Grønland, grønlandsk Kalaallit Nunaat. Jordens største øy. Grønland ligger i det nordlige Atlanterhavet og er naturgeografisk en del av Nord-Amerika. Nærmeste nabo er Canada mot vest; ved Naresstredet i Nordgrønland er det kun 26 km til den kanadiske øya Ellesmere Island, mens Baffinbukta og Davisstredet lenger sør er 350–700 km bredt. Mot øst skiller Grønlandshavet og det 300 km brede Danmarkstredet Grønland fra Island.
Grønland er en del av det såkalte Rigsfællesskab (Danmark, Færøyene, Grønland) og har siden 1979 hatt vidstrakt selvstyre, Hjemmestyret.
Styreform og politisk system
Hjemmestyreloven av 1978 trådte i kraft 1979 etter en folkeavstemning. Ifølge denne er Grønland et særlig «folkesamfunn» innenfor det danske rike. Hjemmestyret omfatter det meste av den indre politikk, mens utenriks- og forsvarspolitikk hører under den danske regjering. Grønland hadde et flertall av nei-stemmer ved folkeavstemningen om EF 1972, men måtte følge med Danmark inn. Etter en ny folkeavstemning 1982 meldte Grønland seg ut av EF 1986. I 1984 ble Grønland medlem av Nordisk Råd. Landet ser imidlertid også i stigende grad vestover og styrker samarbeidet med inuitene i det nordlige Canada og i Alaska.
Økonomisk får Grønland tilskudd fra Danmark. Tilbakegangen for det tradisjonelle naturalhusholdet og tilflyttingen til tettstedene har skapt store utfordringer for landets økonomiske og sosiale politikk, og Grønland har blitt mer avhengig av Danmark (og EU). Den ambisiøse velferdspolitikken hadde ikke vært mulig uten dansk støtte. Grønland velger to mandater til det danske Folketinget.
Hjemmestyret ivaretas av den lovgivende forsamling, landstinget, valgt i allmenne valg for fire år, og det utøvende organ, det parlamentarisk ansvarlige landsstyret. Landstinget har 31 medlemmer. Alle som er bosatt på Grønland, som er over 18 år og har dansk statsborgerskap, har stemmerett til landstinget. Politikken domineres av tre partier, det sosialdemokratiske Siumut (fremskrittspartiet), det sentrum-høyreorienterte Atássut (solidaritetspartiet) og det nasjonalistisk-sosialistiske Inuit Ataqatigiit (det inuitiske brorskap). Siumut har i hele hjemmestyretiden vært det største partiet, men har til dels måttet styre i koalisjon med ett av de andre partiene.
Administrativt
Administrativt er landet inndelt i 18 kommuner og tre landsdeler. Vestgrønland Kitaa) har 15 kommuner, Nordgrønland (Avannaarsua) har en kommune og Østgrønland (Tunu) har to kommuner. Kommunene ledes av valgte kommunestyrer.
Rettsvesen
Danske lover vedtatt etter grunnlovsreformen i 1953 gjelder, hvis ikke annet er bestemt, også for Grønland. Men det er i tillegg en omfattende egen lovgivning for Grønland. Domsmyndigheten utøves i første instans av legdommere i 18 distriktsretter, en i hver kommune. Appeller behandles av landsretten i Nuuk. Alvorlige saker behandles i første instans av landsretten. Da fungerer Østre landsret i København, eventuelt høyesterett, som appellrett. Den øverste påtalemyndighet ligger hos politimesteren i København.
Grønland – forsvar. Danmark har ansvaret for forsvaret, og Grønland hører inn under NATO. Ved en avtale i 1951 fikk USA opprette en ny flybase ved Pituffik (Thule Air Base), ca. 6 km fra inngangen til North Star Bay på Grønlands nordvestkyst. Denne har stor betydning for forsvaret av Nord-Amerika og er et senter for elektronisk varsling av raketter. Det danske forsvar på Grønland har sin base ved Kangilinnguit (Grønnedal), en marinestasjon i det sørlige Kitaa, overtatt fra amerikanerne i 1951. Herfra ledes også fiskerioppsyn, isrekognoseringen og redningstjenesten på havet. Et mindre antall grønlendere opptas årlig til militærutdannelse.
Planteliv
Fordi Grønland strekker seg over 23 breddegrader, er betingelsene for plantelivet meget vekslende. Lengst sør, i Qaqortoq-distriktet, er det etter polare forhold frodig vegetasjon. På særlig beskyttede steder inne i fjordene vokser det pen, småvoksen bjørkeskog (trærne kan bli opp til 4–5 m høye) og saftig, grovvokst pilekratt. Nordover blir trærne etter hvert mindre og mer forkrøplet, men det finnes på sine steder en meget rik flora av frøplanter. I alt finnes det bortimot 450 arter av frøplanter på Grønland. Det er også en meget rik vegetasjon av moser og lav, også på steder som ellers virker golde og øde. Selv Grønlands nordligste område, Peary Land, har en forbausende rik vegetasjon. Av bær finner man to sorter, krekling og skinntryte. Den siste vokser enkelte år i store masser helt opp til Nordgrønland, og utmerker seg ved en usedvanlig fin smak.
Grønland – dyreliv. Grønland har åtte landpattedyr: rein, moskusfe, isbjørn, polarulv, polarrev, røyskatt, polarhare og halsbåndlemen. Reinen, som opprinnelig var vidt utbredt og tallrik, er gått sterkt tilbake, sannsynligvis grunnet overbeiting og lengre perioder med ugunstig vinterklima. Den er forsvunnet på nord- og østkysten, men finnes ennå hist og her i innlandsstrøkene. Moskusfeet holder til på det nordøstlige Grønland, og er fremdeles meget tallrik enkelte steder. Isbjørnen forekommer rundt hele Grønland, men er forholdsvis sjelden i sør og lengst i nord. Også polarreven (hvit- og blårev) finnes rundt hele Grønland. Blåreven synes stort sett å være konsentrert ved fuglefjellene, og bestanden varierer lite, mens hvitreven (lemenreven) følger lemenen i dens syklus. Polarharen er mest tallrik på Nordgrønland. I motsetning til vår norske hare kan den opptre i flokker på flere hundre dyr.
Havet rundt Grønland yrer av plankton og virvelløse dyr og gir næring til en rik fauna. Periodevis forekommer store mengder reker. Seks selarter finnes her: hvalross, blåsel, klappmyss, grønlandssel, ringsel og steinkobbe. Av hvaler forekommer minst ti tannhvaler og seks bardehvaler, men bare narhval, hvithval og grønlandshval oppholder seg hele året ved Grønlands kyster. De øvrige er sommergjester fra Atlanterhavet. Grønlandshvalen, som engang fantes i store mengder, ble nesten utryddet og er nå en sjeldenhet. Av fisk finnes ca. 100 arter; de viktigste er torsk, kveite, lodde (angmagset) og håkjerring, samt sjørøye, som går opp i elver og vann for å gyte. Mer enn 225 fuglearter er observert på Grønland. Av disse er i overkant av 50 funnet hekkende, hvorav 28 er delvis trekkfugler. Av de resterende 23 er det noen få landfugler, bl.a. grønlandsrype, snøugle, jaktfalk (grønlandsfalk), ravn og snøspurv. De øvrige er svømmefugler, som havelle, gråmåke, krykkje, lomvi, teist og alkekonge.
Generelle trekk
Grønlands innlandsis har stor betydning for klimaet da den er en betydelig kuldekilde og da den danner en effektiv barriere for luftstrømmer i retning vest–øst. Luftstrømmer fra vest blir gjerne bøyet av mot nord og bidrar til et relativt mildt klima langs vestkysten. På østkysten blir det ofte et «le-lavtrykk» som forsterker vestavinden i nordlige Atlanterhavet og letter utstrømning av polarluft. Den store produksjonen av kaldluft over innlandsisen forårsaker ofte fallvind av bora-karakter i fjordstrøkene. Det blir kuling, til dels storm, som svekkes med avstanden fra land.
Innlandsisen
Over innlandsisen har klimaet et temmelig ensartet preg med gradvise overganger bestemt av breddegrad, avstand fra kysten og høyde over havet. Den sørlige delen blir ofte krysset av nedbørsystemer knyttet til polarfronten. I en maksimalsone innenfor vestkysten går årsnedbøren opp i over 500 mm. Lengst i nord er årsnedbøren til dels under 100 mm. Skydekket er mindre enn ved kysten, og skyene er vannfattige.
Store deler av året dannes det over innlandsisen et tynt lag med sterkt avkjølt luft, en bakkeinversjon, som skråner parallelt med isflaten nedover mot kysten på begge sider. Luften over isen er kaldere, dermed tyngre enn luften i samme nivå av den frie atmosfæren. Det oppstår en «inversjonsvind» idet luften siger nedover og avbøyes til høyre pga. jordrotasjonen. Vinden er i middel ca. 45° på høydekotene. Denne snoen kan blåse med jevn styrke og retning i dagevis, iblant forstyrret av vandrende værområder av ulike slag. Herskende vind i bakkenivå blir sørøstlig langs vestskråningen, nordvestlig langs østskråningen. Hyppighet av kuling og storm er relativt liten, langt mindre enn i norske fjelltrakter. Lave skyer, tåke og snødrev gir ofte white out, dvs. et skyggeløst lys som vanskeliggjør orientering.
Temperaturmidlene for januar er fra ?30 °C til ?40 °C, for juli fra ?10 °C til ?15 °C.
Vestkysten
Terrenget virker sterkt inn på luftstrømmene og på lokalklimaet generelt; ofte er det stille eller moderat fralandsvind. Bare i en kortere sommersesong vil pålandsvind være hyppigst. Kaldeste måned er januar, til dels februar ved kysten. Månedsmidlene er ca. ?5 °C i sør, ca. ?25 °C i nord. Minimumstemperaturene kan gå ned i ?25 °C i sør og ?45 °C lengst nord. Det har like fullt forekommet varmegrader i alle årets måneder. Kaldt vann fra Østgrønlandsstrømmen gjør at middeltemperaturen for juli og august blir så lave som ca. 5 °C lengst sør. I skjermede områder omkring 64° n.br. går den opp i 10 °C, men synker så til ca. 5 °C lengst nord. Høyeste observerte maksimumstemperaturer er ca. 20 °C. Årsnedbøren er ca. 750–1000 mm i sør, ca. 500 mm i den midtre del med minking til ca. 200 mm i nord. Tåke og tåkeskyer er vanlig, særlig i sommerhalvåret.
Østkysten
Middeltemperaturen i vintermånedene er fra ?5 °C til ?10 °C i sør, rundt ?20 °C ved 74° n.br. og ?30 °C ved nordkysten der det gjerne er kaldest i mars. Sporadiske milde luftstrømmer som krysser innlandsisen, kan gi føn på lesiden, med varmegrader selv midtvinters. Somrene er kjøligere enn på vestsiden, men med med store lokale variasjoner. Julimidlene ligger rundt 5 °C, til dels litt høyere i sør. Høyeste maksimumstemperaturer er fra 15 °C til 25 °C. Årsnedbøren avtar fra over 1000 mm i sør til ca. 200 mm i nord. Tåke og lave tåkeskyer setter sitt preg på sommeren.
Grønland – geologi og landformer. Grønland ligger i Arktis og har polarklima overalt; lave trær finnes kun i enkelte lune, sørvendte daler. Over 80 % av arealet er permanent dekket av is, Innlandsisen, som er opptil 3 km tykk. Iskappen beveger seg langsomt mot kysten, og når den flere steder. Ved Ilulissat på vestkysten kalver isen med store isfjell som langsomt flyter ut i Davisstredet, 70 mill. tonn is om dagen. (Ilulissat Isfjord ble 2004 ført opp på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv.) Resten av Grønland, et areal på størrelse med Norge, er uten snø- eller isdekke i en kortere eller lengre tid av sommeren. I sørlige Grønland er sommeren lang nok til å gi grobunn for en frodig gressvekst. Det er bakgrunnen for at de første nordboere kalte det nye landet for Grønland. Langs kystene ligger flere fjellkjeder som sperrer for isbevegelsene; høyest er Gunnbjørn Fjeld (3700 moh), en nunatak i sørøstlige Grønland. Berggrunnen har vært geologisk stabil i mange år; størstedelen er et grunnfjellsskjold, som bl.a. rommer meget gamle geologiske formasjoner. Ved Godthåbsfjorden har man funnet verdens eldste kjente bergarter, 3800 mill. år gamle jernmalmer. Store deler av kystene er kun farbare i en kort periode på sensommeren, og lengst mot nord er det alltid fast is. Fra Ishavet i nord føres storisen med havstrømmene mot sør. På Grønlands østside føres isfjellene tett ved kysten, sør for Kap Farvel (Grønlands sørligste punkt) og herfra mot nord, stadig tett ved kysten. Det betyr at byene i det sørlige Vestgrønland har vanskelige seilingsforhold om våren. Strømmene i Davisstredet derimot fører isen nordfra over mot Canadas kyst, således at vestkysten helt opp til Disko Bugt er noenlunde isfri året rundt. Området kalles Åbentvandsområdet (eller i Grønland bare Kysten), og her bor nesten hele befolkningen.
Grønland – utforsking. Ifølge et middelalderskrift, Navigatio Sancti Brendani Abbatis, antakelig fra ca. 800, er det mulig at den irske munken Brendan på 500-tallet seilte langs østkysten av Grønland på en ferd som kan ha brakt ham til Newfoundland. Nordmannen Eirik Raude, som hadde bosatt seg på Island, oppdaget Grønland og foretok de første undersøkelser av landet, og nordmenn og islendinger koloniserte det og bidrog til utforskningen, ikke bare av Grønland, men av store deler av det arktiske området, slik at den oppfatning av de nordlige polaregners geografi som var herskende i middelalderen, stammer fra norske og islandske kilder.
Gamle kart
Cantinokartet fra 1502 er det første, kjente kart over Grønland. Det viser den sørlige halvdelen av øya, med to portugisiske flagg som begrenser et område på østkysten, trolig markering av en reise som portugiseren Caspar Corte-Real foretok i år 1500.
Hans Egede foretok, særlig 1723 og 1724, utstrakte reiser på Grønland og grunnla den nyere tids kjennskap til landet. Av nordmenn som i foreningstiden bidrog til innlandsisens utforskning, kan nevnes Mathis Jochimsøn, som 1732–33 foretok en økonomisk-mineralogisk undersøkelsesreise på vestkysten, og Aron Arctander, J. Chr. Mørch og andre.
Siden 1814 har Danmark hatt en ledende stilling i Grønlands utforskning. Her må nevnes H. Rinks geologiske undersøkelsesreise 1848–50, som ble innledningen til en utstrakt vitenskapelig og praktisk virksomhet. I 1878 ble Kommissionen for Ledelsen af de geologiske og geografiske Undersøgelser i Grønland opprettet, og denne har hatt stor betydning for landets utforskning. På vestkysten var det W. A. Graah som 1823–24 skaffet de første nøyaktigere karter. På østkysten arbeidet også Graah 1829–30, K. Koldewey 1869–70, G. Holm 1883–85, C. Amdrup 1889–1900 og A. G. Nathorst (1899), og lengst nordpå Mylius Erichsen 1906–08 og Ejnar Mikkelsen 1909–12, og i de midtre partier av østkysten C. Ryder 1891–92 og Lauge Koch fra 1916. Nordgrønland ble kartlagt av en rekke britiske og amerikanske ekspedisjoner på 1800-tallet. Her kan særlig nevnes Robert Peary. Fra 1907 av er nordkysten også blitt utforsket av danske ekspedisjoner under Knud Rasmussen, Peter Freuchen og Lauge Koch. Rasmussen opprettet stasjonen Thule 1910 og ledet to Thuleekspedisjoner 1916–18. Lauge Koch fløy fra Spitsbergen til nord for Peary Land 1933, og Eigil Knuth overvintret 1947–50. I 1946 opprettet den danske stat Grønlands Geologiske Undersøgelse, som har sendt store ekspedisjoner til Grønland og foretar en geologisk kartlegging i målestokk 1:500 000 og 1:100 000.
Fridtjof Nansen, som foretok den første krysning av Grønlands indre 1888, var banebryteren for utforskningen av innlandsisen. Senere viktige bidrag er gjort av amerikanerne Robert Peary og Wm. Hobbs, sammen med nordmannen Eivind Astrup, dansken I. P. Koch, franskmannen de Quervain, tyskeren Alfred Wegener, britene H. G. Watkins og Martin Lindsay, nordmennene A. Høygaard og M. Mehren. Franskmannen Paul-Émile Victors ekspedisjon og den britiske ekspedisjon under C. J. W. Simpson 1952–54 hadde begge overvintringsstasjoner på innlandsisen og foretok ekkomålinger av istykkelsen. Et stort fremskritt for kartleggingen av Grønland ble gjort da man innførte kartlegging fra luften, som for første gang ble tatt i bruk av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser på Østgrønland 1932. Også innlandsisen er blitt utforsket ved flyekspedisjoner. En pioner her var den tyske flyver Wolfgang von Gronau, som 1931 fløy over innlandsisen fra Ittoqqortoormiit til Maniitsoq.
Det er også blitt anlagt en rekke vitenskapelige stasjoner på Grønland. Nordmenn drev 1922–59 en radiostasjon og en meteorologi – stasjon i Myggbukta, den første radiostasjon som overhodet ble anlagt på Grønland. Øya har særlig i de senere år vært gjenstand for en intens utforskning av vitenskapsmenn; den er blitt ett av de best utforskede polarland.
Litteratur
Det norrøne språket på Grønland ble overført til øya med de islandske nybyggerne. Av den gamle norrøne litteraturen er bevart ca. 30 runeinnskrifter, en fra 1100-tallet, de andre fra 1300-tallet. Den mest kjente er innskriften på Kingigtórsoak-steinen. Edda-diktet Atlemål skal være blitt til på Grønland, men det er bevart i et islandsk håndskrift.
Den opprinnelige grønlandske litteraturen består av muntlig overleverte sagn og sanger som gjenspeiler grønlendernes tilværelse, tankeverden og religiøse forestillinger. Den muntlige litterære tradisjonen danner bakgrunnen for meget av den originale, skriftlige litteratur på grønlandsk som vokste frem på 1900-tallet.
Under koloniseringen og misjonsvirksomheten på 1700-tallet kom den nasjonale litteraturen i bakgrunnen og ble delvis glemt, men atskillig av den er bevart, dels i muntlig overlevering og dels i skriftlig form, utgitt bl.a. av grønlandsforskeren Knud Rasmussen. Som en følge av misjonsarbeidet på Grønland på 1700-tallet, ble bl.a. Bibelen, salmer og religiøse skrifter oversatt til grønlandsk. Stor betydning for utviklingen av en skriftlig litteratur fikk også aviser, den første startet i 1861, og tidsskrifter på grønlandsk. I 1908 ble Det Grønlandske Litteraturselskab stiftet, i 1930 avløst av Grønlands Folkeoplysningsforening. I 1914 utkom den første originale grønlandske roman, En Grønlænders Drøm (da. overs. 1915), skrevet av presten Mathias Storch (1883–1957).
På 1900-tallet vokste det etter hvert frem en skriftlig litteratur på grønlandsk i form av romaner, skuespill og lyrikk, ofte under dansk påvirkning. Mange grønlandske forfattere har skrevet historiske romaner, bl.a. Ole Brandt, Frederik Nielsen, Otto Sandgreen, Otto Rosing og Villads Villadsen. Av andre grønlandske forfattere kan nevnes prosaisten Karl Siegstad, lyrikeren Hendrik Lund og Hans Lynge, som skriver både romaner, lyrikk og dramaer. Jens Rosing, Malik Høegh og Jens Geisler har skrevet om minoritetsgruppers problemer.
Kunst
Grønland har lange tradisjoner for utskjæring i tre, fettstein og særlig hvalrosstann. Dyr blir skildret realistisk, mens menneske- og åndefigurer gjerne er stiliserte. Særlig interesse har tupilaken, et fabeldyr som brakte ulykke med seg. Til den tradisjonelle grønlandske kunst hører også masker i tre og drakter med geometriske mønstre.
Grønlandsk tegnekunst og grafisk tradisjon innledes med H. J. Rink, som i 1850-årene grunnla et boktrykkeri. Han fikk grønlendere til å sende eventyr, sagn og tegninger til publisering. Den mest fremstående kunstnerpersonlighet var Aron fra Kangeqs tresnitt fra 1850-årene, utgitt i Grønlandske Træsnit (1869). På 1900-tallet har grønlandske kunstnere særlig gjort seg gjeldende innenfor grafikk og tegnekunst. Et grafisk verksted ble etablert i 1972, senere utvidet til Grønlands Kunstskole.
Musikk
Inuitenes egen musikk var fra gammelt av knyttet til det tradisjonelle nomadiske livsmønsteret. Med omformingen av samfunnet har det meste av denne musikken gått av bruk. Men noe overlever, til dels omformet til dagsaktuelle popmusikalske uttrykk for lokal og nasjonal identitet.
Grønland – økonomi og næringsliv. Det moderne grønlandske samfunnet er sterkt preget av en stor offentlig sektor, og mye er finansiert av de betydelige tilskuddene fra Danmark (2,5 milliarder danske kroner per år). Selv i mindre bygder er ofte flertallet av arbeidsstyrken ansatt i kommunen eller av Hjemmestyret. De tradisjonelle fangst- og jegersamfunnene har mistet økonomisk betydning, men i den grønlandske selvforståelse spiller den gamle kulturen en avgjørende rolle. De tradisjonelle grønlandske fødevarer, selkjøtt, mattak (rått hvalspekk) og fugler er populært. Stort sett alle voksne menn i Grønland bruker en større eller mindre del av tiden til jakt og fiske, men på 2000-tallet har flere rapporter satt spørsmålstegn ved denne delen av kulturen. På grunn av miljøgifter i fangstdyrene er den tradisjonelle grønlandske dietten faktisk helsefarlig.
Egentlig privat næringsliv finnes kun i mindre målestokk, og især i håndverkssektoren. En meget stor del av fisket, som stadig er økonomisk betydningsfullt, kjøpes av Royal Greenland, et hjemmestyre-eid konsern med avdelinger i flere land og som er verdens største produsent av kaldtvannssreker. Også en del av detaljhandelen er eid av hjemmestyret gjennom selskapet Kalaallit Niuerfiat (KNI), som har butikker i de fleste byer og bygder. KNI fører en prisstøtteordning, slik at varerne koster noenlunde det samme overalt, uavhengig av de enorme transportkostnadene. Denne hjemmestyrepolitikken tar sikte på å bevare bosetningen i bygder og i periferien, men likevel er befolkningen her synkende, og hovedstaden Nuuks innbyggertall stiger.
Jordbruk
I sørlige del av Grønland er et par hundre mennesker beskjeftiget med sauehold. Sauene holdes innendørs om vinteren, men går ute i den relativt lange sommeren. Lammene slaktes om høsten, men produksjonen dekker knapt nok hjemmemarkedet. Reinsdyr er satt ut flere steder og med betydelig suksess. Bestandene utnyttes særlig av fritidsjegere.
Fiske og fangst
Fiskeriet bidrar fortsatt betydelig til økonomien. Størstedelen foregår fra byene i Åbentvandsområdet, hvor rike fiskebanker i Davisstredet utnyttes. I planleggingen av Grønlands modernisering satset man på torskefiskeri, men torsken forsvant, og siden 1960-årene har rekefiskeriet vært økonomisk viktigst. I alt er 1200–1400 personer yrkesfiskere. En stor del av rekene fanges fra ca. 20 store, havgående reketrålere; hertil kommer ca. 200 kuttere til kystfiskeri og flere tusen joller til lyst- og biervervsfiskere. Nord for Åbentvandsområdet er fisket etter hellefisk en viktig inntektskilde.
Kun i de såkalte fangst- og ytterdistrikter (Nordvest-, Nord- og Østgrønland) er fangst av sel (og et mindre antall hvaler) et egentlig yrke. Jakt på reinsdyr, polarharer, moskusokser, isbjørn og fugler er kun bierverv.
Bergverk
I Ivittuut (Ivigtut) brøt man kryolitt fra 1850 til 1987, og eksporten (til aluminiumsfremstilling) var av avgjørende betydning. Siden har man brutt bly og sink i øst og nordvestlige Grønland, og det har vært omfattende geologiske undersøkelser mange steder, bl.a. etter olje og naturgass. Resultatene har imidlertid ikke stått i stil med den store innsatsen, og for tiden utnyttes kun en liten forekomst av gull ved Nanortalik i sør.
Turisme
Hjemmestyret satser sterkt på utbygging av turismen. Det er en del problemer å hanskes med, bl.a. den korte sommersesongen, manglende utbygging av hoteller og andre fasiliteter samt de store transportkostnadene. Til gjengjeld kan man tilby naturopplevelser ut over det vanlige, og turistbransjen er i vekst. Et særlig potensiale utgjør nasjonalparken i Nord- og Østgrønland, verdens største (972 000 km2) og mest uberørte naturområde. Men fredningsbestemmelsene her er svært strenge, og det er vanskelig og meget kostbart å få adgang.
Utenrikshandel
Grønland importerer stort sett alle forbruksvarer, mens eksporten består nesten utelukkende av fisk og reker (i alt 84 %). Grønland fulgte Danmark inn i EF i 1973, men meldte seg ut av fellesskapet i 1986. Siden har man fått forskjellige gunstige avtaler med EU, bl.a. om fiskerirettigheter for EU-fiskere i grønlandske farvann. Danmark er langt den viktigste handelspartner, med Norge på annenplass.
Samferdsel
Utenfor byene er det stort sett ingen veier. All transport i landet tar lang tid, er ofte forsinket pga. været og er meget kostbar. De fleste byer har landingsplass for helikoptere; de største har flyplasser. Den gamle amerikanske luftbasen i Søndre Strømfjord (nåv. Kangerlussuaq) ligger isolert, men likevel sentralt; den er knutepunkt for nesten all flygning innenfor og utenfor Grønland. Også Narssarssuaq i sør har internasjonal lufthavn. Godstransport foregår med skip langs kysten; i Nord- og Østgrønland kun om sommeren.
Grønland – befolkning. Grønland hadde i 2004 en befolkning på 56 950, hvorav ca. 88 prosent er grønlendere, som er beslektet med inuit-folkene (eskimoer) i Canada. Resten er helt overveiende dansker som, når det gjelder flertallet, bare bor på Grønland noen år, og bare et mindretall er annen- eller tredjegenerasjons innvandrere. Innvandrerne har fortrinnsvis vært menn, og dansk-grønlandske ekteskap har vært ganske alminnelige. Siden 1990-årene har antallet dansker på Grønland vært synkende.
Tidligere var både fødsels- og dødshyppigheden høy, men en stor innsats for folkehelsen, bl.a. bekjempelse av tuberkulose, førte fra 1950-årene til lavere dødelighet, og siden har også fødselshyppigheten sunket. Begge tall ligger nå litt høyere enn i de nordiske landene. Middellevetiden, henholdsvis 69 og 63 år for kvinner og menn, er 10–12 år lavere enn i Norge. Bakgrunnen er bl.a. et betydelig alkoholmisbruk, en effekt av samfunnets hurtige modernisering. Både i byer og bygder er ulykker og selvmord hyppige, og mange barn er utsatt for omsorgssvikt.
Grønlenderne kan oppdeles i tre helt forskjellige grupper. Den største gruppen er vestgrønlendere i Åbentvandområdet; østgrønlenderne utgjør 6–7 %, mens polareskimoene i Thuledistriktet i nord (Avanersuaq kommune) teller kun 600 personer. De tre gruppene har tradisjonelt levd stort sett uten kontakt med hverandre, og de tre dialektene av grønlandsk er innbyrdes knapt forståelige.
Grønland – religion. Majoriteten av befolkningen hører til den danske folkekirken. Grønland er fra 1994 eget stift med egen biskop. Siden 1953 finnes også andre kirkesamfunn: den romersk-katolske kirke (etablert 1960), adventister og Jehovas vitner.
De første norske nybyggerne førte kristendommen til Grønland allerede på 1000-tallet, og i 1124 ble det opprettet et biskopsdømme i Garðar, underlagt Nidaros fra 1153. Dette forsvant da det norrøne samfunnet gikk under (1400-tallet). En ny misjonsvirksomhet ble innledet ved Hans Egede i 1721.
Det kristne Grønland
I de følgende nesten 150 år fikk Grønland av og til besøk, også av nordmenn, men de forsøk som ble gjort på å opprette et handelssamband, slo feil. 1721 begynte imidlertid en ny epoke i Grønlands historie. Den norske presten Hans Egede utrustet da med kongelig støtte en ekspedisjon til Grønland. Den ble finansiert av kjøpmenn i Bergen, og hensikten var både å drive misjon blant de norrøne ætlinger som Egede ventet å finne, og å åpne en handelsforbindelse, særlig med grunnlag i hvalfangsten. Ekspedisjonen slo seg ned på vestkysten, hvor den faste kolonien Nuuk ble grunnlagt i 1728. Et iherdig kristningsarbeid ble satt i gang, inntil 1735 ledet av Egede selv, og ført videre av hans to sønner og en lang rekke andre norske og danske misjonærer. Omkring år 1800 var praktisk talt hele befolkningen på Grønland døpt.
Handelen derimot gikk det dårlig med. Alt i 1727 måtte kjøpmennene i Bergen gi tapt på grunn av store underskudd, og verken den dansk-norske regjering som drev den videre 1727–33, københavneren Jakob Sewerin, som hadde den 1734–49, eller Det Almindelige Handelskompagnie, som var ansvarlig for Grønlandshandelen 1750–74, fikk den til å balansere. Dette skyldtes ikke minst den jevne tilbakegang i hvalfangsten. I 1776 ble Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH) opprettet. Selskapet skulle både administrere Grønland og drive handel og misjon der. Samtidig ble handelsmonopolet og lukkingen av øya innskjerpet. Omkring 1800 begynte endelig handelen å gå med overskudd, men på grunn av fiendtlighetene mellom Danmark-Norge og Storbritannia under Napoleonskrigene ble forbindelsen med Grønland blokkert, med nødsår og samfunnsoppløsning som resultat. Den lokale administrasjonen på Grønland ble fra 1782 ledet av to såkalte inspektører, én for de nordlige og én for de sørlige områdene.
Grønland 1814–1940
Ved Kiel-traktaten i 1814 fikk Danmark formelt overhøyheten over Grønland. Den norske regjering anerkjente dette ved en avtale av 1819, som ble godkjent av Stortinget i 1821. KGHs handelsmonopol og avstengningen av Grønland kunne dermed opprettholdes. Da krisen etter Napoleonskrigene var overstått, begynte handelen fra 1825 igjen å bli lønnsom. Fra 1834 kom overskuddet av handelen i høyere grad enn før grønlenderne selv til gode, og i begynnelsen av 1840-årene ble det gjennomført en rekke sosiale reformer. I 1856 ble de første lokale organer, kommunalrådene, opprettet. De hadde en meget begrenset myndighet og var dominert av de danske embetsmennene. Men i 1905 reiste det seg i Danmark en voldsom kritikk mot KGHs politikk overfor Grønland, og dette førte til nye reformer. Bl.a. fikk kommunalrådene ved en lov av 1908 større myndighet, samtidig som embetsmennene mistet sin enerådende innflytelse. Det ble også opprettet to landsråd, et for Nordgrønland og et for Sørgrønland.
I 1911 hadde en vitenskapelig ekspedisjon konstatert store fiskemengder utenfor vestkysten av Grønland. Denne oppdagelsen og et skifte i klimaet førte med seg en radikal omlegning av grønlendernes næringsgrunnlag. Torsken, som inntil da hadde spilt en underordnet rolle i Grønlands økonomi, begynte å gå nordover og nådde omkring 1930 opp til området ved Disko-øya på vestkysten og til Tasiilak på østkysten. Samtidig ble selbestanden sterkt redusert i Sørgrønland. Torskefisket kom dermed mer og mer til å fortrenge selfangsten som grønlendernes hovednæringsvei. En fullstendig omlegging av bosetnings- og samfunnsforholdene måtte etter hvert bli følgen. I 1925 ble Grønland delt i tre landsdeler og styrelsen lagt under statsministeriet. Prinsippet om at Grønland skulle være åpent og ha normale forbindelser med omverdenen ble knesatt.
Det området som Danmark etter folkeretten oppnådde overhøyhet over 1814, var bare de strøk som ble utnyttet næringsmessig, altså vestkysten. Resten var juridisk sett herreløst land. I 1921 proklamerte imidlertid den danske regjering sin suverenitet over hele Grønland etter å ha innhentet de interesserte makters, også den norske regjerings, samtykke. Dette førte til at også Østgrønland ble lagt inn under KGH og lukket. Norge, som på dette tidspunkt hadde viktige næringsinteresser der, protesterte, men en norsk-dansk avtale 1924 sikret den norske næringsdriften. Se også Grønlandssaken.
Fra verdenskrig til hjemmestyre
Ved den tyske okkupasjon av Danmark 9. april 1940 ble forbindelsen mellom Grønland og moderlandet brutt. De danske embetsmenn på øya overtok forvaltningen på eget ansvar. Kort etter okkupasjonen av Danmark begynte tyske patruljer å vise seg på Grønlands øde kyster. I denne situasjon sluttet den danske sendemann i Washington, Henrik Kauffmann, en avtale med De forente stater om at USA skulle overta forsvaret av øya. Avtalen ble undertegnet 9. april 1941. Den amerikanske regjering bekreftet Danmarks suverenitet over Grønland, men påtok seg tross sin formelle nøytralitet i storkrigen å beskytte Grønland militært så lenge fiendtlighetene varte. For dette formål fikk amerikanerne rett til å bygge militære støttepunkter på øya. På grunnlag av Kauffmann-avtalen satte amerikanerne i gang betydelige forsvarsarbeider på Grønland. Bl.a. ble det bygd sterke flybaser ved Narssarssuak innenfor Qaqortoq på sørvestspissen og i Kangerlussuaq lenger nord. På denne måten ble tyskerne holdt borte, samtidig som de allierte kunne sikre konvoitrafikken på det nordlige Atlanterhav.
Etter den annen verdenskrig kom øya til å innta en sentral posisjon i den nye polarstrategien. To flyplasser, to radiopeilestasjoner og en depotstasjon ble opprettholdt, mens amerikanerne forlot sine baser på østkysten. Etter at Danmark var gått inn i NATO april 1949, ble Kauffmann-avtalen avløst av en dansk-amerikansk traktat 27. april 1951. Den bekreftet Danmarks suverenitet over Grønland på nytt, men gjorde øya til et felles dansk-amerikansk forsvarsområde innenfor NATO, noe som i praksis innebar at De forente stater fortsatt fikk rett til å ha militære baser der. I pakt med polarstrategiens krav ble det imidlertid foretatt en fullstendig omlegning av Grønlands forsvar. Alle de mindre viktige militæranleggene fra krigens dager ble straks overlatt til danskene, mens flyplassen ved Narssarssuak ble nedlagt 1958 og flyplassen i Kangerlussuaq etter hvert frigitt for sivil trafikk. Til gjengjeld opprettet amerikanerne 1952 flybasen Thule (Pituffik) på Grønlands nordvestspiss både som et ledd i forsvaret av det nordamerikanske kontinent og som et hovedsentrum for den elektroniske varslingskjeden mot rakettangrep fra nord og øst.
Etter Tysklands nederlag 1945 hersket det både i Danmark og på Grønland et sterkt ønske om politiske og sosiale reformer. Det avgjørende initiativ ble tatt av statsminister Hans Hedtoft 1948. 1950 ble KGH skilt fra staten og mistet en betydelig del av sine privilegier. Det ble også satt i verk et omfattende økonomisk og sosialt utbyggingsprogram. Målet var å legge fisket om fra kystfiske til havfiske, reise fabrikker og fryserier til foredling av fisken, bygge havner for atlanterhavstrafikken, skoler, sykehus og moderne boligfelt. Samtidig søkte man å konsentrere befolkningen i distriktssentrene. Store underskudd på Grønlands handelsbalanse ved slutten av 1950-årene viste at tempoet i reformarbeidet var for svakt. I 1960-årene ble det foretatt en ytterligere utbygging av fisket og fiskeindustrien og en sterkere befolkningskonsentrasjon med den nødvendige reisning av boliger og skoler og videre utvikling av de sosiale institusjoner. Siden 1964 har den sentrale planlegging og koordinering av den offentlige virksomhet på Grønland hørt under et eget organ, Grønlandsrådet.
Resultatet av denne gigantiske danske satsingen på Grønland ble en fullstendig omveltning av det grønlandske samfunn. Fangerkulturen ble i løpet av forholdsvis kort tid erstattet av en tilnærmet industri- og velferdskultur. Dette gav grønlenderne en høyere materiell levestandard på alle felter, men det skapte også en rotløshet som medførte sosiale og helsemessige problemer.
I 1950 ble ansvaret for lokalforvaltningen over hele Grønland samlet hos en øverste embetsmann, landshøvdingen. Samtidig trådte et folkevalgt landsråd i virksomhet. Det fikk bare rent konsultative funksjoner, men alt fra starten av var tanken at det skulle bygges ut til et frittstående styringsorgan for et autonomt Grønland. I sammenheng med den danske grunnlovsrevisjon i 1953 ble Grønland integrert i kongeriket Danmark som en egen landsdel med to representanter i Folketinget i København, etter at landsrådet hadde gitt sitt samtykke. Grønlands gamle status som koloni opphørte med dette, noe som la en sikrere grunn under det voksende indre selvstyret. Et eget Grønlandsministerium ble opprettet i 1955.
Grønland – grønland under Hjemmestyret. 1975 nedsatte regjeringen i København en kommisjon hvor halvparten av medlemmene var grønlendere, med det mandat å utarbeide forslag til en autonom styreordning for landsdelen. Målet var å innføre et hjemmestyre av samme type som det Færøyene fikk i 1948. Dette skjedde ved den såkalte hjemmestyreloven som Folketinget vedtok 1978. Ordningen ble bekreftet med solid flertall ved en folkeavstemning på Grønland i januar 1979. Etter at det var holdt ordinære valg, ble det nye landstinget åpnet 1. mai under store festligheter.
Samtidig dukket de første partidannelser opp. To retninger skilte seg ut både i landsrådet og ved folketingsvalgene, sentrumspartiet Atássut, som mer eller mindre godtar den nye tilknytningen til Danmark bl.a. fordi man ser den som en økonomisk nødvendighet, og det moderate venstrepartiet Siumut, som vil ha et mer utstrakt selvstyre enn det som ble fastlagt i 1979. Særlig krever Siumut at grønlenderne og ikke sentralmyndighetene i København skal ha råderetten over olje og andre mineraler som måtte bli funnet på Grønland eller øyas kontinentalsokkel. Begge grupperinger ble for første gang representert i Folketinget ved valget i 1977, da de erobret hvert sitt av Grønlands to mandater. Ved det første landstingsvalget fikk Siumut 12 og Atássut 9 mandater. Det tredje viktige partiet er Inuit Ataqatigiit, et venstreradikalt og nasjonalistisk parti. Siumut har sittet med regjeringsmakten siden starten, enten alene eller i koalisjon med et av de andre partiene.
Ved den danske folkeavstemningen om EF-medlemskap 1972 gikk nær 10 000 grønlendere mot, mens 4000 var for. Som del av det danske riket kom Grønland likevel med i EF 1973, men fikk visse spesielle fordeler, bl.a. enerett til fisket innenfor det den gang 12 nautiske mil brede territorialfarvannet. Siumut, som ble dannet 1975 som protest mot Grønlands tilknytning til EF, tok saken opp på nytt etter at partiet hadde dannet landsstyre. Ved en folkeavstemning i februar 1982 gikk 12 600 velgere eller 52 % inn for å bryte med EF. 46,1 % eller 11 200 stemte for fortsatt tilknytning. I landstinget hevdet Atássut at flertallet var for lite til at man kunne ta et så viktig skritt som å si farvel til EF. Landsstyret godkjente likevel resultatet av folkeavstemningen, og Folketinget i København vedtok deretter at Danmark skulle forhandle med EF om den gunstigst mulige ordning for Grønland. Grønland gikk ut av EF 1. mars 1986.
Foran landstingsvalgene 1991 foreslo Atássut at Grønland på ny burde søke medlemskap i EF/EU, men tapte tre mandater ved valget. Siumut-lederen Lars Emil Johansen ble ny regjeringssjef i en koalisjonsregjering med Inuit-partiet. Etter valget 1995 trakk Inuit-partiet seg fra koalisjonen, men Johansen fortsatte som landsstyreformann i en koalisjon av Siumut og Atássut. Den økonomiske utviklingen i 1990-årene var gunstig, med synkende arbeidsledighet og lav prisstigning. Det var tegn til oljeressurser i Qimusseriarsuaq samt muligheter for gassutvinning, og turismen økte betydelig.
Valget i 1999 brakte «landsfaderen» Jonathan Motzfeldt tilbake som regjeringssjef. Det sosialdemokratiske Siumut-partiets nye og mer venstreorienterte leder, Hans Enoksen, overtok som landsstyreformann etter valget i 2002. Venstrekoalisjonen mellom Siumut og Inuit-partiet IA beholdt sin posisjon fra 1999 med 18 av de 31 setene i Landstinget, men sprakk allerede etter noen uker som følge av indre strid og korrupsjonsanklager. I turbulensen som nå fulgte, fikk man et mellomspill med en Siumut/Atássut-regjering før venstrekoalisjonen ble gjenopprettet høsten 2003.
Ved begynnelsen av det nye hundreåret råder det alminnelig enighet om å videreføre arbeidet for full selvstendighet fra Danmark, til dels radikale «grønlandiseringstiltak» har vært lansert, men det politiske tyngdepunktet tilsier et moderat tempo i prosessen. En ny bølgedal i grønlandsk økonomi, og frykt for reduserte overføringer fra København, peker i samme retning. Et langvarig stridstema i forholdet til Danmark har vært den amerikanske Thule-basen nordvest på øya. I 2003 ble saken ført til veis ende i det danske rettsvesenet; de opprinnelige beboerne fikk erstatning, men ikke medhold i påstanden om tvangsflytting da basen ble opprettet 50 år tidligere. En fornyet avtale fra 2004 innebærer at USA kan bruke Thule-basen i sitt planlagte rakettskjold mot kjernevåpen fra «røverstater».
Som første land utnevnte Norge 1986 en generalkonsul på Grønland.
