Ecuador. (etter ekvator), republikk i nordvestlige del av Sør-Amerika, ved ekvator. Grenser til Colombia i nord og Peru i sør og øst og til Stillehavet i vest. Omfatter også Galapagosøyene (sp. Archipiélago de Colón) i Stillehavet ca. 1000 km fra fastlandet.
Ecuador er et fjellrikt land hvor Andesfjellene gjennomskjærer landet med to parallelle fjellkjeder. Lavere landskap øst for Andesfjellene med store arealer tropisk urskog. Ecuador er et utviklingsland med store lån i utlandet. Før utvinningen av petroleum startet i 1972 var økonomien helt avhengig av inntektene fra jordbruket.
Ecuador utgjorde på 1400-tallet den nordligste delen av det gamle inkariket. Tatt i besittelse av Spania tidlig på 1500-tallet. Fra 1819 del av Gran Colombia, ‘Stor-Colombia’. Selvstendig stat 1830 under navnet Ecuador. Flere grensetvister med nabolandene. En militær konflikt med Peru om et mineralrikt område ble løst i 1999.
Etter forfatningen fra 1979, senest revidert 1998, er Ecuador en demokratisk og presidentstyrt enhetsrepublikk. Styret har imidlertid vært preget av stor ustabilitet. Siden uavhengigheten i 1830 har landet hatt 18 forfatninger. Regimeskiftene har vært enda hyppigere, og presidentskiftene – ofte irregulære – svært hyppige. Spenningene er en følge av en anstrengt økonomi, sosiale og økonomiske motsetninger, personlig rivalitet, narkotikabasert kriminalitet, konflikter mellom de europeiskættede og de indianske innbyggerne og grensestridigheter med Peru.
Den utøvende makt er lagt til presidenten. Han velges for fire år og kan ikke gjenvelges. Presidenten utnevner regjeringen og provinsguvernørene. Lovgivende makt er lagt til representantkammeret, som har 100 medlemmer. Det er valgt i allmenne valg for fem år, med 18 års stemmerettsalder og stemmeplikt. Selv om presidenten dominerer politikken, har kammeret en viss innflytelse, ikke minst når presidentens parti ikke har flertall i kammeret. Kammeret ratifiserer traktater og velger medlemmer av de øverste domstoler, riksrevisoren, riksadvokaten og bankinspektøren.
Administrativt
Administrativt er Ecuador inndelt i 24 provinser (Galapagosøyene inkludert), styrt av presidentutnevnte guvernører; i tillegg er det tre enklaver. Provinsene er videre inndelt i kantoner og kommuner.
Ecuador er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Organisasjonen av amerikanske stater og den latinamerikanske handelsorganisasjonen ALADI. Ecuador var medlem av OPEC frem til 1992.
Ecuador er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm og et konsulat i Oslo, mens Norge er representert i Ecuador ved sin ambassade i Caracas (Venezuela), generalkonsulat i Quito og konsulat i Guayaquil.
Førstegangstjenesten er ett år etter utvelgelse. I 2003 var styrketallet for hæren 50 000, marinen 5500 og flyvåpenet 4000. I tillegg kommer en halvmilitær kystvakt på 270. Styrker i reserve utgjør 100 000. Hærens materiell er bl.a. 30 tunge og 108 lette stridsvogner; marinen har to fregatter, seks korvetter, to undervannsbåter samt flere mindre fartøyer; flyvåpenet har 60 kampfly.
Ecuador omfatter tre naturgeografiske hovedregioner: kystlandet, høylandsområdet og det østlige lavland.
Kystlandet (La Costa), mellom stillehavskysten og Andesfjellene, er et 50–150 km bredt lavlandsområde som utgjør ca. 1/4 av landets areal. Lavlandet består for det meste av unge sedimentære bergarter, dekket av et fruktbart jordsmonn. Det avgrenses mot Stillehavet av flere lavtliggende åsrekker. Sletta krysses av tallrike elver som springer ut i Andesfjellene, bl.a. Cayapas og Esmeraldas i nord, og Guayas og Daule i sør. Guayaquilbukta danner en 160 km bred innskjæring i kysten. Innerst i bukta ligger Río Guayas’ store delta.
Den midtre delen av Ecuador (La Sierra) domineres helt av Andesfjellene, som løper gjennom landet fra nord til sør i en lengde av 650 km og danner to store, parallelle kjeder. Disse kjedene, kalt de vestlige og de østlige cordilleras, har drøye 6000 m høye topper med en rekke vulkaner som til dels ennå er virksomme. Blant de høyeste fjellene er i vest Chimborazo (6310 moh., tidl. målt til 6267 moh.) og i øst Cotopaxi (5897 moh.), som er en av verdens høyeste aktive vulkaner. Mellom de to hovedfjellkjedene ligger et høylandsplatå. En rekke tverrgående småkjeder deler platået opp i ti mindre og tre større intermontane bassenger, de såkalte hoyas, alle mellom 2100–2700 moh.
Østregionen, eller El Oriente, ligger øst for Andesfjellene og omfatter ca. 1/3 av landets areal. Området faller først bratt, senere slakere av mot det indre av Sør-Amerika. Regionen dreneres av bl.a. Napo, Tigre og Pastaza, som alle er bielver til Amazonas. Flere av elvene er seilbare, men ellers gjør den tropiske urskogen at landet er vanskelig tilgjengelig, særlig i regnperiodene.
Klima
Ecuador tilhører den tropiske klimasone, men klimaet viser store kontraster, både i nord–sør-retning og vertikalt. De store høydeforskjellene og den kalde Perustrømmen er med på å påvirke klimaet. Den nordligste deen av kystlandet har et hett og fuktig klima, med mer enn 2000 mm nedbør i året uten noen egentlig tørketid. Perustrømmen gir den sørlige del av kysten et kjølig klima i forhold til breddegraden. Også nedbørmengden avtar fra nord til sør. Ved Guayaquilbukta er det tørketid fra juni til november, og lenger sør varer regntiden kun 2–3 måneder, med rene ørkenforhold ved grensen mot Peru. Av og til kan varme havstrømmer fra nord trenge inn til kysten, noe som kan forårsake voldsomme, katastrofale regnskyll og andre miljøødeleggelser (se El Niño). I fjellområdet varierer klimaet fra tropisk i enkelte av bekkenområdene til arktisk med evig snø i høyden. Temperaturforholdene på høyslettene er generelt moderate med små årstidsvariasjoner. Quito (2810 moh.) har en middeltemperatur for hver måned i året på 13–14 °C. Årsnedbøren er 1230 mm, med mest regn i april, minst i juli. På østsiden av Andesfjellene er temperaturene høye hele året, med store nedbørmengder og høy luftfuktighet.
Planteliv
Plantelivet er svært artsrikt; det finnes 18 000–20 000 arter karplanter. Tropisk regnskog dominerer i lavlandet i øst og nord, med mange trearter, lianer og epifytter. Artene tilhører særlig erteblomstfamilien, morbærfamilien, laurbærfamilien, muskatnøttfamilien, og familien Meliaceae. Regnskogen går opp i ca. 1500 moh. Her vokser bl.a. balsatreet. På vestkysten holder regnskogen på å bli utryddet.
Mellom Esmeraldas og Guayaquil er vegetasjonen påvirket av den kalde strømmen i havet utenfor. Her er det savannelandskap med løvfellende trær, bl.a. akasiearter og arter i slektene Cordia, Capparis, Erythrina og Croton. På grensen til Peru er det ren ørkenvegetasjon. På elvesletter og i sumpområder langs kysten vokser det tett mangroveskog der arten Rhizophora mangle dominerer.
Den tropiske regnskogen går over til fjellregnskog etter hvert som høyden over havet øker; den inneholder bl.a. mange epifytter: ananasarter, orkideer, bregner og moser. Mellom 2500 og 3500 moh., der luftfuktigheten er høy og temperaturen forholdsvis lav, er trærne dekket av moser, bregner og kråkefotarter. Her vokser det også mange trebregner.
Tidligere var det på de lavere platåene i Andesfjellene (2000–3000 moh.) en glissen busk- og skogvegetasjon. Denne er for det meste oppdyrket eller tilplantet med eukalyptus, Eucalyptus globulus, fra Australia. Over ca. 3500 moh. avløses skogen av store gress-sletter, páramos, som domineres av tuer med rørkvein, svingel og fjærgress. I de høyeste områdene er det kun lavarter som overlever.
Hele 300 pattedyrarter er registrert i Ecuador. Faunaen i regnskogen er rik og omfatter bl.a. jaguar, dovendyr, kapusinerape og store kvelerslanger. I Andesfjellene lever puma, brillebjørn, fjelltapir, flere hjortedyr og andeskondor. Det store antall fuglearter i Ecuador, 1350, henger sammen med de varierte naturforholdene – fra tropisk regnskog til høyfjell. Galapagosøyene er kjent for sine veldige elefantskilpadder og haviguanen, den eneste øgle som er tilpasset havmiljø. Øyene har mange stedegne fugler, bl.a. galapagospingvin og darwinfinker.
Folketallet i Ecuador er beregnet til 13,2 mill. (2004), årlig befolkningstilvekst til 2,1 % (1991–2001), og gjennomsnittlig levealder for kvinner til 79 år og for menn til 73,2 år.
Etniske forhold
Indianere utgjør anslagsvis 25 % av landets befolkning, mens ytterligere 65 % blir regnet som mestiser, folk av blandet indiansk og europeisk herkomst. Ca. 7 %, er hvite, vesentlig av spansk avstamning. I kystlandet finnes grupper av svarte og mulatter, som til sammen teller ca. 3 % av folket.
Størstedelen av indianerbefolkningen lever i høylandet, bl.a. finner vi her cañari og otavalo. Blant de ca. 65 000 indianerne som lever i lavlandet i øst tilhører nær halvparten quechuatalende grupper (bl.a. canelo, quijo). Ellers shuar, achuar, waorani, záparo, cofán, secoya m.fl. Under 1 % av indianerne lever i kystområdet i vest.
Da spanierne kom til landet på 1500-tallet, levde anslagsvis 800 000 indianere her. De fleste av disse var quechuatalende og bodde i høylandet, der de representerte inkarikets nordligste provins etter at Pachacuti og Topa Inca hadde underlagt seg folkegruppene esmeralda, manta, huancavilca og puná ved kysten og cara, panzaelo (quito), puruhá og cañari i høylandet. Området øst for Andesfjellene (Oriente) klarte inkaene aldri å erobre. Det var særlig jívaroene som her motsatte seg ethvert forsøk på inntrengning på deres enemerker i den høyereliggende tropeskogen.
Indianernes tradisjonelle levemåte har lenge vært i konflikt med den mer markedsorienterte delen av samfunnet. I 1964 dannet shuarfolket, som det første av de indianske folkene i Amazonas, en egen organisasjon for bedre å kunne ivareta egne interesser.
Bosetning
Befolkningstettheten (48,8 per km2) viser store regionale variasjoner. Omkring halvparten av landets befolkning holder til i fjellområdene. Denne overbefolkningen i høylandet blir ikke avhjulpet i større grad ved utflytting til kystregionen. Det dreier seg i stor grad om et jordfordelingsproblem. Myndighetene har oppmuntret til kolonisering av østregionen (Oriente), men regionen er fortsatt svært tynt befolket. Byene har derimot opplevd en sterk økning av innbyggertallet, og over halvparten av Ecuadors befolkning bor nå i bymessige strøk. Største byer er (2001): Guayaquil (ca. 2 mill. innb.), hovedstaden Quito (1,4 mill. innb.) og Cuenca (280 000 innb.).
Religion
Den romersk-katolske kirken innehar en ledende stilling, og ca. 93 % er katolikker, men fra 1904 er den ikke lenger statskirke. Antallet protestanter er sterkt økende og utgjør (2000) om lag 6 %. Det finnes også jødiske minoriteter, og en del av indianerne i regnskogsområdet i øst tilhører lokale religioner.
Ecuador – næringsliv. Tross rike ressurser er Ecuador et fattig land. BNP per innbygger ble i 2003 beregnet til 3300 USD. Ecuador fører en delvis velutviklet markedsorientert økonomi med stor servicesektor, samtidig som deler av befolkningen lever i naturalhusholdning. Petroleumsvirksomheten har gitt landet betydelig økonomisk vekst. Bruttonasjonalproduktet (BNP) økte i 1970-årene med 5,4 % i året målt i faste priser; ettervirkninger av naturkatastrofer (El Niño) både i 1980- og 1990-årene og sterkt fallende priser på petroleum i 1999 førte til store økonomiske problemer og meget høy inflasjon. I 2000 ble amerikanske dollar innført som lovlig betalingsmiddel noe som bidrog til en stabilisering av økonomien og ny vekst.
I 2002 stod jordbruk, skogbruk og fiske for 27 % av sysselsettingen, industri og bergverk for 20 % og tjenesteytende næringer for 53 %.
Jordbruk og skogbruk
Jordbruk, skogbruk og fiske bidrog i 2002 med 10 % av BNP. Tidligere ble store deler av jorden eid av et lite antall storgods (haciendas), hovedsakelig i kystområdet, men også i høylandet, og for øvrig drevet på svært små enheter. En jordbruksreform har senere endret fordeling av jorden noe.
I lavlandet i vest drives et intensivt og eksportorientert landbruk. Viktigste produkter er bananer, kaffe og kakao. Avskårne blomster er også blitt en eksportvare som bidrog med 6 % av eksportinntektene i 2002. Ecuador er en av verdens fremste bananeksportører. Hele jordbrukssektoren ble i begynnelsen av 1980-årene utsatt for avlingssvikt på grunn av ekstreme værforhold (se El Niño). I høylandsområdet drives jordbruket i større grad til eget og lokalt forbruk. Her dyrker indianerne særlig poteter, men også mais, hvete, bygg, bønner og grønnsaker.
Beiteområdene, som kalles páramo, finnes hovedsakelig i de lavereliggende deler av høylandet. Husdyrholdet drives for det meste ekstensivt. Noe produksjon av meierivarer nær de større byene.
Drøye 40 % av landets areal er skogkledd, men transportforholdene har gjort det vanskelig å utnytte skogressursene, spesielt i Oriente som har rike hardvedressurser. Ecuador er en betydelig produsent av balsatre.
Fiske
Sammen med Peru og Chile deltar Ecuador i det rike ansjoveta-fisket i det sørøstlige Stillehavet. Det er konsentrert til det næringsrike vannet i den kjølige Perustrømmen. Samlet fangst var i 2001 på 645 000 tonn. Rekeindustrien ekspanderte kraftig i løpet av 1980-årene, og ved midten av 1990-årene var Ecuadors rekefangster blant verdens største.
Bergverk, energi
Bergverk står for under 1 % av sysselsettingen, men bidrar til ca. 15 % av BNP (2002). Petroleumssektoren står for størstedelen av dette. I 2003 var døgnproduksjonen av råolje 427 000 fat. Det finnes også betydelige forekomster av naturgass, men utvinningen er foreløpig holdt på et lavt nivå. Petroleum og petroleumsprodukter står for ca. 40 % av eksportinntektene.
Ecuadors petroleumseksport startet i 1972 da en oljerørledning tvers gjennom landet, fra oljefeltene i Oriente til stillehavshavnen Esmaraldas (Balao), ble ferdigstilt. Senere er det gjort nye funn; i 1993 ble det gjort oppdagelser som tredoblet landets antatte petroleumsreserver. De nye feltene ligger imidlertid i Amazonasområdet, i områder som er reservert for urbefolkningen.
Landet er ellers ikke særlig rikt på kjente metalliske mineraler, men det brytes noe gull, sølv, kobber, antimon og sink. Det er forekomster av jern, bly, uran, kobolt, kull, mangan og titan.
Vannkraftressursene har lenge vært under utbygging, og har overtatt (etter varmekraft) som viktigste energikilde. Bl.a. er elven Paute betydelig utbygd; den store Mazardammen med en kapasitet på 500 MW ble ferdigstilt 1986/87. Ytterligere damanlegg i samme elv er under bygging.
Industri
Industrien gjennomgikk en rask utvikling i 1970-årene, men stagnerte rundt 1980 og gikk deretter tilbake. I perioden 1990–2001 var den årlige vekstraten på 3 %. Industrien (inkl. bygge- og anleggsvirksomhet) stod for 15 % av av BNP (2002). Viktigste industribransje er næringsmiddelindustrien. Ellers er petroleumsraffinering, kjemisk og tekstilindustri viktige bransjer.
Et anlegg for produksjon av våtgass i Shushufindi i Orienteprovinsen stod ferdig 1982, og oljeraffineriet i La Libertad på stillehavskysten skal bygges kraftig ut. Bortsett fra den petrokjemiske industrien er mesteparten av industrien konsentrert til Guayaquil, Quito og Cuenca.
Utenrikshandel
På grunn av oljeeksporten har Ecuador siden midten av 1970-årene hatt til dels betydelige overskudd i sin utenrikshandel. Synkende oljepriser førte imidlertid fra midten av 1980-årene til en mindre gunstig handelsbalanse, og i 2001–2002 var handelsbalansen med utlandet negativ. Petroleum og petroleumsprodukter stod 2001 for ca. 40 % av landets eksportinntekter. Andre viktige eksportvarer er bananer (ca. 20 %) og fisk og fiskeprodukter (7 %). Importen domineres av råvarer til industrien, kapitalvarer til industrien og transportutstyr. USA er viktigste handelspartner både mht. eksport (40 %) og import (23 %). Andre viktige handelspartnere er Kina, Japan, Colombia, Tyskland og Italia.
Samferdsel
Landets topografi, tette skoger og spredt bosetning gjør utbyggingen av et samferdselsnett vanskelig og kostbar. El Niño forårsaket i 1980- og 1990-årene store skader både på vei- og jernbanenettet. Jernbanen, som er statseid, er smalsporet og har en samlet lengde på 965 km. Deler av jernbanenettet er imidlertid ute av drift pga. skader. Den panamerikanske hovedvei går gjennom det sentrale Ecuador i en lengde av ca. 1400 km, med sideveier ned til stillehavskysten. En hovedvei langs kysten fra Machala i sør til Esmeraldas i nord er under bygging. De fleste større byer har flyforbindelse. Internasjonale lufthavner finnes ved Quito (Mariscal Sucre) og Guayaquil (Simón Bolívar). De viktigste havnebyene er Guayaquil, Esmeraldas, Manta og Puerto Bolívar.
Massemedia
Ecuador har rundt 25 dagsaviser med et samlet opplag på ca. 920 000. De viktigste utkommer i hovedstaden Quito, der landets ledende avis El Comercio (grunnlagt 1906, opplag 160 000) utkommer og i Guayaquil med bl.a. El Universo (grunnlagt 1921, opplag 174 000). Begge disse avisene regnes som politisk uavhengige.
Radio og fjernsyn drives i hovedsak kommersielt. Landet har ca. 300 kommersielle radiostasjoner, 10 stasjoner med religiøs programprofil og 10 med kultur- og undervisningsprogrammer. Den religiøse radiostasjonen La Voz de los Andes sender til utlandet på 11 språk. Landet har fem private fjernsynsstasjoner med riksdekkende spredning, ingen statlig. I tillegg er det to lokal-TV-stasjoner.
Ecuador – kunst. Indianernes kunst i Ecuador har fått stor oppmerksomhet i nyere forskning. Den eldste daterbare pottemakerkunsten i Sør-Amerika stammer herfra (Valdivia, ca. 3200 f.Kr.). Vev- og gullsmedkunsten stod høyt blant indianerne, og produksjonen var stor. Ved La Tolita er det funnet flere hundre tusen små gullkuler og atskillige større, med granulert overflate som vitner om en avansert støpeprosess. Også arbeider innlagt med smaragder og andre edelstener er funnet, likeledes gjenstander av platina, kobber og bronse (noen med forgylt overflate). Også pottemakerarbeidene har høy kvalitet. I 1966 ble det i Bahía de Manta gjort sensasjonelle funn av modellerte keramikkbilder med mye av den opprinnelige fargelagte overflaten bevart.
De europeiske kolonistenes kunstneriske virksomhet foregikk nesten utelukkende i hovedstaden Quito. Spanske forbilder gjorde seg hele tiden gjeldende, men også italiensk innflytelse var sterk i arkitekturen og malerkunsten. Innen billedhuggerkunsten er innslag av flamsk manierisme tydelige på 1500-tallet. På samme tid ble fransiskanerklosteret i Quito et sentrum for malerkunsten. Her ble italienske og flamske forbilder dyrket. På 1600-tallet blomstret en skulptural dekorasjonskunst inspirert av Sevilla-skolen.
I 1920-årene fikk maleriet en renessanse ved Camilo Egas’ og Manuel Randóns kunst, mens en ny generasjon trådte frem omkring 1940, med bl.a. den omdiskuterte Osvaldo Guyasamín. I 1950-årene slo abstrakt maleri igjennom. I 1900-tallets skulptur gjorde to tendenser seg gjeldende – én meksikansk-inspirert og én abstrakt. Blant arkitektene bør den internasjonalt orienterte Ernesto Iturralde nevnes.
Ecuador – musikk. Folkemusikken avspeiler den regionale fordelingen av befolkningsgruppene: indianere, mestiser, svarte og hvite (kreoler). Jivaro-folket i sørøst har bevart sin førkolumbianske kultur bygd på jakt og fiske, og en musikktradisjon med forskjellige sangformer, trommer og fløyter. Etterkommerne etter quechua-indianerne opprettholder også sin karakteristiske musikk-kultur med panfløyter og andre fløytetyper, trommer, sanger og sangdanser.
Mestisenes musikk omfatter indianske elementer (f.eks. pentatonikk og panfløyter) blandet med europeiske (f.eks. harpe). Kreolenes repertoar har hovedsakelig røtter i spansk verdslig og religiøs musikk, med instrumenter som harpe og ulike mandolin- og gitartyper. Blant de vanligste formene er pasillo, pasacalle og sanjuanito. Den afrikanske påvirkningen er sterkest i kystområdet, der marimba (xylofon) danner basis i ensemblene, vekselsang er vanlig og rytmen fremheves ved bruk av forskjellige rasle- og skrapeinstrumenter. Vanlige sangdanser er torbelliono, bambuco og caramba.
Katolsk kirkemusikk vant innpass alt på 1500-tallet, men etableringen av et profesjonelt musikkliv skjedde først på 1800-tallet. Kunstmusikken har sitt tyngdepunkt i Quito med musikkonservatorium (grunnlagt 1879) og det nasjonale symfoniorkesteret. Ledende komponistnavn på 1900-tallet var S. L. Moreno og Luis H. Salgado. Mesias Maiguashca har lenge vært virksom i Tyskland hvor han særlig har arbeidet med elektronisk musikk.
I Ecuadors høyland er det avdekket funn etter prekeramiske kulturer fra ca. 8000 f.Kr. I kystområdet er noen av de eldste amerikanske keramikkfunn gjort (ca. 3200–1800 f.Kr.). Fra perioden ca. 500 f.Kr.–500 e.Kr. kjenner man særlig Bahíakulturen, en jordbrukskultur med store byer med tempelpyramider og en religion som omfattet slange- og drakekult.
Det nåværende Ecuador utgjorde fra midten av 1400-tallet den nordligste delen av Inka-riket (Tawantinsuyo). Spanierne, under ledelse av Pizarro, ankom Ecuador i 1531 mens en intern maktkamp ble utkjempet. Derfor vant inntrengerne raskt kontrollen ved først å inngå vennlige forbindelser med den ene parten for senere å ta til fange lederne for begge de stridende partene. Drapet på høvdingen Atahualpa i 1533 åpnet spaniernes adgang til Inkariket, og Ecuador ble Pizarros første erobring. Et presidentskap ble opprettet i inkabyen Quito og underlagt det spanske visekongedømmet Peru. I tillegg til de erobrede gull- og sølvskattene begrenset det koloniale utbyttet seg til tekstiler og senere kakao som ble skipet ut fra havnebyen Guayaquil, grunnlagt allerede i 1536. Tidlig på 1700-tallet ble Ecuador innlemmet i visekongedømmet Ny-Granada med sete i Bogotá.
Uavhengighet
Lokale opprør preget Ecuador på begynnelsen av 1800-tallet. Etter at Simón Bolívar hadde inntatt Colombia 1819, fortsatte han sitt felttog sørover mot Ecuador hvor han forente krefter med uavhengighetsstyrker fra Chile i Guayaquil 1820. 1822 tok Bolívars general Sucre Quito fra rojalistene, og Ecuador ble tilsluttet Stor-Colombia i forbund med Colombia og Venezuela. 1830 ble Ecuador egen republikk med general Juan José de Flores som president. Som i så mange andre latinamerikanske republikker stod kampen om den politiske makten mellom den konservative landadelen sterkt knyttet til den katolske kirken på den ene siden, og de liberale på den andre. De konservative hadde sin styrke i Quito-området og de liberale i Guayaquil. De rike jordeierne hadde etter uavhengigheten den reelle makten, selv om kortere perioder med liberale presidenter førte til gradvise reformer som opphevelse av slaveriet under Urbina (1851–56), fulle borgerrettigheter for indianere under Robles (1856–59) og sekularisering av kirke- og klostergods under Alfaro (1895–1900, 1905–10). Med den sterke aristokratiske dominansen over økonomien, ble ikke Ecuador åsted for utenlandske investeringer før mot slutten av 1800-tallet.
Eksport-økonomi
Ecuadors økonomi har i hovedsak dreid seg om ett produkt av gangen. Fra slutten av 1800-tallet ble det satset stort på utførsel av kakao. I 1920 utgjorde kakaoeksporten 70 % av landets samlede eksport, men en kombinasjon av sykdommer på kakaotrærne og den økonomiske krisen ved inngangen til 1930-årene, førte til en drastisk reduksjon i produksjonen. Opprør blant fattige indianske arbeidere på kakaoplantasjene førte til militærkupp i 1925 og løfter om omfattende jordreformer. Etter sammenbruddet i kakaoproduksjonen utviklet kaffeeksporten seg til grunnpilaren i økonomien i en kort periode inntil Ecuador ble verdens ledende bananprodusent i 1940-årene. Markedet for alle tre produkter har hovedsakelig vært USA. Amerikanske interesser for oljeforekomstene i Ecuadors Amazonas-jungel var også en viktig årsak til at landet måtte avstå nærmere 200 000 km2 til Peru etter en kortvarig krig som påførte Ecuador store tap. Etter påtrykk fra USA ble freden sluttet under den pan-amerikanske konferansen i Rio de Janeiro i januar 1942.
«Velascismo»
Den konservative juristen José María Velasco Ibarra har satt sitt tydelige preg på ecuadoriansk politikk helt siden han første gang ble valgt til landets president. Hele fem ganger (1934, 1944, 1952, 1960 og 1968) ble han valgt, og fire ganger ble hans regjering felt av militærkupp. Velasco baserte sin styrke på en sterk personlighet preget av populær retorikk uten å ha et partiapparat bak seg. Velasco prøvde å etablere en bred populistisk støtte som kan sammenlignes med Perón i Argentina og Vargas i Brasil. De ambisiøse politiske løftene hans om å modernisere landet førte hver gang til frustrasjoner og et politisk ustabilt Ecuador. Hans etterfølger i 1948, Galo Plaza Lasso, styrket de økonomiske båndene med USA og gjorde det mulig for United Fruit Company å gjøre bananproduksjonen dominerende. Da Velasco igjen ble valgt i 1952, prøvde han å styrke samhandelen med de øvrige latinamerikanske landene, spesielt Argentina, Brasil og Chile. Da han inntok presidentpalasset for fjerde gang 1960 ble den politiske ustabiliteten forsterket av effektene av den kubanske revolusjonen og kravet fra de militære myndighetene om en sterkere statsmakt. Militærjuntaen som tok makten i 1963 tilhørte den «nye militærgenerasjonen» i Latin-Amerika som betraktet oppdemming for kommunismen som sitt fremste mål. Men militærregjeringen kom i konflikt med borgerskapet da den prøvde å gripe drastisk inn i det økonomiske livet. 1966 overtok derfor en sivil regjering og 1968 ble Velasco valgt for siste gang. I juni 1970 oppløste han parlamentet og gav seg selv diktatorisk makt etter en lang periode med heftige opptøyer, spesielt blant studentene. Velascos politiske karriere tok slutt i 1972 da hæren forhindret det forestående valget med nok et kupp.
Ecuador – demokratisering. General Guillermo Rodríguez Lara erstattet Velasco som president 1972. Samme år ble en større oljerørledning åpnet og Ecuador ble OPECs minste medlemsland. Oljepolitikken og forsøk på jordreformer førte til konflikter, og Rodríguez måtte 1975 overlate presidentembetet til borgerskapets general Raúl González Alvear, som selv ble styrtet i et nytt kupp 1976. Den nye juntaen ble ledet av viseadmiral Alfredo Poveda. Han lovet direkte valg selv om andre medlemmer av militærregjeringen gjorde sitt ytterste for å bevise at Ecuador ikke var modent for parlamentarisk demokrati. Særlig fagforeningene led under voldelig forfølgelse. Povedas regjering hadde også gode forbindelser til Pinochet i Chile. En ny grunnlov ble vedtatt ved folkeavstemning 1978, og denne gav for første gang stemmerett til analfabeter, omkring 40 % av befolkningen. Alle tidligere kandidater ble utelukket fra det etterfølgende presidentvalget. Det ble vunnet av den unge kristeligdemokraten Jaime Roldós Aguilera, som skapte forhåpninger om en demokratiseringsprosess i Latin-Amerika. Roldós opprettet øyeblikkelig diplomatiske forbindelser med Cuba og Kina og gjorde seg til en populær talsmann for de fattige. Mai 1981 omkom Roldós i en mystisk flyulykke og hans visepresident Osvaldo Hurtado Larrera overtok styringen i landet. 1980–81 blusset stridighetene mellom Ecuador og Peru opp igjen på grunn av oljeforekomstene i Amazonas. Konflikten førte til trefninger.
Foran valget 1984 forenet det liberale og det konservative partiet kreftene i Fronten for nasjonal gjenreisning (FRN), som vant valget med den konservative teknokraten León Febres Cordero. Men regjeringskoalisjonen var i betydelig mindretall i nasjonalforsamlingen, noe som la store hindringer i veien for Febres’ politikk. 1985 opplevde Ecuador for første gang gerilja-aktiviteter, og fagforeningene organiserte flere store streiker i Guayaquilområdet. I mars 1986 gjorde general Vargas Pazos opprør i Guayaquil i protest mot korrupsjon i Febres’ regjering og for å unngå et militærkupp som var i emning under ledelse av forsvarsminister Pineiros og hærens øverstkommanderende, general Manuel Albuja. Febres’ parti tapte enda flere plasser i nasjonalforsamlingen ved valget 1986, men fortsatte som en betydelig svekket mindretallsregjering.
Økonomisk og politisk krise
Regjeringen maktet ikke gjeldsforpliktelsene overfor utlandet og Febres Cordero måtte gå av i en opprørt stemning preget av korrupsjonsanklager som rammet presidenten og flere medlemmer av regjeringen. Sosialdemokraten Rodrigo Borja vant presidentvalget 1988 og overtok et konkursbo. Innstrammingene som hans regjering foretok, førte til omfattende streiker og protester. I 1990 gikk også indianerorganisasjonen CONAIE i bresjen for omfattende protester og høylytte krav om anerkjennelse for sin kultur og sitt språk i et flerkulturelt ecuadoriansk fellesskap. Borjas regjering anerkjente mange av kravene, men bare ubetydelige forandringer fant sted. I Borjas regjeringsperiode ble det også inngått forhandlinger med landets geriljaorganisasjoner. Valget 1992 ble vunnet av en koalisjon av opposisjonspartier, og Sixto Durán Ballén ble president. Han startet en optimistisk moderniseringspolitikk basert på utstrakt privatisering av statlige bedrifter og rasjonalisering i statsadministrasjonen. En av de nye lovene gjaldt jordbruksutvikling og førte til ytterligere tilspissing i forhold til indianerbefolkningen, ettersom jorden heretter skulle tilfalle dem som kunne gjøre den mest produktiv. Duráns regjering klarte å redusere inflasjonen, men til gjengjeld ble korrupsjonen stadig mer omfattende. Duráns regjering var svak og stod under konstant kritikk fra opposisjonen. 1995 kom det til militær konflikt med Peru om et grenseområde som er rikt på olje, noe som for noen få hektiske måneder vekket sterke nasjonale følelser (se omtale av konflikten under Peru, historie). Så snart konflikten var over, vendte problemene tilbake for Duráns regjering, bl.a. måtte visepresidenten fratre pga. korrupsjonsanklager.
Valget i 1996 ble vunnet av Abdala Bucaram fra Partido Roldosista Ecuatoriana; han måtte imidlertid gå av allerede i februar 1997, etter seks måneder. Ecuadors dypeste politiske krise siden 1978 var preget av Bucarams drastiske forsøk på å innføre liberale økonomiske reformer som rammet spesielt de fattige. Landet ble rammet av streiker og protester. Situasjonen var uoversiktlig, og presidenten ble i tillegg anklaget for korrupsjon. Bucaram ble avsatt og fikk politisk asyl i Panama. Presidenten i Kongressen, Fabián Alarcón Rivera, ble godkjent ved folkeavstemning som interimspresident inntil nytt valg kunne skrives ut i 1998. I denne perioden utformet en grunnlovgivende forsamling en ny konstitusjon. Valget i 1998 ble vunnet av Jamil Mahuad Witt fra Det folkedemokratiske partiet (DP, Democracia Popular) som oppnådde stor popularitet i begynnelsen, bl.a.ved å undertegne en fredsavtale med Perus president Alberto Fujimori. I 1999 tiltok de økonomiske problemene, og Mahuads regjering ble gjenstand for protester fra de samme kretsene som bidrog til at Bucaram måtte trekke seg. I januar 2000 ble Mahuad avsatt ved et kupp gjennomført av de militære støttet av indianergrupper. Visepresident Gustavo Noboa ble innsatt som statssjef.
Som et ledd i en tiltakspakke for å få økonomien på fote, byttet Ecuador samme år ut sin valuta, sucre, med amerikanske dollar; inflasjonen nærmet seg på dette tidspunkt 100 % – den høyeste i regionen – mens utenlandsgjelden utgjorde 80 % av bruttonasjonalproduktet. I denne perioden inntok for øvrig indianerbefolkningen en skanse ved å få en av sine ledere som medlem av regjeringen, den første i historien på en ordinær statsrådspost. Men veien mot en jevnere fordeling var fortsatt svært lang. Også Noboa-regjeringen møtte sterke krav om å bruke oljeinntektene til å investere ute i distriktene; demonstrasjonene fikk all oljeproduksjon til å stanse opp i 2002. En vesentlig årsak til det økonomiske tilbakeslaget ut over i 1990-årene var nettopp oljeavhengigheten i økonomien. Sårbarheten knytter seg både til svingninger i den internasjonale oljeprisen og naturkatastrofer – El Niño-stormene påførte oljeinstallasjonene store ødeleggelser. Budsjettkutt og privatisering av statlig industri, etter oppskrift fra Det internasjonale valutafondet (IMF), skal styrke økonomien, men letter ikke trykket fra de to tredjedelene i befolkningen som faller inn under fattigdomsdefinisjonen. Den venstreorienterte Lucio Gutiérrez, tidligere kuppleder, vant presidentvalget i 2002 – året etter gikk hans forgjenger Gustavo Noboa i eksil i Den dominikanske republikk etter korrupsjonsanklager. Og to år senere syntes forhåpningene til Gutiérrez’ løfter om korrupsjonskamp og sosial rettferdighet å smuldre bort. Etter omfattende maktmisbruk ble Gutiérrez tvunget til å gå av i april 2005, og tidligere visepresient Alfredo Palacio tok over som president.
Ecuadors brokete historie og korte perioder med sivilt styre (42 presidenter mellom 1931 og 2005) må bl.a. betraktes som en maktkamp innen den tradisjonelle eliten i landet, en prosess hvor det store flertallet av befolkningen – for en stor del fattige indianere – har hatt liten eller ingen innflytelse. Deres elendighet står i skarp kontrast til den naturskjønnhet Ecuador kan tilby sine turister.
