Finland

Finland, er en republikk i Europa, lengst nordøst i Norden, grenser til Sverige i nordvest, Norge i nord og til Russland i øst. Til Finland hører øygruppen Åland (finsk Ahvenanmaa) i overgangen mellom Østersjøen og Bottenhavet. Åland har delvis indre selvstyre.

Finland er et skogrikt land med relativt små høydeforskjeller. Et stort område innenfor kystlandet er gjennomskåret av vassdrag og sjøer, og har gitt landet betegnelsen «De tusen sjøers land».

Finland skiller seg fra de andre nordiske landene ved ulik etnisk og språklig opprinnelse. Naboskapet med Sverige og Sovjetunionen/Russland har satt preg på finsk historie, og landet har vært Nordens utpost mot øst og samtidig dannet en bro mellom vest og øst. Finland ble selvstendig republikk i 1919. Finland er siden 1995 medlem av EU.

Den romerske historiker Tacitus skal være den første som brukte ordet fenni, det latinske navnet på finnene. Han beskrev et samisk nomadefolk som den gang var spredt over hele Finland før det ble presset nordover av innvandrende folkegrupper.

Navnet Suomi er ikke sikkert forklart, men det kan ha sammenheng med ordet suomaa, som betyr ‘myrland’.

Finland – beliggenhet. Finland ligger mellom 60. og 70. breddegrad, og ca. en tredjedel av landet ligger nord for polarsirkelen.

Nordligste punkt er Utsjoki: 70° 5? 30?? n.br., og sørligste punkt er Bogskär: 59° 30? 10?? n.br. Landet er 1157 km fra nord til sør, og største bredde er 542 km. Kystlinjen er ca. 1100 km lang, innskjæringer ikke medregnet.

Landets grenser utgjør til sammen 2582 km, av dette er 1269 km mot Russland, 727 km mot Norge og 586 km mot Sverige. Grensen mot Sverige følger Tornionjoki (Torne älv) og Muonionjoki (Muonion älv) og Konkämä til Treriksrøysa. Mot Norge danner vannskillet Inarijoki (Anárjohka) og Tenajoki (Deatnu) en naturlig grense helt til Polmak. I øst følger grensen delvis vannskillet og i sørøst delvis høyderyggen Salpausselkä. Av Finlands totale areal er 33 551 km2 sjøer og vassdrag. Det er ca. 188 000 innsjøer i Finland over 500 m2.

Geologi og landformer

Landskapet slik det trer frem i dag ble dannet under og like etter den siste istid. Høydeforskjellene er små, men landet har en skiftende natur med forskjellig naturgrunnlag: mot Bottenhavet og Finskebukta et fruktbart lavland med store jordbruksområder i sør og sørvest, innenfor kystlandet et skogvokst platå gjennomskåret av vassdrag og sjøer, og lengst i nord finner man tundra.

Hele Finland hører med til det fennoskandiske grunnfjellskjoldet. Bergartene er gammel omdannet granitt, gneis og krystallinske skifre. Finland mangler så å si helt fjell fra yngre tid enn prekambrium. Rapakivigranitten er av de yngste og mest kjente bergartene. Denne grunnfjellsbergarten er særlig fremtredende i den sørlige del av Finland. Granitten smuldrer meget lett og gir et forvitret materiale som ikke gir særlig fruktbar jord.

Grunnfjellsoverflaten er jevn, men småkupert og sterkt oppsprukket. Hovedsprekkretningen i fjellet er nordvest–sørøst, med tverrgående striper i nordøst–sørvestlig retning. Langs disse svakhetssonene har breene i istiden gravd ut fordypninger som nå er fylt av sjøer og myrer (dødisgroper i grunnfjellet).

Isbreenes avsetninger spiller en betydelig rolle i Finlands topografi, spesielt gjelder dette avleiringer som ble gjort i havet og i breelvene. Den jevne grunnfjellsoverflaten i innlandet er dekket av et tynt lag morenegrus. Friske erosjonsformer er ikke av særlig betydning. På grunn av den jevne overflaten har ikke isen etterlatt seg særlige spor i fjellet. Det er få skuringsstriper som antyder isens retning.

I sør er morene og elveavsetninger samlet i svære parallelle rygger av grus og sand som rager høyt opp i landskapet. Særlig karakteristisk er Salpausselkä-ryggene, som krysser Finland sør for sjøene ca. 25 km fra hverandre. Dette er endemorener som ble dannet ved kanten av ismassene. Disse frontavsetningene korresponderer med ra-avsetningene i Norge, som stykkevis kan følges til Ryfylke. Endemorenene er ikke oppdemningsrygg for innsjøene, som er såkalte trau som ble liggende igjen etter at breene forsvant. På tvers av disse randdannelsene slynger seg langstrakte åsrygger, eskere, ofte som smale tanger over innsjøene. Eskere er karakteristisk for Finland; de er avsetninger fra breelvene som gikk i tunneler under isbreen i isens lengderetning. Ellers finnes en rekke mindre morenerygger, drumliner, særlig i den østlige delen av Finland.

Da breene smeltet, var landet presset ned av ismassene, og havet dekket store deler av Finland i den seneste del av istiden. I havet ble det avsatt leirsedimenter som er blitt tørt land etter at landet igjen har hevet seg, og disse utgjør nå leirsletter i elvedalene og ellers sprekkefyllinger i landskapet. Særlig i sør og sørvest ble det avsatt mye leire, og her finnes de beste jordbruksområdene. Landhevningen pågår fremdeles med ca. 40 cm per 100 år i sør, og ca. 1 m på vestkysten ved Vaasa.

Finland kan deles inn i tre naturgeografiske regioner: innsjøplatået, kystlandet og høylandet i Nord-Finland.

1.?Innsjøplatået ligger nord for Salpausselkä. Av arealet er over 25 % innsjøer som alle er vidt forgrenet og forholdsvis grunne. Vanlig dybde er mellom 5 og 20 m, dypest er Päijänne med 93 m. Sjøene ligger alle i hovedretningen nord–sør eller nordvest–sørøst, og har også noenlunde samme høyde over havet: Saima (76 m), Kallavesi (82 m), Päijänne (78 m), Näsijärvi (95 m) og Pielinen (94 m). Den største innsjøen i dette området er Suur-Saima, ‘Stor-Saima’ på 4377 km2, som også er Finlands største innsjø, deretter kommer Päijänne på 1081 km2 (Finlands 3. største innsjø). Innsjøenes strandlinje er svært oppdelt og uregelmessig.

Innsjøplatået er høyest i nordøst med toppene Naulavaara (355 moh.) og Koli (348 moh.). De største og mest kjente eskerne er Punkaharju og Kangasala. Av det totale arealet i innsjøplatået for øvrig er 5–10 % dyrket mark og ca. 60 % produktiv skog.

2.?Kystlandet er et lavlandsområde, ca. 50–100 km bredt, og går rundt hele kysten fra grensen mot Russland til innerst i Bottenviken. Det stiger fra havnivå til om lag 100 m. Kystlandet var på slutten av istiden oversvømmet av havet, og særlig i sør og sørvest finnes de beste jordbruksområdene. I Bottenviken er det mer sandholdig jord, særlig langs elvene, og det er også store myrområder, men med god drenering kan også disse bli bra jordbruksjord.

I sør finner man en utpreget skjærgårdskyst med et utall av holmer og små innbuktninger. Gjennom kystlandet renner Finlands viktigste elver. Saima har avløp til Ladoga gjennom Vuoksi. Ved Kotka kommer Kymijoki, som er avløpet til Päijänne, og ved Pori kommer Kokemäenjoki, som er Näsijärvis avløp. Ved Oulu kommer Oulujoki, som er Oulujärvis avløp. Av arealet i kystlandet er 40 % i sørvest til 5 % i nord dyrket mark, og ca. 50–60 % er produktiv skog.

3.?Høylandet nord for innsjøplatået har også platåkarakter, avbrutt av fjellpartier 500–800 moh., i nordvest mot norskegrensen ligger Finlands høyeste fjell Halti (også kalt Haltiatunturi, 1328 moh.). I høylandet ligger også Finlands nest største innsjø Inari (Enare, 1102 km2) og Kemijoki, Finlands lengste elv (483 km lang). Av arealet i nord er under 1 % dyrket mark, 50–60 % er produktiv skog, og resten er uproduktive områder.
Klima

Finlands klima har et mer kontinentalt preg enn vårt norske klima, selv om Ålandsøyene og deler av sørkysten har et fuktig kystklima. Verken når det gjelder temperatur eller nedbør er det store regionale kontraster. Spesielt om sommeren er temperaturforskjellene små. I Sør-Finland er middeltemperaturen i juli 17–18 °C, i Lappland 14–15 °C. Om vinteren er forskjellen større. Ålandsøyene har i februar ?4 °C, i Lappland er middeltemperaturen i februar ?15 °C. Vintrene kan her være svært kalde, med minimumstemperaturer ned mot –50 °C. Østersjøhavnene fryser til 3–4 måneder helt ut i skjærgården selv i milde vintrer.

De klimatiske kontrastene mellom Sør- og Nord-Finland kommer best til uttrykk i sammenligningen mellom visse klimatiske forhold. Vekstperioden (antall dager hvor gjennomsnittlig temperatur er over 5 °C) er 175 dager på sørkysten og 120 dager i Lappland. Antall dager med snødekt mark er i sørvest bare 80–140, mens den i Lappland er 220–250. Snødybden på Ålandsøyene er i gjennomsnitt ca. 20 cm, øst for Oulujärvi mer enn 80 cm. Gjennomsnittlig årsnedbør er i sør 750 mm, mot bare 400–450 mm i den vestligste del av Lappland, som kommer i regnskyggen av de skandinaviske fjellene. Det er jevnt over tørrere på vestkysten enn i innlandet i øst. Den mest nedbørrike tiden er juli–august. Våren er nedbørfattig, særlig langs kysten.
Temperatur
VARMESTE MÅNED KALDESTE MÅNED
Maks.°C Min.°C Maks °C Min.°C
Helsinki/Helsingfors juli 22 14 feb. -3 -9
Kupio/Puijo juli 22 13 jan., feb. -7 -13
Sodankylä juli 20 8 feb. -9 -21
Vaasa/Vasa juli 21 13 feb. -3 -9

Temperaturene som oppgis er gjennomsnittlig daglig maksimum og minimum i vedkommende måned.
Nedbør
ÅRLIG VÅTESTE MÅNED TØRRESTE MÅNED
mm mm mm
Helsinki/Helsingors 700 aug. 64 mars 33
Kupio/Puijo 640 aug. 57 mars 25
Sodankylä 555 aug. 64 mars 13
Vaasa/Vasa 500 sept. 60 mars 17
Planteliv

Bortsett fra det sørlige kystområdet og områdene lengst i nord ligger Finland innenfor den boreale barskogssonen, taigabeltet; det innebærer at flora og vegetasjon til dels er svært lik den østnorske barskogen. Tre firedeler er i dag dekket av skog; 50 % furu, 40 % gran og 8 % bjørk. I skogen vokser iblandet en del osp, gråor, svartor, rogn og selje. Nord for taigabeltet er det en sone med bjørkeskog. Lengst nord er vegetasjonen treløs og består for det meste av heier med dvergbjørk og vierarter. Kystområdene i sør ligger i den boreonemorale sonen. Her vokser bl.a. eik, lind, lønn, alm, ask og hassel. Finland er svært rik på våtmarker. Over en tredel av landet var opprinnelig myr, men i dag er 85 % av myrarealet i sør og 40 % av myrarealet i nord grøftet og drenert. I sør finnes det fortsatt en del godt utviklede høymyrer, i nord er palsmyr vanlig (se myr).

Karplantefloraen inneholder ca. 1350 arter, flere har en østlig utbredelse, bl.a. finnmyrt, Chamaedaphne calyculata, finnrose, Rosa acicularis, svepestarr, Carex bohemica og russefrøstjerne. Blant kryptogamene er ca. 210 arter levermoser, 600 arter bladmoser, 2100 arter sopp og 1500 arter lav.

Finland – dyreliv. Den store likheten mellom finsk, svensk og norsk fauna har sammenheng med historiske (innvandring etter istiden) og geografiske forhold. Mange arter har sammenhengende utbredelse gjennom det nordlige Skandinavia.

Villreinen var tidligere vanlig over større deler av Finland, men er nå utryddet. Også beveren ble utryddet, men er gjeninnført og bestanden øker. Virginiahjort, villsvin, mink og bisamrotte er innført i nyere tid. Sibirske arter som flygeekorn og mårhund har sin vestgrense i Finland (mårhunden sprer seg fortsatt vestover og har nådd Finnmark). Bjørn, jerv, ulv og gaupe er blitt sjeldne, men rødrev, røyskatt og snømus er vanlige over hele landet. Grevling og ilder finnes i sør. Elg er vanlig; rådyr og hjort har begrenset utbredelse. Pattedyrfaunaen for øvrig omfatter pinnsvin og moldvarp (i sør), 6 arter spissmus, 2 harer, 7 flaggermus og 22 gnagere. Isolerte bestander av havert (gråsel) og ringsel lever i Bottenviken. Ringselen forekommer også i innsjøen Saimaa, hvor den vandret inn mens det var forbindelse mellom Kvitsjøen og Østersjøen.

Alle norske amfibier og krypdyr, med unntak av slettsnok, finnes i Finland. De viktigste ferskvannsfiskene er gjedde, abbor, sik, laks og røye. Finland har dessuten noen karpefisker og sik-arter som ikke er kjent fra Norge. Til tross for pest er krepsebestanden fortsatt betydelig.

Mer enn 350 fuglearter er observert i Finland, av disse hekker ca. 230. I de store skogene lever bl.a. storfugl, orrfugl, jerpe, ugler og spetter. I sørøst forekommer flere «varmekjære» arter som nattergal og gulsanger. Blåstjert, østsanger, busksanger og sibirspurv er østlige arter som utvider sitt utbredelsesområde mot vest.

Ålandsøyene har rikt fugleliv med mange hekkende andefugler, alke og teist.

Finland – befolkningsutvikling. Historisk har folketallet vist en forholdsvis rask økning. Det kan nevnes at Finland i 1965 hadde en befolkning fem ganger så stor som da landet i 1809 ble skilt fra Sverige. Den raske veksten skyldes til dels at emigrasjonen ikke hadde vært så stor som i Norge og Sverige, og at fødselsoverskuddet også var høyt. Emigrasjonen begynte i 1870-årene og nådde sitt største omfang i 1901–13. Utvandrerne kom mest fra Österbotten og Åland. Sammenligner man folkemengden i Sverige og Finland i tidsrommet 1880–1905, økte Sveriges befolkning bare med 10 %, mens Finland hadde en økning på 40 %. I tidsrommet 1905–65 økte Sveriges befolkning med 46 %, mens Finland hadde en økning på 65 %. I 2004 var folketallet 5, 2 mill.

Fødselshyppigheten har sunket siden 1880-årene, først langsomt, men etter 1910 mye raskere. Fødselshyppigheten steg noe straks før og under den annen verdenskrig, men har deretter sunket; i 2004 var den 10,6 ‰. Dødeligheten har også sunket over tid, i 1936–39 var den 13–15 ‰ og i 2004 9,7 ‰. Spedbarnsdødeligheten hører med til de laveste i verden, 3,6 per 1000 levendefødte i 2004, men ikke lenger tilbake enn i 1938 var den 67,8 per 1000. Den gjennomsnittlige levealder har steget hele tiden og samtidig har fødselshyppigheten sunket, og dette har ført til at befolkningsstrukturen har endret seg meget sterkt. Andelen under 15 år og over 60 år er nesten like store, henholdsvis 17,5 % og 15,2 % (2004). Forventet levealder er 81,9 år for kvinner og 74,7 år for menn.

Etniske forhold

Befolkningen består av tre hovedgrupper som hver representerer tre forskjellige koloniseringsbølger: finnene, som utgjør over 93 % av folket, finlandssvenskene, som mest bor i sør og vest, og samene. De fleste samene, som til sammen utgjør under 6000 personer, bor i nord. Utenfor nordområdene bor de fleste samene i Helsinki. Utsjoki er eneste kommune med samisk majoritet. Samisk har siden 1992 hatt status som offisielt språk i noen kommuner i nord. For øvrig har svært mange samer mistet sitt morsmål på grunn av press fra storsamfunnet. Se for øvrig avsnittet under om språk og artikkelen om samer. Det ble tidligere antatt at de finsk-ugriske grupper stammet fra et felles urhjem i det sentrale Russland. Dette blir nå betraktet som mindre sannsynlig, idet ingen fortidsfunn tyder på en plutselig innvandring av en ny folkestamme. Sannsynligvis skjedde det en gradvis innvandring av forskjellige folkestammer som bodde i områdene rundt Finskebukta.

De etniske forskjellene i befolkningen er i dag meget små, og når det snakkes om befolkningsgrupper som samer, tavastere, karelere og finner fra «Det egentlige Finland», er dette mer for å antyde opprinnelsessted enn for å gi uttrykk for ulik kulturbakgrunn.

Den svensktalende befolkningen har gått tilbake både absolutt og relativt. Tilbakegangen skyldes bl.a. lavere naturlig folketilvekst og en stor utvandring både til Sverige og til USA. Den svensktalende befolkningen bor hovedsakelig i kystområdet i sørvest og på Åland. Se også finlandssvensker.
Bosetningsmønster

Finland har en lav folketetthet (15,4 personer per km2). Folketettheten er størst i den sørvestlige og midtre delen av landet og i en stripe nordover langs kysten. Lappland er til gjengjeld svært tynt befolket (to personer per km2). Det har likevel skjedd en forholdsvis sterk befolkningsøkning i landets nordlige deler. Folkeflyttingen nordover har imidlertid helt avtatt, mens strømmen til byområdene, særlig i sør, har økt i omfang.

Urbaniseringen startet forholdsvis sent i Finland sammenlignet med de øvrige nordiske land, og byene er forholdsvis unge. De er konsentrert til kysten og til lavereliggende områder.

Finland – religion. Finland har to statskirker: Finlands evangelisk-lutherske kirke, som om lag 85 % av befolkningen tilhører, og Det ortodokse kirkesamfunn i Finland med 1,1 %. Om lag 1 % tilhører andre trossamfunn, bl.a. den katolske kirke, protestantiske frikirker, Jehovas Vitner, metodistkirken, adventistkirker og baptistsamfunnet. Det har eksistert en finsk-tyrkisk muslimsk minoritet fra 1800-tallet med egen moské i Helsinki fra 1830. Islam ble eget religionssamfunn 1925. Det finnes jødiske samfunn, med synagoger i Helsinki og Turku. Ca. 12 % står utenfor religiøse trossamfunn.

Finland har helt siden middelalderen vært et område der østlig og vestlig kristendom har møttes. Finland var på reformasjonstiden underlagt svensk herredømme og fulgte Sverige med over til lutherdommen i 1527. En luthersk tradisjon lot seg også videreføre da Finland i 1809 kom under russisk herredømme. I løpet av den russiske perioden frem til 1917 vokste den ortodokse kristendommens innflytelse i Finland, og ortodoks kristendom fikk offisiell status ved siden av den lutherske, men også under det russiske overherredømme var lutherdommen den klart dominerende konfesjon. Andelen ortodokse sank betraktelig under den annen verdenskrig.
Finlands evangelisk-lutherske kirkes

Finlands evangelisk-lutherske kirkes øverste organ er Kirkemøtet, som samles to ganger årlig. De vel 100 medlemmene består av valgte legfolk og geistlige, biskopene, representanter for regjeringen og Høyesterett samt universitetene. Kirkemøtet styrer økonomien og tilsetting. Det kan fremme lovforslag for Riksdagen, som kan forkaste eller godta, men ikke endre forslagene. Presidenten utnevner biskoper og domproster, menighetene avgjør sitt prestevalg. Staten står for religionsundervisningen i offentlige skoler. Det er 594 menigheter og åtte bispedømmer: Turku (erkebispesete), Tampere, Oulu, Mikkeli, Kuopio, Helsinki, Lappo og Borgå (svenskspråklig). Den teologiske utdanningen skjer ved fakulteter i Helsinki og Turku.
Det ortodokse kirkesamfunn i Finland

Det ortodokse kirkesamfunn i Finland hørte inn under den russisk-ortodokse kirke under det russiske overherredømmet. Fra 1892 ble det et eget finsk erkebispedømme med sete i Viipuri (nåv. Vyborg i Russland). I 1923 vedtok den finske stat å knytte finsk ortodoks tradisjon under Konstantinopel i stedet for til Moskva, noe som først ble godtatt av patriarkatet i Moskva i 1957. Fra 1979 er erkebiskopens sete i Kuopio. Kirken har 25 menigheter og to klostre, ett for munker og ett for nonner. Den finske erkebiskop Johannes ble utpekt som overhode for den estiske ortodokse kirke, som ble knyttet til patriarkatet i Konstantinopel i 1996.

Finland – næringsliv. Finland har en høyt utviklet blandingsøkonomi, og er en moderne velferdsstat med en høy gjennomsnittlig levestandard. Landet ble i 1999 med i EUs økonomiske og monetære union (ØMU), og har en stadig økende økonomisk integrasjon med de andre medlemslandene i unionen.

I 1990-årene var Finland gjennom en økonomisk depresjon, blant annet på grunn av sammenbruddet av de viktige markedene i det tidligere Sovjetunionen. Den generelle bedringen i vesteuropeisk økonomi utover i 1990-årene gav Finland drahjelp ut av krisen. Finland sliter fortsatt (2004), med relativt høy arbeidsledighet, selv om den har sunket fra 22 % (1993) til 9 % (2004).

Mye av landets industri bygger på råstoffer fra jord- og skogbruk. Telekommunikasjon og elektronisk industri er også viktige sektorer i Finlands økonomi. Antall sysselsatte i primærnæringene har vist en gradvis nedgang fra 46 % av yrkesbefolkningen i 1950, 20 % og 5,4 % i 2004. Servicenæringene stod i 2002 for ca. 66 % av bruttonasjonalproduktet og sysselsattte ca. 68 % av arbeidsstokken. Primærnæringene utgjorde ca 4 % av bruttonasjonalproduktet, mens industri og anleggsvirksomhet stod for ca. 30 %.
Jordbruk

Finland ligger ved nordgrensen for korndyrking og for jordbruk i det hele tatt. De beste jordbruksområdene ligger i vest og sørvest (Vasaa og Turin ja Porin Läani), samt i de midtre deler av landet (Hämeen og Oulun lääni). Hvert 40. år i gjennomsnitt må man regne med uår pga. frostskader, hvert 10. år med alvorlig avlingssvikt og hvert 4. år med frostskader i en eller annen del av landet. Ved dyrking av hurtigmodnende eller frosttålende vekster søker man å bøte på dette.

Gjennomsnittlig er ca. 8 % av landarealet oppdyrket, men andelen varierer fra 30 % i sørvest til under 1 % i Lappland. Eng og beitemark utgjør bare 0,3 % av landarealet.

De viktigste kornslagene er bygg, havre, hvete og rug. Rugdyrkingen er gått sterkt tilbake siden før den annen verdenskrig, mens de øvrige kornslagene har hatt en sterk avlingsøkning. Sukkerbeter, fôrbeter, raps og andre oljevekster og lin dyrkes hovedsakelig i de sørvestre deler av landet. Frukt- og grønnsakdyrkingen har stor lokal betydning rundt de største byene. Potetdyrkingen er utbredt overalt i landet.

Av husdyr holdes særlig storfe, svin, fjærfe og reinsdyr. Melkeproduksjonen er svært viktig for Finlands jordbruk.
Produksjon av viktige vekster 2002
tonn
Bygg 1 739 000
Havre 1 508 000
Hvete 569 000
Rug 73 000
Sukkerbeter 1 066 000
Raps o.a. oljevekster 103 000
Skogbruk

3/4 av Finlands areal er skogkledt, og skog er landets viktigste råvare. Finland har større skogarealer per innbygger enn noe annet europeisk land. Furu er viktigste treslag (ca. 50 %), dernest gran (ca. 40 %). De største skogarealene finnes i midtre og østre deler av landet, og omkring 2/3 av skogen eies av private. Skogbruket er integrert i jordbruksøkonomien, og har tidligere hatt en tendens til å være en sesongnæring. Tømmeret ble felt om vinteren, og fløtet på elvene og innsjøene om våren. Den nåværende tendens går i retning av at skogbruket blir drevet på helårsbasis, med transport av tømmeret på vei og jernbane. Samtidig har sysselsettingen gått tilbake.
Fiske

Fisket drives for det meste som binæring, unntatt på Åland og i de ytre kystdistrikter. Av ferskvannsfiske er sik viktigst. Fiskeoppdrett har i senere år økt i betydning. Viktigste oppdrettsprodukt er regnbueørret.
Bergverk

Finland har forekomster av mange verdifulle mineraler, men gruvedriften har til nå hatt forholdsvis liten betydning. Dette skyldes både at forekomstene er små og har lav malmgehalt.
Energi

Finland dekker sitt energibehov ved produksjonen av elektrisk kraft fra vannkraft, fra landets fire kjernekraftverk og fra fossilt brensel. Finland har ikke egne forekomster av fossilt brensel, og importerer brenselsstoffer. Vannkraften er nærmest fullt utnyttet, og landet har, bl.a. med sovjetisk hjelp, bygd ut kjernekraften. Et femte kjernekraftverk er planlagt ferdigstilt innen 2009.
Industri

Den industrielle utviklingen kom senere i gang i Finland enn i de andre nordiske landene. Etter at landet ble selvstendig, og særlig etter den annen verdenskrig, har det imidlertid skjedd en sterk industriell ekspansjon. Finsk industri var tidligere svært ensidig. Så sent som i 1938 var skogindustrien praktisk talt den eneste industrigrenen som produserte for eksport og hadde over 80 % av den totale utførselen. I tiden etter krigen har industriutviklingen vært preget av sterk differensiering og økt eksport. Mange finske industrivarer er kjent for sin smakfulle design og gode kvalitet, og har nå en sikker posisjon på verdensmarkedet.

Metall- og verkstedindustrien er den betydeligste industrigren både med hensyn til sysselsetting og produksjonsverdi. Finnene er kjent for sine papirmaskiner, landbruksmaskiner, trucker, bulldozere, containerskip og isbrytere. Også den elektrotekniske og elektroniske industrien er betydelig, med produksjon for det internasjonale marked.

Skogindustrien har fortsatt en sentral rolle, og industriens råvarebasis er for det meste skogbruksproduktene. Treforedlingsindustrien og papirindustrien er nesten helt rettet mot det internasjonale markedet. Virksomheten har gjennomgått en sterk modernisering og vekst, der tendensen går mot stadig høyere foredlingsgrad. Treforedlingsindustrien ligger oftest ved elvemunningene, f.eks. i byer som Kotka, Pori, Oulu og Kemi.

Den kjemiske industrien omfatter produksjon av råkjemikalier, brensel og oljeprodukter, kunstgjødsel, plast, legemidler, farger, vaskemidler, kunstfibrer og sprengstoff. Tampere er det ledende sentrum for tekstilindustrien, mens Helsinki er sentrum for konfeksjonsindustrien. Turku-området er ledende i produksjon og bearbeidelse av matvarer.
Produksjon av et utvalg viktige varer 2002
tonn
Cellulose 7 603 000
Avispapir 1 190 000
Annet papir, papp og kartong 12 061 000
Sement 1 422 000
Råjern og ferrolegeringer 2 983 000
Sukker, raffinert 129 000
Valset stål 3 902 000
Kobber 14 400
Gull 4 666 000 kg

stk.
Sigaretter 4 130 000
Fjernsyn 319 600
Person- og vareheiser 3 400
Traktorer 3 300
Biler 6 900
Sykler 140 000
Kryssfinér o.a. finér 11 573 000 m³
Utenrikshandel

Maskiner og transportutstyr, kjemiske produkter, elektroniske artikler, papir og papirvarer, samt råvarer (hovedsakelig tre og cellulose) stod for størstedelen av eksporten (2004). Generelt preges finsk eksportindustri av mer foredlede varer enn tidligere. Importen består vesentlig av petroleumsprodukter, matvarer, maskiner og transportutstyr. Viktigste handelspartnere er Tyskland og Sverige. Ellers er Storbritannia, USA og Russland viktige handelspartnere.

Finland ble assosiert medlem av EFTA 1961 og fullverdig medlem 1986, meldte seg ut av EFTA 1995 og ble medlem av EU. Medlem av EUs økonomiske og monetære union (ØMU) fra 1999.
Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2003
Eksport Import
Tyskland 11,9 15,2
Sverige 8,7 11,4
Russland 6,6 10,0
Storbritannia 9,7 5,9
USA 8,9 6,6
Norge 2,4 3,3
Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2003
Trelast, papirmasse o.l. 3,3
Petroleum og -produkter 3,4
Kjemikalier 7,0
Papir, papp m.m. 18,1
Jern og stål 4,3
Maskiner og transportutstyr 43,6
Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2003
Næringsmidler 4,7
Råvarer (ekskl. mineralolje) 6,4
Petroleum og -produkter 8,4
Kjemikalier m.m. 11,7
Jern og stål 3,7
Maskiner og transportutstyr 40,0
Samferdsel

Finland har et velutbygd samferdselsnett.
Veinettet

Veinettet omfattet 2004 ca. 80 000 km offentlige veier.
Jernbanene

Jernbanene er statseid, og har siden tsartiden hatt østeuropeisk sporvidde (1524 mm). Jernbanenettets lengde var 2004 ca. 6000 km..
Flytrafikk

Flytrafikken er viktig for innenlandstrafikken. Størstedelen dekkes av det statlige Finnair. Viktigste internasjonale lufthavn er ved Helsinki. Ellers store flyplasser ved Turku, Tampere, Jyväskylä, Kemi, Kokkola, Vasaa, Oulu og Rovaniemi. Dessuten et tjuetalls mindre flyplasser.
Skipsfarten

Skipsfarten begrenses av de vanskelige isforholdene om vinteren. Bare Turku og Hangö er alltid sikret åpent vann, takket være kraftige isbrytere. Transport på innsjøene, elvene og kanalene blir i dag hovedsakelig benyttet av turister og av skogindustrien. Mesteparten av den finske handelsflåten er hjemmehørende i Helsinki. Den viktigste eksporthavnen er Kotka, mens Helsinki er viktigste importhavn. Andre betydelige internasjonale havner er Turku, Rauma og Hamina. Finland har passasjerferger til Estland, Sverige, Polen og Tyskland.

Finland – forfatning og politisk system. Finland er en kombinert presidentstyrt og parlamentarisk-demokratisk republikk. Landet er enhetsstatlig, men Åland utgjør et delvis selvstyrt landskap. Forfatningen består av flere grunnleggende lover, bl.a. regjeringsformen av 1919, riksdagsordningen av 1928, lovene om riksretten og om granskningsrett for Riksdagen overfor medlemmer av den utøvende makt av 1922 og loven om selvstyre for Åland av 1951. Forfatningen ble senest revidert i 2000.

Den øverste utøvende makt er lagt til en president, siden 1994 valgt i direkte valg for seks år av gangen. Han kan gjenvelges én gang. Hvis ingen presidentkandidat får minst 50 % av stemmene, holdes det en ny valgomgang mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer i første valgomgang. Presidenten spiller en betydelig rolle i finsk politikk, en rolle som ligner på den den franske presidenten spiller. Det skyldes både presidentens fullmakter og maktforholdene i finsk politikk generelt. Etter forfatningsendringen i 2000 utnevner ikke lenger presidenten statsministeren; dette er nå overlatt Riksdagen. Dessuten er presidentens makt noe beskåret i utenrikspolitikken. Men presidenten kan fortsatt oppløse Riksdagen og utskrive nyvalg, forkaste eller revidere lovforslag fremlagt av ministrene og la være å stadfeste lover vedtatt av Riksdagen. De fleste av disse fullmaktene utøver presidenten i forståelse med regjeringen. De parlamentariske forhold hvor koalisjonsregjeringer har vært regelen, har bidratt til å styrke presidentens stilling. Det at presidentene i etterkrigstiden ofte har sittet lenge, har vært sterke personligheter og til dels har hatt høy anseelse i de viktigste nabostatene, har også bidratt til å gi presidenten en sterk stilling. Urho Kekkonen, som var president 1956–81, kom i særlig grad til å dominere politikken. Etterfølgerne har vært mer pragmatiske. Det, sammen med avpersonifiseringen av forholdet til Sovjetunionen og senere Russland, har ført til at makten i større grad er gått over til regjeringen og de parlamentariske organer. Også i forhold til EU, som Finland sluttet seg til i 1995, har regjeringen spilt den dominerende rollen.

Regjeringen ledes av en statsminister, som er ansvarlig overfor Riksdagen. Presidentens sterke posisjon gjør at statsministeren ikke får en så fremtredende stilling som vanlig i parlamentarisk styrte land. Dessuten har riksdagsgruppene avgjørende innflytelse over personsammensetningen av regjeringen. Som den svenske regjering utøver også den finske i hovedsak sin myndighet gjennom regjeringen som samlet kollegium og ikke i særlig grad gjennom de enkelte ministere (som i Danmark og Norge). Og som i Sverige er de finske departementer relativt små politiske sekretariater, mens mye av forvaltningsmyndigheten er delegert til statlige verk og styrelser.

Den lovgivende forsamling, Riksdagen (Eduskunta), består av 200 medlemmer, valgt for fire år i allmenne valg. Stemmerettsalderen er 18 år. Som ellers i Norden praktiseres forholdstallsvalg. Riksdagen består av ett kammer, men lovforslag behandles likevel på en måte som skal ivareta noen av tokammersystemets funksjoner: etter at lovforslag er behandlet i en av fagkomiteene, går det til stora utskottet (med 45 medlemmer) og så endelig til plenum. Grunnlovsforslag må hvile etter at de er vedtatt av én riksdag, for så å bli endelig vedtatt, med minst 2/3 flertall, av den neste.

Finland har et partisystem som ligner de øvrige nordiske land, med et stort sosialdemokratisk parti til venstre, Centerpartiet og noen mindre partier i sentrum og Samlingspartiet (Kokoomus) til høyre. Det sosialdemokratiske parti er mindre enn ellers i Norden, noe som skyldes kommunistpartiets tradisjonelt sterke stilling. Etter 1990 ble ulike venstrepartier og kommunistpartier samlet i Vänsterförbundet, et venstresosialistisk parti i mer tradisjonell nordisk forstand. Centerpartiet har tradisjonelt stått sterkt i Finland. I tillegg til de vanlige partiene er det et (borgerlig) svensk folkeparti, som vanligvis har en oppslutning på rundt 5 % og deltar i de fleste regjeringer. De Grønne har også vært regjeringsparti i Finland.
Administrativt

Administrativt er Finland inndelt i 6 län (redusert fra 11 ved en lovendring 1997), som gijen er inndelt i 20 landskap og 452 kommuner. Åland og Lappland (Lappi) er begge både län og landskap. Länene administreres, ulikt ordningen ellers i Norden, av statsutnevnte landshövdinger, mens kommunene har selvstyre. I Finland er det ellers vanlig at kommuner går sammen i kommunalforbund for å løse en del større oppgaver. Åland har utstrakt selvstyre, og styres internt av et valgt landsting (30 medlemmer) og en landskapsstyrelse, som er ansvarlig overfor landstinget. Staten er representert på øyene ved en landshövding.

Finland – internasjonale forbindelser. Finland er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Nordisk Råd, Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og OECD. Landet er fra 1995 medlem av EU og inngikk 1994 Partnerskap for fred-avtale med NATO.

Finland er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Finland ved sin ambassade i Helsinki. Begge land har dessuten en rekke konsulater og visekonsulater.

Finland – forsvar. Det er allmenn verneplikt for menn fra fylte 18 år, med førstegangstjeneste på 6, 9 eller 12 måneder (fra fylte 19 år) avhengig av den tjeneste de vernepliktige blir utdannet for. Styrketallene i 2007 var for hæren 20 500, marinen 6600 og luftstridskreftene 3500. I tillegg kommer 3100 i grensevaktstyrken. Ved mobilisering vil det totale styrketallet være ca. 350 000 mann. Hæren har 124 russiskproduserte stridsvogner til rådighet, marinen bl.a. 8 missilbåter, 6 mineleggere og 13 minesveipere. Flyvåpenet har bl.a. 55 kampfly av typen F-18C Hornet. Finske styrker har deltatt aktivt i FNs fredsbevarende operasjoner; i 2008 var ca. 760 finske militære i FN-tjeneste, de fleste i Kosovo.