Elfenbenskysten, republikk i Vest-Afrika, ved Guineabukta, grenser til Ghana i øst, til Burkina Faso og Mali i nord, Guinea og Liberia i vest.
Den tidligere franske kolonien, selvstendig fra 1960, er et av de økonomisk mest utviklede land i Afrika sør for Sahara, men synkende priser på landets eksportprodukter etter 1980 skapte alvorlige økonomiske problemer. Under landsfaderen, Félix Houphouët-Boigny, president fra selvstendigheten og til sin død i 1993, nøt Elfenbenskysten godt av utstrakt politisk stabilitet. Først i 1990-årene måtte den eneveldige presidenten bøye av for krav om flerpartisystem og demokrati, og vant selv de første frie valg. Elfenbenskysten har opprettholdt et nært politisk, militært og økonomisk samarbeid med Frankrike. Som følge av borgerkrigen i nabolandet Liberia tok Elfenbenskysten i 1990 imot ca. 230 000 flyktninger.
Navnet er dannet analogt med betegnelser som Slavekysten, Gullkysten og Pepperkysten, og henspeiler på områdets store handel med elfenben som tok til allerede på slutten av 1400-tallet.
Elfenbenskysten har en ca. 480 km lang kystlinje, som i vest er preget av lave klinter, mens den østlige delen har form av en sandbarriere med laguner innenfor. Denne barrieren er flere steder gjennombrutt av elvene, og ved Abidjan er en kanal gravd gjennom den. Det indre av landet består til størstedelen av sletter og lavere platåer, for det meste bygd opp av granitter og metamorfe skifre. Den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 moh. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 moh. Manfjellene i vest er den østligste utløper av Guineahøylandet. Høyeste topp er Mont Nimba (1752 moh.) på grensen mot Liberia. De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger.
Klima
Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasone. Den sørlige delen av landet har to atskilte regntider, i mai–juni og okt.–nov., og mottar ca. 2000 mm nedbør i året. Også Manfjellene får betydelige nedbørmengder. Mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde. Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm. Temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 ° og 29 °C. Feb.–april er normalt den varmeste perioden, mens juli–sept. er de kaldeste månedene.
Planteliv
Opprinnelig var den sørlige delen av landet dominert av tropisk regnskog som gradvis gikk over til savanne i de nordlige områdene. Rovdrift på skogen har imidlertid ført til at mesteparten av den naturlige regnskogvegetasjonen er utryddet.
På savannen lever bl.a. kafferbøffel, antiloper, vortesvin, flekkhyene, husarape og hvitgrønn marekatt. Elefanten er fortsatt vanlig, men løver er sjeldne. Dyrelivet i de små restene av regnskog omfatter duikere (små antiloper), snikekatter, sjimpanse, colobusaper og marekatter. Den sjeldne og lite kjente dvergflodhesten forekommer ennå langs elver og i sumpområder. Marabustork, perlehøns og isfugler er velkjente representanter for Elfenbenskystens mer enn 450 fuglearter.
Elfenbenskysten – befolkning. Folketallet er beregnet til 17,3 mill. (2004). Høye fødselstall i kombinasjon med synkende dødelighet har lenge bidratt til en sterk naturlig tilvekst i befolkningen. Denne er blitt forsterket av en omfattende innvandring av arbeidssøkende fra nabolandene Mali og Burkina Faso. Den årlige gjennomsnittlige tilveksten i befolkningen er anslått til 2,3 % for perioden 1991–2001. De høye fødselstallene har gitt landet en svært ung befolkning der anslagsvis 45 % var under 15 år i 2003.
Etniske forhold
Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten. I skogområdet vest for Bandamaelven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til krufolkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule (baoulé) en av de viktigste grupperingene, beslektet med akanfolkene i Ghana. I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper: mandefolkene, som har sin hovedtyngde i Mali, er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula (dioula). Voltafolkene i nordøst omfatter senufo (senoufo) samt lobi og bobo. Fremmedarbeidere fra nabolandene samt europeere (hovedsakelig franskmenn) og syrere utgjorde i siste del av 1980-årene litt over 1/3 av befolkningen.
Bosetning
Folketettheten er på 53,7 personer per km2, med en relativt jevn fordeling over landet. 43,6 % var i 1995 bosatt i byer og tettsteder (mot 13 % 1950). Største byer er Abidjan (2 500 000 innb. 1996), Bouaké (330 000 innb., 1995) og hovedstaden Yamoussoukro (110 000 innb.).
Religion
Av befolkningen er ca. 39 % muslimer og 26 % kristne. 13 % regnes som ikke-religiøse, mens de øvrige er fordelt på ulike lokale religioner.
Språk
Offisielt språk er fransk. Akan og andre kwaspråk i niger-kongofamilien tales i den sørlige halvdel av landet. Mandespråk tales i nordvest. Gurspråket senufo tales i nordøst.
Elfenbenskysten er et av de økonomisk mest utviklede land i Afrika, med en betydelig moderne sektor, i tillegg til et allsidig landbruk. Landet har fra selvstendigheten i 1960 ført en liberalistisk økonomisk politikk basert på nær tilknytning til den tidligere kolonimakt Frankrike, og trakk lenge til seg betydelige utenlandske investeringer. Veksten i økonomien var særlig sterk i 1970-årene, og Elfenbenskysten ble, bl.a. av Verdensbanken, fremholdt som et modelland for økonomisk utvikling i Afrika. Denne situasjonen endret seg i 1980-årene, da synkende priser på landets viktigste eksportprodukter (særlig kaffe, kakao) i kombinasjon med høye oljepriser, skapte betydelige problemer. Den økonomiske krisen, og konsekvensene av det ledsagende økonomiske strukturtilpasningsprogrammet for folk flest, var en viktig årsak til den politiske misnøye som spredte seg fra slutten av 1980-årene – og som bidrog til de politiske endringer som fant sted. En hovedårsak til den økonomiske veksten var politisk stabilitet. Da denne ble svekket i 1990-årene, og Elfenbenskysten ble kastet ut i borgerkrig tidlig på 2000-tallet, bidrog det til en vesentlig forverring av økonomien. Til tross for en på mange måter velutviklet økonomi, er det store økonomiske og sosiale skiller, og krigen har bidratt til fattigdomsproblematikken. Vel halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.
Landets utviklingsstrategi har vært basert på utvikling av et landbruk rettet inn på produksjon for eksport, med den følge at økonomien dermed blir meget sårbar for prissvingninger på de internasjonale markeder. Kakao og kaffe har gjennom mange år vært de sentrale eksportproduktene, vesentlig dyrket av småbønder. Omsetningen fant i mange år sted gjennom et statlig selskap, Caisse de stabilisation et de soutien des prix des produits agricoles (Caistab), som garanterte produsentene en fast pris, uansett den aktuelle pris på verdensmarkedet. Så lenge disse var høye, tjente staten på ordningen, men med sviktende priser pådrog Caistab seg store tap – som rammet hele økonomien, hvilket særlig var tilfellet på slutten av 1980-årene. Fra 1991/92-sesongen ble det statlige monopolet opphevet, og private aktører kunne delta som oppkjøpere, noe som førte til en prisstigning.
Nouvelle Caistab ble oppløst 1999, hvorpå en kaffe- og kakaobørs ble besluttet etablert. I 1994 ble valutaen CFA, som er direkte knyttet til den franske franc gjennom et valutasamarbeid med Frankrike, devaluert med 50 %. Dette styrket landets posisjon på eksportmarkedene, særlig for produkter som tømmer, gummi og fisk, men førte til økning i prisen på importerte varer. Denne, samt et betydelig oppsving i prisene på Elfenbenskystens fremste eksportprodukter, førte til en økonomisk vekst i fra midten av 1990-årene, frem til stagnasjon og tilbakegang som følge av den politiske uro i 1998–98 og den påfølgende borgerkrigen. Den politiske instabiliteten har også rammet turistsektoren, som var betydelig i 1970- og 1980-årene.
Elfenbenskysten har en mer sammensatt økonomi enn de fleste afrikanske stater, med en sterk jordbrukssektor og en forholdsvis allsidig industri. En servicenæring i sterkt vekst står for rundt halvparten av BNI; jordbruket for ca. en tredel, industrien ca. en femdel. Mye av industrien er forankret i foredling av jordbruksprodukter, og landbruket sysselsetter ca. halvparten av den yrkesaktive befolkningen. I de senere år har petroleumssektoren blitt økonomisk betydningsfull, med utvinning av olje og naturgass. Mens gassen vesentlig brukes som energi lokalt, produseres et overskudd av olje for eksport, som i 2007/2008 ble av større økonomisk betydning enn de tradisjonelle eksportproduktene kakao og kaffe. I 1997 ble en regional børs åpnet i Abidjan. Den afrikanske utviklingsbanken (ADB) etablerte sitt hovedkvarter i Abidjan 1964, men pga. urolighetene ble dette 2003 midlertidig flyttet til Tunisia.
Landbruk og fiske
Jordbruk er tradisjonelt grunnlaget for Elfenbenskystens økonomi, og 60-70 % av befolkningen er direkte eller indirekte engasjert i sektoren. Et jordbruk innrettet mot produksjon av varer for eksport ble etablert i kolonitiden, for etter selvstendigheten å bli videreutviklet til en bærebjelke i landets økonomiske politikk – med fortsatt hovedvekt på produksjon og eksport av tropiske produkter. Den allsidige jordbrukssektoren er dominert av småbønder, men med innslag av plantasjedrift, og er i utstrakt grad avhengig av migrantarbeidskraft fra nabolandene, fremfor alt Burkina Faso. Bruken av arbeidsmigranter er dels kommet under kritikk pga. av dårlige arbeidsvilkår.
Elfenbenskysten er i hovedsak selvforsynt med matvarer, og produserer en rekke varer for eksport. Jordbruket har tradisjonelt stått for ca. tre firedeler av eksportinntektene, men sektorens betydning har avtatt noe de seneste år, dels som en følge av borgerkrigen, dels fordi landet er blitt en eksportør av olje. De to viktigste produktene har gjennom mange år vært kakao og kaffe, men i senere år er det satset mye også på bomull, palmeolje, kopra og gummi, samt på frukt – særlig ananas og bananer. Kaffe var opprinnelig det viktigste produktet for omsetning, men i 1970-årene ble kakaoavlingene fordoblet, og i 1977 ble Elfenbenskysten verdens største produsent av kakaobønner. Produksjonen av kakao er av stor samfunnsmessig verdi også fordi den vesentlig dyrkes av småbønder, som slik sikres inntekstmuligheter. Samtidig er avhengigheten av kakao og kaffe, samt andre eksportvarer med sterke prissvingninger på det internasjonale markedet, en økonomisk usikkerhetsfaktor. Helt fra 1960-årene har Elfenbenskysten vært en av verdens ledende produsenter av palmeolje, og det er satset mye på produksjon av bomull og gummi. Mye av palmeoljen, og mesteparten av bomullen, blir foredlet lokalt. Myndighetene har i senere år lagt økt vekt på å styrke produksjonen av matvarer for lokalt konsum. Landet er normalt selvforsynt med bl.a. mais, kassava og yams, mens en vesentlig del av den konsumerte ris blir importert. Arealer tidligere brukt til sukkerproduksjon er lagt om til dyrking av ris. Elfenbenskysten har en forholdsvis liten husdyrbeholdning, vesentlig i nord, og den lokale kjøttproduksjonen svarer for bare en tredel av forbruket.
Ca. en tredel av Elfenbenskysten er skogkledd, og landet har betydelige områder med verdifullt tømmer; ca. 30 arter blir kommersielt utvunnet. Skogbruket utvirkes tømmer for eksport, bl.a. av mahogni, iroko, satengtrær, afrikansk teak og andre treslag, og sektoren innbringer betydelige eksportinntekter. Før borgerkrigen var trevirke – både rundt og skåret tømmer – landets tredje viktigste eksportvare, etter kakao og petroleumsprodukter. Avvirkningen har vært intensiv siden 1960-årene, og det produktive arealet sank fra 15,6 mill. hektar i 1960 til ca. 1 mill. hektar i 1987, hvoretter et skogplantingsprogram er iverksatt og tak på hugst innført.
Fiskerisektoren er betydelig, og fiske skjer mye i laguner og vassdrag, samt utenfor kysten. Ca to tredeler av fangsten tas til havs. Det lokale fiskeriet er dominert av småbåter, og utenlandske interesser står for en vesentlig del av fangsten. Den kommersielle fangsten med trålere har ført til overfiske og lavere kvanta.
Bergverk, energi
Elfenbenskysten har forholdsvis allsidige mineralforekomster, men bergverk er ikke en vesentlig del av landets økonomi. Diamanter utvinnes fra elveavleiringer langs Bou, en sideelv til Bandama, men utvinningen har sunket siden 1970-årene. Det antas at utvinningen er vesentlig høyere enn offisielle tall tilsier, grunnet illegal utvinning og smugling. En beskjeden utvinning av gull startet ved Ity i 1991, senere er nye gruver åpnet. Det er også gjort funn av andre mineraler og metaller, bl.a. av jernmalm, nikkel, bauxitt og mangan.
I 1975 ble det gjort funn av petroleum utenfor kysten. Det første feltet, sør for Grand-Bassam, ble satt i produksjon 1980, men avtok mot slutten av tiåret, da utvinning fra de to feltene Bélier og Espoir ble avviklet. Nye forekomster ble påvist nær Jacqueville og Grand-Lahou i 1994, og produksjonen på Lion-feltet startet 1995. Espoir ble reaktivert i 2002, for produksjon av både olje og gass – og med antatte reserver på 93 mill. fat olje og 180 mrd. kubikkfot gass. Et nytt gassfelt, Foxtrot, ble satt i produksjon 1999. Et nytt oljefelt, Baobab, ble påvist tidlig på 2000-tallet, og er satt i drift. Produksjonen av både olje og gass økte tidlig på 2000-tallet, og var i 2007 på ca. 52 000 fat per dag, som overgår det nasjonale forbruk, og gir et overskudd for eksport. Eksporten går i hovedsak til Vest-Europa. Per 2007 utgjorde oljeeksport ca. 28 % av landets eksportinntekter, og oversteg dermed de to tradisjonelt viktigste eksportartikler, kaffe og kakao. Elfenbenskystens påviste oljereserver (per 2008) på ca. 100 mill. fat olje og ca. 1,1 trillioner kubikkfot gass; i all vesentlighet offshore.
Det aller meste av landets kraftproduksjon kommer fra vannkraft. I tillegg til to eldre anlegg ved elven Bia, er det nyere kraftstasjoner ved Kassou og Taabo ved Bandama og Buyo ved Sassandra. Fra 1994 er kraft også produsert fra naturgass utvunnet utenfor kysten, ved et gasskraftverk ved Vridi. Elfenbenskysten produserer overskudd av elektrisitet, og eksporterer dette gjennom den vestafrikanske kraftsammenkjøringen. Petroleumssektoren danner grunnlag for en kjemisk industri. Det er oljeraffineri ved Abidjan.
Industri
Elfenbenskysten har en i afrikansk målestokk betydelig industrisektor. Industrien var lite utbygd i kolonitiden, da Senegal var det industrielle sentrum i Fransk Vest-Afrika. Etter selvstendigheten fant det sted en rask industriutbygging for å minske importen, samtidig som en del foretak etablerte virksomhet i Abidjan fremfor Dakar. Et nytt oppsving i industrireisingen fant sted etter devalueringen av CFA i 1994, da det på ny ble lønnsomt å produsere varer til erstatning for import. Mye av industrien har vært innrettet mot eksport, basert på foredling av landets landbruksprodukter, særlig kakao, kaffe, bomull, palmeolje, ananas og fisk. Industrien er dominert av tre bransjer: næringsmiddel-, tømmer- og tekstilindustrien. Det meste av industrien er konsentrert til Abidjan og til Bouaké. Industriveksten avtok noe i 1980-årene, og i 1990-årene ble en del av de statlige eierinteresser i industrien privatisert. Under borgerkrigen sank industrivirksomheten i likhet med annen økonomisk aktivitet. Det norske selskapet Hydro Agri (nå: Yara ASA) har et importlager og blandingsanlegg for mineralgjødsel ved Abidsjan.
Utenrikshandel
Elfenbenskystens eksport består i hovedsak av landbruksvarer, hvorav kakao har langt den høyeste verdi, etterfulgt av tømmer og fisk. Fra tidlig på 2000-tallet er petroleumsprodukter blitt en vesentlig eksportartikkel, som svarer for over en firedel av landets eksportinntekter. Bomull og frukt er andre eksportvarer. Det eksporteres også en del forbruksvarer fra industrien. Landet har normalt et overskudd på handelsbalansen, som følge av sterk satsing på eksportrettet produksjon. Handelsbalansen ble styrket som følge av CFA-devalueringen i 1994. Den viktigste handelspartner er Frankrike, mens Nederland er et viktig eksportmarked, ved siden av Frankrike. Det er også en del handel med land i regionen, ikke minst Nigeria.
Elfenbenskysten har tradisjonelt hatt en betydelig turistindustri, vesentlig rettet mot det franske og vesteuropeiske markedet. Denne sektoren ble sterkt skadelidende som følge av den minskede politiske stabilitet i 1990-årene og den påfølgende borgerkrigen.
Kunst
Elfenbenskysten har en rik folkekunst. Blant de mest kjente eksemplene er baulefolkets vevnader, gullarbeider og særlig deres treskulpturer som fremstiller helteskikkelser fra landets historie. Senufo-folket lager særpregede dyrelignende masker.
Det moderne Elfenbenskysten er blitt kjent for den store kirken Nôtre Dame de la Paix i Yamoussoukro. Den er Afrikas største kirke, innviet av pave Johannes Paul 2 i 1990. Avdøde president Félix Houphouët-Boigny tok initiativet til oppførelsen av denne enorme basilikaen, som er en kopi av Peterskirken i Roma, med en stor kuppel over høyalteret. Kirken, som kostet om lag 300 millioner amerikanske dollar, har store vinduer med glassmalerier, alle håndblåst i Frankrike. Av figurene avbildet på de store glassmaleriene er det bare én svart mann, han kneler foran Kristus og har klare likhetstrekk med president Houphouët-Boigny.
Musikklivet reflekterer det kulturelle mangfold blant landets over 60 etniske grupper som tilhører 5 språkgrupper. De dominerende etniske grupper er dan (som tilhører mande-gruppen) og guere (kru-gruppen) i vest, baule (akan-gruppen i sør og senufo volta-gruppen) i nord.
Danfolket kjenner 30 forskjellige instrumenter; mest vanlig er ulike rasler, spalttrommer og regulære trommer, musikkbue, harpelutt og elfenbenshorn. I sangdansen forekommer ofte veksling mellom 1 eller 2 forsangere og hele gruppen; flerstemmighet er vanlig. Alle kan delta i fellessangen, mens solistrollen og instrumentalutøvelse i stor grad er overlatt profesjonelle musikere, gjerne med høy sosial status. Pentatonikk (femtoneskala) dominerer i danmusikken, mens guerefolket også benytter halvtoneintervaller i både vokal- og instrumentalmusikk.
Ca. 50 instrumenttyper er kjent blant baulefolket; blant de viktigste er trommer og bjeller, xylofoner, harpe og harpelutt. Sjutoneskala er vanlig, og en flerstemmighet bygd på parallelle terser (som har mye til felles med europeisk tostemmighet) er utbredt. Senufomusikken er karakterisert ved pentatonikk, rik instrumentalpolyfoni (særlig i xylofonensembler) og en sangstil som gjennom sitt høye leie, og ofte spente stemmeklang, atskiller seg fra stilen blant folkene lenger sør.
I byene blir elementer fra lokal og «innvandret» folkemusikk, vestlig popmusikk og profesjonell griot-sang blandet til en regional urban stil. Europeisk kunstmusikk er innført gjennom skoleverket.
Elfenbenskystens før-koloniale historie sammenfaller i stor grad med det moderne Ghanas, med migrasjon nord- og østfra. Rundt 1200 kom forfedrene til akanfolket i dagens Elfenbenskysten og Ghana fra slettelandet i Vest-Sudan. Grunnen til folkeflyttingen kan ha vært kaoset som fulgte i kjølvannet av det gamle Ghanarikets oppløsning, eller som en flukt fra det fremvoksende Maliriket. De innflyttende folkene blandet seg med allerede bofaste stammer og la grunnen for dagens etniske sammensetning. Den største innvandringen skjedde fra dagens Ghana og inn i det sørøstlige Elfenbenskysten på 1700- og 1800-tallet, og resulterte i etableringen av flere stater, som Agni- og Abrong-kongedømmene.
Den nordlige delen av landet fikk innvandring nordfra og hadde allerede tidlig på 1300-tallet etablert handel med nordlige stater, bl.a. Mali. Derigjennom ble området sterkt influert av islam. Kontakten med europeisk handel var langt mindre enn hva tilfellet var med Ghana og Nigeria, og det var ikke før i 1840-årene at franskmennene undertegnet handelsavtaler med statene langs Elfenbenskysten. Under delingen av Afrika ble Elfenbenskysten underlagt Frankrike som koloni fra 1893. Motstanden mot det franske styret var påtagelig i flere områder, med geriljakrigføring mot franskmennene, som først i 1917 klarte å slå ned motstanden.
Etter å ha sikret seg full militær kontroll, konsentrerte franskmennene seg om å utvikle landets økonomi, hvor hovedvekten ble lagt på produksjon av råvarer for eksport. Kolonimakten tvangsutskrev arbeidskraft til bygging av veier og offentlige anlegg, og til arbeid på plantasjene. Palmeolje og tømmer var fra starten Elfenbenskystens viktigste produkter, men kakao ble introdusert 1905 og var den største eksportartikkel fra 1930.
Den første organiserte politiske opposisjon mot kolonistyret kom til syne mot slutten av den annen verdenskrig. 1944 grunnla Félix Houphouët-Boigny partiet Syndicat Agricole Africain, som året etter ble omgjort til Parti Démocratique de Côte d’Ivoire (PDCI). PDCI gikk med andre partier i fransk Vest-Afrika sammen i Rassemblement Démocratique Africain (RDA), som var en viktig drivkraft i avkolonialiseringsprosessen. Houphouët-Boigny var en av PDCIs to delegater i den franske nasjonalforsamling, og han gikk opprinnelig inn for at Elfenbenskysten sammen med andre kolonier skulle fortsette å være tilknyttet Frankrike gjennom et fransk samvelde. Da de fleste av de øvrige franske koloniene gikk inn for selvstendighet, valgte Houphouët-Boigny, som hadde vendt tilbake til Elfenbenskysten som statsminister 1959, å erklære landet selvstendig 7. august 1960.
I hele selvstendighetsperioden har PDCI hatt en dominerende stilling i Elfenbenskysten, også etter 1990, da det ikke lenger var landets eneste tillatte parti. Elfenbenskysten var til langt ut i 1990-årene det politisk mest stabile land i Vest-Afrika, og hadde til 1980-årene en jevn økonomisk vekst basert på en kapitalistisk, markedsorientert utvikling, dog med vesentlig statlig deltakelse. Politisk har landet vært en av de mest konservative afrikanske stater, både i innen- og utenrikspolitikk. Det nære forholdet til Frankrike har vært den viktigste pilar i Elfenbenskystens politikk. Allerede 1961 inngikk de to land et forsvarssamarbeid, der Frankrike garanterte for Elfenbenskystens sikkerhet mot å få stasjonere tropper der. President Houphouët-Boigny brukte bevisst fransk kompetanse i en rekke stillinger, bl.a. i offentlig forvaltning. Franske selskaper har på samme måte hatt en fremtredende plass i landets økonomi.
Den politiske stabiliteten var tuftet på landsfaderen Félix Houphouët-Boigny og regjeringspartiet PDCI, samt det nære samkvemmet med Frankrike. Opposisjon var ikke akseptert. Etter 1985 ble det flere kandidater å velge mellom ved valg, men alle var fra PDCI. Etter at en demokratisering tvang seg frem, ble flerpartisystem innført i 1990. Ved valgene i samme år vant både Houphouët-Boigny og PDCI klart.
1990-årene
Landsfaderen Houphouët-Boigny døde etter lengre tids sykdom i desember 1993. Nasjonalforsamlingens president Henri Konan Bédié ble innsatt som statsoverhode, selv om dette ble bestridt av statsministeren, Alassane Ouattara, som gikk av. Ouattaras støttespillere i regjeringsparti, i statsadministrasjon, rettsapparat og media ble skjøvet ut av sine posisjoner, og Bédié befestet sin stilling frem til presidentvalget i 1995. En utbrytergruppe fra PDCI etablerte i 1994 et nytt parti, Rassemblement des républicains (RDR), som Ouattara senere sluttet seg til. Sammen med det mer radikale Front populaire ivoirien (FPI) og sammenslutningen av mindre partier Union des forces démocratiques (UFD), etablerte opposisjonen paraplyorganisasjonen Front républicain (FR). Regjeringen ble gjennom 1990-årene fra flere hold anklaget for brudd på menneskerettighetene, både for fengsling av opposisjonelle politikere samt journalister og for begrensninger i organisasjonsfriheten. Bare to kandidater ble godkjent for presidentvalget 1995, som ble boikottet av de største opposisjonspartiene. Bare én kandidat stilte opp mot Bédié, som fikk 95,2 % av stemmene. Ved valget på ny nasjonalforsamling oppnådde PDCI 148 av 175 seter; RDR fikk 14 mandater, FPI 12.
De politiske motsetningene i Elfenbenskysten, som ble tydelige i 1990-årene, har dels etnisk bakgrunn, dels en religiøs – med motsetninger mellom kristne og muslimer. De kristne dominerer sør i landet; islam står sterkest i nord. Etter valget i 1995 flyktet ca. 6000 medlemmer av baule-folket fra sine hjem i sørvest, et område dominert av bete-folket; opposisjonens ledelse er hovedsakelig bete. I 1999 ble det iverksatt en kampanje mot Ouattara, som hadde vendt tilbake til ivoriansk politikk for å delta i presidentvalget, og det ble hevdet at hans mor var fra Burkina Faso og at han selv følgelig ikke oppfylte grunnlovens krav til en president. Mens Bédié i likhet med forgjengeren Houphouët-Boigny er en kristen fra sør i landet, er Ouattara en muslim fra nord. I 1996 ble et nasjonalt sikkerhetsråd dannet for bl.a. å bekjempe den voksende voldskriminaliteten. I november 1999 kom det til sammenstøt mellom innflyttere fra Burkina Faso og lokalbefolkningen sørvest i landet pga. stridigheter om landrettigheter; ca. 12 000 burkinere flyktet fra sine hjem.
I motsetning til i de fleste andre afrikanske stater, holdt de militære i Elfenbenskysten seg unna direkte innblanding i politikken. I 1990 deltok flere hundre soldater i opptøyer, og planer om et kupp skal ha blitt avslørt i 1995. Julaften 1999 gjennomførte hæren imidlertid et statskupp, etter at soldater hadde startet et opprør i Abidjan dagen før, der de fremmet økonomiske og tjenestemessige krav. De krevde også at den tidligere hærsjefen, general Robert Gueï, ble gjeninnsatt, etter at han var blitt avsatt 1995. Det er antatt at Gueï var delaktig i kuppet, og han tok med en gang ledelsen for opprørerne og tok over som statssjef etter president Bédié, som søkte tilflukt i den franske ambassade og deretter ble fløyet til Frankrike. Gueï etablerte Comité national de salut publique (CNSP) for å styre landet, og lovte å gjeninnføre demokratisk styresett.
Borgerkrig
I juli 2000 brøt et nytt militært opprør ut i Elfenbenskysten, som ble ble slått ned. En ny grunnlov ble vedtatt gjennom en folkeavstemning; den gav amnesti til dem som stod bak militærkuppet året før. Misfornøyde soldater angrep Gueïs residens, men også dette opprøret ble kvalt. Forut for presidentvalget i 2000 vedtok høyesterett at verken Ouattara eller Bédié kunne stille som kandidater. Dermed stod valget i realiteten mellom Laurent Gbagbo for FPI og Gueï for PDCI-RDA, selv om tre andre også stilte. Et mislykket kuppforsøk fra Gueï førte til massedemonstrasjoner, og valget ble fullført. Gbagbo ble utropt til vinner og innsatt som president. RDR boikottet parlamentsvalget i desember 2000, og den nye nasjonalforsamlingen ble dominert av FPI og PDCI-RDA. Et nytt militært kuppforsøk i januar 2001 ble slått ned, men den politiske usikkerheten vedvarte, og det kom flere steder i landet til sammenstøt mellom ulike etniske grupper. I september 2002 stod militære enheter bak uroligheter i flere byer, og det ble antatt at general Gueï stod bak; han ble selv drept på opprørets første dag.
Urolighetene høsten 2002 var starten på en borgerkrig som førte til en de facto deling av landet. Den sørlige delen var på regjeringens hender, den nordlige ble kontrollert av opprørsgrupper. Urolighetene førte også til at ca. 4000 franske soldater ble satt inn, opprinnelig for å beskytte franske borgere. Også Storbritannia og USA sendte mindre styrker til landet, og Nigeria støttet regjeringen med jagerfly. Fra Abidjan spredte urolighetene seg høsten 2002 til flere deler av landet, og opprøret ble mer organisert, med tydelige militsgrupper, vesentlig med utspring i det muslimske nord. En front ble åpnet av opprørerne ved grensen til Liberia, og Liberias daværende president Charles Taylor ble beskyldt for delaktighet i krigen, slik han tidligere hadde vært medvirkende også til borgerkrigen i Sierra Leone. Burkina Faso ble likeledes beskyldt for å støtte opprørerne. I oktober 2002 inngikk regjeringen og opprørsbevegelsen Mouvement patriotique de la Côte d´Ivoire (MPCI), som hadde tatt kontroll i områdene rundt Bouake og Korhogo – og snart hele den nordlige delen av landet, en fredsavtale, som de franske styrkene i landet påtok seg å overvåke. Samtidig utviklet det seg en ny front i vest, hvor to andre grupperinger kom frem: Mouvement pour la justice et la paix (MJP) og Mouvement populaire ivoirien du grand ouest (MPIGO). Begge var alliert med MPCI, og de tre gikk fra januar 2003 sammen, under benevnelsen Forces nouvelles (FN), ledet av Guillaume Soro og med hovedkvarter i Bouaké, den største byen i det nordlige Elfenbenskysten. Opprørerne etablerte langt på vei sin egen administrasjon i nord, og truet med å løsrive seg fra Elfenbenskysten, samtidig som den fastslo at det ikke var noe mål å etablere en ny stat. I vest, ble gruppen Front pour la libération du Grand Ouest (FLGO) blant wa-folket, for å kjempe mot opprørerne, som vest i landet for en stor del rekrutterte sine soldater blant dan-folket.
Flere forsøk ble gjort på å finne en løsning på konflikten. Den regionale grupperingen ECOWAS, som Elfenbenskysten er medlem av, vedtok på et ekstraordinært toppmøte i desember 2002 å sette inn en vestafrikansk fredsstyrke, ECOMOG. Med politisk støtte fra FNs sikkerhetsråd ble ca. 1500 soldater fra fem land (Benin, Ghana, Niger, Senegal, Togo) satt inn, ved siden av de franske styrkene. En delingssone mellom regjeringshæren og opprørerne ble etablert, og delte landet. En maktfordelingsavtale ble fremforhandlet av Frankrike i januar 2003 (Linas-Marcoussis-avtalen, LNA). Ved å ta medlemmer av opprørsbevegelsen inn i regjeringen, mens denne anerkjente autoriteten til president Gbagbo, skulle avtalen danne grunnlag for en slutt på konflikten. LNA la opp til en egen misjon fra FN for å overvåke gjennomføringen, og en slik ble satt inn i mai 2003: Mission des Nation Unies en Côte d’Ivoire (MINUCI), med ca. 75 militære observatører, ingen avdelinger. Regjeringen og opprørerne undertegnet i juli en erklæring som fastslo at krigen var over. Men våpenhvilen ble raskt brutt, og nye fredsforhandlinger ble igangsatt i regi av ECOWAS. Den påfølgende Accra-avtalen, inngått i juli 2004, bekreftet målene fra LNA, og innebar bl.a. amnesti og plass i det nasjonale forsvaret – samt i landets overgangsregjering – for opprørerne. Til tross for fredsavtalen kom det til nye kamper mellom opprørere og regjeringsstyrker i november 2004, og fredsprosessen ble paralysert.
I kamper mellom regjeringsstyrkene og opprørere høsten 2004 ble bl.a. ni franske soldater drept. Frankrike svarte med å ødelegge Elfenbenskystens flyvåpen i et angrep på flyplassen i Yamoussoukro. Hendelsen utløste anti-franske opptøyer flere steder i landet. 130 mennesker ble drept i opptøyene, som førte til et mer spent forhold mellom Elfenbenskysten og Frankrike. FNs sikkerhetsråd vedtok etter dette en våpenboikott av Elfenbenskysten, som senere ble utvidet.
Den vestafrikanske fredsstyrken ble 2004 avløst av en militær fredsoperasjon fra FN. FN-operasjonen Opération des Nations Unies en Côte d’Ivoire (ONUCI) startet i april 2004 med en autorisert styrke på 6240, for senere å bli utvidet til ca. 7800 soldater, pluss militære observatører, polititjenestemenn og sivilt personell. Under press fra FN, gikk partene 2005 inn i en ny fredsmekling, i regi av Den afrikanske union, ledet av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki. Disse førte til Pretoria-avtalen, som formelt endte krigstilstanden, og innehold klausuler bl.a. om avvæpning og integrering, og etablering av en uavhengig valgkommisjon. Valg berammet for oktober 2005 ble utsatt; senere ble valg fastsatt for 2007 og 2008 også utsatt. I henhold til FN-resolusjon 1633 utpekte det internasjonale samfunn, representert ved presidentene Thabo Mbeki (Sør-Afrika) og Olusegun Obasanjo (Nigeria), Charles Konan Banny, sjef for Den vestafrikanske sentralbanken, til statsminister. En av hans oppgaver var å sikre at valg ble holdt i 2006, hvilket ikke lykkes, og flere forsøk på å gå videre i fredsprosessen strandet. Etter en ny runde med mekling våren 2007, i Burkina Faso, ledet av president Blaise Compaore, ble nok en fredsavtale inngått (Ouagadougou-avtalen), med mål om forening av landet og avholdelse av valg. At nettopp Burkina Faso, ansett som en av opprørernes nærmeste støttespillere, denne gang meklet var viktig for å få en mer forpliktende deltakelse fra disse. Lederen for Forces nouvelles, Guillaume Soro, ble utnevnt til ny statsminister for en regjering med representanter fra begge parter. Sammen med president Gbagbo, tente opprørsleder og statsminister Soro i juli på en samling våpen i Bouaké – for symbolsk å markere at krigen var over. En viktig del av den påfølgende foreningsprosessen har vært en avvikling av militsgruppene, hvor medlemmer av disse er integrert i den nye regjeringshæren. Denne igjen har gradvis, med sine blandede enheter, tatt over kontrollen med buffersonen.
Årsaken til krigen i Elfenbenskysten er sammensatt, hvor både økonomiske og politiske, sosiale og etniske faktorer har spilt inn. Som i andre land i denne del av Afrika, er det også i Elfenbenskysten et økonomisk og kulturelt skille mellom sør og nord. I nord er husdyrhold er viktig, i sør dominerer tropisk jordbruk; nord er vesentlig muslimsk, sør hovedsakelig kristent (og animistisk), Etter selvstendigheten i 1960 var landet lenge ansett som en suksesshistorie, med politisk stabilitet og økonomisk vekst. Dette bildet endret seg etter landsfaderen Félix Houphouët-Boignys død 1993. Det kom da til maktkamp mellom enkeltpersoner, med dels ulik bakgrunn, og et kjernespørsmål kom på den politiske dagsorden, som etter hvert ble et avgjørende bidrag til krigen: hvem av landets innbyggere som skulle oppfattes som genuine ivorianere, og dermed få utstedt nasjonale identitetskort, for deretter å kunne delta i valg. Dette ble bl.a. synliggjort ved at den prominente opposisjonspolitikeren fra nord, Alassane Ouattara, ble nektet å stille til valg, fordi det ble hevdet at han ikke var født av ivorianske foreldre. Denne politikken, knyttet til som ble fremmet som en identitetsbærende filosofi – ivorité – ble fremmet av Houphouët-Boignys etterfølger Henri Konan Bédié (som begge tilhørte baoulé-folket i sør), og som nørte opp under fordommene mot folk fra nord. Nord i landet, har migrasjon vært vanlig, og under den økonomiske oppgangen var det en betydelig arbeidsinnvandring bl.a. til landbruket – fremfor alt fra Burkina Faso og Mali. Selv de som har bodd i landet i lang tid – og dels øvrige deler av befolkningen i nord – opplever å bli diskriminert. Det er antatt å være rundt to mill. innvandrere fra Burkina Faso alene, hvilket bidrar til å forklare hvor dette landet støttet opprørerne i nord. Krigen i Elfenbenskysten skal også i noen grad ses i sammenheng med den ustabilitet som preget regionen på 1990-tallet, med borgerkriger i Sierra Leone og Liberia – og hvor den liberianske opprørsleder og senere president Charles Taylor støttet militsgrupper både i Sierra Leone og Elfenbenskysten (MPIGO og MJP).
Høsten 2006 ble en internasjonal skandale med dumping av giftig avfall flere steder rundt Abidjan avdekket, da minst 8 mennesker døde og ca. 80 000 måtte søke medisinsk hjelp. 2007 gikk det nederlanske selskapet Trafigura med på å betale ca. 1,2 mrd kroner i erstatning for hendelsen.
Utenrikspolitikk
Elfenbenskysten har tradisjonelt ført en konservativ politikk, også på det utenrikspolitiske område, med sterk tilknytning til den tidligere kolonimakt Frankrike. Forholdet til Frankrike var særlig tett under presidenttiden til Félix Houphouët-Boigny, som selv hadde vært medlem av det franske parlament og franske regjeringer. Hans nære tilknytning til Frankrike var en bevisst politikk for å sikre stabilitet og vekst, men med uro og nedgang utover i 1990-årene, og kuppet 1999, ble forholdet svekket – for å bli ytterligere forverret under borgerkrigen, da det også kom til anti-franske opptøyer, og franske borgere ble evakuert fra Elfenbenskysten. En militær samarbeidsavtale fra 1961 gir Frankrike rett til å opprettholde baser i landet, og franske styrker var derfor på plass da opprøret startet; ytterligere styrker ble satt inn i forsøk på å dempe konflikten. Elfenbenskysten har også et nært forhold til andre land i Vesten, inkl. USA, som imidlertid begrenset sin bistand til landet etter militærkuppet
President Félix Houphouët-Boigny, som regjerte 1960–93, spilte en betydelig rolle i afrikansk politikk som en av nestorene blant statssjefene på kontinentet. Som sådan forsøkte han å megle i flere konflikter, bl.a. i Angola og Liberia. Houphouët-Boigny var allerede på slutten av 1980-årene talsmann for forhandlinger mellom partene i Sør-Afrika, og Elfenbenskysten gav Sør-Afrika diplomatisk anerkjennelse allerede 1992, før apartheidsystemet var avviklet. Houphouët-Boigny besøkte Sør-Afrika, mens de sørafrikanske presidentene Vorster, Botha og de Klerk besøkte Elfenbenskysten. Landet ble kritisert av andre afrikanske land for sin Sør-Afrika-politikk. Elfenbenskysten var også et av svært få land som anerkjente utbryterstaten Biafra i 1960-årene, og den biafranske lederen Odumegwu Ojukwu oppholdt seg lenge i eksil i landet.
Pga. sin beliggenhet er Elfenbenskysten indirekte blitt trukket inn i flere konflikter i Vest-Afrika, bl.a. i Sierra Leone, Guinea og Guinea-Bissau. Selv om det er blitt benektet, støttet Elfenbenskysten den ene part i Liberia-krigen direkte, Charles Taylors NPFL-styrker, ved å gi opprørsstyrkene anledning til å ta inn våpen via Elfenbenskysten. Også Burkina Faso støttet Taylor, men av andre årsaker ble forholdet mellom Elfenbenskysten og Burkina Faso anstrengt utover i 1990-årene. Ca. 5 millioner fremmedarbeidere fra hele regionen antas å ta arbeid i Elfenbenskysten; den største gruppen fra Burkina. Under opprøret 2002–03 ble disse utsatt for forfølgelse, og mange reiste tilbake. Burkina Faso ble også beskyldt for å være delaktig i opprøret i Elfenbenskysten, gejnnom å støtte opprørerne i nord. Pga. sin støtte til NPLF deltok Elfenbenskysten ikke i den vestafrikanske fredsstyrken ECOMOG i Liberia., men 1998 sendte Elfenbenskysten tropper til fredsstyrken i Den sentralafrikanske republikk, og 1999 ble det opprettet et regionalt senter for trening av soldater i fredsbevarende arbeid i landet, finansiert av Frankrike. Fra 2003 ble Elfenbenskysten selv mottaker av fredsstyrker.
Forfatningen fra uavhengigheten 1960 ble avløst av en ny 2000. Elfenbenskysten er en presidentstyrt, enhetsstatlig republikk. Statsoverhodet (presidenten) velges i allmenne valg for fem år og kan gjenvelges én gnag. Presidenten har en dominerende stilling, men ikke lenger så dominerende som under Félix Houphouët-Boigny, som satt sammenhengende i stillingen fra uavhengigheten til sin død 1993. Etter hans død ble Elfenbenskystens relative stabilitet brutt, og landet har siden vært preget av økende sosial og politisk uro, militærkupp og borgerkrig. Den sittende presidenten, som ble valgt i 2000, har fått sin mandatperiode forlenget to ganger, med godkjenning fra FNs Sikkerhetsråd; nytt presidentvalg skal holdes i november 2008.
Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalforsamling med 225 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år. Siden 1990 er det flerpartisystem.
Utenrikspolitisk har landet siden uavhengigheten ført en pro-vestlig politikk og har et nært forhold til den tidligere kolonimakten Frankrike. Landet har også bevart sitt gamle koloninavn.
Administrativt
Administrativt er Elfenbenskysten inndelt i 19 regioner, som igjen er delt i 58 departementer og 196 kommuner.
Riksvåpenet
Riksvåpenet består av et skjold hvor fargen går gradvis fra oransje i venstre kant (heraldisk høyre) til grønt i høyre kant, belagt med et hvitt elefanthode. Skjoldet er flankert av to palmer i gult; over skjoldet en oppgående gyllen sol, og under skjoldet et tekstbånd i oransje, hvitt og grønt med inskripsjonen République de Côte d’Ivoire. Elefanthodet er også symbolet til partiet PDCI. Våpenet ble offisielt antatt 1960 med blå bunnfarge; fargen ble endret til grønt 1964 og til de nåværende fargene i 2000.
Elfenbenskysten – forsvar. Verneplikt etter utvelgelse med 18 måneders tjenestetid. Personellstyrken var i 2007 for hæren 6500, marinen 900 og for flyvåpenet 700. Siden 2004 har FN en flernasjonal styrke på 9150 mann (militære og politi) stående i landet. Flyvåpenets to kampfly og fem helikoptre ble ødelagt i et fransk gjengjeldelsesangrep i 2004 etter at ni franske soldater var drept i et ivoriansk flyangrep.
Forfatningen fra uavhengigheten 1960 ble avløst av en ny 2000. Elfenbenskysten er en presidentstyrt, enhetsstatlig republikk. Statsoverhodet (presidenten) velges i allmenne valg for fem år og kan gjenvelges én gnag. Presidenten har en dominerende stilling, men ikke lenger så dominerende som under Félix Houphouët-Boigny, som satt sammenhengende i stillingen fra uavhengigheten til sin død 1993. Etter hans død ble Elfenbenskystens relative stabilitet brutt, og landet har siden vært preget av økende sosial og politisk uro, militærkupp og borgerkrig. Den sittende presidenten, som ble valgt i 2000, har fått sin mandatperiode forlenget to ganger, med godkjenning fra FNs Sikkerhetsråd; nytt presidentvalg skal holdes i november 2008.
Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalforsamling med 225 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år. Siden 1990 er det flerpartisystem.
Utenrikspolitisk har landet siden uavhengigheten ført en pro-vestlig politikk og har et nært forhold til den tidligere kolonimakten Frankrike. Landet har også bevart sitt gamle koloninavn.
Administrativt
Administrativt er Elfenbenskysten inndelt i 19 regioner, som igjen er delt i 58 departementer og 196 kommuner.
