Burkina Faso, republikk i Vest-Afrika, i innlandet. Burkina Faso er et forholdsvis ressursfattig land, og størstedelen av befolkningen er sysselsatt i landbruket. På grunn av et tørt klima, og flere tørkeperioder, er ikke landet selvforsynt med jordbruksvarer. Kvegdrift er utbredt, og kjøtt er en av landets viktigste eksportvarer.
Burkina Faso ble selvstendig fra Frankrike i 1960, under navnet Øvre Volta (Haute Volta). Nåv. navn fra 1984.
Navnet Burkina Faso er et ord fra moré (mossi) og betyr ‘de oppriktige (eller ærlige) menns land’.
Det meste av landet er et 200–300 m høyt grunnfjellsplatå. Platået, som har svak helning mot sør, er gjennomskåret av elvene Nakambe (Hvite Volta), Nazinon (Røde Volta) og Mouhoun (Svarte Volta). Den sørvestlige del av landet består av opptil 700 m høye sandsteinsplatåer som mot øst og sørøst avgrenses av en 150 m høy brattkant, Falaise de Banfora. Høyeste fjell er Tena Kourou, 747 moh. lengst i vest. I nord er landet en del av Sahel-beltet med halvørken og tørr savanne. Store områder er dekket med ufruktbar sand- og laterittjord.
Klima
Klimaet er tropisk, med en utpreget tørkeperiode. I sør varer tørketiden fra desember til februar, og den årlige nedbørmengde er ca. 1200 mm. Lenger mot nord blir tørketiden lengre, fra november til april, og årsnedbøren minsker. Ouagadougou får 900 mm, lengst i nord synker nedbøren til ca. 400 mm årlig. Temperaturene er høye, særlig i slutten av tørkeperioden. Ouagadougou har 33 °C i middeltemperatur i april (varmeste måned), og 25 °C i januar (kaldeste måned).
Vegetasjonen varierer fra fuktig savanne i sør til tornekratt og steppe i nord. Savannen er gresskledt i den fuktige årstiden, men tørker inn i den tørre perioden.
Rikt dyreliv, de største pattedyrene er elefant, flodhest og kafferbøffel. Dessuten mange antilopedyr, bl.a. duikere, gaseller, vannbukker og kuantilope. Primatene omfatter galagoer (halvaper), marekatter og rødbavian. Løve, leopard, serval og flere mindre kattedyr forekommer.
Blant de mange karakteristiske fuglene på savannen bør nevnes gribber, ørner, frankoliner, bietere, råker, musfugler, lerker og vevere. Mange slanger og øgler finnes også på savannen, krokodiller i elvene. Tsetsefluen er spesielt vanlig i den sørøstre del av landet.
Folketallet er beregnet til ca. 13,6 mill. (2004), årlig befolkningstilvekst til 2,5 % (1991–2001) og middellevealder til 42,6 år for kvinner og 40,6 år for menn. Fødselsraten var i perioden 1995–2000 49,1 ‰ og dødeligheten 17,9 ‰. Spedbarnsdødeligheten er høy, 100 per 1000 levendefødte; dette er likevel en nedgang i forhold til første del av 1990-årene (208 per 1000). De sosiale forholdene gjenspeiler landets posisjon som et av de fattigste i verden, med lav forventet levealder og mange som dør av sykdommer som meslinger, malaria og stivkrampe. De fleste innbyggerne bor på landsbygda, i samfunn med gamle og sterke tradisjoner som av og til kan stå i veien for helsemessige forbedringer, f.eks. blir en høy andel av kvinnene omskåret. Kun drøye 50 % av befolkningen har tilgang på rent vann. 6,5 % av befolkningen mellom 15 og 49 år var i 2001 smittet av HIV/AIDS.
Landets befolkning spiller en viktig rolle i det vestafrikanske flyttemønsteret. Mange drar på sesongarbeid til nabolandene, særlig Elfenbenskysten og Ghana; anslagsvis 1 mill. er til enhver tid fremmedarbeidere i utlandet. Disses inntekter er av stor betydning for landets økonomi.
Befolkningen er meget sammensatt, med et stort antall etniske grupper. Den største gruppen i landet er mossi i de sentrale og nordlige landsdelene, som utgjør nær halvparten av befolkningen. Språklig og kulturelt beslektet med mossi er bl.a. lobi og bobo (begge ca. 7 % av befolkningen) samt gurma (gourmantche, 5 %). Fulani (peul) utgjør ca. 10 % av befolkningen og lever særlig som kvegnomader i de nordlige grensestrøkene. Drøye 3 % av befolkningen er tuareger.
Med en gjennomsnittlig folketetthet på 49,5 personer per km2 er Burkina Faso et folkerikt land etter afrikanske forhold. Tettest befolket er områdene rundt Ouagadougou. Drøye 80 % av befolkningen er bosatt i landdistriktene, men bybefolkningen vokser raskt. Største byer er hovedstaden Ouagadougou og Bobo Dioulasso.
Religion
Muslimene utgjør omlag 50 % av befolkningen, 40 % tilhører afrikanske religioner. De resterende 10 % er kristne – de fleste medlemmer av Den katolske kirke.
Offisielt språk er fransk. Flertallet av befolkningen snakker mossi, og diula er mye brukt som handelsspråk. Begge disse samt størsteparten av minoritetsspråkene i landet hører til gurspråkene, også kalt volta-gruppen, i språkfamilien niger-kongo.
Burkina Faso er et jordbruksland med begrensede naturressurser i Vest-Afrikas tørre Sahel-belte. Klimatiske forhold, med uregelmessig regnfall og gjennomgående mangel på vann, legger ikke forholdene til rette for jordbruk i stor skala, og størstedelen av produksjonen skjer med tradisjonelle metoder – vesentlig for lokalt forbruk. Landet har flere kjente mineralforekomster, men bare en liten del utvinnes. En generelt mangelfullt utbygd infrastruktur, og den store avstanden til hav og havner, er et hinder for så vel gruvedrift som industri. I flere perioder har Burkina Faso vært rammet av alvorlig tørke, som har redusert både jordbruksproduksjonen og husdyrholdet.
Burkina Faso er et av Afrikas økonomisk sett minst utviklede land, med begrenset utsikt for økonomisk vekst. Naturgitte forhold begrenser mulighetene for både landbruk og industri, og landet er derfor sterkt avhengig av sysselsettingsmuligheter i nabolandene og utenlandsk bistand. Rundt to millioner burkinere arbeider i nabolandene, de fleste som landarbeidere, og de pengene disse sender hjem, er en viktig inntektskilde for landet. Politiske forhold i disse landene, fremfor alt Elfenbenskysten, påvirker mulighetene for sysselsetting og overføring. Utenlandsk utviklingshjelp er også en vesentlig inntektskilde; blant de viktigste bistandsytere er Frankrike, Tyskland, Nederland og Danmark, samt EU og andre multinasjonale organer. Dette og skiftende klimatiske forhold påvirker i vesentlig grad de økonomiske resultatene, som derfor kan variere sterkt fra ett år til et annet.
I 1990-årene gjennomførte Burkina en strukturtilpasningspolitikk, og mot slutten av tiåret ble en ny fase i privatiseringen av statseid næringsliv iverksatt. Devalueringen av den vestafrikanske valuta CFA, som også Burkina Faso er tilknyttet, med 50 % i 1994, styrket eksporten, men gjorde importen dyrere – og medførte svekket kjøpekraft for den vanlige innbygger.
Landbruk
Landbruk er hovednæringen og sysselsetter et stort flertall (vel 90 %) av befolkningen, men står for bare i underkant av 40 % av BNP. Store deler av totalarealet ligger i en tørr sone, med uregelmessig nedbør og begrensede grunnvannressurser, og er lite egnet til jordbruk. Jordbruksproduksjonen skjer i hovedsak på småbruk uten kunstig vanning, og er i all hovedsak for lokalt konsum. Svakt utbygd infrastruktur bidrar til at det er vanskelig å få avsatt produktene. Bomull overtok i 1990-årene posisjonen som landets viktigste eksportartikkel, etter jordnøtter. Som følge av betydelige investeringer både fra regjeringen og internasjonal bistand, utgjorde bomull tidlig på 2000-tallet godt over halvparten av samlet eksportverdi. Det dyrkes durra i sør og hirse i nord, samt mais, ris, yams, taro og maniok. Det er også satset på produksjon av karité-nøtter, cashewnøtter og sukker. Husdyrhold er viktigste næringsvei i de store og tynt befolkede områdene i nord og øst, og drives delvis som nomadebruk. Kjøtt, huder og skinn er viktige eksportvarer, og stod i 2001 for nær 20 % av eksportverdien; en betydelig del eksporteres uoffisielt.
Bergverk, industri
Burkina Faso har en del kjente mineralforekomster, bl.a. av gull, sølv, mangan, bauxitt, sink, bly, nikkel, titan, vanadium og bly, men disse har bare i liten grad blitt utnyttet. Dette skyldes både høye utvinningskostnader og prisene på de internasjonale markeder, samt de lange transportavstandene til utskipingshavnene. Rundt 2000 førte urolighetene i nabolandet Elfenbenskysten, med Burkinas viktigste utskipingshavn, til ytterligere vanskeligheter for eksport. Gull utvinnes særlig i Poura i den det vestlige/sentrale del av landet, og eksporteres. Utvinningen av manganforekomstene ved Tambao ble påbegynt først i 1993, men stanset igjen i 1998 grunnet transportproblemer.
Industrien er lite utviklet, og er vesentlig konsentrert om Bobo-Dioulasso og Ouagadougou. Størstedelen av industriproduksjonen er næringsmidler for lokalt konsum, basert på foredling av lokale råvarer. Tekstilindustrien, etablert først i 1970-årene, produserer også for eksport. I Ouagadougou finnes en sementfabrikk. Industrien fikk en mindre oppsving som følge av devalueringen i 1994, med økt produksjon for å erstatte importerte varer.
Utenrikshandel
Burkina Faso har begrenset eksportproduksjon og et betydelig underskudd i sin handel med omverdenen. Landet er avhengig av økonomisk bistand, samt pengeoverføringer fra burkinere som arbeider i nabolandene. Det utføres fremfor alt bomull, karité-nøtter, jordnøtter (peanøtter), kjøtt, kveg, huder og skinn, samt noe gull. Først på 2000-tallet var Frankrike, Elfenbenskysten og Belgia viktigste kjøpere av landets eksportvarer. Importen kom vesentlig fra Elfenbenskysten og Frankrike. En stor del av utenrikshandelen går over havnen i Abidjan i Elfenbenskysten. Det foregår en ikke ubetydelig smugling av varer.
Samferdsel
Av vital betydning for landets utenrikshandel er jernbanen mellom Abidjan i Elfenbenskysten og Ouagadougou gjennom Bobo Dioulasso, med forbindelse videre til Kaya. En 350 km lang forlengelse til manganforekomstene ved Tambao er prosjektert. Jernbanen ble til 1987 drevet i fellesskap av Burkina Faso og Elfenbenskysten; deretter av to separate selskaper – og det er behov for betydelig oppgradering av jernbanen. Det finnes et utstrakt, men dårlig veinett, som ble noe utvidet i siste halvdel av 1990-årene. Internasjonale lufthavner finnes ved Ouagadougou og Bobo Dioulasso.
Skole og utdanning
I prinsippet er skolen obligatorisk for barn i alderen 6–16 år med 6-årig grunnskole. Men skoleplikten blir ikke håndhevet, slik at bare ca. 40 % av barn i grunnskolealder går i skolen og ca. 8 % av de aktuelle årsklassene går i videregående skole, med store variasjoner mellom de ulike regionene i landet. Undervisningsspråket er fransk. Alfabetiseringsprogrammer på nasjonale språk er vanskelige å gjennomføre, fordi av ca. 60 språk er bare 14 skriftspråk. Ca. 76 % av befolkningen beregnes å være analfabeter, av kvinnene i overkant av 90 % (2000).
Det ble opprettet universitet i Ouagadougou i 1974.
Massemedia
Burkina Faso har seks dagsaviser med et samlet opplag på mellom rundt 20 000. To av avisene er franskspråklige, én er på mossi, alle utkommer i Ouagadougou. Den største er L’Observateur Paalga med et opplag på 8000.
Rundt 2000 var det 53 registrerte radiostasjoner i Burkina Faso, fire internasjonale stasjoner, 17 kommersielle og to statseide stasjoner, som i hovedsak sender musikk. Det var seks lokale stasjoner, 10 uavhengige stasjoner og 14 religiøse stasjoner. Det offentlige kringkastingsselskapet Radio Nationale du Burkina, grunnlagt 1959, sender radioprogrammer på fransk og 16 lokale språk. Det private selskapet Horizon FM sender på fransk, engelsk og 8 lokale språk. I tillegg til den statligeTélévision Nationale du Burkina, som startet fjernutløser Canon fjernsynssendinger i 1963, har landet to private TV-stasjoner.
En statlig organisert filmproduksjon har eksistert siden tidlig i 1970-årene, bl.a. ved pioneren Mamadou Djim Kola. I 1980-årene ble flere av filmene, som ofte var co-produksjoner med europeiske land, lagt merke til internasjonalt. Blant de sentrale regissørene var Gaston Kaboré med Wend Kuuni (1982) og Zan Boko (1988), og Idrissa Ouedraogo med Yaaba (1989; også vist i NRK), Tilai (Loven, 1990) og Samba Traoré (1992). Burkina Faso har også co-produsert filmer fra andre land i regionen, bl.a. den senegalesiske veteranen Ousmane Sembenes Camp de Thiaroye (1988), Yeelen (1989) i regi av malieren Souleymane Cissé, og Saaraounia (1989) av mauritanieren Med Hondo. Av stor betydning for afrikansk film er den pan-afrikanske filmfestivalen i Ouagadougou (FESPACO, etablert 1969), en biennale som alternerer med den ledende arabiske filmfestivalen i Karthago.
Etter forfatningen av 1991, senest endret 2002, er Burkina Faso en «revolusjonær, demokratisk, unitær og sekulær republikk». Presidenten er den dominerende politiske leder og velges fra 2005 i allmenne valg for fem (tidligere sju) år. Presidenten kan gjenvelges én gang. Lovgivende makt er formelt lagt til en folkevalgt (for fem år) deputertforsamling på 111 medlemmer. I tillegg er det fra 1999 et eldres råd, som skal fremme nasjonal forsoning. Regjeringen utpekes i praksis av presidenten, selv om deputertforsamlingen kan nekte å godta hans valg av statsminister. Den nåværende presidenten, Blaise Compaoré, kom til makten ved et militærkupp 1987. Han har siden dominert landets politikk. Han ble valgt til president 1991 og 1998, men opposisjonen har boikottet presidentvalgene. Deputertforsamlingen domineres helt av presidentens folkefrontkoalisjon, etter at disse valgene også til dels har vært boikottet av opposisjonen.
Burkina Fasos statsstyre er ustabilt, og det er også en del sosial uro. Landet har også vært i konflikt med flere naboland og blitt beskyldt for å ha blandet seg inn i konflikter i andre stater, noe som også har bidratt til å gjøre landets statsstyre omstridt og ustabilt.
Administrativt
Administrativt er Burkina Faso inndelt i 45 provinser som styres av statlig utnevnte guvernører.
Rettsvesen
Det er førsteinstansretter i de større byer. Ellers er det en høyesterett og en appellrett. Formelt er domstolene uavhengige, men dommerne er ansvarlige overfor et råd ledet av presidenten. Franske rettstradisjoner spiller en viss rolle.
Den førkoloniale historien er nært knyttet til mossi-kongedømmene, som ble grunnlagt på 1300-tallet, men det er gjort arkeologiske funn fra en neolottisk kultur. Bobo, lobi og gurunsi er de eldste kjente innbyggere i landet, men med sin overlegne militære styrke klarte invaderende styrker fra gurma- og mossifolkene å legge under seg andre folkeslag og områder i de østre og sentrale deler av området. Flere mossi-kongedømmer ble grunnlagt, hvorav det mektigste var Ouagadougou, den senere hovedstad i den selvstendige staten Burkina Faso, ledet av en hersker med tittel morho naba. Andre statsdannelser var Yatenga og Tengkodogo i det sentrale området og Gourma i øst. Mossiene etablerte sterke stater med et komplekst administrativt system, som ga rom for lokalt selvstyre, som varte i fem hundreår.
Mossi-statene hadde sterke hærstyrker, som forsvarte seg mot invasjonsforsøk fra Songhai og Fulani og etablerte handelsforbindelser med andre vestafrikanske riker, deriblant Hausa og Ashanti. De utgjorde fortsatt et mektig rike da franskmennene kom til området mot slutten av 1800-tallet. Frankrike forhandlet seg fram til et protektorat over Yatenga i 1895, og la under seg med militær makt – og annekterte – andre områder de to påfølgende år, derunder Ouagadougou og Gourma. Enkelte deler av landet kjempet mot den franske erobringen, bl.a. logiene, som ikke var slått før i 1903. I 1898 trakk Frankrike og Storbritannia opp grensen mot Gullkysten.
Dagens Burkina Faso ble først styrt som del av Fransk Sudan (1904–20 kjent som Øvre Senegal–Niger), og fra 1919 skilt ut og styrt som egen koloni, Haute Volta (Øvre Volta). I 1932 ble den stykket opp og fordelt mellom de tre franske koloniene Elfenbenskysten, Niger og Fransk Sudan, men ble en egen enhet igjen i 1947. I desember 1958 ble Øvre Volta en selvstyrt republikk innenfor Det franske samveldet, og 5. august 1960 fikk landet full selvstendighet.
Selvstendigheten
Valgene forut for selvstendigheten ble vunnet av en koalisjon kalt Union démocratique voltaïque (UDV), en seksjon av den panafrikanske Rassemblement démocratique africain, som spilte en stor rolle i den anti-koloniale kampen i Vest-Afrika. UDVs leder var Maurice Yaméogo, som ble landets første president. Ved nyvalgene i 1965 fikk Yaméogos ettpartiliste 99 % av stemmene, og demonstrasjoner brøt ut. I januar 1966 grep de militære inn, og en militærregjering under ledelse av oberstløytnant Sangoulé Lamizana ble dannet. 1970 ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemning, og valg ble avviklet i desember. UDV oppnådde flertall, men fortsatt satt de militære med den reelle makt. I 1974 grep de militære makten på ny. I 1976 ble en ny sivilt dominert regjering dannet, og en ny grunnlov ble godkjent i folkeavstemning 1977. Ved valgene i 1978 vant UDV et knapt flertall, mens Lamizana oppnådde 56 % av stemmene ved presidentvalget.
I 1980 ble Lamizana avsatt i et militærkupp, og oberst Saye Zerbo tok over makten. Nasjonalforsamlingen ble oppløst, og alle partier forbudt. Zerbo ble avsatt i et nytt kupp i 1982, og major Jean-Baptiste Ouedraogo ble nytt statsoverhode. I 1983 ble kaptein Thomas Sankara utnevnt til statsminister i militærregjeringen.
Revolusjonen
President Ouedraogo hadde lovet sivilt styre i løpet av 1984, men i august 1983 ble han avsatt i et kupp ledet av kaptein Sankara. Denne hadde etablert nære forbindelser med Libya og opprettet et nasjonalt revolusjonsråd og dannet revolusjonskomiteer utover landet. Dette var et ledd i massemobilisering til fordel for revolusjonen, og et symbolsk brudd med fortiden ble gjort 4. august 1984, da landets navn ble omgjort fra Øvre Volta til Burkina Faso. I oktober 1987 ble Sankara styrtet og drept av sin nærmeste medarbeider, Blaise Compaoré. Den politiske utviklingen fortsatte imidlertid uten nevneverdige endringer. Sivil politisk virksomhet ble tillatt igjen i 1990, og en ny grunnlov som bl.a. åpnet for flerpartistyre, ble vedtatt i en folkeavstemning i 1991. Opposisjonspartiene boikottet presidentvalget i 1991, som følgelig ble vunnet, uten motkandidat, av Blaise Compaoré. Hans parti, Organisation pour la démocratie populaire/Mouvement du travail (ODP/MT) vant også parlamentsvalget 1992 og dannet regjering med plass også for flere opposisjonspartier. Den politiske utviklingen var preget av uroligheter og voldsbruk. En av årsakene til urolighetene i 1992/93 var at regjeringen hadde innført stramme økonomiske tiltak i form av et strukturtilpasningsprogram.
1996 ble et nytt parti som støttet Compaoré, Congrès pour la démocratie el le progrès (CDP), dannet gjennom at et titalls partier, deriblant ODP/MT, gikk sammen. Med flertall i nasjonalforsamlingen fikk CDP endret grunnloven for å kunne la en president sitte i mer enn to perioder. Parlamentsvalget i 1997 gav CDP klart flertall. Presidentvalget i 1998 ble klart vunnet av president Compaoré; to andre kandidater stilte, men opposisjonen boikottet valget, som den mente ble manipulert. I 1999 etablerte Compaoré et eldres råd, med bl.a. tre tidligere presidenter som medlemmer, med oppgave å fremme nasjonal forsoning. Ved parlamentsvalget i 2002 fikk CDP på nytt flertall blant i alt 13 partier representert i nasjonalforsamlingen.
Utenrikspolitikk
Burkina Faso har opprettholdt nære forbindelser med den tidligere kolonimakten Frankrike, også i de perioder hvor landet har hatt radikale lederskap. Under Sankara orienterte Burkina Faso seg mot den radikale leir i internasjonal poliitkk, og Cuba og Libya var blant de land som bistod økonomisk. Men allerede før Sankara ble styrtet, ble kursen igjen orientert mot Vesten, fremfor alt Frankrike. Etter Compaorés første statsbesøk til Frankrike i 1993 ble forbindelsene ytterligere styrket, og Ouagadougou var åsted for det fransk-afrikanske toppmøtet i 1996. Etter kuppet var forholdet til Ghana en periode spent, før det ble normalisert. Compaoré etablerte gode forbindelser med Togo. I borgerkrigen i Liberia støttet Burkina Faso opprørslederen Charles Taylor, bl.a. ved å bistå med våpeninnkjøp, og landet deltok ikke i den vestafrikanske fredsstyrken ECOMOG før i 1997. I 1999 ble Burkina Faso beskyldt av Nigeria og Sierra Leone for å støtte den sierraleonske opprørsbevegelsen RUF med våpen i bytte mot illegalt utvunnede diamanter. Dette kom frem i en FN-rapport i 2000, der det også ble hevdet at Burkina Faso hadde bistått den angolanske opprørsbevegelsen UNITA med våpen, til tross for internasjonale sanksjoner – hvilket ble tilbakevist av burkinske myndigheter. Også Guinea beskyldte Burkina Faso for å støtte opprørsgrupper. I 1997 bidrog Burkina Faso både med megling og fredssoldater til Den sentralafrikanske republikk, og landet har også deltatt i etablering av en regional intervensjonsstyrke.
I desember 1985 kom det til en kortvarig krig mellom Burkina Faso og Mali grunnet en gammel grensetvist. Etter at andre vestafrikanske stater gikk inn og meglet, ble tvisten lagt frem for den internasjonale domstolen i Haag, som kom med en kjennelse i 1986 som begge parter godtok, nemlig at det omstridte området skulle deles likt mellom de to land. Et stort antall burkinabé er migrantarbeidere på plantasjer i Elfenbenskysten, hvor det tidvis har vært motsetninger mellom disse og den lokale befolkningen. Dette var ved flere tilfeller situasjonen mot slutten av 1990-årene og på begynnelsen av 2000-tallet, da flere titusener vendte hjem som følge av usikkerhet. Et mislykket kuppforsøk i 2003 skal ha vært støttet av Elfenbenskysten, som i sin tur beskyldte Burkina Faso for å støtte opprørere der.
