Den dominikanske republikk er etter forfatningen av 1966 en enhetsstatlig og formelt demokratisk republikk. Øverste utøvende myndighet er lagt til en president, valgt i allmenne valg for fire år uten mulighet for umiddelbart gjenvalg. Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalkongress bestående av et senat med 32 medlemmer og et deputertkammer med 178 medlemmer. De to kamrene velges i allmenne og direkte valg for fire år; stemmerettsalderen er 18 år.
Statsstyret har over lang tid vært preget av lav stabilitet. Etter et kupp i 1930 styrte diktatoren Rafael Trujillo til 1947 og indirekte (gjennom broren) helt til han ble myrdet 1961. Deretter dominerte Joaquín Balaguer fra det kristelig-sosiale reformpartiet landets politikk til han døde 2002. Politikken preges av spenningen mellom to nokså jevnstore blokker hhv. til høyre og venstre. Ved valgene i 2006 fikk presidentens parti, det venstreorienterte PLD, rent flertall i begge kamre i nasjonalfiorsamlingen.
Den politiske uroen, og påvirkning fra det enda mer urolige nabolandet Haiti, gjør at tilliten til landet er liten i utlandet. Utenlandsgjelden er også høy. Landet har ingen effektiv politikk som skaper økonomisk vekst, og velferdstiltakene har begrenset dekning.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i 31 provinser, hver administrert av en statsutnevnt guvernør, samt et nasjonalt distrikt (hovedstaden). Det nasjonale distrikt og kommunene ledes av valgte råd.
Den østlige delen av øya Hispanola som i dag utgjør den Dominikanske republikk, har trolig vært befolket siden ca. 5000 f.Kr. Som på de andre større øyene i Karibia innvandret siboney-folket antagelig fra Sør-Amerika og levde av jakt og sanking. Jordbruk ble senere drevet av taino-folket og ble videre utviklet av arawakene. Disse befolkningsgruppene hadde øya delt mellom seg i høvdingedømmer og utgjorde omlag 100 000 innbyggere da spanierne ankom øya 1496. Samme året ble byen Santo Domingo grunnlagt. Hele øya Hispanola var spansk besittelse til 1697, da Frankrike fikk den vestlige delen, Haiti. Den østlige delen fikk da navnet Santo Domingo. På slutten av 1700-tallet fikk Frankrike herredømme over hele øya, men blodig slaveopprør i 1791 førte til at Haiti ble selvstendig 1804. Spania tok igjen kontrollen over Santo Domingo inntil 1821, hvoretter øya i sin helhet ble regjert fra Haiti før Santo Domingo ble egen republikk i 1844. Politisk stabilitet oppnådde landet imidlertid ikke på 1800-tallet.
Trujillo-epoken
På grunn av sine sukkerplantasjer var Santo Domingo av betydelig økonomisk interesse for USA. Under den første verdenskrig følte USA sine interesser truet av både indre uro og en betydelig tysk inflytelse i Haiti. USA intervenerte i 1916 og sikret full kontroll over landet helt til 1924. En nasjonalgarde ble utrustet for å beholde den militære kontrollen da USA trakk seg ut. En av offiserene, løytnant Rafael Trujillo, tok makten i 1930 ved valgfusk, og i 31 år skulle dominikanerne leve under hans hensynsløse diktatur. All opposisjon ble forbudt og utenlandske investeringer skulle sørge for økonomisk vekst. Likvideringer var vanlig i denne perioden, ikke bare av dominikanere, men i 1937 rammet hans metoder også omlag 20 000 haitianere. Trujillos familie tilrev seg store deler av landets produksjonsliv, og familiemedlemmer fikk de mest innflytelsesrike stillingene, bl.a. ble broren Héctor president 1952–60. Trujillo betraktet seg selv som Latin-Amerikas største antikommunist, noe som sikret ham den ønskelige støtte fra USA. Men hans grådige trang til økonomisk makt gikk også på bekostning av amerikanske eiendommer, og USA straffet dette med importstopp av sukker. Da USA i 1961 brøt med Cuba var tydeligvis tålmodigheten med Trujillo også kommet til et bristepunkt. I mai 1961 ble han myrdet, og familien måtte noen måneder senere forlate landet.
Intervensjon
Etter Trujillos død fryktet USA en omveltning etter kubansk mønster i det maktvakuumet som oppstod. USA presset derfor på for en demokratisering. Juan Bosch vendte tilbake etter 25 års eksil og vant valget i desember 1962 med sitt nyopprettede dominikanske revolusjonære parti (PRD). Bosch fikk ikke gjort særlig mer enn å innføre en demokratisk grunnlov før han ble avsatt ved et militærkupp i 1963. Men de få månedene med demokrati som dominikanerne hadde opplevd for første gang i historien, var ikke så lett glemt. 24. april 1965 tok en fraksjon av hæren initiativet til et opprør som raskt fikk bred støtte med krav om gjeninnføring av grunnloven og tilbakeføring av makten til Bosch. Denne ‘konstitusjonelle revolusjonen’ vakte engstelse i USA, og da den dominikanske generalen Elías Wessin y Wessin ikke klarte å få kontroll over situasjonen, ble president Johnson bedt om å gripe inn. I navnet til Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) sendte USA 23 000 soldater til øya for å sette en stopper for urolighetene. Det tok amerikanerne flere måneder å få kontroll over situasjonen, og aksjonen sådde alvorlig tvil om USAs vurderingsevne av militær innblanding i andre land. Den militære kontrollen over Dominikanske republikk ble delvis overlatt styrker fra andre OAS-medlemsland i september 1965.
Balaguer-epoken
Under amerikansk tilsyn ble det forberedt valg i 1966. Høyrekreftenes kandidat var Trujillos siste fasade-president, Joaquín Balaguer, som også ble støttet av amerikanerne. Valget av Balaguer til president førte til at de utenlandske styrkene ble trukket ut. Bosch ble utsatt for forfølgelse og tilfeller av drap på partifeller i valgkampen. Balaguer satt ved makten helt til 1978, og landet opplevde i denne perioden et visst økonomisk oppsving. Amerikanske selskaper fikk økt innflytelse, og fremmedarbeidere fra Haiti ble grovt utnyttet som billig arbeidskraft på sukkerplantasjene. Under Balaguer ble også det meste av landets radikale opposisjon likvidert. Ved valget 1978 fikk Balaguer en motkandidat fra PRD, den rike kvegfarmeren Antonio Guzmán. Bosch hadde forlatt PRD fordi han hevdet at det hadde blitt altfor moderat og opprettet sitt radikale parti PLD. Mens stemmetellingen pågikk og Guzmán ledet stort, trengte hæren inn og stoppet opptellingen. Balaguer fikk en skarp advarsel bl.a. fra president Carter, og da tellingen ble gjenopptatt, vant Guzmán. Den nye presidenten skiftet straks ut hele det militære toppsjiktet og nasjonaliserte senere enkelte amerikanske selskaper.
Økonomisk krise
Innenfor PRD ble forskjellen mellom tre fløyer stadig tydeligere. Guzmán representerte den mest moderate og Jorge Blanco en mer radikal fløy, selv om begge hadde godt forhold til europeiske sosialdemokrater. Santo Domingos borgermester, José Francisco Peña Gómez, representerte den sosialistiske fløyen i partiet, inspirerert av Cuba og Nicaragua. Blanco vant valget i 1982 knepent foran Balaguer. Den nye regjeringen ble stadig utfordret av venstresiden og fagbevegelsen, særlig på grunn av de harde betingelsene Det internasjonale valutafondet IMF satte for tilbakebetaling av utenlandsgjelden. I 1983 og 1984 utløste den økonomiske krisen og stigende matvarepriser spontane opprør i hovedstaden. USA reagerte ved å komme til unnsetning med krisehjelp av frykt for at opptøyene skulle utvikle seg til en alvorlig politisk krise. Blancos regjeringsperiode var en vanskelig balansegang mellom å tilfredsstille IMF og den misfornøyde befolkningen. I april 1985 ble det oppnådd en midlertidig løsning med IMF. PRD var betydelig splittet foran valget 1986 etter korrupsjonsbeskyldningene mot Jorge Blanco. Veteranen Joaquín Balaguer klarte for femte gang å bli valgt til president, denne gang som kandidat for sitt nystiftede kristelig-demokratiske parti PRSC. Balaguer fremmet i denne perioden en ny politikk til støtte for jordløse bønder.
Valget i 1990 ble enda et veteranoppgjør mellom den 84-årige Balaguer og 82 år gamle Juan Bosch, et oppgjør som Balaguer atter en gang vant. Da Balaguer seiret igjen i 1994, ble det levert protest med beskyldninger om valgfusk fra José Francisco Peña Gómez fra PRD, som led et svært knapt nederlag. Kompromissløsningen ble at det ble vedtatt å holde et nytt presidentvalg sommeren 1996, denne gang uten noen av gjengangerne i dominikansk politikk som kandidater. Valget ble vunnet av Leonel Fernández Reyna fra Det dominikanske frihetspartiet (Partido de la Liberación Dominicana, PLD). Hans regjering innførte økonomiske reformer og landets økonomi gikk inn i en god, men kortvarig, periode med en årlig vekstrate på hele 7 %.
Valget i 2000 brakte PRD tilbake til makten, med Rafael Hipólito Mejía som president. Et par år senere hadde man igjen fått en galopperende inflasjon og økende arbeidsledighet; en bankskandale fikk problemene til å akselerere. Både disse forholdene og hyppig svikt i strømforsyningen var gjenstand for kraftige demonstrasjoner, der flere liv gikk tapt i sammenstøt med politistyrkene. Det ble sagt å være drømmen om den nære fortid som førte Fernández tilbake i presidentstolen ved valget i 2004. Han overtok da en inflasjon på 16 %, en tredjedel av arbeidsstyrken stod uten jobb, og valutaen hadde halvert sin verdi mot dollaren. Fernandez’ program innebar kutt på opptil 20 % i offentlige utgifter for å få økonomien på fote og gjenreise tilliten blant utenlandske investorer.
Dominikanske republikk figurerer fortsatt blant Karibias fattigste land, og med en økende kløft mellom fattig og rik. Naturkatastrofer forsterker også problemene i økonomien. Orkanen George forårsaket skader for over 10 milliarder kroner i 1998, og over 2000 liv gikk tapt i en flom i 2004. Landet er imidlertid blitt et av Karibias mest populære turistmål, og reiseliv er et hovedsatsingsområde for regjeringen etter at sukkereksporten og annen landbruksproduksjon har mistet mye av sin betydning.
