Hong Kong, Hongkong, kin. Xianggang. ‘velduftende havn’, kinesisk territorium med status som «spesiell administrativ region» (SAR), på østsiden av Perleelvens (Zhu Jiangs) munning, grenser i nord til provinsen Guangdong; 1103 km2 med 6 895 500 innb. (2005). Hong Kong består av tre distrikter: øya Hong Kong (Hong Kong Island), halvøya Kowloon og New Territories som omfatter en del av fastlandet pluss 235 øyer. Høy grad av selvstyre gjør at Hong Kong på mange måter fungerer som en bystat. Verdens tredje ledende handels- og finanssenter etter New York og London.
Natur
Både fastlandet og øyene omfatter et kupert og fjellrikt terreng bestående av granitt, basalt og andre bergarter av vulkansk opprinnelse. Høyeste fjell er Tai Mo Shan (957 moh.) på fastlandet. Kysten er sterkt oppskåret i odder og viker. I alt 256 km2 er øyer. Lantau er den største med 142 km2. Hong Kong er ca. 18 km lang og 3–8 km bred (80 km2), og fjellene her hever seg bratt fra havet til over 300 meters høyde. Høyest er Victoria Peak, 554 moh.
By- og områdebeskrivelse
Det sentrale byområdet er konsentrert rundt den ca. 1 km brede Victoria Harbour, som skiller Hong Kong-øya fra Kowloon på fastlandet. På Hong Kong-øya strekker tettbebyggelsen seg langs fjellsiden langs hele nordsiden av øya. Bydelen Central er sete for de politiske organene samt kontorer for en rekke internasjonale handels- og finansinstitusjoner. Øst for Central ligger bydelen Wanchai, som tidligere var kjent som et forlystelsessenter. Tvers over Victoria Harbour, på fastlandssiden, ligger byområdet Kowloon med bydelen Tsim Sha Tsui, Hong Kongs viktigste turistområde. Den kjente passasjerfergen Star Ferry forbinder Tsim Sha Tsui med Central og Wanchai. Siden slutten av 1800-tallet har det foregått en kontinuerlig landgjenvinningsprosess med bl.a. utfylling av havnen på begge sider av Victoria Harbour. Utviklingen av det såkalte New Territories begynte først i 1972. Siden da er det her gjennomført omfattende utbyggingsprosjekter, bl.a. har en rekke satellittbyer vokst opp. De største er Tsuen Wan, Tuen Mun, Yuen Long og Sha Tin.
Befolkning
Ca. 98 % av befolkningen er han-kinsere. Ca 90 % av dem har sin opprinnelse i Guangdong-provinsen. Flere små etniske minoritetssamfunn med opprinnelse i Hong Kong fra tiden før britenes overtakelse, eksisterer fortsatt. Poonti- og hakka-folkene levde i små jordbrukssamfunn i New Territories. De nomadiske båtfolkene tanka og hoklo er fiskere. De levde opprinnelig hele livet i sine båter, men mange er nå bosatt på land. I tillegg teller befolkningen store grupper kontraktarbeidere fra Kina, Filippinene og andre asiatiske land, samt immigranter og deres etterkommere fra India og andre tidligere britiske områder i Sør-Asia. Også betydelige grupper europeere, amerikanere og australiere er bosatt i Hong Kong og arbeider i handels- og finansnæringen.
Fordelt på de tre distriktene fordeler befolkningen seg med 1,3 mill. innb. på Hong Kong-øya, 2 mill. innb. i Kowloon og 3,7 mill. innb. i New Territories med øyene (2004).
Befolkningen bærer preg av å ha økt meget raskt i antall. Nesten alle er enten selv født i Kina, eller de er nære etterkommere etter flyktninger og immigranter fra Kina. Hong Kong-øya hadde en befolkning på 7450 ved britenes overtakelse i 1841. Antallet steg raskt til 86 941 i 1859, 119 320 i 1861 etter overtakelsen av Kowloon, og 300 660 i 1901 etter overtagelsen av New Territories. Keiserdømmets sammenbrudd i 1911 og de påfølgende krigene i Kina i 1920- og 1930-årene skapte store flyktningestrømmer til Hong Kong. I 1931 talte befolkningen 880 000. Etter Japans erobring av Guangzhou i 1938 flyktet ytterligere 700 000 til Hong Kong. Ytterligere 750 000 som kom etter kommunistenes maktovertagelse i Kina 1949, brakte folketallet opp til 2,5 mill.
Gjennom 1950- til 1970-årene kom det flere bølger med nye immigranter. Siden 1980 har myndighetene innført betydelig strengere kontroll med innvandringen, og folkeveksten har avtatt.
Morsmålet til den overveiende delen av befolkningen er kantonesisk (guangdonghua). De viktigste religionene er buddhisme og taoisme. Imidlertid står den konfusianske lærefilosofien med hedring av foreldre og forfedrenes minne samt fokus på læring, nøysomhet og flid sterkt. I kombinasjon med et britisk inspirert skolevesen har dette bidratt til å gjøre Hong Kong til en utpreget kosmopolitisk by som samtidig er en av de mest vestlig influerte byene i Asia.
Næringsliv
Hong Kong har en åpen og fri markedsøkonomi hvor myndighetene i stor grad lar næringslivet virke uten større inngrep og reguleringer (laissez-faire). Myndighetene involverer seg stort sett bare med sosial boligbygging og utvikling av sosiale tjenester samt utbygging og drift av samferdsel og utdannelsesinstitusjoner.
Dagens næringsstruktur, hvor de tjenesteytende næringene er dominerende, er et resultat av Hong Kongs utvikling over tid i en region med skiftende politiske klimaer. Opprinnelig ble Hong Kong som britisk koloni først og fremst brukt som transitthavn for varehandelen. Etter kommunistenes maktovertakelse i Kina 1949 utviklet industrien seg til å bli viktigste økonomiske sektor. En bemerkelsesverdig god evne til å tilpasse seg verdensmarkedet sikret rask økonomisk vekst gjennom eksport av enkle arbeidsintensive industrivarer. Hong Kong etablerte seg som en av de nylig industrialiserende økonomiene. Åpningen og moderniseringen av Kinas økonomi, som startet i 1980-årene, førte til store omstruktureringer av økonomien. Nesten all industriproduksjon ble flyttet over grensen til Kina. Den tjenesteytende sektor er på nytt blitt den viktigste økonomiske sektor. De viktigste næringene er handel, hotell- og restaurantdrift, finansnæringer, forsikring, eiendomshandel og andre servicetjenester for forretningslivet. De tjenesteytende næringene betjener også de utenlandske markedene i Øst- og Sørøst-Asia og stillehavslandene. Hong Kong er således et svært viktig økonomisk senter for Asia og Stillehavet.
Den kuperte topografien favoriserer ikke landbruk, som stort sett bare foregår i elvedaler og ved Deep Bay i nordvest. Intensive driftsformer gjør at Hong Kong likevel produserer mellom 1/4 og 1/3 av eget forbruk av grønnsaker, svinekjøtt, fjærkre og blomster. Flere oppdrettsanlegg for både saltvanns- og ferksvannsfisk er etablert i New Territories for å supplere den havgående fiskeflåten. Bergverksdriften er ytterst beskjeden; av betydning brytes kun granitt.
Samferdsel
Hong Kong er en av verdens travleste havnebyer og verdens største containerhavn. Utbyggingen av havnen har vært en nøkkelfaktor i koloniens økonomiske utvikling. Ny stor lufthavn, Chek Lap Kok, bygd på en kunstig øy, ble ferdigstilt 1999, og er en av verdens travleste lufthavner.
Veisystemet er kraftig utbygd siden 1970-årene og omfatter bl.a. tunneller og en av verdens lengste brosystemer. I 1980-årene startet en storstilt utbygging av kommunikasjonslinjene med Kina. En høyhastighets jernbane knytter Hong Kong med Guangzhou, og raske båtforbindelser knytter Hong Kong med en lang rekke steder på begge sider av Perleelvens (Zhuelvens) munning.
Hong Kong – styreform. Hong Kong var til 30. juni 1997 et britisk administrert territorium styrt av en guvernør utnevnt av Storbritannia. Denne ledet et utøvende organ kalt «Executive Council» (EXCO) og et lovgivende organ kalt «Legislative Council» (LEGCO). Som resultat av Den britisk-kinesiske felleserklæringen av 1984 ble Hong Kong overført fra britisk til kinesisk administrasjon 1. juli 1997.
En «grunnlov» for Hong Kong, kalt «Basic Law», ble under kinesisk ledelse utarbeidet 1985–90. Hong Kongs status under kinesisk administrasjon er som «spesiell administrativ region» (SAR), hvor territoriet skal få beholde sitt økonomiske og sosiale system i ytterligere 50 år under prinsippet «ett land – to systemer». Under kinesisk ledelse ble det opprettet et eget LEGCO, som erstattet det LEGCO som ble valgt under britisk administrasjon. Overføringen fra britisk til kinesisk styre har ikke gått helt problemfritt.
Hong Kong – historie. Kolonien Hong Kong ble overtatt av Storbritannia i tre faser, etter tidligere å ha vært et tilholdssted for fiskere og sjørøvere. Under den første «opiumskrigen» (1840–42) ble øya Hong Kong erobret av britene i 1841; formelt bekreftet ved Nanking-avtalen 1842. Etter den andre «opiumkrigen» (1856–60) måtte Kina også gi opp øya Kowloon. Sitt nåværende omfang fikk Hong Kong i 1898, da et større område av fastlandet (New Territories) ble utleid til Storbritannia for en periode på 99 år. Koloniens territorium ble dermed nesten tidoblet.
Med sin frihavn vokste kolonien etter hvert til et av verdens store handelssentra. Først var opiumshandelen den viktigste. Etter Suezkanalens åpning steg koloniens betydning, og byen var lenge en viktig britisk marinebase. Hong Kongs strategiske betydning minsket med Japans økende militære sjømakt. Japanerne angrep Hong Kong 8. desember 1941, og byen og festningen måtte overgi seg 1. juledag samme år. Kolonistyret ble gjeninnført etter Japans nederlag i august 1945.
Den annen verdenskrig svekket Hong Kongs betydning som britisk flåtebase. Kommunistenes seier i den kinesiske borgerkrigen 1949 førte også til dramatisk nedgang i den lønnsomme Kinahandelen. Som erstatning drev Hong Kong frem en intens industrialisering med eksportprodukter som ble kjent verden over.
Folketallet vokste sterkt i årene etter krigen. Etter at kommunistene tok makten i Kina 1949, strømmet over en million flyktninger over grensen. Forholdet til Kina var preget av gjensidige interesser. For Kina har Hong Kong vært et viktig kontaktpunkt med omverdenen. Hong Kong har vært sterkt avhengig av Kina for forsyninger av mat og vann. Kolonimyndighetene førte en forsiktig politikk for å unngå gnisninger i forholdet til den mektige naboen. Under guvernør Chris Patten (1992–97) var forholdet til dels tilspisset.
I 1982 begynte forhandlinger mellom Storbritannia og Folkerepublikken Kina om Hong Kongs status etter utløpet av leieavtalen for New Territories. 1984 nådde man frem til en britisk-kinesisk avtale som sikret Kina full suverenitet over Hong Kong fra 1. juli 1997. Uro for fremtiden førte i årene 1984–96 til utvandring av over en halv million velutdannede borgere. Mange av dem vendte senere tilbake etter å ha skaffet seg pass og statsborgerskap i et annet land.
Som et første skritt mot regimeskiftet kom Kina og Storbritannia i 1990 overens om en spesiell «mini-grunnlov» (Basic Law). Dette juridiske regelverket, som trådte i kraft 1. juli 1997, fastla prinsippene for hvordan Hong Kong styres av Kina. I årene før 1997 var det ulike fortolkninger om hvordan Basic Law rettelig var å forstå.
I 1992 overtok Chris Patten som Hong Kongs siste guvernør. Hans forsøk på innen 1997 å innføre demokratiske reformer fikk sterk motbør i Beijing. I 1994 drev Patten gjennom sin siste reformpakke i den lovgivende forsamlingen LEGCO (Legal Council) mot Kinas erklærte motstand.
Som et ledd i Patten-reformene ble det i 1995 holdt valg der alle de 60 plassene i LEGCO var på valg for første gang. Pro-demokratiske partier, med Democratic Party i første rekke, vant 26 mandater og fikk med støtte fra sympatisører kontroll over forsamlingen. Den nye valgloven skulle imidlertid bli vraket av Beijing etter maktovertagelsen 1997, sammen med deler av den såkalte Rettighetsloven (Bill of Rights).
Etter 13 års spent nedtelling ble Storbritannias flagg over Hong Kong halt natten til 1. juli 1997 og Kinas ble heist. Dermed fikk Kina tilbake sin formelle overhøyhet over Hong Kong, som fikk status som såkalt spesiell administrativ region (Special Administrative Region, SAR). Kina har hånd om Hong Kongs utenrikspolitikk og forsvar, og det siste ordet i alle viktige spørsmål. For øvrig styres regionen lokalt. Hong Kong beholdt sin status som frihavn med egen utenrikshandel og egen valuta, Hong Kong-dollaren, som var knyttet opp til US$.
En ledende forretningsmann, skipsreder Tung Chee-hwa, ble av Beijing utpekt som lokalregjeringens første leder (Chief Excecutive) etter systemskiftet. Tung forsøkte en vanskelig balansegang mellom lokale interesser og Kinas krav om strengere kontroll. Etter formelen «En nasjon, to systemer» har Hong Kong en avtalefestet rett til å beholde sitt kapitalistiske system og samfunnsorden med alle dens borgerlige rettigheter og friheter frem til 2047. Imidlertid fremmet Tung-regjeringen i 2003 et lovforslag som mange mente ville føre til en vesentlig beskjæring av disse friheter, med strengere tiltak mot bl.a. «oppvigleri» og «undergravningsvirksomhet». Etter massive demonstrasjoner ble forslaget henlagt «inntil videre». Dette var et alvorlig prestisjetap for Tung som i 2002 var blitt utnevnt til sin annen femårsperiode som regjeringssjef. Voksende misnøye førte til at han i mars 2005 ble skiftet ut av ledelsen i Beijing. Donald Tsang, som hadde vært finansminister siden 1995, samt stabssjef for administrasjonen siden 2002, ble utnevnt til lokalregjeringens nye toppsjef.
Ved Hong Kongs første valg under kinesisk styre i 1998 seiret Democratic Party med 13 av 24 valgbare mandater – en klar fremgang for den Kina-kritiske opposisjonen. Parlamentet (Legislative Council) har 60 medlemmer. Ved valget i 2004 ble den folkevalgte representasjonen utvidet fra 24 til 30 mandater. De øvrige utpekes av forskjellige samfunnsgrupper og av næringslivet. De politiske partiene har en beskjeden innflytelse.
Særlig siden tusenårsskiftet har Hong Kongs styre og næringsliv søkt tettere økonomisk integrasjon med Sør-Kina. Guangdongprovinsen og Perleflodsdeltaet er en viktig marked for Hong Kongs tjenestebaserte økonomi. Sterk økonomisk vekst i Kina, sammen med Kinas WTO-medlemskap 2003, har gitt Hong Kong nye muligheter. Tross konkurranse fra Guangzhou (Kanton) og Shenzhen synes Hong Hong med sin førsteklasses infrastruktur, velfungerende forvaltning og upartiske rettsvesen, å kunne hevde seg også i fremtiden som en ledende økonomi i Sør-Kina.
Hong Kong ble i 1980-årene et stadig viktigere knutepunkt for en sterkt økende flytrafikk. Koloniregjeringen la 1989 frem en plan om både en ny flyplass, Chek Lap Kok på øya Lantau, og utvidelse av containerhavnen, et kjempeprosjekt med kostnader på over 100 milliarder kroner. Flyplassen ble tatt i bruk 1998. Det har vært viktig for Hong Kong å tilby førsteklasses service når det gjelder luft- og skipsfart, særlig når konkurransen fra andre byer i regionen øker
