Honduras. republikk i Mellom-Amerika, grenser til El Salvador i sørvest, Guatemala i vest og Nicaragua i sør og sørøst. Honduras har en ca. 600 km lang kystlinje mot Karibiske hav og en mindre kystlinje mot Stillehavet, ved Golfo de Fonseca.
Honduras er for det meste fjellrikt og vanskelig tilgjengelig. Størstedelen av befolkningen består av spansktalende mestiser. Landet har inntil nylig fremstått som det fattigste i Latin-Amerika, og har vært opphavet til betegnelsen «bananrepublikk», ettersom nordamerikanske bananselskaper har dominert både økonomien og politikken i landet siden slutten av 1800-tallet.
I lange perioder har Honduras vært styrt av militærregjeringer, og de væpnede styrker utgjør en mektig institusjon. I 1980-årene utgjorde Honduras en viktig militærstrategisk base for USA da nabolandene var preget av borgerkrig. Var også vertsland for et stort antall flyktninger og for operasjonsbaser for nicaraguanske kontrarevolusjonære (contras). Landet mottok også betydelig støtte fra USA for utvikling av lettindustri.
Honduras var det første amerikanske fastlandet spanierne oppdaget, og landet var spansk koloni 1524–1821. Selvstendig stat 1838.
Klima
Honduras ligger i den tropiske klimasone og preges av nordøstpassaten, som gir store nedbørmengder. De nord- og østvendte skråningene har ingen egentlig tørketid. Nedbørmengden ligger på 2000–2500 mm i året, med et nedbørmaksimum fra september til november. De sentrale delene av høylandet har tørke fra november til april, og den gjennomsnittlige årlige nedbøren er sjelden over 1000 mm. Temperaturene i kystlavlandet er høye med små årstidsvariasjoner, men modereres i det indre av landet pga. høyden over havet. I lavlandet ligger middeltemperaturen om vinteren mellom 22–24 °C og ca. 26–28 °C om sommeren.
Honduras – geologi og landformer. Honduras er et utpreget fjelland og tilhører det tertiære fjellsystem som løper gjennom hele Mellom-Amerika. Mer enn halvparten av landet ligger over 900 moh., men bare et fåtall topper, de fleste utslokte vulkaner, når over 2000 moh. Høyeste punkt er Cerro las Minas (2849 moh.) i vest. Fjellene er sterkt oppdelte, og består av korte kjeder og kammer som omslutter små høytliggende daler og bassenger. Fjellene deles i to av en nord–sørgående senkning fra Ulúa-deltaet i nord til Golfo de Fonseca i sør. Den vestlige delen er en fortsettelse av Guatemalas høyland, mens den østlige delen geologisk og morfologisk hører sammen med fjellene i Nicaragua. Langs Karibiske hav ligger en fruktbar kystslette, dannet av elveavleiringer. Lavlandet strekker seg sørover langs elvene Ulúa, Aguán og Patuca. I nordøst store laguner, størst er Caratasca-lagunen. Vannskillet ligger nær stillehavskysten, og de fleste av elvene munner ut i Karibiske hav.
Honduras – planteliv. Ca. 60 % av arealet er skog. Omtrent 55 % av skogarealet er fuktig, artsrik tropisk regnskog. Den finnes hovedsakelig på den karibiske siden av fjellene. Slettelandet har bl.a. tresavanne med karibisk furu, Pinus caribaea. Langs kysten er det en del mangroveskog. Eik og nåletrær i fjellskråningene. I høylandet er det stepper med tørketid fra november til april.
Honduras – dyreliv. Rik pattedyrfauna med bl.a. pungrotter (opossumer), maurslukere, beltedyr, dovendyr, brølape, navlesvin, tapir og et stort antall gnagere (gullhare, paka, trepinnsvin m.fl.). Rovdyrene omfatter jaguar, puma, halvbjørner, mårdyr og små kattedyr. Blant Honduras’ mer enn 700 fuglearter finner man tallrike fargerike papegøyer, kolibrier, tukaner og trogoner. Treløpere, maurpittaer, ovnsfugler og tyranner er også karakteristiske og artsrike familier. Krokodille og kaiman finnes i elvene; stor artsrikdom blant skilpadder, øgler (tejuøgler, leguaner m.fl.) og slanger (kvelerslanger, giftsnoker, gruveslanger m.fl.).
Honduras – befolkning. Folketallet i Honduras ble i 2005 beregnet til nær 7 mill. Årlig befolkningstilvekst er beregnet til 2,7 % (1991–2001), i 2004 var den 213 %. Spedbarnsdødeligheten er 29,3 per 1000 levendefødte i 2004. Gjennomsnittlig levealder er beregnet til ca. 70 år for kvinner og 68 år for menn (42 år i 1950–55), og om lag 3/4 av befolkningen er under 30 år. Anslagsvis 9000–10 000 mennesker ble i 1998 drept i forbindelse med orkanen Mitch.
Etniske forhold
Ca. 90 % av befolkningen regnes som mestiser og ca. 7 % som indianere. Det området som i dag utgjør republikken Honduras, var før den spanske erobringen en overgangssone mellom søramerikanske regnskogindianere og den mesoamerikanske høykulturen. Her møttes de sørligste utløpere av maya-sivilisajonen med andre, kulturelt forskjellige folkegrupper som lenca, paya, miskitu, sumu og jicaque; alle representerte varianter av tilpasning til tropisk regnskog, basert på hagebruk kombinert med jakt, sanking og fiske. De fleste indianerne holder i dag til i det sentrale høylandet omkring La Paz og i nordøst; her lever blant annet ca. 45 000 miskitu. Langs den nordlige kysten bor mange garífunas. Disse er etterkommere av afrikanske slaver som først slo seg sammen med opprørske karib-indianere på øya St. Vincent i Karibia og som ble deportert til øya Roatán ved Honduras i 1797.
Bosetning
Gjennomsnittlig folketetthet er 62,2 innbyggere per km2. Folketettheten viser imidlertid store geografiske variasjoner. Den østlige halvdelen har under 10 % av befolkningen (ca. 7 per km2). Etter at United Fruit Company etablerte seg på nordkysten i begynnelsen av 1900-tallet, flyttet mange fra høylandet hit hvor de økonomiske mulighetene syntes bedre. De fleste bor og arbeider på landsbygda, men urbaniseringen er sterkt økende (ca. 45 % i 2002 mot 18 % i 1950). De største byene (2002) er hovedstaden Tegucigalpa (1 186 400 innb.) og San Pedro Sula (437 800 innb.).
Religion
Ca. 86 % av innbyggerne er katolikker, 11 % er protestanter, hvorav pinsevenner utgjør nesten 6 %. Stat og kirke er atskilt.
Honduras – næringsliv. Honduras er et fattig jordbruksland, som økonomisk er avhengig av eksport av kaffe, bananer, reker og tømmer. En frihandelsone for lettindustri ble opprettet i 1980-årene. Frem til 1990-årene var økonomien preget av stor statlig innblanding. Etter press utenfra, bl.a. fra Det internasjonale valutafondet (IMF), er politikken lagt om. En omfattende privatiseringsprosess har bidratt til bl.a. en vesentlig reduksjon i utenlandsgjelden. Samtidig har fallende priser på verdensmarkedet for landets tradisjonelle produkter hatt en negativ innvirkning. Etablering av amerikanske militærbaser i landet har hatt sine økonomiske ringvirkninger. Blant annet ettergav USA i 1991 nærmere 75 % av sine gjeldsfordringer i Honduras. Tilstramningstiltakene som Honduras vedtok i samråd med Verdensbanken og IMF, har hatt en dramatisk effekt på den jevnt over fattige befolkningen. Arbeidsledigheten er offisielt 28 %, men reelt sett over 40 %. Næringslivet ble satt kraftig tilbake i forbindelse med orkanen Mitch i 1998.
Turistnæringen på nordkysten har etter hvert blitt godt utviklet og tiltrekker utenlandske turister.
Jordbruk, skogbruk
Jordbruket er viktigste næringsvei. Ca. 18 % av landarealet er dyrket eller dyrkbar mark, mens eng og beitemark dekker ca. 30 %. Jordbruket står for nær halvparten av sysselsettingen og ca. 1/4 av bruttonasjonalproduktet. Bananer, som dyrkes på amerikanskeide plantasjer i den nordlige delen av landet, har tradisjonelt vært viktigste eksportvekst og stod tidlig i 1990-årene for ca. 30 % av landets eksportinntekter. Produksjonen har imidlertid avtatt og kaffe har overtatt som viktigste eksportprodukt fra jordbruket. Kaffe av høy kvalitet dyrkes i høylandet, til dels også her på plantasjer, men mest på småbruk. Videre dyrkes bl.a. sukkerrør og kokosnøtter (på Bahíaøyene i Karibiske hav) for eksport. For hjemmemarkedet dyrkes særlig mais, ris, bønner, hirse, yucca og melbananer, samt noe bomull og tobakk. Av husdyr holdes særlig storfe og svin.
Skog dekker ca. 1/3 av arealet, og tømmer er en viktig eksportartikkel. En stor papir- og tremassefabrikk og flere sagbruk er anlagt i Olancho-provinsen øst i landet.
Bergverk, industri
Gruvedriften bidrog 2001 med 2 % av BNP og sysselsatte 0,2 % av yrkesbefolkningen. Bly, sink og sølv er viktigste eksportvarer; det utvinnes også gull, kobber og jern. Det utvinnes små mengder petroleum utenfor kysten, men landet er avhengig av å importere petroleum bl.a. til produksjon av elektrisk kraft. Et større vannkraftverk (290 MW) i El Cajón ved Río Lindo stod ferdig 1985, og forsyner nordkysten og den sentrale delen av landet med elektrisitet.
Industrien baserer seg hovedsakelig på bearbeiding og foredling av landets jordbruksprodukter. Industrien bidrog 2002 med nærmere 30 % av BNP og sysselsatte 20 % av yrkesbefolkningen. San Pedro Sula er det viktigste industrisenter. Viktigste bransjer (etter verdi) er næringsmiddelindustrien, petroleumsraffinering, produksjon av drikkevarer, treforedling og fremstilling av kjemiske produkter.
Utenrikshandel
Honduras sliter med stort underskudd i sin utenrikshandel. Viktigste eksportvarer er kaffe, bananer og skalldyr. Ellers utføres tømmer, kjøtt, sukker, bly og sink. Importen omfatter ferdigvarer, kjemikalier, drivstoff, maskiner, transportutstyr og matvarer. USA er Honduras’ klart viktigste handelspartner, med 54 % av landets eksport (2000) og 42 % av importen. Honduras har også betydelig handel med Guatemala, Tyskland, Japan, El Salvador og Storbritannia.
Samferdsel
Honduras’ transportnett er relativt godt utviklet. Jernbanene utgjør ikke noe nettverk som kan brukes til særlig annet enn bananselskapenes behov. Veinettet ble betraktelig utbedret i 1980-årene, blant annet ved hjelp av amerikanske ingeniørkorps. Den panamerikanske hovedvei forbinder Honduras med nabolandene. Den innenlandske flytrafikken spiller en forholdsvis viktig rolle. Internasjonale lufthavner finnes ved Tegucigalpa, San Pedro Sula, Roatán og La Ceiba. De største havnebyene er Puerto Cortés, Tela og La Ceiba ved Karibiske hav, og Amapala ved stillehavskysten.
Honduras – musikk. Folkemusikken er utviklet gjennom gjensidig påvirkning mellom indianske, afrikanske og europeiske tradisjoner. Mestisenes musikk bygger på former med europeisk opprinnelse, og allerede fra 1500-tallet kom den indianske musikken under afrikansk og iberisk påvirkning.
Fra det første militærorkesteret ble organisert i 1876 har militærmusikk spilt en dominerende rolle i konsertlivet. Overklassens ballroom-danser (vals, kvadrilje, masurka og polka) har gitt impulser til populærmusikken på 1900-tallet.
Honduras – forfatning og politisk system. Forfatningen av 1982, senest endret 1999, er den 14. siden selvstendigheten i 1838. Etter forfatningen er Honduras en enhetsstatlig, demokratisk republikk. Øverste myndighet er lagt til en president, som velges i allmenne valg for fire år og ikkekan gjenvelges. Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalkongress på 128 medlemmer, valgt i forholdstallsvalg for fire år. Stemmerettsalderen er 18 år. Som en reaksjon på at landet i lange perioder har vært preget av diktatur, og av at de militære ledere har spilt en betydelig rolle i politikken, inneholder forfatningen bestemmelser som gir nasjonalforsamlingen betydelige fullmakter. Forsamlingen kan bl.a. godta eller forkaste en rekke vedtak den utøvende makt foretar.
To partier dominerer; det konservative Nasjonalpartiet PN og det liberale PLH. Politikken er preget av ustabilitet, med hyppig innblanding fra de militære, både formelt og reelt. Innflytelsen fra USA har også vært stor.
Administrativt
Administrativt er landet inndelt i 18 departementer.
Honduras – internasjonale forbindelser. Honduras er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen av amerikanske stater og Det sentralamerikanske fellesmarked.
Honduras er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er representert i Honduras ved sin ambassade i Guatemala, generalkonsulat i Tegucigalpa og konsulat i San Pedro Sula.
Honduras – historie. Den vestlige delen av Honduras utgjorde en del av Mayariket som hadde gått til grunne før Columbus ankom kysten i 1502. En av de best bevarte mayabyene, Copán, befinner seg her. Spanierne fant lite av interesse og indianerne utøvde stor motstand inntil Lenca-høvdingen Lempira ble drept og hans 30 000 krigere overgav seg i 1537, samme året som Comayagua ble provinshovedstad. Mellom-Amerikas første universitet ble grunnlagt her i 1632. Gruvedrift ble satt i verk fra slutten av 1500-tallet i området rundt den nåværende hovedstaden Tegucigalpa. Den lange kysten mot Karibia var delvis under britisk kontroll gjennom det meste av 1600- og 1700-tallet. Britene hadde baser utenfor kysten som var bindeleddet mellom Belize og deres innflytelsesområde som lå under Miskitu-kongedømmet og strakte seg langs kysten til Nicaragua og Costa Rica. Befolkningen på kysten er for en stor del etterkommere av afrikanske slaver.
Uavhengighet
15. september 1821 ble Honduras sammen med de øvrige provinsene i Mellom-Amerika uavhengige fra Spania. En av de fremste forkjemperne for et forent Mellom-Amerika var den honduranske generalen Francisco Morazán; han led nederlag i 1838 da unionen ble oppløst og de fem republikkene ble dannet. Ustabiliteten i Honduras var påtagelig. Mellom 1821 og 1876 regjerte hele 85 presidenter, hvorav general José María Medina elleve ganger. En av grunnene til at en sterk statsmakt ikke oppstod i Honduras, var at godseierklassen var svak. Landet klarte heller ikke å utvikle en sterk kaffe-økonomi i likhet med Guatemala og El Salvador. Korrupsjon var også så utbredt at landet på et tidlig tidspunkt slet med stor utenlandsgjeld. I stedet ble direkte utenlandske foretak dominerende i Honduras. Om uttrykket «bananrepublikk» er betegnende for noe land i Mellom-Amerika, må det være Honduras.
Bananselskapene
Amerikaneren Samuel Zemurray fikk usedvanlig fordelaktige konsesjoner for bananplantasjer langs Karibia-kysten i 1890-årene, noe som la grunnlaget for storkonsernet Standard Fruit. I 1913 utgjorde bananproduksjonen 66 % av den samlede eksporten, og bananselskapene hadde hånd om store deler av infrastrukturen i landet. Helt siden president Soto var blitt styrtet i 1883, hadde landet vært preget av borgerkriger, og bananselskapene prøvde å hjelpe den ene eller andre parten i konfliktene for å oppnå enda bedre betingelser. Tradisjonelt støttet Standard Fruit det liberale partiet, mens United Fruit støttet det nasjonale partiet. Som følge av den verdensomspennende krisen i 1929 steg arbeidsløsheten og uroen på grunn av den sterke avhengigheten av bananselskapene. Som i de øvrige mellomamerikanske landene førte dette til militærdiktatur, hvor general Tiburcio Carías Andino styrte med hard hånd fra 1932 til 1948. Fagforeningene ble militante i samme perioden, og ble møtt med voldelig undertrykkelse av regimet. I 1954 opplevde Honduras så omfattende streiker at bananproduksjonen ble fullstendig lammet. Fagforeningene var sterke nok til å få presset gjennom reformer som i 1959 førte til en egen arbeiderlov. Siden 1963, da general Osvaldo López Arellano tok makten, har hæren utgjort den virkelige makten i landet. Dette skapte bedre stabilitet for de utenlandske bananselskapene.
Fotballkrigen
López lot seg gjenvelge i 1965 som kandidat for det nasjonale partiet. Hans moderniseringsforsøk var sterkt knyttet til opprettelsen av det mellomamerikanske fellesmarkedet (CACM) og forsiktige jordreformer. Industrien utviklet seg, men i mindre grad enn i nabolandene. Det var de utenlandske selskapene som trakk de største fordelene. Arbeidsløsheten økte og ble ikke bedre av at omlag 300 000 salvadoranere kom til landet for å finne arbeid. Jordreformen gikk særdeles langsomt, og forholdene på landsbygda var elendige. Den såkalte «fotballkrigen» i 1969 mot El Salvador skyldtes utilfredsheten med ubalansen innen fellesmarkedet og de økende konfrontasjonene omkring landrettigheter, hvor mange salvadoranske immigranter var involvert. Salvadoranske militærstyrker gikk inn i Honduras for å forsvare sine landsmenn, og forholdet mellom de to landene har vært konfliktfylt siden. López Arellano tok makten igjen i 1972, men måtte gå av i 1975 etter en korrupsjonsskandale med bananselskapene som prøvde å motsette seg beskatning. I stedet opplevde Honduras en militærpopulistisk fase under Juan Alberto Melgar Castro, som varte til 1978 da Policarpo Paz García grep makten gjennom landets 138. militærkupp.
Amerikansk base
Den sandinistiske revolusjonen i nabolandet Nicaragua førte raskt til at Honduras fikk stor oppmerksomhet fra USA. Landet grenser til alle de tre mellomamerikanske landene hvor revolusjonære bevegelser var svært aktive, men i Honduras hadde det ikke utviklet seg noen gerilja av nevneverdig art. Valget av Ronald Reagan som USAs president i 1980 førte til en betydelig økning i den økonomiske og militære hjelpen fra USA. Honduras har i tillegg Mellom-Amerikas største flyvåpen. Selv om den liberale Roberto Suazo Córdova vant valget høsten 1981, var det general Gustavo Álvarez Martínez som hadde den reelle makten. Honduras ble operasjonsbase for nicaraguanske kontrarevolusjonære (contras) og de nærmest permanente amerikanske militærmanøvrene tjente som en del av den hemmelige krigen mot Nicaragua.
Den mellomamerikanske fredsplanen
Regjeringsperioden til José Azcona Hoyo (1986–90) ble avgjørende for Mellom-Amerika. I samarbeid med de øvrige presidentene i regionen ble den mellomamerikanske fredsplanen lansert i 1987, hvor Azcona forpliktet seg til at kontrarevolusjonære aktiviteter mot Nicaragua ikke lenger skulle utføres fra honduransk territorium. Regjeringen til Rafael Callejas fra det konservative Nasjonalpartiet (PN), som ble valgt for perioden 1990–94, la militæret under et nyopprettet forsvarsdepartement. Callejas gikk i bresjen for en moderniseringspolitikk som antok dramatiske dimensjoner da allerede svake sosiale programmer, arbeiderrettigheter og lønnspolitikk ble ofret til fordel for privatisering, innstramninger og skattefordeler for de privilegerte. En ny lov om jordbruksmodernisering fra 1992 førte til satsing på storgods og plantasjer og til at mange småbønder og jordløse gav opp og flyttet til byene for å søke jobb i et allerede stramt arbeidsmarked. Callejas pådrog seg atskillig kritikk, og det ble verre mot slutten av hans regjeringsperiode, da flere tilfeller av korrupsjon som involverte presidenten og medlemmer av regjeringen, kom for dagen. Callejas er senere blitt stilt for retten tiltalt for korrupsjon og underslag av offentlige midler.
Valget i 1993 ble vunnet av Carlos Roberto Reina fra Det liberale partiet, Partido Liberal de Honduras (PLH), en anerkjent menneskerettighetsadvokat som det knyttet seg store forhåpninger til.
Reinas regjering gjorde store anstrengelser for å rette opp forgjengernes politikk, men motkreftene var sterke. Inflasjonen, arbeidsløsheten, fattigdomskløften og kriminaliteten fortsatte å øke. Den nye regjeringen hadde heller ikke tilstrekkelig politisk styrke til sin kamp mot korrupsjonen. Rettsapparatet viste seg også for sin del å være for korrupt og under press fra militæret og dødsskvadronene. Men det var bedring å spore. Hærens immunitet overfor granskning ble gradvis redusert, og flere offiserer ble etter hvert dømt for overgrep mot sivile, for brudd på menneskerettighetene og for andre forhold i 1980-årene.
Det liberale partiet PLH seiret på nytt ved valget høsten 1997, og Carlos Flores Facussé kunne danne ny regjering – med omstrukturering av forsvaret som en av sine hovedsaker. Etter drøye 15 år med sivile regjeringer utgjorde de militære fortsatt en betydelig politisk maktfaktor. Hærens eget etterretningsapparat FUSEP, som i vesentlig grad var rettet mot sivilbefolkningen, var intakt. I 1998 ble imidlertid politimyndigheten overført fra de militære til regjeringen, og to år senere ble også landets væpnede styrker formelt underlagt sivil kontroll. Brudd på menneskerettighetene var imidlertid fortsatt et alvorlig problem, ifølge flere rapporter. I 2000 ble det avdekket at dødsskvadronene hadde tatt livet av over tusen gatebarn, og også stått bak overgrep mot landets urbefolkning, dels med støtte fra politiet. FN kom med en sterk appell til regjeringen om å gripe inn.
På senvinteren 1999 økte spenning mellom Nicaragua og Honduras etter at Honduras hadde tilkjent Colombia retten til et havområde som også Nicaragua gjør krav på. Det ble sendt troppeforsterkninger til grensen, og i februar 2000 kom det til skuddveksling mellom patruljebåter fra de to land. Men etter møter i Washington med megling ledet av Organisasjonen av amerikanske stater, OAS, ble en avtale om å unngå væpnet konflikt underskrevet.
I januar 2002 tiltrådte det konservative Nasjonalpartiets Ricardo Maduro som ny president, etter å ha vunnet valget høsten før. Maduros fremste programpost var nulltoleranse overfor de kriminelle bandene, de såkalte marasene. Men det kom skarpe reaksjoner både hjemme og internasjonalt da han erklærte at militære styrker skulle settes inn i kampen; hans eneste sønn hadde for øvrig måttet bøte med livet under en kidnapping fire år tidligere. Under Maduro-regjeringen sluttet Honduras seg til USAs krigføring i Irak, som det første landet i Sentral-Amerika, og gjenopprettet, som et av de aller siste landene, diplomatiske forbindelser med Cuba. I 2005 ratifiserte Honduras en frihandelsavtale mellom sentralamerikanske land og USA.
I oktober 1998 ble Honduras rammet av orkanen Mitch, med en styrke som man aldri tidligere hadde opplevd. Rundt 5000 mennesker mistet livet, 70 % av avlingene gikk tapt, og de materielle ødeleggelsene var enorme. To år senere sviktet kornhøsten på grunn av tørke, og et hjelpeprogram i FN-regi ble satt inn for å hindre en sult i befolkningen. Naturkatastrofene rundt århundreskiftet ble anslått å ha satt utviklingen 20 år tilbake.
I siste halvdel av 1990-årene seilte Honduras opp som et av Mellom-Amerikas fremste industriland. En mengde nordamerikanske og asiatiske bedrifter har etablert virksomhet i San Pedro Sula-området, etter å ha blitt lokket til landet med skattefritak og billig arbeidskraft. Store summer er investert i et moderne veinett som også knytter Honduras til havner på stillehavssiden i El Salvador. Ved begynnelsen av 2000-tallet figurerte Honduras blant de latinamerikanske landene som har sterkest økonomisk vekst. Men tross en merkbar bedring på flere områder, var landet fremdeles blant Sentral-Amerikas minst utviklede. Opp mot 40 % av statsbudsjettet gikk med til å betjene gjeld. Og den offisielle arbeidsledigheten lå på 35 %, 70 % av befolkningen levde under fattigdomsgrensen, mens hiv/aids utgjorde et økende helseproblem.
