fra sovjettiden og tettere integrasjon med Russland. Befolkningen stemte ja til alle fire forslag. Samtidig ble det avholdt parlamentsvalg. Lukasjenka oppfordret til boikott av dette valget, og først etter fire valgomganger, i desember 1995, ble det valgt nok representanter til at lovgivende makt ble beslutningsdyktig.
November 1996 gjennomførte Lukasjenka en ny folkeavstemning der hviterusserne ble bedt om å ta stilling til en styrking av presidentmakten, på bekostning av politikernes makt. Ifølge offisielle tall støttet 70,5 prosent av velgerne Lukasjenkas forslag om å endre grunnloven, for å gi nærmest diktatoriske fullmakter til presidenten. Til tross for sterke protester og påstander om valgfusk utnevnte Lukasjenka en ny nasjonalforsamling. Kommunister, liberalere og nasjonalister forente seg i opposisjon mot Lukasjenka og kritiserte hans autoritære styresett, men manglet sterke ledere i kampen mot presidenten.
I 2000 og 2004 ble det avholdt nye parlamentsvalg. I begge tilfeller var internasjonale observatører med OSSE i spissen sterkt kritiske til gjennomføringen. I 2000 valgte deler av opposisjonen å boikotte valget i protest mot Lukasjenkas styre, men det ble allikevel valgt inn noen representanter for opposisjonen. I 2004, da opposisjonen valgte å delta fullt ut, ble det ikke valgt inn en eneste opposisjonskandidat.
I 2001 ble det avholdt presidentvalg, og Lukasjenka ble gjenvalgt med 75,6% av stemmene. Etter en kontroversiell folkeavstemning i 2004 ble det fjernet en konstitusjonell klausul som forbød en president å sitte lenger enn to perioder etter hverandre. Dermed kunne Lukasjenka stille til valg for en tredje periode i 2006.
Mot presidentvalget i 2006 forente opposisjonen seg og stilte med én felles kandidat; Aleksandr Milinkevitsj. Men opposisjonen hadde lite å stille opp med mot Lukasjenkas autoritære politikk og mediesensur. Ifølge det offisielle valgresultatet fikk Lukasjenka 82,6 % prosent av stemmene.
Den hviterussiske opposisjonen har fått stadig vanskeligere kår under Lukasjenka. En rekke opposisjonsledere har blitt arrestert eller gått i eksil. Opposisjonen har imidlertid også slitt med relativt begrenset folkelig oppslutning og med å finne en samlende leder. Også medienes og det sivile samfunns situasjon er svært vanskelig i dagens autoritære Hviterussland. Regimekritiske aviser blir rutinemessig stengt, og mange organisasjoner har hatt problemer med å få myndighetenes tillatelse til å virke.
Hviterusslands viktigste samarbeidspartner er Russland, ikke minst økonomisk. Landene har blitt enige om å inngå i en felles union, men det er uklart når denne unionen for alvor skal etableres, og hvilket omfang den skal ha. Forholdet mellom Hviterussland og Russland har vært noe anspent på grunn av strid om gass og tollavgift.
Forholdet til vestlige naboland er problematisk på grunn deres sterke kritikk av Hviterusslands innenrikspolitiske og menneskerettslige forhold. Ikke minst stiller Polen seg kritisk til behandlingen av den betydelige polske minoriteten i Hviterussland.
EU har siden 2002 nektet Lukasjenka innreise på grunn av de systematiske menneskerettighetsbruddene i Hviterussland, og amerikanske myndigheter innførte i 2004 økonomiske sanksjoner mot Hviterussland med henvisning til den negative demokratiske utviklingen.
