Haiti

Haiti, republikk i Karibia, utgjør den vestlige tredjedelen av øya Hispaniola (som deles med Dominikanske republikk). Landet er det mest fjellrike i Karibia. Befolkningen er, til forskjell fra nabolandet, hovedsakelig av afrikansk opprinnelse og er kreolsk- og fransktalende. Landet er et av verdens fattigste med et lite utviklet næringsliv.

Etter den franske revolusjonen erklærte Haiti 1804 seg uavhengig fra Frankrike som verdens første svarte republikk. Politisk kaos har imidlertid preget landet nesten i hele dets historie. Diktatorene François Duvalier («Papa Doc») og Jean-Claude Duvalier («Baby Doc») styrte landet henholdsvis i periodene 1957–71 og 1971–86. En begynnende demokratiseringsprosess ble avbrutt av militærkupp 1991. Sivilt styre ble gjenopprettet 1994 etter hardt press fra FN og USA. Et nyttkuppforsøk ble slått ned i 2001, og i 2004 ble president Jean-Bertrand Aristide tvunget til å gå av.

Navnet Haiti er indiansk og betyr ‘høyt land’.

Haiti – geologi og landformer. Landet er fjellrikt; ca. 2/5 av landarealet ligger høyere enn 500 moh. Fire fjellkjeder av kalkstein strekker seg gjennom landet i retning øst–vest. Fjellenes høyeste partier består oftest av magmatiske bergarter, krystallinske skifre eller eldre sedimenter. Landskapet er utsatt for hyppige jordskjelv. Lengst i nord ligger Massif du Nord, som strekker seg østover inn i Dominikanske republikk hvor den kalles Cordillera Central. Sør for denne finnes de mindre kjedene Montagnes Noires og Chaînes des Matheaux. Lengst i sør ligger Massif du Sud, med landets høyeste fjell, Pic la Selle (2674 moh.), helt i sørøst. Mellom fjellkjedene finnes små lavlandsområder og forsenkninger. Størst er kystsletta langs nordkysten, Plaine du Nord, Artibonitedalen omkring Artibonite, landets største elv, og Cul-de-Sac-senkningen sør for Chaînes de Matheaux, som åpner seg ut mot den brede bukta Golfe de la Gonâve. Deler av denne forsenkningen ligger under havets overflate og er oppfylt av saltsjøer, hvorav den største er Étang Saumâtre.

Klima

Haiti ligger i den tropiske klimasone, og er hele året under innflytelse av nordøst-passaten. Terrengforholdene og beliggenhet i forhold til fremherskende vindretninger betinger betydelige forskjeller i den årlige nedbør. Generelt faller det mindre nedbør i lavlandet enn i fjellene, og nedbøren er vanligvis størst på nord- og nordøstvendte skråninger. Cap Haïtien på nordkysten mottar således 3250 mm i året, med nedbør i alle måneder, men med et maksimum om vinteren da passaten er sterkest. Port-au-Prince, hovedstaden, ligger derimot i le av de nordlige fjellkjedene, og har 1340 mm nedbør, som hovedsakelig faller i sommerhalvåret. Temperaturene skifter alt etter høyden, men ligger rundt 26 °C i årsmiddel i lavlandet.

Planteliv

Mangroveskog vokser langs kysten der landformene tillater det. Haiti hadde regnskog i nord, den er for det meste hogd ned. Mot sør og i innlandsdalene er det savanne. Tropiske og subtropiske nyttevekster som avokado, mango, lime og appelsin finnes forvillet. I de tørreste strøkene finnes steppevegetasjon med bl.a. kaktus og alfagress. I høyereliggende områder vokser fremdeles spredte bestander av barskog. Over ca. 1500 moh. blir vegetasjonen alpin. Floraen er relativt artsrik, det er registrert over 5000 arter karplanter.

Haiti – dyreliv. Pattedyrfaunaen er fattig og består vesentlig av flaggermus, gnagere og innførte arter som katter, hunder og manguster. Den sjeldne haiti-alminquien tilhører den primitive insekteterfamilien furespissmus. Sammen med en nærbeslektet art på Cuba utgjør de familiens eneste gjenlevende representanter. Fossiler av store, marklevende dovendyr er funnet på Haiti. Amerikamanat eller lamantin (en sjøku) finnes i kystfarvannet. Mange fugler knyttet til våtmarkene og kysten: brunpelikan, suler, hegrer, rikser, vadere, lattermåke og terner. Ellers finnes bl.a. papegøyer, gjøker, kolibrier, trogoner, todier og spetter. Flere av de nesten 250 artene som er observert på Haiti er stedegne for Hispaniola (Haiti og Dominikanske republikk).

Haiti – befolkning. Haiti har ikke gjennomført folketelling siden 1982 da befolkningen omfattet 5 mill. Anslagene for befolkningsvekst er derfor usikre. I 2004 ble folkemengden anslått til nær 7,7 mill. Befolkningen er ung, over 40 % under 15 år og kun 3,7 % er 65 år og eldre. Fødselsraten er anslått til ca. 34 promille og dødsraten til 13 promille. Nær halvparten av de som dør, dør av infeksjons- og parasittsykdommer. Dyp fattigdom kombinert med sammenbrudd i økonomien og i den sosiale orden har ført til stor illegal utvandring til Dominikanske republikk og USA.

95 % av befolkningen er etterkommere etter afrikanske slaver. Resten er for det meste mulatter, som gjennom det meste av landets historie har vært den styrende samfunnsklasse og gått under navnet «elite». Det er utbredt fattigdom med tilnærmet økonomisk og sosialt sammenbrudd og politisk uro. Mange mennesker har begitt seg ut på havet i elendige farkoster i håp om å nå USA, Bahamas eller andre øyer i området, og mange har tatt seg over grensen til Dominikanske republikk, hvor de lever som illegale innvandrere og arbeider på plantasjene under forhold som vanskelig kan kalles annet enn slaveri.

Befolkningstettheten er svært høy, og flere steder er befolkningstettheten så stor at de knappe jordressursene er under et stort press. Ca. 47 % bor fortsatt på landsbygda. Tettest befolket er Cul-de-Sac-senkningen med Port-au-Prince, senkningen omkring innsjøen Étang Saumâtre og Artibonite-dalen. Største by er hovedstaden Port-au-Prince med ca. 1,9 mill. innb. (2003), inkl. forsteder.

Haiti – språk. Offisielle språk er fransk og fra 1987 haitisk kreolsk (haitisk) med ordforråd i hovedsak fra fransk. Mer enn 90 % av befolkningen har kreolsk som morsmål, og de øvrige er fullt tospråklige. Kreolsk har nå et standardisert skriftspråk.

Haiti – næringsliv. Haiti er Amerikas fattigste land. Anslagsvis 80 % av befolkningen lever i stor fattigdom, og 2/3 livnærer seg av landbrukssektoren, som i stor grad består av småbruk som drives i selvforsyningsøyemed. Bruttonasjonalproduktet ble i 2004 beregnet til 1600 USD per innb. Næringslivet hemmes også av en svært ujevn fordeling. Den rikeste 1 % av av befolkningen kontrollerer 40 % av økonomien. Handelssanksjoner og annullering av all utenlandsk hjelp etter militærkuppet 1991 og frem til 1994 hadde en ødeleggende effekt på økonomien. Høy arbeidsløshet kombinert med høy inflasjon rammet befolkningen hardt. Samtidig er landet av Det internasjonale valutafondet (IMF) pålagt et strengt restruktureringsprogram for reformer i økonomien.
Landbruk

Landbruk (inklusive fiske) er sysselsettingsmessig viktigste næringsvei og stod i 2001 for over 60 % av sysselsettingen, men under 30 % av BNP. Landbruket lider av lav produktivitet, og kun 1/3 av jorden er dyrkbar. Jorden er splittet opp i svært små enheter og det brukes kun enkle redskaper. Kaffe er det viktigste salgsproduktet fra landbruket. Eterisk olje for bruk i kosmetikk og medisiner produseres også for eksport. For eget forbruk dyrkes bananer, mais, søtpoteter og ris. Sukkerrør dyrkes for produksjon av sukker og sprit. Sisalhamp produseres for eksport og for produksjon av tauverk. Imidlertid har dyrkingen av både sukkerrør og sisalhamp gått ned siden bøndene har hatt behov for mer jord for matproduksjon.

Bruken av trekull som landets viktigste brenselkilde har ført til en avhugging av landets skoger. I midten av 1990-årene var under 1 % av landets areal dekket av skog. Dette har forsterket problemene med jorderosjon.
Industri

Industrien er lite utbygd, og hindres av dårlige kommunikasjoner samt mangel på energi og råmaterialer. Nesten all industri er plassert i eller i nærheten av Port-au-Prince. Dens andel av BNP var i 2001 16 % og sysselsatte i underkant av 10 % av yrkesbefolkningen. Viktigste industribransjer er produksjonen av næringsmidler, tekstiler, lærvarer og skotøy, plast- og gummivarer.
Utenrikshandel

Siden 1965 har utenrikshandelen gitt store underskudd. De amerikanskledede handelssanksjonene 1991–94 bidrog til at både eksport- og importverdien sank betydelig. Ved opphevelsen av sanksjonene var den økonomiske verdien av importen mer enn tre ganger så stor som verdien av eksporten. Lettere industrivarer, kaffe og eteriske oljer var i 2001 viktigste eksportvarer. Mat (og levende dyr) stod samme år for 22 % av importverdien. For øvrig var maskiner og transportutstyr og fossilt brensel (petroleum) viktigste importvarer. Verdien av smuglervarer ble anslått til 2/3 av importen. USA står tradisjonelt for størstedelen av både eksporten og importen.

Haiti – samferdsel. Kommunikasjonene utenfor hovedstaden Port-au-Prince er generelt dårlige. Landet mangler jernbaner, og veinettet er stort sett i dårlig forfatning. Nye hovedveier fra Port-au-Prince til Cap Haïtien og til Jacmel er imidlertid bygd med utenlandsk bistand. Ved hovedstaden ligger en internasjonal lufthavn; flytrafikken på utlandet besørges av utenlandske selskaper. Den viktigste havnebyen er Port-au-Prince som tar hånd om 60 % av utenrikshandelen; andre havnebyer er Cap Haïtien på nordkysten, Les Cayes og Jacmel på sørkysten.

Massemedia

Landet har bare to dagsaviser, de trykkes på fransk i Port-au-Prince. De største er Le Matin (grunnlagt 1908, opplag 2007: ca. 5000) og kveldsavisen Le Nouvelliste (grunnlagt 1898, opplag ca. 6000). Andre aviser og blader trykkes på engelsk, fransk, spansk og kreolsk. Landets mediesituasjon endret seg betraktelig til det bedre etter tiden med militærdiktatur (1991–94), og arbeidsforholdene for journalister ble deretter mer normal.

Haiti har rundt 30 radiostasjoner, en statlig og resten private. Den statlige radiostasjonen (Radio Nationale d’Haïti) sender på fransk, engelsk, spansk og kreolsk. Det statseide fjernsynsselskapet Télévision Nationale d’Haïti sender i fire kanaler; hovedsakelig kulturprogrammer. I tillegg finnes det 11 private fjernsynsstasjoner, herav to som sender via kabel; den ene av disse har tre kanaler, den andre 33 kanaler. Selv om landet har mange private fjernsynsselskaper, er det bare ca. 5 fjernsynsapparater per 1000 innbyggere.

Haiti – musikk. Med den systematiske utryddelsen av urbefolkningen ble også den førkolumbianske musikken utryddet, men en rituell ringdans, areyto, er av indiansk opphav. Musikklivet, særlig folkemusikken, bærer sterkt preg av den afrikanske bakgrunnen, som bl.a. spiller en viktig rolle innenfor voodoo-kulten. Dette gjelder også populærmusikken, som har mange likhetstrekk med populærmusikken bl.a. på Guadeloupe og Martinique.

Fra 1800-tallet er det, under fransk påvirkning, utviklet et offentlig musikkliv. Musikere ble utdannet i Paris, og de fleste musikkinstrumenter ble importert fra Frankrike. Statlig musikkonservatorium ble opprettet i 1860. På tross av at musikerutdanningen domineres av europeiske idealer, er musikk i mindre former mest populær: salongstykker i form av valser og andre dansesatser, fremfor alt méringues, dessuten prosesjonsmusikk. Militærorkestre har også spilt en viktig rolle i musikklivet. Den haitianske komponisten Justin Élie (1883–1931) var internasjonalt kjent som pianovirtuos.

Haiti – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1987 er Haiti en republikk basert på prinsippet om maktdeling mellom en folkevalgt nasjonalforsamling, en folkevalgt president, en statsminister og en regjering og domstolene. I praksis har Haitis styresett mesteparten av tiden både før og etter 1987 vært preget av et autoritært presidentstyre og stadig militær intervensjon. Haitis styresett er et av de minst stabile i verden. Haitis svært ustabile og voldspregede styresett har bl.a. sammenheng med François Duvaliers undertrykkende regime 1957–71 og sønnen Jean-Claude Duvaliers fortsettelse av regimet frem til 1986 (da han flyktet). Regimet baserte seg ikke minst på presidentens private sikkerhetsstyrke, de fryktede Tontons Macoutes.

Formelt velges presidenten i allmenne valg for fem år og kan ikke umiddelbart gjenvelges. Nasjonalforsamlingen omfatter et deputertkammer med 99 medlemmer (utvidet fra 83 før valget i 2006), valgt i allmenne valg for fire år, og et senat med 30 medlemmer, valgt i allmenne valg for seks år (en tredjedel er på valg hvert annet år). Stemmerettsalderen er 18 år. Statsministeren skal velges fra det parti som har flertall i nasjonalforsamlingen.

De autoritære styreforhold har ført til omfattende sanksjoner fra andre land, noe som ytterligere har svekket en elendig økonomi. Landets politikk er primært preget av kampen om makten.
Administrativt

Administrativt er Haiti inndelt i 10 departementer og disse igjen i arrondissementer og kommuner.

Haiti – internasjonale forbindelser. Haiti er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen av amerikanske stater og Cotonou-avtalen. Landet har begrenset observatørstatus i CARICOM.

Haiti er representert i Norge ved sin ambassade i Berlin, mens Norge er representert i Haiti ved sin ambassade i Caracas (Venezuela) og generalkonsulat i Port-au-Prince.

Haiti – historie. Før Columbus ankom øya som han kalte La Isla Española i 1492, ble den bebodd av om lag en halv million taino arawak-indianere som drev jordbruk og fiske. Spanierne nærmest utryddet denne befolkningen i løpet av 50 år, bl.a. ved slavedrift på sukkerplantasjer som ble opprettet i 1506. Fra 1512 ble betydelige mengder afrikanske slaver innført. Imidlertid fant spanierne lite av interesse på den vestlige delen av øya, som i 1697 ble avstått til Frankrike. Franskmennene satte i gang opparbeidelse av den fruktbare jorden, noe som sammen med økt innførsel av slaver la grunnlaget for stor produksjon av sukker og bomull.
Opprør

I tiden rundt den franske revolusjonen i 1789 var Haiti et segregert samfunn bestående av om lag en halv million slaver, 40 000 hvite og 25 000 mulatter. Slaveloven, Code Noir, av 1685, hadde aldri gitt slavene de rettighetene som var offisielt gjeldende. De ble umenneskelig utnyttet, og dødsprosenten på plantasjene var høy. Revolusjonen i moderlandet førte til utvidet autonomi for plantasje-eierne, og mulattene fikk stemmerett. 1791 gjorde over 100 000 slaver opprør i den nordlige delen av kolonien med krav om å bli frie borgere. Under ledelse av Toussaint Louverture kjempet slavene en bitter kamp i det følgende tiåret mot franskmenn, briter, spaniere og mulattgrupper. I 1801 kontrollerte Louverture hele øya, men Napoleon intervenerte med store styrker for å gjenvinne kontrollen. Louverture havnet i fransk fangenskap hvor han døde i 1803, men hans løytnanter Jean-Jacques Dessalines og Henri Christophe tok over som ledere. Med god hjelp av en gulfeber-epidemi ble franskmennene beseiret 1. januar 1804. Dessalines proklamerte uavhengighet under det gamle navnet Haiti. Etter USA var Haiti det første landet i Amerika som fikk sin uavhengighet. Det betydde håp for slavebefolkningen i andre kolonier og skremte plantasjeeierne. Uavhengigheten ble anerkjent av Frankrike først i 1825.
Tyranni og intervensjon

Dessalines utropte seg til keiser og fortsatte kampen mot den hvite overklassen i Haiti. Dessalines ble imidlertid drept i 1806 etter å ha fordrevet og utryddet omtrent hele den hvite befolkningen. Landet ble deretter styrt av to separate regimer inntil Jean Pierre Boyer samlet landet 1820 og i tillegg erobret Santo Domingo fra spanierne. Øya var forenet inntil 1843 da opprør i Santo Domingo førte til ny deling – Haiti og den Dominikanske Republikk. Tyranniske ledere preget Haiti gjennom hele 1800-tallet, og landet var preget av økonomisk og politisk kaos. En svart overklasse vokste frem, mens fattigdommen tiltok blant det store flertall av befolkningen. I perioden 1843–1915 regjerte 22 diktatorer; mellom 1911 og 1915 ble hele sju presidenter styrtet. I 1915 intervenerte amerikanske styrker i forsøk på å bringe stabilitet. De følgende 19 årene ble Haiti styrt av en amerikansk høykommissær. I 1934 ble opposisjonen imidlertid så sterk at amerikanerne måtte trekke seg tilbake. Etter en periode på fire år med en forholdsvis progressiv politikk under Dumarsais Estimé, tok i 1950 en militærjunta makten under ledelse av oberst Paul Magloire (1907–2001).
Duvalier-dynastiet

I 1956 ble Magloire tvunget til å gå av etter seks år med vanstyre og omfattende uroligheter og streiker. Han drog i eksil, og de nye militære lederne skrev ut valg som året etter ble vunnet etter en tvilsom prosedyre av landsbylegen François Duvalier («Papa Doc»). Det svarte flertallet hadde dermed fått makten i landet, men Duvalier utviklet raskt en autoritær holdning, og politikken utspant seg heretter som rene palassintriger og sammensvergelser. Duvalier lot seg gjenvelge i de påfølgende valgene, som vakte protester langt utenfor Haiti. Kirken fikk sin frihet betydelig begrenset. Presidenten opprettet sin private hær, Tonton Macoute, som snart var fryktet for drap på opposisjonelle og andre som stod i veien for Papa Docs enevelde. USA trakk tilbake sin støtte til landet i 1963 i protest mot det politiske maktmisbruket og frykten for et fullstendig opprør. I 1964 utropte Papa Doc seg selv til president på livstid. Intellektuelle og forretningsfolk forlot i stort antall Haiti, som hadde utviklet seg til det desidert fattigste landet i Latin-Amerika. Store mengder haitianere flyktet fra terror-regimet til nabolandet hvor deres arbeidskraft ble grovt utnyttet. Regelrett slavehandel er flere ganger blitt avslørt.
Baby Docs fall

Papa Docs død i 1971 gjorde ikke slutt på eneveldet; sønnen Jean-Claude Duvalier («Baby Doc») ble samme år utropt til president på livstid. Håpet om at brutaliteten skulle modereres ble gjort til skamme. USA trenet en ny elitehær («Leopardene») som perfeksjonerte undertrykkelsen, mens Tonton Macoute holdt seg mer i bakgrunnen. På grunn av det ekstremt lave lønnsnivået i Haiti ble det i 1970-årene gjort iherdige forsøk på å lokke utenlandske investorer til landet. Mot slutten av 1970-årene utgjorde direkte amerikansk hjelp mer en halvparten av Haitis statsbudsjett; en betydelig del av midlene fant veien direkte til Duvalier-familien.

En forsiktig åpning av diktaturet fra 1977 ble fulgt av åpen opposisjon og gerilja-aksjoner. Tonton Macoute ble igjen svært aktiv, og det gamle regimet ble gjenetablert. De sosiale forholdene ble stadig forverret, politiske mord preget hverdagen, og mange forsøkte å nå USA som båtflyktninger. I 1982 forsøkte eksilhaitianere en mislykket militær landgang. I begynnelsen av 1980-årene utviklet Haiti seg til å bli en slags frihandelsstat og tiltrakk seg en mengde amerikanske selskaper i forsøket på å skape «Karibias Taiwan». Dette ble ytterligere aktuelt med Reagan-regjeringens Caribbean Basin Initiative i 1984. Likevel opplevde Haiti en stadig økonomisk forverring. Flere mennesker mistet livet i 1984 under opptøyer pga. høye matvarepriser.

I 1985 ble det holdt folkeavstemning som befestet Baby Docs presidentskap på livstid og gav ham retten til å oppnevne sin etterfølger. Mot slutten av 1985 oppstod en omfattende protestbølge i Gonaïves med påfølgende voldelig undertrykkelse. USA satte frem krav om politiske reformer. Men opprøret tiltok, og Baby Doc ble i februar 1986 tvunget til å forlate landet med amerikansk hjelp; han drog i eksil til Frankrike. Et nasjonalråd (CNG), ledet av general Henri Namphy, tok makten med løfte om å organisere valg i 1987, med deltagelse også av hittil forbudte partier.
Frie valg og nytt kupp

Etter en turbulent periode med militære presidenter, opptøyer, parodiske og voldelige valg, ble det første frie valget i Haitis historie avholdt i desember 1990. Presten Jean-Bertrand Aristide fikk hele 70 % av stemmene og tok med stor iver fatt på oppgaven med å skape orden i kaoset. Aristide fikk problemer allerede ved innsettelsen, da hans rival Roger Lafontant forsøkte seg på militærkupp uten å få tilstrekkelig oppslutning i hæren. I september 1991 ble Aristide avsatt i et militærkupp ledet av general Raoul Cédras. Parlamentet utnevnte den aldrende høyesterettsdommeren Joseph Nerette til president, mens Aristide flyktet til USA i eksil.

Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og USA innførte økonomiske sanksjoner mot Haiti og forsøkte uten hell å megle frem en anerkjennelse av Aristide som den eneste legitime presidenten. Økonomisk hjelp på 750 millioner dollar ble holdt tilbake av USA, Canada og EU. Virkningene av sanksjonene rammet særlig den allerede lutfattige befolkningen; resultatet var en økende strøm av båtflyktninger til USA. Haitis elite og militærmyndighetene tok for seg av det lille som var igjen av landets økonomi og spedde på med narkotikahandel.
FN-invasjon

Kravet om at Aristide skulle vende tilbake fikk stadig mer tyngde i Haiti hvor opptøyer, vold og undertrykkelse tiltok. FN advarte Cédras om at landet ville bli invadert hvis han ikke frivillig ville gi fra seg makten. I september 1994 gikk omsider en FN-styrke på 20 000 mann under USAs kommando inn i landet.

Invasjonsstyrkene møtte liten motstand. Hæren kapitulerte etter kort tid og ble avvæpnet og erstattet med en midlertidig FN-politistyrke. Cédras måtte innse at slaget var tapt og drog til Panama i eksil. Få dager senere ankom Aristide i triumf til hovedstaden Port-au-Prince, og situasjonen falt raskt til ro under overoppsyn av FN-styrkene. Aristide, som omtalte seg som sosialist da han ble valgt, la seg nå på en helt annen politikk for å tilfredstille Verdensbanken og USA. Landets økonomi fikk igjen vekst, inflasjonen ble redusert, næringslivet begynte å fungere igjen, og privatisering ble satt i verk. FN trakk tilbake 60 % av styrkene sine i 1995, etter at en ny politistyrke var blitt trenet opp. Parlamentsvalget 1995 ble vunnet av Aristides parti Lavalas; valget ble imidlertid kritisert for å ha vært uryddig.

Formelt sett var Aristides presidentperiode på fem år nesten utløpt, og grunnloven godtok ikke gjenvalg. René Preval fra det populistiske koalisjonen Organisation politique Lavalas (OPL) vant valget i desember 1995 med 88 % av stemmene. For første gang i landets historie overlot en valgt president embetet til en valgt etterfølger. Den politiske situasjonen var deretter forholdsvis rolig. Våren 2000 ble den siste kontingenten amerikanske FN-soldater trukket ut.

Etter at Préval ble innsatt som president i 1996, har landet vært preget av politisk uro og splittelse i regjeringspartiet. Statsminister Rosny Smarth ble kritisert av befolkningen for det storstilte privatiseringsprogrammet og kutt i offentlige utgifter som han ble pålagt av IMF, og i oktober 1997 ble han tvunget til å forlate ministerposten. Nasjonalforsamlingen nektet å godkjenne president Prévals forslag til statsministerkandidater, og landet var uten en funksjonsdyktig regjering og befant seg nærmest i et politisk vakuum. I januar 1999 oppløste presidenten like godt hele nasjonalforsamlingen, og 25. mars fikk landet sin første regjering på 21 måneder da Préval utnevnte en ny regjering med Jacques-Édouard Alexis som statsminister.

Haiti – opprør og kaos. Presidentvalget høsten 2000 brakte Jean-Bertrand Aristide til makten, for tredje gang. Han fikk over 91 % av stemmene, i et valg som ble utsatt flere ganger, boikottet av opposisjonen og sterkt kritisert av internasjonale valgobservatører. Aristides parti Fanmi Lavalas seiret stort også i parlaments- og lokalvalgene samme år, med en oppslutning rundt 80 %. Voldelige opptøyer og politisk uro rundt valget førte til at USA, EU og Canada truet med å stanse den økonomiske hjelpen til landet. Uroen ble dempet gjennom en overenskomst mellom regjeringen og 15 opposisjonspartier om et bredt sammensatt råd til å forberede og overvåke neste valg, som var planlagt i 2004. Aristide avlyste imidlertid valget, under en voldsbølge som truet med å utvikle seg til regulær borgerkrig – med 200-årsfeiringen for landets selvstendighet som en slags opptakt. Opposisjonen reagerte kraftig på avlysningen og organiserte massedemonstrasjoner med krav om Aristides avgang. Samtidig herjet væpnede kriminelle bander stadig mer fritt med plyndringstokter. Paramilitære enheter og en dødsskvadron gjenoppstod under ledelse av tidligere opprørsledere. Også regjeringen hadde sine støttespillere blant de væpnede bandene, etter hvert som myndighetenes eneste sikkerhetsstyrke, politiet, ble nedkjempet.

Samfunnet var i full oppløsning, en humanitær katastrofe rykket stadig nærmere, og flere forsøk på fredsmegling fra USA, den tidligere kolonimakten Frankrike og fra nabolandene mislyktes. Den politiske delen av motstanden samlet seg i «Gruppen av 184», etter antall partier, organisasjoner og andre aktører som stod bak. Vendepunktet kom da Aristide i mars 2004 meddelte sin avgang og drog i eksil. Styrker fra USA og senere FN gikk inn og fikk situasjonen under kontroll, og høyesterettsjustitiarius Boniface Alexandre ble tatt i ed som midlertidig president frem til neste valg.

Valg til ny president skulle opprinnelig holdes i november 2005, men datoen ble forskjøvet flere ganger. Presidenvalget 7. februar 2006 ble vunnet av tidligere president René Préval som fikk 51,2 % av stemmene. Préval ble innsatt som president 4. mai.

Voldsproblemet er imidlertid langt fra løst. Det er heller ingen bedring å spore når det gjelder korrupsjonen, ubalansen i økonomien eller den økende fattigdomskløften. Ødeleggelsene etter naturkatastrofer forsterkes av slike strukturelle forhold. I 2004 gikk nærmere 5000 liv tapt i flom- og orkanherjinger på Haiti – som figurerer som det fattigste landet, og ett av de mest urolige, på den vestlige halvkule.

Leave a Reply

Your email address will not be published.