Costa Rica, republikk i Mellom-Amerika, ligger mellom Nicaragua i nord og Panama i sørøst, kystlinje mot Stillehavet i vest og Karibiske hav i øst. Omfatter også øya Isla del Coco (25 km2) i Stillehavet, ca. 550 km fra kysten.
Befolkningen er overveiende av europeisk opprinnelse. Landet er politisk svært stabilt med parlamentarisk demokrati; hæren ble avskaffet i 1948. Økonomien er nært knyttet til USA.
Oppdaget av Columbus 1502. Spansk koloni til 1821, egen republikk 1838.
Navnet. Columbus kalte landet Costa del Oro, ‘gullkysten’, fordi de innfødte gav ham små gullstykker; senere ble det alminnelig å bruke betegnelsen Costa Rica, ‘den rike kyst’ (sp.).
Flere parallelle kjeder av den mellomamerikanske Cordillera (‘fjellkjede’) løper fra nordvest mot sørøst og dominerer landet; høyeste punkt er Cerro Chirripó i Cordillera de Talamanca, 3819 moh. I den nordlige og sentrale delen av landet finnes en rekke aktive vulkaner, deriblant Irazú (3432 moh.) og Turrialba (3329 moh.). Både vulkanutbrudd og jordskjelv er vanlig. Mellom fjellkjedene ligger Meseta Central (Valle Central, ‘høytliggende sentral dal’), et høyfjellsplatå i 1000–1500 m høyde, dekket med fruktbart vulkansk jordsmonn. Økonomisk er dette den viktigste del av landet hvor det meste av kaffeproduksjonen finner sted og hvor halvparten av befolkningen er bosatt. Det karibiske lavlandet er sumpig og skogdekket, og utgjør omkring 1/3 av landets areal. Lavlandet langs Stillehavet er smalere, spesielt sørøst for Nicoyahalvøya. Costa Rica er velkjent for sine nasjonalparker, som utgjør hele 12 % av landet og som har ført til at mange av landets naturperler er skånet for kommersiell utnyttelse. Hele øya Isla del Coco med deler av havområdene omkring, til sammen 32 km2, er naturpark, og står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv. Nasjonalparken Amistad, en del av Talamancafjellene og verneområdet Guanacaste, står også på listen.
Klima
Costa Rica ligger i den tropiske klimasonen. På grunn av nordøstpassaten er de karibiske kystslettene mer nedbørrike enn lavlandet ved Stillehavet. Limón f.eks. mottar 3100 mm regn i året, og ingen måned får mindre enn 150 mm. Stillehavskysten mottar 1000–2000 mm, hvorav mesteparten faller i perioden mai–november. Middeltemperaturen ligger i lavlandsområdene omkring 27 °C i året med svært små årstidsvariasjoner. På høyslettene er klimaet mer kjølig; hovedstaden San José (1150 m o.h.) har årsgjennomsnitt på 20 °C. Årlig nedbør i San José er ca. 1900 mm, av dette faller 90 % fra mai til oktober.
Planteliv
Floraen er svært artsrik og omfatter mer enn 8000 karplanter. Det karibiske lavland er dekket av tropisk regnskog, unntatt der hvor denne er ryddet for dyrking. Langs selve kysten vokser mange steder mangrove. Lavlandet ved Stillehavet har en mer tørkepreget vegetasjon med løvfellende skog og skogsavanne øst for Nicoyahalvøya. I de kjøligere høylandsstrøkene vokser skoger av eik og trebregner, som over ca. 2500 moh. går over i gressletter. Costa Rica blir regnet som et foregangsland innen naturvern; 12 % av landarealet er vernet. Resten av landarealet har imidlertid blitt utarmet som følge av oppdyrking og beiting.
Folketallet er beregnet til ca. 4 mill. (2004) og årlig befolkningstilvekst til 1,9 % (2000–03); befolkningsutviklingen preges av en høy, men synkende, fødselsrate (20,7 ‰) og lav dødsrate (4,3 ‰). Spedbarnsdødeligheten hører til de laveste i Latin-Amerika. Ca. 50 % av befolkningen er av europeisk (vesentlig spansk) opprinnelse; ca. 45 % mestiser, 3 % er av afro-karibisk opprinnelse og det finnes en mindre indianerbefolkning: bribri (3500) og boruca (1000). Omkring halvparten av landets innbyggere bor på Meseta Central hvor flere byer har vokst sammen til et stort urbant område. Største by er hovedstaden San José med 337 200 innb (2003), med forsteder ca. 1 mill. innb.
Religion
Ca. 81 % av befolkningen tilhører den katolske kirken, det finnes også protestantiske og jødiske minoriteter, samt tilhengere av baha’i.
Språk
Spansk er offisielt språk. Blant den svarte befolkningen brukes et kreolspråk basert på engelsk. De indianske språkene i landet hører i første rekke til språkgruppen chibcha.
Costa Rica har tradisjonelt vært svært avhengig av kaffe- og bananeksporten. Fra siste del av 1970-årene sank prisene på jordbruksvarer samtidig som prisen på olje steg. Dette bidrog til en kraftig svekkelse av økonomien, med bl.a. økt arbeidsløshet og store underskudd i handelsbalansen med utlandet som følge. Fra tidlig i 1990-årene har økonomien bedret seg med tilpasninger etter Det internasjonale valutafondet (IMF) og nedbygging av en del sosiale goder. Servicesektoren har økt i senere år, og bidrog i 2001 med vel 60 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) og hadde i 1997 56 % av sysselsettingen. Mange av servicearbeidsplassene er innenfor turistnæringen. Costa Rica har blitt et populært turistmål og er et foregangsland innen økoturisme, og turismen er landets viktigste kilde til utenlandsk valuta. Costa Rica ble i 2001 besøkt av over 1,1 mill. turister, de fleste fra Canada og USA. Fra siste del av 1990-årene har produksjon av datautstyr også vært en viktig inntektskilde. BNP var i 2000 3960 USD per innb.
Jordbruk, skogbruk og fiske
Jordbruket danner basisen i landets økonomi, og sysselsetter (sammen med skogbruk og fiske) 15 % av yrkesbefolkningen og står for 15 % av BNP; jordbrukets andel av sysselsettingen og BNP er imidlertid synkende. Ca. 10 % av landets arealet er dyrket mark, mens 46 % er beitemark. De viktigste jordbruksarealene finnes på Meseta Central. Her produseres mesteparten av landets kaffe, meieriprodukter og sukker, samt matvarer som bønner, mais og poteter. Kaffen dyrkes for det meste på små gårder (fincas) på vulkansk jord opp til ca. 1300 meters høyde. Produksjonen lå i 2001 på ca. 166 000 tonn. Banandyrkingen har vært dominert av amerikanske selskaper (United Fruit Company), og drives på store plantasjer i det karibiske lavlandet og rundt Golfo Dulce på stillehavskysten. For øvrig satses det på mer variert jordbruksproduksjon, bl.a. ananas, appelsiner, ris og prydplanter. Kvegnæringen er betydelig, spesielt i Guanacaste lengst nordvest i landet og i regnskogen i nord, mot Nicaragua. Kvegnæringen foregår i store enheter som har skapt sosiale forhold som man finner på storgodsene, haciendas, andre steder i Latin-Amerika og som står i kontrast til Costa Ricas tradisjonelle smågårder.
Skogsdriften er ubetydelig, til tross for at skog dekker 1/3 av arealet og omfatter verdifulle treslag som rosentre, seder og mahogni. En del fiske, hovedsakelig i Stillehavet.
Bergverk
Det utvinnes litt gull og havsalt, og landet har små forekomster av jernmalm og svovel. Betydelige forekomster av bauxitt er funnet i Boruca-området i den sørlige delen av landet; et aluminiumverk er under bygging. Mindre funn av petroleum er gjort i Valle Talamanca.
Energi
Produksjonen av elektrisk kraft var i 1999 6200 mill. kWh, og forbruket av energi er generelt lavt. Produksjonen av vannkraft er under rask utbygging, og dekker 82 % av elektrisitetsforbruket.
Industri
Industri og bergverk står for ca. 23 % både av sysselsettingen og av BNP (2001). Industrien er forholdsvis lite utviklet og består vesentlig i foredling av jordbruksprodukter samt tekstil-, kjemisk og plastindustri. Det ble i 1998 startet produksjon av datautstyr i regi av det amerikanske selskapet Intel. Den økonomiske veksten som har funnet sted i Costa Rica de senere årene, bl.a. med vekst i BNP på 2,8 % i 2000, skyldes i stor grad eksport av data- og telekommunikasjonsutstyr fra såkalte frisoner. Industriveksten generelt hemmes bl.a. av et lite hjemmemarked, og industriproduksjonen er nesten helt konsentrert til Meseta Central.
Utenrikshandel
Utenriksøkonomien preges av store underskudd, og Costa Rica har en betydelig utenlandsgjeld. Av eksportverdien i 2001 utgjorde bananer 10 % og kaffe 2,5 % (eksporten fra frisonene er holdt utenfor). Dette er en nedgang fra 1998 da bananer utgjorde 18,8 % og kaffe 12,4 % av eksportverdien. Nedgangen skyldes dels synkende priser på verdensmarkedet, dels ødelagte avlinger og sykdommer, men også omlegging av kaffeproduksjonen fra lavkvalitets til høykvalitetskaffe. Importen består av industrivarer, maskiner, kjemikalier og drivstoff. Costa Rica handler mest med USA, Tyskland, Guatemala og Italia. Costa Rica er medlem av Det sentralamerikanske fellesmarked.
Samferdsel
Jernbanen, som drives av staten, forbinder hovedstaden San José med havnebyene Limón ved Karibiske hav og Puntarenas ved Stillehavet. Jernbanelinjen var den første som ble anlagt i Mellom-Amerika i 1860-årene og har en totallengde på ca. 950 km. Veinettet er på drøye 35 000 km, innbefattet en sektor av den panamerikanske hovedveien. Det er motorvei fra Alajuela til Limón. Den viktigste internasjonale lufthavnen (Juan Santamaría) ligger ca. 20 km fra San José. Internasjonal lufthavn også ved Liberia (Daniel Oduber Quirós). De viktigste havnebyene er Limón/Moín på den karibiske kysten for utførsel av bananer; Caldera og Puntarenas på stillehavskysten.
Hæren ble nedlagt 1948 og erstattet med en sivilgarde, som i 2006 talte 4400 mann; hertil kommer et grensepoliti på 2000 og en landsomfattende politi-/sikkerhetsstyrke på 2000. Landet har noen mindre patruljebåter og et lite antall fly for overvåkingsoppgaver.
Siden 1889 har Costa Rica hatt et demokratisk, republikansk og enhetsstatlig styresett. Etter presidentvalget 1948 oppstod uroligheter, og en kort tid ble landet styrt av en militærjunta. Etter urolighetene ble demokratiet gjeninnført og en ny forfatning ble vedtatt i 1949. Alle presidentskifter har siden foregått på demokratisk vis, og Costa Rica har fremstått som Latin-Amerikas mest stabile demokrati. Som i de fleste andre latinamerikanske land er den utøvende makt lagt til en folkevalgt president, valgt for fire år. Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalforsamling på 57 medlemmer valgt i allmenne valg for fire år. Det er stemmeplikt fra 18 års alder. De viktigste partiene har tradisjonelt vært det sosialdemokratiske frigjøringspartiet PLN og det kristelig-sosiale partiet PUSC, men etter å ha debutert med en stemmeandel på 21,9 % og 14 av plassene i nasjonalforsamlingen ved valget i 2002 økte det nystiftede Borgerlige aksjonspartiet PAC sin oppslutning til 25,3 % og 17 plasser ved valget i 2006 og ble dermed landets nest største parti. Styresettet er relativt stabilt. Etter forfatningen kan landet under normale forhold ikke ha en nasjonal hær.
Administrativt
Administrativt er landet delt i sju provinser, ledet av presidentutnevnte guvernører. Provinsene er inndelt i kantoner og kantonene i distrikter. I hver kanton er det et valgt råd, men lokalstyret er strengt regulert gjennom nasjonal lovgivning.
Costa Rica er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon; for øvrig av bl.a. Organisasjonen av amerikanske stater og Det sentralamerikanske fellesmarked.
Costa Rica er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Costa Rica ved sin ambassade i Managua (Nicaragua).
Før den spanske koloniseringen var Costa Rica sparsomt befolket. Christopher Columbus ankom kysten på sin siste reise i 1502, og han gav landet navnet som hentydet til håpet om store rikdommer («den rike kysten»). Likevel var den spanske interessen for Costa Rica liten. Landet unngikk de karakteristiske storgodsene, idet mindre enheter ble drevet som gårdsbruk uten å bruke indianerne som slaver. Likevel ble indianerne raskt fordrevet til marginale deler av landet.
Kaffe og bananer
Sammen med de øvrige mellomamerikanske koloniene ble Costa Rica uavhengig i 1821 og utgjorde en del av den Mellomamerikanske Føderale Republikk til 1838. Da ble landet egen republikk, bestående stort sett av selvstendige småbønder. Kaffe utviklet seg til å bli landets viktigste økonomiske grunnlag allerede fra midten av 1800-tallet. I 1871 undertegnet den amerikanske jernbaneingeniøren Minor Keith kontrakt med regjeringen i Costa Rica for konstruksjon av en jernbanelinje som skulle forbinde stillehavskysten med Karibia via hovedstaden San José. Arbeidskraften ble for en stor del hentet fra Jamaica, og arbeiderne fant senere sysselsetting i Keiths bananplantasjer som han anla langs jernbanelinjen i det tropiske lavlandet ved den karibiske kysten. Dette var begynnelsen til United Fruit Company, og Costa Rica var snart verdens største bananleverandør. Bananplantasjene var økonomiske enklaver drevet direkte av United Fruit, mens kaffeproduksjonen var grunnpilaren til det nasjonale aristokratiet i de sentrale delene av landet. I 1913 utgjorde bananer og kaffe ca. 85 % av landets eksportinntekter.
«Mellom-Amerikas Sveits»
I forhold til de øvrige mellomamerikanske republikkene, utviklet Costa Rica seg til å bli et dynamisk samfunn. Siden 1889 har landet med ubetydelig avbrekk blitt styrt under en demokratisk forfatning. Det ble innført allmenn stemmerett i 1913, selv om den svarte befolkningen i bananenklaven ikke ble regnet som fullverdige borgere og ikke engang hadde tillatelse til å forlate provinsen Limón. Utdanning og helsevern ble prioritert fremfor militæret. Arbeiderne oppnådde atskillig mer gjennom fagorganisering enn det som var vanlig i nabolandene, og i 1921 fikk de innført 8-timersdagen. Den økonomiske krisen i 1930-årene var en katastrofe for kaffe-eksporten og kom samtidig med at banansykdommer ødela plantasjene, som for en tid ble forlatt av selskapene. Kommunistpartiet ble opprettet i 1929, og sammen med det mer moderate sosialistpartiet støttet de fagforeningene som først i 1940 ble godkjent av United Fruit. President León Cortes (1936–40) representerte den reaksjonære delen av borgerskapet og motarbeidet arbeiderbevegelsen. Cortes var under innflytelse av fascistiske ideer og var en viktig støtte for de tyske immigrantene, som var blant de største kaffeprodusentene. Hans etterfølger Rafael Ángel Calderón opprettet 1940 det nasjonale republikanske parti (PRN). Han fikk støtte av kommunistene og fagforeningene og innførte nye sosiale reformer. PRN vant valget også i 1944, og president Picado fikk økende vanskeligheter med opposisjonen som kritiserte samarbeidet med kommunistene. Valget i 1948 ble vunnet av opposisjonen, men Picado annullerte valget, og en seks ukers borgerkrig brøt løs.
Revolusjonen i 1948
José Figueres («Don Pepe») mobiliserte en nasjonal frigjøringshær og fikk hæren til å overgi seg. En ny grunnlov ble utarbeidet hvor det mest oppsiktsvekkende var total avskaffelse av hæren. Videre fikk kvinner stemmerett, bankene og store deler av industrien ble nasjonalisert, den fargede befolkningen fikk fullverdig status som borgere og den sosiale sektor ble prioritert. Hæren ble erstattet av sivilgarden, en paramilitær politistyrke. Figueres høstet enorm popularitet, og hans sosialdemokratiske parti PLN har ledet landet gjennom mange perioder i det som må betegnes som et av Latin-Amerikas mest velorganiserte politiske systemer. Men den økonomiske avhengigheten av USA som måtte supplere den svake eksporten av kaffe og bananer, gjorde det etter hvert vanskelig å opprettholde den levestandarden som costaricanerne vennet seg til. På grunn av landets stabilitet og behagelige klima har mange europeere og nordamerikanere immigrert til Costa Rica.
Utenrikspolitikk
Costa Rica ble i 1970- og 1980-årene innblandet i konfliktene i nabolandet Nicaragua. Forholdet mellom de to landene har aldri vært godt, og i sin kamp mot Somoza-diktaturet hadde sandinistene en viktig støtte i Costa Rica. Costa Rica har lenge vært tilholdssted for eksilgrupper fra hele Latin-Amerika, og da flyktningene fra Somozas Nicaragua vendte hjem, gjorde de plass for misfornøyde nicaraguanere som ikke så noen gagn i revolusjonen. President Luis Alberto Monge (1982–86) fikk en vanskelig oppgave idet USA satte harde betingelser for Costa Ricas gjeld og samtidig forventet at landet skulle spille en militær rolle i forsøket på å svekke sandinistregjeringen i Nicaragua. Costaricanerne er stolte av ikke å ha en militær tradisjon, og i november 1983 erklærte Monge landet for nøytralt i konflikten. Likevel la USA press på Costa Rica for å godta en gradvis opprustning. Oscar Arias (PLN) som ble valgt i 1986, kritiserte åpent USAs manglende vilje til å respektere Costa Ricas nøytralitet og la svært konkrete hindringer i veien for videre militarisering av landet. Arias tok initiativet til den mellomamerikanske fredsplanen som han mottok Nobels fredspris for i 1987.
Økonomiske problemer
Arias viste seg å være en dyktig utenrikspolitiker, men han forsømte innenrikspolitikken. Denne var preget av dramatiske omstruktureringer etter anvisning fra Det internasjonale valutafondet (IMF), noe som innebar sterke reduksjoner i velferdsstaten som costaricanerne har hatt grunn til å være stolte av. Det var derfor ikke noen stor overraskelse at det kristeligdemokratiske opposisjonspartiet (PUSC) vant valget i 1990 med Rafael Ángel Calderón som president. Calderón forsøkte å forbedre forgjengerens dårlige forhold til USA, men måtte også forsvare ytterligere innstramninger for å kvalifisere til nye IMF-kreditter. Calderón innledet en omfattende privatiseringsprosess av viktige statsbedrifter og satte seg som mål å redusere statlig sektor med 25 000 ansatte. Costa Rica hadde da en av verdens høyeste andeler utenlandsgjeld per innbygger. Da konfliktene i Nicaragua, El Salvador og Panama løste seg tidlig i 1990-årene, kunne Costa Rica konsentrere seg i større grad om sin egen økonomiske politikk i stedet for den diplomatiske rollen landet hadde spilt gjennom 1980-årene.
Valget av José María Figueres (PLN) som president i februar 1994 førte til at en sønn av én berømt president fulgte en annen (Calderón og Figueres). Figueres har lagt stor vekt på økonomisk stabilitet med tilnærming til NAFTA-landene og på en felles miljøpolitikk i Mellom-Amerika. Hans politiske profil er atskillig sterkere sosialdemokratisk enn hos hans forgjengere fra PLN. I mai 1995 overlevde Figueres en dramatisk flyulykke.
Miguel Ángel Rodríguez fra det kristensosiale partiet PUSC (Partido Unidad Socialcristiana) vant presidentvalget i 1998. I 2002 overtok partifellen Abel Pacheco, i det første presidentvalget på 50 år som krevde to valgomganger, da en tredje kandidat utfordret det fremherskende topartimønsteret. Den politiske avstanden mellom PUSC og PLN er blitt stadig mindre. Siste del av 1990-årene hadde Costa Rica et solid økonomisk oppsving, med en vekst helt opp i 8 % og sterkt redusert inflasjon. Planene om en storstilt privatisering av tele- og elektrisitetsselskapene møtte kraftig motstand og måtte legges på is. Landet lyktes imidlertid godt i å trekke til seg utenlandske investorer. Datateknologi og særlig turisme gjorde Costa Rica mindre avhengig av de tradisjonelle eksportvarene kaffe og bananer, men synkende kaffepriser forårsaket en ny stagnasjon tidlig på 2000-tallet. Årene med vekst har gitt grunnlag for en ganske omfattende velferdspolitikk, fattigdommen er redusert og kriminaliteten er lav – men Costa Rica er ikke lenger i særklasse i Mellom-Amerika.
