Guatemala. republikk i Mellom-Amerika, grenser i nord og vest til Mexico, i sørvest til Stillehavet, i sørøst til El Salvador og i øst til Honduras, Belize og Karibiske hav. Guatemala er preget av høyland med en tradisjonsbundet indiansk befolkning som utgjør flertallet i landet, mens mestisbefolkningen dominerer byene. Det er det tettest befolkede landet i Mellom-Amerika og kulturelt det mest særpregede.
Guatemala var spansk koloni i perioden 1524–1821 og hadde sete i Den mellomamerikanske konføderasjon i årene 1823–39, deretter uavhengig republikk. Siden 1970-årene har landet vært preget av stor sosial og politisk uro, noe som har ført til en fullstendig militarisering av landsbygda og geriljagrupper med krav om jordreform og sosiale rettigheter. Den indianske sivilbefolkning har vært utsatt for massive overgrep. Forhandlinger mellom regjeringen og geriljaen ble ført i Oslo fra 1990, og det ble i 1996 inngått våpenhvile mellom partene.
Guatemala – geologi og landformer. Mellom den smale kyststripen ved Stillehavet og det store skogrike slettelandet i nord og nordvest, ligger et høylandsområde som omfatter over halvparten av landets areal. Høylandet består av to hovedfjellkjeder. Den nordligste og eldste kjeden (Alto Cuchumatanes), som hever seg til mellom 2750 og 3350 moh., består vesentlig av kalkstein. Sør for disse fjellene, atskilt av en lengdedal hvor bl.a. elvene Río Polochic og Río de Matagua renner, ligger den andre hovedkjeden (Sierra Madre). Den topper seg i tallrike vulkaner, mange fremdeles aktive. Tajumulco (4220 moh.) er Guatemalas og Mellom-Amerikas høyeste fjell. Vulkanen Fuego (3763 moh.) er Mellom-Amerikas mest aktive vulkan. I dette området finnes to store innsjøer, Atitlán og Amatitlán. Mot nord går fjellene over i det tropiske, tynt befolkede lavlandsområdet Petén, som strekker seg ut på Yucatánhalvøya. Området består av et flatt kalkplatå som spesielt i sør er dekket av regnskog, mens den nordlige delen har en velutviklet karst-topografi. I sørvest faller fjellene brått ned mot stillehavskysten. Langs Stillehavet ligger en ca. 50 km bred kystslette. I øst er et smalt kystland langs Karibiske hav. Her ligger innsjøen Lago de Izabal. Guatemala ligger i en jordskjelvsone, og i 1976 ble landet hjemsøkt av flere jordskjelv som i alt kostet 25 000 mennesker livet.
Klima
Guatemala ligger i det tropiske regnskogs- og savannebeltet. Den årlige nedbørmengden er stor, over 2000 mm på enkelte fjellskråninger og langs østkysten. Temperaturene er relativt høye hele året, men veksler med høyden. De øvre deler av fjellskråningen (Boca Costa), mellom 500 og 1500 moh., har årlig middeltemperatur på 15–25 °C. De lavere delene av fjellskråningen og kystsletta langs Stillehavet (La Costa) er hetere med årsmiddel på 25–28 °C.
Planteliv
Floraen tilhører det neotropiske florariket. Skogen dekker ca. 40 % av landarealet. I lavlandet er det tropisk regnskog og flate gressletter. Skogene er rike på edle tresorter, gummitrær og palmer. Her vokser også det eviggrønne sapodilletreet. Langs kysten er det en del mangroveskog. I høyereliggende områder erstattes lavlandsvegetasjonen av barskog, savanne, og til dels steppepreget vegetasjon. I fjellskogene vokser bartrær, sypresser, vier- og eikearter. Skoggrensen går ved 3950 moh. I alt finnes det over 8000 arter karplanter i Guatemala.
Dyreliv
Rik pattedyrfauna, bl.a. pungrotter (opossumer), maurslukere, beltedyr, brølape, navlesvin, halvbjørner, mårdyr og små kattedyr. Jaguar, puma og tapir er blitt sjeldne. I elver og innsjøer finnes amerikamanat eller lamantin (en sjøku), kaimaner og krokodiller. Mer enn 700 fuglearter er observert i Guatemala. Papegøyer, trogoner, tukaner, motmoter, kolibrier og tyranner er karakteristiske. Den fargerike flekkalkunen finnes bl.a. i naturparken Tikal og den praktfulle kvetzalen (en trogon) er nasjonalfugl og har gitt navn til Guatemalas myntenhet.
Guatemala – befolkning. Guatemala hadde 2004 en folkemengde på 14,3 mill. Fødselsratene var i 2002 34,2 ‰ og dødsratene 6,7 ‰. I perioden 1993–98 var befolkningstilveksten 2,7 % årlig, i 2002 var den 2,6 %. Dette er betraktelig lavere enn i 1960- og 1970-årene. En av årsakene til dette er den store sosiale nøden på landsbygda, og at ca. 100 000 mennesker omkom under borgerkrigen. Terroren på landsbygda under den langvarige og blodige borgerkrigen førte bl.a. til at mange søkte tilflukt i byene, hvor de havnet i slummen. Det har også vært en betydelig flyktningstrøm til Mexico. Den gjennomsnittlige levealderen er 64 år for menn og 66 år for kvinner (mot 42,5 år i perioden 1950–55), men tallene er betraktelig lavere blant den indianske delen av befolkningen.
Etniske forhold
Ved siden av Bolivia har Guatemala den høyeste andelen av tradisjonell indianerbefolkning i Latin-Amerika, om lag 65 %. Drøyt 30 % karakteriseres som mestiser (lokalt kjent som ladinos), mens resten er av afrikansk og europeisk opprinnelse. Indianerbefolkningen er stolt av sin maya-opprinnelse og lever hovedsakelig i høyfjellet. De fleste lever som småbønder (campesinos) og som håndverkere.
Deres kunsthåndverk er berømt, særlig de fargerike tekstilene hvis mønster identifiserer hvor de er hjemmehørende, og som benyttes til hverdagsbruk. Det visuelle uttrykket for indiansk identitet i Guatemala er sterkt.
Bosetning
Guatemala er det tettest befolkede av landene i Mellom-Amerika (131,1 per km2), men fordelingen er svært ujevn. Jungellavlandet i Petén (nordover mot Yucatánhalvøya) er nærmest ubebodd. Omkring 65 % av befolkningen er bosatt over 1000 moh. En økende andel av befolkningen bor i byer og tettsteder. Hovedstaden Ciudad de Guatemala er Mellom-Amerikas største by med 942 300 innb. (2002), ca. 2 mill. med omkringliggende områder.
Guatemala – religion. Guatemala har full religionsfrihet. 96 % av innbyggerne er kristne (71 % katolske og 24 % protestanter). Antallet protestanter har i senere år økt kraftig, flertallet er pinsevenner. Ca. 25 % av befolkningen praktiserer samtidig tradisjonelle religioner.
Guatemala: Språk
Offisielt språk er spansk. Det finnes 22 anerkjente maya-språk med mer enn 100 forskjellige dialekter. De viktigste språkene er mam, cakchiquel, kekchi, quiché, chuj, ixil og maya-mopan.
Guatemala – næringsliv. Til tross for store naturressurser er Guatemala et fattig utviklingsland, hvor utenlandske selskaper har betydelig innflytelse. Jordbruk er den dominerende næringsveien, men synkende priser på flere viktige eksportvekster (og den politiske og sosiale uro i landet) har skapt betydelige økonomiske problemer siden slutten av 1970-årene. Bruttonasjonalproduktet (BNP) per innb. var i 2002 beregnet til ca. 1500 USD, men inntektsfordelingen er svært skjev. Siden begynnelsen av 1990-årene har turisme utviklet seg til en viktig inntektskilde for landet.
Landbruk, fiske
Landbruket sysselsetter mer enn halvparten av landets yrkesbefolkning, og står normalt for 4/5 av eksportinntektene. Jorden er ofte meget fruktbar, men erosjon er mange steder et alvorlig problem. Mesteparten av jorden eies av et fåtall godseiere og utenlandske selskaper. Småbøndene driver for det meste selvbergingsbruk, og bidrar lite til pengehusholdningen. Den viktigste salgsveksten er kaffe som alene skaffer ca. 1/5 av eksportinntektene. Det viktigste kaffeproduserende området er øvre Boca Costa. Mesteparten av produksjonen (til sammen 170 000–200 000 tonn) kommer fra store plantasjer, og ca. 1/4 fra statskontrollerte bruk. Sukkerrør er landets nest viktigste eksportprodukt, og dyrkes hovedsakelig på store gods i nedre Boca Costa. Bomullsproduksjonen ved stillehavskysten har økt sterkt, og bomull er blitt tredje viktigste eksportvekst, mens bananavlingene er blitt redusert. Det dyrkes også kardemomme, kakao, tekstilfibrer, tobakk m.m. Viktigste kornslag er mais, som kan dyrkes opp til 2500 moh.; ellers dyrkes bl.a. bønner, ris og gresskar til lokalt forbruk, men landet er ikke selvforsynt med matkorn og andre matvarer. Storfeholdet har betydning på kystsletta langs Stillehavet, og drives på store haciendas.
Guatemala er en betydelig leverandør av chicle til tyggegummiindustrien i USA. Fra skogene, særlig i Petén, fås ellers bl.a. mahogni, fargetre, seder, balsa og kautsjuk.
I samarbeid med japanske interesser er rekefiske satt i gang på stillehavskysten, og fisk og skalldyr eksporteres i beskjeden skala.
Bergverk, energi
Guatemala har små mineralske ressurser. Petroleum har vært utvunnet siden 1974, og et mindre kvantum eksporteres til tross for at produksjonen ikke er særlig stor. Det utvinnes små mengder av jernmalm, bly, sink, kobber, antimon og wolfram. Også forekomster av uran, kvikksølv og nikkel.
Forbruket av energi er generelt lavt. Petroleumsbasert energi var lenge viktigste kilde til energi (ved siden av ved). Etter en betydelig utbygging av vannkraftverk i 1980-årene kommer nær 90 % av elektrisitetsproduksjonen fra vannkraft.
Industri
Guatemala er det mest industrialiserte av de mellomamerikanske landene, men industrien bidrog likevel ikke med mer enn ca. 15 % av BNP og sysselsettingen. Etter en solid vekst i 1970-årene, sank industriproduksjonen betraktelig i 1980-årene på grunn av den politiske uroen og voldshandlingene. Det ble i 1980-årene etablert mange konfeksjonsbedrifter, de fleste med asiatisk kapital. Foruten bearbeiding og foredling av landets jordbruksprodukter blir det produsert tekstiler, papir, legemidler, kjemiske produkter, bildekk og byggematerialer m.m.
Utenrikshandel
Produksjon er i hovedsak rettet mot det mellomamerikanske markedet og har steget jevnt. Landets eksport består i hovedsak av landbruksprodukter. Kaffe, kardemomme, bomull, sukker og bananer er de viktigste. Eksporten av konfeksjonsprodukter ble mangedoblet i tidsrommet 1986–90. Importen omfatter petroleum, kjemiske produkter, maskiner og transportutstyr samt ulike konsumvarer. Den viktigste handelspartneren er USA. Andre viktige handelspartnere er de øvrige land i Mellom-Amerika (særlig El Salvador) og Mexico.
Samferdsel
Guatemala har et relativt tett veinett, spesielt i høylandet. Den panamerikanske hovedvei går gjennom Guatemala fra Mexico i nord til El Salvador i sør. Et smalsporet jernbanenett har siden 1968 vært drevet av staten. Jernbanene knytter hovedstaden til nabolandene og de viktigste havnebyene på begge kyster: Puerto Barrios ved Karibiske hav og San José og Champerico ved Stillehavet. Det statseide flyselskapet Aviateca flyr både på innlandet og utlandet.
Guatemala – skole og utdanning. Forskjellen mellom skolen på landsbygda og i byene er stor. De siste årtiers borgerkrig har også satt sine tydelige spor på utdanningssystemet. Grunnskolen er obligatorisk i 6 år fra barna er 7 år. Selv om spansk er det offisielle språket, har det siden 1960 vært lagt vekt på at barna skal kunne få begynnerundervisning på sitt morsmål. Den videregående skolen varer opptil 5 år, delt i to trinn. Det er en høy grad av privatisering av utdanningen i Guatemala. På videregående trinn går ca. 47 % av elevene i privatskoler. I 2001 begynte 85 % av barna i grunnskolen, det tilsvarende tallet for den aktuelle aldersgruppen i videregående skole var 28 %. Ifølge anslag fra UNESCO var ca. 30 % av den voksne befolkningen analfabeter i 2001.
Det er ett statlig universitet i landet, Universidad de San Carlos de Guatemala, grunnlagt 1676, og flere private høyere utdanningsinstitusjoner.
Guatemala – musikk. Musikklivet har tre dominerende tradisjoner: mayafolkets musikk, ladinomusikken med spanske røtter og kunstmusikken. Arkeologisk dokumentasjon, avbildninger og skriftlige kilder fra før og etter koloniseringen vitner om et rikt musikkliv under den gamle mayasivilisasjonen.
Indiansk musikk
Den nåværende befolkningen opprettholder i fjellområdene en av de sterkeste musikktradisjoner blant urinnvånere i Nord- og Mellom-Amerika. Musikk tillegges stor vekt innenfor både den offentlige og private sfære: i rituelle sammenhenger og feiringer knyttet til jordbruket, religiøse og verdslige høytider, så som landsbyfester og feiringer av de ulike helgener. Fløyter, trommer og spalttrommer, trompet, marimba, ulike fiolin- og gitartyper og harpe gir instrumentalmusikken en variert og festlig karakter. Vokalmusikken omfatter indianske rituelle former, og former avledet fra spansk liturgisk musikk.
Ladinomusikken
Ladinomusikken blomstrer særlig i mer urbane områder. Dens spanske røtter er tydelige, men påvirkning fra meksikansk, colombiansk og vestindisk musikk så vel som nordamerikansk popmusikk gjør seg også gjeldende. Den mest populære formen, son guatemalteco, regnes som Guatemalas nasjonaldans. Det er en pardans til sang og musikk på marimba eller 6- og 12-strengede gitarer, mindre gitarer og maracas. Noen trekk ved dansen (stampingen med føttene) minner om spansk flamenco.
Det mest populære folkeinstrumentet, som har vunnet innpass i både maya- og ladinomusikken, er marimba, en xylofon med stemte kalebassresonatorer, trolig av afrikansk opphav og innført med slavene i tidlig kolonitid. Ved feiringen av uavhengigheten i 1821 fikk marimbaen status som nasjonalinstrument.
Kunstmusikk
Innføringen av spansk kirkemusikk tok til umiddelbart etter erobringen. Katedralen i Ciudad de Guatemala (bygd 1534) ble et viktig musikalsk senter. Komposisjoner av spanske og flamske mestere, så vel som av lokale musikere, ble fremført. Kirken var nærmest enerådende innenfor kunstmusikken frem til 1800-tallet, da et offentlig musikkliv tok form. Guatemalas filharmoniske selskap ble opprettet 1813, nasjonalt musikkonservatorium 1880. Impulser fra europeisk romantikk danner noe av bakgrunnen for bestrebelsene på å skape en nasjonal kunstmusikk med røtter i folkemusikken. Komponisten og pianisten Luis Felipe Arias var en viktig forgrunnsfigur på denne tiden. Etter revolusjonen 1944 har det skjedd en utbygging av orkestre, kor og akademier til et moderne musikkliv på internasjonalt nivå. Blant de ledende komponister er Joaquín Oreallana og Jorge Sarmientos.
Guatemala – forfatning og politisk system. Guatemala er en sentralisert og formelt demokratisk republikk. Etter forfatningen av 1986, revidert i 1994, er lovgivende myndighet lagt til en folkevalgt nasjonalkongress med 158 medlemmer (fra 2003) og utøvende myndighet til en folkevalgt president. Både kongress og president velges for fire år. Stemmerettsalderen er 18 år; medlemmer av de væpnede styrker har ikke stemmerett. Styret har vært preget av stor ustabilitet. Partiene er løst bygd opp, og de splittes og reorganiseres ofte; partipolitikken er til dels preget av personer og familier.
Administrativt
Administrativt er Guatemala inndelt i 22 departementer, hvert ledet av en guvernør utnevnt av presidenten. Hovedstaden utgjør et eget administrativt område. Departementene er inndelt i kommuner, styrt av ordførere.
Guatemala – forsvar. Det er allmenn verneplikt for menn fra fylte 18 år, og førstegangstjeneste på 30 måneder etter uvelgelse. Styrketallene var i 2007 ca. 13 400 for hæren, ca. 1000 i marinen 1500 og 1070 i flyvåpenet. I tillegg kommer halvmilitære styrker på ca. 19 000. Alle forsvarsgrener er forholdsvis lett bevæpnet.
Guatemala – historie. Guatemala er ved siden av Honduras og Yucatán det opprinnelige hjemsted for mayakulturen, en kultur som stort sett var gått til grunne før den europeiske invasjonen. Jordbruk har vært drevet helt siden 7000 f.Kr., og bysamfunn har eksistert siden begynnelsen av vår tidsregning. Flere ruinbyer, spesielt i provinsen Petén, vitner om meget høyt utviklede kulturer (maya).
Det nåværende Guatemala ble innlemmet i visekongedømmet Mexico da en av Cortés’ offiserer, Pedro de Alvarado, ankom i 1523. Spanierne fant sølvforekomster i området rundt Huehuetenango, men ellers fant de små rikdommer. Gods ble etablert i høylandet omkring Antigua (grunnlagt 1527) som var koloniens bysentrum. Kolonistene utviklet en mestisbefolkning ved inngifte med indianske kvinner. Godsene ble drevet etter føydale retningslinjer hvor spanierne hersket over indianske festebønder.
Selvstendighet
Mellom-Amerika ble erklært selvstendig i Ciudad de Guatemala 15. september 1821. Etter å ha hørt under Mexico i to år, ble Mellom-Amerikas Forente Stater proklamert i 1823. Rivaliseringen mellom de forskjellige medlemsstatene førte til at føderasjonen falt fra hverandre i 1839, og innbyrdes kriger preget den følgende perioden. Den sterkt konservative Rafael Carrera styrte Guatemala 1838–65 med et diktatur rotfestet i storgodsene og kirken. Den omstridte traktaten vedrørende Belize ble undertegnet i 1859, og forholdet til Storbritannia har siden vært dårlig. Under Justo Rufino Barrios (1873–85) fikk liberalismen sitt gjennombrudd i Guatemala. Det førte til at kirken mistet mye av sin makt, og at indianerne ble fortrengt til høylandet for å vike plass for kaffeplantasjer og nye europeiske immigranter. Indianerne ble fratatt jorden og ble i stor grad dagarbeidere. Mot slutten av århundret var det tilløp til flere opprør blant indianerne.
Amerikansk innblanding
Manuel Estrada Cabrera ledet et meget voldelig diktatur fra 1898 til 1920. I hans periode utviklet kaffebaronene seg til den mektigste gruppen i landet. Særlig tyske immigranter var innflytelsesrike, og Tyskland var en viktig handelspartner. Fra 1906 begynte også amerikanske interesser å gjøre seg gjeldende, særlig innen banansektoren hvor United Fruit Company var i ferd med å utvikle seg til en gigant. Radikale fagforeninger ble opprettet i 1920-årene, og det ble gjennomført omfattende streiker i forbindelse med Cabreras fall i 1920. Etter en periode med skiftende regjeringer og innblandinger fra den amerikanske hæren, kom Jorge Ubico til makten i 1931 som leder for et nytt militærdiktatur. Dette var under den store depresjonen, og Guatemala begynte så smått å utvikle sin egen industri. Indianerne ble underlagt nye lover som forpliktet dem til å arbeide deler av året for kaffebaronene.
Ubico ble tvunget til å gå av i 1944 etter å ha utviklet en ren politistat. En ny grunnlov ble utarbeidet, og året etter ble Juan José Arévalo landets første valgte president. Flere reformer ble utarbeidet, og Arévalo overlevde en rekke attentatforsøk. I 1950 vant forsvarsministeren Jacobo Arbenz Guzmán valget, og reformene ble mer drastiske. En omfattende jordreform innebar også tildeling av brakkliggende jord som tilhørte United Fruit Company. Viktige aksjeeiere i dette selskapet var brødrene Dulles, henholdsvis amerikansk utenriksminister og sjef for CIA. Reformene ble betraktet som kommunistiske av amerikanerne, som utrustet en invasjonshær i Honduras under ledelse av Carlos Castillo Armas. USA gav også den nødvendige flystøtten og politisk støtte gjennom Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) som førte til at Arbenz ble styrtet i 1954. Carlos Castillo Armas overtok som president, og hans fascist-inspirerte parti Movimiento de Liberación Nacional (MLN, Den nasjonale frigjøringsbevegelse) begynte en utrenskningsoperasjon av politiske motstandere og utførte massakrer på bondefamilier som hadde blitt tildelt jord under Arbenz. De amerikanske selskapene fikk tilbake sine eiendommer, og økonomisk fikk USA større innpass i landet enn noensinne.
Militærstaten
Castillo Armas ble myrdet i 1957, og en eldre general fra Ubico-epoken, Miguel Ydígoras Fuentes, overtok presidentmakten. Den nye presidenten manglet tillit både hos de yngre offiserene og blant borgerskapet. Et mislykket kuppforsøk i 1960 ble fulgt av arbeider- og studentopptøyer i 1962 som også var spiren til Guatemalas geriljabevegelse. Ydígoras ble avsatt ved et kupp i 1963, og forsvarsministeren, general Enrique Peralta Azurdia tok over. Unge offiserer som Marco Antonio Yon Sosa og Luis Turcios Lima la grunnlaget for geriljaen på denne tiden, og den hadde sin største styrke i perioden 1965–67. Peralta prøvde å moderere regimet og skrev ut valg i 1966 som ble vunnet av Arbenz’ gamle Partido Revolucionario (PR, Revolusjonære parti) som stilte opp mot MLN og det nye militærpartiet PID. Den nye sivile presidenten, Julio César Méndez Montenegro, styrket forholdet til USA og nærmest utryddet geriljaen på kort tid. Méndez hadde et nært samarbeid med hæren og fikk innført økonomiske reformer som styrket Guatemala betydelig samtidig som støtten fra USA økte. Innenfor det mellomamerikanske fellesmarkedet CACM utviklet Guatemala seg til å bli det økonomisk sterkeste landet, etter hvert også med en del industri til å forsyne hele det mellomamerikanske markedet.
I 1970 ble General Carlos Araña Osorio president for MLN. Han sørget for at hæren ble en viktig økonomisk faktor som jordeier og innen industrisektoren; til og med Hærens Bank ble opprettet. Hæren utviklet seg til å bli en uavhengig maktfaktor i landet, noe som fortsatte i 1974 under den norskættede generalen Kjell Eugenio Laugerud García. Laugerud forsøkte med moderate reformer, men hadde ingen reell makt. I 1976 ble Guatemala rammet av et kraftig jordskjelv hvor 23 000 mennesker mistet livet og om lag en million ble hjemløse. Laugeruds presidentperiode tok slutt med massakren i Panzos i mai 1978 der indianere ble fordrevet fra jorden som generalene tok over. Protestaksjonene som fulgte førte til nye blodbad, og general Fernando Romeo Lucas García tok makten.
Geriljaen
Mot slutten av 1970-årene ble Lucas García stående alene i Mellom-Amerika. President Jimmy Carter forbød mer amerikansk militærhjelp til militærdiktaturet. Geriljaen var på offensiven igjen i begynnelsen av 1980-årene. I 1982 ble flere geriljagrupper forent i La Unidad Revolucionaria Nacional Guatemalteca (URNG, Guatemalas Nasjonale Revolusjonære Enhet). Geriljagruppene fikk stor tilslutning, men hærens gjengjeldelsesaksjoner og aktivitetene til dødsskvadronene førte til at titusenvis av indianere foretrakk flyktningetilværelsen i det sørlige Mexico. Indianerne i Guatemala, som utgjør nærmere 70 % av befolkningen, er splittet i 22 forskjellige språkgrupper, og med mangel på enhet mellom dem har det også vært vanskelig for geriljaen å vinne deres tillit. Volden i Guatemala ble også rettet mot fagforeningsvirksomheten, noe som blant annet førte til en internasjonal boikottaksjon av Coca Cola i 1980 og 1984.
Mot sivilt styre
Lucas Garcías tyranni ble avløst av valg i 1982. Før hærens seierherre, general Ángel Aníbal Guevara Arce kunne tiltre, ble det satt frem klager om valgfusk. Valget ble annullert, og en junta under ledelse av general Efraín Ríos Montt tok makten. Ríos Montt var sterkt preget av religiøs fanatisme, og Guatemala hadde siden jordskjelvet i 1976 hatt stor pågang av religiøse grupper, særlig fra USA. Ríos Montts program gikk ut på å passivisere indianerne ved å drive dem sammen i spesielle militærbevoktede landsbyer for å skille dem fra geriljaen, opprette sivilpatruljer under tvang og drive klappjakt på geriljaen.
I august 1983 foretok forsvarsministeren Óscar Humberto Mejía Victores militærkupp og lovte overgang til sivilt styre. Hæren hadde fått kontroll over landsbygda, og geriljaen var på defensiven. I 1984 ble det valgt en grunnlovgivende forsamling, og valg ble forberedt i slutten av 1985. Vinneren av valget ble kristeligdemokraten Vinicio Cerezo Arévalo. Han var en viktig initiativtaker til den mellomamerikanske fredsplanen, men klarte ikke å rokke ved de grunnleggende maktfaktorene i landet. Hans etterfølger, Jorge Serrano Elías, som ble valgt i 1990, hadde ingen heldig hånd med sin politikk. I et forsøk på å kopiere taktikken til president Alberto Fujimori i Peru foretok Serrano et indre kupp i mai 1993 og satte både nasjonalforsamlingen og høyesterett ut av spill. Serranos autoritære forsøk mislyktes imidlertid, og han drog i eksil til Panama.
Nasjonalforsamlingen valgte overraskende ombudsmannen for menneskerettigheter, Ramiro de León Carpio, som interimspresident frem til valget 1995, som ble vunnet av Partiet for nasjonens fremskritt (Partido de Avanzada Nacional, PAN) med Alvaro Arzú Irigoyen som presidentkandidat. Viktige målsetninger for den nyliberale forretningsmannspregede regjeringen var en ferdigforhandlet fredsavtale med geriljaen og modernisering av staten. Fredsavtalen ble omsider undertegnet i desember 1996. Avvæpning og gjenintegrering i samfunnet av geriljaen fant sted i 1997. Hæren ble redusert og militærbaser ble nedlagt. De siste flyktningene vendte tilbake i 1998.
I april 1998 ble lederen for den katolske kirkens menneskerettighetskommmisjon, biskop Juan Gerardi, myrdet etter å ha fremlagt kirkens grundige rapport om overgrep mot sivilbefolkningen under borgerkrigen. En folkeavstemning i mai 1999 avviste reformer i grunnloven som bl.a. ville lovfeste fredsavtalene. Allmenne valg i november 1999 ble en solid seier for opposisjonspartiet Guatemalas republikanske front (Frente Republicano Guatemalteco, FRG) som i januar 2000 dannet regjering under ledelse av Alfonso Portillo.
Sannhetskommisjonen
I februar 1999 presenterte Sannhetskommisjonen for Guatemala sin rapport om borgerkrigen, «Guatemala: Memoria del silencio». Rapporten gir Staten og den militære ledelsen ansvaret for et overveiende flertall av menneskerettighetsbruddene i den perioden borgerkrigen varte (det vil si fra 1962 til 1996). Kommisjonen anslår at til sammen mer enn 200 000 mennesker ble drept under den nesten 35 år lange borgerkrigen; i tillegg ble mellom 500 000 og 1,5 millioner mennesker drevet på flukt både innad i Guatemala og over landets grenser. I rapporten er det dokumentasjon om 42 275 av ofrene for volden. Regjeringen roste kommisjonens arbeid, men sa at hæren nå er en reformert og forbedret institusjon og at videre etterforskning ikke er nødvendig.
Presidentvalget 1999 ble vunnet av Alfonso Antonio Portillo Cabrera fra høyrepartiet FRG (Frente Republicano Guatemalteco). Portillo ble valgt på løfter om å bekjempe korrupsjonen og fattigdomskløften – 80 % av befolkningen antas å leve under fattigdomsgrensen – men han nådde aldri særlig langt. Ved presidentvalget i romjulen 2003 vant den konservative kandidaten Óscar Berger over sosialdemokraten Alvaro Colom, begge med bakgrunn som næringslivsledere. Portillo Cabreras partifelle, Guatemalas tidligere diktator Efraín Rios Montt, ble imidlertid slått ut i første valgomgang, noe som viser at FRG-partiet ikke har fått noe grep om befolkningen.
Selv om Guatemala stiller usedvanlig svakt i de fleste kategorier av sosial utvikling, har landet den mest dynamiske og industrialiserte økonomien i Mellom-Amerika, lav inflasjon og jevn økonomisk vekst – og har vært blant USAs fremste latinamerikanske partnere i arbeidet med en all-amerikansk frihandelsavtale. Det er derimot bare en beskjeden del av befolkningen som har utbytte av fremgangen.
