De forente arabiske emirater har siden selvstendigheten i 1971 gjennomgått en svært rask økonomisk utvikling, og er et av verdens mest velstående land – basert på inntektene fra eksporten av olje. Petroleumsforekomstene er imidlertid ulikt fordelt på de sju sjeikdømmene, og det er framfor alt Abu Dhabi og Dubai, som besitter de største oljeforekomstene, som er den økonomiske drivkraft i De forente arabiske emirater, mens de nordlige emiratene er vesentlig mindre utviklet, og mottar økonomisk støtte fra de andre. Til tross for at det er én statsdannelse, har ikke sjeikdømmene som utgjør staten noen samordnet økonomisk politikk. Før oljeepoken var emiratene lite utviklet, og dominert av perlefiske, fiskeri, handel og dyrking av dadler. Sjørøveri var en annen næringsgren. Olje ble først påvist utenfor Abu Dhabi i 1958, og eksporten tok til i 1962 – og la grunnlaget for samlingen i én stat fra selvstendigheten. Utviklingen siden er en av de aller raskeste moderniseringer av noe samfunn noen gang, og Forente arabiske emirater har et av de høyeste inntektsnivå i verden, og inntektene er bl.a. brukt til å bygge ut industri og landbruk; industrireising primært for å redusere avhengigheten av oljesektoren. Forente arabiske emirater har kommet et godt stykke i sine ambisjoner om å redusere denne avhengigheten, også gjennom å etablere landet, med Dubai som base, som et regionalt handels- og et internasjonalt finanssenter. Samtidig satses det på ytterligere å videreutvikle turisme som næringsgren. Ikke minst har Dubai satset stort på denne sektoren, med en rask ekspansjon fra midten av 1990-årene. Den økonomiske utviklingen har medført et stort behov for arbeidskraft, som i utstrakt grad er hentet utenfra, både fra andre arabiske land, men enda mer fra Sør-Asia. På slutten av 1990-årene var ca. 90 % av arbeidsstokken utlendinger, og det ble arbeidet med lovgivning som skulle bidra til en høyere andel nasjonal sysselsetting. Fra slutten av 1990-årene har særlig Abu Dhabi satt et privatiseringsprogram ut i livet.
Landbruk og fiskeri
Forente arabiske emirater består for en stor del av ørken og saltavleiringer, og er lite egnet for landbruk. Tradisjonelt bestod landbruket av nomadisk pastoralisme, samt noe dyrking i oasene, fremfor alt av dadler. Gjennom sterk politisk satsing, er det etablert et mer sammensatt landbruk, vesentlig for produksjon av matvarer for lokalt konsum, bl.a. av hvete, grønnsaker, melk og egg. Vannmangel er det største hinder for en utvidelse av jordbruket, og den harde beskatningen av grunnvannsreservene knyttet til jordbruksprosjekt og skogplanting har ført til reduksjon av grunnvannet, og at havvann har sivet inn og gjort flere oppdyrkede områder ubrukelige for landbruksformål. Det er også tegn til overbeskatning av fiskeforekomstene.
Mineraler
Olje ble oppdaget i Abu Dhabi i 1958, og ble først eksportert i 1962. Petroleumssektoren har dominert utviklingen av Forente arabiske emirater, og særlig siden 1973, da oljeprisene økte raskt. Landet hadde i 2001 påviste reserver på 98 mrd. fat, tilsvarende 9,3 % av verdens kjente reserver, hvorav ca. 94 % finnes i Abu Dhabi. Samtidig var naturgassreservene på 6010 mrd. kubikkmeter, tilsvarende 3,9 % av verdens kjente reserver. Produksjon og eksport av olje og naturgass er ikke et føderalt anliggende, og inntektene tilfaller de respektive sjeikdømmene direkte. Dubai er ikke medlem av, og følger heller ikke produksjonspålegg fra, Organisasjonen for oljeeksporterende land (OPEC), som føderasjonen som sådan er medlem av. Produksjonen varierer i takt med kvoter fra OPEC, og internasjonale svinginger, og har vært oppe i ca. 2,4 mill. fat per dag – under Golfkrisen i 1990–91. Petroleumsektorens økonomiske betydning er stor, men er relativt sett redusert i de senere årene, etter hvert som det har lykkes å etablere andre næringsveier. Råolje stod i 1999 for en firedel av BNP.
Industri
Med utspring i petroleumssektoren er det gjort store investeringer i industrisektoren, framfor alt i Abu Dhabi og Dubai for å bygge ut en økonomi som er mindre avhengig av oljeinntektene. Dubai har klart å tiltrekke seg betydelige utenlandske investeringer til produksjonsrettet industri i en frisone, og det viktigste enkeltforetak utenom oljesektoren er et aluminiumsverk i Dubai. Petrokjemisk industri er også etablert; det samme er bl.a. sementindustri, stålvalseverk og en del småindustri. Størstedelen av den tyngre industrien finnes i Abu Dhabi og Dubai. Raffinering av råolje er den viktigste industrielle aktivitet, fra flere raffinerier, det første ved Umm an Nar i Abu Dhabi i 1976; emiratets andre, ved Ruwais, ble åpnet i 1981. I 1998 ble Habshan naturgass-kompleks i Abu Dhabi åpnet for bedre utnyttelse av gassforekomstene, som lenge ble brent av.
Utenrikshandel
Eksporten er dominert av olje og gass, og størstedelen av denne eksporteres til Japan og Fjerne Østen samt Vest-Europa. Emiratenes største import kommer fra USA, Japan og Kina. I 1999 ble det inngått en avtale om å bygge en gassledning for å knytte sammen Qatar med Abu Dhabi, Dubai og Pakistan.
Samferdsel
Dubai, med den nye havnen Port Rashid, og Abu Dhabi, er de fremste havnebyene. Internasjonale lufthavner i Dubai, Al Ain, Abu Dhabi, Ras al-Khaimah og Sharjah. Det har i senere år foregått en betydelig veiutbygging i emiratene. Dubai etablerte i 1985 sitt eget flyselskap, Emirates Airlines.
Området var tidligere beryktet for sjørøvervirksomhet og ble kalt Piratkysten. Etter stadige overfall på det britiske Ostindiakompaniets skip ble fem av sjeikene i 1820 tvunget til å slutte en avtale (eng. truce, våpenstillstand) om ikke å angripe britiske skip. Området ble siden kjent som Traktatkysten eller Trucial States (Trucial Oman). Avtalen ble fornyet 1853 og 1892, og inneholdt også en klausul om forbud mot slavetransport. De siste avtalene ble inngått med Fujairah og Sharjah i 1952. Storbritannias interesse i disse avtalene var først og fremst strategisk betinget; man ville forhindre for sterk fransk eller tysk innflytelse i området som kontrollerte innseilingen til Persiabukta. Storbritannia fikk betydelig innflytelse i Trucial States, som nærmest ble å oppfatte som et protektorat. Avtalene med Storbritannia skulle utløpe i 1971, og 1968 ble det i prinsippet gjort avtale om opprettelse av en union mellom Bahrain, Qatar og Trucial States, men både Bahrain og Qatar valgte selvstendighet på egen hånd i 1971. Seks av sjeikdømmene i Trucial States gikk så sammen i Forente arabiske emirater i desember 1971, og landet ble en selvstendig stat. Det sjuende medlemmet, Ras al-Khaimah, sluttet seg til føderasjonen i 1972.
Selvstendighet
Det øverste organ i føderasjonen er Herskernes øverste råd, som består av de respektive emiraters herskere, og presidenten for rådet er samtidig statsoverhode i Forente arabiske emirater. Siden selvstendigheten har dette vært Abu Dhabis emir, Sheikh Zayed bin Sultan al-Nahayan, gjenvalgt i 1976, 1981, 1991 og 2001. Det er Abu Dhabi som er den økonomisk sett helt dominerende del av Forente arabiske emirater, og som dermed innehar presidentembetet. Føderasjonens visepresident er Dubais emir. Formelt sett velges begge blant rådets medlemmer. Helt fra før selvstendigheten har det vært rivalisering og mistro mellom de forskjellige emirater.
Det er betydelige ulikheter mellom de forskjellige emiratene, hvor Abu Dhabi og Dubai, og i noen grad Sharjah, er de økonomisk sterke; de øvrige fire er avhengige av finansiell støtte fra disse. Ulik bakgrunn og utviklingstakt har bidratt til uenighet innad i føderasjonen, bl.a. hva gjelder en større samordning og sentralisering. Til tross for en større grad av sentralisering i 1980- og 1990-årene – bl.a. pga. Golfkrigene og trusselen fra Iran – har de forskjellige emirater valgt å føre en forholdsvis selvstendig politikk på de fleste områder. Størst samordning er det innen utenriks- og sikkerhetspolitikk, og det fremste utslag av dette er en felles forsvarsstyrke. Innen rammene av Golfrådet (GCC) ble det bygd opp en forsvarsallianse, og i kjølvannet av den andre Golfkrigen ble det i 1991 forsøkt etablert et forsvarssamarbeid mellom GCC-medlemmene og Egypt og Syria. Dette gikk i praksis i oppløsning da Egypt valgte å trekke sine styrker hjem etter krigen.
1994 ble det kunngjort at enkelte lovbrudd ville bli behandlet i sharia-domstoler, i henhold til islamsk lov. 1996 ble en permanent grunnlov vedtatt, til erstatning for en midlertidig som ble fornyet hvert 5. år. En av de nye forordningene var at Abu Dhabi ble etablert som føderasjonens permanente hovedstad. Stabiliteten i De forente arabiske emirater er særlig knyttet til de indre forhold i de to store emiratene, Abu Dhabi og Dubai. Ingen tronarving er formelt utpekt, men Sheikh Zayeds eldste sønn, Khalifa, er ventet til å ta over presidentembedet. I 2001 løslot Sheikh Zayed ca. 6000 fanger på humanitært grunnlag.
Utenrikspolitikk
De forente arabiske emirater har ført en nøytral utenrikspolitikk og tilhører den moderate gruppe av arabiske stater med et særlig nært samarbeid med Saudi-Arabia. Landet er klart vestlig orientert, samtidig som det har gitt både politisk og økonomisk støtte til den palestinske frigjøringskampen. Ved utbruddet av Golfkrigen i 1990–91 forordnet Emiratene øyeblikkelig militær trening av alle mannlige borgere, og stilte militære anlegg til disposisjon for de allierte styrkene. Landet ble brukt som baseområde for den USA-ledede krigsinnsatsen, bl.a. av det norske kystvaktfartøyet som deltok. Enheter fra det britiske og franske flyvåpen ble også stasjonert i landet, og jagerfly fra Emiratene deltok i den militære kampanjen. Emiratene var også med på å finansiere den allierte krigsinnsatsen, og har ytterligere styrket sitt forsvar etter krigen. 1994 undertegnet Emiratene og USA en forsvarsavtale, samtidig som landet reduserte sine egne militære styrker. En forsvarsavtale med Frankrike ble inngått 1995, med Storbritannia året etter. Emiratene investerte tungt i forsvarsmateriell i andre halvdel av 1990-årene, fremfor alt modernisering av gamle samt nyinnkjøp av 30 Mirage jagerfly fra Frankrike, og innkjøp av 80 nye F–16 fra USA.
Ved midten av 1990-årene tok Emiratene til orde for forsoning med Irak, argumenterte for heving av FN-sanksjonene og gjenåpnet sin ambassade i Bagdad i 2000. Landet tillot ikke USA å stasjonere kampfly på sine baser, for angrep mot Irak, men stilte seg like fullt bak krigen i 2003, da Emiratene på ny var et viktig baseområde. Emiratene var ett av tre land som i 2001 opprettholdt diplomatiske forbindelser med Afghanistans Taliban-regime. Disse ble brutt etter terroranslaget mot USA 11. september 2001, og landet sluttet seg til koalisjonen mot terrorisme – samtidig som det understreket at den måtte ses i sammenheng med den arabisk-israelske fredsprosessen. Pga. sitt svært åpne og omfattende finansmarked, kom Emiratene raskt i USAs søkelys i jakten på al-Qaida og dets økonomiske nettverk – og i november 2001 ble verdiene til 62 organisasjoner og individer i landet, mistenkt av USA for å finansiere terrorvirksomhet, frosset. I 2004 støttet Emiratene den amerikanske okkupasjonsadministrasjonen i Irak ved å kunngjøre at landet ville avskrive irakisk gjeld.
I 1992 kom det til en diplomatisk konflikt med Iran, som da annekterte øya Abu Musa, som gjennom 20 år hadde vært administrert i fellesskap av de to statene, som også hadde delt inntektene fra oljeutvinningen der. I 1993 innsatte Iran en guvernør på Abu Musa, hvor det også er bygd ut et betydelig iransk militært nærvær. Emiratene klaget saken inn for FNs Sikkerhetsråd og uttrykte også bekymring over at andre arabiske stater ikke lenger var like aktiv i kritikken av Irans okkupasjon av de tre øyene. En avtale om en omstridt del av grensen ble inngått med Oman 2000.
