Republikk i Sør-Amerika, et svært smalt og langstrakt land, over 4000 km langt og med en gjennomsnittsbredde på ca. 180 km. Ligger mellom Stillehavet i vest og Andesfjellene i øst. Grenser i øst til Argentina og Bolivia, i nord til Peru. Påskeøya (Isla de Pascua), Juan Fernández-øyene (Islas Juan Fernández) i det sørlige Stillehavet og den vestlige del av Ildlandet tilhører Chile. Chile gjør også krav på en sektor av Antarktis (53–90 ° v.l.).
I dette 4000 km langstrakte landet i Sør-Amerika kan man oppleve ørkenlandskap i nord og sub-polare strø i sør. Neste år er det tid for en stor solformørkelse, og hovedstaden Santiago de Chile regnes som relativ trygg og turistvennlig, i motsetning til en del andre hovedsteder på samme kontinent. Strendene er forlokkende og elsker man vin, kan man dra på oppdagelsesferd som er noe annerledes de franske vinrutene. Om ikke lenge åpner direkterute fra Gatwick til Chile, noe som gjør det enkelt om man flyr Norwegian fra Norge til London.
Chile ble kolonisert av spanierne fra 1500-tallet; under spansk styre til 1818, da landet ble en selvstendig republikk. På 1900-tallet var Chile lenge ett av Latin-Amerikas mest stabile og demokratiske regimer. Etter at den radikale Salvador Allende kom til makten 1970, ble det satt i gang omfattende økonomiske og sosiale reformer, bl.a. nasjonalisering av kobbergruvene og bankene. Reformprogrammet ble motarbeidet og endte i det brutale militærkuppet 11. september 1973, der Allende ble drept. Under Augusto Pinochets militærdiktatur 1973–89 hadde Chile ett av verdens mest brutale regimer. Regimet fikk kraftig internasjonal kritikk for krenkelse av menneskerettighetene og ble etter hvert internasjonalt isolert. Fra 1989 har det foregått en demokratiseringsprosess med politisk ro og økonomisk oppsving.
Navnet Chile er trolig avledet av et quechua-indiansk ord, tchili, ‘snø’.
Chile karakteriseres ved sin store utstrekning fra nord til sør (4350 km). Bredden varierer fra 15 til 355 km, og er i gjennomsnitt ca. 180 km. Gjennom hele landet, fra nord til sør, løper Andesfjellene, som dekker 1/3 av arealet og som flere steder har topper på over 6000 moh. Høyest når Ojos del Salado (6863 moh.) på grensen mot Argentina i den nordlige del av landet. Mot sør blir fjellene lavere; på Tierra del Fuego (Ildlandet) ca. 2500 moh.
Geologisk sett er dette fjellandskapet ennå meget ungt, flere av toppene er vulkanske, og jordskjelv – til dels med katastrofale virkninger – forekommer relativt ofte. Chile har over 100 aktive vulkaner; vulkanen Chaitén (ca. 960 moh.) hadde, etter å ha vært sovende i 400–500 år, et kraftig utbrudd i mai 2008. Parallelt med hovedfjellkjeden, Cordillera de los Andes, Andesfjellene, løper – bortsett fra i nord og sør – en lavere fjellkjede nærmere kysten, Cordillera de la Costa, ‘kystfjellene’, som når opp i 2680 moh., og faller bratt ned mot kysten. Mellom disse to kjedene ligger den ca. 1100 km lange chilenske lengdedal, der nesten 2/3 av befolkningen er konsentrert.
I nord ligger Atacamaørkenen, et av verdens tørreste områder, som strekker seg ca. 1200 km fra nord til sør. I sør oppløses kystfjellene etter hvert i en øyrik skjærgård. Landet er her innskåret av en rekke fjorder. Isbreer finnes helt ned til sjøkanten. Flere korte elver munner ut i Stillehavet. Pga. nedbørforholdene er elvene vannfattige i nord. Río Bío-Bío er 390 km lang og Chiles lengste elv.
Klima
Chiles ekstreme utstrekning i retning nord–sør og ekstreme høydeforskjeller i retning øst–vest skaper betydelige klimaforskjeller. Landet strekker seg gjennom en rekke klimasoner, fra tropiske sone i nord til den tempererte sone i sør. Klimaet er dessuten påvirket av havstrømmene utenfor kysten.
Nordlige Chile influeres av den kalde Perustrømmen (Humboltstrømmen), som gir et relativt kjølig og meget tørt klima. I dette området regner det praktisk talt aldri ved kysten, men tåke kan forekomme hyppig. Kystområdene preges ellers av små årstidsvariasjoner i temperatur. I Arica er middel for kaldeste måned 15 °C og for varmeste måned 22 °C.
Midtre Chile har subtropisk klima med vinterregn av samme type som middelhavslandene. Om sommeren dominerer tørre, sørlige vinder, mens vandrende lavtrykk vestfra bringer vinterregn. Nedbørmengden øker fra ca. 400 mm i nord til 1300 mm i sør; størst nedbør får kystområdene. Middeltemperaturene veksler fra ca. 10 °C i juli til 20–25 °C i januar.
Sørlige Chile ligger hele året i vestavindsbeltet, og påvirkes av varme havstrømmer, noe som skaper et mildt og nedbørrikt klima. Klimaet er temperert, med mild vinter og kjølig sommer og jevn fordeling av nedbøren over hele året. Valdivia har således 8 °C og 17 °C i middel for juli og januar, og 2660 mm nedbør i året.
«Øy-Chile» strekker seg fra Puerto Montt til Kapp Horn. Dette er et av verdens mest stormfulle områder; årlig nedbørmengde kan være opptil 5000 mm. Punta Arenas ved Magellanstredet har middeltemperaturen på 2 °C i juli og 11 °C i januar, og ved selve Kapp Horn er tilsvarende tall 2 °C i juli og 8 °C i januar.
Tierra del Fuego (Ildlandet) har en mer polar klimatype. Snøgrensen varierer fra ca. 5000 moh. i nord til ca. 900 moh.
Planteliv
Landets lengde og klima gir stor variasjon i plantelivet. Ørkensonen i nord (Norte Grande) strekker seg fra den peruanske grensen ved Arica og 1200 km sørover omtrent til Copiapó. Kystlandet er som regel helt uten vegetasjon, mens det i strøk hvor tåke forekommer kan finnes lav og små busker. Sør for sørlige vendesirkel blir vegetasjonen rikere med bl.a. kaktus og tornebusker. Overgangssonen med halvørken (Norte Chico) strekker seg ca. 700 km fra Copiapó til Illapel. I de midtre deler av landet (Zona Central) finnes maquis-vegetasjon av middelhavstype, med kratt og busker. Sør for Río Bío-Bío ligger skogsonen (Zona Sur), delvis med temperert regnskog med stor artsrikdom. Foruten en tett underskog av bregner, bambus, trebregner og mange busker, vokser her bl.a. skjellgran (apeskrekk) og den eviggrønne sørbøken. Sør for Chiloé blir skogen artsfattigere, med sørbøk som dominerende tre. Sør for Chonos-øyene går denne skogen gradvis over i den magellanske skog. Skog dekker i alt ca. 20 % av landets areal.
De pukkelløse kameldyrene er karakterarter i Andesfjellene: Lama og alpakka er viktige husdyr for indianerbefolkningen, mens vikunja og guanako er ville. Hjortedyrene er representert ved den bitte lille puduen og den betydelig større andeshjorten. Rovdyrene omfatter puma, magellanrev, andesskunk (stinkdyr) og noen mindre mårdyr. Andesfjellene danner en effektiv barriere mot resten av kontinentet. Flere karakteristiske sør-amerikanske dyr (tapir, jaguar, ozelot m.fl.) mangler i kystssonen. Andeskondoren, verdens største rovfugl, forekommer over det meste av Andesfjellene, men ses ofte også ved kysten. Andefuglene er godt representert: svarthalssvane, dampskipsender og en rekke gjess og ender. Den kalde havstrømmen utenfor kysten er opphavet til store fiskerikdommer.
Folketallet er beregnet til 15,8 millioner (2004) og årlig befolkningstilvekst til 1,0 % (2002–04). Forventet gjennomsnittlig levealder er 80 år for kvinner og 73,4 år for menn, hvilket er Sør-Amerikas høyeste. Landet har en relativt ung befolkning; 26 % er under 15 år.
Størstedelen av befolkningen er mestiser (blanding av hvite og indianere). I de lavere lag av befolkningen dominerer det indianske innslaget, mens befolkningen innen de høyere klasser er overveiende hvit.
Landets opprinnelige befolkning var indianere. I sør bodde ildlendinger, i midtre deler araukanere og i nord medlemmer av forskjellige aymarastammer. Indianerne, som utgjorde 6,8 % av befolkningen i 1983, finnes i dag hovedsakelig i skogsområdet omkring Temuco.
Chiles første nybyggere var spaniere; etter 1846 har det vært en betydelig innvandring av tyskere (særlig i sør), briter, italienere m.fl., men ikke i så stor grad som f.eks. i Argentina og Brasil. I årene 1880–1900 kom mange fra Balkan, særlig serbere og kroater, for å prøve seg som gullgravere.
Mer enn 90 % av landets befolkning bor mellom Copiapó i nord og Concepción i sør. De nordlige og sørlige landsdeler er svært tynt befolket. Særlig siden 1960-årene har det foregått en betydelig innflytting til byene, og 86 % bor (2002) i byer og tettsteder; hovedstaden har alene mer enn 1/3 av landets befolkning. Boligbyggingen har ikke holdt tritt med befolkningsveksten og mange lever utenfor Santiago og dens forsteder i slumområder, såkalte callampas. Største byer er (2000): hovedstaden Santiago (4 788 500 innb.), Concepción (379 800 innb.), Puente Alto (425 000), Viña del Mar (342 500 innb.), Valparaíso (285 200 innb.), Talcahuano (280 900 innb.), Temuco (273 200 innb.) og Antofagasta (251 800 innb.).
Religion
Ca. 80 % av befolkningen er katolikker. Protestantene utgjør ca. 13 % (særlig pinsevenner og lutheranere). Om lag 6 % regner seg som ikke-religiøse eller ateister.
Språk
Landets offisielle språk er spansk. Spansk språk i Chile skiller seg fra europeisk spansk i uttalen bl.a. ved at lespelyden [þ] uttales [s], i syntaksen og i ordforrådet.
Chile – næringsliv. Chile hører til de mer industrialiserte land i Sør-Amerika. Grunnlaget for landets økonomi er primærnæringene, særlig gruvedriften og skogbruket. Kobber er svært viktig for økonomien. Kontrollen over kobberet har vært en viktig faktor i chilensk politikk. Under president Allende ble alle mineralforekomster og deler av industrien nasjonalisert; samtidig ble mange storgods ekspropriert og organisert som statsbruk. Etter militærkuppet 1973 er industrien (utenom gruveindustrien) og jordbruket privatisert, og landet har en tilnærmet fri markedsøkonomi. Bruttonasjonalproduktet (BNP) vokste årlig med 5,6 % i perioden 1991–2002. I 2003 var BNP per innbygger 9900 USD.
Jordbruk
Jordbruk, skogbruk og fiske sysselsetter i underkant av 13,5 % av yrkesbefolkningen, men står bare for drøye 6 % av BNP (2002). Jordbruket er generelt lite utviklet, og landet er ikke selvforsynt med matvarer. Jordbruket er i stor grad konsentrert til områdene med middelhavsklima og den tempererte skogssonen (Zona Central og Zona Sur). I «middelhavsområdet» i landets midtre deler dyrkes mais, ris, lusern, tobakk, frukt og vindruer. Stor vinproduksjon, se også chilensk vin. I den mer nedbørrike skogssonen lenger sør dyrkes bl.a. hvete, havre, sukkerbeter og poteter. Her drives også et betydelig svin- og storfehold. Saueavl i stor stil drives på den patagonske steppen og på Ildlandet helt sør i landet, for en stor del med førsteklasses dyr av engelsk avstamning.
Det chilenske jordbruk har tradisjonelt vært dominert av store jordeiere (latifundistas), som har benyttet fattige landarbeidere (inquilinos) som arbeidskraft. Jordreformene i slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-årene førte til ekspropriasjon av mange storgods, som ble organisert som kooperativer, jordbrukskolonier og statsbruk. Disse reformene ble senere opphevet under Pinochets militærdiktatur.
Skogbruk
Chiles største skoger ligger mellom Concepción og Puerto Montt (Zona Sur). Dette området er blitt kolonisert først i de siste 100 år, og skogene har vært utnyttet i liten grad. Hurtigvoksende furu- og pinje-arter brukes til papir- og celluloseindustrien. Denne er bygd opp bl.a. i Concepción og Valdivia.
Fiske
Den nordgående Perustrømmen (Humboldtstrømmen) utenfor kysten gir gode forutsetninger for fiskerier. Næringen ekspanderte kraftig fra 1960-årene og fremover, og Chile er i dag en av verdens største fiskerinasjoner (4. plass 1999). Totalt fangstkvantum 2001 var på 4,4 mill. tonn. Blant de viktigste fangstene er makrell, sardiner og skalldyr. Den overveiende del av fangstmengden går til industriformål, og fiskemel er viktig eksportvare. I de senere år har det skjedd en rivende utvikling innen fiskeoppdrett, og Chile er i dag i fremste rekke i verden på dette området.
Energi
Chiles vannkraftressurser per innbygger regnes som de betydeligste i verden, og det har i de senere år foregått en betydelig utbygging. Produksjonen av elektrisk kraft var i 2000 på i alt 41,3 milliarder kWh. Av dette kom 46 % fra vannkraft, 27 % fra kullfyrte varmekraftverk og 22 % fra naturgass.
Bergverk
Chile er et mineralrikt land og er verdens største produsent og eksportør av kobber. Kobberreservene er anslått til drøye 20 % av de totale kjente reserver i verden. Chuquicamata er en av verdens aller største åpne kobbergruver (dagbrudd), og El Teniente sørøst for Santiago er verdens største underjordiske kobbergruve. Andre store gruver er Exótica og El Salvador. De største smelteverkene ligger i Potrerillos og Quintero. Kobberet blir hovedsakelig utført fra havnebyen Antofagasta. Kobberproduksjonen var 4,6 mill. tonn i 2002. Synkende kobberpriser på verdensmarkedet har imidlertid redusert kobberets andel av eksportinntektene fra 85 % tidlig i 1970-årene til 26 % i 2001.
Chile er videre en viktig produsent av molybdenmalm, som fås som biprodukt av kobberproduksjonen. Videre utvinnes betydelige mengder gull, sølv, salpeter, mangan og jernmalm. Jernmalmen finnes hovedsakelig i halvørkenområdet. Copiapó er det ledende gruvesenteret, og Caldera er den viktigste utførselshavnen for malmen. Kull av dårlig kvalitet utvinnes nær Lota og Coronel sør for Concepción. Olje og naturgass ble funnet i det sørlige Chile 1945; produksjonen dekker kun en mindre del av landets behov. De viktigste feltene ligger på det nordlige Ildlandet.
Industri
Chiles industri er godt utviklet og landet regnes blant de mest industrialiserte land i Sør-Amerika. Næringen var tidligere beskyttet mot utenlandsk konkurranse av høye tollmurer, men i 1981 ble tollsatsene sterkt redusert, og industriproduksjonen sank kraftig. Industrien (inkl. bergverk og bygg og anlegg) står for 38 % av bruttonasjonalproduktet (2001) og 24 % av sysselsettingen (2002). Produksjonen av næringsmidler, papirvarer, tekstiler, klesvarer, skotøy og sigaretter dominerer, og er i stor grad konsentrert til hovedstaden Santiago. Her finnes også maskinindustri, monteringsfabrikker for biler, kjemiske fabrikker m.m. Talca er et annet viktig senter for lettindustrien. Landets ledende tungindustrikompleks er San Vicente ved Talcahuano, med bl.a. det integrerte jern- og stålverket i Huachipato, i drift fra 1950, og landets første petrokjemiske anlegg, i drift fra 1970. Petrokjemisk industri finnes også i Concón utenfor Valparaíso. I den skogrike sørlige del av landet er det bygd opp en betydelig papir- og celluloseindustri.
Utenrikshandel
Chile hadde i slutten av 1970-årene store underskudd i sin handel med utlandet. Etter 1981 har handelsbalansen vært mer gunstig, til dels med eksportoverskudd. I 2002 var det overskudd på handelsbalansen med utlandet, men underskudd på betalingsbalansen. Eksporten domineres av kobber, men andelen har vært synkende: i 1970 88 %, i 1984 45 % og i 2001 26 %. Andre viktige eksportvarer er frukt og grønnsaker, vin, tremasse, kjøtt, fisk og fiskeprodukter (fiskemel). Særlig har eksporten av frukt, fiskevarer og vin økt betraktelig. Importen omfatter maskiner, transportutstyr, kjemiske og petrokjemiske produkter, foruten matvarer. Reduserte tollsatser på importen har stimulert import av jordbruksvarer og forbruksvarer. Chile importerer ca. 85 % av sitt petroleumsbehov. USA er den viktigste handelpartneren med 17 % av importen og 20 % av eksporten. For øvrig er Japan, Kina, Storbritannia, Argentina, Brasil og Tyskland også viktige samhandelsland.
Samferdsel
Landets topografi virker hemmende på samferdselen, som er best utbygd i landets midtre deler. Både jernbane- og veinettet følger den chilenske lengdedal i retning nord–sør til Puerto Montt, hvor det fjell- og fjordrike landskapet vanskeliggjør videre utbygging. Jernbanenettet består av en ca. 3300 km lang stamlinje fra nord til sør med en rekke sidebaner i øst–vestlig retning, til sammen noe i underkant av 4500 km. Flere forskjellige sporvidder hindrer en effektiv utnyttelse av jernbanene. De mest trafikkerte linjene, mellom Santiago og Valparaíso og mellom Santiago og Puerto Montt, er elektrifiserte. Chile har flere jernbaneforbindelser med sine naboland: fra Arica til La Paz og fra Antofagasta til Ollagüe (begge Bolivia); fra Arica til Tacna (Peru); fra Antofagasta til Salta (Argentina), og Valparaíso og Santiago med Buenos Aires via Los Andes og Mendoza (Argentina).
Hovedveinettet har vært under rask utbygging. Den panamerikanske hovedveien er fullstendig asfaltert fra Arica helt i nord til Quellón på øya Chiloé sør for Puerto Montt. Også veien mellom Santiago og havnebyene Valparaíso og San Antonio er bygd ut; sideveiene for øvrig har for det meste en dårlig standard.
Den lange kystlinjen har gitt skipstrafikken en viktig rolle i landets utvikling. Kystrutene er fremdeles viktige for transport, og til de sørlige deler av landet kan man bare komme ved hjelp av båt eller fly. Valparaíso er landets viktigste havneby; andre viktige havner er Talcahuano, Antofagasta, San Antonio og Punta Arenas.
De viktigste internasjonale lufthavnene ligger ved Santiago (Arturo Merino Benítez) og Arica (Chacalluta).
Massemedia
Presse
Chile har 34 dagsaviser med et samlet opplag på ca. 900 000. De fleste utkommer i Santiago og Valparaíso; men også 23 andre byer har egne dagsaviser. Den eldste avisen er El Mercurio i Valparaíso, grunnlagt 1827. Chiles største avis er La Tercera (grunnlagt 1950, opplag 200 000), fulgt av Las Últimas Noticias (grunnlagt 1902, opplag 150 000) og El Mercurio (grunnlagt 1827, 120 000). Alle tre utkommer i Santiago.
Etter militærkuppet i 1973 ble en rekke aviser stanset, og militærregjeringen praktiserte hele tiden en eller annen form for pressesensur. Sensurbestemmelsene ble skjerpet flere ganger i 1980-årene. I takt med demokratiseringen har pressen fra 1988 fått friere vilkår.
Radio og fjernsyn
Ca. 1150 uavhengige, kommersielle radiostasjoner er knyttet sammen i Asociación de Radiodifusiores de Chile. Det statlige Radio Nacional de Chile har i tillegg egne sendinger. I tillegg til det nasjonale fjernsynsselskapet Televisión Nacional de Chile–Canal 7 finnes bl.a. tre universitetsstasjoner. Etter 1975 forandret de seg fra å være utdannings-TV-stasjoner til å bli kommersielle stasjoner.I begynnelsen av 1990-årene ble det også åpnet for private TV-selskaper. Den dominerende kanalen er det katolske universitetets (Canal 13), som har ca. 35 % av markedet.
Geografisk isolasjon, og relativt liten kontakt med Spania i kolonitiden, gjorde at arkaiske indianske og eldre spanske musikktradisjoner ble holdt i hevd i Chile. Indianske minoriteter har opprettholdt sine lokale tradisjoner, mens de vanligste folkemusikkformene har spanske røtter og derfor ligner på tilsvarende former i Argentina, Bolivia og Peru. De få svarte slavene som ble innført på 1600-tallet, har bare i liten grad påvirket musikklivet. Musikklivet på Påskeøya er preget av tilhørigheten til polynesisk kultur.
De indianske tradisjonene fremviser mange lokale særtrekk. Mest utbredt er mapuche- og aymara-musikken. Bruken av ulike fløytetyper i kombinasjon med trommer og strengeinstrumenter gir ofte musikken en karakteristisk klang.
De spanske misjonærene oppdaget fort musikkens makt over indianerne og begynte allerede på 1500-tallet å lære dem opp i kristen sang, og i å bygge og spille på europeiske instrumenter. Siden har kirkemusikken spilt en dominerende rolle. På 1700-tallet skjedde en viss import av franske motedanser og instrumenter. Etter at landet på 1800-tallet ble uavhengig, var det offentlige musikklivet preget av innflytelse fra europeisk nasjonalromantikk. Filharmoniske selskaper ble etablert i en rekke byer, musikkonservatorium opprettet i Santiago (1849).
Tidlig på 1900-tallet ble komponistene mer opptatt av å skape en nasjonal tonekunst. Permanente ensembler som gav regulære konserter, ble vanlige omkring 1910. Ved reorganiseringen av konservatoriet (1928), og opprettelsen av et fakultet for kunst ved universitetet (1929), fikk musikkfaget en plass i høyere undervisning. Blant internasjonalt kjente chilenske utøvere kan nevnes pianisten Claudio Arrau og tenoren Ramón Vinay.
Etableringen av Institutt for musikkutvikling ved Chiles universitet (1940) skjedde som ledd i en storstilt plan, som etter hvert førte til opprettelse av symfoniorkester, nasjonalballett, universitetskor, kammermusikkensembler, radiostasjon, musikkfestival og andre tiltak for å stimulere musikklivet i landet. Det offentlige musikklivet er etter hvert blitt mer internasjonalt orientert, og det første studioet for elektronisk musikk ble etablert i 1959. Chilenske folkesangere og grupper har gitt bidrag til internasjonal populærmusikk; de best kjente er kanskje Violeta Parra og Victor Jara.
Chile er en enhetsstatlig og demokratisk republikk. Etter forfatningen av 1981, med endringer senest 2005, er utøvende makt lagt til en president valgt i allmenne valg for fire år. Presidenten kan ikke gjenvelges umiddelbart. Lovgivende makt er lagt til en nasjonal kongress, bestående av to kammer – et deputertkammer på 120 medlemmer, valgt i allmenne valg for fire år, og et senat på 38 medlemmer, valgt for åtte år (halvparten er på valg hvert fjerde år). Stemmerett og stemmeplikt fra 18 år.
Etter uavhengigheten fra Spania i 1818 ble Chile gjennom storparten av det nittende århundre styrt av godseiereliten. På 1900-tallet var landet et av Latin-Amerikas mest stabile og demokratiske regimer, med samme forfatning fra 1925 frem til militærdiktaturet 1973–89. Politikken var likevel preget av store spenninger mellom høyre- og venstresiden. Etter gjeninnføringen av demokratiet 1989 har moderate sentrum/venstre-krefter dominert politikken.
De politiske motsetningene i Chile er mindre enn i de fleste andre latinamerikanske land, men manglende oppgjør med representanter for diktaturet, uro over vedvarende fattigdoms- og arbeidsløshetsproblemer og tiltagende miljøproblemer er destabiliserende faktorer. Chilensk politikk preges ellers av sterke interessegrupper, som landeierne, fagforeningene, den katolske kirke, studentene og næringslivsgrupperinger.
Administrativt
Administrativt er Chile delt inn i 12 regioner samt hovedstadsområdet. På lokalt nivå er det 326 kommuner. Det er valgte organer og ledere på lokalt nivå, men Chile er et sentralstyrt land.
Domstolene har tradisjonelt vært uavhengige i Chile. Den øverste domstol er høyesterett med 21 medlemmer. Disse utnevnes av presidenten og godkjennes av senatet. Retten velger selv sin leder. Det er 17 appellretter. Dommerne til disse utnevnes av presidenten etter høyesteretts nominasjoner. Dommerne ved de lavere retter utnevnes etter forslag fra appellrettene. Lovverket bygger på spanske forbilder; kriminallovgivningen er i økende grad influert av USA.
Verneplikt for menn fra fylte 19 år med 1 års tjenestetid for hæren og 22 måneder for marinen og flyvåpenet. Styrketallene var i 2006 for hæren 47 700, for marinen 19 400 og flyvåpenet 8600. I tillegg kommer 38 000 i halvmilitære styrker. Hæren har ca. 340 stridsvogner. Marinen har åtte fregatter, fire undervannsbåter og et antall mindre overflatefartøyer. Luftvåpenet har 73 kampfly i første linje. Våpen og materiell er produsert i Vest-Europa og USA.
Allende-perioden
Salvador Allende blir ofte kalt den første marxistiske president som har kommet til makten gjennom frie valg. USA uttrykte umiddelbart engstelse for at Chile skulle bli kommunistisk med de følger det ville ha for resten av Latin-Amerika. Mens den nye regjeringen nasjonaliserte kobbergruvene, banker og deler av industrien, reagerte USA med teknologisk boikott, ved å nekte nye kreditter samt innstilling av all ikke-militær bistand. De virkningsfulle lastebileierstreikene i 1972–73 førte til varemangel over store deler av landet, og dagsavisen El Mercurio drev en intens kampanje for å så tvil om den nye regjeringen. Nasjonaliserte amerikanske gruveselskaper og giganten innen elektronikk, ITT, arbeidet i nær kontakt med regjeringen Nixon for å sabotere Allendes reformprogram. Følgen av denne polariseringen var enorme økonomiske problemer. Allende ble også systematisk motarbeidet av opposisjonen i nasjonalforsamlingen, som gjorde det nærmest umulig å gjennomføre reformene. Den militære stabiliteten var lenge avhengig av general Carlos Prats, men han ble i juni 1973 etterfulgt av general Augusto Pinochet. 11. september 1973 angrep bombefly presidentpalasset La Moneda. Allende forskanset seg i palasset for å forsvare sin konstitusjonelle regjering med våpen i hånd. Mordet på Allende var begynnelsen på et folkemord under det langvarige terror-regimet til Pinochet.
Militærdiktaturet
Terroren kostet de første årene mer enn 70 000 menneskeliv, flere tusen «forsvant», opposisjonelle ble arrestert, torturert og sendt i konsentrasjonsleirer. Alle politiske partier ble forbudt, og Pinochet gjorde seg selv snart til en egenrådig leder for en firemannsjunta. I 1974 ble han offisielt utnevnt til president. I mellomtiden hadde nærmere en million chilenere flyktet fra landet. I 1974 opprettet Pinochet etterretningsvesenet DINA (senere omdøpt til CNI), som ble ansvarlig for undertrykkelsen. Også utenfor Chile var DINA aktiv. Mordet på Allendes USA-ambassadør, Orlando Letelier, på åpen gate i Washington i 1976, førte til at president Carter senere beskyldte Pinochet for internasjonal terrorisme. Flere andre politiske mord i utlandet pekte også i retning av DINA/CNI. I utlandet ble solidaritetsaksjoner for Chile utbredt, og regimet ble på et tidlig tidspunkt internasjonalt isolert.
Den økonomiske politikken ble også drastisk forandret. Basert på de økonomiske prinsippene til Milton Friedman ble arbeidskraften maksimalt utnyttet til minimale kostnader. Utenlandske selskaper overtok en stor del av den tidligere nasjonale industrien og servicenæringen. Jordreformen ble avskaffet. Resultatet ble arbeidsløshet, inflasjon og sosial nød. Gjeldskrisen som rammet Chile i begynnelsen av 1980-årene, ble et tegn på at det økonomiske eksperiment var mislykket.
Innen den militære ledelsen var det de harde (los duros) som etter hvert skjøv de mer moderate til side. På sjuårsdagen for kuppet i 1980 lot Pinochet seg gjenvelge til president, og en ny grunnlov garanterte at han kunne beholde makten til 1997.
Opposisjonen
Ettersom all lovlig opposisjon ble utmanøvrert, vokste antallet risikofylte aksjoner mot diktaturet. Den mest kjente væpnede organisasjonen var MIR; i tillegg var det en voksende folkeprotest mot diktaturet. Selv om den organiserte opposisjonen nærmest var utryddet, opplevde Chile i 1983 massive og regelmessige protestdemonstrasjoner. Den fagforeningsdominerte Arbeidernes Nasjonalkommando (CNT) ble organisasjonen som gav chilenere i et bredt spekter av samfunnslivet troen på at forandringer kunne oppnås. Etter hvert stod partiene åpnere frem og presenterte sine allianser. Kristelig-demokratene dannet med deler av de konservative og sosialdemokrater i august 1983 den demokratiske allianse (AD). Kommunistpartiet, MIR, deler av sosialistpartiet og andre radikale partier opprettet måneden etter den demokratiske folkebevegelsen (MDP). Mellom AD og MDP stod den «sosialistiske blokken» (BP). I 1984 opplevde Chile flere større streiker, støttet av den stadig bredere opposisjonen. I september 1985 opprettet de moderate opposisjonspartiene en «nasjonal avtale» (Acuerdo Nacional). Først i mai 1986 kom det i stand felles bestrebelser fra nær sagt alle partier for å avvikle det 13 år gamle vanstyret. Men protestene nådde ikke frem fordi Pinochet nektet enhver form for dialog med opposisjonen. Etter attentatforsøket på Pinochet i september 1986 ble det innført unntakstilstand.
Chile var samtidig et mønsterland for det Internasjonale Valutafondets (IMFs) resept om reduserte statlige utgifter og lønnsomme sosiale investeringer. Et moderne borgerskap hadde fått vokse frem under Pinochets regime, men også dette mente etter hvert at diktaturet ble en belastning og ikke bare en garanti for økonomisk og politisk stabilitet. I 1987 lot Pinochet flere eksilpolitikere vende hjem for å drive moderat opposisjonspolitikk i Chile. Det ble holdt folkeavstemning i 1988 om forlenget mandat for Pinochets diktatur frem til 1996, men dette ble et pinlig nederlag for generalen, som dermed ble presset til å avholde demokratiske valg. Disse ble holdt i desember 1989 etter 16 års diktatur.
Demokratisk åpning
En bred opposisjonsallianse bestående av 17 partier under betegnelsen Samling av partier for demokrati (Concertación de Partidos por la Democracia – CPD) vant valget med over 55 % av stemmene. Kristeligdemokraten Patricio Aylwin fikk som ny president ansvaret for overgangen til demokrati i Chile. Pinochet sikret seg samtidig fortsatt overkommando over landets stridskrefter frem til 1997. Aylwin ble pålagt en varsom åpning, selv om en av de første oppgavene var å opprette en «Kommisjon for Sannhet og Forsoning» som skulle etterforske brudd på menneskerettigheter under Pinochet-diktaturet. Rapporten fra kommisjonen forelå i 1991 og dokumenterte grove brudd på menneskerettighetene og en systematisk utryddelsespolitikk overfor opposisjonen. I motsetning til Argentina og Uruguay ble det ikke foretatt noe rettsoppgjør. Til dette var militæret fremdeles for innflytelsesrikt. Den eneste saken som skulle følges opp, var mordet i 1976 på Chiles tidligere ambassadør til USA under Allende, Orlando Letelier.
Aylwins samlingsregjering hadde tillit hos det nye borgerskapet, som bidrog til stabiliteten ved økte investeringer. Den økonomiske veksten ikke bare vedvarte, men økte i løpet av de fire årene Aylwin regjerte. Lønningene steg, mens arbeidsløsheten og inflasjonen gikk ned. Det var all grunn til å være optimistisk. Også utenlandsk kapital strømmet til Chile og bidrog til en styrket økonomi. Suksessen til den neo-liberale modellen i Chile gjorde det vanskelig for den tradisjonelle venstreopposisjonen å vinne frem. Bekreftelsen på at Chile virkelig befant seg blant de økonomisk sterke landene kom i 1994, da landet ble invitert til å slutte seg til frihandelsavtalen NAFTA sammen med USA, Canada og Mexico.
Fremgangen hadde overbevist chilenerne. De fleste eksil-chilenerne vendte tilbake til Chile. CPD bekreftet sin popularitet ved lokalvalgene i 1992 ved å vinne rent flertall. Foran presidentvalget i 1993 stilte CPD igjen med samlet front, denne gang med kristeligdemokraten Eduardo Frei (sønn til tidligere president Eduardo Frei) som kandidat. Koalisjonens seier ble enda mer ettertrykkelig enn i 1989, og avvisningen av Pinochets alternativ ble klarere bekreftet. En tung arv for demokratiseringsbestrebelsene har vært den svært autoritære grunnloven utformet av Pinochet-regimet i 1980. Frei klarte ikke å få tilstrekkelig flertall for å oppnå grunnlovsendringer i løpet av sitt første regjeringsår.
Oppgjør med fortiden
En rettslig forfølgelse av Augusto Pinochet ble omsider initiert – utenfor landets grenser. I 1998 ble han pågrepet og satt i husarrest under et besøk i Storbritannia, samme året som han trakk seg som sjef for de væpnede styrker og fikk status som senator på livstid. Bakgrunnen for arrestasjonen var et utleveringskrav fra Spania, basert på anklager om drap og tortur på spanske statsborgere i diktaturtiden. Det chilenske samfunnet var splittet i sin holdning til arrestasjonen; slik man var det i forholdet til Pinochet overhodet – et tiår etter diktatorens avgang. At både hatet og sympatien gjorde seg gjeldende så man tydelig i medie- og gatebildet da han vendte tilbake til Chile i mars 2000, etter at britiske myndigheter hadde erklært ham helsemessig uskikket til utlevering og rettssak. Kort etter opphevet den chilenske høyesterett den immuniteten mot straffeforfølgelse som fulgte med vervet som senator, og det ble tatt ut tiltale for bl.a. bortføring og drap på 75 politiske motstandere i årene 1973–90. Pinochet nektet konsekvent all skyld. Det hele kulminerte i 2001, da ankedomstolen i Santiago med 2 mot 1 stemme fastslo at rettssaken skulle utsettes inntil helsetilstanden til den da 85 år gamle og fysisk og mentalt betydelig svekkede Pinochet var bedret. Senere forsøk på å reise saken, syntes ikke å føre frem. Da Pinochet i 2002 meddelte sin avgang også som senator på livstid, utløste det så sterke følelser i nasjonalforsamlingen at politiet måtte inn i salen for å dempe håndgemenget. Men først i 2003, 30 år etter militærkuppet, var tiden moden for en offentlig rehabilitering av den myrdede president Salvador Allende, og en oppreisning for pårørende til de over 3000 drepte og «forsvunne» i diktaturtiden. Både et samarbeid med Argentina og amnesti for militær som vil forklare seg ble iverksatt for å få oppklart de mange sakene, og det ble reist tiltale mot et hundretalls offiserer. Et nær 15 år gammelt tabu var omsider brutt.
En sosialist ved roret
Presidentvalget i 1999/2000 ble vunnet av den moderate sosialisten Ricardo Lagos Escobar fra Det demokratiske partiet (PPD, Partido por la Democracia), som han var med på å stifte. I annen valgomgang seiret han, med 51,3 % av stemmene, over høyresidens Joaquín Lavín. Lagos var medlem av Salvador Allendes regjering før militærkuppet i 1973. I 1980-årene ble han fengslet for å ha ledet en opposisjonsgruppe som forsøkte å styrte Pinochet-regimet. Han satt som statsråd også i Eduardo Freis regjering i 1990-årene. Partiene bak presidentens sentrum/venstrekoalisjon gikk noe tilbake ved parlamentsvalget i 2001, og Lavíns konservative parti mest frem, i forhold til 1997-valget. Sterkest prosentvis fremgang fikk imidlertid UDI, Unión Demócrata Independiente på ytre høyrefløy – som er den politiske basen for Pinochet-sympatisørene.
Presidentvalget i 2005/06 ble vunnet av sosialisten og barnelegen Michelle Bachelet. Hun fikk 53,5 % av stemmene i andre valgomgang 15. januar 2006 og ble dermed den første valgte kvinnelige presidenten i Sør-Amerika.
Økonomisk politikk
Gjennom 1990-årene var Chile det søramerikanske landet som hadde den mest solide økonomien og den sterkeste veksten, og kom relativt raskt på fote igjen etter rystelsene i Russlands økonomi og Asia-krisen; rystelser som bidrog til en dyp og langvarig krise i Brasil og Argentina. Privatisering av statlig industri er en politisk hovedlinje som er blitt videreført under skiftende regjeringer. En hovedutfordring, ved siden av å bekjempe fattigdommen, har imidlertid vært å gjøre økonomien mindre dominert av kobberproduksjonen. Etter en kraftig satsing på sjømat, stod denne næringen for 12 % av eksportinntektene ved begynnelsen av det nye hundreåret. Det var et resultat av en bevisst utenrikspolitisk kurs da Chile inngikk frihandelsavtaler med EU – den mest omfattende avtalen et ikke-medlem har oppnådd – og med EFTA, USA og Sør-Korea. Sammen med nabolandene ønsker Chile å spille en viktig rolle i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel.
