Djibouti, republikk i nordøstlige Afrika, på Afrikas horn, ved kysten der Bab al-Mandeb møter Adenbukta. Grenser i nord til Eritrea, i nordvest og vest til Etiopia og til Somalia (Somaliland) i sør. Landet er det tredje minste på det afrikanske fastland.
Djibouti er et fattig land, og er svært avhengig av bistand fra Frankrike, som landet har et nært forhold til. Frankrike brukte Djibouti som base under Golfkrigen i 1991 og intervensjonen i Somalia 1992. Djibouti har mottatt mange flyktninger fra nabolandene, og har et anspent forhold til den somaliske utbryterrepublikken Somaliland.
Fransk fra 1842, som Fransk Somaliland 1896–1967, som Fransk Afar- og Issaland 1967–77. Full selvstendighet 1977.
Djibouti er etter forfatningen av 1992 en enhetsstatlig og formelt demokratisk republikk. Etter forfatningen av 1981 var landet en ettpartistat, fra 1992 ble fire partier tillatt, og i 2002 ble denne begrensningen opphevet. Utøvende makt er lagt til en president som velges i allmenne valg for seks år. Presidentens stilling er svært sterk. Nasjonalforsamlingen har 65 representanter, som velges i allmenne valg for fem år. Hele landet utgjør én valgkrets. Stemmerettsalderen er 18 år. Ved valget i februar 2008 vant en koalisjon av fire partier som støtter den sittende presidenten alle plassene i nasjonalforsamlingen.
Rettsvesenet
Rettsvesenet, som preges av islamske tradisjoner, omfatter en høyesterett, en appellrett og en førsteinstansrett i hovedstaden.
Djibouti er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Arabiske liga, Afrikanske Union og Cotonou-avtalen.
Djibouti er representert i Norge ved sin ambassade i Brussel, mens Norge er representert i Djibouti ved sin ambassade i Addis Abeba (Etiopia) og et konsulat i hovedstaden Djibouti.
Styrketallet for de væpnede styrker (2006) er 10 950 (inklusive marinen 200 og flyvåpenet 250); i tillegg kommer 1400 i halvmilitære styrker og 2500 i en nasjonal sikkerhetsstyrke. Hæren er lett utrustet. Marinen og luftforsvaret er meget små og har bare mindre fartøyer og småfly. Ifølge avtale er det stasjonert en fransk styrke på 3200 i landet, og USA har siden 2002 en styrke på ca. 1800 mann stående i Djibouti.
Skole og utdanning
Formelt sett er det 6 års obligatorisk skolegang i landet. I 2000 var det bare 40 % av barna i skolepliktig alder som gikk i skolen, 18 % gikk i videregående skole. Over 35 % av befolkningen i landet er analfabeter.
Massemedia
Djibouti har ingen dagsaviser, men noen få ukeaviser. En av ukeavisene, La Nation de Djibouti, er en offisiell ukeavis på fransk. Den trykkes i hovedstaden Djibouti med et opplag på 4300.
Et statseid kringkastingsselskap sender radio- og fjernsynsprogrammer på fransk, arabisk, afar og somalisk.
Djibouti har svært begrensede økonomisk utnyttbare naturressurser. Ørkenklimaet gir dårlige forutsetninger for jordbruk, som står for bare en liten del av den økonomiske verdiskapingen, selv om den sysselsetter flertallet av den yrkesaktive befolkningen. Med sin beliggenhet ved innseilingen til Rødehavet har Djibouti en strategisk plassering, både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Servicesektoren står for størstedelen av den økonomiske aktiviteten, og den formelle delen av økonomien er i stor utstrekning knyttet til virksomheten i Djibouti havn og inntekter fra varer i transitt, særlig til og fra Etiopia. Tilstedeværelsen av franske militære styrker, og i seneste år tropper også fra andre land, er av stor betydning for landets tjenesteytende næringer, og en viktig inntektskilde. Djibouti har utviklet en voksende finanssektor, og har nære økonomiske forbindelser særlig med den tidligere kolonimakten Frankrike.
Den politiske utviklingen i Midtøsten og Golfen, samt på Afrikas horn og i Djibouti selv, har i flere perioden hatt vesentlig negativ innvirkning på landets økonomi, derunder stengningen av Suezkanalen (1967–75), krigen mellom Etiopia og Somalia på slutten av 1970-årene, krigen mellom Eritrea og Etiopia på slutten av 1990-årene, de to allierte invasjonene av Irak, samt borgerkrigen i Djibouti i 1990-årene.
Jordbruk
Landbruket er viktig fordi det sysselsetter ca. 70 % av den yrkesaktive befolkningen, men spiller en beskjeden rolle med tanke på økonomisk verdiskaping, idet sektoren (inkl. fiskeri) står for ca. 4 % av BNP. Med sitt varme klima og tørre, vulkanske landskap er Djibouti lite egnet til jordbruk; bare 3 % av landets matvarebehov dekkes av egenproduksjon. En betydelig del av matvareimporten kommer fra Etiopia. Om lag halvparten av landets befolkning er nomader, og en vesentlig del av landbruket er basert på nomadisk husdyrhold, med geiter, sauer og kameler. Husdyrbestanden har i perioder med tørke gått tilbake. Ved hjelp av kunstig vanning dyrkes dadler og grønnsaker. Boring etter vann tar sikte på å kunne øke det oppdyrkede arealet.
Utenfor kysten drives et begrenset fiske og noe perledykking.
Bergverk og industri
Djibouti antas å ha en del mineralforekomster, som bare i liten grad er kartlagt – bl.a. av gull, sølv, kopper, bly og sink. Salt utvinnes fra flere saltsjøer, fremfor alt Assalsjøen, og er en betydelig eksportvare til Etiopia.
Industriutviklingen er hemmet av et lite hjemlig marked, den politiske uroen i regionen, samt av forholdsvis høye produksjonskostnader. Industriproduksjonen er stort sett begrenset til småindustri med fremstilling av næringsmidler, mineralvann, mekanisk utstyr og forskjellige håndverksprodukter. Et petroleumsraffineri ble åpnet 1990, med støtte fra Saudi-Arabia. Siden midten av 1980-årene har det pågått et arbeid for å utnytte Djiboutis geotermiske potensial, med ambisjon om å gjøre landet selvforsynt med energi.
Utenrikshandel
Djibouti er et viktig transittland for handel i regionen, men har selv lav eksport, noe som skaper underskudd på handelsbalansen med utlandet. Omtrent alt av forbruksvarer må importeres, herunder størstedelen av matvareforbruket. Det eksporteres levende dyr (bl.a. kameler og kveg), huder og skinn. Viktigste handelspartnere er Etiopia, Somalia, Jemen og Frankrike.
Samferdsel
Djibouti har med sin internasjonale havn og jernbane en sentral posisjon innen handel på Afrikas horn, og står for vesentlige bidrag til landets nasjonaløkonomi. Djibouti havn ble gjort til frihavn i 1981, og er av særlig betydning for Etiopias utenrikshandel. Etter Eritreas selvstendighet i 1993 ble Etiopia uten egen adgang til havet, og etter krigen mellom de to land i 1998 benyttet ikke Etiopia lenger de eritreiske havnene Assab og Massawa, men økte bruken av Djibouti havn, som pga. sterkt økende volum styrket sin kapasitet.
Fra Djibouti går det jernbane til Addis Abeba i Etiopia, som i 1982 ble overtatt av Djibouti og Etiopia i fellesskap, fra det tidligere fransk-etiopiske eierskapet. Vel 100 km av banen på i alt 781 km ligger i Djibouti. Økt transitthandel til og fra Etiopia har gjort det nødvendig – og økonomisk forsvarlig – å investere i fysisk oppgradering av banen. En stor del av transporten skjer også landeveien til Etiopia. Djibouti har et veinett på ca. 2900 km; bare en mindre del har fast dekke. Det nasjonale flyselskapet Air Djibouti stanset sine operasjoner på slutten av 1980-årene, og ble i 1997 privatisert. I 1985 ble en undersjøisk telekommunikasjonskabel strukket til Saudi Arabia, og Djibouti ble på slutten av 1990-årene tiltenkt rollen som et regionalt og internasjonalt transittsenter for kommunikasjoner mellom Afrika og Asia. I 1992 opprettet landet eget skipsfartsregister.
Folketallet ble i 2003 beregnet til 703 000 (FN-data). Ifølge FN var fødsels- og dødsratene i perioden 1995–2000 henholdsvis 42,3 og 17,2 promille. Middellevealderen er beregnet til ca. 44 år for kvinner og 42 år for menn. Folketallet er beheftet med stor usikkerhet, bl.a. på grunn av de mange flyktninger og illegale immigranter (særlig fra Etiopia og Somalia) som oppholder seg i landet. Andre befolkningsoverslag gir således langt lavere tall.
Største folkegrupper i Djibouti er issaene, som er av somalisk opprinnelse og utgjør ca. 50 % av befolkningen, og afarene, som er av etiopisk opprinnelse og utgjør ca. 35 %. Afarene er konsentrert til de nordlige og vestlige deler av landet, issaene i sør. Dessuten finnes mindre grupper av europeere (hovedsakelig franskmenn) og arabere.
Bosetningen har stor konsentrasjon til hovedstadsområdet. Andre byer er Ali-Sabieh, Tadjoura og Dikhil. Mange lever som nomader, men disse er sterkt rammet av gjentatte tørkeperioder, og mange har flyttet inn til byene.
Religion
98 % av befolkningen er sunni-muslimer. Noen få grupper er tilhengere av nasjonale religioner og ytterst få er kristne.
Språk
Fransk og arabisk er offisielle språk. Det dominerende talespråket er saho-afar.
Store deler av Djibouti består av steinørken med vidstrakte lavalag og vulkanske høydedrag, som enkelte steder hever seg over 1500 moh. Høyest når Moussa Ali Terara på grensen mot Etiopia og Eritrea med 2021 moh. (også målt til 2063 moh.). Forkastninger, som løper parallelt med rødehavsforkastningen, har skapt senkninger hvor Hanléslettene og saltsjøene Alol og Assal ligger. Assal ligger ca. 155 m lavere enn havoverflaten. Kysten er dypt innskåret av Tadjourabukta. Abbésjøen i vest, på grensen mellom Djibouti og Etiopia, er kjent for et rikt fugleliv (flamingoer, pelikaner, ibiser)
Klima
Ørkenklima med ekstrem varme. Klimaet er mer trykkende ute ved kysten enn i innlandet på grunn av høy luftfuktighet. Hovedstaden Djibouti har årlig middeltemperatur på 30 °C; kaldeste måned er januar med 25 °C i middel (døgnmaksimum 29 C°), varmeste måned er juli med 37 °C (døgnmaksimum 43 C°). Store deler av landet ligger i regnskyggen og får lite nedbør. Årlig nedbørmengde er ca. 125 mm ved kysten og opp til 500 mm i fjellene. Det meste av nedbøren faller i perioden oktober–april. Landet er periodevis rammet av tørke, av og til også flom.
Plante- og dyreliv
Vegetasjonen består for det meste av tornebusker og ørkenkratt, bortsett fra små områder med skog på enkelte høydedrag. Langs elveleiene vokser dumpalmer, og langs kysten finnes strekninger med mangrovesump.
Dyrelivet omfatter bl.a. sjakal, antilope og gaselle.
Djibouti – historie. Det golde og tørre ørkenlandskapet som utgjør dagens Djibouti, innbød ikke til bofast jordbruk i førkolonial tid, og det var først og fremst nomader som befolket området. Fra Etiopia (Abyssinia) og Eritrea kom afarer, og fra det muslimske Adal-kongedømmet i sør kom issaene, et somalisk folkeslag. Fra den andre siden av Rødehavet var den islamske innflytelsen stor, og religionen bidrog til å forene folket. Afarene var organisert i flere forskjellige klaner og sultanater, slik de fortsatt er.
Franskmennene slo seg ned ved Obock i 1859, og 1884 ble protektoratene Obock og Tadjoura slått sammen til kolonien Fransk Somaliland. Denne var viktig for Frankrike fordi britene i 1897 begynte å bygge havnen i Aden på den andre siden av Rødehavet. Etter byggingen av jernbanen til Etiopia ble Djibouti en viktig utskipningshavn for etiopiske varer. Etter den annen verdenskrig ble Fransk Somaliland gitt status som oversjøisk territorium, med egen folkeforsamling. I 1967 ble navnet endret til Det franske afar- og issa-territoriet, og samme år stemte et flertall for fortsatt fransk styre i en folkeavstemning. Med støtte fra Somalia presset opposisjonspartiet Ligue populaire africaine pour l’Indépendence (LPAI) på for selvstendighet. I en folkeavstemning i mai 1977 ble det klart flertall for selvstendighet.
Selvstendigheten
Republikken Djibouti ble selvstendig 27. juni 1977, med LPAI-lederen Hassan Gouled Aptidon som landets første president. 1979 ble LPAI etterfulgt av Rassemblement populaire pour le progrès (RPP), og Gouled ble valgt til president uten motkandidat. Djibouti ble gjort til ettpartistat.
Politisk opposisjon var forbudt i 1980-årene. Opposisjonen som vokste, måtte derfor operere enten i eksil eller under jorden. En tidligere statsråd, Aden Robleh Awalleh, flyktet til Etiopia og etablerte der opposisjonsgruppen Mouvement national djiboutien pour ?instauration de la démocratie (MNDID). 1989 kom det til voldelige motsetninger mellom etniske grupper i hovedstaden Djibouti Ville og i den afar-dominerte byen Tadjourah, med tiltagende spenning i afar-områdene. Også året etter var det etniske sammenstøt i hovedstaden. Ved inngangen til 1990-årene ble motstanden mot Gouleds regime skjerpet, og 1990 gikk Front démocratique pour la libération de Djibouti (FDLD) sammen med MNDD i en felles front, Union des mouvements démocratiques (UMD). Dette var første gang to politiske grupper med basis i hver av de to etniske grupper afar og issa gikk sammen for en felles sak. Konflikten mellom de to etniske gruppene, som kom til overflaten utover i 1980-årene, utviklet seg i første halvdel av 1990-årene til borgerkrig, da særlig Front pour la restauration de l’unité et de la démocratie (FRUD), som bestod av tre militante afar-grupper, grep til våpen mot Gouleds regime 1991. Året etter intensiverte FRUD sin kamp og tok kontroll med flere deler av landet, særlig i nord, med den følge at presidenten påkalte militærhjelp fra Frankrike, som plasserte soldater flere steder i landet. Gouled hevdet at opprørerne var støttet av Etiopia, og den djiboutiske hæren økte i 1990-årene fra 2500 til 25 000 mann. 1992 ble franske tropper utplassert nord i landet, som en fredsstyrke, samtidig som FRUD gikk til våpenhvile; denne ble imidlertid kortvarig – og den væpnede konflikten fortsatte.
Demokratisering
1991 ble det vedtatt å videreføre ettpartistaten. Presset av borgerkrigen – og av Frankrike – innledet Gouled i 1991 imidlertid en demokratiseringsprosess. En flerpartigrunnlov ble vedtatt i 1992, men begrenset antall partier til fire. FRUD var blant de partier som ikke ble godkjent, og regjeringspartiet RPP vant alle de 65 setene i nasjonalforsamlingen. Deler av opposisjonen boikottet valget. Gouled vant det første presidentvalget med mer enn én kandidat 1993 – etter å ha blitt gjenvalgt uten motkandidat 1987.
Nye kamper brøt ut 1993, bl.a. ved en omfattende regjeringsoffensiv i det nordlige og sentrale Djibouti, da FRUDs hovedkvarter ble erobret. Som følge av kampene ble 80 000 mennesker fordrevet fra sine hjem. 1994 ble FRUD splittet, og Ali Mohamed Daoud ble utpekt til ny leder. Den tidligere lederen, Ahmed Dini Ahmed, dannet en rivaliserende organisasjon i Addis Abeba, Etiopia. Forhandlinger mellom regjeringen og FRUD kom i stand 1994, og etter megling fra Frankrike ble en fredsavtale inngått desember 1994, som la grunnlag for å etablere en koalisjonsregjering og å fordele makt mellom folkegruppene og regionene. FRUD-medlemmer ble gitt amnesti og medlemmer av geriljaen ble innlemmet i det nasjonale forsvaret. Til gjengjeld forpliktet FRUD seg til å oppgi den militære kampen. Noen sammenstøt fant fortsatt sted 1995–96, men i 1996 ble FRUD legalisert som Djiboutis fjerde politiske parti. FRUD ble splittet på ny. Først i 2000 ble en endelig fredsavtale inngått. Året etter overga FRUD sine våpen til regjeringshæren for destruksjon. Også i regjeringspartiet RPP fant det sted en avskalling da RPP – Groupe pour la démocratie de la république (RPP-GDR) ble opprettet 1996. Sammen med Parti national démocratique (PND) og Front uni de l’opposition djiboutienne (FUOD) etablerte RPP-GDR 1996 opposisjonsalliansen Coordination de l’opposition djiboutienne. Ved parlamentsvalget 1997 tok en koalisjon mellom RPP og FRUD samtlige 65 seter. Koalisjonen fikk på ny alle representantene etter valget i 2003. Opposisjonen samlet seg i Union pour une alternance démocratique (UAD). For første gang i landets historie ble kvinnelige parlamentsmedlemmer innvalgt.
Hassan Gouled Aptidon, president siden selvstendigheten, trakk seg 1999; hans slektning og nære medarbeider Ismail Omar Guelleh (RPP/FRUD) ble ny president etter valget samme år. Politisk undertrykkelse har fortsatt i Djibouti også etter fredsavtalen med FRUD og under Guelleh, og flere medlemmer av opposisjonen er blitt tatt i forvaring. Det samme gjelder FRUD-medlemmer deportert fra Etiopia. Også fagforeningsledere og journalister er tatt i forvaring, aviser er stengt og det er rapportert om bruk av tortur.
Utenrikspolitikk
Djibouti har opprettholdt et nært forhold til Frankrike etter selvstendigheten. Bl.a. har den tidligere kolonimakten der sin største militærbase i Afrika. Frankrike brukte denne basen både under Golfkrigen i 1991 og intervensjonen i Somalia året etter. Forbindelsene med Frankrike ble styrket da Djibouti i 1991 sluttet seg til koalisjonen mot Irak. Med den USA-ledede kampen mot internasjonal terror fra 2001 fikk Djibouti, med sin viktige strategiske beliggenhet, økt betydning. Fra juni 2002 har også USA etablert en militær base i landet. Også soldater fra Spania og Tyskland ble utstasjonert i Djibouti – vesentlig for å lede sjøoperasjoner, og flere land benytter landets havn for militære formål.
Pga. beliggenheten i en ustabil region har Djibouti vært avhengig av gode forhold til nabolandene Etiopia, Eritrea og Somalia, og klarte i 1980-årene å innta en meglerrolle mellom de to fiendene Etiopia og Somalia, og i slutten av 1990-årene mellom Etiopia og Eritrea.. I 1988 ble Djibouti trukket inn i konflikten i Nord-Somalia, bl.a. ved at forsyninger til regjeringssiden ble sendt via Djibouti. Forholdet til utbryterrepublikken Somaliland var anspent i 1990-årene, men Djibouti anerkjente landet 1997.
Som formann i den regionale samarbeidsorganisasjonen Inter-Governmental Authority on Development (IGAD), la president Guelleh høsten 1999 frem nye forslag til fredsløsning i Somalia. Somaliland-republikken anklaget så Djibouti for å blande seg inn i dets anliggender, og stengte grensen mellom de to land. Mai 2000 var Djibouti vert for en fredskonferanse mellom partene i Somalia. Djibouti forsøkte også å megle mellom Eritrea og Etiopia da grensekrigen mellom dem brøt ut i 1998, men bestrebelsene førte ikke frem. Etterhvert tok Djibouti mer og mer Etiopias parti, og Eritrea anklaget Djibouti for å være upartisk i meglingsforsøket. Djibouti beskyldte Eritrea for å støtte FRUD, og brøt de diplomatiske forbindelsene med Eritrea i 1998 (gjenopprettet 2000). Som følge av krigen mellom Etiopia og Eritrea ble Etiopia avstengt fra de eritreiske havnene, og bare havnen i Djibouti sto igjen, hvilket ytterligere styrket forbindelsene mellom Djibouti og Etiopia. I 1998 inngikk Djibouti og Iran en avtale om økonomisk samarbeid, avtaler med Libya og Jemen ble inngått 2000. Som følge av sin geografiske plassering på det konfliktfylte Afrikas horn, har Djibouti gjennom mange år vært mottaker av betydelige antall flyktninger.
