Politiske uroligheter og narkokarteller til tross, Colombia har også flotte sider å vise frem. Simon Calder sammenligner landet litt med atmosfæren man finner hos hans personlige favoritt, Cuba. Havnebyen Cartagena i nord omtaler han som nye Havana, med sine sterke spanske innslag. Et bra klima, byer nær havet og flotte strender, i tillegg til at fot- og sykkelturister finner fantastiske turområder i høyden blant innsjøer.
Colombia, republikk i Sør-Amerika, dekker det nordvestlige hjørnet av kontinentet. Landet har kystlinje både til Karibiske hav i nord og Stillehavet i vest, og grenser til Panama, Venezuela, Brasil, Peru og Ecuador. Til Colombia hører øygruppen San Andrés y Providencia i Karibiske hav utenfor østkysten av Nicaragua.
Drøye halvparten av landet består av nesten ubebodd lavland øst for Andesfjellene, med kun 4 % av befolkningen. De øvrige 96 % er konsentrert i 45 % av landet, de fleste i trange, høyereliggende dalfører og isolerte basseng mellom fjellene eller i lavlandet langs Karibiske hav.
Rike ressurser og et variert og gunstig klima gir muligheter for videreutvikling av industri og jordbruk, men utviklingen hemmes av landets voldelige tradisjon og illegale virksomheter som dominerer landets økonomi. Den sosiale nøden blant de underprivilegerte står i skarp kontrast til overklassens velstand. Colombia er en av hovedleverandørene av narkotika til det nordamerikanske markedet, og uoffisielt utgjør eksportverdien av kokain og marihuana mer enn landets samlede legale eksportverdi.
Grunnlagt som spansk koloni på 1500-tallet, uavhengig stat i 1819. Etter å ha vært en del av flere statsforbund, fikk Colombia sin endelige forfatning i 1886. Panama forble imidlertid en del av Colombia inntil 1910.
Navnet er etter Columbus. Området het i den spanske kolonitiden Nueva Granada (Ny Granada).
Naturgeografisk er Colombia dominert av Andesfjellene som deler landet i et lavlandsområde i øst og et høyland i vest. Lavlandet i øst, som dels hører til Orinocos sletteland (llanos) og dels til Amazonas’ urskog (selvas), opptar 3/5 av landets areal, men er meget tynt befolket. Det vestlige høylandet består av fire atskilte fjellkjeder eller cordilleras som løper fra sørvest til nordøst, nesten parallelt med hverandre. Lengst i vest ligger Cordillera del Chocó (Serranía de Baudó), som geologisk hører til Mellom-Amerika. Høyden er de fleste steder under 1000 moh., men fjellene er sterkt forrevet og dypt nedskåret.
Selve Andesfjellene består av tre hovedkjeder: Cordillera Occidental, ‘den vestlige cordillera’, Cordillera Central, ‘den sentrale cordillera’ og Cordillera Oriental, ‘den østlige cordillera’.
Cordillera Occidental er hovedsakelig bygd opp av massive krystallinske bergarter og vulkanitter. Lengst mot sør ligger en rekke høye vulkaner, bl.a. Cumbal (4764 moh.). Øst for denne kjeden ligger den dype Caucadalen (900–1100 moh.), der elven av samme navn renner nordover og forenes med Magdalena-elven.
Cordillera Central er den høyeste og har flere topper over 5000 moh., deriblant Nevado del Huila (5750 moh.), Nevado del Ruiz (5321 moh.), og Nevado del Tolima (5280 moh.). Kjeden er hovedsakelig bygd opp av krystallinske skifre og unge vulkanske bergarter; de høyeste toppene er alle unge vulkaner.
Cordillera Oriental danner vannskillet mellom Río Magdalena og dens elvedal (300–500 moh.) i vest og Amazonas i øst. Denne østlige kjeden er lavere enn sentralkjeden, men bredere, idet den oppløser seg i en mengde grener som omslutter daler og høysletter. Mest kjent er Bogotás høyslette, som ligger ca. 2600 moh.
Litt nord for Bogotá finnes det høyeste partiet, opptil 5600 moh., men så senker fjellene seg gjennom Sierra de Perija mot Guajirahalvøya. Vest for denne halvøya danner Sierra Nevada de Santa Marta et isolert fjellmassiv, med Pico Cristóbal Colón (5775 moh), landets høyeste fjell.
Elven Magdalena er Colombias lengste elv (1560 km), og viktigste seilbare vannvei. Cauca er Magdalenas viktigste sideelv. Fra Cordillera Oriental renner en mengde elver ned på lavlandssletta, hvor de opptas av Orinocos og Amazonas’ bielver. I nord ligger et bredt lavland med Río Magdalenas delta, mens kystlandet mot Stillehavet er smalere.
Klima
Colombia ligger i den tropiske klimasone, men klimaet varierer med høyden. Det kan skilles mellom fire vertikale klimasoner: tierra caliente, ‘det varme land’, opptil 1000 moh.; tierra templada, ‘det tempererte land’, mellom 1000 og 2000 moh.; tierra fría, ‘det kjølige land’, opptil ca. 3000 moh.; páramos, som strekker seg opp til snøgrensen i 4500–5000 meters høyde. Tierra caliente omfatter ca. 2/3 av landets areal og har tropeklima med en årlig middeltemperatur på 26 °C. I tierra templada er middeltemperaturen i varmeste måned ca. 22 °C, og i kaldeste ca. 20 °C; i tierra fría er årsmidlet 14 °C (Bogotá 2600 moh.), og kommer man over 3000 moh. til páramo, er klimaet kjølig, ofte med frost.
Også nedbørforholdene viser store variasjoner. Vestskråningene av Cordillera Occidental får mer enn 5000 mm nedbør i året, mens det tørre kystlavlandet langs Karibiske hav får mindre enn 250 mm årlig. De fremherskende vinder er nordøstpassaten, men ellers vestlige vinder. Regntidene viser lokale forskjeller, noen steder er det bare én, andre steder to, og de kommer på motsatte tider av året, alt etter beliggenheten.
Planteliv
Plantelivet viser stor variasjon. Opp til ca. 1300 moh. er vegetasjonen tropisk. Lavlandet ved Stillehavet og Amazonassletta er dekket av regnskog, mens Orinocosletta og store deler av det karibiske kystland har savanne. På Guajira-halvøya, som er landets tørreste område, finnes en krattsavanne med mye kaktus. Over 1300 moh. endrer skogen gradvis karakter, idet de mest varmekjære artene forsvinner. I tierra templada vokser bl.a. trebregner, kinatre, eviggrønn eik og en mengde orkidéarter. I en høyde av 3000 moh., hvor páramo begynner, opphører skogen, og erstattes av spredte busker og gresstuster nedenfor snøgrensen.
Store forskjeller i klima og topografi gir et rikt og meget variert dyreliv. Jaguar og ozelot er først og fremst skogsdyr, mens puma og brillebjørn er vanligst i fjelltraktene. Halvbjørnene er representert ved nesebjørn, krabbebjørn og snohalebjørn. Tapirer, navlesvin og hjorter er vanlige. Primatene (tamariner, kapusinere og brølaper) forekommer fra lavlandet og opp i 2500 m høyde. Dovendyr, maurslukere og beltedyr finnes over det meste av landet.
Colombia har verdens rikeste fuglefauna med mer enn 1700 arter, bl.a. tinamuer, papegøyer (50 arter), kolibrier, tukaner, ovnsfugler og tyranner. Rovfuglene omfatter bl.a. andes-, konge- og kalkunkondor, harpyørn og caracara (gribbefalk).
Kaimaner forekommer i elvene; skilpadder, slanger og amfibier er tallrike.
Folketallet i Colombia er 43,9 mill. (2007), årlig befolkningstilvekst 1,4 % og middellevealder 75,9 år for kvinner, 68,1 år for menn.
Den etniske sammensetning preges av at de opprinnelige indianerne, spanjolene og deres afrikanske slaver etter hvert er blitt så blandet med hverandre at det nesten er umulig å anslå størrelsen på hver gruppe. Uten tvil er imidlertid flertallet av befolkningen enten mestiser (blanding av hvite og indianere) eller mulatter (blanding av hvite og svarte). Disse to hovedgruppene ble i 2000 anslått til å utgjøre henholdsvis ca. 58 % og 14 % av befolkningen. Ca. 20 % regnes som hvite og 4 % som svarte. Det finnes ca. 400 indianerstammer, men rene indianere utgjør bare 1 % av befolkningen. Ca. 1/4 av indianerbefolkningen lever i beskyttede områder, resguardos.
Landet har en befolkningstetthet på ca. 40 personer per km2. De fleste bor i den overveiende fjellrike vestlige delen av landet, hvor befolkningstettheten i enkelte provinser er 100–200 per km2. Spesielt den midtre del av Caucadalen, mellom Medellín og Cali, er tett befolket. De østlige deler av landet, som omfatter 3/5 av arealet, har bare ca. 4 % av befolkningen. Store områder er her på det nærmeste folketomme. Etter den annen verdenskrig har det vært en betydelig flytting fra landsbygda til byene, som har vokst svært raskt. Ca. 3/4 av befolkningen bor i dag i byer og tettsteder. Manglende sikkerhet i forbindelse med vold og narkotikavirksomhet har gjort at folk har flyttet fra de mest usikre byer og steder. Anslagsvis tre millioner er fordrevet fra sine hjem pga. krigshandlinger (se for øvrig historieavsnittet) og en stor del av landets innbyggere lever i fattigdom. Største byer er (2007): hovedstaden Bogotá (7 033 900 innb.), Medellín (2 248 900 innb.), Cali (2 139 500 innb.), og Barranquilla (1 144 500 innb.).
Religion
Ca. 92 % tilhører den katolske kirken. Det finnes mindre grupper protestanter, anglikanere, jøder og tilhengere av baha’i.
Språk
Offisielt språk er spansk. En lang rekke indianske språk og dialekter snakkes av større eller mindre grupper og omfatter bl.a. arawak, aymara, chibcha, karib, quechua, tupi-guaraní og yurumangui.
I likhet med de fleste andre latinamerikanske land har Colombia siden 1989 liberalisert sin økonomiske politikk gjennom frihandelsavtaler med nabolandene, ved å legge forholdene til rette for utenlandsk kapital og ved en mer og mer markedsorientert indre politikk. Ekspanderende oljeutvinning og en viss diversifisering av næringslivet har til en viss grad begrenset de sosiale omkostningene med denne økonomiske politikken.
Jordbruk er viktigste næringsvei med kaffe som dominerende avling, men industrien har ekspandert kraftig etter 1940. Landet har rike biologiske, mineralske og energimessige ressurser som ikke er fullt utnyttet. Bruttonasjonalproduktet (BNP) vokste i perioden 1994–2002 med 1,6 % i året i faste priser; veksten har stagnert fra rundt 1980, delvis som følge av fallende kaffepriser. Samtidig har den «svarte» økonomien vokst i omfang, spesielt den illegale handel med marihuana og kokain. BNP per innb. var i 2003 anslått til ca. 6300 USD.
Jordbruk
Colombia (Jordbruk) (kaffe) (bilde)
Colombia. Tørking av kaffe. Kaffe er Colombias viktigste lovlige eksportvare.
Jordbruk, skogbruk og fiske sysselsetter ca. 25 % av yrkesbefolkningen. Omkring 5 % av arealet er dyrket mark; nærmere 40 % regnes som beitemark. Kaffe er viktigste avling. Colombia er verdens nest største kaffeprodusent, etter Brasil. Produksjonen viser store årlige svingninger, men har i de senere år ligget omkring 800 000 tonn i året. Den beste kaffen dyrkes i tempererte områder mellom 1300 og 2000 moh. De viktigste dyrkingsområdene er provinsene Antioquia og Caldas. Andre viktige jordbruksvekster er sukkerrør og bomull som dyrkes på store plantasjer i Caucadalen, bananer ved kysten og tobakk og kakao. Til eget forbruk dyrkes bl.a. mais og poteter i høylandet, og ris omkring de nedre deler av Río Magdalena. Marihuana og kokain dyrkes ulovlig på store arealer. I de østlige lavlandsområdene, nær foten av fjellene, i Colombias «Wild West», drives en ekstensiv kvegavl.
Produktiviteten i jordbruket er jevnt over lav. Gjennomsnittsbonden mangler driftskapital, maskiner og gjødsel. Produktiviteten hemmes videre av den svært skjeve fordelingen av jorden. Utenom det kaffeproduserende området, hvor brukene gjennomgående er små, er mesteparten av jorden samlet i storgods (latifundios), som eies av et lite antall familier. De fleste av landets bønder lever på småbruk (minifundios), som sjelden er større enn 20 dekar, eller er uten eiere.
Skogbruk
Skog dekker halvparten av landets areal. De rike skogressursene har bare i liten grad vært utnyttet, bl.a. på grunn av de vanskelige transportforholdene. Skogbruket er imidlertid under utbygging, både i landets østre deler (Amazonas) og langs stillehavskysten.
Fiske
Fisket langs kystene er lite utviklet, og drives etter forholdsvis umoderne metoder. Fiskeressursene, spesielt langs stillehavskysten, er trolig store, og det foregår et visst fiske etter skalldyr og tunfisk. I fangskvantum spiller imidlertid innlandsfisket størst rolle.
Bergverk
Colombia har betydelige mineralske ressurser. Viktigst er forekomstene av petroleum; de viktigste feltene ligger ved Barrancabermeja (De Mares), nær grensen mot Venezuela (Río Zulia) og helt sør i landet (Orito/Puerto Colón). Oljen går hovedsakelig til innenlandsk forbruk, og dekker mesteparten av landets behov. Naturgass utvinnes i Río Magdalenas delta. Colombia har de største kullreserver i Sør-Amerika. Landet er videre den nest største produsent av gull i Sør-Amerika (etter Brasil), og en betydelig produsent av platina, sølv, smaragder og mangan. Jernmalm utvinnes i provinsene Cundinamarca og Boyacá; saltutvinning foregår under statlig kontroll ved Zipaquirá like nord for Bogotá. Det finnes i tillegg forekomster av bly, sink, kobber, nikkel og uran.
Energi
Landet har betydelige vannkraftreserver. Vannkraften er sterkt utbygd, og stod i 2000 for 73 % av produksjonen av elektrisk kraft, mot 17 % i 1960. Naturgass stod for 19 % av elektrisitetsproduksjonen. Landet er selvforsynt med kull og petroleum. Forbruket av elektrisk kraft ble i 2000 beregnet til 788 kWh per innb.
Industri
Industrien er bygd sterkt ut etter den annen verdenskrig, og står i dag for ca. 20 % av sysselsettingen (inkl. bergverk) og 30 % av bruttonasjonalproduktet (BNP). Produksjonen er hovedsakelig konsentrert til de fire største byene: Bogotá, Medellín, Cali og Barranquilla. De viktigste industrigrener er nærings- og nytelsesmiddelindustrien (Bogotá), tekstilindustrien (Medellín) og transportmiddelindustrien. Tungindustrien er under utvikling. Jern- og stålverk finnes i Paz de Río i hovedstadsområdet og i Medellín. Den kjemiske industrien er omfattende; petrokjemiske anlegg finnes i Barrancabermeja, Cali, La Dorada, Guamo og Tumaco.
Utenrikshandel
Kaffe er den absolutt dominerende eksportvare og landet er svært sårbart overfor kaffeprisene på verdensmarkedet. Andre eksportprodukter er bananer, avskårede blomster, petroleumsprodukter, klær og tekstiler. Uoffisielt utgjorde eksportverdien av kokain mer enn den samlede legale eksportverdien. Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr og kjemikalier. USA er viktigste samhandelsland.
Samferdsel
Fjellene skaper store vansker for samferdselen, anlegg av veier og jernbaner blir kostbart, og fly er viktig transportmiddel for lengre distanser. Jernbanene er smalsporede (914 mm) og eies av staten. De har en samlet lengde på ca. 3000 km; viktigste linje er stillehavsbanen Bogotá–Buenaventura. Den nyeste linjen, som knytter det indre av landet til den karibiske havnebyen Santa Marta via Magdalenadalen, ble ferdig 1961.
Veinettet har en samlet lengde på ca. 115 000 km; kun en mindre del har fast dekke. Hovedveinettet består av tre nord–sørgående akser, og forbinder de fleste større byer og tettsteder med hverandre.
Río Magdalena er en viktig ferdselsåre. Den er farbar i en lengde av ca. 1500 km til Honda. Elvetrafikken hindres imidlertid under tørketiden av lav vannstand. De viktigste havnebyene er Buenaventura og Tumaco ved Stillehavet, og Santa Marta, Barranquilla og Cartagena ved Karibiske hav. En malmhavn for utskipning av kull fra El Cerrejón finnes ved Bahía de Portete på Guajirahalvøya.
Etter forfatningen av 1991 er Colombia en enhetsstatlig og demokratisk republikk. Den utøvende makt er lagt til en president valgt i allmenne valg for fire år. Presidenten kan kan gjenvelges én gang. Lovgivende makt er lagt til en kongress bestående av et senat med 102 medlemmer og et representantkammer bestående av minst to representanter fra hvert av landets departementer (provinser) og hovedstadsområdet, samt tre plasser reservert for landets afro-amerikanske (2) og indianske (1) befolkning; etter valget i 2006 har representantkammeret 166 medlemmer. Begge kamre velges i direkte valg for fire år.
Siden slutten av 1800-tallet har landets politikk vært preget av spenningen mellom de liberale og de konservative, en spenning som til dels har antatt voldelig karakter og ført til autoritært styre. Fra 1966 har også venstreorienterte geriljagrupper bidratt til å destabilisere statsstyret og til å gjøre vold til et vesentlig element i den politiske strid. Siden 1990 har det skjedd en tilnærming mellom de gamle partier og en del av geriljagruppene. Samtidig har imidlertid kokainkartellene vokst frem som nye og krevende utfordringer for regimet. De militære myndigheter utøver betydelig makt og kan gripe både direkte og indirekte inn i politikken. Indianerne har etter den nye forfatningen fått utvidede rettigheter, men ikke av territoriell art.
Administrativt er Colombia delt inn i 32 departementer samt hovedstadsdistriktet. Departementene ledes av folkevalgte guvernører og forsamlinger. Etter den nye forfatningen er mer myndighet delegert til regionalt og lokalt nivå.
Allmenn verneplikt for menn fra fylte 19 år med førstegangstjeneste på 22 måneder. Personellstyrken var i 2006 i hæren 178 000, i marinen 22 000 og i flyvåpenet 8600. I tillegg kommer en halvmilitær politistyrke på 129 000. Hæren har ca. 350 stridsvogner og 35 kamphelikoptre. Marinen har fire fregatter, fire undervannsbåter samt en rekke mindre fartøyer. Flyvåpenet har 24 kampfly.
Landet har i flere tiår vært hjemsøkt av borgerkrig mellom regjeringsstyrker og paramilitære grupper (FARC, ELN, AUC) som er involvert i narkotikasmugling.
Koloniperioden
Før spaniernes kolonisering av Colombia var området bebodd av et stort antall indianere, antagelig mellom tre og fire millioner. Mange av disse var jegere og nomader, mens det tallrike chibcha-folket hadde velorganiserte jordbrukssamfunn i de fruktbare høylandsdalene (Cordillera Oriental). Chibcha-folket hadde en utviklet markedsøkonomi hvor gull og andre metaller var vanlige betalingsmidler. Det var også utsiktene for gull og legenden om El Dorado som gjorde området tiltrekkende for spanierne, som for første gang ankom kysten 1499. Havnebyen Santa Marta ble grunnlagt 1525 som den første permanente spanske bosetningen i Sør-Amerika. Under spaniernes brutale erobring av innlandet ble antallet indianere raskt redusert under ledelse av Gonzalo Jiménez de Quesada som i 1538 grunnla Santa Fé (nå Bogotá) på samme sted som chibcha-indianerne hadde sitt viktigste bysamfunn. I løpet av 150 år var indianerbefolkningen redusert til omlag 130 000. Santa Fé ble hovedstad i Nueva Granada som omfattet det nåværende Colombia, Venezuela, Ecuador og Panamá. I 1718 fikk Nueva Granada status som visekongedømme.
To-parti-staten
Napoleonskrigene i Europa fikk stor innflytelse på uavhengighetsbevegelsen. I stedet for å underlegge seg den franske kontrollen over den spanske tronen, dukket flere lokale juntaer opp i Nueva Granada. Selv om Spania gjenvant kontrollen hjemme i Europa i 1814, fortsatte Simón Bolívar sitt seierrike felttog. Bolívar allierte seg med Santanders tropper for å bekjempe de spanske rojalistene, og i 1818, etter slaget ved Boyacá, ble kolonien utropt som uavhengig og omdøpt til Gran Colombia. Men Bolívars drøm om et forenet Sør-Amerika raknet da Gran Colombia falt fra hverandre. Venezuela ble selvstendig i 1829, Ecuador året etter. Colombia fikk sitt nåværende navn først i 1863. Som i mange latinamerikanske republikker utkrystalliserte maktgrupperingene seg mellom det konservative og det liberale partiet som begge har opprettholdt maktposisjonen til det rene spanskættede oligarkiet. De konservative hadde et nært forhold til kirken og de mektige storbøndene som var interessert i ‘lov og orden’ og en sentralisert maktstruktur. De liberale fant sin tilslutning blant det mer dynamiske byborgerskapet og blant produsenter av nye produkter som tobakk og kaffe. Innflytelsesområdene hadde en regional karakter som ble gjenspeilet i nærmest rene konservative og liberale områder. Colombias historie i det 19. århundre var preget av voldelige konflikter mellom konservative og liberale som i vekslende perioder hadde makten i landet. I 1886, mens de konservative regjerte, ble det formelt vedtatt at Colombia skulle styres sentralt fra Bogotá. Den tre år lange borgerkrigen 1899–1902 var et uttrykk for den ustanselige rivaliseringen som har frembrakt en svært voldelig kultur og store vanskeligheter for en konstruktiv utvikling i Colombia.
Radikaliseringen av de liberale
I 1903 støttet USA aktivt et opprør i Panamá-provinsen ved å hindre atkomsten til den colombianske marinen. Til gjengjeld fikk USA konsesjon for byggingen av Panamá-kanalen. Ved Panamás selvstendighet mottok Colombia erstatning og herredømmet over øyene San Andrés og Providencia. For blant annet å garantere kontrollen over kanalen, sørget USA for at det militære samarbeidet med Colombia fortsatte.
Frem mot den første verdenskrig var Colombia i ferd med å utvikle en industri ved siden av kaffe-, sukker- og bananproduksjonen. Den sosiale ulikheten økte etter hvert som byene tiltrakk seg store folkemengder fra landsbygda, mens borgerskapet ble godt hjulpet av utenlandske kapitalinteresser. I slutten av 1920-årene opplevde Colombia flere store streiker hvorav de fleste ble brutalt slått ned av hæren. 1926 opprettet dissidenter fra det liberale partiet og intellektuelle det revolusjonære sosialist-partiet (PSR). Etter at de liberale overtok regjeringsmakten i 1930, vokste fagforeningene og kommunistpartiet (PCC) ble opprettet. Den nye regjeringen under ledelse av Enrique Olaya satte i verk flere reformer i retning av en velferdsstat. Lederen for den mest radikale fløyen innen regjeringen var Jorge Eliécer Gaitán, som i 1942 ble republikkens visepresident.
«La violencia»
I 1948 ble den populære Gaitán myrdet på åpen gate i Bogotá, og like etter stod byen i lys lue. Dette folkeopprøret («el bogotazo») var begynnelsen på «la violencia (volds-)perioden», en uerklært borgerkrig hvor konservative og liberale for en stor del utryddet hverandre. Bondebefolkningen tok i denne krigen stort sett parti for de liberale i kampen mot sine tradisjonelle fiender, de konservative landeierne. Fra denne perioden stammer grunnlaget for geriljaen som er den eldste i Latin-Amerika. I 1953 grep militæret makten for første og eneste gang i Colombias historie. General Gustavo Rojas Pinilla klarte mer eller mindre å bringe borgerkrigen under kontroll med voldsom militær makt. Men i 1957 var han blitt overflødig. De konservative og liberale inngikk en avtale som gikk ut på at de i en periode på 16 år fra 1958 skulle bytte på å ha presidentembetet, og stillingene i statsapparatet skulle fordeles likt mellom dem. Hæren fikk som uavhengig maktfaktor forsvarsdepartementet, og andre partier ble utelukket fra det avtalte maktmonopolet som gikk under navnet Nasjonal Front.
Militariseringen
Det er denne stabiliteten som har fått Colombia til å fremstå som et demokratisk motstykke til de militære regimene som dominerte Latin-Amerika i 1960- og 1970-årene. General Rojas opprettet den nasjonale folkealliansen (ANAPO) og stilte opp i valget i 1970. ANAPO ble for mange alternativet til den fastlåste konservativ-liberale alliansen og det måtte innføres unntakstilstand etter valget i 1970 for å kunne overføre makten til den konservative Pastrana. Geriljaorganisasjonen M-19 ble opprettet av den radikale fløyen innen ANAPO som reaksjon på dette urimelige valget. Navnet M-19 hentyder til den skjebnesvangre valgdagen, 19. april 1970. Pastrana sørget for at jordreformen som var påbegynt i 1960-årene, ble stoppet. Jordokkupasjoner av bondeorganisasjonen ANUC ble blodig slått tilbake. Ved valget i 1974 stilte de konservative og liberale igjen opp mot hverandre, og den liberale Alfonso López Michelsen vant overlegent. Løftene hans var like store som frustrasjonene da han gikk av i 1978. I hans periode fikk illegale økonomiske sektorer (særlig narkotikasmugling) stadig større betydning og korrupsjonsskandaler rammet også presidentens egen familie. Forsvarsministeren hadde ofte større reell makt enn presidenten, og særlig på landsbygda bar Colombia preg av å være en militærstat. Også størstedelen av president Turbay Ayalas regjeringsperiode ble utferdiget under unntakstilstand, og dødsskvadronen MAS skapte betydelig frykt på landsbygda samtidig som geriljaen ble stadig mer aktiv. Belisario Betancur, de konservatives kandidat som ble valgt i 1982, satte seg som mål å skape fredeligere tilstander i Colombia. Ved å gi utstrakt amnesti til politiske fanger og ved å ta initiativet til fredsforhandlinger med geriljaen, klarte Betancur å leve opp til de forventningene som var stilt. Også Betancurs aktive deltakelse i Contadora-gruppen gav ham internasjonal prestisje.
Geriljaen
Colombia har vært preget av fire relativt store geriljaorganisasjoner. Den største og eldste er Colombias revolusjonære stridskrefter (FARC), som har vært knyttet til det kommunistiske partiet. Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) er fremfor alt kjent for å ha hatt den legendariske presten Camilo Torres i sine rekker og henter sin inspirasjon fra den kubanske revolusjonen. En tredje organisasjon er den marxist-leninistiske folkefrigjøringshæren (ELP). Den mest kjente er imidlertid 19. april-bevegelsen (M-19) som stort sett har operert i byene. M-19 fikk stor internasjonal oppmerksomhet da en mengde utenlandske diplomater ble tatt som gisler 1980 og beleiringen av justispalasset i Bogotá 1985. I august 1984 oppnådde Betancur en våpenhvileavtale med alle organisasjonene unntatt ELN. Men i løpet av det første året trakk også M-19 og ELP seg fra avtalen. Uoverensstemmelsene førte til hard strid geriljaorganisasjonene seg imellom. FARC, som var mest trofast til avtalen, deltok i valget 1986 med eget parti, Union Patriótica (den patriotiske union).
Colombias voldelige tradisjon har fortsatt å sette sitt preg på landet, og den sosiale nøden blant de underprivilegerte står i skarp kontrast til overklassens overflod. Et stort antall guttebander i Bogotá har gitt byen et dårlig rykte blant turister. Illegale virksomheter dominerer også landets økonomi.
Kokainkrigen
Colombia er en av hovedleverandørene av marihuana og kokain til det nordamerikanske markedet, og den karibiske delen av Colombia er et senter for denne virksomheten. President Betancur slo hardt til mot narkotikahandlerne etter mordet på justisministeren Rodrigo Laras Bonilla 1985. Bl.a. ble flere kokainforbrytere utlevert til USA. Etter at Virgilio Barco Vargas fra det liberale partiet vant presidentvalget 1986, forsøkte han å fortsette denne politikken. Colombias høyesterett vedtok i 1987 at utleveringene var grunnlovsstridige. Kokain-kartellene sendte stadig nye advarsler, som mordet på høyesterettsdommer Mauro Hoyos i 1988. Barco regjerte det meste av sin presidentperiode under unntakstilstand og gjorde slutt på den 30 år gamle pakten mellom konservative og liberale ved å opprette en ren liberal regjering. Den åpne krigen som hadde utviklet seg mellom det mektige kokain-kartellet i Medellín og regjeringen, skapte en økende voldsbølge i landet. Da USA i 1989 også erklærte at de ville ta saken i egen hånd for å få hovedmennene utlevert, erklærte Medellín-kartellet «total krig» mot regjeringen. Storstilte opprenskningsaksjoner med militæret og arrestasjonsbølger skapte en svært dramatisk ramme rundt presidentvalget i 1990. Tre presidentkandidater ble myrdet i valgkampen.
Forsoning
Valget 1990 ble vunnet av den uredde og unge kandidaten for det liberale partiet, César Gaviria Trujillo. Gaviria fortsatte kampen mot Medellín-kartellet og satset på nye forhandlinger med geriljaen. I tillegg så den nye regjeringen tiden inne for betraktelig økonomisk liberalisering og grunnlovsreformer. Gaviria inviterte opposisjonspolitikere med i regjeringen for å vinne tillit for forhandlinger. Den hardhendte kampanjen mot Medellín-kartellet hadde en urovekkende effekt: Det konkurrerende Cali-kartellet var i ferd med å overta kokainmarkedet. Det meste av Medellín-kartellets ledere, med Pablo Escobar i spissen, hadde blitt arrestert. Gaviria oppnådde atskillig sympati for sine forsøk på å oppnå kompromissløsninger og unngå opptrappingen av volden. Det ble holdt en serie vellykkede forhandlingsrunder med geriljaen i tidsrommet 1990–92. Tre medlemmer av geriljaens paraplyorganisasjon Coordinadora Guerillera Simón Bolívar (CGSB) ble invitert som ekstra medlemmer av Nasjonalforsamlingen, hvor de deltok i utformingen av betydelige grunnlovsendringer. Den nye grunnloven åpnet for politisk pluralisme og forbød utlevering av forbrytere, noe som var en lettelse for kartellene. Pablo Escobar flyktet fra fengselet i juli 1992 og en storstilt klappjakt ble satt i gang. En regelrett krig fant sted mellom Medellín- og Cali-kartellene. Det endte med det spektakulære mordet på Escobar i desember 1993 i en fattig bydel hvor han ble betraktet som skytshelgen.
Gaviria forlot sitt presidentembete som den mest populære president i Colombias nyere historie og overtok som generalsekretær i Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) i 1994. Det første valget i henhold til den nye grunnloven ble avholdt 1994 og gav en knapp seier for Ernesto Sámper Pizano fra det liberale partiet.
Den endeløse krigen
Samper ble i rask rekkefølge beskyldt og frikjent for å ha mottatt pengestøtte fra narkotikakartellene under valgkampen. Forsoningspolitikken ble forsøkt videreført, men uten særlige resultater. Mer konkrete tiltak ble satt inn etter at Andrés Pastrana Arangos, fra de konservative, tiltrådte som president i 1998. Pastrana innledet separate fredssamtaler med FARC- og ELN-geriljaen, samtaler med en bred politisk dagsorden – fra sosiale og militære temaer til avvikling av kokaindyrkingen og gjennomføring av en mer målrettet fordelingspolitikk. Forhandlingene kom i stand ved at Pastrana garanterte FARC et friområde på størrelse med Sveits sydøst i landet, ELN fikk tilsvarende løfter. En internasjonal kommisjon med bl.a. norsk deltakelse støttet opp under fredsprosessen. Men det ble flere omganger med brudd og ny start. Et problem for tilliten mellom partene var de høyreorienterte paramilitære styrkene. Regjeringen ble fra flere hold kritisert for å gi disse såkalte dødsskvadronene for fritt spillerom. Styrkene stod bl.a. bak massakrering av flere hundre landsbyboere i 1999.
Året etter lanserte Pastrana sin omfattende Plan Colombia, der regjeringen med bistand fra bl.a. USA skulle sette inn nærmere åtte milliarder dollar for å få stanset narkotikaproduksjonen og modernisere rettsvesenet og militærstrukturen – alt med det siktemål å løse de dype konfliktene som hadde ridd landet som en mare gjennom årtier. Men rivaliseringen mellom ulike geriljagrupper og paramilitære – som primært gjaldt kontrollen over narkotikahandelen – førte til at volden fortsatt økte år for år. Årlig mistet nå 3500 mennesker livet i sammenstøt mellom eller angrep fra de tungt bevæpnede aktørene; i alt ca. 40 000 siden 1964. Heller ikke politiske drap og kidnappinger, flykapring, sabtotasjeaksjoner og raid for å frigi fengslede lot seg stanse. Fredsprosessen haltet videre, men tapte etter hvert tillit i befolkningen og mistet mye av sin kraft.
Álvaro Uribe Vélez fra det konservative partiet vant presidentvalget i 2002, den første noen gang som er blitt kåret i første valgomgang. Han vant på løfter om å skjerpe kampen mot geriljaen, og første tiltak var å innføre unntakstilstand. Men verken opprettelsen av en borgervernlignende, frivillig bondestyrke eller nye antiterrorlover brakte noen umiddelbar lysning i den endeløse krigen – selv om kampen mot de store narkotikakartellene etter hvert gav resultater. Lokalvalgene og en folkeavstemning om høsten bar derimot bud om manglende tiltro til Uribes politikk. 30 kandidater ble myrdet og over 200 truet til å trekke seg. Høsten 2003 innledet imidlertid det høyreorienterte paramilitære AUC det som var ment å bli en avvæpning av sine 13 000 soldater innen 2005. På dette tidspunkt mønstret FARC og ELN styrker på over 20 000 mann. Et dystert element i bildet var de ca. 11 000 barnesoldatene som var vervet både av geriljaen og de paramilitære. En rapport i 2002 viste at over to millioner hadde status som interne flyktninger, de fleste i slumområdene, mens 1,2 millioner hadde emigrert; her var mørketallene trolig høye.
Også økonomien lider under krigstilstandene. I løpet av 1990-årene nærmet Colombia seg nullvekst, og i 1999 var BNP svekket med 3 %. Arbeidsledigheten økte til 15 %. Det internasjonale valutafondet IMF gikk inn med betydelige lån, knyttet til krav om hardhendte tiltak for å redusere budsjettunderskuddet.
