Gambia – republikk i Afrika. republikk i Vest-Afrika, den minste stat på det afrikanske kontinent, består av en smal landstripe langs elven Gambia, fra munningen og ca. 470 km innover i landet. Bortsett fra den 48 km lange kystlinjen mot Atlanterhavet er Gambia helt omgitt av staten Senegal.
Gambia har få naturresurser av økonomisk betydning. Jordbruk er viktigste næringsvei, med stor eksport av jordnøtter. Turisme er en annen viktig næringsvei.
Gambia ble britisk koloni 1888, uavhengig stat i Commonwealth 1965 og republikk 1970.
Navnet har sin opprinnelse i den portugisiske form Gambra eller Gambu, en forvanskning av Ba-Dimma, lokalbefolkningens navn på elven Gambia.
Gambia – geologi og landformer. Gambia omfatter lavlandet på begge sider av Gambia-elvens nedre løp. Landet er ingen steder bredere enn 50 km, og er på det smaleste ca. 24 km bredt. Landet danner et lavt, bredt dalføre (25–75 moh.), som er svært utsatt for oversvømmelser. Breddene av elven er dekket av sump og mangroveskog og ferskvannsgress, og innenfor disse ligger et tørrere gressland som ofte oversvømmes under regntiden. Gresslandet kalles banto faros. Bak dette ligger lave sandplatåer. Berggrunnen er for det meste sandstein dannet i tertiær.
Klima
Klimaet er av en tørr, tropisk type, dominert av nordøst-passaten om vinteren og sørvestlige vinder om sommeren. Årsnedbøren varierer fra ca. 1200 mm ute ved kysten til ca. 750 mm lengst øst; regntiden varer fra juni til oktober. Middeltemperatur i Banjul er 23 °C i kaldeste måned (jan.) og 26–27 °C i de varmeste månedene.
Gambia – dyreliv. Antiloper (sitatunga, skriftantilope og kob) og penselsvin er de største pattedyrene i Gambia. Ellers forekommer bl.a. mange små rovdyr, solekorn, børsteekorn, husarape og marekatter. Flodhester og krokodiller lever i Gambia-elven, slanger og øgler er vanlige. Duer, hornfugler, bietere, solfugler, stærer, astrilder og veverfugler er typiske representanter for Gambias mer enn 600 fuglearter. Rovfugler sees overalt, gribber og svartglenter er spesielt tallrike. Mangroven og våtmarkene er tilholdssted for rosenpelikan, slangehals, mange hegrer, flodørn og isfugler. En rekke europeiske vadefugler (bl.a. strandsnipe og småspove) overvintrer her. Slamkrypere (fisk) og vinkekrabber er tallrike i mangroveskogen.
Gambia – befolkning. Folketallet i Gambia var 2004 ca. 1,5 millioner. Befolkningsutviklingen preges av både høye fødsels- og dødsrater. 45 % av befolkningen er under 15 år. Den årlige befolkningstilveksten var i perioden 1991–2001 beregnet til 3,6 % i gjennomsnitt. Spedbarnsdødeligheten var i 2003 beregnet til 75 per 1000 levendefødte; ti år tidligere var tallet ca. 120. Gjennomsnittlig levealder er 56,9 år for kvinner og 52,8 år for menn.
Befolkningen er delt i flere etniske grupper. De største er mandingo (42 %); fulani (18 %), wolof (16 %); diola (10 %) og sarahuli eller soninké (9 %). Fulaniene har lange tradisjoner som kvegbrukere, og en vesentlig del av denne gruppen holder fast ved denne leveveien. Særlig wolof og sarahuli har tatt opp handelsvirksomhet i byene, selv om flertallet fortsatt er bønder. Diola har sitt tradisjonelle levebrød som bønder i de kystnære områdene. Drøye 1/3 av befolkningen bor i byer; største byer er hovedstaden Banjul og Serekunda.
Religion
Over 95 % er muslimer (sunnittiske), 4 % er kristne (både katolikker og protestanter), resten er tilhengere av lokale religioner eller bahai.
Språk
Offisielt språk er engelsk. 42 % av befolkningen taler mandingo (mandinka). Fulani og wolof er også utbredt.
Gambia – næringsliv og økonomisk utvikling. Gambia er et lite og ressurssvakt land, som er sterkt avhengig av eksporten av ett landbruksprodukt – jordnøtter (peanøtter) – samt inntekter fra turistindustrien. Landet har en liten formell økonomi, og mye av jordbruksproduksjonen går til eget forbruk. Landets økonomi er derfor svært sårbar for svingninger i jordnøttavlingene og i prisene på verdensmarkedet, samtidig som Gambia ligger i et område med uregelmessig nedbør og hyppige tørkeperioder.
Ut over en betydelig tjenesteytende sektor, har Gambia en liten moderne økonomisk sektor, og med unntak av turismen er den økonomiske strukturen mye like kolonitiden, med utstrakt jordbruksproduksjon for eksport – og lite industri. Gambia har ikke satset på industri, men har en betydelig handelssektor, derunder mye transitthandel til nabolandet Senegal – hvorav en del i form av smugling. Gambia har heller ikke nevneverdige naturressurser i form av mineraler, selv om forutsetningene for forekomster av olje og gass finnes. Pr. 2004 var det ennå ikke påvist drivverdige forekomster. Turisme er fra 1970-årene blitt en viktig del av gambisk økonomi, men ble svekket etter militærkuppet i 1994, før besøket igjen tok seg opp igjen. Mesteparten av turismen er i form av pakketurisme fra Nord-Europa, og skaper betydelig sysselsetting. Men i motsetning til det øvrige næringsliv, som i stor grad eies av gambiere, er turistindustrien nesten helt kontrollert av utenlandske interesser, og de direkte inntektene er begrenset.
Landbruk og fiskeri
Jordbruket er hovednæringsvei, og sysselsetter nærmere 80 % av yrkesbefolkningen. Jordbruket er preget av småbruk, og størstedelen av produksjonen er for eget konsum. Den viktigste grøden for omsetning er jordnøtter som dyrkes på det sandholdige jordsmonnet i de høyereliggende, flomfrie deler av landet, til dels med assistanse av sesongarbeidere fra Senegal. Jordnøtter svarer tradisjonelt for ca. 90 % av eksportinntektene. En del av avlingene smugles til Senegal, og omsettes der, avhengig av prisnivået. Om lag 80 % av avlingen eksporteres. Halvparten av jordnøttavlingen presses til olje, og foredling av jordnøtter utgjør en vesentlig del av landets industri. Til innenlandsk forbruk dyrkes ris, hirse, sorghum, maniok, mais og grønnsaker.
Gambia har en liten kyststripe, og tradisjonelt håndverksfiske gir noe sysselsetting. Fangstene omsettes dels lokalt; noe blir eksportert.
Utenrikshandel
Gambia har et betydelig underskudd i handelsbalansen med utlandet, som delvis har vært dekket ved store utenlandske låneopptak og internasjonal bistand. Gambia er et av verdens mest bistandsavhengige land. Viktigste eksportvarer foruten jordnøtter og jordnøttolje er fisk og fiskevarer.
Gambia – samferdsel. Gambia-elven er landets viktigste transportåre. Det finnes mer enn 30 mindre havner oppover langs elven, bl.a. Kuntaur, 240 km ovenfor munningen, som er hovedutførselshavn for jordnøttproduksjonen. Bortsett fra Trans-Gambia-Road som ble fullført 1958, er veinettet lite utviklet. Det finnes få helårsveier og ingen jernbaner. Banjul er viktigste havneby. Her ligger også den internasjonale lufthavnen Yundum.
Skole og utdanning
Grunnskolen er gratis, men ikke obligatorisk. Den er 9-årig og begynner når barnet er 7 år. Her begynner ca. 70 % av barnekullene. Den videregående skolen er treårig, og ca. 29 % av aldersgruppen starter i videregående skole. Engelsk er det viktigste undervisningsspråket, men de fleste steder undervises de første tre klassene på lokale språk. I koranskolene undervises det på arabisk. Av de 37 videregående skolene i landet er fire offentlige og resten private. Ca. 1,7 % av ungdommen fortsetter i høyere utdanning. Det finnes ett universitet og fire høyskoler i Gambia.
Analfabetismen blant voksne ble 2000 anslått til ca. 63 %.
Massemedia
Landet har tre dagsaviser. Den uavhengige The Daily Express (grunnlagt 2006), den regjeringsvennlige The Daily Observer, (grunnlagt 1992) og regjeringsorganet The Gambia Daily (grunnlagt 1994) utkommer med et samlet opplag på ca. 3000; for øvrig utkommer enkelte ukeaviser o.l. Ved statskuppet 1994 ble alle partiaviser forbudt.
Den statlige Gambia Radio and Television sender radioprogrammer på engelsk og seks lokale språk. Fjernsynssendinger startet 1996. Den kommersielle, svenskeide radiostasjonen Radio Syd sender på engelsk, fransk, spansk og fem lokale språk, samt turistinformasjon på svensk. Det finnes også et antall mindre, privateide radiostasjoner.
Gambia – musikk. En del musikalske former er kjent blant de fleste gambiere, på tvers av etniske grenser: barnesanger, arbeidssanger, sanger knyttet til initiasjonsseremonier og religiøse sanger.
Blant mandinka, fulani og wolof inntar den profesjonelle, omvandrende griot en dominerende stilling i musikklivet. Griotene fremfører sine sanger og hyllingskvad til eget akkompagnement på kora (harpe), balafon (marimba), konting (en slags banjo), eller andre instrumenter. Særlig den sofistikerte kora- og balafon-musikken er meget populær og har i senere tid også vunnet anerkjennelse internasjonalt. Ikke minst på grunn av den fyldige instrumentalklangen og den virtuose spillestilen gir denne musikken spontant et uvanlig tiltalende inntrykk, også på tilhørere med europeisk kulturbakgrunn. Påvirkningen fra islamsk tradisjon merkes først og fremst i sangen, gjennom utstrakt bruk av ornamentikk og den litt spente stemmeklangen.
Det finnes også en rik og levende tradisjon der ulike trommer, bl.a. djembe, sabbar og tamma («snakkende» tromme), benyttes til å bygge opp kompliserte polyrytmer, bl.a. som akkompagnement til sang og dans.
Gambia – forfatning og politisk system. Forfatningen av 1970 ble opphevet ved militærkuppet 1994, men en ny demokratisk grunnlov trådte i kraft 1997. Etter denne er Gambia en enhetsstatlig og demokratisk republikk. Statsoverhodet er en president, valgt i allmenne valg for fem år. Presidenten utnevner og leder regjeringen. Nasjonalforsamlingen har 53 medlemmer; 48 av disse er valgt i direkte valg for fem år, de siste 5 er utnevnt av presidenten.
Bortsett fra militærstyret 1994–97 har Gambias statsstyre vært preget av større stabilitet enn i de fleste andre afrikanske land. Men landet er lite og ressursfattig og sårbart for økonomiske svingninger. Forholdet til Senegal, som det fra 1981–89 var i konføderasjon med, er fra tid til annen anstrengt og bidrar til å destabilisere det gambiske styresett.
Administrativt
Administrativt er Gambia inndelt i åtte områder, deriblant hovedstaden Banjul, og videre i 35 distrikter.
Gambia – internasjonale forbindelser. Gambia er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Commonwealth, Organisasjonen for afrikansk enhet, ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) og Cotonou-avtalen.
Gambia er representert i Norge ved sin ambassade i London, mens Norge er representert i Gambia ved sin ambassadør for Vest-Afrika, bosatt i Oslo, og generalkonsulat i Bakau.
Gambia – historie. Arkeologiske funn forteller at folkevandring både sørfra og nordfra førte til bosetting på begge sider av Gambia-floden ca. 400 e.Kr. På 1200-tallet ble området en del av det store Mali-riket. Da dette gikk i oppløsning, etablerte lokale høvdinger kontroll over deler av området og utropte seg selv til konger. De viktigste kongedømmene var Barra, Kombo og Fulladu. Mande-talende folk slo seg ned og etablerte kontroll over deler av området på 1200-tallet, og deres innflytelse ble brutt først da muslimske fulani-stammer etablerte seg der på 1800-tallet, etter flere religionskriger.
Portugiserne landet i Gambia 1455. Briter og franskmenn kom på slutten av 1500-tallet; de drev en omfattende handelsvirksomhet innover i landet, hvor gull, elfenben og slaver var de mest ettertraktede varene. Kontrollen over området skiftet mellom briter og franskmenn, men i 1783 ble britisk kontroll etablert. Slavehandelen opphørte offisielt 1807, og britene lyktes i å inngå avtaler med flere av de lokale kongene. Britene opprettet kolonien Bathurst, som tidvis ble administrert fra en annen britisk besittelse i Vest-Afrika – Sierra Leone. 1901 ble Gambia et britisk protektorat, og suvereniteten ble utvidet til å gjelde også for områder innover i landet langs Gambia-elven.
Selvstendighet
Gambias første politiske partier ble dannet i 1951 (Democratic Party og United Party), og i perioden 1946–63 ble gambiske politikere trukket med i et indirekte styre som gikk forut for direkte styre og selvstendighet. I 1959 ble Protectorate People’s Party dannet under ledelse av Dawda Jawara. Partiet skiftet snart navn til Progressive People’s Party (PPP), og vant betydelig oppslutning. Ved valgene som i 1962 banet veien for indre selvstyre, gikk PPP seirende ut, og Jawara ble statsminister. 18. februar 1965 ble Gambia selvstendig stat, som konstitusjonelt monarki innenfor Commonwealth. 1970 ble landet republikk, med Sir Dawda Jawara som første president. Han ble senere gjenvalgt i 1972, 1977, 1982, 1987 og 1992. Siste gang hadde han på forhånd kunngjort at han ville tre tilbake, men stilte likevel opp i valget og fikk 58 % av stemmene. Til tross for at flere opposisjonspartier vokste frem i 1970-årene, klarte ingen å rokke ved den politiske dominansen til PPP. Størst av opposisjonspartiene var National Convention Party (NCP).
I 1980 inntrådte en politisk krise da sjefen for det halvmilitære politikorpset ble myrdet. President Jawara tilkalte militær hjelp fra nabolandet Senegal for å sikre ro og orden, i henhold til en gjensidig forsvarsavtale mellom de to land. I juli 1981, mens Jawara var på utenlandsreise, fant det sted et kuppforsøk, og Jawara tilkalte på ny militær bistand fra Senegal, som sendte innpå 3000 soldater til Gambia for å slå ned opprøret. Kuppforsøket ble ledet av en venstreradikal opposisjonell, Kukoli Samba Sanyang. Det er antatt at kanskje så mange som tusen ble drept under opprøret, som bidrog til å ødelegge bildet av Gambia som et av de få stabile, demokratiske flerpartistater i Afrika.
I 1994 lyktes de militære å avsette president Jawara i et kupp og gripe makten. Kuppet ble iverksatt av en gruppe unge offiserer, ledet av løytnant Yaya Jammeh, som etablerte et militært råd, Armed Forces Provisional Ruling Council (AFPRC). Dette overtok styringen av landet, med Jammeh som leder og Gambias nye statssjef. Jawara søkte tilflukt på et amerikansk marinefartøy på besøk i Gambia og gikk deretter i eksil i Senegal, senere i Storbritannia. USA avviste hans begjæring om intervensjon. Frem til 1984 hadde Gambia ikke hatt noen armé, men på bakgrunn av kuppforsøket i 1981 ble det, med assistanse fra Nigeria, bygd opp en mindre forsvarsstyrke. De to land undertegnet 1992 en avtale om forsvarssamarbeid, og nigerianske offiserer ble engasjert for å lede styrken. Misnøye med den nigerianske innflytelsen i det gambiske forsvaret ble angitt som én årsak til kuppet – en annen oppgitt grunn var korrupsjonen blant offentlige tjenestemenn. Kuppet ble internasjonalt fordømt, og størstedelen av den økonomiske hjelpen til Gambia stanset opp; det gjorde også den økonomisk svært viktige turistindustrien. I november 1994 fant det første av flere mislykkete kuppforsøk mot AFPRC sted; senere forsøk ble rapportert bl.a. 1995, 2000 og 2006. 1996 ble det rettet et angrep mot Farafenni-garnisonen, der seks soldater ble drept. Angrepet skal ha vært utført av en gruppe trent i Libya og ledet av Kukoli Samba Sanyang, som også hadde deltatt i borgerkrigen i Liberia på opprøreren Charles Taylors side. Minst 12 mennesker ble drept i sammenstøt mellom demonstrerende studenter og væpnede styrker 2000, i protest mot påstått tortur og drap på en student året før. 1996 ble tidligere president Jawara tiltalt, in absentia, for underslag av offentlige midler; 2001 ble han gitt amnesti og vendte tilbake til Gambia året etter, dog uten anledning til å delta i politisk virksomhet.
Overgangen til sivilt styre ble gjennomført med valg på president 1996 og nasjonalforsamling 1997, etter at partipolitisk virksomhet igjen var tillatt, selv om flere tidligere partier og politikere ble forhindret fra å delta. Jammeh stilte som sivil kandidat og ble valgt til president etter å ha slått Ousainou Darboe fra United Democratic Party (UDP) og to andre kandidater. Jammehs parti, Alliance for Patriotic Reorientation and Construction (AFPRC), fikk 33 av i alt 45 seter i parlamentsvalget; nest største parti ble UDP. Jammeh ble dereter gjenvalgt 2001 og 2006, begge ganger med Darboe som nærmeste utfordrer. AFPRC fikk igjen rent flertall ved parlamentsvalgene 2002 og 2007. UDP boikottet valget 2002, men ble nest størst i 2007. Forut for presidentvalget 2006 gikk de fem største opposisjonspartiene 2005 sammen i en koalisjon, National Alliance for Democracy and Development (NADD).
Selv om valgrunden i 2001–02 av internasjonale observatører ble ansett som frie og åpne, har den demokratiske utviklingen i Gambia også vært preget av overgrep mot opposisjonelle, dels mot politiske motstandere av regjeringen, enda mer mot media; flere ganger er journalister blitt arrestert og fengslet. 2004 ble redaktøren for ukeavisen The Point, Deyda Hydara, skutt og drept. Nye medielover innført 2002 ble fordømt som forsøk på å begrense kritikken mot presidenten og regjeringen; loven ble ytterligere skjerpet 2004, til nasjonale og internasjonale protester.
Utenrikspolitikk
Gambia er helt omsluttet av det franskspråklige Senegal, og forholdet til nabolandet har vært ambivalent. Etter kuppforsøket 1981 ble landene forent i Senegambia-konføderasjonen, men denne ble oppløst 1989. Føderasjonen kom i stand som følge av påtrykk fra Senegal og var lite ønsket i Gambia, som også trenerte gjennomføringen av integrasjonen. Ved oppløsningen trakk Senegal sine tropper ut av Gambia. Forholdet til Senegal var i første halvdel av 1990-årene noe avmålt også pga. en til dels omfattende transitthandel som Senegal anser for å være smugling fra Gambia. Forholdet ble noe forbedret, og nye avtaler om handel og smugling inngått 1996–97. Opprøret i Senegals Casamance-provins har medført en mindre flyktningstrøm derfra til Gambia ved flere anledninger, senest ca. 7000 flyktninger 2006. I 2005 ble forholdet forverret som følge av at Gambia fordoblet prisen på fergetransport over Gambiafloden, hvorpå Senegal stengte grenseovergangene mellom landene. Etter megling i regi av den regionale samarbeidsorganisasjonen ECOWAS, og Nigerias president Olusegun Obasanjo, ble konflikten løst ved at prisene ble redusert og grensene åpnet.
Under president Jawara spilte Gambia en viktig rolle som megler i borgerkrigen i Liberia, og Gambia deltok fra starten i en flernasjonal fredsbevarende ECOWAS-styrke i Liberia (ECOMOG), senere også i ECOMOG-operasjonen i Sierra Leone, 1998 og Guinea-Bissau 1999. Jawara forsøkte også å megle i konflikten mellom Senegal og Mauritania. Det nære samarbeidet med Nigeria ble avviklet etter kuppet i 1994.
Libya var under Jawara ansett som en destabiliseringstrussel; i 1995 inngikk Gambia vennskapsavtaler med Libya og Cuba.
Jammehs nære forbindelser med Libya er opprettholdt etter at han ble valgt til president. Dertil har han søkt å etablere forhold til andre muslimske land; i motsetning til forgjengeren Jawara er Jammeh (en konvertert) muslim. Også under Jammeh har Gambia søkt å spille en aktiv regional rolle, både gjennom deltakelse i flernasjonale grupperinger, som megler i konflikter og deltaker i fredsoperasjoner i regionen. Forholdet til Storbritannia ble forverret 2001, da visehøykommissæren ble utvist fra Gambia.
Den afrikanske union (AU) avholdt 2006 sitt toppmøte i Banjul, med nærmere 40 afrikanske statssjefer til stede.
