Burundi

Burundi, liten republikk i Sentral-Afrika, i innlandet like sør for ekvator. Ligger ved nordøstbredden av Tanganyikasjøen, og grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og til Kongo (tidl. Zaïre) i vest.

Burundi er et av verdens økonomisk minst utviklede land, og er sterkt avhengig av jordbruksproduksjon og -eksport. Burundi er et av Afrikas tettest befolkede land, med stor jordmangel, som både fører til utarming av jorden og betydelige sosiale og politiske motsetninger og spenninger. Disse har flere ganger kommet til voldelig uttrykk, i form av sammenstøt mellom majoritetsgruppen hutu og den mindre tutsi-gruppen.

Burundi var frem til den første verdenskrig tysk koloni, deretter en del av det belgiske mandatområdet Ruanda–Urundi til det ble uavhengig kongedømme 1962, republikk 1966. De etniske motsetningene har i betydelig grad dominert landets politiske og sosiale utvikling.

Burundi består for en stor del av fjellområder. Langs vestgrensen går en del av den store østafrikanske forkastningsgropen (Great Rift Valley), med elven Ruzizi som renner sørover fra Kivusjøen og ut i Tanganyika, ca. 770 moh. Herfra hever landskapet seg bratt opp mot en smal fjellkjede med høyder på omkring 2500 m. Landets høyeste fjell er Heha, 2670 moh. Øst for kjeden ligger en serie platåer, 1500–2000 moh., som er atskilt fra hverandre av østvendte brattkanter med helning østover mot Tanzania. Landet danner vannskillet mellom Nilens og Kongos elvesystemer.

Klima

Klimaet er tropisk, men modereres av høydene. Middeltemperaturen varierer fra ca. 23 °C langs Tanganyikasjøen til 20 °C på platåene og ca. 16 °C på de høyeste fjellskråningene. Årsnedbøren utgjør omkring 1200 mm på platåene og over 1400 mm øverst i randfjellene. Den avtar gradvis til ca. 750 mm ved Tanganyikasjøen. Det er to regntider, den lengste fra februar til mai.

Nesten all opprinnelig vegetasjon, løvskog og tresavanne, er borte. Mesteparten av jorden er dyrket opp eller brukes som beitemark. Det finnes enkelte rester av tresavannen, for øvrig er det utviklet en sekundær, menneskeskapt savanne, som til dels er overbeitet.

Dyreliv

Dyrelivet er rikt og variert. Av større pattedyr bør nevnes elefant, flodhest, kafferbøffel, skogsvin og penselsvin. Antilopene omfatter bl.a. kudu, vannbukk og skriftantilope. Primatfaunaen omfatter flere halvaper (potto, galagoer), marekatter og kolobusaper. Leopard og snikekatter (genetter, afrikasivett og manguster) er karakteristiske rovdyr.

Fuglelivet er meget rikt, bl.a. med mange gribber, ørner, perlehøns og frakoliner, isfugler, skjeggfugler, hornfugler, solfugler og vevere. Slanger og øgler (bl.a. kameleoner) er tallrike både i skogen og på savannen. Krokodiller lever i vassdragene.

Folketallet er beregnet til 6,2 millioner (2004), og årlig befolkningsvekst til ca. 2,2 %. Fødsels- og dødsratene er høye, henholdsvis 43,1 og 22,2 ‰ i årlig gjennomsnitt (1995–2000). Gjenomsnittlig levealder har i senere år sunket, og var i 2002 43 år for kvinner og 40,8 år for menn. Nedgangen i levealder skyldes bl.a. HIV/AIDS-viruset; i overkant av 8 % av befolkningen mellom 15 og 49 år er rammet.

Sykdommer som malaria, meslinger og influensa utgjør alvorlige helseproblemer, og i tillegg kommer utbredelsen av aids, som har økt meget raskt. De dårlige levekårene, som dels har sin bakgrunn i høy befolkningstetthet og medførende jordmangel, er blitt katastrofalt forverret av borgerkrig, med massakrer, flyktningestrømmer og matmangel.

Det finnes tre etniske hovedgrupper. Hutuene, jordbruksbefolkningen, teller ca. 85 % av befolkningen. Tutsiene, som tradisjonelt er kvegbrukere, utgjør ca. 14 % av befolkningen, mens knapt 1 % er pygmoide twa-folk. Motsetninger mellom hutuer og tutsier er et dominerende trekk ved landets moderne historie.

Gjennomsnittlig folketetthet er 223,8 personer per km2, og landet er et av Afrikas aller tettest befolkede land. Den store majoriteten av befolkningen bor på landsbygda. Største byer er hovedstaden Bujumbura og Gitega.
Religion

Omlag 80 % av befolkningen er kristne, hvorav en overveiende del tilhører den romersk-katolske kirke. Burundi har en erkebiskop og tre biskoper. Den anglikanske kirke har hovedsete i Uganda. Ca. 1,6 % er muslimer; resten av befolkningen er tilknyttet ulike tradisjonelle lokale religioner.

Kirundi (rundi) og fransk er offisielle språk, men også swahili blir benyttet i noen utstrekning som handelsspråk.

Burundi er et jordbruksland med begrensede naturressurser ut over gode forhold for jordbruk og husdyrhold. Landet har noen mineralforekomster, som bare i begrenset grad blir utnyttet, både pga. store avstander til utskipningshavner og den sikkerhetsmessige situasjonen. Borgerkrigen fra tidlig i 1990-årene har i stor grad påvirket Burundis økonomiske utvikling i negativ retning. Usikkerheten har ført til lavere investeringer i gruvedriften enn forventet og synkende produksjon både i industrien og jordbruket. Denne sitasjonen ble ytterligere forverret som følge av de økonomiske sanksjonene som ble innført mot landet i annen halvdel av tiåret. Disse var ment særlig å ramme den urbane eliten, som for en betydelig del består av tutsier, men indirekte har de – sammen med krigen som sådan – også bidratt til en betydelig negativ vekst i andre halvdel av 1990-årene. Sanksjonene rammet begge sektorer både ved mangel på importerte varer og hindre for eksporten, selv om sanksjonene i noen grad ble omgått gjennom smugling. Krig i nabolandet Kongo (tidl. Zaïre) fra midten av 1990-årene førte også til smugling av varer derfra, bl.a. mineraler utført illegalt – via Burundi.

Målt etter både økonomiske og sosiale indikatorer er Burundi ett av verdens fattigste land, og borgerkrigen i 1990-årene har i vesentlig grad forverret de økonomiske og sosiale forholdene i landet. Ved midten av 1990-årene ble det anslått at ca. 60 % av befolkningen levde i absolutt fattigdom, mot ca. 30 % før de alvorlige krigshandlingene i 1993. Som følge av disse ble ca. 15 % av befolkningen drevet på flukt, med stor negativ innvirkning på matproduksjonen – som igjen medførte økende under- og feilernæring. Samtidig ble helsetilbudene redusert og utbredelsen av HIV/AIDS tiltok – hvilket ytterligere bidrog til at den gjennomsnittlig forventede levealder har sunket siden tidlig i 1990-årene. Burundi er blant de land i Afrika som er hardest rammet av AIDS-epidemien.

Burundi er et svært tett befolket land, og jordmangel er et alvorlig problem, som også har bidratt til de sosiale problemene. Landet har en del mineralforekomster, men er fremfor alt et jordbrukssamfunn. Burundis økonomi er sterkt avhengig av det ene, dominerende eksportproduktet, kaffe, og dermed av de til enhver tid rådende priser for kaffe på verdensmarkedet. Te er landets nest viktigste eksportvare.

Burundi er sterkt avhengig av økonomisk støtte utenfra, også direkte budsjettstøtte, og de fremste bistandsytere er Belgia, Frankrike, Tyskland og Japan, samt EU og multilaterale organisasjoner. Fra 1986 ble et strukturtilpasningsprogram iverksatt etter avtale med Verdensbanken og IMF, med siktemål å redusere Burundis ensidige avhengighet av kaffeeksport.
Landbruk, fiske

Landbruket sysselsetter vel 90 % av de yrkesaktive og står for ca. 50 % av BNP. Matvekster som yams, maniok, ris, søtpoteter, bananer og bønner dyrkes på lavere skråninger; i høyere strøk dyrkes hirse, hvete og bygg. De viktigste eksportavlinger er kaffe og te; bomull ble en betydelig eksportartikkel ved slutten av 1980-årene, men produksjonen sank sterkt ved midten av 1990-årene. Satsing på sukkerproduksjon har skapt et mindre overskudd for eksport. Det meste av kaffeavlingen er arabica-kaffe, og ca. 1 mill. småbønder dyrker kaffe, som i 2000 stod for ca. 70 % av landets eksportinntekter. Samme år stod te for ca. 25 % av inntektene. Produksjonen, særlig av kaffe, har variert sterkt siden tidlig i 1990-årene, vesentlig som følge av borgerkrigen, samt pga. av prisutviklingen på de internasjonale markedene. I andre halvdel av 1990-årene ble kaffeproduksjonen rammet også av sanksjonene mot Burundi, selv om en del ble smuglet ut av landet. Inntektene fra kaffeeksporten sank mot et lavmål på om lag 30 mill. dollar i 1999; ved siden av krigen bidrog også tørke til å redusere avlingene. Beitemarker dekker 1/3 av arealet, og husdyrholdet er betydelig hos tutsiene, med storfe og geiter for kjøtt og melk, samt sauer. Avkastningen er imidlertid lav, i det kvantitet gir kveget sosial betydning. Tidlig i 1990-årene var likevel huder en betydelig eksportartikkel, men krigen har rammet også husdyrholdet.

Burundis skoger er sterkt presset av manglende areal, og bruk av ved som brensel.

Tanganyikasjøen er fiskerik og det foregår et betydelig småfiske, som imidlertid har liten nasjonaløkonomisk betydning. Også fiskeriene ble sterkt redusert i 1990-årene, grunnet sikkerhetssituasjonen.

Burundi har en del påviste mineralforekomster, men ressursene er ennå ikke fullt ut kartlagte, og de utnyttes bare i liten grad. Landet har en av verdens rikeste forekomster av vanadium, og betydelige reserver av nikkel. Det utvinnes noe gull, tungsten og colombotantalitt, men en vesentlig andel av gullet som eksporteres fra Burundi stammer fra Kongo (tidl. Zaïre) og Tanzania. Det er påvist petroleum i Tanganyikasjøen og i Ruzizidalen, uten at utvinning er igangsatt. Flere prosjekt for mineralutvinning ble i 1990-årene utsatt pga. sikkerhetssituasjonen.

Industrien er svært beskjeden og utviklingen hemmes bl.a. av den lange avstanden til havner, samt av borgerkrig og sanksjoner i 1990-årene. Det lokale marked er for lite for å danne basis for annet enn begrenset lettindustri, som vesentlig består av foredling av lokale råvarer for innenlandsk konsum. Noe tømmertilvirking finner også sted. Vannkraften i Ruzizi er bygd ut i samarbeid med Kongo, men Burundi er en netto importør av elektrisitet.

Utenrikshandel

Burundi har et stort underskudd på handelen med utlandet. Landet har vært sterkt avhengig av den ene dominerende eksportartikkelen kaffe, men fra slutten av 1980-årene har også te blitt en viktig inntektskilde. Storbritannia og Tyskland er de største markeder for eksporten. Mest import kommer fra Belgia og Frankrike, Zambia og Tanzania.

Burundis utenrikshandel er hemmet av den geografiske beliggenheten midt i Afrika, med store avstander til havner ved havet – som også medfører transport gjennom ett eller flere naboland. Tradisjonelt er de viktigste havnene Dar-es-Salaam (Tanzania) og Mombasa (Kenya), som ligger hhv. 1400 og 2000 km fra Bujumbura. Mesteparten av transporten skjer tradisjonelt over sjøen til Tanzania, samt i noen grad til Kongo (Zaïre), og landeveien via Rwanda og Uganda til Kenya. Bl.a. som følge av nabolandenes sanksjoner fra midten av 1990-årene, så Burundi på alternative handelsruter, særlig via Zambia til Durban i Sør-Afrika.

Burundi har ingen jernbane, men planer for en tilknytning av Burundi og Rwanda til jernbanen fra Mombasa i Kenya til Kampala i Uganda, samt Kigoma i Tanzania, ble presentert i 1987 – uten å bli satt ut i livet. Veinettet er tett, men av dårlig standard. Tanganyikasjøen er en svært viktig del av Burundis transportsystem. Bujumbura er, sammen med Rumonge og Nyabisindu, viktigste havneby ved Tanganyikasjøen. Storparten av utenrikshandelen går med skip over Tanganyikasjøen, enten sørover til Kigoma i Tanzania og derfra med jernbane til Dar-es-Salaam, eller vestover til Kalemie i Kongo (tidl. Zaïre), og derfra med jernbane og elvetransport til Matadi. Bujumbura har internasjonal lufthavn.

Skole og utdanning

Offisielt har landet 6-årig obligatorisk grunnskole. Andelen av barn som går i grunnskolen var ca. 65 % i 2000. I 2000 gikk ca. 10 % av aldersgruppen i videregående skole. Nasjonalspråket kirundi (rundi) er undervisningsspråk. Fransk introduseres i 3. klasse, og fransk er undervisningsspråket fra 5. klasse. Ca. 52 % av befolkningen anslås å være analfabeter (2000).

Landet har et universitet i Bujumbura, grunnlagt 1960.
Massemedia

Burundi har én avis på fransk, den statskontrollerte Le Renouveau du Burundi (opplag ca. 20 000), som utgis av partiet UPRONA. Den utkommer tre dager i uken. Det statlige kringkastingsselskapet Radiodiffusion et Television Nationale du Burundi (tidligere Voix de la Révolution) sender radioprogrammer på fransk, engelsk, kirundi og swahili. Radiosendinger startet 1960, fjernsynssendinger 1985. 1996 startet en EU-finasiert privat radiostasjon, Radio Umwizero (Radio Håp), sendinger med formål å bidra til nasjonal forsoning.

Tutsiene, hutuene og twa-folket har hver sine egne musikktradisjoner som utgjør grunnelementene i Burundis musikk. Tromme-ensembler, ingoma, med 24 trommer i en halvsirkel rundt en tromme i midten, er vanlig. Musikken bygger på en femtoneskala, og i sangen forekommer finere skalainndelinger som kan tyde på arabisk innflytelse, særlig blant tutsiene. Det viktigste strengeinstrumentet er inanga, en traug-formet zither, brukt både som soloinstrument og til å akkompagnere sang med. Musikkbue, én-streng fele, likembe (mbira eller tommelpiano) og fløyter er også vanlige. Sangen er mest enstemmig, men twa-folket har en rik vokalpolyfoni med innslag av jodle-effekter som også finnes blant andre pygméfolk i Afrika.

Burundi ble selvstendig 1962 og har siden 1966 hatt en republikansk og enhetsstatlig forfatning. Statsstyret har vært preget av stor ustabilitet, med stadige statskupp og i perioder brutal borgerkrig. En overgangsgrunnlov fra 2001 ble i 2004/05 erstattet av en ny overgangsgrunnlov. Ifølge denne er statsoverhodet er en president valgt i allmenne valg for fem år; den første presidenten etter overgangen ble imidlertid valgt av nasjonalforsamlingen i 2005. Presidenten er også regjeringssjef og har to visepresidenter. En av visepresidentstillingene og 60 % av ministerpostene er forbeholdt hutuene, landets største folkegruppe; de øvrige 40 % av regjeringspostene og den andre visepresidentstillingen er forbeholdt tutsiene. Minst 30 % av regjeringsmedlemmene må være kvinner. Lovgivende makt er lagt til en lovgivende forsamling med to kamre – et senat med 49 medlemmer (hvorav 34 valgt av etnisk balanserte valgmannskorps i landets 17 provinser) og en nasjonalforsamling med minst 100 medlemmer (118 etter valget i 2005) valgt for fem år. Regelen om minst 30 % kvinner gjelder for begge kamre, mens 60:40-fordeling mellom hutuer og tutsier gjelder for nasjonalforsamlingen, som dessuten har tre plasser forbeholdt twa-folket, en etnisk minoritet.

Administrativt

Som førsteinstansretter er det 17 provinsretter og 123 mindre landsbydomstoler. Det er tre appellretter og en høyesterett. I tillegg har landet en handelsdomstol, en arbeidsrett og en forvaltningsdomstol. Etter den nye forfatningen skal et friere domstolsvesen bygges opp, men borgerkrigen har ført til at rettsvesenet ikke fungerer. Lovverket bygger på tyske og belgiske forbilder.

Burundi er bebodd av tre folkegrupper, og forholdet mellom dem har dominert landets historie. Urbefolkningen er twa-folket (pygmeer), et jeger- og samlerfolk, som teller ca. én prosent av befolkningen. Twa-folket (også kalt batwa) finnes i skogområdene i Ekvatorial-Afrika og ansees for å være etterkommerne av skogenes urfolk. Gjennom folkevandringer siste tusenår ble batwa gradvis fordrevet, først av bofaste jordbrukere som slo seg ned bl.a. i området som i dag utgjør Burundi. Denne gruppen er senere kjent som hutu (bahutu, wahutu), og utgjør ca. 85 % av befolkningen i Burundi. Den tredje gruppen, tutsi (batutsi, watutsi) innvandret på 1400-tallet, teller ca. 14 % og har tradisjonelt mest drevet med kvegdrift.
Hutu og tutsi

Det finnes forskjellige versjoner av historien til folkegruppene hutu og tutsi, og ulik tilnærming til denne historien har sterke politiske overtoner, knyttet til konflikten i både Burundi og Rwanda. De to gruppene betegnes ofte i etniske termer, men de deler de fleste trekk som vanligvis danner etniske skiller; samme språk, religion og kultur. Heller ikke økonomiske eller fysiske forhold skiller gruppene. Tutsier er tradisjonelt fremstilt som en overklasse, og hutuene som underordnet. Tutsier er beskrevet som høyreiste og av semittisk herkomst, etter sagnet innvandret fra Abyssinia, mens hutuer er lavere og tilhørende bantuene. Noen tydelig fysisk forskjell finnes dog ikke, og det er påpekt at det mer er på et sosialt nivå – og i form av identitet – at de to fremstår som forskjellige grupper. I førkolonial tid hadde hutuer og tutsier ulik status i samfunnet – bl.a. knyttet til hvorvidt de var jordbrukere eller kvegdrivere, samt deres posisjon i føydalsamfunnet. Burundi var et føydalt samfunn med en konge, mwami, ved makten. Kongen var selv tutsi, men hadde direkte forbindelser til begge folkegruppene. Mellom kongen og massene fantes en egen adelsklasse, ganwa, som også besto av tutsier – men som var hevet over både hutu og tutsi, og twa. Konflikter i det førkoloniale samfunnet var vesentlig knyttet til maktkamper i ganwa og innad i tutsi-dynastier – bl.a. mellom Bezi og Batare; ikke mellom hutu og tutsi. Den sterke stillingen til mwami forente de ulike gruppene innen kongedømmet. Under ganwa var det en kompleks sosial og politisk struktur som involverte både tutsier og hutuer på alle nivå, og som bidro til at skillet mellom de to gruppene var utydelig. Skillet var heller ikke så mye etnisk som sosialt; i vesentlig grad knyttet til det politiske hierarki innenfor kongedømmet. Det fant også sted giftermål mellom hutuer og tutsier, og hutuer kunne – gjennom retten til å eie kveg – avansere på en sosial stige og bli tutsier. En familie kunne bevege seg fra én sosial gruppe til den andre over tid, avhengig av dens endrede politiske og økonomiske situasjon. Begrepene hutu og tutsi, brukt for å plassere folk i en sosial kontekst, hadde også til dels forskjellig betydning til forskjellige tider – og i ulike sammenhenger.

Et tydelig og institusjonalisert skille mellom hutu og tutsi som to forskjellige folkegrupper – basert på etniske definisjoner – ble etablert i kolonitiden. Både den tyske og belgiske koloniadministrasjonen fant det formålstjenlig å etablere et skille, for å sette forskjellige grupper opp mot hverandre. Mange av mytene rundt hutu og tutsi som atskilte etniske grupper, ble skapt som stereotyper omkring forrige århundreskifte, understreket bl.a. av den etniske klassifisering i identifikasjonspapirene alle måtte bære. Kolonimakten knyttet særlige bånd til tutsiene, som ble favorisert på bekostning av hutuene. Dette, samt fremstillingen av tutsiene som et krigerfolk som hadde lagt under seg hutuene da de innvandret nordfra, forsterket bildet av tutsiene som herskerklasse og hutuene som tjenerklassen.

N’tare Rushati regnes som grunnleggeren av det sentraliserte kongedømmet Burundi på 1500-tallet. I kjølvannet av arabiske slavehandlere kom europeiske handelsmenn og misjonærer til Burundi på 1800-tallet, og landet ble i 1899 lagt inn under Tysk Øst-Afrika, som også omfattet Rwanda og Tanganyika. Dagens Burundi og Rwanda ble styrt som ett område, Ruanda-Urundi, til selvstendigheten i 1962. 1916 ble området inntatt av belgiske styrker og kom under Belgia. Etter en overenskomst med Storbritannia i 1919 opprettholdt Belgia sin kontroll med territoriet, og 1923 ble Ruanda-Burundi mandatområde under Folkeforbundet, med Belgia som tilsynsland; fra 1946 ble det et forvaltningsområde under FN. Mesteparten av tiden ble Ruanda-Burundi administrert sammen med kolonien Belgisk Kongo. Administrert på vegne av Folkeforbundet og FN, og ikke som en koloni, styrte belgierne gjennom lokale makthavere, gjennom en videreføring av de allianser tyskerne hadde innført, fremfor alt med tutsi-klaner.

Først i 1950-årene ble partipolitisk virksomhet tillatt, i tråd med FNs forutsetninger for administreringen av området, og flere grupperinger vokste frem. De to dominerende partiene var Union pour le progrès national (UPRONA) og Parti démocrate chrétien (PDC) – ledet av hver sin del av ganwa, og det første mer radikalt enn det andre. Den belgiske administrasjonen foretrakk PDC, noe som styrket UPRONAs stilling som det virkelige nasjonalistpartiet. I september 1961 ble det under FN-oppsyn avholdt valg, som ble vunnet med klart flertall av UPRONA, ledet av prins Louis Rwangasore, kongens eldste sønn. Rwangasore ble etter valget utnevnt til statsminister, men ble myrdet like etter. Sammen med hutu-revolusjonen i nabolandet Rwanda i 1959 bidro dette til den fremvoksende polarisering mellom hutu og tutsi i Burundi, og en periode preget av politisk vold satte inn.
Selvstendigheten

Ved selvstendigheten 1. juli 1962 ble Ruanda-Urundi delt i dagens to stater: republikken Rwanda i nord og kongedømmet (siden 1966 republikken) Burundi i sør. Burundis statsoverhode ble mwami Mwambutsa 4. Monarkiet spilte en viktig samlende rolle. Kongen tilstrebet en balanse mellom hutuer og tutsier i regjeringen, men maktforholdet forble skjevt, bl.a. ved at de viktigste statsbærende institusjoner, hæren og byråkratiet, i utstrakt grad var dominert av tutsier. Dette bidro til økt polarisering mellom hutuer og tutsier, og monarkens sterke posisjon kunne ikke forhindre opptrapping av volden.

En nystartet tutsi-ledet ungdomsorganisasjon, Jeunesse revolutionaire rwagasore (JRR), sto bak opptøyer rettet mot hutuer i 1962. I 1965 ble statsminister Pierre Ngendandumwe, en hutu, myrdet av en tutsi-flyktning fra Rwanda. Hutuene vant samme år valget klart, men en ganwa ble utpekt til ny statsminister, og reformer i styringssettet reduserte hutuenes innflytelse. Svaret var et kupp iscenesatt av hutu-soldater i oktober 1965, og statsministeren ble drept. Opprøret ble raskt slått ned av andre deler av hæren, under tutsi-ledelse, og kuppmakterne – samt flere hutu-politikere – ble henrettet.

Nær hele den politiske hutu-eliten ble drept, sammen med flere tusen sivile, både hutuer og tutsier. I juli 1966 ble kong Mwambutsa, som hadde reist i eksil, avsatt av sin sønn Charles Ndizi, som tok tittelen Ntare 5 og utnevnte kaptein Michel Micombero til statsminister. Fire måneder senere gjorde Micombero statskupp, avsatte kongen og proklamerte republikken Burundi.

Nye utrenskninger av hutuer blant offiserer og politikere forrykket ytterligere den tilstrebede balansen, og tutsiene dominerte. I 1972 forsøkte en gruppe hutuer å ta makten gjennom et kupp, men mislykkes. Kuppforsøket medførte massedrap av tutsier rundt hovedstaden, og ble besvart med en massakre av hutuer i regi av den tutsi-dominerte hæren, hvor kanskje så mange som 150 000–200 000 ble drept; rundt 200 000 flyktet til Kongo, Rwanda og Tanzania.

Micombero ble gjenvalgt som president i 1974, men ble avsatt i et kupp i 1976, ledet av oberst Jean-Baptiste Bagaza. I 1987 ble Bagaza avsatt i et militærkupp og etterfulgt av major Pierre Buyoya, med tiltagende undertrykking av all opposisjon. Buyoya støttet seg på de samme deler av tutsi-hierarkiet som sin forgjenger, som også dominerte hæren. 1988 ble en omfattende regjeringsendring foretatt, med, for første gang, et flertall av hutuer. Men hutuenes krav om større innflytelse i hæren ble ikke innfridd. Etter at en gruppe hutuer drepte flere hundre tutsier nord i Burundi i 1988, massakrerte hæren rundt 20 000 hutuer. Senere samme år ble en hutu utpekt som statsminister. I 1989 fant flere kuppforsøk sted, iscenesatt av tilhengere av den avsatte president Bagaza.

Spenningen mellom hutuer og tutsier vedvarte, bl.a. gjennom voldelige sammenstøt i Bujumbura og andre steder i landet i 1991, men en demokratiseringsprosess tidlig i 1990-årene førte langt på vei til forsoning. En bredt sammensatt kommisjon la i 1990 frem et charter for nasjonal enhet, som ble vedtatt i folkeavstemning 1991, men avvist av eksil-partiet Parti de libération du peuple Hutu (Palipehutu). En ny folkeavstemning 1992 vedtok en grunnlov basert på flerpartistyre, og frie valg ble avholdt i 1993. Det ble vunnet av det hutu-baserte Front pour la démocratie au Burundi (FRODEBU), som så dannet regjering med UPRONA i opposisjon. Melchior Ndadaye fra FRODEBU ble valgt til president, foran Buyoya, som stilte for UPRONA. For første gang ble Burundi styrt av representanter for hutuflertallet, både gjennom presidentembetet og parlamentet – uten at tutsiene helt mistet sin innflytelse, bl.a. ved å inneha statsministerposten.

President Ndadaye ble myrdet da en gruppe tutsi-offiserer i oktober 1993 forsøkte å gripe makten. Kuppet mislykkes, men førte til omfattende voldshandlinger der så mange som 25 000–50 000 mennesker kan ha blitt drept. I tillegg flyktet tre kvart million mennesker ut av landet, de fleste til Rwanda. Som ny president valgte nasjonalforsamlingen Cyprien Ntaryiamira fra FRODEBU, som tiltrådte 1994. Bare to måneder senere omkom han på vei hjem fra regionale fredsforhandlinger i Tanzania, da flyet hans ble skutt ned over Rwanda – den hendelsen som startet folkemordet i nabolandet. Nasjonalforsamlingens president, FRODEBU-lederen Sylvestre Ntibantunganya, tok over som statssjef.

Arbeidet med å bilegge konflikten holdt frem til tross for disse hendelsene, og inkluderte bl.a. konstitusjonelle endringer med sikte på å etablere en maktbalanse mellom de to største folkegruppene. Samtidig ble det fremforhandlet en avtale mellom de to største partiene, FRODEBU og UPRONA, som tok sikte på en mer balansert fordeling av sentralmakten. Denne avtalen fra september 1994 gav 55 % av stillingene som ministre, guvernører og ambassadører til 1993-valgets vinner, FRODEBU; resten til UPRONA og dets allierte. Tutsidominansen i de væpnede styrker ble opprettholdt. Et nasjonalt sikkerhetsråd ble opprettet ved grunnlovsendringen.
Borgerkrig

Konflikten fortsatte med hyppige voldshandlinger både fra regjeringshæren og militsgrupper. Overgrepene mot sivilbefolkningen tiltok i styrke høsten 1995 og vinteren 1996. Etter folkemordet i Rwanda våren 1994 tiltok spenningen også i Burundi, bl.a. som følge av at 200 000 rwandiske hutu-flyktninger slo seg til der. Fra 1995 spredde konflikten seg til alle deler av Burundi og utviklet seg til en borgerkrig med flere aktører på begge sider. Dominerende blant hutu-gruppene var Forces pour la défence de la démocratie (FDD), den væpnede grenen til Conseil national pour la défence de la démocratie (CNDD) samt Palipehutu-militsen Forces nationales pour la libération (FNL). Militsgrupper ble dannet også på tutsi-siden, bl.a. Front national pour la libération du Burundi (FNLB) og Parti pour le redressement national (PARENA). Det er antatt at hutu-militsen fikk våpen bl.a. fra Interahamwe-militsen i Rwanda. Enkelte av tutsi-gruppene samarbeidet med og ble i noen grad utstyrt av regjeringshæren.

Høsten 1993 vedtok Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) å sende en gruppe militære observatører for å overvåke situasjonen i Burundi. FN sendte samme år en politisk misjon, ledet av den norske diplomaten Martin Huslid, til landet. Fredsinitiativ både fra EU, USA og Norge førte ikke frem, og først i 2004 ble en FN-styrke satt inn i Burundi. Da hadde en fredsprosess på regionalt nivå etter initiativ fra FN, vedvart siden høsten 1995, med megling ved Tanzanias tidligere president Julius Nyerere. Etter dennes død i 1999 tok Sør-Afrikas tidligere president Nelson Mandela over som meglingsmann.

I juni 1996 grep de væpnede styrker makten, og tidligere president Pierre Buyoya ble nytt statsoverhode. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og politiske partier forbudt. Buyoya førte en politikk for å gi hutuene større innflytelse; forhandlinger strandet på at tutsiene ikke ville oppgi sin avgjørende posisjon i de væpnede styrker. En grunnlovsendring i 1998 styrket forsoningsarbeidet og utvidet bl.a. nasjonalforsamlingen for å gi rom for en bredere sammensetning. Statsministerposten ble fjernet til fordel for to visepresidentstillinger, hvorav den ene reservert for hutuene. Flere forhandlingsrunder og våpenhviler i andre halvdel av 1990-årene førte ikke frem. I 1999 gikk flere mindre tutsi-partier sammen med UPRONA og FRODEBU i et nytt parti, Convention nationale pour la paix et la reconciliation (CNPR). Enkelte hutugrupper slo seg sammen i Union pour la liberation nationale (ULINA). Etter nye forhandlinger ledet av Mandela ble det 2001 undertegnet en overenskomst om et overgangsstyre. Den innebar bl.a. at tutsier og hutuer skulle bekle presidentposten i perioder av 18 måneder hver, med tutsien Buyoya som president og hutuen Domitien Ndayizeye som visepresident. Sistnevnte tok over som president 2003. Et overgangsparlament ble innsatt i januar 2002, et nytt senat trådte sammen i februar.

Avtalen ble overvåket av en afrikansk fredsstyrke, og sørafrikanske soldater ble satt inn i oktober 2001. Våpenhvilen ble gjentagne ganger brutt, med nye kamper i 2003. En ny avtale ble inngått i oktober 2003, etter mekling under ledelse av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki. Opprørerne fikk gjennomslag for kravet om en bredere sammensatt armé, med integrering av sine soldater, samt et større antall posisjoner i regjering og parlament. Den ene av de to store militsgruppene som ikke hadde undertegnet 2001-avtalen, CNDD-FDD, undertegnet i november 2003, mens den andre, Palipehutus Force nationales pour la libération (FNL) fortsatte sine militære aksjoner, til den erklærte våpenhvile i april 2004. OAUs fredsstyrke ble i 2003 erstattet av den første styrke fra Den afrikanske union (AU): African Mission in Burundi (AMIB) med 2870 soldater, de fleste fra Sør-Afrika, resten fra Etiopia og Mosambik. AMIB ble satt inn i påvente av en senere fredsstyrke fra FN. Denne, United Nations Operation in Burundi (ONUB), tok over etter AMIB i juni 2004.

Under en større operasjon 1997–98 styrket hæren sin makt gjennom å tvangsflytte store deler av sivilbefolkningen til leire, under påskudd av å beskytte dem fra hutu-militsen. Motstandere av politikken anførte at tvangsflyttingen dels hadde til hensikt å avskjære hutu-militsens kontakt med sivilbefolkningen, dels at den ville gi regjeringsstyrkene friere spillerom i sine angrep mot militsen.

Borgerkrigen i Burundi har hatt dramatiske menneskelige og sosiale følger, ikke minst ved at mange har flyktet fra sine hjem. På det meste, ved årsskiftet 1999/2000, var ca. 900 000 mennesker internt fordrevet i Burundi, ca. 290 000 levde som flyktninger i nabolandene; i tillegg har ca. 200 000 av dem som flyktet i 1970-årene, slått seg ned i Tanzania. Burundi har også vært mottaker av flyktninger fra nabolandene, fremfor alt Rwanda og Kongo (Zaïre). I 2003 var det ca. 40 000 flyktninger fra Kongo (Zaïre) i Burundi. Det er anslått at nærmere 300 000 mennesker er blitt drept som følge av konflikten i Burundi, hvorav to tredeler i 1990-årene; det store flertall sivile. Både regjeringshæren og de ulike militsgruppene har vært delaktige i grove brudd på menneskerettighetene.
Utenrikspolitikk

Burundi har opprettholdt nære politiske og økonomiske forbindelser til Belgia etter selvstendigheten, samtidig som landet er blitt knyttet til Frankrike og samarbeidet mellom franskspråklige stater. I 1996 sa Frankrike imidlertid opp sin militære samarbeidsavtale med Burundi. Landet har av historiske, kulturelle, politiske og geografiske årsaker et særskilt forhold til Rwanda, og har vært direkte og indirekte trukket inn i konflikten der. I 1990-årene ble Burundi også part i borgerkrigen i nabolandet Kongo (Zaïre), hvor en dimensjon ved konflikten også er knyttet til etnisitet, beslektet med motsetningene i Burundi og Rwanda. Begge statene, samt Uganda, har spilt en aktiv rolle i borgerkrigen i Kongo, som støttespillere til ulike opprørsbevegelser i det østlige Kongo. Konflikten her utviklet seg på midten av 1990-årene til en flernasjonal krig, hvor Burundi lenge benektet deltakelse. Landets involvering skjedde dels gjennom samarbeid mellom burundisk og rwandisk hutu-milits, og dels ved at de to nabolandenes regjeringsstyrker har gått sammen om aksjoner mot militsen. Burundi skal også ha mottatt militær hjelp fra Rwanda, samtidig som burundisk hutu-milits skal ha mottatt våpenhjelp fra Rwandas Interahamwe-milits. Enheter fra denne, samt den tidligere rwandiske regjeringshæren, skal ha etablert baser i Burundi. Den burundiske militsen etablerte på sin side baser i Kongo i ly av borgerkrigen der, men mistet disse 1996. Burundi sendte, i likhet med Rwanda og Uganda, soldater til det østlige Kongo høsten 1999, da opprørsgrupper der tok opp igjen kampen mot president Laurent Kabila. Burundiske sikkerhetsstyrker skal også ha gjennomført flere aksjoner på tanzaniansk territorium, for å angripe opprørere som har søkt tilflukt der. Bl.a. gjennom den tutsi-dominerte regjeringen i Rwanda, har det burundiske regimet gode forbindelser til Uganda.

Uganda og Tanzania spilte en sentral regional rolle i bestrebelsene på å bilegge konflikten i Burundi, bl.a. gjennom medvirkningen til Tanzanias tidl. president Julius Nyerere som mekler. Da Nelson Mandela overtok mekleroppgaven, ble Sør-Afrika en viktig aktør i Burundi, også gjennom å sende fredssoldater dit.