Etiopia. republikk i det nordøstlige Afrika, på Afrikas horn, grenser til Eritrea i nord og nordøst, Djibouti i øst, Somalia i øst og sørøst, Kenya i sør og Sudan i vest.
Etiopia er et fattig jordbruksland, og var til 1974 preget av en føydal samfunnsorden. Landet er hyppig utsatt for sult- og tørkekatastrofer og er regnet blant verdens aller fattigste land.
Etiopia ble aldri kolonisert, og har av den grunn en spesiell prestisje blant de øvrige afrikanske land, men var okkupert av Italia 1936–41. I føderasjon med Eritrea fra 1952. Langvarige krigshandlinger, særlig i Eritrea, men også i Tigray-provinsen og Ogaden-området nær Somalia, truet landets enhet og forsterket de økonomiske problemene. En fredsavtale 1991 gjorde slutt på nesten 30 år med borgerkrig. Den nordlige provinsen Eritrea ble fra 1993 selvstendig stat. Ved Eritreas selvstendighet mistet Etiopia hele sin kystlinje.
Navnet Etiopia betyr ‘De svartes land’ (av gr. aithos, ‘brenne’, og ops, ‘ansikt’; eg. ‘mennesker med ansikter svartbrent av sol’).
Ved Eritreas løsrivelse mistet Etiopia hele kystlandskapet langs Rødehavet. Landskapet for øvrig består hovedsakelig av et høyland som er bygd opp av enorme lavamasser fra tertiærtiden. Høylandet har mange steder karakter av platåer og høysletter. Over slettene reiser det seg mange fjelltopper, som er rester etter tidligere vulkaner. Det etiopiske høyland deles naturlig i to store platåer av Rift Valley, et smalt nedsunket område i landmassene, som strekker seg som en kjempemessig dal fra Rødehavet og Eritrea, gjennom Etiopia og videre sørover gjennom Øst-Afrika. Rift Valley er avgrenset av brattkanter 40–65 km fra hverandre. Nordover fjerner høylandenes forkastningsskrenter seg fra hverandre. Dalbunnen ligger for det meste over 900 moh., og er bygd opp av vulkansk materiale. Flere vulkaner er fortsatt aktive, bl.a. Afdera (2225 moh.).
Det vestlige høylandet, enkelte ganger kalt Det abyssinske platået, strekker seg nord–sør i en lengde av ca. 500 km. I hjertet av høylandet ligger Shewa-(Shoa-)platået, ca. 2500 moh., med hovedstaden Addis Abeba. Høylandet er skarpt avgrenset mot øst mot Danakilørkenen ved en nesten loddrett styrtning ned mot bunnen av Rift Valley. Platået heller svakt mot vest, der det går over i Sudanhøysletta. Fjellene når flere steder over 4000 moh., som f.eks. Chokefjellene. Høyest når Ras Dejen (Ras Dashen, 4620 moh.) i Simienmassive. Her ligger bl.a. Simien Mountains National Park (1300 km2), oppført fra 1978 på UNESCOs Liste over verdens naturarv. Blå Nil (Abay) renner fra Tanasjøen, som er Etiopias største innsjø. Herfra har den sammen med sine sideelver skåret seg dypt ned i lavamassene. I Gojjam er elvedalen til Blå Nil 1400 m dyp, like dyp som Grand Canyon i USA, men dobbelt så lang som denne.
Det østlige høylandsområdet, ofte kalt Somaliplatået, ligner på det vestlige, men er ikke så stort. Også Somaliplatået har sin høyeste del mot Rift Valley, der det finnes flere fjelltopper over 4000 moh. Det omfatter bl.a. Balemassivet (Batu, 4307 moh.) med Bale Mountains National Park (2400 km2). Somaliplatået heller mot sørøst, der det går over i lavlandet i Somalia. De største elvene som renner østover er Shebele og Ganale Doria (Juba).
Den vulkanske virksomheten har dannet en rekke innlandsbassenger med små innsjøer, de fleste saltholdige og uten avløp. Den største av disse heter Abaya. Mot nordøst renner elven Awash ut i Danakilørkenen, der den fordamper i en stor saltsjø før den når havet.
Klima
Etiopia ligger i den tropiske klimasone, men de topografiske forhold skaper store klimatiske variasjoner. Nedbøren har stort sett sammenheng med den intertropiske konvergenssonen, som beveger seg nordover om sommeren. I perioden juni–oktober gir fuktige luftmasser fra sørvest nedbør til mesteparten av landet, mest i sør og vest. Det sørlige høylandet mottar ca. 1750 mm, Shewaplatået (med Addis Abeba) 1000–1250 mm og Tigray ca. 750 mm. Nedbørmengden avtar østover. Kaldeste måneder i Addis Abeba er juli og august med 15 °C, mens april og mai er varmest med 20 °C i middel. De hete lavlandsområdene, hvor den gjennomsnittlige årstemperaturen ligger over 22 °C, kalles gjerne kolla. Over ca. 1800 moh. ligger Etiopias mest produktive jordbrukssone, woina dega. Enda høyere oppe ligger dega, en temperert sone hvor middeltemperaturen er under 16 °C. Over 3200 moh. ligger fjellsonen wirch.
Planteliv
Høylandet i vest var opprinnelig dekket av skog, mens det i lavlandet i øst var, og fortsatt er, sparsommere vegetasjon som veksler fra tørrsavanne til ren ørken. Fjellskogens naturlige vegetasjon er i de lavere delene tresavanne og tørrskoger. I enkelte områder er det frodige løvskoger med fikenarter, palmer og bregner. Denne vegetasjonen erstattes i høyere deler av en skogdannende einer, Juniperus procera; her vokser også kaffetreet. Over ca. 3000 moh. finnes bl.a. en treformet perikumart og lyngtreet. Over tregrensen er det tuete gressmark med kjempelobelia-arter og arter fra planteslekter som ellers er vanlige i nordlig eller sørlig tempererte områder.
Naturen i Etiopia tilhører den i Afrika som er mest påvirket av mennesker. Høylandet er spesielt forandret, i nordvest er nesten all opprinnelig skog borte, noe som har medført alvorlige erosjonsskader. Det er gjort forsøk med treplanting av australske eukalyptusarter, f.eks. i områdene rundt Addis Abeba.
Den dyregeografiske region som omfatter Afrika sør for Sahara henter sitt navn fra Etiopia (den etiopiske region). Typiske afrikanske arter som elefant, sjiraff, antiloper og vortesvin er tallrike. Rovdyrene omfatter sjakaler, hyener, løve, leopard og mange mindre kattedyr. Tre bavianarter hører hjemme i Etiopia: kappebavian og anubisbavian på steppene og gelada i fjelltraktene. I fjelltraktene finnes også innslag av palearktisk (eurasisk) fauna: lammegribb og steinbukker. Flere sjeldne dyr og fugler, bl.a. simienrev, fjellnyala (en antilope) og flikibis er endemiske (stedegne) for Etiopias høyland. Oryxantilopen og mange gasellearter holder til i tørre områder.
Etiopia – befolkning. Folketallet er beregnet til ca. 76 mill. (2004), og årlig befolkningstilvekst til 2,8 % for perioden 1992–2002. Fødsels- og dødsratene er høye, henholdsvis 39,8 ‰ og 13,2 ‰, likeledes spedbarnsdødeligheten; i første del av 1990-årene var den 122 per 1000 levendefødte, men i 2002 var den sunket til 103 per 1000. Gjennomsnittlig levealder er beregnet til 54,1 år for kvinner og 51,3 år for menn. 45 % av befolkningen er under 15 år, kun 2,8°% er 65 år og eldre.
Etniske forhold
Befolkningen er lite ensartet. De semittisktalende amharer og tigreanere er de dominerende folkegruppene. De lever i den nordlige del av landet og rundt Addis Abeba, og utgjorde ifølge folketellingen 1984 (som inkluderer Eritrea) henholdsvis 30 % og 7 % av befolkningen. Under hele keisertiden dannet de en jordeiende overklasse i Etiopia, og hadde dessuten den politiske kontrollen. Også etter revolusjonen har de beholdt sitt politiske lederskap og mange av sine privilegier. Oromoene, eller galla-folket, lever i de østlige og sørlige deler av landet og utgjør 31 % av befolkningen. En tallmessig liten (4 %), men politisk betydelig gruppe er somali. Disse er muslimer og lever som nomader i Hararge-området i Ogaden, som utgjør nesten 1/5 av Etiopias landområde. De har lenge arbeidet for innlemmelse av sine etiopiske områder i Somalia. Mot grensen til Eritrea lever afar (danakil) og saho, som er nært beslektet med somali både språklig og kulturelt. Også disse gruppene er tallmessig små. Langs grensene i vest og sør lever en rekke ulike folk som er kulturelt beslektet med folkegruppene i Sudan. Gurage er et lite (4 %), men innflytelsesrikt forretningsfolk.
Ifølge FN huset Etiopia i 2003 over 130 000 flyktninger fra Eritrea, Somalia og Sudan. Samtidig flyktet en del etiopiere til Sudan pga. krig og matmangel. Repatrieringen av disse pågår fortsatt og vil antakelig pågå i flere år fremover. Uroligheter, krig og naturkatastrofer har medført at en stor del av befolkningen har elendige levekår.
Bosetning
Folketettheten er i gjennomsnitt 58,6 per km2, men befolkningen er vesentlig konsentrert til høylandet. De lavere områdene, spesielt i øst, er svært tynt befolket. Et folkeflyttingsprogram, igangsatt 1985, tok sikte på å flytte ca. 1,5 mill. mennesker fra de tørkerammede områdene nord i landet (Wello) til mer nedbørrike områder i sørvest. Myndighetene tar sikte på å samle jordbruksbefolkningen i store landbyer, for dermed lettere å kunne bygge ut den offentlige service. Både landsby- og folkeflyttingprogrammet har møtt motstand. Det store flertall av befolkningen bor på landsbygda, og lever av jordbruk. Byene har bare ca. 1/10 av landets befolkning. Største by er hovedstaden Addis Abeba (2,6 mill. innb. 2000). Andre større byer er (innb. 1994): Dire Dawa (164 850 innb.), Nazret (127 800 innb.) og Harer (122 900).
Ca. 57 % av befolkningen regnes som kristne, mens ca. 32 % er muslimer og ca. 10 % tilhører tradisjonelle afrikanske religioner. Det fantes også en etiopisk jødisk minoritet som for en stor del ble evakuert til Israel 1979–91, se falasha. Islam har tradisjonelt vært undertrykt i Etiopia, men har etter revolusjonen i 1974 opplevd en oppblomstring og synliggjøring bl.a. ved bygging av en rekke moskeer i de større byene.
De fleste kristne, ca. 37 %, tilhører den etiopiske ortodokse kirke, mens ca. 1 % tilhører den romersk-katolske kirke. Protestantiske kirkesamfunn utgjør i 2004 ca. 16 %; de fleste baptister, lutheranere og pinsevenner
Den etiopiske ortodokse kirke
Den kristne kirke i Etiopia ble grunnlagt alt på 300-tallet. Kristendommen ble statsreligion ca. 350 under den egyptiske (koptiske) patriark i Alexandria og denne valgte og ordinerte kirkens øverste leder helt frem til 1937. Først i 1948 godkjente han den etiopiske kirkens selvstendighet. Den etiopiske ortodokse kirkes Bibel omfatter også apokryfene. Gudstjenestespråket er det gamle riksspråket geez, som ikke lenger tales. Kirkeåret har 33 Mariafester og 12 minnefester for Jesu fødsel, men den jødiske påvirkning er sterk, med en «paktens ark» i hver kirke; omskjæring praktiseres og lørdag er helligdag.
Utviklingen må forstås på bakgrunn av kirkens langvarige isolasjon etter den muslimske invasjonen på 600-tallet. Jesuittene forsøkte på 1500-tallet å få kirken inn under pavestolen; en union ble proklamert i 1626, men forsøket fremkalte en borgerkrig, og unionen ble oppløst.
Misjon
Fra 1830 begynte det anglikanske Church Missionary Society misjon i Etiopia, senere opptok en rekke protestantiske misjonsselskaper, bl.a. fra Sverige, Tyskland og USA, misjon i Etiopia. Norsk misjon begynte i 1948 med Norsk Luthersk Misjonssamband og fra 1974 kom også Det Norske Misjonsselskap, senere også Den Evangelisk-lutherske frikirke. Radiostasjonen Radio Voice of the Gospel ble åpnet i Addis Abeba av Det Lutherske Verdensforbund som en støtte for misjonsarbeidet over store deler av Afrika (nordmannen Sigurd Aske var pioner); den ble overtatt av regjeringen i 1977.
Den protestantiske kirke
Antallet protestanter er sterkt stigende. Den lutherske Mekane Yesus-kirken har (2004) over 3,5 mill. medlemmer, og er den raskest voksende lutherske kirken i verden. Den største protestantiske kirken er Kale Heywet med over 4 mill. medlemmer. Den har sin bakgrunn i baptistisk misjonsvirksomhet. Også andre protestantiske kirkesamfunn står sterkt.
Språk
Offisielt språk er amharisk, som tilhører den semittiske språkgruppen i den afroasiatiske språkfamilien. Det snakkes i første rekke i det sentrale og sørlige høylandet. Andre semittiske språk i Etiopia er tigrinja og tigre, som snakkes i nord. Alle tre språkene er utviklet fra det klassiske gammeletiopiske språket geez, som nå bare brukes som liturgisk og lærd språk. Den kusjittiske språkgrenen av den afroasiatiske språkfamilien er representert med språkene oromo (galla), sidamo og somali.
Etiopia er en av Afrikas største og mest ressursrike stater, men likevel et av verdens økonomisk minst utviklede land. Dårlig utbygd infrastruktur og en liten moderne sektor har vanskeliggjort utnytting av de betydelige mineralressursene, og er samtidig et hinder for utvikling av jordbruket. Dette var lenge underlagt en føydal struktur, som så i 1970- og 1980-årene til dels ble erstattet av en lite vellykket statlig satsing på store statsbruk. Store deler av landet nås ikke gjennom veinettet, og mye av jordbruket produserer for selvberging. Etiopia har den laveste urbaniseringsgrad i Afrika, og deler av landet er grissgrendt og utilgjengelig; andre er overbefolket i forhold til livsgrunnlaget – med en utstrakt grad av økologisk skade, særlig gjennom avskoging og erosjon. Mange års krig i flere deler av landet, samt flere perioder med alvorlig tørke, har bidratt til manglende økonomiske og sosiale framskritt. Etiopia har vært gjennom flere tiår med mer eller mindre uavbrutt krig. Krigene har først og fremst medført store utgifter til militære formål, i mindre grad ødeleggelser. Manglende stabilitet i flere naboland (Somalia, Sudan, Djibouti) har også påvirket Etiopia. Militærdiktaturets politikk fra midten av 1970-årene bidrog til de økonomiske problemene, og flere store tørkekatastrofer (bl.a. 1984–85, 1991–92, 1994, 1999 og 2003, men fremfor alt 1984–85, da anslagsvis en million mennesker døde) har vanskeliggjort utviklingen av landet. Etter hungerkatastrofen på midten av 1980-årene iverksatte myndighetene et omstridt folkeforflyttingsprogram, der bønder fra de overbefolkede og eroderte områdene i nord ble flyttet til mer grisgrendte strøk i sør. Den sovjetisk-influerte økonomiske politikken under president Mengistu Haile Mariam ble avløst av en åpnere politikk etter dennes fall. Det var i andre halvdel av 1990-årene økonomisk vekst, bl.a. som følge av gode avlinger og høyere priser på kaffe. Kaffe står for ca. 60 % av Etiopias eksportinntekter; ca. 90 % fra landbruket. En av årsakene til veksten i kaffesektoren var den økonomiske liberaliseringen som gradvis er gjennomført i 1990-årene. Privatiseringen av statsbruk i så vel landbruk som industri inngår som en viktig del av liberaliseringsprogrammet. Kamp mot offentlig korrupsjon er en prioritert oppgave.
Eritrea var etter annen verdenskrig en etiopisk provins, til landet ble selvstendig 1993. Fortsatt var det økonomiske samkvemmet tett, og det ble i 1990-årene inngått flere økonomiske avtaler mellom de to land, bl.a. i 1995 om å fjerne toll på jordbruks- og industrivarer. Det ble lenge antatt at en økonomisk union mellom de to statene ville bli etablert, men forholdet ble gradvis forverret, og særlig fra 1997, da Eritrea innførte sin egen valuta til erstatning for den etiopiske birr, som også var brukt til samhandelen de to land imellom. Som følge av Eritreas løsrivelse mistet Etiopia adgangen til havet, og er avhengig av havner i nabolandene for sin handel med omverdenen. Etter krigen med Eritrea har Etiopia opphørt å bruke de eritreiske havnene Assab og Massawa, og har dirigert sin utenrikshandel til Djibouti – og ser på mulighetene for å bruke Mombasa i Kenya. Norge har gjennom frivillige organisasjoner (ikke minst misjonen) og internasjonale organisasjoner gjennom flere tiår ytt utviklingshjelp til Etiopia. Siden 1995 har landet hatt status som prioritert land for norsk utviklingssamarbeid. Sentralt i samarbeidet i 1990-årene var spesifikk innsats for å styrke utviklingen av demokratisk styresett og menneskerettighetene, samt tiltak for sosial utvikling og matvaresikkerhet. På 2000-tallet ble dette videreført, i tillegg til fokus på fred og forsoning etter krigen med Eritrea.
Jordbruk
Etiopia er et utpreget jordbruksland, og landbruket den helt dominerende økonomiske sektor, som ca. 85 % av befolkningen er direkte eller indirekte avhengig av. Frem til revolusjonen i 1974 var jordbruket preget av føydale eiendoms- og produksjonsforhold. Disse ble endret som følge av de økonomiske reformer fra midten og slutten av 1970-årene, da investeringene i stor utstrekning konsentrert om høyt mekaniserte statsfarmer, som imidlertid ikke gav den forventede avkastning. Jordbruket svarer for ca. 90 % av landets eksportinntekter, hvorav kaffe alene ca. to tredeler av samlet eksportverdi.
Jordbruket produserer vesentlig for lokalt forbruk, og avkastningen er generelt lav. Driftsmåtene er ikke modernisert, og mangelfulle kommunikasjoner gjør det vanskelig å nå frem til bøndene – og for bøndene å få sine produkter til markedene. Tørkeperioder, og normalt mangelfull nedbør, begrenser avlingene; bare ca. 4 % av det dyrkbare arealet er delvis irrigert. De viktigste lokale kornslagene er teff og durra. Dessuten dyrkes bygg, mais og hvete, samt en god del oljefrø, grønnsaker og frukt – samt kaffe, som er det viktigste eksportproduktet. Andre viktige eksportavlinger er bomull og sukkerrør, samt den narkotiske planten qat. Husdyrholdet er stort, men gir ikke stor økonomisk avkastning, selv om kveg, huder og skinn er viktige eksportartikler.
Etiopia er antatt å ha store mineralforekomster, som bare i begrenset grad er kartlagt, og utvinningen er svært liten; sektoren bidrar med bare rundt 1 % av BNI. Det utvinnes små kvanta gull, platina, salt og kaliumklorid (pottaske), samt kalk og marmor. Det er også kjente forekomster av jernmalm og kull. Etiopia har også et betydelig hydro-elektrisk potensial, bl.a. knyttet til Blå Nil, som renner fra Tanasjøen, og som står for 80 % av Nilsens vann nordover i Sudan og Egypt. Geologiske forhold indikerer muligheter for oljeforekomster, framfor alt i sørvest, nær oljefeltene i Sudan.
Industrien, som står for ca. 10 % av sysselsettingen, omfatter vesentlig næringsmiddelindustri og produksjon av tekstiler og andre forbruksvarer for det lokale marked. Det viktigste industrisenteret er Addis Abeba.
Utenrikshandel
Etiopia har normalt store underskudd i handels- og betalingsbalansen med utlandet, bl.a. grunnet store militære kostnader over lengre perioder. Underskuddet har delvis vært dekket av utenlandsk bistand, og Etiopia er et av de mest bistandsavhengige land i verden. Samtidig har landet også tatt opp store lån i utlandet. Eksporten domineres av jordbruksprodukter, med kaffe, huder, skinn og grønnsaker som de viktigste eksportproduktene, hvorav kaffe de fleste år står for rundt to tredeler av verdien. Svingninger i prisen på kaffe i de internasjonale markedene skaper dermed usikkerhet i økonomisk planlegging. Fra 1990-årene ble det satset på eksportrettet produksjon av frukt og blomster. Importen omfatter bl.a. råvarer til industrien, brenselstoffer, maskiner, matvarer, transportutstyr og kjemikalier. Viktigste handelspartnere er Japan, Tyskland og Saudi-Arabia.
Etiopia – samferdsel. Etiopias topografiske forhold gjør utbyggingen av et moderne samferdselsnett kostbar og vanskelig. En franskbygd jernbanelinje knytter Addis Abeba til havnen i Djibouti som er en viktig transitthavn for etiopisk handel. Banen eies fra 1982 av Etiopia og Djibouti i fellesskap, og er siden blir rustet opp – i likhet med havnen i Djibouti. Etter at Eritrea ble selvstendig i 1993, mistet Etiopia adkomsten til havet, men fortsatte å utnytte havnene Assab og Massawa ved Rødehavet. Dette opphørte etter krigen mellom Etiopia og Eritrea fra 1998, og Etiopia dirigerte sin utenrikshandel til Djibouti. Veinettet har de siste par tiår vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån. En hovedvei forbinder Addis Abeba med Nairobi i Kenya, og utgjør en del av Trans-Østafrikanske hovedvei. De viktigste internasjonale lufthavner er ved Addis Abeba og Dire Dawa; 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken.
Massemedia
Etiopia har tre dagsaviser med et samlet opplag på noe over 80 000. To av dem Addis Zemen (amharisk, grunnlagt 1941, opplag ca. 40 000) og Ethiopian Herald (engelsk, grunnlagt 1943, opplag 37 000) utgis av Informasjonsdepartementet. Den tredje, The Daily Monitor (engelsk, grunnlagt 1993, opplag 6000), er uavhengig. Flere nye, uavhengige ukeaviser ble startet etter militærregimets fall 1991, men disse er under sterkt press fra regimet og distribueres ikke utenfor hovedstaden.
Den statlige etiopiske kringkastingen startet radiosendinger i 1941. Radio Ethiopia sender nå innenlandsprogram på ni språk og utenalondsprogram på tre. Under militærregimet hadde de enkelte frigjøringsorganisasjonene egne radiostasjoner i sine områder; disse har delvis fortsatt sin virksomhet. Fjernsynssendinger startet 1964, og det statlige fjernsynsselskapet Ethiopian Television (grunnlagt 1964) er delvis reklamefinansiert. Det sender i én kanal til 26 regionale stasjoner.
Kirkemalerier og ikoner gir viktige vitnesbyrd om etiopisk kunst, dessuten har bokmaleriene fått stor oppmerksomhet. De er laget på pergament av anonyme mestere. Bilder fra 1300- og 1400-tallets evangeliarier er av særlig høy kvalitet. Karakteristisk for etiopisk maleri er mettede, kraftige farger, ofte med mørke konturer. Påvirkningen fra bysantinsk kunst er tydelig bl.a. i bildenes frontalitet og stereotype figurer. Senere ble etiopisk kunst påvirket av europeisk renessanse, og maleriene fikk flere nyanser og volum til fremstillingsformen. Rundskulptur og relieffer er sjeldne.
Fra slutten av 1800-tallet utviklet folkemaleriet seg. Ofte var flere bilder malt i en serie som skulle leses i en bestemt rekkefølge. Også malerier med motiver fra etiopisk historie ble vanlig. På 1900-tallet vokste interessen for verdslig kunst, og landet fikk i 1950-årene en statlig kunstskole.
Det etiopiske korset er et sentralt ornamentalt innslag i etiopisk kunst, f.eks. i arkitektur og kunsthåndverk.
Bygging av kirker har forbilder som kan føres tilbake til 300-tallet e.Kr. Unike i den kristne kirkearkitekturen er en rekke klippekirker, særlig kirkene i Lalibela fra 1200-tallet. Disse kirkene er helt eller delvis hugd ut i klippene og har forskjellig grunnplan. I Aksum, et religiøst sentrum kjent fra hundreåret f.Kr., finnes steler i stein, noen opptil 30 m, med samme type ornamentikk som i klippekirkene i Lalibela.
Hovedkirken i dagens Aksum er Sionkatedralen, bygd under portugisisk innflytelse i 1650-årene. Kirkearkitekturen følger senere stort sett tukulens sentraltype med konisk tak. Fasadene kan variere mellom en tradisjonell leirvegg til en europeisk klassisistisk utformet vegg. Under kong Fasiledes på 1600-tallet ble det i hovedstaden Gonder bygd palasser med spor etter både portugisisk og arabisk innflytelse.
Dagens etiopiske byer består av en blanding av tradisjonell etiopisk bebyggelse og vestlig arkitektur fra 1800- og 1900-tallet. Særlig har britisk, italiensk og amerikansk innflytelse gjort seg gjeldende. I nord og øst er innflytelsen fra islam sterkere.
Etiopia – forfatning og politisk system. Før 1974 var Etiopia et monarki, med Haile Selassie som keiser. Etter militærkuppet 1974 ble Etiopia en sosialistisk republikk og kom i stigende grad til å støtte seg til Sovjetunionen. Kommunistregimet under Mengistu Haile Mariam brøt sammen 1991 etter lengre tids borgerkrig. En regjering utgått fra det etiopiske folks revolusjonære demokratiske front (EPRDF) har siden styrt landet. EPRDF er til dels en koalisjon bestående av grupperinger fra ulike provinser; partiet har gått inn for et føderalt styresett, og det aksepterte Eritreas selvstendighet 1993.
Etter forfatningen av 1995 er Etiopia en føderal og demokratisk republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges for seks år av nasjonalforsamlingen og har hovedsakelig seremonielle oppgaver. Statsministeren er landets reelle politiske leder; han utpekes av majoritetspartiet og godkjennes av nasjonalforsamlingen. Forsamlingen har to kamre – et føderasjonshus (Yefedereshn Mekir Bet) med 108 medlemmer utpekt av delstatsforsamlingene for fem år, og et folkerepresentanthus (Yehizbtewekayoch Mekir Bet) med inntil 550 (fortiden 546) medlemmer, valgt i direkte valg for fem år. Stemmerettsalderen er 18 år. Ved valget 2005 fikk EPRDF 327 av plassene i folkerepresentanthuset.
Etiopias stabilitet trues av store regionale motsetninger. Også forholdet til land som Sudan, Kenya og Somalia har fra tid til annen vært spent. Internt er landets politikk gradvis blitt lagt om i markedsorientert retning, og bistand fra vestlige land og de internasjonale pengeorganisasjoner har økt. Skadene etter de langvarige krigene, alvorlig tørke og indre konflikter gjør det imidlertid vanskelig å skape ny vekst.
Administrativt
Administrativt er Etiopia delt i ni delstater samt to selvstyrte byområder. Delstatene har egne valgte forsamlinger. Den føderale struktur gir delstatene stor selvstendighet, endog rett til å forlate føderasjonen. Hovedstadsregionen og byområdet Dire Dawa har spesialstatus.
Etiopia – forsvar. Etter at Eritrea erklærte sin uavhengighet i 1993, gjennomførte Etiopia en omfattende demobilisering og omorganisering av forsvaret. Styrketall for hæren i 2007 ble oppgitt til ca. 135 000, med bl.a. ca. 400 russiskproduserte stridsvogner. Marinen, som opprinnelig var bygd opp i keisertiden med hjelp fra Norge, ble avviklet i 1996. Flyvåpenet hadde i 2007 et styrketall på ca. 3000 mann med 525 kampfly og 20 kamphelikoptre.
FN hadde i perioden 2000–08 en flernasjonal styrke (UNMEE) med ca. 400 sivile og militære observatører og fra 1700 til 4000 soldater stående i Etiopia og Eritrea for å overvåke gjennomføringen av fredsavtalen mellom de to landene.
Etiopia – historie. Etiopias historie går mer enn 3000 år tilbake, men kunnskapene om den eldste perioden er fragmentariske. Egypterne fulgte Nilen til Etiopia på jakt etter gull og slaver, og arabiske handelsmenn krysset Rødehavet til Eritrea-kysten. Omkring år 1000 f.Kr. grunnla innvandrere fra den arabiske halvøy handelsstasjoner langs denne kysten. De arabiske innvandrerne trengte inn i landet, til dagens Eritrea og Tigray, og la ca. år 500 f.Kr. der grunnen for Aksum-riket. Under keiser Ezana (ca. 320–350) ble kristendommen gjort til statsreligion. I de kommende 250 år lå Aksum i krig med de arabiske nabostatene og la deler av Arabia under seg, til det led nederlag ved Mekka i 570 og ble kastet ut av den arabiske halvøy. Aksum-riket ble isolert fra den øvrige kristne verden og gikk i oppløsning på 600-tallet. Ifølge etiopisk tradisjon ble det salomonske riket grunnlagt av Menelik i år 950 f.Kr. Menelik skal etter legenden ha vært sønn til kong Salomo og dronningen av Saba, og dynastiet vedvarte til det ble avløst av Zagwe-dynastiet ca. år 950 e.Kr. Det styrte i vel 300 år. Det salomonske dynasti kom tilbake til makten i 1268. Graden av sentralisert styre varierte, og en rekke kongedømmer vokste frem og forsvant. Blant de viktigste var Gojam, Tigray, Amhara og Shoa. I korsfarertiden fikk Europa kontakt med etiopiske kristne i Det hellige land. På 1400-tallet okkuperte osmanske styrker den eritreiske kysten. De trengte inn i landet i årene etter 1527, da den muslimske staten Adal erklærte hellig krig mot det kristne Etiopia. Keiser Lebna Dengel søkte hjelp hos Portugal, og en portugisisk styrke kom Etiopia til unnsetning 1541. Midt på 1700-tallet gikk riket langt på vei i oppløsning. Høvdinger styrte løsrevne provinser, og det utspant seg en maktkamp mellom personer og folkegrupper, særlig amharene og oromoene (gallaene).
Det var først etter 1855 at det moderne Etiopia ble skapt, under fire sterke keisere: Tewodros 3, Yohannes 4, Menelik 2 og Haile Selassie. Tewodros begynte samlingen av det oppløste riket, men begikk selvmord i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av britene, som hadde sendt en ekspedisjon for å befri en gruppe briter kongen holdt som gisler. Hans etterfølger, Yohannes 4, tok over tronen i 1871. Han forsvarte landet mot egyptiske angrep i 1875–76, og mot italienerne, som okkuperte havnebyen Massawa i 1885. Yohannes ble drept i et slag mot mahdien av Sudan i 1889. Italia opprettet kolonien Eritrea i 1890. Ved Yohannes’ død erklærte kongen av Shoa seg som keiser under navnet Menelik 2. I hans styretid (1889–1913) gjorde Italia forsøk på å underlegge seg hele Etiopia og gikk 1895 til invasjon fra Eritrea. Utstyrt med franske og russiske våpen beseiret Meneliks hær de italienske styrkene under slaget ved Adua (1896). Menelik fortsatte arbeidet med å samle Etiopia, og la nye områder i sør og i vest under tronen. I 1896 anerkjente Italia Etiopias suverenitet, mot at Etiopia anerkjente Italias koloniherredømme over Eritrea. Menelik la stor vekt på å modernisere Etiopia, og i 1887 grunnla han den nye hovedstaden Addis Abeba. I 1894 introduserte han landets første valuta og frimerker, og gav konsesjon for byggingen av en jernbane og en telegraflinje fra Djibouti til Addis Abeba. Menelik døde i 1913, og hans sønnesønn Lij Iasu ble utnevnt til ny keiser. Etter at han konverterte til islam, gikk kirken, adelskapet og hæren sammen om å styrte ham 1916. Etter maktkamper ble Meneliks datter Zawditu gjort til keiserinne, mens Ras Tafari Makonnen ble tronarving og regent; han ble kronet til keiser etter Zawditus død i 1930, under navnet Haile Selassie 1.
Haile Selassies regjeringstid (1930–74)
I 1923 ble Etiopia opptatt i Folkeforbundet, og i 1928 ble det undertegnet en vennskapsavtale med Italia. 1931 introduserte Haile Selassie Etiopias første skrevne forfatning og et parlament. Til tross for vennskapsavtalen angrep Italia Etiopia uten krigserklæring 1935. Invasjonen fulgte etter tre år med gjentatte italienske grensekrenkninger, og i 1934 klagde Etiopia forholdet inn for Folkeforbundet. Det avviste Italias krav om full kontroll over Etiopia og stemplet Italia som angriper. Ingen av stormaktene var villig til å gå med i krigen på Etiopias side. Først med Italias krigserklæring overfor Frankrike og Storbritannia 10. juni 1940 fikk Etiopia allierte. Britene fløy keiser Haile Selassie til Sudan, hvor hans menn ble utstyrt med britiske våpen. Etiopiske og allierte styrker rykket inn i Etiopia fra Sudan og Kenya i januar 1941. 6. april frigjorde sørafrikanske styrker Addis Abeba, og 5. mai vendte keiseren tilbake til hovedstaden. Britene ble fortsatt stående i Etiopia. 1942 ble en avtale undertegnet, hvor Storbritannia anerkjente Etiopia som selvstendig stat.
Etter krigen fortsatte keiser Haile Selassie sin moderniseringspolitikk, samtidig som han startet kampanjen for å få innlemmet Eritrea i keiserdømmet. 1950 vedtok FN at Eritrea skulle inngå i en føderasjon med Etiopia, og denne ordningen trådte i kraft 1952. Etiopia fortsatte å arbeide for full innlemmelse, og 1962 ble Eritrea annektert som Etiopias 14. provins.
Som det ene av de to afrikanske land som aldri var blitt kolonisert, oppnådde Etiopia en særlig status blant de nye, selvstendige afrikanske stater og både FN-organet Economic Commission for Africa (ECA) og Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) – senere Afrikanske Union (AU) – har sine hovedkvarter i Addis Abeba.
1961 startet frigjøringskrigen i Eritrea, som utviklet seg til Afrikas lengst pågående krig til den ble avsluttet 1991. I 1950-årene bygde Etiopia opp et moderne forsvar, basert på et nært forhold til USA. Etiopias geografiske plassering på Afrikas horn – og Eritreas kyststrekning mot Rødehavet – har gjort landet strategisk viktig, og både USA og Sovjetunionen var interessert i å få fotfeste der. USA påtok seg opplæring av etiopisk militært personell, og å levere våpen. Til gjengjeld fikk USA anledning til å opprette en kommunikasjonsstasjon, Kagnew, utenfor Eritreas hovedstad Asmara. Militærbistanden vedvarte til 1977, da USA stanset den under henvisning til Etiopias brudd på menneskerettighetene. Etiopia svarte med å stenge Kagnew-basen. Norske offiserer deltok i oppbyggingen av den etiopiske marine 1955–65.
Motstanden mot Haile Selassies styre vokste utover 1960-årene. Misnøyen rettet seg mot det føydale styresettet, keiserens eneveldige makt og den økonomiske situasjonen, med et skille mellom en liten velstående elite, først og fremst de rike jordeierne, og de brede lag av folket, som levde under vanskelige forhold. Det fremste kravet fra opposisjonen var en jordreform, som i første rekke ville tilgodese befolkningen på landsbygda. 1972–74 ble Etiopia hjemsøkt av en alvorlig tørke, som krevde om lag 200 000 menneskeliv, først og fremst i Wello og Tigray. Keiseren forsøkte å holde omfanget av sultkatastrofen skjult, både for landets egne innbyggere og for omverdenen. Det førte til at hjelp ikke kom frem, og kombinert med omfattende korrupsjon i statsadministrasjonen førte håndteringen av tørken til keiserens fall. En annen hovedgrunn til at Haile Selassie ble styrtet i 1974, var misnøyen med krigføringen i Eritrea blant de ledende militære.
Militærregime og folkerepublikk 1974–91
I februar 1974 førte misnøyen med Haile Selassies regime til en streikebølge og demonstrasjoner i hovedstaden Addis Abeba. Samtidig gjorde flere hæravdelinger opprør med krav om høyere lønn og politiske reformer. I mars ble det generalstreik for første gang i Etiopias historie. Innen hæren organiserte yngre offiserer seg og dannet i juni De væpnede styrkers koordineringskomité (Dergen, komité på amharisk). 12. september avsatte Dergen keiser Haile Selassie og satte ham i husarrest. De militære tok over styringen av landet, gjennom det nydannede provisoriske militære administrative råd (PMAC). General Aman Andom ble valgt til Dergens første leder.
Etter den annen verdenskrig fremstod keiser Haile Selassie som en moderniseringsvennlig leder, men hans reformer fant sted bare på overflaten, og i 1974 var Etiopia et av de fattigste land i verden. Revolusjonen var ikke bare et militært statskupp; maktovertakelsen var kulminasjonen av et opprør mot det eneveldige og føydale styresettet og de meget vanskelige sosiale kår det store flertall av folket levde under. Keiser Haile Selassie døde i husarrest 27. august 1975; ifølge vitner ble han myrdet av de nye makthaverne.
Ved maktovertakelsen hadde ikke de militære noen klar formening om hvilken kurs de skulle slå inn på, og det kom til en intens maktkamp innad i Dergen. I november 1974 ble general Aman drept, og general Teferi Bante ble valgt til ny leder for Dergen, med major Mengistu Haile Mariam og oberstløytnant Atnafu Abate som viseformenn. I februar 1975 ble Teferi og fem andre ledere i Dergen henrettet, og Mengistu tok over ledelsen av PMAC og ble ny statssjef. I november 1977 ble også Atnafu henrettet. I mars 1975 ble Etiopia republikk. En form for etiopisk sosialisme ble deretter satt ut i livet bl.a. gjennom nasjonalisering av alle banker og flere finansinstitusjoner og industriforetak, og en omfattende jordreform ble satt ut i livet. All jord ble nasjonalisert, og hver bonde fikk seg tildelt inntil ti hektar. Forbudet mot leilendingesystemet er ansett som den etiopiske revolusjonens største vinning. I byene ble en stor del av boligmarkedet nasjonalisert. Motstanden mot militærjuntaen vokste imidlertid raskt blant studentene, og i 1977 lanserte Dergen sin «røde terror» for å knuse de to venstrepartiene EPRP og MEISON. Flere tusen ble drept og arrestert. I 1979 ble en komité satt ned for å forberede dannelsen av et marxist-leninistisk parti. Partiet, modellert på det sovjetiske kommunistpartiet, ble stiftet i 1984.
Militærregimet fortsatte krigføringen i Eritrea. Men også på andre fronter ble sentralregjeringen i Addis Abeba utfordret av geriljaorganisasjoner som krevde selvstendighet eller indre selvstyre. Den største av disse var Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF), som ble dannet med hjelp fra Det eritreiske folkets frigjøringsfront (EPLF) i 1975. I juli 1977 ble Etiopia angrepet av Somalia, som gjorde krav på områder i Ogaden. Ogaden-krigen gikk i Somalias favør til Etiopia fikk militær hjelp fra Sovjetunionen og Cuba. Somalia var en sovjetisk alliert, men Sovjetunionen valgte likevel å sette inn en luftbro med våpen til Etiopia, samtidig som ca. 3000 sovjetiske militære rådgivere ankom Etiopia 1977–79. Kubanske og yemenittiske soldater deltok på etiopisk side og avgjorde krigen i Etiopias favør. Med sin intervensjon ble Etiopia Sovjetunionens nye allierte på Afrikas horn. Sovjetunionen ble Etiopias viktigste våpenleverandør fra 1977 og fikk til gjengjeld bl.a. bygge marineinstallasjoner på Dahlak-øyene utenfor Eritrea.
Den sovjetiske støtten var avgjørende for at juntaen kunne holde seg ved makten og stå imot det militære presset fra de ulike frigjøringsgruppene. Sovjetunionen bistod fra 1977 også med militære rådgivere; flere av disse ved fronten i Eritrea. Det var den militære utviklingen i Eritrea som bestemte den politiske utviklingen i Etiopia i 1970- og 1980-årene. Etiopia satte store materielle og militære krefter inn på å vinne krigen, bl.a. fordi et selvstendig Eritrea ville avskjære Etiopia fra havet. I 1980-årene ble flere offensiver satt inn mot EPLF, uten at regjeringsstyrkene klarte å drive frigjøringsstyrkene tilbake. Tvert imot vant EPLF flere regulære slag og drev de etiopiske styrkene på retrett. I 1984 erobret EPLF byene Tessenei og Mersa Teklai, og i 1985 angrep geriljaen flyplassen i Asmara. Samtidig var TPLF på offensiven i Tigray-provinsen, og 1989 valgte den etiopiske regjeringshæren å evakuere hele Tigray. I mars 1988 erobret EPLF byen Afabet etter harde kamper, med den følge at den etiopiske regjering mistet hele Vest-Eritrea. I februar 1990 tok EPLF så kontrollen med havnebyen Massawa og omringet den eritreiske hovedstaden Asmara. De kubanske styrkene som ble sendt til Etiopia for å delta i Ogaden-krigen, ble gradvis hjemsendt i første halvdel av 1980-årene; de siste i 1989.
Mengistu forsøkte i 1980-årene å danne en sosialistisk stat basert på østeuropeisk modell i Etiopia, og foretok et hamskifte fra militært til sivilt styresett, selv om de fleste lederne fortsatt hadde militær bakgrunn. Et sentralt trekk i denne prosessen var å grunnlegge et statsbærende kaderparti, Workers’ Party of Ethiopia (WPE), og å etablere en ny nasjonalforsamling (Shengo). 1987 ble det holdt valg til denne, og Mengistu ble valgt til Etiopias første president. Den demokratiske folkerepublikken Etiopia ble utropt – med en ny, sivil grunnlov. På slutten av 1980-tallet ble den marxistiske politikken mer pragmatisk. I tillegg kom det økende internasjonal motstand – ikke minst fra Sovjetunionen – mot den fortsatt pågående krigen i Eritrea og Tigray. Det var denne krigen som til sist felte Mengistus regime.
Etiopia i 1990-årene
Etter M. Gorbatsjovs maktovertakelse i Sovjetunionen falt støtten til Mengistu-regimet gradvis bort. Den etiopiske hæren led en serie nederlag – særlig i Eritrea og Tigray i nord, men også i de sentrale provinsene Gondar, Gojan, Wollo og Shoa. 21. mai 1991 flyktet Mengistu Haile Mariam via Kenya til Zimbabwe, der han fikk politisk asyl. General Tesfaye Gebre-Kidan tok over ledelsen av regjeringen, og innledet fredsforhandlinger i London, samtidig som styrker fra motstandsfronten Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF) omringet Addis Abeba. EPRDF, som ble startet av TPLF i 1989, tok kontrollen over hovedstaden. Samtidig tok EPLF kontrollen over Eritreas hovedstad Asmara og dannet en overgangsregjering. 1991 innkalte EPRDF til en nasjonal konferanse for å drøfte landets fremtid og nedsette en overgangsregjering i Etiopia. EPRDFs leder Meles Zenawi ble valgt til president for overgangsregjeringen. EPLF var ikke offisielt representert ved konferansen, men sendte observatører, og det ble utarbeidet en avtale mellom EPLF og EPRDF om at Eritrea skulle styre seg selv som en de facto selvstendig stat, under ledelse av EPLF, til en folkeavstemming om områdets fremtid ble avholdt. Dette skjedde i 1993 med den følge at Eritrea ble en selvstendig stat, løsrevet fra Etiopia.
En grunnlovgivende forsamling ble valgt i 1994 – med klart flertall for EPRDF/TPLF – og denne vedtok i samme år landets nye grunnlov, som bl.a. innførte parlamentarisk styresett. Landet ble delt i ni delstater, etter etniske skillelinjer, i en føderal modell. I teorien er det mulig for delstatene å bryte ut av føderasjonen og bli selvstendige. De konstitusjonelle forordninger for føderative enheter på etnisk grunnlag ble ansett som et interessant politisk forsøk i Afrika, hvor etniske skillelinjer fremsto mer tydelig som et demokratisk problem og en vesentlig kilde til politisk-militær konflikt. I Etiopia har reformen bl.a. hatt den effekt at den dominerende stilling til amhara-folkegruppen og den sentrale Shoha-provinsen er vesentlig redusert. Mens amharer utgjorde en stor del av den sentrale forvaltning så vel som politiske elite under keiserdømmet og militærdiktaturet, er denne dominansen etter EPRDFs maktovertakelse erstattet av en sterk innflytelse fra tigray-folket, reflektert ved den sterke stilling TPLF har i EPRDF.
Til tross for lokalt selvstyre og det pluralistiske politiske systemet, fikk EPRDF utstrakt makt, som langt på vei minnet om et ettpartistyre, og hvor den utøvende makt ble lagt til statsministeren. Forut for det første frie parlamentsvalget 1995 etablerte EPRDF et nettverk av allierte partier basert på etnisk tilhørighet og med basis i regionene, og EPRDF fikk i alt 483 av 537 representanter. Meles Zenawi ble av parlamentet valgt til statsminister, Negaso Gidada til president; etterfulgt av Girma Wolde Giorgis 2001. Til tross for EPRDFs sterke maktposisjon, samt enkelte begrensninger av de demokratiske rettigheter, finnes en rekke opposisjonspartier og allianser. Det finnes også grupper som har fortsatt den væpnede kampen som ble ført mot Dergen, fremfor alt Oromo Liberation Front (OLF) og Ogaden National Liberation Front (ONLF). Sistnevnte gikk 1998 inn i Somali People’s Democratic Party, førstnevnte gikk 2000 sammen med andre grupper i United Liberation Forces of Oromia. ONLF og OLF inngikk en militær samarbeidsavtale 1996. OLF kjemper for en selvstendig oromo-stat, og forsterket denne målsettingen på sin konferanse i 1998, hvorpå bevegelsen mottok støtte fra Eritrea, og trappet opp sin virksomhet. Eritrea har også trent og bevæpnet en annen opprørsbevegelse, Benishangul People’s Liberation Movement, i delstaten Benishangul Gumuz, vest i Etiopia. 2003–04 kom det til alvorlige etniske motsetninger i Gambela-regionen.
Høsten 1999 forsøkte Etiopia å få Sør-Afrika til å utlevere Mengistu, da han oppholdt seg der for medisinsk behandling, hvilket påskyndet hans retur til Zimbabwe, som har nektet å utlevere ham. 1995 begynte rettssaken mot Mengistu og andre i Dergen, tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten under den røde terror i 1970-årene. Først 2003 slapp forsvarerne til i saken, som da omfattet ca. 6500 tiltalte, hvorav ca. 3000 in absentia. Ved valget på ny nasjonalforsamling mai 2000 sikret EPRDF seg 472 av de 522 setene.
Krig med Eritrea
Forholdet mellom det nye TPLF-dominerte regimet som tok makten i Etiopia 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF som samme år overtok styringen av Eritrea, var i utgangspunktet svært tett. Den EPLF-støttede etiopiske regjeringen la til rette for Eritreas selvstendighet 1993, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to nabolandene. Med løsrivelsen av Eritrea mistet Etiopia sin grense mot havet, og det var for Etiopia av særlig økonomisk betydning fortsatt å ha adgang til havnene Assab og Massawa; den tredje havnen som betjente Etiopia var Djibouti. I takt med Eritreas behov for å markere sin nyvunne selvstendighet, ble samarbeidsklimaet mellom nabostatene forverret, og det skapte misnøye i Etiopia da Eritrea 1997 innførte sin egen valuta, nakfa; til da hadde også Eritrea benyttet den etiopiske birr, hvilket også lettet det nære økonomiske samkvemet.
En grensetvist mellom de to landene ved det omstridte landområdet Badme førte i mai 1998 til full krig, som involverte store troppestyrker og medførte betydelige tap på begge sider. Den eritreiske regjering hevdet at det angjeldende landområdet var en del av Eritrea etter grensedragninger mellom Italia som daværende kolonimakt og Etiopia, mens etiopiske myndigheter var av den motsatte oppfatning. De to parter hadde ulike versjoner av hendelsene ved krigsutbruddet: Etiopia beskyldte Eritrea for å ha sendt soldater inn på etiopisk territorium; eritreerne hevdet at det angjeldende landområdet var en del av Eritrea – og at etiopiske styrker hadde gått inn i Eritrea. Kampene spredde seg til tre fronter; ved Badme og Zalembessa i Tigray-proinsen og Bure i Afar-regionen. Krigen eskalerte, og etiopiske fly bombet bl.a. flyplassen i Eritreas hovedstad Asmara, eritreiske fly angrep bl.a. provinshovedstaden Mekele i Tigray. Etter en felles politisk intervensjon fra USA og Rwanda, samt fra Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), ble det oppnådd en midlertidig våpenhvile. Begge parter brukte denne tiden til å kjøpe flere våpen og bygge opp sine hærstyrker. I februar 1999 brøt nye kamper ut, ved de samme tre fronter, og etiopiske styrker rykket inn og besatte eritreisk territorium. OAU engasjerte seg på ny i forsøk på å bilegge konflikten, men Etiopia fortsatte å rykke frem selv da Eritrea aksepterte vilkårene i OAU-planen. Også etter at kampene stilnet av på våren 1999, fortsatte sporadiske sammenstøt ut året, og inn i 2000 – til krigen brøt ut for fullt igjen, med en større etiopisk offensiv i mai, med omfattende bombeangrep mot havnebyene Massawa og Assab, og erobring av Zelambessa. FNs sikkerhetsråd vedtok en våpenembargo mot de to land. 25. mai kunngjorde Eritrea at landet ville trekke tilbake sine styrker fra de omstridte områdene.
De to land inngikk omsider en fredsavtale i Alger i juni 2000, fremforhandlet av OAU. Avtalen innebar langt på vei en seier for Etiopia, og etiopiske styrker ble stående i de deler av Eritrea som var under etiopisk kontroll ved avtalens inngåelse. De ble i juli avløst av en fredsstyrke fra FN, United Nations Mission in Ethiopia and Eritrea (UNMEE), på 4200 soldater. Den ble utplassert i en 25 km bred buffersone på den eritreiske siden av grensen. Norske observatører deltok i UNMEE fra starten. En endelig fredsavtale ble undertegnet i Alger i desember, mens spørsmålet om grensetrekking ble overlatt til en grensekommisjon under Den internasjonale domstolen i Haag, som begge sider forpliktet seg til å akseptere. Men da kommisjonen la frem sin vurdering 2002, nektet Etiopia å akseptere avgjørelsen, som innebar at Badme – så vel som et annet grenseområde, Irob – tilhørte Eritrea. Følgelig ble også FNs arbeid med en fysisk demarkasjon av grensen trenert av Etiopia, samtidig som Eritrea vanskeliggjorde arbeidet til UNMEE.
Tilsynelatende har krigen dreid seg om kontrollen over seks omstridte landområder, som dels er velegnet for jordbruk, dels regnes som potensielt mineralrike. Krigen er imidlertid antatt å ha økonomiske årsaker ut over disse territorielle forhold. Konflikten knyttes ikke minst til det forhold at Etiopia ved Eritreas selvstendighet mistet adgangen til havet og derved kontrollen over havnene Assab og Massawa. Etiopia har avvist at det har til hensikt å forsøke å ta tilbake kontrollen over Assab. Det ses imidlertid også som mulig at det finnes oljereserver i havet utenfor Assab, som Etiopia naturlig ville ønske å høste fortjeneste fra.
Det er uklart hvor mange som ble drept under krigen og hvor mange som omkom som indirekte følge av den; overslag går ut på minst 80 000. Kampene våren 2000 falt sammen med en alvorlig hungersituasjon på Afrikas horn, som forsterket den humanitære katastrofen i store deler av Etiopia. Som følge av krigen ble rundt 100 000, de fleste bønder, tvunget bort fra sine hjem på begge sider av grensen. Etiopia utviste ca. 40 000 mennesker av eritreisk bakgrunn, også mange som hadde etiopisk statsborgerskap, til tross for at disse var akseptert som etiopiske borgere også etter Eritreas selvstendighet 1993. Om lag 550 000 med eritreisk bakgrunn befant seg i Etiopia ved selvstendigheten. Etter krigens slutt i Eritrea 1991 ble rundt 130 000 etiopere utvist derfra; 1998–99 valgte over 20 000 å forlate Eritrea pga. krigen.
Utenrikspolitikk
Pga. den strategiske betydningen på Afrikas horn og de mange regionale konflikter, er Etiopia blitt trukket inn i stormaktenes kamp om interessesfærer. Landet samarbeidet med Storbritannia under den annen verdenskrig, med USA etter krigen og med Sovjetunionen etter 1977, da allianseforholdet skiftet helt: fra å ha vært en nær alliert av USA ble Etiopia Sovjetunionens nærmeste allierte i Afrika. Som nært tilknyttet Østblokken, mottok Etiopia også assistanse fra bl.a. DDR og Cuba; sistnevnte satte inn store troppestyrker under Ogaden-krigen, hvilket snudde krigen i favør av Etiopia. Den sovjetiske støtten inkluderte en omfattende våpenbro til Etiopia under Ogaden-krigen og deretter militær assistanse i krigen mot frigjøringsbevegelsen i Eritrea.
Regionale konflikter har medført spent forhold til flere naboland; særlig har forholdet til Somalia tradisjonelt vært anstrengt, bl.a. som følge av krav fra Somalia på landområder i Ogaden. Denne konflikten førte 1977–78 til Ogaden-krigen mellom Etiopia og Somalia. Etter at Etiopia slo tilbake det somaliske angrepet, har de to nabostatene utkjempet konflikten gjennom støtte til ulike opprørsgrupper. Som følge av opptrappingen på frontene i Eritrea og Tigray valgte Etiopia å gjenopprette de brutte diplomatiske forbindelsene med Somalia i 1988; tropper stasjonert ved den somaliske grensen kunne dermed frigjøres til tjeneste i Eritrea. Som del av konflikten mellom Eritrea og Etiopia har disse to statene også spilt på somaliske grupper. Etiopia skal ha støttet grupperinger som bekjempet den somaliske president Hassan Aidid. Etter en avtale fra 1999 skulle de to land avstå fra å støtte opprørere i det andre landet. Fra baser i Somalia har grupperingen al-Ittihad al-Islami rettet angrep inn i Etiopia, samt støttet ONLF. Etiopiske militære enheter har gått inn på somalisk territorium for å angripe al-Ittihad.
Forholdet til Sudan har også vært dårlig, og Etiopia støttet den sørsudanesiske frigjøringsbevegelsen SPLM, samtidig som Sudan så gjennom fingrene med at EPLF sendte sine forsyninger inn i Eritrea via Sudan. Etiopia, sammen med Eritrea og Uganda – og med støtte fra USA – fortsatte å bistå SPLM/SPLA, også med våpen, trening og direkte militær deltakelse. Forholdet til Sudan ble svekket etter attentatforsøket mot Egypts president Hosni Mubarak i Addis Abeba 1995, som Sudan ble ansett for å stå bak. Forholdet ble senere bedret, og Sudans president avla Etiopia et offisielt besøk november 1999. Flere samarbeidsavtaler er inngått, og veiforbindelser forbedret, som bl.a. muliggjør Etiopias bruk av havnen i Port Sudan på Rødehavskysten. 2004 gikk Etiopia, Sudan og Jemen sammen om å danne en antiterror-akse mot ekstremister aktive på Afrikas horn.
Israel har tradisjonelt hatt et nært forhold til Etiopia. I 1980-årene og frem til 1991 leverte Israel våpen til juntaen, mot at Israel fikk brakt ut etiopiske jøder, falasha, til Israel, først gjennom en hemmelig operasjon via Sudan, og senere åpenlyst fra Etiopia. 2003 kunngjorde Israel at landet ville ta imot ytterligere 20 000 etiopere av jødisk herkomst. Etiopia har tradisjonelt også hatt et godt forhold til Egypt, men i andre halvdel av 1990-årene protesterte Etiopia mot egyptiske planer om mer intensiv utnyttelse av Nilens vann. Egypt har på sin side sett med skepsis på etiopiske planer om å bygge en dam på Blå nil, fra Tanasjøen. 1999 inngikk Egypt, Etiopia og Sudan en avtale om strategisk samarbeid om Nilen. Forholdet til nabolandet Djibouti ble styrket som følge av krigen med Eritrea, da Etiopia mistet adgangen til de eritreiske havnene på rødehavskysten, og ble avhengig av Djibouti havn for mesteparten av sin utenrikshandel. Etiopia har også pleiet gode forbindelser med Kenya, og sett på muligheten av også å bruke havnen i Mombasa. Etiopia har også etablert gode forbindelser med Saudi-Arabia, og undertegnet 1999 en sikkerhetsavtale med Jemen – som har vært i militær konflikt med Eritrea.
Etter maktskiftet i 1991 har Etiopia ført en åpen utenrikspolitikk, og forholdet til USA er blitt vesentlig bedret. Som sete for hovedkvarteret til Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU, fra 2002 Den afrikanske union, AU) er Addis Abeba og Etiopia et utenrikspolitisk senter i Afrika, med en lang rekke ambassader. 1994 deltok Etiopia med soldater til FN-styrken til Rwanda, 2003 til den afrikanske styrken i Burundi, 2004 til FN-styrken i Liberia.
