Guyana – republikk, republikk i nordøstlige del av Sør-Amerika, ved atlanterhavskysten. Grenser til Venezuela i nordvest, Brasil i vest og sør og Surinam i øst. 3/4 av landet er dekket med regnskog. 90 prosent av befolkningen bor langs kysten, over halvparten er av indisk herkomst. Landets økonomi baserer seg på eksport av sukker, ris, bauxitt og gull.
Guyana ble opprinnelig kolonisert av nederlenderne sent på 1500-tallet, men kom i britisk besittelse 1796 og var britisk koloni (Britisk Guiana) 1831–1966; så uavhengig stat i Commonwealth, republikk 1970.
Navnet Guyana er indiansk og betyr ‘vannets land’.
Guyana – geologi og landformer. Guyana kan deles i to naturgeografiske hovedregioner: kystsletta og det indre høyland. Den ca. 60 km brede kystsletta er i stor utstrekning innvunnet land som delvis ligger under havets nivå. Den beskyttes av et omfattende system av diker og dreneringskanaler. Innenfor kystsletta stiger landet først svakt opp mot et bølget bakkelandskap, før det bratt hever seg mot det indre høyland. Høylandet består av et platå med helning mot nord, hovedsakelig bygd opp av granitter og gneiser, men også med områder av massiv grå og rød sandstein som er svært motstandsdyktig mot erosjon. Et slikt område er Pakaraimafjellene på grensen mot Venezuela og Brasil, med Mt. Roraima (2772 moh.), Guyanas høyeste fjell. Fjellene har ofte flate topper, mesa-fjell. Elvene faller bratt ned fra sandsteinsplatået og danner store fosser, bl.a. Kaieteur (226 m) i Potaroelven og King George 6-fallet (488 m) i Mazaruni. Essequibo er den største av det utall elver som strømmer mot Atlanterhavet.
Klima
Guyana ligger i det tropiske regnskogsbeltet. Temperaturene er høye hele året, og den årlige temperaturvariasjon er liten. Georgetown har således 26 °C i middel for februar og 27 °C for oktober. Nedbørmengdene er store, med to regntider (april–august og november–januar). Georgetown mottar ca. 2400 mm nedbør i året. I innlandet er nedbørmengdene noe lavere, med tendens til én regntid (april–september).
Planteliv
Floraen tilhører det neotropiske florariket. Mangrovevegetasjon og mange gressarter tilpasset salt- og brakkvann beskytter kysten mot erosjon. Innenfor kystsonen er det våtsavanne med grove, tuete gress og palmearter, bl.a. kokospalmer. Tropisk regnskog dekker ca. tre firedeler av landarealet. Den er utrolig artsrik med mange økonomisk verdifulle trær. I innlandet er det savanne som består av gressletter med enkelte treklynger og områder uten vegetasjon.
Dyreliv
Dyrelivet er meget rikt, spesielt i regnskogen. Pattedyrene omfatter bl.a. pungrotter (opossumer), maurslukere, beltedyr, dovendyr, puma, jaguar, mårdyr, halvbjørner (krabbebjørn, snohalebjørn, nesebjørn), små kattedyr, navlesvin og tapir. Stor artsrikdom blant aper (edderkoppaper, kapusineraper, silkeaper), gnagere og flaggermus. I sumpene finnes verdens største gnager, flodsvinet, og verdens største slange, anakondaen. Kaimaner lever i elvene, amerikamanat eller lamantin (en sjøku) i elver og langs kysten. Mer enn 750 fuglearter er observert i Guyana. Papegøyer, kolibrier, trogoner og tukaner er spesielt iøynefallende. Blant rovfuglene finner man konge-, svart- og kalkunkondor, flere glenter, harpyørn, rødstrupe-, svart- og gribbekarakara. Amfibier, øgler og slanger er tallrike, insektenes artsrikdom og fargeprakt er overveldende.
Guyana – befolkning. Folketallet i Guyana ble i 2004 beregnet til 705 800, med en årlig tilvekst på 0,6 %. Både fødsels- og dødshyppigheten er lav etter søramerikansk målestokk (henholdsvis 18 og 9,7 promille i 2003). Spedbarnsdødeligheten i Guyana er blant de laveste i Sør-Amerika (37,2 per 1000 levendefødte, 2004). Guyana er blant Amerikas fattigste land, og 30 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.
Guyana kaller seg selv «landet med seks folkeslag». Indere, etterkommere etter kontraktarbeidere fra India, utgjør vel halvparten av befolkningen. De fleste indere er jordbrukere og lever på kystsletta. Etterkommere av afrikanske slaver danner den nest største gruppen (36 %), og lever hovedsakelig i byene. Opprinnelig var Guyana-området (Guyana, Surinam og Fransk Guyana) bebodd av karib- og arawak-talende folk. Over 100 navngitte folk eller stammer er registrert siden erobringen. De fleste av disse er forsvunnet, men fremdeles finnes det mindre enklaver av indianere i Guyana. Enkelte grupper, som akawaio og wapixana, er relativt folkerike. De fleste indianerne holder til i regnskogene i innlandet. Resten av befolkningen er libanesere, kinesere, europeere (portugisere, briter) eller folk med blandet bakgrunn. Landet har lenge vært preget av sosiale spenninger dels grunnet motsetninger mellom ulike folkegrupper og dels på grunn av de store forskjellene mellom fattige og rike.
Landet er svært tynt befolket (3,3 per km2), og 90 % av befolkningen bor langs kysten, flesteparten på landsbygda. Hovedstaden Georgetown er eneste større by med 235 000 innb. (2004).
Guyana – religion. Kristne utgjør ca. 52 %: ca. 35 % er protestanter (den anglikanske kirke, pinsevennene og adventistene) og ca. 17 % er katolske. 34 % er hinduer, 9 % muslimer, 2 % tilhører bahai og 3 % er spiritister.
Guyana – næringsliv. Guyana er et utviklingsland hvor økonomien er sterkt avhengig av eksport av bauxitt, gull og jordbruksprodukter som sukker og ris.
Landet har opplevd en betydelig økonomisk vekst som et resultat av det økonomiske reformprogram som ble innledet i 1989. Reformer ble iverksatt i samarbeid med Verdensbanken og Det internasjonale valutafond (IMF) og innebar redusering av regjeringens rolle i økonomien, oppmuntring til utenlandske investeringer, nedbetaling av gjeld og privatisering av statlige bedrifter. Regjeringen som tok over i 1992, hadde intensjoner om å følge opp reformprogrammet, men har med lite hell prøvd seg på privatisering av bauxittverkene og sukkerplantasjene.
Landbruk, fiske
Jordbruket sysselsetter ca. 20 % av yrkesbefolkningen, og står for 36 % av BNP. Bare 2,5 % av landets areal er oppdyrket, og nesten hele dette området ligger i kystlavlandet.
Sukkerrør, som er den viktigste eksportveksten, dyrkes på store plantasjer. Etter sukker er ris den viktigste eksportveksten, og produksjonen har økt kraftig siden 1990. Dessuten dyrkes bl.a. sitrusfrukter, kakao, kokosnøtter og kaffe. På Rupununi-savannen sør i landet finnes store beiteområder, men storfeholdet begrenses av manglende kommunikasjoner med resten av landet. Også de meget store skogressursene er hittil bare utnyttet i beskjeden grad pga. vanskelige transportforhold. Fiskerinæringen er bygd ut med utenlandsk bistand, og omfatter bl.a. fangst av reker.
Mineraler, energi
Guyanas fremste mineralressurs har tradisjonelt vært bauxitt. De viktigste gruveområdene ligger rundt Linden, 105 km oppe langs Demerara River, og i nærheten av Kwakwani, 160 km oppover Berbice River. Produksjonen har sunket betydelig siden begynnelsen av 1970-årene, både på grunn av synkende priser på verdensmarkedet og pga. hard konkurranse fra andre land, som f.eks. Kina. I 1971 ble det største gruveselskapet (Alcan) nasjonalisert og hele bauxittindustrien er siden 1975 under statens kontroll og drives av statsselskapet Guymine.
Gullproduksjonen har økt betydelig siden 1986, bl.a. som et resultat av at regjeringen innførte høyere lønninger til gruvearbeiderne, for å hindre smugling av gull ut av landet. I 1993 åpnet en ny gullgruve i Omai-distriktet, og på under ti år firedoblet Guyana produksjonen av gull.
Det finnes også forekomster av diamanter, og disse gruvene har i de senere år hatt en positiv betydning for landets økonomi.
Produksjonen av elektrisk kraft var i 2001 ca. 852 mill. kWh. Landet har store uutnyttede vannkraftressurser.
Industri
Bortsett fra gruvedriften (utvinning av bauxitt, gull og diamanter) er industrien for øvrig basert på bearbeiding og foredling av råvarer fra primærnæringene. Rom, melasse, øl, hermetisk frukt, reker, ris, raffinert sukker og sigaretter står til sammen for størsteparten av industriproduksjonen. Annen industri omfatter bl.a. produksjon av tekstiler og klesvarer for hjemmemarkedet.
Utenrikshandel
I 1990-årene bedret Guyanas handelsbalanse med utlandet seg betraktelig i forhold til i 1980-årene, da landet hadde store underskudd i sin utenrikshandel.
Guyanas mest verdifulle eksportvare har tradisjonelt vært bauxitt, og i 1994 utgjorde bauxitt 14 % av landets totale eksport. Synkende priser på bauxitt i det internasjonale markedet har medvirket til en sterk satsing på gullproduksjon for eksport. I 2002 utgjorde gull 28 % av landets totale eksport. Ris har i de senere år fått økt betydning som eksportvare, og utgjorde samme år 10 % av landets totale eksport. Volummessig er sukker den største eksportvaren (ca. 30 %). Importen omfatter bl.a. oljeprodukter, forbruksvarer, matvarer, maskiner og transportutstyr. USA er en viktig handelspartner og står for ca. 1/4 av både eksporten og importen; andre viktige handelspartnere er CARICOM (Det karibiske fellesmarked), Canada, Storbritannia og Venezuela.
Samferdsel
Veinettet er godt utbygd i kystområdene, og veistandarden er god. I innlandsområdene er kommunikasjonsnettet relativt dårlig utbygd, men det er bevilget midler til å forbedre veiforbindelsen mellom gruvebyen Linden og hovedstaden Georgetown.
Guyanas viktigste havnebyer er Georgetown og New Amsterdam. Det er fergeforbindelse mellom Guyana og Surinam. Elvene i innlandet er farbare for små fartøyer, mens Demerara River er åpen for havgående skip så langt som til Linden. Jernbanene brukes utelukkende til transport av malm og gods mellom kysten og gruveområdene.
Georgetown har internasjonal lufthavn (Timehri), og det finnes mindre flyplasser mange steder ved kysten og i innlandet. Et statlig flyselskap står både for utenlandske og innenlandske flyforbindelser.
Guyana – skole og utdanning. Det er 10-årig obligatorisk skole for alle i alderen 5 til 15 år. Grunnskolen er 6-årig. Den videregående skolen er 5-årig. 98 % av barna går i den obligatoriske skolen, 70 % av ungdommene i videregående skole. Det finnes ett universitet, University of Guyana, og flere høyere utdanningsinstitusjoner, inkludert en lærerhøyskole. Analfabetismen blant voksne ble anslått til ca. 2 % i 2003.
Guyana – forfatning og politisk system; rettsvesen. Etter forfatningen av 1980, senest revidert i 2001, er Guyana en demokratisk og enhetsstatlig republikk. Lovgivende makt er lagt til nasjonalforsamlingen. Den har 65 medlemmer, valgt i direkte valg for fem år40 av plassene velges på nasjonale partilister, resten på regionale lister. Utøvende makt er lagt til en president, nominert av nasjonalforsamlingens største parti og valgt i direkte valg for fem år. Presidenten utnevner statsministeren og regjeringen, som er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.
Etniske spenninger, økonomisk krise, voksende undertrykkelse, utbredt korrupsjon og en økende isolasjon fra den vestlige verden har preget politikken i Guyana. Emigrasjon og grensedisputter med Surinam og Venezuela har også bidratt til å destabilisere statsstyret. De viktigste partiene er det afro-amerikansk baserte People’s National Congress (PNC) og det asiatisk-baserte People’s Progressive Party (PPP), som er i koalisjon med Civic-alliansen (parti med basis i forretningsmiljøet).
Administrativt
Administrativt er landet inndelt i 10 regioner, hver styrt av et valgt regionalt råd.
Rettsvesenet
Rettsvesenet er preget av britisk rett. Lokale magistratretter dømnmer i første instans. Øverste domstol er høyesterett, bestående av en appelldomstol og en øverste justisdomstol. Avgjørelser i høyesterett kan ankes inn for Den karibiske justisdomstol, som har sete i Port of Spain, Trinidad.
Guyana – forsvar. Militærtjeneste er frivillig; minstealder for verving er 17 år. Styrketallene var i 2007 anslått til ca. 900 i hæren, 100 i marinen og 100 i flyvåpenet. Flyvåpenet har 79 fly av typen Cessna–206. Den halvmilitære militsen utgjør en reservestyrke på ca. 1500.
Guyana – historie. Spanierne forsøkte allerede i 1530-årene å etablere seg på kysten av Guyana, men ble fordrevet av indianerne. Som følge av aktivitetene i Karibia opprettet det Nederlandske Vest-Indiske Kompaniet handelsstasjoner langs kysten av det nåværende Guyana mellom 1616 og 1621. Britene etablerte seg først i det nåværende Surinam i 1663, men byttet med den nederlandske kolonien Nieuw Amsterdam (New York) i 1667. Nederland kontrollerte derfor kysten av nåværende Guyana, Surinam og Guyane Française (Fransk Guyana) til 1796, da den britiske flåte tok kontroll over kysten i forbindelse med revolusjonskrigen. Nederlenderne gjenopptok kontrollen i 1802, men allerede året etter var britene på plass igjen og innlemmet i tillegg områdene Essequibo, Berbice og Demerara som fra da av ble kalt Britisk Guyana. Den endelige grensen mot Venezuela ble fastlagt i 1899, og det omstridte Essequibo-området (nærmere 2/3 av landet) tilfalt Britisk Guyana. Konflikten mellom Guyana og Venezuela om retten til Essequibo gjør seg fremdeles gjeldende, særlig etter Guyanas selvstendighet i 1966.
Nederlenderne satte i gang tobakks- og senere sukkerproduksjon i kolonien, og innførte et stort antall afrikanske slaver til formålet ettersom det ikke lyktes å tvinge den lokale indianerbefolkningen til å arbeide. Det mest berømte slaveopprøret fant sted i 1763 og resulterte i at om lag halvparten av europeerne mistet livet. Lederen for opprøret, Cuffy, blir i dag regnet som nasjonalhelt. Slaveriet ble avskaffet i 1838, og allerede i 1842 ble plantasjene rammet av omfattende streiker hvor de tidligere slavene krevde retten til egen eiendom. Fra midten av 1800-tallet begynte også indere, kinesere og syrere å immigrere til landet, og befolkningssammensetningen har satt preg på politikken.
Burnhams enevelde
Intern politikk ble allerede før uavhengigheten i 1966 preget av progressive partier ledet av intellektuelle. Cheddi Jagan og Linden Forbes Burnham utgjorde begge lederskapet i People’s Progressive Party (PPP) som ble opprettet i 1950. Selv om partiet vant en overveldende seier i 1953, ble kolonien styrt av den britiske guvernøren til det ble innført indre selvstyre i 1957. PPP ble da splittet i en indisk fraksjon ledet av Jagan og en afrikansk fraksjon ledet av Burnham. Sistnevnte opprettet sitt eget parti, People’s National Congress (PNC) som fikk makten i 1964. Burnham mottok støtte både fra USA og Storbritannia for å unngå at Jagan med sin mer ortodokse marxistiske politikk skulle komme til makten.
I 1970 proklamerte Burnham Guyana som kooperativ republikk. Mellom 1971 og 1976 ble bauxittindustrien, skipsverftene, sukker- og tømmerproduksjonen nasjonalisert. Den nye politikken gikk ut på selvforsyning, og Guyana ble sterkere knyttet til de sosialistiske landene samtidig som Burnham gjorde mye for å fremstå som en av de viktigste statslederne innenfor bevegelsen av alliansefrie stater. PNC brukte sin politiske makt til å dominere hele samfunnet og ville ikke innrømme at politikken ikke fungerte. Utbredt korrupsjon og smuglerøkonomi preget landet, og i den økende økonomiske og sosiale krisen med stor arbeidsløshet, kriminalitet og streiker, befestet endog Burnham sitt enevelde i en tvilsom folkeavstemning 1979. Mordet på forfatteren og politikeren Walter Rodney gav støtet til en politisk bevegelse over hele Karibia, og Burnhams befatning med fanatiske religiøse grupper førte til et anstrengt forhold til USA. I november 1978 ble et amerikansk kongressmedlem drept i Guyanas jungel hvor den amerikanske predikanten Jim Jones og hans People’s Temple hadde grunnlagt «Jonestown», og dramaet endte med at mer enn 900 medlemmer av sekten begikk kollektivt selvmord (se Jonestown-massakren). I forbindelse med Falklandskrigen i 1982 blusset striden om Essequibo og Venezuelas krav på området opp igjen, særlig på grunn av antatte gullforekomster.
Da Burnham døde i 1985, overtok statsministeren Desmond Hoyte som president. Hans politiske linje var sterkere konsentrert omkring landets økonomiske problemer enn den politiske prestisje og sosialistiske profil som Burnham representerte. Opposisjonspartiet PPP har gjort sterke forsøk på å oppnå en maktdeling mellom de to tradisjonelt rivaliserende partiene. Økonomiske reformer for å oppmuntre utenlandske investeringer ble påbegynt i 1986, og USA har opphevet eksportrestriksjonene til Guyana.
PPP kommer til makten
Opposisjonspolitikeren Cheddi Jagan (PPP) kom omsider til makten ved valget i 1992. PNCs nærmest urokkelige makt siden uavhengigheten fra Storbritannia har vært mulig mer pga. utstrakt valgfusk enn velgernes gunst. Jagan og PPP har i alle år anklaget PNC for å manipulere med manntallslister, og en revisjon og modernisering av manntallet fant først sted i 1991 etter sterkt press på daværende president Desmond Hoyte. Jagans regjering prøvde seg med lite hell på privatisering av bauxittverkene og sukkerplantasjene.
Da Jagan døde i 1997, ble det holdt ekstraordinært valg som ble vunnet av enken Janet Jagan. Hun gikk av i august 1999, av helsemessige årsaker, og ble etterfulgt av Bharrat Jagdeo. Siden sist i 1990-årene har de politiske målsetningene vært å forene de etniske motsetningene i landet, legge til rette for utenlandske investorer og avvikle statlig eierskap i industrien; de mest håndfaste resultatene har kommet på sistnevnte område. Den fortsatt sterke konsentrasjonen om sukkerproduksjonen øker den økonomiske sårbarheten. En tidvis væpnet grensekonflikt med nabolandet Surinam om tilgangen til oljeressurser, ble i 2004 brakt inn for en FN-domstol. I Jagdeos første femårsperiode ble landets gjeldsbyrde vesentlig redusert, men landet er sterkt avhengig av den økonomiske støtten fra USA. Ved begynnelsen av det nye hundreåret var Guyana fortsatt et av de fattigste blant Amerikas utviklede land, der 30 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.
