Guyane Française. Fransk Guyana, fransk oversjøisk departement (fra 1946) i Sør-Amerika, på nordøstkysten, ved Atlanterhavet, grenser i vest til Surinam, i sør og øst til Brasil. Omfatter også øygruppen Îles du Salut med Île du Diable (Djevleøya), Île Royal og Île St. Joseph, som alle ligger rett utenfor kysten; til sammen 86 504 km2 med 191 300 innb. (2004). Hovedstad: Cayenne.
Guyane Française sender én representant til den franske nasjonalforsamling og én til senatet. Den lokale administrasjon består av en prefekt og et råd (Conseil Général) på 16 medlemmer, valgt for 6 år ved direkte valg.
Befolkning på Fransk Guyana
Befolkningen er etnisk svært blandet. Ca. 2/3 er av delvis afrikansk opprinnelse; andre større grupper er kinesere, franskmenn, haitiere og brasilianere.
Den indianske befolkningen (oyampi, galibi og noen andre grupper), som teller noen få tusen, bor dels i små landsbyer i nærheten av elvene innover i landet, dels i utkanten av tettstedene ved kysten. Det samme gjelder enkelte grupper av folk, bl.a. boni og saramaka, som er etterkommere av afrikanske slaver som rømte like etter ankomsten. Både disse og indianerne har bevart mye av sin tradisjonelle kultur, selv om «moderniseringen» nok vinner frem etter hvert. I slutten av 1970-årene tok Frankrike imot en del flyktninger fra Kambodsja. Disse menneskene, som tilhører hmong-folket, ble sendt til Guyane Française, hvor de har etablert seg i to landsbyer, en ved Cacao og en sør for Mana. Her lever de hovedsakelig av hagebruk, og har i stor grad bevart sin egen kultur.
Det aller meste av bosetningen finnes langs kysten. Største by er hovedstaden Cayenne.
De fleste tilhører den romersk-katolske kirke. Fransk er offisielt språk, mens hverdagsspråket for folk flest er kreolsk.
Næringsliv på Fransk Guyana
Som integrert del av Frankrike tilhører Guyane Française EUs indre marked, og mottar subsidier både fra Frankrike og EU. BNP ble 2001 beregnet til 8300 USD per innb. Utviklingen av næringslivet hemmes av dårlige kommunikasjonslinjer fra kysten og innover i landet, samt mangel på fagutdannet arbeidskraft.
Jord- og skogbruk står for ca. 18 % av sysselsettingen, med skogbruket som den økonomisk viktigste sektoren. Skogbruksprodukter utgjør den største gruppen av eksportvarer. I innlandet drives en del av jordbruket som selvbergingsbruk, til dels også som svedjejordbruk. Viktige produkter fra jordbruket er maniok, grønnsaker, bananer, ris og søtpoteter som dyrkes for lokalt konsum. Ris, ananas og sitrusfrukt dyrkes for eksport, sukkerrør til fremstilling av rom. Fiskerienes andel av eksportinntektene har i senere år sunket. En del fiske, hovedsakelig etter reker.
Industrien, sammen med utvinningen av mineraler, sysselsetter ca. 20 % av yrkesbefolkningen. Av mineralene er gull viktigst. Det er også forekomster av bauxitt, tantalitt og kaoling. Industrien er beskjeden og består hovedsakelig av fiskeindustri og destillering av rom. Opprettelsen av det franske romfartssenteret i Kourou i slutten av 1960-årene har hatt en betydelig innvirkning på det økonomiske liv. Forholdsvis mange er sysselsatt i tjenesteytende næringer, og i de senere år har det utviklet seg en viss turisme.
Det aller meste av utenrikshandelen foregår med Frankrike.
Samferdsel på Fransk Guyana
Det innenlandske veinettet er minimalt, og innskrenker seg stort sett til kysten. Elvene er viktigste fremkomstveier innover i landet, men mange stryk er til hinder for større fartøyer. Viktigste havn er Dégrad-des-Cannes noen kilometer øst for Cayenne. Ved Cayenne ligger også den internasjonale lufthavnen (Rochambeau).
Guyane Française – historie. Området ble «oppdaget» av Columbus på hans tredje reise i 1498, men spanierne gikk først i land i 1500. På 1600-tallet var området vekselsvis under nederlandsk, britisk og fransk herredømme, inntil briter og nederlendere trakk seg ut henholdsvis 1667 og 1676. 1809 ble området besatt av britisk-portugisiske tropper, men ble i 1817 gitt tilbake til Frankrike. Koloniens utvikling ble sterkt hemmet av at den 1852–1939 ble brukt som deportasjonssted for franske straffanger. Mer enn 70 000 fanger ble i denne perioden deportert til området; særlig beryktet var straffeanstalten på Île du Diable (Djevleøya). Kolonien ble fransk oversjøisk departement i 1946. Krav om selvstendighet ble fremsatt av enkelte grupperinger i 1960- og 1970-årene, og dannet – ved siden av økende arbeidsledighet – bakgrunnen for voldsepisoder i 1990-årene. Men ønsket om uavhengighet er svakt fordi landet er helt avhengig av økonomiske overføringer og import fra Frankrike. Etableringen av en utskytingsbase for romfartsorganisasjonen European Space Agency på Kourou, en annen tidligere straffeanstalt, er det tiltaket som har bidratt mest til den økonomiske veksten i senere år. Romfartsbasen svarer for en fjerdedel av bruttonasjonalproduktet.
Guyane Française – Fransk Guyana – natur. Landskapet kan deles i to geografiske hovedregioner, kystlandskapet i nord, og det indre platålandskapet, som helt i sør, ved den brasilianske grensen, hever seg til ca. 500–800 moh. i Sierra Tumucumaque. Bortsett fra kyststripen består landet i stor grad av vanskelig tilgjengelig regnskog, som gjennomskjæres av flere elver, bl.a. Maroni, Mana, Approuague og Oyapock.
Klima
Guyane Française – Fransk Guyana ligger i det tropiske regnskogsbeltet. Middeltemperaturen ligger året rundt på ca. 27 °C og fuktigheten er svært høy. Nedbørmengden er gjennomsnittlig ca. 3000 mm i året.
Planteliv
4/5 av landet er dekket av tropisk regnskog. Langs kysten vokser mangrove.
Dyreliv
Rikt dyreliv av samme type som i Surinam og det nordlige Brasil. Søramerikatapir, spydhjorter og jaguar er de største av landets vel 190 pattedyrarter. Rovdyrene omfatter også kattene ozelot og jaguarundi, samt krabbebjørn, nesebjørn og flere mårdyr. Maurslukere, beltedyr, dovendyr, pungrotter og en rekke gnagere og flaggermus er også vanlige. Apene er representert ved kloaper, f.eks. gullhåndtamarin, og kapusineraper f.eks. ekornape, grå ullape, svartklamreape og hvithodesaki. Mer enn 700 fuglearter er observert. Tinamuer, duer, papegøyer, kolibrier, trogoner, tukaner og tyranner er karakteristiske – og artsrike – familier. Av de mange rovfuglartene kan nevnes konge-, kalkun- og svartkondor, snegleglente, hvitvåk, veivåk og gribbkarakara. 160 krypdyr- og 110 amfibiearter. Mer enn 450 fiskearter er registrert i fersk- og brakkvann. Basse-Mana i nordvest er en av verdens viktigste yngleplasser for havlærskilpadde og av stor betydning for suppe- og bastardskilpadde. Her finnes også sjøkuen amerikamanat og store mengder ender og andre våtmarksfugler som hegrer, storker og ibiser.
