Georgia – republikk i Asia, republikk i Asia, den vestligste av de tre transkaukasiske republikker. Landet grenser i nord til Russland, i øst og sør til Aserbajdsjan, i sør til Armenia og Tyrkia. Vestgrensen følger Svartehavet.
Georgia har i årevis vært på randen av nye væpnede konflikter med to utbryterrepublikkene i sin midte: Abkhasia og Sør-Ossetia (begge i nord); samt med Adsjaria (i sør), en autonom region som siden 1992 er blitt styrt egenmektig av sin autoritære leder, Aslan Abasjidse. Disse tre områdene utgjør til sammen omkring 1/4 av Georgias territorium.
Georgia kom under russisk kontroll i siste del av 1700-tallet, og hadde 1936–91 status som unionsrepublikk i Sovjetunionen. Ved oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble Georgia en selvstendig stat.
Navnet. Det georgiske navnet Sakartvélo betyr ‘kartvelernes land’ (av georgisk kartveli, dss. ‘georgier’). Georgia er etter St. Georg, og ble tatt i bruk på 1100-tallet av korsfarerne.
Planteliv
Både Store Kaukasus og Kolkhida-lavlandet har en frodig plantevekst, med en svært artsrik løvskogvegetasjon på lavere fjellskråninger og i lavlandet. Her vokser bl.a. eikearter, kaukasisk furu, kastanje, lind og rhododendron-arter. Vegetasjonen er mindre frodig i Lille Kaukasus og Suramhøylandet, som er tørrere.
Georgia – dyreliv. Georgia har representanter både for Europas, Midtøstens og Sentralasias fauna – mange arter er dessuten endemiske (stedegne) for Kaukasus. I følge en ny undersøkelse av biologisk mangfold blant virveldyr forekommer 360 fuglearter, 95 pattedyr, 53 krypdyr (3 skilpadder, 27 øgler, 23 slanger), 13 amfibier og 84 ferskvannsfisk. Insektfaunaen er ikke så godt undersøkt, men minst en tredjedel av de over 500 registrerte sommerfuglartene er stedegne. En rekke arter har gått kraftig tilbake i antall i løpet av de siste 20 år, flere av dem utryddelsestruede. Blant rovdyrene er rødrev og en del arter i mårfamilien vanligst, gullsjakal, gaupe, ulv og bjørn er i tilbakegang og leopard er nesten forsvunnet. Partåede hovdyr omfatter villsvin, rådyr, hjort og geitedyrene gemse, kubantur, østkaukasisk steinbukk og besoargeit. Hjort og geitedyr blir stadig sjeldnere, av besoargeit er det trolig knapt 100 individer igjen.
Fuglelivet er rikt; i fjelltraktene lever bl.a. fjellrosenfink, murkryper, alpekråke og -kaie, kaukasushøne og -orrfugl samt de sjeldne lamme- og munkegribbene. Rovfuglfaunaen omfatter dessuten konge- og slangeørn, gåsegribb, glente, svartglente samt flere hauker, våker og falker. I lavlandet ved Svartehavet hekker bl.a. hegrer, ender, rikser og terner.
Georgia – geologi og landformer. Republikken ligger på sørsiden av fjellkjeden Store Kaukasus, og er til størstedelen berglendt og har store høydeforskjeller. Store Kaukasus når flere steder over 5000 moh., bl.a. i Sjkhara (5068 moh.) og Kasbek (5042 moh.). Flere pass fører gjennom fjellkjeden.
I sør, ved grensen mot Armenia og Tyrkia, ligger Lille Kaukasus med høyder på 2500–3000 moh. Suramhøylandet, som hever seg til over 1500 moh., dominerer de sentrale deler av landet og knytter sammen Store og Lille Kaukasus. Høylandet danner videre vannskillet mellom elven Rioni som renner vestover til Svartehavet, og Kura som renner østover og munner ut i Kaspiske hav. Sentralt i den vestlige delen av landet, omkring elven Rioni, går en stor senkning, Kolkhida-senkningen, som strekker seg til Svartehavet.
Georgia – forsvar. Det er allmenn verneplikt fra fylte 18 år, og førstegangstjenesten er 18 måneder. Hæren har (2007) en personellstyrke på ca. 17 800. Materiellet omfatter bl.a. 90 stridsvogner av typen T-55 og T-72. Marinen har en personellstyrke på ca. 500 og opererer 11 mindre patruljefartøyer. Flyvåpenet har en personellstyrke på 1310 med sju kampfly og seks helikoptre. I forbindelse med uroligheter i Sør-Ossetia og Abkhasia høsten 2008 har det periodevis vært russiske stryker inne i Georgia. FN har 131 observatører i landet (2008). I 1994 sluttet Georgia seg til NATOs program for Partnerskap for fred, og landet aspirerer til fullt medlemskap i alliansen, noe Russland setter seg kraftig imot.
Georgia – internasjonale forbindelser. Georgia er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken. I 1996 sluttet Georgia en partnerskapsavtale med EU. 1999 ble Georgia medlem av Europarådet og av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Samme år trakk Georgia seg ut av det kollektive sikkerhetssystemet til Samveldet av tidligere sovjetrepublikker. Fra 1992 medlem av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Partnerskap for fred-avtale med NATO.
Georgia er representert i Norge ved sin ambassade i København, mens Norge er representert i Georgia ved sin ambassade i Baku (Aserbajdsjan) og konsulat i Tbilisi.
Georgia – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1995 er Georgia en demokratisk republikk. Forfatningen understreker Georgias territoriale integritet, inkludert Abkhasia, Adsjaria og Sør-Ossetia (hvor det har vært åpne konflikter grunnet krav om løsriving fra sentralmakten).
Øverste utøvende makt har siden uavhengigheten ligget hos presidenten. Presidenten er statsoverhode og velges direkte av folket for en femårsperiode, med mulighet for gjenvalg to ganger. Presidenten leder regjeringen. Den øverste representative og lovgivende myndighet ligger hos et enkammerparlament (Sakartvelos Parlamenti) med 150 medlemmer (redusert fra 235 før valget i 2008), som velges hvert fjerde år – halvparten i enkeltpersonkrester, resten på partilister. Stemmerettsalderen er 18 år.
Det politiske systemet har siden uavhengigheten vært preget av løse og skiftende koalisjoner. Statsstyret har vært ustabilt i Georgia frem til regimeskiftet i januar 2004. Ved parlamentsvalget i mai 2008 fikk president Saakashvilis parti Nasjonalbevegelsen for et seierrikt Georgia 119 av plassene i nasjonalforsamlingen.
Administrativt
Administrativt er Georgia inndelt i 9 regioner, ett byområde og to autonome republikker, Abkhasia og Adsjaria, samt det selverklærte uavhengige området Sør-Ossetia (georgisk Samkhret Oseti).
Skole og utdanning
Helt til slutten av 1980-årene var utdanningssystemet integrert i det sovjetiske. Grunnskolen er 6-årig, etterfulgt av 2-årig ungdomsskole og 3-årig videregående skole. Siden selvstendigheten i 1991 har omfattende forandringer vært foretatt, spesielt med hensyn til den ideologiske forankringen av undervisningen. I tillegg er det blitt lagt langt større vekt på georgisk språk, historie og kultur i skolen. Det finnes 26 høyere utdanningsinstitusjoner i landet, hvorav 8 er universiteter, bl.a. i Tbilisi (grunnlagt 1918), et teknisk universitet i Tbilisi (1922/1990) og i Sukhumi (1985). Det finnes over 200 private utdanningsinstitusjoner i landet.
Massemedia
Georgia har ca. 900 dagsaviser og 40 tidsskrifter. De viktigste avisene er georgisk-språklige, men det utgis også aviser på russisk, armensk, abkhasisk og ossetisk. Avisen Sakartvelo (Georgia) utgis av den georgiske nasjonalforsamlingen. I tillegg utgis en engelskspråklig dagsavis (Georgian Messenger) og tre ukeaviser (The Financial, Georgia Today og Georgian Times). Den uavhengige ukeavisen Respublika (Republikken) har et opplag på ca. 40 000. Svobodnaja Gruzija (Det frie Georgia) med et opplag på ca 5000, er den støste russiskspråklige avisen.
Georgias statlige radio har siden 1927 hatt sendinger på georgisk og russisk, i tillegg til regionale sendinger for Abkhasia, Adsjaria og Sør-Ossetia. Det statlige kringkastingsselskapet har to radio- og to fjernsynskanaler; av de sistnevnte er en georgisk og en russisk, som hovedsakelig formidler russisk fjernsyn fra Moskva. I tillegg finnes det flere uavhengige stasjoner.
Georgia – dans. Dansen og sangen hjalp Georgia til å holde fast på sin gamle kultur etter at Tsar-Russland innlemmet landet på begynnelsen av 1800-tallet. Folkedansene er påvirket både fra det orientalske sørøst så vel som fra det gamle bysantinske rike i vest. Mens kvinnenes dans er rolig og flytende, er mennenes dans hurtig og viril med høye hopp og snurringer. I siste halvdel av 1800-tallet besøkte profesjonelle ballettensembler fra Moskva og St. Petersburg hovedstaden Tbilisi, og i 1896 ble byens opera åpnet og fikk tilknyttet et lite ballettkompani på 12 dansere. Prima ballerina var italienskfødte Maria Petrini. Hun hadde sin egen skole i mange år og fikk stor betydning for klassisk ballett i Georgia. Skolen ble offisielt operaens ballettskole i 1921.
Mange kjente russiske dansere fra St. Petersburg, som paret Fokine og Fokina, Yekaterina Geltzer og den store Mathilda Kschessinska gjestet Tbilisi før revolusjonen, og kompaniet ble snart utvidet til nærmere 40 medlemmer. De kjente verkene fra den keiserlige ballett stod på repertoaret, om enn i begrenset form. Koreografen Tamara Vakhvakhisvili skapte de første ballettene med nasjonale emner som f.eks. Iransk Pantomime (1914), Msetamze (1926) og Chandzari (1930). Den senere så kjente danseren og koreografen Mikhail Mordkin som ble sjef for Bolsjoj-balletten i 1917, ledet kompaniet i årene 1920–22. Operaen ble omdøpt til Paliashvili-teateret og oppførte de vanlige verkene som Giselle, Svanesjøen, Ildfuglen, Den røde Valmue osv.
En av Sovjetunionens største dansekunstnere, Vakhtang Chaboukiani, ble født i Tbilisi i 1910. I 1929 ble han medlem av Kirov-balletten og snart den ledende mannlige danser i Sovjetunionen. I siste halvdel av 1930-årene koreograferte han sine første balletter, før han i 1941 vendte tilbake til Tbilisi som leder, danser og koreograf ved nasjonalballetten frem til sin avgang i 1972. Chaboukiani skulle få stor betydning for utviklingen av balletten i Georgia. En av hans mest kjente verk hvor han selv danset tittelrollen, var Othello fra 1957, som tre år senere ble filmet med stor suksess. Kompaniet gjestet Wien i 1958 og Paris i 1966. Hans etterfølger som sjef var Georgy Alexidze, danser ved Tbilisi-balletten og elev av A. Messerer ved Bolsjoj-balletten. Han koreograferte en rekke verk, blant annet Berikoaba til musikk av Kvernadse i 1973 og Medea til musikk av Gabichvadze i 1978. En annen stor danser som en tid var sjef for den georgiske nasjonalballetten, er Mikhail Lavrosky, sønn av den kjente russiske koreografen Leonid Lavrosky. Han ble utnevnt som kunstnerisk leder i 1983 og koreograferte i 1985 balletten Porgy and Bess.
Georgias nye status som selvstendig stat og påfølgende borgerkrig førte til at operaen ble midlertidig stengt, og flere av ballettkompaniets dansere søkte seg til utlandet. Blant disse er tidligere prima ballerina, pedagogen Natalia Papinashvili. Også den verdenskjente Bolsjoj-danseren Nina Ananiashvili kommer fra Georgia og fikk sin grunnutdannelse ved den statlige ballettskolen i Tbilisi. Rekken av gjestespill i hjemlandet med hennes eget turnékompani Nina Ananiashvili and the Stars of the Bolshoi har fått stor kulturell betydning. I perioden 1993–2002 var hun fast gjestesolist ved Den Norske Nasjonalballett.
Men dansen overlever i Georgia. Det tidligere georgiske statsensemblet fortsetter å glede tilskuerne med sine utrolige folkedanser som fremføres med en danseglede som beseirer alle som ser dem.
Georgia – næringsliv. Regjeringen fører en markedsrettet politikk, og ble av Verdensbanken i 2007 kåret til verdens mest reformvillige land på det økonomiske området.
Borgerkrigen i Abkhasia 1993 førte til noe nær en økonomisk kollaps for Georgia. Pengepolitikken har blitt strammet inn og inflasjonstakten noe dempet. I 1996 ble det introdusert en del reformtiltak, bl.a. privat eierskap til land og privatisering av bankvesenet.
Georgia har de siste årene satset på å bli et transittland for handel og olje- og gasstransport. Mange georgiere arbeider i Russland, og pengene de sender hjem, er en av landets viktigste inntektskilder.
Russlands støtte til utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Osetia skaper imidlertid en del vansker for landets økonomiske politikk.
Georgias industri har stort sett ligget brakk siden Sovjetunionens oppløsning og sliter med å omstille seg til høye energipriser.
Landbruk
Landbruket bidrog med anslagsvis 13 % av BNP i 2008 og nær 55 % av sysselsettingen. Landbruket ble i sovjettiden i stor grad drevet som kollektivbruk. Etter selvstendigheten ble det satt i gang en privatisering av landbruket.
I det fuktige subtropiske lavlandet ved Svartehavet dyrkes sitrusfrukt o.a. frukt, te, kamfer og tobakk (i Abkhasia). I landet omkring Kutaisi, Imeretija, dyrkes vindruer og det avles silke. Det viktigste vindistrikt er imidlertid den østlige delen, Kakhetija. Georgia har lange tradisjoner med vinproduksjon, og produserte vin allerede 6000–8000 år f.Kr. Vinproduksjonen fikk imidlertid et tilbakeslag under Gorbatsjovs antialkoholkampanje omkring tiårsperioden 1980–90. 2/3 av den dyrkede jorden opptas av mais og hvete. Ellers dyrkes blomster, sukkerbeter, mandler m.m. Kvegavlen er særlig utbredt i øst, der det er godt om beiteland. Sauer og geiter holdes særlig i fjellbeitene.
Omkring 38 % av arealet er skogkledd og Georgia har en god variasjon i treslag.
Mineraler
Georgia har rike forekomster av mangan og kull. Særlig finnes disse ved Tsjiatura i Imeretija. Ellers forekomster av barytt, diatoméskifer, agat, marmor, alabast, jern, arsenikk, molybden, wolfram og kvikksølv.
Energi
I 2007 stod vannkraft for ca. 80 % av landets energiproduksjon. Gassproduksjon utgjorde ca. 17 % av landets energiproduksjon. Georgia har siden slutten av 1990-årene åpnet flere rørledninger for transport av olje- og gass til naboland.
Industri
Industriprodukter utgjorde 29 % av BNP i 2008, og sysselsatte 9 % av arbeidsstokken. Produksjon av vin, metallvarer, maskiner, kjemikalier og tekstiler har tradisjonelt vært viktigste industribransjer. Den politiske situasjonen resulterte i en fullstendig kollaps i industrien i første del av 1990-årene.
Industrien i Tbilisi produserer bl.a. maskinverktøy, silke og ulltekstiler foruten lærvarer. Kutaisi er sentrum for fremstilling av silke, ulltekstiler, bilmotorer og kjemikalier, mens Rustavi, rett sørøst for Tbilisi, har produksjon av jern og stål, gjødningsstoffer og kunstfibrer, og Batumi petroleumsraffinering og kjemisk industri.
Utenrikshandel
Viktigste eksportvarer er jern- og metallvarer, gull, fly, sitrusfrukt, te, vin og andre landbruksvarer. Det importeres petroleum, korn og andre matvarer, maskiner og reservedeler og transportutstyr. Viktigste handelspartnere er Russland og Tyrkia. Ellers en del samhandel med Tyskland, Turkmenistan, Ukraina, Kasakhstan, Aserbajdsjan og Storbritannia.
Samferdsel
Samferdselsnettet er, som resten av samfunnet, rammet av de etniske konfliktene og den økonomiske situasjonen, noe som er synlig både mht. manglende vedlikehold og mangel på drivstoff.
Jernbanenettet har en lengde på til sammen 1620 km og forbinder hovedstaden med svartehavskysten og samtlige naboland. Veinettet (20 363 km) er best utbygd i landets sentrale deler. Viktigste havnebyer er Batumi, Poti og Sukhumi. Internasjonal lufthavn ved Tbilisi.
Georgia – befolkning. Folketallet var i 2008 ca. 4,63 millioner. Forventet levealder ved fødsel er (2008) beregnet til ca. 80 år for kvinner og ca. 72 år for menn.
Etnisk sammensetning
Det har i hele etterkrigstiden foregått en etnisk homogeniseringsprosess. Går vi tilbake til folketellingen i 1959 var 64,3 % av befolkningen georgiere, 11 % armenere, 10 % russere. 20 år senere, i 1979, var andelen georgiere økt til 68,75 %, andelen armenere sunket til 9,97 % og russere til 7,4 %. I 2008 var andelen georgiere kommet opp i over 83 %, mens armenere var nede i 5,7 % og russere 1,5 %. Også mange osseter, ukrainere, grekere og jøder har emigrert. Den russiske befolkningen er først og fremst konsentrert i Tbilisi og i Abkhasia. En stor del av den georgisk-mingrelske befolkningen i Abkhasia utvandret til Georgia etter 1993.
Den autonome republikken Abkhasia består hovedsakelig av tyrkisk-beslektede befolkningsgrupper. I den andre autonome republikken, Adsjaria, er den største befolkningsgruppen muslimske georgiere. Store deler av befolkningen i det autonome området Sør-Ossetia har østiranske røtter.
Bosetning
Republikken er relativt tett befolket med 67,3 innb. per km2. Flesteparten bor i lavlandet ved Svartehavet og i Suram-høylandet. Hovedstaden Tbilisi er største by, andre større byer er Kutaisi, Rustavi, Batumi og Sukhumi.
Georgia – religion. I slutten av 1990-årene oppgav ca. 46 % av befolkningen at de var kristne, hvorav knapt 37 % tilhørte Den georgisk ortodokse kirke. Den ledes av en katolikos-patriark med sete i Tbilisi. Landet er delt i 15 bispedømmer (eparkier); det finnes åtte klostre, ett presteseminar og ett teologisk akademi. I Sovjettiden fant det sted en sterk sekularisering av befolkningen, mens 1980- og 1990-årenes nasjonalistiske strømninger førte til en viss oppblomstring av den georgiske kirken. Ca. 5,6 % tilhører den armenske kirken, 2,7 % den russisk-ortodokse kirken. Muslimer (sunni) utgjør 11 % av befolkningen.
Historikk
Øst-Georgia (Kartli) ble kristnet ca. 330, mens kristendommen ble statsreligion i Vest-Georgia (Lazika) i 523. Kirken måtte føre en langvarig kamp mot zoroastrismen, som stod sterkt blant adelen. Mot slutten av 400-tallet fikk biskopen i Øst-Georgia tittelen katolikos. Den georgiske kirken stod først under patriarken i Antiokia, men ble på 700-tallet selvstendig (autofekal). I 620-årene sluttet georgierne seg til den greske retning. Kirkens språk ble georgisk. Tbilisi ble erobret av araberne i 645, og islam vant en viss utbredelse.
I middelalderen ble det stiftet georgiske klostre både i Kaukasus og flere steder i Midtøsten; mange av disse, f.eks. Gelati i Georgia og Ton Iviron på Athos, ble kjente læresteder. Klosteret i Gelati står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv.
Kirken ble lagt under russisk styre (den Hellige synode) i 1811, og det ble gjort forsøk på å innføre slavisk liturgi. Stat og kirke ble atskilt og alle trosretninger likestilt i den georgiske forfatning av 1918. I 1943 fikk den georgiske kirken igjen sin selvstendige stilling.
Språk
Offisielt språk er georgisk, som er morsmål for ca. 3,9 mill. av landets innbyggere. Georgisk hører til de sørkaukasiske språkene og skrives med det georgiske alfabetet, som er utviklet på grunnlag av det arameiske og greske alfabetet. Andre sørkaukasiske språk i Georgia er mingrelsk (ca. 400 000), lasisk (ca. 2000) og svanisk (ca. 35 000). Videre finnes minoriteter med russisk-, armensk- og aserbajdsjansktalende. I Abkhasia er ca. 18 % abkhasiskspråklige, i Sør-Ossetia snakker 2/3 av befolkningen det iranske språket ossetisk.
Georgia – historie. Arkeologiske funn viser at det har vært menneskelig bosetning i Georgia i mer enn 50 000 år. I 2. årtusen eksisterte det en betydelig bronsealderkultur både i Øst- og Vest-Georgia. På 500–400-tallet f.Kr. var Georgia delvis under persisk herredømme. I siste halvdel av første årtusen f.Kr. bestod Georgia hovedsakelig av 3 stater eller føderasjoner: Øst-Georgia (Kartli og Kakheti, grekernes Iberia), Vest-Georgia (grekernes Kolkhis) og svanernes stammeføderasjoner i Sentral- og Vest-Georgia.
65 f.Kr. ble Georgia erobret av romerne, som dog tidlig måtte trekke seg tilbake fra Øst-Georgia. I de påfølgende århundrer kjempet romerne og partherne om herredømmet over Armenia og Georgia. På 300-tallet oppstod det i Vest-Georgia et kongerike, på gresk kalt Lazika. Ca. 330 ble Øst-Georgia kristnet, 523 ble Lazika kristnet. Båndene til Bysants ble derved styrket. 645 ble Øst-Georgia erobret av araberne. I Tbilisi, Kartlis hovedstad, hersket en arabisk emir til 1122. I begynnelsen av 1100-tallet lyktes det kong David Aghmasjenebeli (Gjenoppbyggeren) Bagrationi å samle størstedelen av det land som nå utgjør Georgia. Under Bagrat-dynastiet hadde Georgia sin politiske og kulturelle storhetstid, især under dronning Tamar (1184–1213).
Etter mongolenes invasjon i 1220-årene falt riket igjen fra hverandre. Bortsett fra en kortvarig samling på 1300-tallet, ble Georgia først forenet igjen under et felles regime ved innlemmelsen i Russland i begynnelsen av 1800-tallet. Ved traktaten i Georgijevsk 1783, ble Kartli-Kakheti et russisk protektorat, 1801 innlemmet i Russland, og den siste konge avsatt. En russifisering satte inn, som i den slavofile periode mot slutten av 1800-tallet ble særlig sterk. 1844 ble Georgia underordnet den russiske stattholder for Kaukasus. I siste halvdel av 1800-tallet begynte en nasjonal vekkelse både på det kulturelle og det politiske området.
Blant sosialdemokratene, som fra 1890-årene begynte å gjøre seg gjeldende, stod mensjevikene sterkt. Josef Dsjugasjvili fra Georgia sluttet seg derimot til bolsjevikene, og ble senere kjent som Josef Stalin.
Georgia – etter 1917. Mensjeviker og sosialrevolusjonære tok makten i Georgia, Armenia og Aserbajdsjan i 1917. De tre områdene proklamerte i begynnelsen av 1918 en uavhengig og antisovjetisk Transkaukasisk forbundsrepublikk. Denne brøt snart sammen på grunn av indre konflikter, særlig uenighet om politikken overfor Tyrkia.
26. mai 1918 ble det proklamert en egen georgisk republikk under mensjevikledelse. I en fredsavtale med den Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR) 1920, ble Georgias suverenitet entydig anerkjent, men russerne krevde at Georgia skulle tillate bolsjevikpartiet. Et bolsjevikisk revolusjonært krigsråd ble derfor konstituert i Georgia. Det erklærte seg som foreløpig innehaver av statsmakten i Georgia og anmodet RSFSR om væpnet intervensjon. Få dager senere ble en uavhengig georgisk sovjetrepublikk proklamert, fullstendig underordnet Moskva (bl.a. ble grensespørsmålet mellom Georgia og Tyrkia ordnet direkte ved avtale mellom RSFSR og Tyrkia).
Sovjetrepublikk
Georgia, Armenia og Aserbajdsjan var 1922–36 slått sammen i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk. 1936–91 var Georgia, Armenia og Aserbajdsjan unionsrepublikker i Sovjetunionen. I 1930- og 1940-årene ble mange georgiere ofre for Stalins utrenskningskampanjer; Stalin var opprinnelig georgier, og de første ofrene var hans motstandere fra tiden som revolusjonær leder i Georgia.
Georgia beholdt en sterk grad av nasjonal identitet, også i tiden som republikk i Sovjetunionen, og var blant de republikkene som sterkest hadde kjempet for selvstendighet i årene før oppløsningen av Sovjetunionen. Opposisjonen mot det Georgia oppfattet som «russifisering» kom klart frem i de store antirussiske opprørene 1956 og 1978. Begge ble kraftig slått ned på av regjeringens sikkerhetsstyrker. I april 1989 gikk sovjetiske sikkerhetsstyrker løs på demonstranter i hovedstaden Tbilisi på en usedvanlig voldsom måte, og drepte 21 demonstranter. Dette medvirket til at antisovjetiske følelser og interne etniske stridigheter blusset kraftig opp.
Selvstendighet
Under Gorbatsjovs regjeringstid drev ikke-kommunistiske grupperinger i Georgia en intens kampanje for å bryte ut av Sovjetunionen. 1990–91 gikk Georgia svært langt i å bryte de formelle forbindelsene med det øvrige Sovjetunionen. I en folkeavstemning 1991 gikk et overveldende flertall av Georgias befolkning inn for full uavhengighet fra Sovjetunionen, og 9. april 1991 erklærte nasjonalforsamlingen Georgia uavhengig.
Borgerkrig og etniske konflikter
I begynnelsen av 1990-årene ble utviklingen i Georgia preget av interne konflikter, typiske for hele Sovjetunionen i denne perioden. Disse konfliktene var av forskjellig art, og de viktigste var den politiske konflikten mellom tilhengere av president Sviad Gamsakhurdia (parlamentets formann 1990, og Georgias president fra mai 1991) og hans politiske motstandere, samt konflikter med etniske minoriteter. Gamsakhurdia ble sterkt kritisert for diktatoriske tendenser, og i desember 1991 brøt det ut væpnet konflikt da opposisjonen brukte makt for å få ham avsatt. Gamsakhurdia flyktet fra Georgia i januar 1992. Det ble etablert et militærråd for å styre Georgia, og den tidligere sovjetiske utenriksministeren, Eduard Sjevardnadse, ble leder for republikkens statsråd.
Etniske konflikter preget utviklingen i Sør-Ossetia og Abkhazia, to områder der befolkningen krevde mer uavhengighet fra de sentrale styresmaktene i Tbilisi. 1991 brøt det ut kamper mellom georgiske styrker og ossetere i Sør-Ossetia, som erklærte seg uavhengig av Georgia. Konflikten utviklet seg i løpet av 1991 til en ren borgerkrig. Nord-Ossetia (i Russland) støttet osseterne i sør.
Konflikten i Abkhazia gikk inn i en svært voldelig fase i august 1992, da georgiske styrker okkuperte store deler av regionen. I september 1993 klarte likevel abkhasiske separatister, med passiv hjelp fra russisk side, å fordrive georgiske styrker fra Abkhazia etter voldsomme kamper. November 1994 proklamerte Abkhazia seg som en uavhengig stat. Frem til 1996 hadde mer enn 6000 mennesker mistet livet under urolighetene i Abkhazia. Borgerkrigen førte nærmest til økonomisk kollaps for Georgia. Løsrivelsen av de to utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia har siden holdt Georgia i tilnærmet krigstilstand. Hundretusener av georgiske flyktninger har ikke kunnet vende tilbake til sine hjemsteder.
Sjevardnadse-epoken
Eduard Sjevardnadse ble utpekt som statssjef i 1992 og valgt til president i 1995. Hans parti, Borgerunionen, fikk flertall i nasjonalforsamlingen både i 1995 og i 1999. I 2000 ble Sjevardnadse gjenvalgt som president med over 80 % av stemmene, men allerede året etter brøt en rekke yngre politikere med landsfaderen under en politisk krise med anklager om korrupsjon som hovedtema. Mange opposisjonelle samlet seg i partiet Nasjonalbevegelsen med Mikhail Saakasjvili som leder. Protestbevegelsen mot Sjevardnadse ble sterkere ettersom Georgia har nærmet seg økonomisk kollaps; ifølge Verdensbanken lever 54 % av befolkningen under fattigdomsgrensen (2003).
Sammen med utbredt misnøye over fattigdom og korrupsjon, førte påstander om valgfusk under parlamentsvalget 2. november 2003 til at Sjevardnadse 23. november ble styrtet ved en folkelig oppstand. Parlamentsvalget ble senere annullert av Georgias høyesterett på grunn av svindel. Foran presidentvalget i januar 2004 samlet opposisjonen seg om Mikhail Saakasjvili, som seiret suverent. I mars 2004 sikret Saakasjvilis tilhengere seg et overveldende flertall ved omvalg til parlamentet.
Etter maktskiftet i november 2003 erklærte svartehavsprovinsen Adsjaria unntakstilstand og stengte grensen til resten av Georgia. Adsjaria har under sin autoritære leder, Aslan Abasjidse, oppnådd en høy grad av selvstyre med fredelige midler. Gnisninger mellom ham og sentralregjeringen i Tbilisi førte til spekulasjoner om at også Adsjaria, med mulig støtte fra Moskva, ville følge eksemplet til de to andre utbryterrepublikkenes Abkhasia og Sør-Ossetia. Saakasjvili-regjeringen vant sin første store seier da Aslan Abasjidse i mai 2004 flyktet til Russland, et fredelig sluttspill i en maktkamp som brakte landet til randen av borgerkrig.
Georgia søkte under Sjevardnadse et nært samarbeid med USA, NATO og europeiske samarbeidsorganisasjoner. I perioden 1992–2003 støttet USA opp om Sjevardnadses regime med ca. 1,2 milliarder US$ i finansiell bistand. Washington har betraktet Sjevardnadse som en garanti for at Georgia ville holde fast ved sin uavhengighet, og som så pass pro-vestlig at den strategisk viktige oljeledningen fra Aserbadsjan til den tyrkiske havnebyen Ceyhan kan bygges over georgisk territorium. I mai 2003 begynte anleggsarbeidet med Georga-seksjonen, med antatt ferdigstillelse 2005. Oljeledningen endrer maktbalansen i Kaukasusregionen, og gir Georgia større strategisk betydning for USA, Russland og Europa. For første gang vil oljen fra Det kaspiske hav i stort omfang bli transportert til verdensmarkedet uten å passere Russland. Georgia får dermed viktige transittinntekter, mens Russlands innflytelse på georgisk økonomi minker.
Forholdet til Russland har vært komplisert siden russerne i midten av 1990-årene støttet opprørsbevegelsene i Abkhasia og Sør-Osetia, og Moskva har beskyldt Georgia for å ha gitt tsjetsjenske opprørere et fristed i Pankisidalen. USA har på sin side gitt Georgia militærhjelp, bl.a. for å trene opp styrker som skal forhindre tsjetsjenere å operere fra Pankisi. Etter 11. september 2001 har Russland og USA hatt felles interesse av å bekjempe «islamsk terrorisme» i området. Georgia har imidlertid avvist russiske krav om å få stasjonere russiske tropper på Georgias side av grensen for å hindre den tsjetsjenske geriljaen fra å bruke georgisk område som fristed.
I 2007 kritiserte menneskerettighetsorganisasjoner myndighetene i Georgia for utstrakt bruk av vold mot demonstranter. Styresmaktene ble også kritisert for å ha autoritære trekk. I mai 2008 vant det styrende partiet en overlegen seier, men opposisjonen mente valget var preget av fusk.
I begynnelsen av 2008 erklærte Russland at de ville knytte sterkere bånd til Abkhasia og Sør-Osetia. Russland sendte også tropper til Abkhasia og hevdet de skulle benyttes til å reparere jernbanespor.
Sommeren 2008 ble det en åpen militær konflikt mellom Russland og Georgia etter et georgisk angrep på separatiststyrker i Sør-Osetia. Russland hevdet at befolkningen i Sør-Osetia var truet og sendte store militære styrker inn i Sør-Osetia. De russiske styrkene gikk også lenger inn i Georgia.
Etter en uke med kamper undertegnet partene en fredsavtale initiert av Frankrike. Russland trakk tilbake mesteparten av sine styrker, men beholdt styrker i en buffersone rundt Abkhasia og Sør-Osetia. Georgia og flere vestlige land mente at Russland brøt fredsavtalen. Russland trakk styrkene tilbake i oktober 2008.
Til store protester fra det internasjonale samfunnet erklærte President Medvedev i august 2008 at Russland anerkjente Abkhasia og Sør-Osetia som uavhengige republikker.
