Brasil, forbundsrepublikk i Sør-Amerika, det femte største landet i verden både når det gjelder folketall og flateinnhold. Omfatter ca. halvparten av det søramerikanske kontinentets areal så vel som av dets befolkning.
Brasil kan beskrives som kontrastenes land. Deler av landet har innslag som kan sammenlignes med verdens mest avanserte og sofistikerte industriland, mens andre deler har en samfunnstruktur typisk for fattige jordbrukssamfunn i utviklingsland. Inntektsfordelingen er blant de aller skjeveste i verden. Brasil kan deles i tre geo-økonomiske deler som skiller seg markant fra hverandre i økonomisk og sosial utvikling. 2/3 av befolkningen befinner seg i den sentrale sørlige delen av landet hvor majoriteten av næringslivet og den moderne del av landbruket holder til. Her finnes også den dominerende økonomiske aksen mellom storbyene São Paulo og Rio de Janeiro. Den nordøstre delen av Brasil preges av dårlige levekår, et primitivt utviklet næringsliv og vedvarende tørke i innlandet. Den tredje delen, Amazonasregionen, eller Amazônia, har en sparsom, men raskt voksende bosetning. Her finnes enorme naturressurser som først i nyere tid utvinnes for alvor, under tiltakende internasjonal oppmerksomhet pga. miljømessige konsekvenser.
Brasil skiller seg ut fra de andre latinamerikanske landene, for det første ved at landet ble kolonisert av Portugal og har portugisisk språk, og for det andre ved at landet har en stor andel sort befolkning. Kulturen er unik med blandede impulser fra indiansk, europeisk og afrikansk folklore.
Brasil ble et uavhengig keiserrike 1822 og forbundsrepublikk 1889.
Navn
Navnet er etter et tropisk rødtre av slekten Caesalpina, som portugiserne importerte fra Asia under navnet brazil (port. brasa betyr ‘glød, rødglød’). Da portugiserne kom til Sør-Amerika, fant de i provinsen Pernambuco fernambukktreet, Caesalpina brasiliensis, og forvekslet dette med det asiatiske rødtreslaget. Etter få år gikk trenavnet brasil over til å bli navn på den søramerikanske koloni.
Klima
Mesteparten av Brasil tilhører den tropiske klimasone. Bare den sørligste delen av landet går inn i subtropene. Innenfor den tropiske sonen kan det skilles mellom et ekvatorialt klima, med store og forholdsvis jevnt fordelte nedbørmengder, og de sørligere områder med et utpreget skifte mellom regntid og tørketid. De fleste steder i Brasil har en årsnedbør på 1000–2000 mm. Amazonasbekkenet har et varmt og fuktig klima. Middeltemperaturen ligger rundt 26–28 °C, med svært små årstidsvariasjoner. Årlig nedbørmengde ligger omkring 2000 mm, med en «tørketid» som omfatter de tørreste månedene, som regel oktober og november, og en «regntid» fra januar til mai. Langs kysten østover fra munningen av Amazonas avtar nedbøren mot øst, og tørketiden blir lenger.
I Nordøst-Brasil har innlandet (Sertão) et påfallende tørt klima, spesielt omkring São Franciscos mellomste løp og tilgrensende deler av statene Pernambuco, Paraíba og Ceará. I denne «tørkelommen» er vinteren ekstremt tørr, men også regntiden kan utebli flere år på rad med katastrofale følger for jordbruket. Aller minst nedbør har den nordlige del av São Franciscobekkenet med ca. 250 mm i året.
Langs sørøstkysten tvinges sørøstpassaten til oppstigning mot det brasilianske høylandet, og kystsonen får som regel nedbør i alle årstider. Særlig store blir nedbørmengdene i skråningene opp mot høylandet.
Temperaturene avtar gradvis fra nord mot sør, samtidig som årstidsvariasjonene øker. Rio de Janeiro har således 21 °C i juli og 26 °C i januar som middel, og Pôrto Alegre, som ligger i den subtropiske del av landet, har middeltemperaturer for juli og januar på henholdsvis 14 °C og 25 °C. I det brasilianske høylandet er temperaturene lavere enn ved kysten, spesielt i sør. Curitiba, som ligger ca. 900 moh., har 12 °C i middel i juni og 21 °C i februar. Den nordlige grense for nattefrost løper gjennom den nordlige del av delstaten Paraná og den sørlige del av delstaten São Paulo.
Brasil dekker 48 % av Sør-Amerikas areal, og er det femte største land i verden (etter Russland, Canada, Kina og USA). Landet har en til sammen ca. 15 720 km lang grense mot samtlige land i Sør-Amerika så nær som Ecuador og Chile. Brasil har dessuten en 7367 km lang kystlinje mot Atlanterhavet; fra delstaten Amapás grense mot Guyane Française til Rio Grande do Suls grense mot Uruguay. Dette siste punktet hvor kystlinjen når Uruguays grense, er også Brasils sørligste punkt på 33° 44? 32?? s.br. Brasils nordligste punkt befinner seg nord for ekvator, på Roraimas grense mot Guyana på 5° 16? 20?? n.br. Vestligste punkt ligger på Acres grense mot Peru på 73° 59? 32?? v.l. Fastlandets østligste punkt, som samtidig også er Sør-Amerikas østligste punkt, er Seixas i Paraíba på 34° 47? 30?? v.l. Fra nord til sør spenner Brasil over ca. 4000 km, fra vest til øst er utstrekningen omtrent den samme. Brasil deles i nord av ekvator slik at 93 % av landets territorium befinner seg på den sørlige halvkule. Store deler av Brasil har derfor omvendt sesong for vinter og sommer enn hva den nordlige halvkule har. Omtrent ved São Paulo i sør krysser Steinbukkens vendekrets hvor solen når sitt sørligste punkt den 22. desember hvert år. 92 % av landets territorium befinner seg således i den tropiske sone nord for vendekretsen og 8 % i den tempererte sør for vendekretsen.
Til Brasil hører også noen små øyer i Atlanterhavet: Atol das Rocas, Fernando de Noronha og klippene Penedos de São Pedro e São Paulo; henholdsvis 240 km, 345 km og 900 km nordøst for delstaten Rio Grande do Norte, samt Trinidade og Martim Vaz ca. 1100 km øst for Espírito Santo.
Naturgeografisk kan Brasil deles inn i to høylandsplatåer (det brasilianske sentralplatået og Guyanahøylandet) og tre lavlandsområder (Amazonas-sletta, Pantanal og den lange smale atlanterhavskysten som strekker seg fra den uruguayske grensen til Maranhão).
Ved grensen lengst mot nord finnes Guyanahøylandet (Planalto das Guianas), som i det vesentlige ligger innenfor Venezuela og Guyanastatene. Den sørlige del av høylandet er forholdsvis lav, 200–300 moh., mens grensefjellene mot Guyane Française og Venezuela når opp i 1200–1500 moh., høyest er Pico da Neblina på Amazonas’ grense mot Venezuela med 3014 moh. Dette er også Brasils høyeste fjell. Berggrunnen består hovedsakelig av gneis, i tillegg finnes en del granitt og sedimenter.
Det brasilianske sentralplatå (Planalto Brasileiro) er et gammelt grunnfjellsområde av granitt, gneis og krystallinsk skifer som dekker mesteparten av landet sør og sørøst for Amazonas-sletta. Dette platået strekker seg inn i samtlige delstater så nær som Acre, Roraima og Amapá. Grunnfjellsskjoldet er enkelte steder dekket av sandstein, kalkstein og basaltlag, som sammen med utløpere av krystallinsk fjell danner mindre rader av høydedrag. Disse høylandsområdene hever seg over det alminnelige platånivået til høyder på 1500–1800 moh. Platåblokken har bratt, trinnvis fall ned mot Atlanterhavet. I enkelte områder i sørøst går skråningene opp i over 2000 moh. Høyest når Pico da Bandeira på grensen mellom Minas Gerais og Espírito Santo med 2889 moh. Bak kystfjellene skråner platåblokken gradvis mot vest, med en gjennomsnittlig høyde på mellom 350 og 900 moh.
Den nordlige del av sentralplatået har drenering til Rio Amazonas gjennom elver som Madeira, Tapajós og Xingu samt Tocantins som regnes som et selvstendig elvebekken. Den østlige del drenerer til den 3200 km lange São Francisco. Denne elven begynner helt sør i delstaten Minas Gerais, renner så nordøstover parallelt med vannskillet mellom seg og kysten, før den vender og renner ut i Atlanterhavet ved delstaten Sergipe. Den sørlige og vestlige del (Prata) dreneres til elvene Paraná og Uruguay. Disse elvene forenes senere i Rio de la Plata som renner ut mellom Uruguay og Argentina (ved Buenos Aires). Paraná og dens bielver danner en rekke store fossefall, bl.a. Iguaçú-fallene, og vassdraget har en overveldende del av Brasils realistisk utbyggbare vannkraftreserver.
Den lange, smale kystlinjen (Litoral) forbinder det brasilianske sentralplatået med Atlanterhavet. Fra Rio Grande do Sul og helt opp til Bahia når fjellene helt ut til kysten. Stupbratte fjellsider gjør elver umulig å manøvrere. Spesielt i delstatene Rio de Janeiro og Espírito Santo er kyststrekningen steinet og irregulær med mange øyer, bukter og plutselige granittopper; slik som Sukkertoppen (Pão de Açúcar) i Rio de Janeiro. Nord for Bahia er kystområdene flatere og overgangen til høylandet innenfor mer gradvis. Her finnes det seilbare elver. Kysten er mer jevn uten innhogg, og den er beskyttet av korallrev.
Amazonas-elven danner sammen med sine 1000 bielver verdens største elvebekken (Amazônica) med et areal på 5 780 000 km2. 2/3 av Amazonasbekkenet ligger i Brasil og omfatter delstatene Amazonas, Acre, Rondônia, Roraima, det meste av Pará samt over halvparten av Mato Grosso. Amazonas-elven har verdens største vannføring med 100 000 m3/s, og i Brasil har den en lengde på 3830 km. Hovedelven er farbar helt til den østre del av Peru. Med bielver inneholder Amazonas-bekkenet 23 000 km farbare elver. Lavlandet Amazonas-sletta (Planície Amazônica) som ligger mellom Guyanahøylandet og det brasilianske sentralplatået, ligger i sin helhet lavere enn 200 moh. Sletta har sin største utstrekning i den vestlige delen. Mot øst innsnevres sletta til knapt 200 kms bredde ved Santarém, men vier seg ut igjen nær Atlanterhavet.
Pantanal (Planície do Pantanal) er et 230 000 km2 stort våtmarksområde langs elven Paraguay, berømt for sitt dyreliv. 130 000 km2 ligger i delstatene Mato Grosso og Mato Grosso do Sul, resten i Paraguay og i Bolivia. Den seilbare Paraguay-elven er Paranás største bielv. Til tross for at Pantanal ligger 2000 km fra munningen av Rio de la Plata, ligger området bare mellom 100 og 200 moh.
Planteliv
I Amazonasbekkenet, der det regner hele året, vokser Jordens største sammenhengende regnskog, selvas, med bl.a. mahogni, kautsjuktrær, kakaotrær og paranøttrær. Også i de fuktigste strøkene på østkysten finnes tropisk regnskog; et område på til sammen 470 000 ha i delstatene Paraná and São Paulo, kalt The Atlantic Forest South-East Reserves, inngår i UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. De høyere strøk i det indre Brasil dekkes av savanne og krattskog. Særlig mye krattskog, til dels busksteppe, i nordøst. I den subtropiske delen i sør finnes bl.a. gresstepper.
Dyreliv
Et rikt utvalg av pattedyr med puma, jaguar og tapir som de største. Gnagerne er rikt representert, bl.a. flodsvin (kapybara), gullharer (agutier), sumpbever (nutria) og mange marsvin-arter. Primatene er meget rikt representert: silkeaper, tamariner, ekornape, kapusineraper, uakari, brølaper og ullaper. Maurslukere og beltedyr er vanlige i skog og på savanne, dovendyr i regnskogen. Brasil har en av verdens rikeste fuglefaunaer med over 1500 arter, bl.a. papegøyer (amazoner og enorme, fargesprakende araer), tukaner, kolibrier, hokkoer og den underlige hoatsinen som har klør på vingene i ungestadiet. Av slanger finnes bl.a. anakonda og kongeboa. I Amazonas finnes over 2000 forskjellige fiskearter, mange skilpadder, kaimaner, en elvedelfin (amazonasdelfin) og en sjøku (amazonasmanat). Størst økonomisk betydning har fiskene pirarucu og pescado. Pirayaarter er tallrike i Amazonas-området.
Brasil er verdens 5. folkerikeste land (etter Kina, India, USA og Indonesia), og har omtrent halvparten av Sør-Amerikas befolkning. Folketallet har vokst meget raskt (1872: 9,9 mill., 1950: 51,9 mill., 1970: 93,1 mill., 1980: 119 mill., 2000: 169,8 mill., 2007: 183 mill.), men veksten har i de senere år avtatt. Den samlede fertilitet (beregnet tall for antallet barn hver kvinne føder i løpet av sin fødedyktige alder) lå på rundt 6 frem til 1970, men har siden falt kraftig og ble ved folketellingen år 2000 beregnet til 2,3.
Etniske forhold
Befolkningen er meget blandet, og kalles ofte for en regnbue av folk og kulturer. De fleste har sin opprinnelse fra søramerikanske indianere, afrikanere og hvite fra Europa og Midtøsten. Det portugisiske kolonisamfunnet så på de ulike folkegruppene som et kontinuum, og hadde ikke det samme skarpe svart–hvit skillet som for eksempel i USA’s sørstater. En blandet befolkning utviklet seg derfor raskt, og det portugisiske språket ble rikt på termer som beskriver herkomst. For eksempel kalles en person med blandet europeisk/afrikansk bakgrunn mulatt, europeisk/indiansk bakgrunn for cabloco eller mameluco, mens afrikansk/indiansk bakgrunn kalles cafuzo. Det er også vanlig å beskrive hudfarge, og folketellingene har spørsmål om det (til forskjell fra i dagens Nord-Amerika hvor det fokuseres mer på etnisitet). Ved folketellingen 2000 oppgav 54 % at de anser seg som hvite (branca), 6 % anser seg som svarte (preta), 0,5 % anser seg som gule (amarela; med østasiatisk opphav), 39 % anser seg som blandet (parda) og 0,4 % anser seg som tilhørende urbefolkningen. Det er regionale forskjeller. I Sør-regionen er andelen hvite 84 % mens den er rundt 30 % i Nordøst- og Nord-regionen. Det er en klar trend i folketellingene at andelen med blandet herkomst blir mer og mer vanlig, og i Nord- og Nordøst-regionen tilhører allerede en klar majoritet denne gruppen.
Den svarte befolkningen stammer fra slaver hentet inn fra Vest-Afrika, Nigeria, Angola og Mosambik. Det er meget usikkert hvor mange slaver som alt i alt ble brakt over til Brasil, men det er generelt akseptert at tallet mest sannsynlig ligger mellom 3,5 mill. og 4 mill. Gjennom 300 år var det meste av arbeidskraften og hele økonomiens fundament basert på deres håndkraft. De første slavene ble satt til å arbeide på sukkerplantasjer i Nordøst-regionen og i Rio de Janeiro, hvor de erstattet indianske slaver. Senere, på 1700-tallet da gull ble funnet i Minas Gerais, ble nye slaver satt til å arbeide i gruvene. Til tross for at dødeligheten blant slavene var ekstremt høy, oversteg antall slaver raskt antall hvite. Det er beregnet at på begynnelsen av 1800-tallet var 2/3 av Brasils i underkant 3 mill. ikke-indianske innbyggere afrikanske slaver. Etter slaveriets opphevelse i 1888 befant nesten alle de frigitte slavene seg i dyp fattigdom. Fortsatt i dag er tilgangen til utdannelse, helsetilbud og arbeidsmarked generelt vesentlig dårligere for svarte enn for hvite. Bl.a. er gjennomsnittslønningene mer enn dobbelt så høye for hvite som for svarte. Tradisjonelt er det nesten utelukkende innenfor områdene kunst, underholdning og sport at man finner svarte med yrkesmessig suksess. Størst antall svarte er bosatt i delstaten Bahia; fulgt av São Paulo, Rio de Janeiro, Minas Gerais og Maranhão.
Det er vanskelig å anslå hvor mange indianere som bodde i dagens Brasil ved den europeiske oppdagelsen av landet i år 1500. Et vanlig anslag er ca. 5 mill. spredd over 1400 stammer og med 1300 ulike språk. Ved folketellingen år 2000 anså 701 000 personer seg som indianere. Det er en drastisk økning siden 1990, hvor det inntil da var en jevn nedgang. Dagens indianere representerer ca. 215 etniske grupper og taler 180 ulike språk og dialekter. Man vet at det (per 2002) fremdeles er grupper som ennå ikke har hatt kontakt med hvite mennesker. Antallet personer som identifiserer seg som indianere, øker langt kraftigere enn befolkningen generelt, dels fordi forbedret helsetilbud effektivt har forbedret sosiale indikatorer som levealder og barnedødelighet, og dels fordi avgrensningen av indiansk land er intensivert med basis i grunnloven av 1988. I alt er 12 % av Brasils areal registrert (eller befinner seg i en registreringsprosess) som indiansk land. De største arealene er i delstatene Amazonas, Pará og Roraima, men det er avsatt landområder i samtlige delstater foruten Piauí og Rio Grande do Norte. Imidlertid er det et stort problem at deres landområder invaderes av nybyggere, gullgravere og andre som ønsker å utnytte skogressursene og/eller anlegge plantasjer. Et beslektet problem er hvite som bringer med seg sykdommer, bl.a. malaria, og som ellers har en negativ påvirkning på deres miljø og kultur.
Immigrasjon
De første hvite, som kom fra Portugal, bosatte seg i landet så tidlig som i 1531. Innvandringen av hvite var relativt liten de første 300 år. De portugisiske innvandrerne var vanligvis ikke arbeidsfolk, men lykkejegere som ønsket materiell rikdom fortest mulig, bestyrere og eiere av plantasjer eller koloniadministratorer. Moderne immigrasjon startet først etter uavhengigheten fra Portugal. Mellom 1819 og 1883 kom det ca. 500 000 immigranter. Senere økte takten i innvandringen, og mellom 1884 og 1954 kom 4,6 mill. immigranter fra Europa. Av disse siste var ca. 32 % italienere, 30 % portugisere, 14 % spaniere og 4 % tyskere.
Tyskerne begynte å komme 1820 og bosatte seg først i Rio Grande do Sul, senere også i Santa Catarina. Østerrikere og ungarer ankom fra 1884 og bosatte seg i São Paulo. Slavere (polakker, russere, ukrainere og jugoslaver) ankom mellom 1875 og 1890 til Paraná. Hovedtyngden av spanierene ankom mellom 1901 og 1913 og bosatte seg først og fremst i São Paulo, men også i Rio de Janeiro, Minas Gerais og i Rio Grande do Sul. Italienerne ankom fra 1861 og bosatte seg først i Rio Grande do Sul, senere i São Paulo. De tre sørlige delstatene (Sør-regionen) har fortsatt den dag i dag bevart mye av sitt europeiske særpreg.
I Brasil bor det i dag dessuten i underkant av 1 mill. etterkommere etter japanske og koreanske immigranter som er særdeles aktive i kaffe-, bomulls- og teproduksjon. São Paulo har i dag verdens største koloni av japanere utenfor Japan.
Migrasjon
Det er stor mobilitet i befolkningen. En vedvarende strøm av fattige mennesker flytter fra Nordøst og sørover til det relativt rike og industrialiserte Sørøst med de enorme storbyene São Paulo, Rio de Janeiro og Belo Horizonte. Periodevis siden 1960 har store grupper også flyttet til de enorme, tynt befolkede områdene i Nord og Sentral-Vest. Pionerbyene her vokser med 5 % eller mer i året. Hit flytter ressurssterke pionerer (entreprenører) fra regionene Sørøst og Sør samt store grupper av fattige arbeidssøkende fra Nordøst. Åpningen av disse områdene begynte med byggingen av den nye hovedstaden Brasília i 1960 («marsjen mot vest»), og har fortsatt med anleggelsen av nye veier gjennom Amazonas. Disse veiene har også åpnet for en rural migrasjon av kolonister som kjøper opp land og anlegger enorme plantasjer og kvegfarmer. En ny flyttetrend oppsto i 1990-årene da folk i stort antall begynte å returnere tilbake til sine opprinnelige hjemdistrikter i Nordøst-regionen grunnet forbedret livskvalitet og jobbmuligheter på hjemstedet.
Bosetning
I forhold til arealet er Brasil tynt befolket: 21,6 innbyggere per km2. Befolkningen er imidlertid meget ujevnt fordelt, og den overveiende andel bor i et belte langs kysten. Regionen Sørøst med São Paulo og Rio de Janeiro har 43 % av befolkningen på 11 % av arealet. Regionene Nord og Sentral-Vest med 65 % av arealet, har til sammenligning bare 14 % av befolkningen. Den interne migrasjonen fører til at byene vokser raskt, og Brasils befolkning blir stadig mer og mer urbanisert. I 2000 bodde 81 % av Brasils befolkning i byer, en økning fra 56 % i 1970.
Brasils økonomi er verdens 10. største, og landet hører til blant den mer utviklede del av utviklingslandene. Bruttonasjonalproduktet økte meget raskt frem til begynnelsen av 1980-årene, og landet ble omtalt som et økonomisk mirakel. Veksten i økonomien stoppet imidlertid brått i 1981 da amerikanske banker stoppet kredittstrømmen til Brasil. Brasil fikk mangel på investeringskapital, og 1980-årene omtales av brasilianere som det tapte tiåret. I denne perioden ble Brasil kjent som det mest gjeldsrammede land i verden. 1980-årene medbrakte også en hyperinflasjon som flere år var på over 1000 %.
Imidlertid ble den reelle nettoverdien av utenlandsgjelden redusert til det halve fra 1981 til 1992. Etter flere mislykkede forsøk klarte man i 1994 med planen «Plano Real» å fjerne hyperinflasjonen.
Et trekk med Brasils næringsliv er den omfattende bruk av «franchising»-bedrifter (individuelt eide bedrifter som drives som om de var deler av sentraleid kjede). Ellers i verden er det kun USA og Japan som har et større antall slike bedrifter.
Brasils næringsliv har store regionale forskjeller. En betydelig andel av den avanserte produksjonsindustrien finnes i regionen Sørøst og der spesielt i delstaten São Paulo. Rio de Janeiro har en betydelig industri basert på bearbeiding av landbruksprodukter. I Rio de Janeiro og Minas Gerais drives det gruve- og mineralutvinning. De tre sydlige delstatene (region Sør) har også en avansert landbruksbasert produksjonsindustri.
Den fattige Nordøst-regionen har for det meste kun mindre avansert industri som søker å utnytte billig arbeidskraft. Viktigste deltakere i økonomien er store sukkerrør- og kakaoplantasjer basert på en heller primitiv teknologi. Soner med incitamenter (nedsatte skatter o.l.) er etablert for å tiltrekke seg industri, men uten stor suksess. Næringslivet hindres av dårlig tilgang på faglært arbeidskraft, dårlig utbygde transportårer samt dårlig kjøpekraft blant den lokale befolkningen. Imidlertid er turisme en stor sysselsettingsfaktor her.
De tynt befolkede regionene Nord med Amazônia og Sentral-Vest med Mato Grosso baserer seg på begynnende utvinning av de enorme mineralressursene og produksjon av vegetabilske produkter som lateks, tømmer og tropiske frukter. I Amazonas’ hovedstad Manaus har myndighetene innført økonomiske incitamenter for å gjøre utvinning av de vegetabilske ressursene økonomisk attraktiv. Næringslivet i disse regionene er derimot preget av konflikt med miljøvernere som ser med sterk bekymring på ødeleggelsen av regnskogen samt forurensning og oppdemningen av vassdrag. Utvikling av en forsvarlig økonomisk forvaltning av naturressursene er kommet lengst i delstatene Acre, Amapá og Mato Grosso do Sul, men kortest i Mato Grosso, Rondônia og Pará.
Samferdsel
Den økonomiske utviklingen i Brasil hindres av de vanskelige transportforholdene. Store avstander og et spredt bosettingsmønster gjør utbyggingen av samferdselsnettet kostbar. I 1990-årene ble hele transportnæringen restrukturert og privatisert.
Jernbanen har en samlet lengde på ca. 30 000 km, hvorav 80 % eies av staten. Jernbanenettet er imidlertid dårlig vedlikeholdt, og opptil fem forskjellige sporvidder gjør det vanskelig å utnytte nettet effektivt. Det tetteste jernbanenettet finnes i statene São Paulo og Rio Grande do Sul, men antall passasjeravganger innskrenkes kontinuerlig. Godstransport står for 89 % av jernbanens inntekter, og jernbanen står for 21 % av den samlede godstrafikken i Brasil (2000).
Veinettet er på ca. 1,7 mill. km. Imidlertid har bare 9,5 % fast veidekke, og en relativt stor del av dette er dårlig vedlikeholdt. Tross det står veinettet for 96,5 % av passasjertransporten og 60 % av godstransporten. Når det regnes volum passasjerer er langdistansebusser viktigste transportmiddel for brasilianere. Det tetteste veinettet er i regionene Sørøst og Sør med bl.a. en firefelts motorvei mellom Rio de Janeiro og São Paulo. For å forbinde Amazônia med kystlandet, satset man i 1960- og 1970-årene på bygging av nye veier. Hovedveien Brasília–Belém, som stod ferdig i 1960-årene, åpnet store innlandsområder for utbygging og kolonisering. Den transamazoniske hovedvei, påbegynt 1970, forbinder Recife ved Atlanterhavet med Amazônia, men er ufremkommelig store deler av året. En annen del av dette prosjektet knytter Santarém ved Amazonaselven med Cuiabá i Mato Grosso. Perimetral Norte, påbegynt i 1973, skulle forbinde de nordlige deler av Amazônia, men kun kortere strekninger er fullført. Alle disse store veiprosjektene har til hensikt å stimulere til bosetting i det indre av landet.
Flytransporten står for 2 % av den innenlandske passasjertrafikken. Som følge av de lange avstandene og mangelen på effektive landtransportmidler, spiller flytrafikken likevel en sentral rolle for næringslivet i Brasil. De største selskapene er Varig, Vasp, TAM og Gol. Noen av verdens tettest trafikkerte flyruter finnes mellom São Paulo, Rio de Janeiro og Brasília, den såkalte Ponte Aérea (luftbroen). Mer enn 120 flyplasser har regulær trafikk; internasjonale lufthavner finnes ved Rio de Janeiro, São Paulo, Brasília, Manaus, Belém, Fortaleza, Recife og Pôrto Alegre.
Elvetransporten hindres en del av fosser og stryk, men har meget stor betydning for Amazônia. Sjøgående skip på 4000–5000 tonn kan gå opp til Manaus (1600 km fra munningen), mens mindre fartøyer kan nå helt opp til Iquitos i Peru, 3700 km fra Atlanterhavet. I alt har Brasil 35 000 km med seilbare elver; de viktigste utenom Amazonas er Araguaia, Parnaíba, Paraná, São Francisco og Pratavassdraget. 14 % av den innenlandske godstrafikken fraktes på elvene. Handelsflåten, opprinnelig delvis drevet av staten, var 1993 på 8,9 mill. dvt. De viktigste havnebyene er Santos og Rio de Janeiro. De har omtrent like stor betydning som importhavner, men Santos ekspederer halvparten og Rio de Janeiro bare 1/8 av eksporten. Andre viktige havnebyer er Rio Grande og Pôrto Alegre i Rio Grande do Sul, São Francisco do Sul i Santa Catarina, Paranaguá i Paraná, São Sebastião i São Paulo, Angra dos Reis i Rio de Janeiro, Vitória i Espírito Santo, Aratu i Bahia, Recife i Pernambuco og Belém i Pará.
Skole og utdanning
Det er 8-årig obligatorisk og gratis grunnskole fra barna er 7 til 14 år. Ca. 97 % av barna begynner i grunnskolen. Den videregående skolen varer i 3 til 4 år. Ca. 70 % av aldersgruppen 15–17 år begynner i videregående skole. Driften av grunnskole og videregående skole hører under delstatene og kommunene. Utdanningspolitikken har siden 1990-årene lagt vekt på desentralisering av utdanningssektoren.
Det finnes nærmere 900 høyere utdanningsinstitusjoner, 25 % av dem er offentlige og 75 % private. 130 av disse har universitetsstatus. Rundt 20 % tar høyere utdanning. Den føderale regjeringen er ansvarlig for høyere utdanning.
Det er store regionale forskjeller i deltakelse i utdanning og kvalitet på undervisningen, spesielt mellom skolene i den sørlige delen av landet og i de fattigere områdene i nord. Skoleutbyggingen har heller ikke holdt tritt med befolkningstilveksten. På alle nivåer finnes private skoler, flest på videregående og høyere nivå.
Den brasilianske pedagogen Paulo Freire, en av nåtidens best kjente pedagoger, arbeidet for å bekjempe analfabetismen i Brasil. Han skrev i 1968 De undertryktes pedagogikk. Hans ideer er blitt sett på som et bidrag til undervisning av analfabeter i hele verden.
Andelen med analfabeter har sunket betraktelig, men var i 2000 beregnet til å utgjøre ca. 13 % av befolkningen over 15 år, noenlunde likt fordelt mellom menn og kvinner.
Massemedia
Presse
Brasil har 380 (1996) dagsaviser med et samlet opplag mellom to og tre millioner, men ingen egentlige riksaviser, og avisenes opplag er små sammenlignet med befolkningens størrelse. De største er São Paulo-avisene Fôlha de São Paulo (opplag 560 000) og O Estado de São Paulo (242 000) og Rio de Janeiro-avisene O Globo (350 000) og O Dia (250 000). De relativt små opplagene har sammenheng med at bare en liten del av landets befolkning leser aviser, da en stor del av befolkningen er fattige og analfabeter, samt at innbyggerne er spredt over et veldig landområde, noe som gjør avisdistribusjon komplisert og kostbar. De største avisene har imidlertid stor prestisje og regnes som noen av verdens beste. Disse avisene, som alle kommer ut i landets sørøstre del, er informasjonstunge aviser av anglo-amerikansk type.
Brasil fikk sin første avis i 1808. Det var Hipólito da Costas Correio Brasiliense, som ble trykt i London og hadde en klar politisk tendens som vakte myndighetenes mishag. Den utkom regelmessig helt til 1822. Det var ikke før i slutten av 1800-tallet at Brasil fikk aviser av noen betydning. Under militærstyret 1964–84 var pressens frihet svekket, bl.a. ble det 1972 innført forbud mot å bringe politiske kommentarer eller skrive nedsettende om landets økonomiske situasjon. Den nye forfatningen av 1988 garanterer presse- og ytringsfrihet.
Radio og fjernsyn
Brasils radio- film- og magasinmarked er enormt og TV-nettverket er verdens fjerde største. Kringkastingen er i hovedsak kommersiell. Det finnes ca. 250 fjernsynsstasjoner (de fleste tilhører ett av fem store nettverk, 118 av dem i delstatshovedsteder og seks i Brasília) og ca. 3000 radiostasjoner. Fjernsynssendinger ble startet i 1950. Flere tidligere statlige kringkastingsstasjoner er blitt privatisert fra slutten av 1980-årene.
Musikk
Folkemusikk
Urbefolkningens musikk ble under koloniseringen fortrengt av portugisiske og afrikanske tradisjoner. Et mangfold av regionale musikk- og dansetradisjoner er skapt gjennom ulike synteser: indiansk-portugisisk, indiansk-spansk, afro-indiansk, afro-portugisisk og afro-spansk. En brasiliansk folkemusikk med nasjonal karakter og sterke afro-amerikanske innslag går ca. 200 år tilbake. Senere har påvirkning fra jazz og dens avledninger gjort seg gjeldende. Vår tids folkemusikk og dens avledninger, så som samba, baiao og bossa nova, står sterkt i brasiliansk kultur og har virket fornyende på nordamerikansk og europeisk populærmusikk. Blant komponister og utøvere finnes internasjonalt kjente navn som António Carlos Jobim, Laurindo Almeida, Luís Bonfa, Baden Powell, Astrud Gilberto, João Gilberto, Milton Nascimento og Gilberto Gil.
Kunstmusikk
I kolonitiden dominerte kirkemusikken, bygd på europeiske modeller. Mange musikere og komponister var mulatter. Den mest kjente, Nunes García, hadde god kjennskap til musikk av Mozart, Haydn og Rossini. Han har etterlatt seg messer, motetter m.m., og var ifølge Haydn-eleven S. Neukomm «verdens fremste improvisator».
På 1800-tallet overtok operaen som sentrum for det offisielle musikklivet. Italiensk repertoar dominerte, men det ble gjort forsøk på å skape en brasiliansk operaform. Den ledende operakomponisten var A. Carlos Gomes. Gjennomslaget for en mer nasjonal orientering kom da urbaniseringen mot slutten av 1800-tallet førte til en oppløsning av barrierene mellom middelklassen og de lavere klasser. Komponisten A. Nepomuceno regnes som grunnleggeren av en brasiliansk musikalsk nasjonalisme. Denne retningen kulminerte med Heitor Villa-Lobos, som også oppnådde internasjonal anseelse. Han komponerte i de fleste former, fra klaverminiatyrer til monumentale verker med orkester og kor. Han gikk også i spissen for en styrking av musikkfaget i skolen.
Det føderale domstolsvesenet omfatter en øverste forbundsdomstol med 11 dommere (som fungerer som riksrett), en høyere justisdomstol (høyesterett) med 33 dommere, fem regionale forbundsdomstoler og 26 delstatsretter, foruten domstoler og dommere i forbundsdistriktet og territoriene. Forbundsdommerne utnevnes av presidenten for livstid, men må godkjennes av senatet.
Internasjonale forbindelser
Brasil er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon, dessuten av Organisasjonen av amerikanske stater og den latinamerikanske handelsorganisasjonen ALADI.
Brasil er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Brasil ved sin ambassade i Brasília, generalkonsulater i Rio de Janeiro og São Paulo, samt konsulater i 11 øvrige byer.
Mynt, mål og vekt
Mynt
I et forsøk på å stabilisere valutaen ble myntenheten real (plur. reais) innført i 1994, i utgangspunktet knyttet mot den amerikanske dollaren. 1 real (symbol R$, valutakode BRL) = 100 centavos.
Real erstattet den tidligere valutaen cruzeiro real i forholdet 1 real = 2750 cruzeiro reais. Denne omleggingen kom etter en lang rekke valutasaneringer. Brasil har således siden 1942 (da man gikk bort fra milreis à 1000 reis) hatt følgende myntenheter: cruzeiro (1942–86, sanert 1967), cruzado (1986–89), ny cruzado (1989–90), cruzeiro (1990–93) og cruzeiro real (1993–94). Ved valutasaneringene er en enhet av den nye valutaen satt lik 1000 gamle.
Mål og vekt
Metrisk mål og vekt ble obligatorisk i Brasil 1872.
Forsvar
Brasil har alminnelig verneplikt fra fylte 18 år med førstegangstjeneste i 12 måneder i hæren, 24 måneder i flyvåpenet og 36 måneder i marinen, men de fleste rekrutter blir fritatt. Styrketallene var i 2006 for hæren 190 000, for marinen 32 850 og for flyvåpenet 65 600. I tillegg kommer en halvmilitær styrke i reserve for den indre sikkerhet på ca. 385 000. I hærens materiell inngår bl.a. 331 stridsvogner og 70 kamphelikoptere. Blant marinens fartøyer er ett hangarskip, 114 fregatter og fem undervannsbåter. Flyvåpenet har ca. 180 kampfly.
Før oppdagelsene
I det indre av Brasil er det funnet spor etter mennesker tilbake til ca. 8000 f.Kr. Rundt 5000 f.Kr. fantes førkeramiske folkegrupper spredt over store deler av høylandet. Fra samme tid stammer de eldste hauger av skjell- og fiskeavfall som er funnet ved kysten. Slike hauger er karakteristiske for dette området helt frem til kolonitiden. Allerede de eldste keramikkfunnene, fra ca. 1000 f.Kr., viser en tydelig todeling av Brasil i Amazonasbekkenet og Sør-Brasil. Grensen går langs sørkanten av Amazonas-regnskogen. Kulturen i Sør-Brasil var forholdsvis isolert, mens folket i Amazonas-området etter tur ble kulturelt påvirket fra Venezuela, Guyana og strøkene ved Amazonas’ øvre løp.
Kolonitiden
Oppdageren av Brasil er portugiseren Cabral, som på en reise til India i 1500 nådde den nåværende delstaten Bahia og tok landet i besittelse for kongen av Portugal. Området fikk snart navnet Brasil på grunn av den mengde fargetre (brazil) som fantes i det nye landet. I begynnelsen ble Brasil mest brukt som deportasjonssted for forbrytere, men etter hvert ble mange kolonier grunnlagt langs kysten, og i 1538 ble de første afrikanske slavene innført for å arbeide på sukkerplantasjene. I 1549 grunnla generalguvernøren Thomé de Souza byen Bahia som var hovedstad inntil 1762. På hans tid innvandret en del jesuitter, og deres misjon bidrog meget til koloniseringen, bl.a. anla de 1554 São Paulo. Midt på 1500-tallet forsøkte franskmennene å slå seg ned omkring elven Rio de Janeiro, men 1567 fordrev generalguvernør Mem de Sá dem og grunnla byen Rio de Janeiro. Under Portugals forening med Spania (1580–1640) erobret nederlenderne Bahia 1624 og Pernambuco (Recife) 1630, og de fikk en blomstrende koloni som Portugal først gjenvant 1654 ved Englands hjelp. Ved freden 1661 oppgav Nederland helt Brasil mot Ceylon og Celebes.
Da Portugal frigjorde seg fra Spania i 1640, ble kolonien brukt hovedsakelig til å utvinne gull for å betale gjelden til Storbritannia. São Paulo utviklet seg til å bli hjertet i kolonien, et senter for gruvedriften som også tiltrakk seg mange europeiske «lykkejegere» som ikke følte noe ansvar overfor de portugisiske herskerne. Jesuittene motarbeidet slaveriet som var grunnpilaren i det økonomiske systemet, og de ble derfor fordrevet fra kolonien i 1759. Med San Ildefonso-traktaten i 1777 ble Brasils grenser mot sør fastsatt, og Spania fikk Uruguay.
Overfor Brasil anvendte Portugal det sedvanlige merkantilistiske prinsipp: Størst mulig utbytting av de koloniale rikdommer, især gull- og diamantgruver, mens enhver selvstendighet i åndelig og økonomisk henseende ble undertrykt og all handel forbeholdt moderlandet. Plantasjedyrkingen, særlig av kaffe, fikk stadig større betydning, og plantasjeeierne ønsket å selge sine varer fritt på verdensmarkedet. Overklassen ble påvirket av 1700-tallets frihetsideer og den amerikanske uavhengighetskamp. Krigene under den franske revolusjon og Napoleon virket i samme retning.
Brasil blir uavhengig keiserdømme
Da Johan 6 ble drevet bort fra Portugal av Napoleon 1807 og forla residensen til Rio de Janeiro, ble havnene åpnet for fri handel med andre nasjoner, og Brasil fikk tittel av kongerike. For Portugal var tapet av Brasil skjebnesvangert: hele 90 % av landets totale utenrikshandel gikk tapt. Storbritannia overførte en stor del av sine fordringer på Brasil siden Portugal var ute av stand til å betale sin gjeld. Den «liberale revolusjonen» i Portugal i 1820 bidrog til en «re-kolonisering» av Brasil. Da Johan 6 vendte tilbake til Portugal i 1821, etterlot han sin sønn Dom Pedro i Brasil. Han erklærte Brasils uavhengighet i 1822 og ble utropt til keiser. Hans makt var begrenset, og Storbritannia hadde fremdeles et godt grep på økonomien. Dom Pedro forlot Brasil i 1831 og overlot tronen til sin 6-årige sønn, Dom Pedro 2. Da slaveriet ble opphevet i de britiske koloniene i 1833, begynte britiske slavehandlere å satse sterkere på slavehandelen i Brasil. Innenfor det digre landet fikk de 20 provinsene med den nye forfatningen i 1834 utstrakt selvstyre. Kaffeproduksjonen utviklet seg til å bli bærebjelken i Brasils økonomi. Kaffedyrkerne baserte seg i stigende grad på immigranter som snart utgjorde den nye arbeiderklassen. All innførsel av slaver ble forbudt i 1850, og en rekke nye lover hindret gradvis slavehandelen mellom provinsene. Først i 1888 ble slaveriet opphevet, noe som førte til at mange plantasjeeiere kom i opposisjon til keiserriket og ble støttespillere i den republikanske bevegelsen. Innen et år var keiserdømmet styrtet og hærens inngripen erstattet med Den første republikk. Manuel Deodoro da Fonseca ble republikkens første president.
De forskjellige provinsene innen den nye republikken befant seg i forskjellig grad av utvikling, men produksjonen var vesentlig rettet mot eksportmarkedet. De mest velstående regionene var den kaffeproduserende São Paulo og gruveområdet Minas Gerais. Oligarkiet i Brasil hadde sine røtter i disse områdene. Rundt århundreskiftet gjorde de fattige massene blant kakao- og sukker-plantasjearbeidere i Bahia opprør, ledet av den religiøse fanatikeren António Maciel («El Conselheiro»). Opprøret er kjent som Jagunços-oppstanden. Kaffebaronene i São Paulo og gruvearistokratiet i Minas Gerais gjorde vellykkede forsøk på å monopolisere føderasjonens makt for å befeste Brasils posisjon internasjonalt. De som tjente mest på dette var de utenlandske finansgruppene. Utenrikspolitisk søkte Brasil tilnærmelse til Argentina og Chile, og ved personlige møter mellom presidentene ble det dannet et slags forbund mellom de tre makter, ABC-statene, til å vareta Sør-Amerikas særlige politiske interesser, og med avtale om voldgift i grensestridigheter. I 1903 ble grensetvisten med Bolivia om Acredistriktet ordnet. Acre ble innlemmet i Brasil som territorium; 1907 og 1909 ble grensene regulert mot Peru og Uruguay. Brasils sterkt proteksjonistiske tollpolitikk gav seg utslag i Tanbatéoverenskomsten (1906) mellom de kaffedyrkende enkeltstater, og regjeringen garanterte kaffedyrkerne en minstepris.
Under og etter den første verdenskrig
Rundt 1910 inntrådte på grunn av et prisfall på kaffe og gummi en alvorlig handelskrise, som også førte med seg indre uroligheter. Finansnedgangen fortsatte under den første verdenskrig, som hindret avsetningen av Brasils viktigste råprodukt, kaffen. Tross energiske oppfordringer fra ententen motsatte president Braz seg lenge bruddet med Tyskland, men da brasilianske skip ble senket av tyske ubåter, brøt Brasil den diplomatiske forbindelse (april 1917), beslagla 1/4 mill. tonn tyske skip og erklærte krig (oktober s.å.). Krigen medførte svekket britisk innflytelse i Brasil, og USA fremstod som en sterk konkurrent. Det økonomiske samkvemmet med USA innebar direkte investeringer i den gryende brasilianske industrien som var rettet mot det nasjonale markedet. 1920-årene var preget av konflikter mellom det industrielle borgerskapet og det tradisjonelle oligarkiet. Arbeiderne organiserte seg, og kommunistpartiet PCB, som ble opprettet i 1921, ble snart forbudt. De tradisjonelle alliansene var i ferd med å oppløses. En ny anti-imperialistisk allianse oppstod mellom opposisjonelle kaffeprodusenter, nasjonalistiske industrielle, middelklassen og unge offiserer. Denne Aliança Liberal tok makten i 1930 i det som i ettertiden har blitt kalt den brasilianske revolusjonen. Getúlio Vargas overtok president-embetet.
Krisen i den kapitalistiske økonomien som preget inngangen til 1930-årene, rammet Brasils kaffe-eksport. Men krisen gav støtet til en sterk nasjonalisme og en kraftig utvikling av den nasjonale industrien som måtte erstatte mangelen på importvarer. Vargas oppnådde massiv støtte i byene, men hans politikk fremmet ikke jordbruksoligarkiets interesser. Både kommunistpartiet PCB og det fascistiske partiet Ação Integralista («grønnskjortene») som ble opprettet i 1932 med stor tilslutning fra tyske og italienske immigranter, førte til økende polarisering i forhold til Vargas’ regime. PCB, enkelte fagforeninger og unge offiserer dannet folkefronten Aliança Nacional Libertadora (ANL) som ble erklært ulovlig i 1935. ANL utførte et mislykket opprørsforsøk senere samme året, og Vargas innførte unntakstilstand. I 1937 gav Vargas seg selv diktatorisk makt ved å oppløse parlamentet og erklære alle partier ulovlige. Han proklamerte Estado Novo (den nye stat), som bar preg av de fascistiske statsmodellene som på samme tid regjerte i Tyskland og Italia. Ifølge propagandaen var Vargas «de fattiges far» og en talsmann for «nasjonens interesser». Amerikanske kapitalinteresser så med uro på utviklingen som svekket deres innflytelse på Brasils økonomi. Vargas-regimet brøt med aksemaktene i 1941 og deltok aktivt i den annen verdenskrig på de alliertes side. Hæren tvang Vargas til å gå av i 1945, og den radikale avviklingen av Estado Novo førte til at amerikansk kapital for alvor gjorde seg gjeldende i Brasil. Vargas ble imidlertid valgt til president igjen i 1951 på et sosialt reformprogram og gjorde ikke forsøk på å gjeninnføre Estado Novo. Likevel prøvde han å få kontroll over de utenlandske investeringene, men Vargas manglet den populistiske støtten han hadde hatt i 1930-årene og kontroll over hæren. Etter Vargas’ selvmord i 1954 sørget regjeringen til Café Filho for at utenlandsk kapital gjenvant sin innflytelse. Dette skapte uro blant det utviklede nasjonale borgerskapet som så industrien bli denasjonalisert. Etter Korea-krigen fikk flernasjonale selskaper et solid fotfeste i Brasil.
Militærdiktaturet
Den økonomiske situasjonen var kritisk da João Goulart overtok presidentembetet i 1961. Inflasjonen oppveide de lovte lønnsøkningene, og Goulart klarte verken å få støtte fra arbeiderklassen eller hæren. I forsøket på å oppnå støtte fra venstresiden proklamerte han nasjonaliseringer og jordreform i mars 1964. Støtten uteble, og han måtte gå av. Militærregjeringen til Castelo Branco tok makten 1. april det året. Radikale partier ble forbudt, senere gjaldt dette alle partier. Nasjonalforsamlingen ble oppløst. Castelo Branco ledet det første militær-teknokratiske regimet i Latin-Amerika som snart skulle få avleggere i andre land på kontinentet. Ideologien om «nasjonal sikkerhet» ble formet. Den gikk ut på total krig mellom det ‘demokratiske og kristne vesten’ og det ‘kommunistiske og materialistiske øst’. Brasil ble USAs mest trofaste allierte i Latin-Amerika. Regimet brukte alle argumenter for å rettferdiggjøre den voldelige bekjempelsen av opposisjonen. Siden Brasil er det viktigste landet i Sør-Amerika, påvirket dette politikken i nabolandene. Bygeriljaens aksjoner og demonstrasjoner fra arbeidere og studenter ledet i 1968 til ytterligere innstramninger da general Arthur da Costa e Silva tok makten og gav seg selv og sine etterfølgere retten til å regjere med diktatorisk makt.
«Det økonomiske miraklet»
Militærregjeringen kunne i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene vise til en imponerende økonomisk vekst. Dette betød ikke at leveforholdene ble bedre for den gjennomsnittlige brasilianer. Det var de flernasjonale selskapene som hadde størst utbytte, og militærregimet knyttet til seg prestisjeteknologi og hadde åpenbart ambisjoner om å bli en militær stormakt. Brasil ble en stor våpeneksportør og installerte kjernekraftverk. Verdens største vannkraftverk ble bygd i Itaipú, på grensen mellom Brasil og Paraguay. Slike prosjekter forårsaket tvangsflytting av hele indianersamfunn. Regimet satte i gang forhastede og dårlig planlagte rovutnyttelser av Amazonas-jungelen som førte til økologisk katastrofe. Raseringen av enorme områder til fordel for veibygging, kraftutbygging og nykolonisering har også ført til at flere indianergrupper er i ferd med å dø ut. Disse forholdene førte til sterke reaksjoner mot regimets mangel på ansvarsfølelse overfor de sosiale tragediene som rammet befolkningen. Hungeropprør ble forsvart av sektorer innenfor den katolske kirken, og enkelte biskoper oppfordret til væpnet motstand mot regimet, noe som førte til et anspent forhold mellom stat og kirke.
Militæreliten grunnla under diktaturperioden partiet Aliança Renovadora Nacional (ARENA). Inntil 1979 var det eneste lovlige opposisjonspartiet Movimento Democrático Brasileiro (MDB), som var bundet til de militæres lover i den grad at dets innflytelse ikke var reell. Opposisjonen kom derfor i stor grad til uttrykk gjennom demonstrasjoner i gatene. Under president Geisel (1974–79) ble det tydelig at fraksjoner innen militæret så tiden inne til gradvis å forandre det politiske systemet. MDB fikk stadig større tilslutning og utgjorde en seriøs trussel mot ARENA ved valget i 1978 da general Figueiredo overtok som president. Den gradvise åpningen innebar at en ny partilov trådte i kraft i desember 1979 som gjorde slutt på topartisystemet. Arbeiderpartiets (PTB) leder Brizola vendte tilbake fra eksil og Tancredo Neves opprettet Partido Democrático Brasileiro (PDB). Regjeringspartiet skiftet navn til Partido Demócrata Social (PDS) og MDB het heretter PMDB. Hensikten med «åpningen» var åpenbart å splitte opposisjonen foran neste valg. Fagforeningene ble igjen lovlige og benyttet anledningen til å organisere omfattende streiker i São Paulo, Latin-Amerikas største industrisenter.
Samtidig begynte «det økonomiske mirakelet» å rakne. Utenlandsgjelden var formidabel og fortsatt økende. Konsekvensene av militærets prestisjepolitikk ble dramatisk synlige. Ved valget i 1982 seiret regjeringspartiet PDS gjennom en innviklet valgprosedyre som levnet de øvrige partiene få muligheter. Figueiredo fortsatte som president, denne gangen uten uniform. Det ble hans oppgave å forberede overgangen til virkelige valg og forhandle seg frem til en løsning med det internasjonale valutafondet IMF. Landet vurderte faktisk å erklære seg konkurs, en dramatisk utfordring for det internasjonale økonomiske system. Valget i 1985 ble derfor preget av de enorme økonomiske vanskelighetene og en dramatisk stigende arbeidsløshet. I det første direkte presidentvalget 1985 seiret koalisjonen Aliança Democrática, og veteranen Tancredo Neves symboliserte slutten på militærepoken. Før innsettelsen i april døde imidlertid Neves. Hans etterfølger ble José Sarney, opprinnelig fra det regjerende partiet PDS. Overgangen ble derfor mer moderat enn man hadde ventet seg med Neves som statsoverhode.
Politisk og økonomisk krise
Sarney holdt en lav profil og prøvde å iverksette Neves’ forsoningspolitikk, uten å lykkes. 1986 satte regjeringen i verk Plan Cruzado som innførte ny myntenhet og prisstopp i forsøk på å få kontroll over inflasjonen. Prisstoppen sprakk etter et halvt år, og inflasjonen løp løpsk. Et tilsvarende forsøk 1989 ble like mislykket. Brasils store problem var utenlandsgjelden, den største i verden. I 1988 hadde Brasil et overskudd i handelsbalansen på hele 19 milliarder dollar, men alt forsvant i det bunnløse gjeldssluket som samme år var utrolige 120 milliarder dollar.
Ved lokalvalgene i 1988 hadde arbeiderpartiet Partido dos Trabalhadores (PT) under ledelse av fagforeningsveteranen Luís Ignácio da Silva («Lula») stor fremgang og vant i de viktigste industribyene. Den nye grunnloven av 1988 åpnet for det første direkte presidentvalg på 29 år og gav økt makt til Nasjonalforsamlingen. Presidentvalget ble på forhånd ansett som en kamp mellom de to veterankandidatene som begge hadde sterk forankring i arbeiderbevegelsen, Lula og Leonel Brizola. Imidlertid dukket det opp en ung, dynamisk og moderne kandidat som tordnet mot Sarneys feilslåtte politikk og lovet avvikling av Brasils korrupte tradisjoner. Fernando Collor de Mello fra det høyreliberale Partiet for Nasjonal Gjenreisning (PRN) vant overraskende presidentvalget med entusiastisk støtte fra det moderne borgerskapet i byene. Collor iverksatte en omfattende privatisering og importreduksjon i tråd med IMFs anbefalinger. Hans selvsikre og dynamiske stil bleknet etter hvert som Brasils kompliserte økonomiske problemer tårnet seg opp og han selv begynte å bli offer for den korrupsjonskulturen velgerne hans trodde han skulle bekjempe. Beskyldningene ble snart fremsatt i full offentlighet, og den nye grunnloven gav ikke presidenten de samme privilegiene som Latin-Amerika var vant til. Collor ble fradømt presidentvervet i desember 1992, og Itamar Franco overtok som interimspresident frem til valget i 1994. Det ble en dramatisk, men lærerik forsmak på de nye demokratiske prinsippene i Latin-Amerika. Nye skandaler i nasjonalforsamling og regjering fortsatte utover 1993 og forårsaket alvorlige etiske problemer.
En folkeavstemning 1993 fastslo at Brasil skal forbli republikk og ha et presidensielt system. Presidentvalget 1994 ble vunnet av den tidligere finansministeren Fernando Henrique Cardoso fra PSDB, med Lula som like knapp taper som i 1989. Cardoso lanserte nok en økonomisk gigantplan, den såkalte realplanen, for å stabilisere økonomien. Planen bidrog ganske raskt til en positiv utvikling. Og Cardoso ble gjenvalgt som president i 1998, etter at en grunnlovsendring året før gjorde det mulig med gjenvalg. Hans sosialdemokratiske koalisjon kunne dermed fortsette. Ikke minst tiltakene for å trekke til seg utenlandske investorer bar frukter. Men like synlig var sårbarheten i den raskt voksende økonomien med ditto underskudd på statsbudsjett og handelsbalanse. Da først sammenbruddet i Russlands økonomi og senere finanskrisen i Asia sendte sjokkbølger ut i det internasjonale samfunnet i 1998/99, ble Brasil rammet med full tyngde. Spekulasjoner om at landet ville bli neste «dominobrikke» i en global kollaps, førte til dramatisk valutaflukt. Renten løp opp i 45 %, børsene stupte, og etter et devalueringsforsøk ble valutaen real sluppet fri.
Lula og nye forhåpninger
Krisen ved inngangen til det nye århundret ble imidlertid kortvarig og fikk mindre alvorlige følger enn fryktet. Men de grunnleggende problemene i brasiliansk økonomi var like uløste. Rett nok satte regjeringen mer fart i arbeidet med å privatisere statlig næringsvirksomhet, noe som etter hvert bidrog til å redusere budsjettunderskuddet. En større lånepakke fra Det internasjonale valutafondet IMF i 1999, og medfølgende krav om å kutte i offentlige utgifter, pekte i samme retning. Høsten 2002 var likevel statsgjelden kommet opp i 330 milliarder dollar, og man opplevde kraftige børs- og valutafall gjennom hele året. Denne gang var det den omseggripende «tangokrisen» i nabolandet Argentina som fikk problemene til å akselerere. En hjemlig årsak til et historisk bunnivå for valutaen og uro på finansmarkedet var meningsmålingene som varslet seier for venstresosialisten Luiz Inácio Lula da Silva ved presidentvalget denne høsten. IMF gikk inn med nye lån, de største til da, for å hindre at Brasil drev mot et økonomisk sammenbrudd. Parallelt kom det nye, alvorlige korrupsjonsavsløringer, og en alminnelig mistro til samfunnseliten utløste massedemonstrasjoner i flere omganger.
Lula ble den første sosialisten som vant et demokratisk valg i Brasil, og han ble den første presidenten med arbeiderbakgrunn uten formell utdannelse. Og aldri har noen fått så stor oppslutning; 61 % av stemmene da han i andre valgomgang beseiret Cardosos kandidat, José Serra. Lula, som hadde deltatt i samtlige presidentvalg siden juntaens fall, var blitt løftet frem på stemmene fra fagbevegelsen, den politiske venstresiden og den økonomiske underklassen. Men gjennom sin politiske karriere hadde han målbevisst skaffet seg en bred politisk og sosial plattform. Han utpekte mangemilliardæren José Alcenar til visepresident, og det politiske programmet bar bud om en sentrumskurs. Valgløftene innebar noen krafttak for å bringe balanse i økonomien – og en ansvarlig nedbetaling på de enorme utenlandslånene – som basis for storstilte programmer på områder som arbeidsledighet, skole, helsevesen, fattigdom, familiejordbruk og jordreformer. Ved starten på sin presidentperiode lyktes Lula i å samle et bredt flertall i nasjonalforsamlingen bak sin politikk. Han lyktes også, i helt uvanlig grad etter søramerikanske forhold, i å starte perioden som en populær president – og som et forbilde også i nabolandene.
Utenrikspolitisk dannet Lula en ny kraft når det gjaldt å styrke det regionale samarbeidet i Sør-Amerika, og han søkte et tettere samarbeid med EU – som ledd i en strategi for mer likeverdighet i forholdet til USA. Hans sosiale program korresponderte med et sterkt engasjement for en mer rettferdig verdenshandel og global utjevning. Lula fremstod som en sentral skikkelse både i det nydannede World Social Forum, med Porto Alegre som vertsby, og i Sosialistinternasjonalen, som under sin kongress i Sao Paulo i 2003 flyttet tyngdepunktet mer mot den tredje verden. Parallelt la han vekt på å oppgradere Brasils internasjonale rolle som en stor nasjon, bl.a. overfor industrilandenes G8-forum og ved å kreve fast plass i FNs Sikkerhetsråd.
Sosial og økologisk krise
De tilsynelatende uløselige økonomiske problemene har fått store sosiale sideeffekter. Sosiale programmer og hjelp til underprivilegerte har blitt rammet av landets dårlige økonomi. Slumkvarterene i storbyene har vokst eksplosivt, og tusenvis av barn bor på gaten og lever av småkriminalitet og tigging. I 1990-årene har private dødsskvadroner systematisk myrdet gatebarn, og 1994 ble det avslørt en massakre mot gatebarn i Rio. Politiet er blitt beskyldt for å ha stått bak eller kjent til overgrepene. Kampen mot kriminalitet sliter også i motvind. 50 000 drap i 2003 gir Brasil en 2.-plass i internasjonal statistikk.
Om det var sterke svingninger i brasiliansk økonomi i årene rundt årtusenskiftet, beveget kurvene for fattigdomsutviklingen seg mer jevnt – i feil retning. I 2002 levde nesten hver tredje innbygger under fattigdomsgrensen. President Lula tok tak i et høyst reelt problem med sitt «null sult-program» i 2003, under mottoet «Tre måltider om dagen til alle innen 2006». Valutapolitikken bidro til en jevn og sterk økning i eksporten, overskuddet på handelsbalansen økte til 150 milliarder kroner i Lulas første år som president. Men Brasil lå stadig høyt på internasjonal statistikk over skjev fordeling av jord og eiendom. 47 % av all dyrkbar jord er samlet hos 1 % av befolkningen; 20 % sitter med 90 % av jorden. Skiftende regjeringer har gått inn for jordreformer, men gjennomføringen har vist seg vanskelig. Grasrotbevegelsen MST (Movimento Sem Terra, De landløses bevegelse) er blitt en viktig politisk maktfaktor, og har bl.a. iverksatt okkupasjon av landbrukseiendommer som lå ubrukt og av offentlige bygninger, aksjoner som er blitt møtt med privat milits.
Krisen har også ført til økologisk sammenbrudd. Spesiell internasjonal oppmerksomhet har vært viet tilstanden for Amazonasområdet, det største regnskogsområde og den siste omfattende pionerfront i verden. I midten av 1990-årene regnet man med at vel 10 %, eller 426 000 km2, av den brasilianske regnskogen var hugd ned. I toppåret 1987 alene ble 37 000 km2 regnskog rasert. Avskogingen har siden avtatt, bl.a. pga. de økonomiske problemene i landet; 1991 lå den på 11 000 km2. Årsaken til avskogingen er damprosjekter, gruvevirksomhet, kvegfarming og tilstrømming av tusenvis av jordløse bønder. Gullgravere og andre som er ute etter kortsiktig vinning, truer livsgrunnlaget både for indianerbefolkningen og andre småsamfunn. Denne prosessen er i ferd med å ødelegge verdens rikeste økologiske mangfold, som bl.a. inneholder dyre- og plantearter som ennå ikke er kartlagt, men som kan ha stor betydning bl.a. i medisinen. Konfliktene slår ofte ut i voldelige konfrontasjoner. En martyr i denne sammenheng har vært lederen for gummitappernes fagforening, Chico Mendes, som ble drept i 1988. President Collor var preget av presset fra internasjonal opinion og opprettet nye reservater i de nordlige områdene hvor Yanomamö-folket har avtatt dramatisk i antall de siste årene.
Årtusenskiftet skulle også være en 500-årsmarkering for portugisernes kolonisering, og dermed startpunktet for dagens Brasil. Men feiringen ble overskygget av protestene mot en politikk som har ført til at en indianerbefolkning på anslagsvis fem millioner på 1500-tallet, er redusert til 350 000. Protester vakte også en kraftutbyggingsplan som vil berøre store områder av Amazonas; bakgrunnen var en tiltagende energimangel som tidvis resulterte i strømrasjonering. Soyadyrkingen utgjør også en trussel; Brasil er blitt verdens største produsent av soyabønner. Tross alle lovede mottiltak fra myndighetene side økte avskogingen utover på 2000-tallet. I 2002 ble regnskogen redusert med 25 000 kvadratkilometer – nesten tilsvarende Hedmark fylke – mer enn en tredobling fra året før.
