Hellas. [gr. uttale ellas], republikk i Sør-Europa, ligger på den sørlige delen av Balkanhalvøya. Foruten fastlandsdelen omfatter Hellas De joniske øyer, Kreta og de fleste øyene i Egeerhavet. Landet grenser i nordvest til Albania, i nord til Makedonia og Bulgaria og i øst til Tyrkia.
Hellas var en gang det ledende kulturområde i Europa. Senere fulgte en lang periode med isolasjon, fattigdom og fremmedstyre. Selv etter at landet ble selvstendig 1830, skulle det gå over 100 år før det fikk sin nåværende utstrekning. 1900-tallets greske historie kjennetegnes av vanskeligheter såvel i innenriks- som i utenrikspolitiske saker. Frigjøringen fra den tyske okkupasjon 1944 ble etterfulgt av uroligheter og borgerkrig som varte til 1949. De militære grep makten i landet 1967, og kong Konstantin 2 gikk i landflyktighet. Militærregimet beholdt makten til 1974; etter den tid har Hellas vært republikk. Forholdet til nabolandet Tyrkia har tradisjonelt vært spent, og har vært preget av konflikten på Kypros og spørsmål om suvereniteten over kontinentalsokkelen i Egeerhavet. Landet ble medlem av EU (EF) 1981.
Navnet. Opprinnelsen er ikke kjent. Skjønt det i oldtiden opprinnelig bare ble brukt om et mindre område i Thessalia, dekket Hellas som geografisk betegnelse fra klassisk tid omtrent det nåværende Hellas (unntatt Makedonia og Thrakia). I en mer omfattende betydning betegnet Hellas hele den greske verden, inkludert de greske bosetningene rundt Svartehavet og på Sicilia og i Sør-Italia, av antikkens grekere kalt Stor-Hellas.
Hellas – geologi og landformer. Hellas er et fjelland med en svært variert geologi. Landområdene har sunket ned, slik at kystlandet delvis er satt under vann, og det er oppstått øybuer tvers over Egeerhavet. Hele området er strukturelt ustabilt, og jordskjelv er vanlige. Fjellkjeder og bukter deler landet opp i til dels sterkt atskilte landskaper. Det greske fastlandet, som utgjør den sørligste delen av Balkanhalvøya, består lengst i nordøst av Thrakia, mot vest følger landskapet Makedonia og halvøya Khalkidiki, mot sør Thessalia, Viotía (Boiotia) og halvøya Attika, hvor hovedstaden Athen ligger. Vest for Pindosfjellene ligger Ipiros. Korintbukta skjærer nesten helt av den sørligste halvøya, Peloponnes.
Thrakia består av flate og myrlendte kystsletter, gjennomskåret av bl.a. Nestos (Mesta). Mot nord hever landskapet seg til Det thrakiske massiv, som er en del av det bulgarske Rodopi-massivet. Makedonia består av et vestlig fjellmassiv, som mot øst avløses av store sletter omkring elvene Aliakmonas, Axios (Vardar) og Strymónas (Struma). Fjellene i Thrakia og Makedonia består av granitt- og syenittmassiver. Olympos (Olimbos) lengst sør i Makedonia er Hellas’ høyeste fjell (2917 moh.). Forlengelsen av denne fjellkjeden omfatter toppene Ossa (1978 moh.) og Pilion (1548 moh.). Thessalia domineres av flere store bassenger, bl.a. omkring elven Pinios (Thessaliasletta). Langs den midtre og vestre del av landet løper Pindos og flere parallelle foldekjeder, som en fortsettelse av Dinariske alper. Fjellene når flere steder 2500 moh., høyest er Smolikas (2633 moh.). Vest for Pindos’ hovedkjede ligger Ipiros, som oppfylles av Pindos’ forkjeder og elvesletter og bassenger, bl.a. omkring Artabukta. Sørøst for Pindos ligger de forrevne «Attikas alper», med avløp til Joniske hav gjennom Akhelóos, den nest lengste elv i Hellas. Fjellkjedene fortsetter på Peloponnes, bl.a. i Taýjetosfjellene, hvor de løper ut i fire odder før de forsvinner i havet.
Hellas har en mengde større og mindre øyer. I vest langs fastlandet ligger Kérkyra (Korfu), Levkáda, Kefallinía m.fl. Øyene er fjellrike, og er toppene av en nedsunket foldekjede. Kreta (8260 km2) er den største av de greske øyene, og den femte største øy i Middelhavet. Øya er fjellrik med skarpskårne kalksteinsfjell, og flere av toppene når over 2000 moh.; høyest er Ídi (Ida, 2456 moh.). Kalkfjellene har typiske karstfenomener: kløfter og huler med dryppstein og underjordisk avløp for vannet, som kommer frem igjen i kilder eller samler seg i store innsunkne groper, poljer. De greske øyene i Egeerhavet består av fire hovedgrupper. I nord ligger øyene ved kysten av Thrakia: Thásos, Samothráki og Límnos. Disse er rester av den nedsunkne delen av Det thrakiske massiv. Lenger sør ligger Nord-Sporadene, med bl.a. Skýros, og Evvoia rett utenfor østkysten av Attika. Kykladene, den største øygruppen beliggende i midten, omfatter bl.a. øyene Páros, Náxos og Mýkonos. De er en fortsettelse av de greske foldefjell og rester av en opprinnelig forbindelse mellom Balkanhalvøya og Lilleasia. Hovedbergartene er granitt, skifer og marmor, bortsett fra Thíra (Santorini) og enkelte andre øyer som er av vulkansk opprinnelse. De østligste av de greske øyene ligger utenfor kysten av Tyrkia, og omfatter Lesvos, Khíos og Sámos samt Sør-Sporadene med Dodekanesene (Dodekanesos) med Ródos (Rhodos) som største øy.
Klima
Hellas ligger dels i den tempererte, dels i den subtropiske klimasone. Kystområdene samt de lavereliggende deler av innlandet har middelhavsklima med milde, fuktige vintrer og varme, tørre somrer. Middeltemperatur i januar varierer fra 10–12 °C langs vestkysten og på øyene til ca. 5 °C i de østlige områdene. Middeltemperatur i juli er gjennomsnittlig 24–27 °C. Det nordlige Hellas med Thrakia, Makedonia og Thessaláa har et kontinentalt, temperert klima med frost og snø om vinteren. Den årlige nedbørmengden varierer fra 1000–1500 mm i vest til 400–500 mm i landets østlige deler. Kerkýra (Korfu) får således 1320 mm, hvorav 1000 mm faller i vinterhalvåret, mens Athen bare får 400 mm, også med et utpreget maksimum om vinteren. Nedbøren faller især i forbindelse med passering av «vandrende» lavtrykk, som trenger inn over landet fra Atlanterhavet og Middelhavet.
Planteliv
Lavlandet i de sørlige deler av Hellas har steppevegetasjon med busker av maquistypen (eviggrønne, tykke blader). Gressveksten kommer med regntiden om høsten og vinteren. I vest, hvor nedbøren er større, vokser eviggrønn steineik. Nord for denne middelhavssonen kommer et belte med sommergrønn eik og kastanje (600–1000 moh. i sør), over den (1000–1900 moh.) blandingsskoger av gran og bøk, og i tørrere strøk furu, som kan nå svære dimensjoner. I høyfjellet er det busk- og gressvegetasjon. I nord når barskogen opp til 1500 moh. Oliven- og fikentrær vokser halvvilt i store deler av landet.
Floraen i Hellas er meget artsrik med mer enn 6000 arter av frøplanter. Mer enn 740 arter er endemiske, dvs. at de ikke vokser andre steder.
Alt i oldtiden ble skogen rasert i bebodde strøk, og i fjellene er den også sterkt skadd av beitende geiter og sauer. Produktiv skog dekker bare 15 % av landarealet. De bratte dalsidene er sterkt utsatt for erosjon i regntiden. For å holde på jorden har man helt siden oldtiden bygd terrasser med steinmurer. Denne terrassekulturen med trappelignende avsatser oppover dalsidene er mer utpreget i Hellas enn i andre middelhavsland.
Hellas – dyreliv. Hellas har middelhavsfauna med ganske stor artsrikdom. Av de 80 pattedyrartene er det 11 insektetere, 23 flaggermus og 25 gnagere (bl.a. ekorn, sisel og syvsovere). Sørhare er vanlig, men kanin finnes ikke. Rødrev, gullsjakal, villkatt, grevling, husmår og snømus lever over det meste av landet. Villsvin, rådyr og oter har også stor utbredelse, men mangler på Peloponneshalvøya. I avsidesliggende strøk, spesielt i fjelltrakter, forekommer bjørn, ulv, gaupe og gemse. I øst lever dåhjort og steppeilder. Halvparten av verdens omkring 400 gjenværende middelhavsmunkeseler finnes i Hellas. 225 fuglearter hekker i Hellas, bl.a. krøllpelikan, mange storkefugler, 4 gribber, 6 ørner, steinhøne, berghøne, stylteløper, bieter og en rekke sangere og buskspurver. Mange nordlige ande-, vade- og spurvefugler overvintrer. Verdifulle våtmarker ved Evros’ delta på grensen til Tyrkia. Krypdyrene omfatter 4 skilpadder, 3 gekkoer, stålorm og noen firfisler. Havskilpadder forekommer utenfor øyene Kefallinía og Zákynthos i vest. Kameleon er innført på Kreta. 9 slangearter, bl.a. æskulapsnok, buorm og den giftige sandviperen eller sandhoggormen. Amfibiene er representert ved 5 salamandere og 7 frosker og padder.
Hellas – befolkning. Hellas har en befolkning på nærmere 10,7 mill. (2004). Emigrasjon, spesielt etterkrigstidens utvandring til industrilandene i Vest-Europa og til USA, Canada, Australia og andre land, har bidratt til å holde befolkningsveksten nede på et forholdsvis lavt nivå. Befolkningsutviklingen er ellers kjennetegnet av lave fødsels- og dødsrater (henholdsvis 9,7 ‰ og 10 ‰ 2004). Forventet levealder er beregnet til 81,6 år for kvinner og 76,4 år for menn.
Befolkningen i Hellas er gjennom tidene blitt tilført elementer som har gjort den nokså forskjellig fra oldtidens hellenere. I slutten av folkevandringstiden (500-tallet) trengte slaviske folk inn fra nordøst. Mot slutten av middelalderen slo kristne albanere seg ned i sørøst. På 1500-tallet innvandret mange jøder fra Spania. Ved Balkankrigene 1912–13 oppnådde Hellas utvidelser i nord og nordøst. De tyrkiske (360 000) og bulgarske (200 000) minoritetsgrupper som landet da fikk, ble 1922–23 for størstedelen byttet ut mot 1,4 mill. grekere, hvorav de fleste inntil da hadde bodd i Tyrkia. Av minoriteter finnes nå bare mindre grupper makedonere, tyrkere, bulgarere, albanere og aromuner i nord.
Befolkningstettheten er i gjennomsnitt 81 per km2. I forhold til det dyrkede areal er befolkningstettheten høy. Særlig gjelder dette Joniske øyer og mange av øyene i Egeerhavet, mens Epeiros og fjellstrøkene for øvrig er tynnest befolket. Fjellstrøkene inne i landet har gjennom århundrer vært utsatt for avfolkning. Denne er blitt forsterket ved emigrasjon og Athens sterke vekst. Hovedstadsområdet (Stor-Athen) hadde 2004 3,5 mill. innbyggere. De største byene (etter Athen) er: Thessaloniki, Pireás (Pireus) og Pátra.
Språk
Offisielt språk og morsmål for langt den største delen av befolkningen er gresk. Siden 1976 er det den nygreske folkespråksformen som kalles dimotiki, som er offisielt språk. Det er mindre grupper som snakker albansk (arvanitisk), makedonsk, tyrkisk og rumensk (makedo-rumensk eller aromunsk).
Hellas – næringsliv. Etter flere år med lav økonomisk vekst hadde den greske økonomien i perioden 2002–2005 en årlig vekst på ca. 4 %. De viktigste årsakene til oppsvinget er investeringer og oppgradering av infrastruktur i forbindelse med at Athen var vertskap for de olympiske leker i 2004.
Hellas ble medlem i Den monetære og økonomiske union i 2001. Sammenlignet med andre EU-land (før utvidelsen i 2004) har Hellas en stor jordbrukssektor og en liten industrisektor. Hellas har slitt med høy arbeidsledighet (2003: 9,4 %) og høy inflasjon (2003: 3,4 %). Utvidelsen av EU i 2004 førte til mindre økonomiske overføringer fra EU til Hellas.
Den tyske okkupasjonen under den annen verdenskrig og borgerkrigen som fulgte, virket ødeleggende på den greske økonomi. Siden 1948 har det skjedd en sterk økonomisk gjenreising, og den årlige vekstrate i økonomien var i 1960- og 1970-årene blant de høyeste i Europa. Parallelt skjedde det en omvandling av den økonomiske struktur. Jordbruket, som tradisjonelt var den viktigste næringsvei, er i dag forbigått av industrien både målt etter produksjonsverdi, eksportinntekter og sysselsetting.
Turisme har vært en av landets viktigste vekstnæringer. Hellas har en stor handelsflåte, som spiller en viktig rolle for landets økonomi.
Jordbruk
Jordbruket spiller fortsatt en viktig rolle i Hellas’ næringsliv. Primærnæringene (jord- og skogbruk, fiske) sysselsatte i 2004 15,8 % av de yrkesaktive, en høy andel sammenlignet med andre EU-land. Topografien, klimaet og jordsmonnet har vært et hinder for et effektivt jordbruk; ca. 30 % av landets areal er dyrkbart og ca. 40 % er eng og beitemark. De viktigste jordbruksområdene er landskapene Thessalia og Makedonia. Jordbruksprodukter utgjør ca. 13,7 % av bruttonasjonalproduktet.
Som i det øvrige middelhavsområde er korndyrkingen lite intensiv, og hemmes av periodevis tørke. Det dyrkes først og fremst sukkerbeter, hvete, tomater, mais og frukt; særlig har dyrkingen av sitrusfrukt økt sterkt de senere år.
Det tørre klima er velegnet for oliven, og Hellas er en av verdens fremste produsenter av olivenolje. Dyrkingen av oliven er særlig viktig på øyene og i kystnære strøk opp til 750 moh. Dyrkingen av druer foregår også mest i disse delene av landet. Ca. 30 % av druene blir tørket til rosiner og korinter, 60 % går til vin. Mest rødvin, men også hvitvin (bl.a. den harpikssmakende retsina) og tyngre dessertviner fra Sámos, Pátra og Kreta. Tobakk dyrkes særlig i Makedonia, Thessalia og Vest-Thrakia, og hører til de mest lønnsomme jordbruksvekstene. Bomullsavlen foregår på irrigert land i Makedonia, bl.a. ved Thessaloniki, og i Viotía (Boiotia).
Husdyrholdet er vesentlig basert på naturlig beite og drives delvis skilt fra åkerbruket, halvt nomadiserende mellom høylandet om sommeren og lavlandet om vinteren. Sau og geit dominerer, og har mange steder ført til overbeiting. Melkeproduksjonen har bare betydning i lavlandet og nær byene.
Hellas er fattig på skog og må importere store mengder trevirke. Det meste av skogen er statsskog hvor bøndene har bruksrett til brensel og beite.
Produksjon av viktige vekster 2002
tonn
Sukkerbeter 2 780 000
Hvete 2 033 000
Tomater 1 700 000
Mais 2 014 000
Appelsiner 1 170 000
Oliven 2 000 000
Druer 1 150 000
Tobakk 123 700
Bomull 370 000
Fiske
Fiske har vært drevet fra gammel tid, og fisk er en viktig bestanddel i det greske kostholdet. Det meste av fangsten går til innenlands konsum. Det østlige Middelhavet er imidlertid ikke rikt på fisk, bortsett fra størje, sardeller og sardiner, og overbeskatning og forurensning truer også disse fiskeslagene. EUs bestrebelser på regulering av fisket har møtt motbør.
I 2004 var det ca. 17 000 personer som arbeidet som fiskere i Hellas. Den totale fangstmengde var ca. 94 000 tonn. En spesialitet har vært svampefiske. Før den annen verdenskrig tok greske fiskere omkring 80 % av all svamp som ble brakt i land fra Middelhavet, hvilket utgjorde halvparten av verdens totale fangst. Svampefisket har imidlertid etter den tid gått sterkt tilbake, i konkurransen fra syntetiske produkter.
Bergverk
Til tross for landets varierte geologiske oppbygning, er Hellas relativt fattig på verdifulle mineraler. Mineralressursene utnyttes imidlertid intensivt, og produksjonen har gått betydelig opp i de senere år. En økende andel av mineralforekomstene blir foredlet innenlands, og ikke eksportert som råvarer.
Brunkull brytes i Makedonia, på Evboia og på Peloponnes, og brukes i kraftproduksjonen. Det utvinnes også bauxitt, hovedsakelig fra Parnassos-trakten, nikkel, og mindre mengder jernmalm, bly, sink, nikkel, mangan, magnesitt, krom og sølv. Dessuten utvinnes salt, marmor, kalkstein og andre mineraler. Siden 1981 har det vært utvunnet olje og naturgass fra Prinos-feltet utenfor øya Thássos.
Energi
Energikonsumet dekkes hovedsakelig av petroleum og brunkull Produksjon av brunkull utgjorde i 2002 64,7 % av landets totale energiproduksjon. Hellas har siden 1990-årene startet utvinning av olje i den nordøstlige delen av Egeerhavet. Det er planer om bedre utnytting av vannkraftressursene.
Industri
Siden 1960-årene har Hellas gjennomgått en rask industrivekst. Industrisektoren (inkl. bergverksdrift og bygge- og anleggsvirksomhet) står for ca. 22,5 % (2003) av sysselsettingen. Nærings- og nytelsesmiddelindustrien, metallindustri, kjemisk industri og tekstil- og konfeksjonsindustri er de viktigste bransjer.
Ved hjelp av store utenlandske investeringer (bl.a. fra EUs struktur- og regionalfond) er det bygd ut en mer allsidig industri med Stor-Athen og Thessaloniki som de viktigste konsentrasjoner, med petrokjemiske og kjemiske anlegg, stålverk, skipsverft m.m. Franske interesser har bygd en fabrikk for fremstilling av aluminiumoksid og råaluminium ved Korintbukta, og i Lávrio finnes et sinksmelteverk.
Turisttrafikken er en av landets viktigste inntektskilder, og er kanskje landets viktigste vekstnæring. Antallet turister hvert år til Hellas har økt fra en million i 1968 til 13 millioner i 2002. Turistnæringen har (sammen med inntektene fra skipsfarten og pengesendinger fra grekere bosatt i utlandet) bidratt til å redusere de store underskudd i utenriksøkonomien.
De fremste reisemål er hovedstaden Athen og spesielt de greske øyene, bl.a. Kreta og Ródos (Rhodos), og de ferierende er hovedsakelig fra europeiske land.
Utenrikshandel
Landets industrialisering og den sterke veksten i eksporten har ikke kunnet forhindre underskudd i Hellas’ handelsbalanse med utlandet. Differansen mellom eksport- og importverdien har bare delvis kunnet dekkes ved inntekter fra skipsfart og turisme og ved pengesendinger fra greske gjestearbeidere og emigranter. Landet har derfor måttet foreta store låneopptak i utlandet.
Eksporten omfatter bl.a. tekstiler og klesvarer, frukt og grønnsaker, oljeprodukter, vin og tobakk. Hellas eksporterer først og fremst til Tyskland, Italia, Frankrike, Storbritannia, USA og Bulgaria.
Importen omfatter bl.a. maskiner og transportutstyr, råolje, matvarer, kjemikalier og jern og stål. Hellas importerer først og fremst fra Tyskland, Italia, Frankrike, Nederland og Storbritannia.
Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2001
Eksport Import
Tyskland 11,3 14,0
Italia 8,4 12,2
Storbritannia 7,9 4,5
USA 5,5 3,5
Bulgaria 5,5 1,5
Frankrike 3,7 6,3
Russland 2,8 5,6
Nederland 2,6 5,6
Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2001
Næringsmidler og levende dyr 16,6
herav frukt og grønnsaker 62,5
Drikkevarer og tobakk 4,5
Petroleum og petroleumsprodukter 10,6
Råvarer og halvfabrikata 20,0
herav tekstiler, garn m.m. 18,4
aluminium 25,8
ikke-metalliske mineraler 15,3
Maskiner og transportutstyr 11,4
Konfeksjon med tilbehør 12,9
Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2001
Næringsmidler og levende dyr 9,4
Petroleum og petroleumsprodukter 13,9
Kjemikalier o.l. 12,1
Råvarer og halvfabrikata 15,0
herav tekstiler, garn 19,2
jern og stål 18,4
Maskiner og transportutstyr 31,5
herav kjøretøyer og deler 24,3
skip, båter o.a. flyteredskaper 12,8
industrimaskiner 18,1
telekommunikasjon og lydutstyr 12,2
elektriske apparater for øvrig 12,3
Samferdsel
Hellas har en lang historie som sjøfartsnasjon. Handelsflåten utgjorde i 2002 1548 fartøyer. Mer enn halvparten av fartøyene som utgjør den greske handelsflåten, er greskeide skip registrert i utlandet. De viktigste havnebyene er Pireus, Thessaloniki og Pátra. Korintkanalen, åpnet 1893 og gjenåpnet 1948, er forsatt viktig for skipsfarten.
Veinettet er godt utbygd. Jernbanenettet er mindre effektivt; de 2571 km jernbaner har mest betydning for passasjertrafikken.
Luftfarten er viktig for innenlandstrafikken, særlig mellom Athen og øyene, og for den utenlandske turisttrafikken. Det er internasjonale flyplasser i Athen, Thessaloniki, Alexandroupoli, Kerkýra, Lesvos, Andravida, Róodos, Kos og Kreta, i tillegg til 25 flyplasser for innenlandstrafikk. Athens internasjonale lufthavn (Ellinikon) er et viktig knutepunkt for forbindelsene mellom Europa og Østen. Ny internasjonal flyplass ved Spata, ca. 18 km øst for Athen, fra 2001. Det statseide Olympic Airways driver både innenlandske og internasjonale flyruter.
Kunst
Med tyrkernes erobring brytes enheten i den østromerske tradisjonen, som likevel levde videre i kirkeutsmykning og fremfor alt i ikonmaleriet. Viktige sentre for produksjon av ikoner fantes i Makedonia på 1300–1500-tallet og på Kreta på 1500–1700-tallet, dessuten i klosteret på Athos.
Innflytelse fra øst, bl.a. fra islamsk kunst, var tydelig i denne perioden, men også italiensk innflytelse er merkbar fra 1500-tallet og fremover. Folkekunsten i nyere tid er gjerne en fargesterk variant av bysantinsk tradisjon.
Tidlig på 1800-tallet fikk greske kunstnere utdannelse ved kunstakademiet i München, og gresk malerkunst ble inspirert av nyklassisismen og vesteuropeisk romantisk tradisjon. Athen fikk en egen kunsthøyskole i 1837. Blant de første kunstnere som fikk utdannelse her var Theodorus Vryzakis, som laget malerier med motiver fra den greske frihetskrigen.
Omkring 1900 gjorde bysantinske tradisjoner seg gjeldende, og nasjonale tendenser smeltet sammen med en begynnende modernisme. Nasjonale tendenser med grunnlag i klassisk og bysantinsk kunst fortsatte å spille en sentral rolle i gresk kunst frem til og med 1940-årene. Senere ble kunsten ytterligere internasjonalt orientert, flere greske kunstnere, bl.a. Takis og Varden Chryssa, fikk internasjonal oppmerksomhet.
Hellas – musikk. Vår kunnskap om gresk musikk mellom antikken og 1800-tallet begrenser seg hovedsakelig til kirkemusikk og folkemusikk. Kirkemusikken bygde videre på den bysantinske arv, men undergikk opp gjennom århundrene forandringer, samtidig som det oppstod regionale forskjeller. For å oppnå ens praksis ble det av biskop Chrysantos fra Madytos i 1821 innført en notasjonsreform, som siden er blitt brukt over hele den ortodokse kirke. Denne standardiserte musikken kalles neobysantinsk.
Folkemusikken har antikke og bysantinske røtter. Folkesangen, bygd på særpregede skalatyper, er for det meste enstemmig, men mot grensen til Albania forekommer også flerstemmighet. Vanlige instrumenter er bouzouki (lutt-type), zournás (obo-type), gaida (sekkepipe), ulike fløyter og trommer. Av de tallrike instrumentene er flere kommet gjennom tyrkerne (som selv kan ha utviklet dem fra hellenistiske eller bysantinske prototyper), men ellers har tyrkernes innflytelse på folkemusikken vært begrenset.
Kunstmusikken i Hellas vokste frem på 1800-tallet under innflytelse av vest-europeiske land, spesielt Tyskland og Italia. Italiensk operastil preger musikken til Spyridon Samaras (1861–1917). Bestrebelser på å skape en nasjonal kunstmusikk, bl.a. med bruk av landets folkemusikk, ble gjort av komponister som G. Lambelet (1875–1945) og Manolis Kalomiris (1883–1962). Enkelte nyere komponister har også markert seg innenfor et mer internasjonalt tonespråk, som Nikos Skalkottas (1904–49), Theodore Antoniou (f. 1935) og avantgardisten Yannis Xenakis (1922–2001). I en mer populær sjanger, med anvendelse av bl.a. elementer fra gresk urban folkelig musikk, popmusikk og samtidig kunstmusikk, har verker av Mikis Theodorakis (f. 1925) og Manos Hadjidakis (f. 1925) oppnådd stor utbredelse.
Hellas – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1975, med endringer senest 2001, er Hellas en parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig republikk. Landet er siden 1981 medlem av EU. Lovgivende makt er lagt til et parlament, Vouli, med inntil 300 medlemmer, valgt i allmenne valg for fire år. Regjeringen ledes av en statsminister, som utgår fra og er ansvarlig overfor parlamentet. Statsoverhodet er en president, valgt av parlamentet for fem år. Presidenten har etter 1986 primært hatt seremonielle funksjoner og kan bare gjenvelges én gang. I tilfelle det ikke på vanlig parlamentarisk måte er mulig å utpeke en statsminister, kan presidenten sammenkalle et republikkråd, bestående av alle tidligere demokratiske presidenter, statsministeren, opposisjonslederen og tidligere parlamentarisk ansvarlige statsministre. Rådet kan gi presidenten fullmakt til å utpeke en ny statsminister.
Hellas har i perioder hatt en ustabil politisk situasjon. 1946–49 gjennomgikk landet en borgerkrig, som endte med kommunistenes nederlag. Det konstitusjonelle monarki ble gjeninnført, men landet hadde svake regjeringer frem til militærkuppet 1967. Etter det brutale militærdiktaturet 1967–74 ble monarkiet opphevet etter en folkeavstemning. To partier, det sosialistiske PASOK og det konservative Ny Demokrati, har siden dominert politikken. Gradvis har gresk politikk og politisk kultur nærmet seg den vest-europeiske.
Det som i dag skaper mest spenning i gresk politikk, er forholdet til Tyrkia, bl.a. omkring øyene i Egeerhavet og de spente forhold mellom grekere og tyrkere på Kypros. Det har også vært spenninger i forholdet til nabolandene Makedonia og Albania.
Administrativt
Administrativt er Hellas inndelt i 13 regioner (Athen inkludert), som igjen er inndelt i 54 prefekturer (nomoi) og 1033 kommuner (med valgte råd). Styresettet har tradisjonelt vært sentralt preget, men siden 1983 har det skjedd en reell desentralisering. Munkerepublikken Athos i prefekturet Midtre Makedonia er ifølge grunnloven en selvstyrende region i den greske staten.
Hellas – internasjonale forbindelser. Hellas er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, EU, NATO, Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og OECD.
Hellas er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Hellas ved sin ambassade i Athen, generalkonsulat i Pireus og konsulat i fem andre byer.
Middelalderen
Gjennom det meste av middelalderen utgjorde Hellas en del av det bysantinske rike. Fra 500-tallet fant en omfattende slavisk innvandring sted, men slaverne smeltet sammen med grekerne. Fra 1000-tallet begynte normanniske riddere å bosette seg i landet. Da det bysantinske rike falt fra hverandre i korstogstiden, ble en rekke småstater dannet, bl.a. Epirus, fyrstedømmet Akhaia, kongeriket Thessaloniki og hertugdømmet Athen.
På 1200-tallet underla Venezia seg Kreta (Kandia), Evboia og flere andre øyer i Egeerhavet og Joniske hav, og hadde også i perioder herredømmet over deler av det greske fastland. I første halvdel av 1400-tallet la osmanene (tyrkerne) under seg det meste av Hellas nord for Peloponnes, og i siste halvdel også resten av landet, unntatt Kreta og enkelte av de øvrige venetianske områdene.
Det osmanske herredømmet 1460–1828
Denne epoken var preget av store forflytninger av folkegrupper. Mange grekere flyktet til Italia eller De joniske øyer for å unnslippe det osmanske herredømmet. Av politiske og økonomiske årsaker bosatte tyrkere seg over hele Det osmanske riket. I Hellas slo de seg hovedsakelig ned i byer eller i fruktbare jordbruksområder. Osmanske kavalerister overtok store landområder som var eid av greske bønder, og leide så ut denne jorden til de greske bøndene. Dette ble kalt timarsystemet. Mange bondesønner ble også plukket ut til å bli sultanens slaver. Når kavaleriet etter hvert mistet sin betydning, gikk osmanene over til godsdrift, og det var utbredt at greske bønder ble tvunget inn i livegenskap.
En stor del av grekerne ble økonomisk utbyttet eller forfulgt på grunn av sin religion under tyrkerherredømmet, men grekerne beholdt likevel en viss grad av selvstyre, religions- og språklig frihet.
Siste halvdel av 1600-tallet var preget av harde kamper mellom Det osmanske riket og Venezia. Osmanene inntok Kreta i 1669, mens Venezia fikk kontroll over Peloponnes og øyene i Det joniske hav i 1699. Under venetiansk styre var det sterke uroligheter i disse områdene, og det medvirket til at Det osmanske riket med letthet kunne ta tilbake områdene i 1718.
På slutten av 1700-tallet hadde gresk handel og skipsfart en blomstringstid, og den økonomiske fremgangen fremmet nasjonalfølelsen og frihetsbestrebelsene. Greske kjøpmenn i utlandet bidrog til å opprette «frihetsforeningen» Filiki Hetairia, som virket mobiliserende på frihetskampen. Det osmanske riket var på denne tiden svekket etter den russisk-tyrkiske krigen på slutten av 1700-tallet.
Den greske frihetskrig 1821–29
I 1821 brøt det ut kraftige opprør mot det tyrkiske herredømmet på Peloponnes. Opprørene bredte seg raskt til øyene og nordover, og sommeren 1822 ble Athen erobret. Grekernes strid ble et symbol for liberalisme og nasjonal frigjøring. Begge deler var viktige i den nasjonalstatlige reisning etter Napoleonskrigene.
Samtidig som det brøt ut opprør mot det osmanske herredømmet, var det sterke politiske motsetninger innad i Hellas. Liberale og konservative, republikanere og monarkister kjempet mot hverandre for å vinne makten.
Den anti-tyrkiske kampen utviklet seg etter hvert til å bli en internasjonal konflikt. Egypt, som var en uavhengig del av det osmanske riket, grep inn mot Hellas i 1825, for å slå ned de greske opprørene. Den egyptiske pasja Ibrahim kom til Peloponnes, og etter harde kamper tok han Mesolongion i 1826. Da grep Storbritannia, Frankrike og Russland inn (London-protokollen 1827) for å støtte Hellas, og stormaktenes flåter ødela den tyrkisk-egyptiske flåten ved Navarino, 20. okt. 1827. Året etter brøt det ut krig mellom Russland og Tyrkia, og Russland vant avgjørende seirer året etter. Det ble sluttet fred i Edirne (Adrianopel), og den osmanske sultanen måtte anerkjenne Hellas som en uavhengig stat.
Uavhengig kongedømme
Ved en ny London-protokoll 1830, anerkjente de tre stormaktene Hellas som en selvstendig, men ikke autonom stat. Grev Kapodistrias (tidligere russisk utenriksminister) ble utpekt som ny regent. Han førte en pro-russisk utenrikspolitikk, og nasjonalt arbeidet han for å innføre en sentralisert statsmakt. I provinsene var det sterk motstand mot sentraliseringspolitikken. Kapodistrias’ motstandere gjennomførte en konspirasjon mot ham, med støtte fra Frankrike og England, og 1831 ble Kapodistrias myrdet.
Året etter fikk Hellas status som et uavhengig kongedømme under beskyttelse av stormaktene Frankrike, Russland og Storbritannia, og prins Otto av Bayern ble utnevnt til konge. Han innførte et sterkt sentralisert regime og forsøkte å føre en uavhengig utenrikspolitikk, uten innflytelse av stormaktene. Etter en oppstand ble det innført konstitusjonelt monarki i Hellas. Det politiske liv var i stor grad preget av en strid mellom «radikale» og «konservative» om den konstitusjonelle utvikling.
Under Krimkrigen (1853–56) tvang en britisk-fransk flåte Hellas til å forholde seg nøytral. I 1862 avsatte en provisorisk regjering kong Otto, og stormaktene anbefalte Hellas å ta prins Vilhelm av Danmark som konge. Prins Vilhelm overtok makten 1863, og tok kongenavnet Georg 1. Etter dette maktskiftet fikk Hellas De joniske øyer som gave fra Storbritannia. Kong Georg 1 førte en ekspansiv utenrikspolitikk og hans valgspråk var: Fra konge av Hellas til grekernes konge. Ekspansjonspolitikken, den såkalte Megali idea, kom til å dominere gresk politikk i nesten hundre år. Bestrebelsene for å oppnå territoriale utvidelser førte til at de indre samfunnsmessige oppgaver i stor grad ble forsømt.
En ny og mer demokratisk forfatning ble innført i 1864 (det ble bl.a. innført alminnelig stemmerett for menn), men de politiske stridighetene fortsatte. Som «belønning» for å ha ført en nøytral politikk under den russisk-tyrkiske krig 1877–78, fikk Hellas på Berlinkongressen i 1878 løfte om territoriale utvidelser. Thessalia og en del av Epirus ble gresk territorium i 1881. Likevel fortsatte landet å kjempe for å innlemme de resterende områder med greske innbyggere i Europa og Lilleasia. Hellas støttet bl.a. oppstandene på Kreta og i Makedonia, og 1897 ble Kreta innlemmet i Hellas. Det brøt ut krig mellom Hellas og Det osmanske riket om rettighetene til Kreta samme året. Hellas led nederlag og ble tvunget til å trekke seg tilbake fra øya.
Hellas krevde hele Makedonia, og dette kravet førte til strid med Romania i 1905, og 1906 med Bulgaria. I 1908, etter Østerrike-Ungarns anneksjon av Bosnia-Hercegovina og Kretas uavhengighetserklæring, holdt Hellas seg passiv.
Etter en tid med store konflikter mellom politikere ble det opprettet en militær liga 1909. Dette betød i praksis at hæren overtok makten. I 1910 dannet kreteren Eleutherios Venizelos Det liberale partiet, Komma Fileleftheron, mens de konservative nasjonalistene samlet seg i et «anti-venizelisk» folkeparti parti, Komma Laikon. Dette var de første tegn til partidannelser i Hellas.
Venizelos fjernet den militære ligaen og tok selv makten i landet. Nasjonalforsamlingen som ble valgt 1910 støttet Venizelos, og parlamentsvalgene 1912 gav ham stor majoritet. Han styrte i flere år egenrådig. Finansvesenet kom i orden, hæren ble reorganisert av franske offiserer, men samtidig var det dyp splittelse og stor uro i gresk politikk på denne tiden.
Balkankrigene
I den første Balkankrig 1912–13 kjempet medlemmene av det nye Balkanforbundet (Bulgaria, Serbia, Montenegro og Hellas) mot Tyrkia, og sikret seg nesten alle det osmanske rikes besittelser i Europa. Freden ble sluttet i London 30. mai 1913.
Den annen Balkankrig 1913 var en konflikt mellom Serbia, Hellas og Romania på den ene side, og Bulgaria på den annen om fordelingen av erobringene. Bulgaria angrep Hellas og Serbia, men ble slått og avstod Makedonia til motstanderne.
Resultatet av Balkankrigene var at Tyrkia bare fikk beholde et lite landområde på det europeiske kontinent, mens særlig Hellas og Serbia fikk utvidet sine områder betydelig. Hellas’ landområde økte med 56 000 km2 og nærmere 2 mill. innb.
I 1913 ble kong Georg 1 myrdet i Saloniki. Hans sønn og etterfølger, Konstantin 1, ble svært populær blant nasjonalistene, fordi han hadde vunnet store militære seire. Dette ble innledningen til striden mellom Venizelos (liberal) og Konstantin (konservativ).
Første verdenskrig
Ved begynnelsen av den første verdenskrig forsøkte ententemaktene å få Bulgaria og Hellas med i kampen mot Tyrkia. Venizelos hadde planer om å delta i angrepet på Dardanellene (Tyrkia), men dette ble ikke støttet av generalstaben. Kongen avsatte derfor Venizelos i mars 1915. Til tross for dette fikk Venizelos flertall ved valgene samme år, og han ble igjen førsteminister.
Da Bulgaria mobiliserte mot Serbia, mobiliserte Venizelos den greske hæren og tillot franske og britiske tropper å gå i land i Saloniki og operere derfra. Dette var et brudd med nøytralitetspolitikken, og ble et viktig spørsmål i striden mellom liberale og konservative krefter. Spørsmålet om deltagelse i den første verdenskrig var i stor grad relatert til det såkalte «nasjonale skisma» (Ethnikos Dichamos) i gresk politikk: skjebnen til grekerne som bodde utenfor landets grenser – først og fremst i Tyrkia.
Da Bulgaria gikk til krig mot Serbia 1915, avskjediget kongen igjen Venizelos. 1916 forlenget ententen Salonikifronten til Adriaterhavet. Bulgarske tropper var i stand til å besette noen greske fort øst for Saloniki, uten kamp. Fordi dette skjedde uten kamphandlinger, mistenkte ententen den greske regjeringen for å ha en hemmelig avtale med fienden. Ententen forlangte derfor demobilisering av den greske hær. Med ententens støtte ble det dannet en uoffisiell pro-entente regjering i Saloniki i 1916. Venizelos var blant lederne for denne regjeringen.
I juni 1917 ble Konstantin 1 tvunget til å forlate landet og overlot regjeringen til sin nest eldste sønn, Aleksander. Han tok Venizelos til førsteminister og lot ham styre enerådig. Hellas erklærte deretter Tyskland, Bulgaria og Tyrkia krig. Den greske hær ble reorganisert og kjempet 1918 mot bulgarerne. Ved freden i Neuilly-sur-Seine, 27. november 1919, fikk Hellas Bulgarias del av Thrakia. Greske tropper deltok samme år i ententens besettelse av Smyrna (Izmir) og omegnen. Fredsavtalen mellom ententen, Hellas og Tyrkia ble inngått i Sèvres 10. august 1920. Hellas overtok nesten hele det østlige Thrakia, i tillegg til Smyrna-området.
Mellomkrigstiden
Under valgkampen 1920 døde kong Aleksander. Det oppstod en strid om Konstantins muligheter til igjen å bli konge, etter hans opptreden under den første verdenskrig. Ved valget 1920 led Venizelos nederlag, og han forlot landet. Desember 1920 vendte Konstantin 1 tilbake til Athen, men han ble ikke anerkjent av ententen, og hans tilbakekomst endret særlig Frankrikes holdning til Hellas. Frankrike sluttet å gi økonomisk støtte til Hellas, og vedtok å gi Tyrkia bedre vilkår enn i Sèvres-traktaten. Dette førte til at den greske regjeringen gikk til krig mot Tyrkia for å sikre herredømmet i Lilleasia, og for å innlemme grekerne som bodde der i Hellas.
1922 ble de greske troppene fordrevet fra Lilleasia av tyrkerne, og Konstantin 2 måtte abdisere. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn Georg 2, og oberst Nikolas Plastiras overtok regjeringsmakten. Ved Lausanne-freden med Tyrkia, juli 1923, måtte Hellas oppgi alt som var vunnet i Lilleasia og avstå en del av Thrakia. Dette var den definitive slutt på Megali Idea (ekspansjonspolitikken).
Fredsavtalen mellom Hellas og Tyrkia medførte en utveksling av greske og tyrkiske folkegrupper. Nesten 500 000 tyrkere (dvs. tyrkisktalende grekere) ble flyttet fra Hellas til Tyrkia, mens ca. 1,5 mill. grekere (dvs. gresktalende kristne tyrkere) ble flyttet fra Tyrkia til Hellas. En stor del av flyktningene som kom til Hellas bosatte seg i Makedonia. Den greske andelen av Makedonias befolkning steg fra 43 % til 89 %.
I begynnelsen av 1920-årene kom det stadig sterkere krav fra den greske befolkningen om økonomiske og sosiale reformer. 1924 ble det holdt en folkeavstemning hvor majoriteten stemte for å innføre en republikansk statsform, og Georg 2 ble avsatt. Venizelos ble igjen statsminister, juni 1928, og styrte nærmest eneveldig til oktober 1932. Denne perioden var preget av politisk ustabilitet og store økonomiske problemer. 1932 måtte Venizelos gå av som statsminister da han ikke lenger var i stand til å håndtere landets problemer, spesielt den økonomiske krisen.
Etter år med misnøye og krise, stemte de greske velgerne i november 1935 for å gjeninnføre monarkiet, og Georg 2 vendte tilbake. Hans forsøk på å gjennomføre et parlamentarisk styresett var mislykket. General Joannis Metaxas utnevnte seg selv til regjeringssjef i april 1936. Han suspenderte den frie forfatning og fungerte som en diktator. I fire år styrte han Hellas etter halvfascistiske prinsipper, med Mussolini og Hitler som forbilder.
Annen verdenskrig
Den 28. oktober 1940 gikk Italia til angrep på Hellas fra Albania, men angrepet ble slått tilbake. Metaxas døde januar 1941. Tyske styrker angrep Hellas 6. april samme år. Til tross for en viss britisk støtte ble hele Hellas okkupert av Tyskland, Italia og Bulgaria. Kongen og regjeringen måtte forlate landet, og regjeringen slo seg til slutt ned i Kairo, kongen i London. Hellas var blant de land som ble sterkest utplyndret og skadelidende som følge av krigen.
Greske motstandsgrupper var i kamp med okkupasjonsmakten over hele Hellas, men var innbyrdes splittet. Sterkest var den radikale republikanske Nasjonale frigjøringsfront, EAM. Frontens militære avdelinger ble organisert i Det greske folks frigjøringshær, ELAS, som fikk sin arvtaker i den kommunistiske DSE.
April 1944 ble regjeringen i Kairo omdannet på et bredere partipolitisk grunnlag, med den sentrumsorienterte Georg Papandreu som regjeringssjef. Både den monarkistiske organisasjon, EDES, og EAM var misfornøyde med representasjonen i den nye regjeringen, og motsetningsforholdet innen motstandsbevegelsen ble utdypet.
Borgerkrig
I oktober 1944 kom regjeringen tilbake fra Kairo, etter at de tyske troppene hadde forlatt Hellas. Papandreu gav ordre om å oppløse frigjøringshæren ELAS. Organisasjonen nektet å la seg avvæpne, og det ble regjeringskrise da sju EAM-ministre gikk ut av regjeringen. Papandreu gikk av desember 1944.
Over hele Hellas var det demonstrasjoner, og omkring nyttår 1944/45 brøt det ut kamper mellom britiske soldater og ELAS-styrker. Myndighetene fikk i løpet av våren kontroll over situasjonen, og EAM-tilhengere ble fjernet fra administrasjonen.
Ved valgene til nasjonalforsamling mars 1946 seiret monarkistene, og i september samme år ble det holdt folkeavstemning om kong Georg 2 skulle få vende tilbake. Siden desember 1944 hadde erkebiskop Damaskinos fungert som regent. Avstemningen viste flertall for monarkiet, og september 1946 kunne Georg 2 for tredje gang vende tilbake fra landflyktighet.
Hellas hadde store økonomiske problemer i de første etterkrigsårene. Det var mangel på matvarer, boliger og klær, og dette dannet grunnlag for opposisjon mot det sittende regimet. Høsten 1946 var det kraftige sammenstøt mellom gerilja og politi- og militærstyrkene. Senere på høsten ble det proklamert en «uavhengig» gresk regjering under ledelse av den kommunistiske general Markos Vafiadis. Særlig i Nord-Hellas var det alvorlige kamper mellom regjeringsstyrkene og de kommunistiske opprørerne. Myndighetene fikk teknisk og materiell hjelp fra USA, og opprørene måtte gi opp kampen mot regjeringsstyrkene.
1949 innstilte Markos-styrkene all organisert motstand, og det parlamentariske ‘høyre’ hadde seiret. Titusenvis av mennesker mistet livet i borgerkrigen, og det ble gjort store materielle ødeleggelser over hele Hellas.
Ved valgene 1951 seiret en samling høyrepartier under ledelse av feltmarskalk Alexandros Papagos, som hadde stått i spissen for regjeringstroppene under borgerkrigen. Til tross for Papagos seier, dannet Det nasjonale fremskrittsparti, under ledelse av general Nikolaos Plastiras, en mindretallsregjering. Den beholdt makten til 1952, da det ble vedtatt en ny grunnlov og innført valg i énmannskretser. Pga. den nye valgordningen mistet en rekke mindre partier sine plasser i nasjonalforsamlingen. Det medførte en klarere todeling av plassene mellom Gresk samling og Den demokratiske union under Plastiras. Gresk samling vant en overlegen seier, og Papagos dannet igjen regjering.
Etterkrigstiden
1952 ble Hellas medlem av NATO. Året etter inngikk landet en avtale med Tyrkia og Jugoslavia om militært samarbeid. I 1954 ble avtalen utvidet til også å gjelde det politiske, økonomiske og kulturelle felt (Balkanpakten). Denne samarbeidsavtalen fikk ingen praktisk betydning.
1954 brøt det ut antibritiske demonstrasjoner på Kypros og i flere greske byer. Demonstrantene protesterte mot at den britiske regjeringen avslo en anmodning fra Hellas om å forhandle om Kypros’ status. FNs generalforsamling behandlet saken uten resultat. Situasjonen på øya ble tilspisset, og britiske statsborgere og tyrkisk-kyprioter ble overfalt av gresk-kyprioter. Problemene på Kypros førte til at Hellas fikk et spent forhold til både Tyrkia og Storbritannia. Britene deporterte i 1955 erkebiskop Makarios, som var den greske lederen på Kypros.
Kyproskonflikten var det dominerende utenrikspolitiske spørsmål i slutten av 1950-årene. General Georgios Grivas startet en bevegelse som krevde at Kypros skulle bli underlagt Hellas. Høsten 1960 støttet 1/3 av nasjonalforsamlingens medlemmer denne bevegelsen.
I 1955 døde statsminister Papagos, og Konstantin Karamanlis ble ny sjef for regjeringen. Koalisjonen Gresk samling ble reorganisert som Den nasjonale radikale union. Ved valgene til ny nasjonalforsamling 1956 fikk Den nasjonale radikale union flest plasser, selv om Den demokratiske union fikk flere stemmer. Dette var et resultat av det nye valgsystemet. Kvinner hadde for første gang stemmerett, og valget ble innledningen til en stabil periode i gresk politikk der Karamanlis satt som statsminister helt til 1963.
Juni 1963 gikk Karamanlis av, og forskjellige forretningsministerier styrte landet frem til valget samme år, hvor Papandreus Sentrumsunion fikk flest plasser i nasjonalforsamlingen. Papandreu avslo å danne regjering ettersom han da ville være avhengig av støtte fra kommunistene. Kongen ble tvunget til å utskrive nyvalg for å sikre landet en stabil regjering. Ved valget 1964 seiret Sentrumsunionen, og Papandreu kunne danne regjering. Like etter valget døde kong Paul, og sønnen Konstantin 2 overtok. Statsminister Papandreu kom i konflikt med den unge kongen i spørsmålet om kontrollen over de militære styrker, og han gikk av igjen i juli 1965.
Juntastyre 1967–74
Våren 1965 anklaget kongen en gruppe offiserer for å ha forberedt et kupp. Anklagene skjerpet den politiske striden. Over store deler av Hellas var det demonstrasjoner og uroligheter. September 1965 fikk kongen Stefanos Stefanopulos fra høyrefløyen i Sentrumsunionen til å danne regjering. Denne ble felt allerede desember 1966 og et forretningsministerium overtok.
Kong Konstantin 2 anmodet Panayotis Kanellopulos, lederen for opposisjonen i parlamentet, om å danne ny regjering, istedenfor å spørre Papandreu som hadde flertallet bak seg. Kanellopulos oppløste parlamentet og skrev ut nye valg. I april 1967 gjorde en gruppe oberster statskupp av frykt for at det ville bli innført reformer i de væpnede styrker dersom Sentrumsunionen vant valget.
Juntaen utnevnte riksadvokaten, Konstantin Kollias, til statsminister, men beholdt selv den reelle makten. Forfatningen ble satt ut av kraft og 6000–7000 personer, særlig venstreorienterte politikere og fagforeningsfolk, ble arrestert. Streng sensur ble innført, og de planlagte valgene til nasjonalforsamling ble avlyst. Befolkningen forholdt seg stort sett passiv til kuppet, og kongens stilling var lenge uklar.
Et par måneder etter kuppet gikk general Grivas, som var blitt øverstkommanderende på Kypros, til angrep mot tyrkiske landsbyer på øya. Tyrkia reagerte øyeblikkelig, men pga. press fra vestlige stormakter unnlot de å gå til militær invasjon på øya. General Grivas måtte gå av, og et stort antall greske tropper ble trukket ut av Kypros. Etter dette prestisjenederlaget forsøkte kongen sammen med statsminister Kollias et motkupp 13. desember. Dette var fullstendig mislykket, og kongen måtte flykte til Italia sammen med sin familie og Kollias.
Juntaen utpekte i desember 1967 oberst Georgios Papadopulos som regjeringssjef. Han hadde vært en av lederne for statskuppet i april samme året. I tillegg til statsminister ble han forsvarsminister, senere også undervisningsminister og utenriksminister. I 1972 overtok han også som regent.
Våren 1968 klaget Danmark, Norge og Sverige med tilslutning av Nederland til Den europeiske menneskerettighetskommisjon over at Hellas hadde brutt menneskerettighetskonvensjonen, og fikk medhold. Hellas mistet dermed sin plass i Europarådet.
Etter avsløringer om planlagte kupplaner av kongetro marineoffiserer, ble Hellas for tredje gang proklamert som republikk 1. juni 1973. En folkeavstemning godkjente endringen i statsformen. Papadopulos ble president og utnevnte en sivil regjering, men juntaen hadde fortsatt sterk kontroll i landet. Papadopulos liberaliserte økonomien, opphevet unntakstilstanden og løslot politiske fanger. Juntastyret var på denne tiden preget av intern splittelse, og det var sterk sosial uro i landet, pga. en stadig vanskeligere økonomisk situasjon.
November 1973 demonstrerte studenter og arbeidere mot landets økonomiske politikk, spesielt mot den høye inflasjonen. Demonstrasjonene ble brutalt slått ned på av Sikkerhetspolitiet. En gruppe høyreorienterte generaler avsatte Papadopulos, fordi de mente at hans liberalistiske politikk hadde gått for langt. General Faidon Gizikis tok over som president; han innførte unntakstilstand og utsatte det planlagte valget på ubestemt tid.
Republikk
Juntaens fall kom i juli 1974. Den greske regjeringen støttet et statskupp på Kypros, og Tyrkia svarte med å invadere den nordlige delen av øya. Den greske generalstaben erklærte at landets væpnede styrker ikke var forberedt på en ny krig, og juntaen gikk av 23. juli 1974. Senere samme år fikk Hellas tilbake medlemskapet i Europarådet.
Etter at den militære unntakstilstanden ble opphevet, vendte Konstantin Karamanlis tilbake fra eksil og dannet ny regjering. Ved valget i november 1974 erobret hans parti Nytt Demokrati, Nea Dimokratia (ND) 220 av 300 seter i parlamentet. Det nest største partiet ble Den panhellenske sosialistbevegelse, Panellinion Sosialistikon Kinima (PASOK), ledet av Andreas Papandreu, sønn av Georg Papandreu.
Hellas fikk en ny republikansk forfatning i juni 1975, etter at en folkeavstemning i desember 1974 avviste å gjeninnføre monarkiet. Ved rettssakene høsten 1975 ble juntalederne fra 1967–74 dømt, sammen med en rekke av sine tilhengere. Senere ble de avsagte dødsdommene omgjort til livsvarig fengsel. Opposisjonen kritiserte regjeringen for at den ikke gikk langt nok i oppgjøret med fortiden.
I 1975 ble Konstantin Tsatsos, som stod politisk nær Karamanlis, valgt til president. Ved parlamentsvalget i 1977 fikk Nytt Demokrati absolutt flertall og beholdt dermed regjeringsmakten. Regjeringen førte en moderat politikk og la særlig vekt på å styrke økonomien og å bedre landets sosiale forhold. Karamanlis satt som statsminister frem til han ble valgt til president i 1980. Georgios Rallis overtok som statsminister.
Ved valget til ny nasjonalforsamling i 1981 tapte høyresiden. PASOK fikk absolutt flertall og Andreas Papandreu ble statsminister. Partiet gikk til valg med slagordet allaghi (forandring), og ble presentert som det greske sentrums arvtaker. Papandreu førte en venstreorientert politikk. I 1985 gikk PASOK noe tilbake, men beholdt fortsatt absolutt flertall.
Samme år nektet Papandreu å støtte Karamanlis som president for en ny fem-års periode. Karamanlis på sin side trakk seg fra valget i protest mot foreslåtte endringer i forfatningen, som gikk ut på å overføre presidentens utøvende makt til parlamentet. I 1986 ble endringene vedtatt. Nasjonalforsamlingen valgte høyesterettsdommer Khristos Sartzetakis til ny president.
I 1989 gikk Hellas inn i en politisk krise som var preget av stagnasjon og uklare regjeringsforhold. PASOK slet i motvind; regjeringens rolle i ulike økonomiske skandaler kom i søkelyset. Papandreu og fire andre tidligere regjeringsmedlemmer ble dessuten anklaget for delaktighet i ulike korrupsjonssaker. Et spesielt tribunal ble satt opp for å behandle forholdene. Etter valget i juni mistet PASOK flertallet og ND dannet regjering med et koalisjonsparti. Det ble avholdt et nytt valg allerede i november 1989, men ingen av partiene fikk flertall. I perioden fra oktober 1989 til april 1990 satt flere ulike interimstyrer ved makten.
Konfliktene med Tyrkia har i stor grad dominert i gresk utenrikspolitikk. Da Tyrkia invaderte Kypros i 1974 tilspisset forholdet seg. Opprettelsen av en tyrkisk-kypriotisk republikk 1983 gjorde ikke forholdet bedre. I 1984 nektet Hellas å delta i en NATO-øvelse på grunn av denne konflikten. I tillegg har spørsmålet om suverenitet over den oljerike kontinentalsokkelen i Egeerhavet ført til konflikter mellom statene. Det ble nesten en militær konflikt i 1987 på grunn av dette.
Rett etter at Karamanlis kom tilbake fra eksil i 1974 uttrykte han at Hellas burde bli medlem av EF. EF hadde spilt en fremtredende rolle mot juntaen, og i tillegg kunne EF bli en potensiell støtte mot Tyrkia. Den greske søknaden ble sendt i 1975 og forhandlingene ble avsluttet i 1979. Fra 1981 ble Hellas et fullverdig medlem i EF.
Hellas ble medlem av NATO i 1952, men etter juntaens fall ønsket Karamanlis å distansere Hellas fra USA. I august 1974 uttrykte han at tidsperioden for USAs militære baser i Hellas måtte reforhandles. I 1983 undertegnet imidlertid den greske regjeringen en femårs forsvars- og økonomisk samarbeidsavtale med USA, der de fire amerikanske basene i landet ble opprettholdt. Dette til tross for løftene om at basene skulle fjernes, og til tross for at USA fortsatt ønsket et nært forhold til Tyrkia i NATO.
Hellas i 1990-årene
Etter valget i april 1990 ble det dannet en ren konservativ regjering, ledet av Konstantin Mitsotakis. Samme år ble den tidligere presidenten Karamanlis valgt til ny president. Saken mot Papandreu kom opp for spesialtribunalet i 1991, og i januar 1992 ble han frikjent på alle punkter. Etter frikjennelsen forlangte Papandreu nyvalg, fordi han mente at anklagen mot ham hadde spilt en stor rolle for de konservatives valgseier i 1990.
Da to av NDs representanter i parlamentet forlot partiet til fordel for et nystiftet sentrum-høyreparti i 1993, mistet ND flertallet. Mitsotakis gikk av og skrev ut nyvalg. Den avtroppende statsministeren ble beskyldt for utnyttelse av statsministerstillingen til personlig vinning og korrupsjon, men parlamentet trakk tilbake tiltalen i 1994.
Ved valget i 1993 fikk PASOK 46,9 % av stemmene og rent flertall i parlamentet. Papandreu ble statsminister. Sykdom tvang imidlertid Papandreu til å trekke seg i januar 1996, og juni samme år døde han. Etter interne stridigheter og maktkamp i PASOK overtok Kostas Simitis som statsminister. Han overtok også etter hvert som partileder, og hans inntreden som leder for PASOK gjorde at partiet nærmet seg de sosialdemokratiske partier i andre vesteuropeiske land.
I 1995 valgte parlamentet Konstantin Stefanopulos til president. Året etter skrev Simitis ut nyvalg til parlamentet for at regjeringen skulle få et fast mandat til å gjennomføre de økonomiske reformene som var nødvendig for å oppnå målet om medlemskap i EUs monetære union. Ved valget i september fikk PASOK flertall.
Til tross for store demonstrasjoner og generalstreiker fortsatte Simitis’ regjering å føre den spare- og innstramningspolitikken som var nødvendig for å tilpasse seg kravene fra EU. Høyresiden gjorde et relativt dårlig valg; Miltiades Evert gikk av som leder for ND, og i 1997 ble Konstantin (Kostas) Karamanlis – nevø av den tidligere presidenten med samme navn – valgt til ny leder i ND.
I juni 1997 godkjente høyesterett at eiendommene til eksil-kongen Kong Konstantin kunne nasjonaliseres, og at statsborgerskapet til familien hans kunne trekkes tilbake. Kongen fremmet saken sin for Den Europeiske menneskerettighetsdomstol og fikk medhold i november 2000.
I 1999 ble det kjent at den kurdiske geriljalederen Abdullah Öcalan hadde fått beskyttelse i den greske ambassaden i Kenya før han ble tatt av tyrkiske myndigheter. Tre ministere måtte gå av på grunn av håndteringen av denne saken.
Utenrikspolitikken i 1990-årene var preget av flere konflikter. Den gamle konflikten med Tyrkia om oljeressursene i Egeerhavet blusset opp igjen i 1994, og 1996–97 stod Tyrkia og Hellas steilt mot hverandre på Kypros og i forbindelse med grensespørsmål i Egeerhavet. Forholdet mellom de to landene bedret seg noe mot slutten av 1990-årene, og i 1999 gav Hellas uttrykk for å ønske Tyrkia velkommen som fremtidig EU-medlem.
En annen utenrikspolitisk konflikt kom til overflaten i 1992, da Hellas unnlot å anerkjenne Makedonia i forbindelse med EUs anerkjennelse av de nye statene i det tidligere Jugoslavia. Store deler av det tidligere historiske Makedonia inngår i Hellas, og grekerne fryktet territorielle krav fra det nye Makedonia. I 1994 innførte Hellas en blokade av makedonske varer. Grekerne reagerte særlig på at landet brukte navnet Makedonia og et gammelt gresk-makedonsk solsymbol i flagget. Saken ble foreløpig løst 1995, da solsymbolet ble noe endret og landets offisielle navn ble «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia» (engelsk forkortelse: FYROM). Striden blusset opp igjen 2004, da USA anerkjente landet som «Republikken Makedonia».
Problemene med å integrere Hellas i EUs indre marked har vært store. Hellas har vært et av de landene som har fått mest penger per innbygger fra EU; det gjelder spesielt struktur- og regionalfondene og den felles jordbrukspolitikken. Hellas har hatt vanskeligheter med å iverksette direktiver og pålegg fra EUs side, og landet har store problemer med å nærme seg kriteriene for medlemskap i den monetære og økonomiske unionen. Hellas ble medlem av EMU i 2001 og dermed en del av euro-sonen. PASOK har vært skeptisk til videre integrasjon i Europa, men en stor del av den greske befolkning ser positivt på medlemskapet.
De anti-amerikanske strømningene, som har ligget latent i det greske samfunnet helt siden juntatiden, blusset voldsomt opp under NATOs bombing av Serbia 1999. Hellas har tradisjonelt hatt nære forbindelser med Serbia, og gikk bare motvillig med på å godkjenne bruk av våpen. Meningsmålinger viste at over 95 % av befolkningen var mot bombingen, og da Bill Clinton besøkte Athen høsten 1999, var det voldsomme demonstrasjoner mot USA.
I 1990-årene rettet flere greske grupperinger bombeangrep og attentater mot politiske, militære og kommersielle mål i Hellas. Regjeringen lanserte en rekke tiltak for å bekjempe angrepene i 1994, men myndighetene klarte ikke å stoppe dem. I juni 2000 ble den britiske forsvarsattachéen Stephen Saunders drept av terrorgruppen 17. november. Gruppen begrunnet mordet med Saunders rolle i planleggingen av NATOs bombing av Kosovo i 1999. Den venstreorienterte terrorgruppen ble stiftet i midten av 1970-årene og har særlig rettet aksjonene sine mot amerikanske og tyrkiske mål. Mordet på Saunders førte til internasjonal bekymring for at grekerne skulle mislykkes i kampen mot angrepene. I juli 2000 ble Storbritannia og Hellas enige om en rekke tiltak for å bekjempe terroren.
Utviklingen etter 2000
I februar 2000 ble Stefanopulos gjenvalgt som president, og ble dermed den første som fikk fornyet tillit. PASOK vant parlamentsvalget i april og Simitis fortsatte som statsminister.
Bombeeksplosjoner og attentatforsøk har vært et stort problem i Hellas i flere år. Etter 11. september 2001 økte det politiske presset mot myndighetene for å bekjempe dissidentgrupperingene. I 2002 ble en rekke personer fra 17. november-gruppen og den revolusjonære ELA arrestert. Dette førte til en dramatisk reduksjon av antall angrep.
I 2002 pågikk det fredsforhandlinger mellom partene på Kypros, som både Tyrkia og Hellas støttet. Men forhandlingene strandet, noe som truet forholdet mellom statene. FN kom på banen i 2004, og en plan ble lagt frem av generalsekretær Kofi Annan. Den tyrkiske delen av øya støttet planen, men den gresk-kypriotiske avviste den. Det politiske miljøet i Hellas var positive til planen; den ville gi både sikkerhetsmessige og økonomiske gevinster for staten.
Hellas signerte EUs nye grunnlov i 2004. Den greske regjeringen avviste et krav fra opposisjonen om folkeavstemning om loven. Det ble begrunnet med at tradisjonen i Hellas tilsier at grunnloven kan ratifiseres i nasjonalforsamlingen, noe også om lag halvparten av EU-statene vil gjøre.
Valget til nasjonalforsamling i mars 2004 ble regnet som et av de viktigste valgene siden militærjuntaens fall i 1974. PASOK – som hadde sittet med makten i 19 av de siste 22 år – kunne tape. I tillegg førte gjenforeningsforhandlingene på Kypros til spenninger i det greske samfunnet. Dessuten skulle Hellas arrangere OL i august, noe som hadde stor betydning for landets internasjonale anseelse.
PASOK tapte valget og måtte overlate makten til det konservative partiet Nytt Demokrati. Kostas Karamanlis ble ny statsminister. Han er nevø til statsministeren som ledet Hellas ut av militærdiktaturet. Karamanlis’ motkandidat var PASOKs George Papandreu – sønn og sønnesønn av de tidligere statsministrene.
Athen arrangerte de olympiske sommerleker i 2004, men staten hadde store problemer med å få anleggene ferdig i tide. Da statsminister Karamanlis utpekte den nye regjeringen, utnevnte han seg selv til kulturminister, og fikk dermed personlig ansvar for OL-anleggene. PASOK støttet Karamanlis i arbeidet, noe som sikret bred politisk støtte for å løse problemene.
