Eritrea, republikk i nordøstlige Afrika, ved Rødehavet. Strekker seg ca. 1150 km fra Ras Kasr i nord til Ras Dumeira ved Bab el-Mandabstredet i sør. Grenser i sørøst til Djibouti, i sør til Etiopia og i vest og nordvest til Sudan. Eritrea gjør krav på Hanish-øyene.
Etter mange år med frigjøringskamp ble Eritrea selvstendig 1993. Krigen satte næringslivet kraftig tilbake, og landet var ved selvstendigheten avhengig av økonomisk bistand fra andre land. Flere grensekonflikter med Etiopia i senere tid.
Navnet kommer av det lat. navn på Rødehavet, Mare Erythraeum.
Høylandet i nord er en del av det nordetiopiske platå. Platået går her nesten helt ut til kysten av Rødehavet. Langs den nordlige del av kysten er det en smal stripe sletteland før fjellene reiser seg nesten loddrett opp til platået. Utenfor kysten er det flere øyer, bl.a. Dahlak og Hanish, og korallrev. Lavlandet i sør er en del av Danakilørkenen, som til dels ligger under havets nivå. Enkelte høyere partier i innlandet i sør.
Klima
Lavlandsområdene er svært varme. Årstemperaturen ligger over 30 °C, og temperaturen stiger tidvis opp til nesten 50 °C. I høylandet er klimaet mer moderat. I Asmara (2320 moh.) er middeltemperaturen for hele året 16 °C, med svært små årstidsvariasjoner. Nedbøren er ubetydelig i lavlandet, og det er nesten ingen vegetasjon. Asmara får 560 mm nedbør i året, mesteparten i juli–august.
Plante- og dyreliv
I lavlandet i øst er det treløs steppe- og ørkenvegetasjon, høylandet har også steppevegetasjon som er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. I de lavere områdene mot Sudan vokser det tresavanne med akasiearter og områder med åpen skog som feller løvet i tørketiden.
Eritrea – dyrelivet. Minner mye om det vi finner i tilgrensende områder av Etiopia, men artsantallet er ikke så høyt og en del av de etiopiske endemismene mangler. De vanligste pattedyrene omfatter gnagere, små kattedyr, sjakaler, vortesvin og gaseller. Mer enn 500 fuglearter forekommer, bl.a. struts, mange gribber, ørner, trapper, sandhøns, bietere og blåråker. Rødehavskysten har korallrev og forekomst av dugong (en sjøku) og havskilpadder.
Folketallet er beregnet til 4,4 mill. (2004) ogårlig befolkningstilvekst til 2,0 % i perioden 1991–2001. Fødselstallene er svært høye, anslagsvis 40 ‰, dødsratene 15 ‰. Spedbarnsdødeligheten er beregnet til 76 per 1000 levendefødte, hvilket er en solid nedgang i forhold til tiåret før. Gjennomsnittlig levealder er beregnet til 54,1 år for kvinner og 51,3 år for menn. Anslagsvis 45 % av totalbefolkningen er under 15år. Frigjøringskrigen medførte at flere hundre tusen ble fordrevet fra sine hjem, andelen foreldreløse barn og krigsinvalider er svært stor, og det er en massiv arbeidsledighet og undersysselsetting.
Befolkningen er inndelt i en rekke etniske grupper: tigre, tigrinja, afar, saho, rashaida, nara og kunama. Danakilfolk og somaliere bor for det meste i lavlandet. Amharer og beslektede folkegrupper holder til i høylandet.
De største byene er hovedstaden Asmara og havnebyen Massawa (Mitsiwa).
Ca. halvparten av eritreerne er i dag muslimer, men Den etiopiske ortodokse kirke (se Etiopia, religion), som ble grunnlagt på 300-tallet, omfatter også store deler av Eritrea. Rundt 40 % av befolkningen hører til denne kirken i dag. Den katolske kirke er den nest største kristne kirke med ca. 3 %, mens ulike protestantiske kirker, f.eks. pinsevenner og lutheranere, utgjør ca. 7 %. Det finnes også tilhengere av tradisjonell afrikansk religion.
Språk
De viktigste språkene i Eritrea er tigrinja i nordlige del av høylandet, tigre i sørlige del av høylandet, og arabisk. Alle disse tre språkene tilhører den semittiske språkgruppen i den afroasiatiske språkfamilien. De to førstnevnte nedstammer fra det gammeletiopiske språket geez. De fleste som tilhører den koptiske kirken snakker tigrinja, de fleste muslimer snakker tigre og arabisk. På slettelandet langs kysten snakkes de kusjittiske språkene saho og afar. Italiensk er utbredt i og omkring Asmara.
Eritrea – næringsliv. Eritrea utviklet under italiensk kolonistyre en betydelig lettindustri, men da landet ble lagt under Etiopia etter den andre verdenskrig, ble mye av denne flyttet til Etiopia, og det ble det ikke investert i modernisering og utvikling. Landbruk er tradisjonelt viktigste levevei, og er fortsatt leveveien for vel tre firedeler av den yrkesaktive befolkningen. Det eritreiske landbruket har et sterkt innslag av nomadisk husdyrhold, og jordbruket lider under manglende vanntilførsel og perioder med tørke. Pga. den ennå nylige selvstendigheten er tilgjengelig statistikk begrenset, men iht. flere økonomiske og sosiale indikatorer er Eritrea et av de fattigste land i Afrika. Økonomien er fra midten av 1990-årene i betydelig grad deregulert, og statlige virksomheter skal privatiseres, mens eiendom privatisert under etiopiske styre skal tilbakeføres til de opprinnelige eiere.
Eritreas økonomi er fortsatt preget av den langvarige frigjøringskrigen, frem til 1991, samt krigen med Etiopia 1998–2000. Frigjøringskrigen hindret normal samfunnsmessig utvikling i store deler av landet, og samtidig som bl.a. sentral infrastruktur ble ødelagt, ble det investert lite i de stadig mindre områder som var under etiopisk kontroll. Den eritreiske frigjøringsbevegelsen hadde på sin side begrensede ressurser til å skape næringsvirksomhet i de frigjorte områdene, men igangsatte flere tiltak for å produsere nødvendighetsartikler til sivilbefolkningen, bl.a. medisiner og skolebøker, samt utstyr til soldatene. Det ble i de frigjorte områdene også bygd noe infrastruktur, bl.a. veier. Etter krigen ble det store antallet frigjøringssoldater dels satt til ulønnet samfunnsinnsats, dels tatt inn i den nye hæren, dels demobilisert. Eritrea har opprettholdt en betydelig militær styrke, som ble vesentlig forsterket, både med mannskaper og materiell, forut for og under krigen med Etiopia – til en stor kostnad. Ifølge myndighetene ble den økonomiske veksten halvert i 1998–99 grunnet krigen. I tillegg til de rene kostnadene, har krigene hatt flere negative følger for Eritreas økonomiske og sosiale utvikling. Særlig har krigen med Etiopia 1998–2000 vært kostbar. Bl.a. ble sentral infrastruktur som havnen i Massawa og jernbanespor, som ble reparert etter frigjøringskrigen, på ny ødelagt. Krigen førte til et brudd i det tette økonomiske samkvemmet mellom de to land, deriblant at Etiopia sluttet å bruke Eritrea som transittrute for sin utenrikshandel, hvilket medførte at Eritrea mistet store statsinntekter. Krigene har også ført til at et stort antall mennesker har måttet forlate sine hjem, og søke tilflukt i naboland eller andre steder av Eritrea. Dette har medført kostnader til flyktningprogram, men også til redusert jordbruksproduksjon.
Eritrea har en del mineralforekomster, men som i liten grad utvinnes, og få inntekter. Både til gjenoppbyggingen etter krigene og til generell økonomisk og sosial utvikling har Eritrea stort behov for utenlandsk bistand. Pga. sin sterke betoning av selvstendig, nasjonal kontroll med utviklingen, har eritreiske myndigheter strengt regulert virksomheten til bistandsorganisasjoner, hvilket har bidratt til å redusere omfanget. Norge har helt fra forut for selvstendigheten ytt betydelig utviklingshjelp til Eritrea, og fra 1996 har landet status som prioritert land for norsk bistand. Samarbeidet har i utgangspunktet vært konsentrert om styrking av de sosiale og økonomiske sektorene, oppbygging av offentlig forvaltning og tiltak for repatriering av flyktninger. Etter krigen med Etiopia er økt vekt lagt på fred og forsoning, inklusive demobilisering av soldater. Et potensial for økonomisk vekst ligger i mulighetene for petroleumsforekomster utenfor kysten, fiske og turisme. Mulighetene for turisme er særlig knyttet til potensiell økoturisme på Dahklak-øyene. Eritrea ser også på muligheter til å kunne innta en sentral posisjon som regionalt handelssenter. Landet innførte sin egen valuta, nakfa, i 1997, til erstatning for den etiopiske birr.
Landbruk og fiske
Landbruk er Eritreas viktigste næringsvei, som sysselsetter ca. 77 % av den yrkesaktive befolkningen. Sektoren består dels av jordbruk, primært i det noe mer nedbørrike høylandet, og nomadisk husdyrhold, dominert av sauer, geiter, kameler og kveg. Det er betydelig produksjon av kornslagene hirse, durra, teff, hvete og bygg, samt kaffe, belgfrukter, papaya, sitrusfrukter, bananer, mango, bønner, poteter og grønnsaker. Jordbruket hemmes av sparsom og uregelmessig nedbør, og av avskoging og erosjon. Særlig frigjøringskrigen bidrog til økologiske skader, og det er iverksatt prosjekter for å bygge vannreservoarer og dammer, samt terrassering av åssider og skogplanting for å begrense erosjonen. Gjentatte tørkekatastrofer, både i 1980- og 1990-årene, rammet jordbruksproduksjonen kraftig. Krigen 1998–2000 førte til at ca. 1 mill. mennesker flyktet, mange fra gode jordbruksområder, hvor planting ikke kunne gjennomføres, og hvor ødeleggelser og minelegging vanskeliggjør effektivt produksjon. Betydelige deler av Eritreas befolkning er i perioder avhengig av matvarehjelp.
Fiskeriene er lite utviklet, og representerer et betydelig potensial, med en beregnet årlig fangst på ca. 70 000 tonn. Fisket utføres vesentlig av utenlandske trålere, særlig fra Saudi-Arabia, Storbritannia, Hellas, Nederland og Israel. Fangsten består bl.a. av sardiner, tunfisk, hai og makrell, samt skalldyr. Det eksporteres tunfisk, reker og hummer.
Bergverk og industri
Eritrea har reserver av bl.a. gull, kobber, jernmalm, sink, magnesium og marmor, og forekomstene antas å ha betydelig økonomisk potensial. Utvinningen er ennå svært begrenset, og består vesentlig av gull. Av størst økonomisk betydning har mulige forekomster av olje og gass under Rødehavet. Leting ble startet i 1960-årene, og ble trappet opp i 1990-årene, med prøveboring – uten drivverdige funn. Usikkerhet er også knyttet til grensen mellom Eritrea og Jemen, rundt de omstridte Hanish-øyene. En begrensende faktor i Eritreas økonomiske utvikling er manglende kraftressurser, idet landet har liten kapasitet for produksjon av elektrisitet, og er avhengig av oljeimport.
Eritreas industri ble bygd opp under det italienske styret, og var lenge en forholdsvis bredt sammensatt lettindustri, som under etiopiske styre ble redusert. Industrien er konsentrert rundt hovedstaden Asmara, og består vesentlig av næringsmiddel-, tekstil- og lærvareindustri.
Utenrikshandel
Eritreas økonomi var til tidlig i 1990-årene fullstendig integrert i Etiopias, og fortsatt ut 1990-årene var Etiopia viktigste handelspartner, til forbindelsene ble brutt som følge av krigen i 1998. Eritrea er sterkt avhengig av import både av energi og matvarer. Landet eksporterer også mat, bl.a. levende dyr. Eksporten går vesentlig til Sudan, importen kommer ikke minst fra Italia og Forente arabiske emirater
Samferdsel
Eritrea har to av regionens beste havner i Massawa og Assab, som frem til krigen i 1998 var mye brukt av Etiopia, forbundet til den etiopiske hovedstad Addis Abeba med veier. Veinettet går i hovedsak ut fra hovedstaden Asmara til Massawa og til Sudan i vest og Etiopia i sør. Havnen i Massawa ble ødelagt av krigshandlinger under frigjøringskrigen, og byggingen av en ny havn på påbegynt 1996 – for å bli ødelagt på ny i krigen med Etiopia 1998–2000. Fra Massawa er det veiforbindelse langs kysten til Djibouti. I store deler av landet er veinettet dårlig utbygd og av lav standard. Eritrea har kun en mindre jernbanestrekning fra Massawa via Asmara til Bisha, som ble oppgradert i annen halvdel av 1990-årene. Ny internasjonal lufthavn er bygd utenfor Asmara.
Eritrea – skole og utdanning. Utdanning har fått en sentral plass i oppbyggingen av landet etter selvstendigheten i 1993. Utdanningsministeriet har som mål å kunne tilby grunnskole for alle, å øke utdanningsmulighetene på alle nivåer og iverksette et omfattende voksenopplæringsprogram. Offisielt er det 7-årig obligatorisk skolegang. 59 % av barna begynner i grunnskolen, men over 40 % slutter før 6. klasse. 28 % begynner i videregående skole, under 2 % tar høyere utdanning, som bl.a. tilbys ved universitetet i Asmara.
Ved frigjøringskrigens slutt i 1991 var ca. 80 % av landets befolkning analfabeter. Prosentandelen var høyere for kvinner. I 2000 var analfabetismen blant voksne beregnet til ca. 45 %.
Eritrea – forfatning og politisk system. Den tidligere etiopiske provinsen Eritrea ble selvstendig 1993. Landet fikk en forfatning 1997, men den er ikke trådt i kraft, og landet ledes fortsatt av en overgangsregjering. Valg var planlagt til 2001, men ble utsatt på ubestemt tid, offisielt pga. krigen mot Etiopia. Det er et erklært mål å innføre en demokratisk forfatning. I overgangsperioden preges styret av det reelt statsbærende parti, People’s Front for Democracy and Justice (PFDJ), som er identisk med den tidligere frigjøringsbevegelsen EPLF. Presidenten er leder for PFDJ og styrer gjennom statsrådet, som også omfatter ministre, sentrale embetsmenn og provinsadministratorer. Nasjonalforsamlingen har lovgivende myndighet. Etter konstitusjonen har denne 150 medlemmer, som skal velges i direkte valg for fem år; i praksis består den fra 1997 av PFDJs sentralkomité på 75 medlemmer, 60 medlemmer fra en rådgivende forsamling (på 527 medlemmer) opprettet i 1997, og 15 representanter for eritreere bosatt i utlandet.
Eritrea ble uavhengig etter langvarig konflikt og krig med Etiopia. Den væpnede motstanden mot Etiopia ble satt i gang i 1961, men først etter regimeskiftet i Etiopia ble selvstendigheten en realitet. De første årene etter selvstendigheten var samarbeidet mellom Eritrea og Etiopia godt, men landene utkjempet rundt årtusenskiftet en ødeleggende og for utenforstående meningsløs krig. Stabiliteten i eritreisk politikk er også truet av en krigsødelagt økonomi og infrastruktur, jorderosjon og miljøødeleggelser, samt et spent forhold til øvrige naboland.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i seks regioner, ledet av statsutnevnte administratorer.
Eritrea ble medlem av FN ved selvstendigheten 1993. Landet er også medlem av de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Afrikanske Union og Cotonou-avtalen.
Eritrea er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er representert i Eritrea ved sin ambassade i Asmara.
Eritrea – forsvar. Allmenn verneplikt for menn og kvinner fra fylte 18 år; førstegangstjenesten er 18 måneder. I 2007 var styrkene i hæren ca. 200 000 mann. Hæren hadde ca. 280 russiskproduserte stridsvogner. I marinen var personellstyrken 1400 med 10 mindre missil- og patruljebåter. Luftforsvarets personellstyrke var 350 med 25 kampfly og 10 kamphelikoptre. Fra 2000 til 2008 hadde FN en fredsbevarende styrke (UNMEE) i Eritrea og Etiopia med ca. 1700 soldater og ca. 400 militære og sivile observatører.
