Botswana, republikk i sørlige Afrika, innlandsstat med grenser i øst til Zimbabwe, i sørvest og sør til Sør-Afrika, i vest og nord til Namibia. Lengst i nord har landet grensekontakt med Zambia.
Botswana var før selvstendigheten et av verdens fattigste land, men har senere hatt en betydelig økonomisk vekst.
Var tidligere det britiske protektorat Bechuanaland, selvstendig 1966.
Navnet er etter bantubefolkningen, batswana- eller tswanafolket.
Botswana ligger på den sørafrikanske høyslette, ca. 1100 moh. Mesteparten av landet består av en tørr slette med vide, slake forsenkninger (pans), og enkelte høyere åspartier. Det meste av landet er dekket av mektige sandavsetninger, bare i øst kommer det faste fjell frem i dagen. De eneste stabile vassdrag finnes i nord, der Okavango, som har sitt utspring i høylandet i Angola, danner et vidstrakt sumpområde, Okavangodeltaet. Lenger øst er Makgadigadii Salt Pan avvekslende tørr og våt alt etter årstiden.
Klima
Klimaet er subtropisk med sommertemperaturer opp mot 40 °C, mens nattetemperaturen om vinteren kan gå betydelig under null. Nedbøren varierer fra 250 mm i sørvest til 700 mm lengst i nord, og faller hovedsakelig i perioden november–mars. Middeltemperaturen i Maun, som ligger i nordvest ved Okavangodeltaet, er 16 °C i juni–juli og 27 °C i oktober.
Plante- og dyreliv
Botswana (Plante- og dyreliv) (bilde)
Botswana har en elefantbestand på omkring 120 000 dyr.
I sør og vest strekker Kalahari seg inn i Botswana.
Botswana har trolig Afrikas største gjenværende bestand av savannedyr, og flere områder er avsatt til nasjonalparker. Rikt fugleliv i Okavangodeltaet.
Botswanas folketall ble i 2004 beregnet til drøye 1,5 mill. og årlig befolkningstilvekst til –0,9 % (2002–04). Middellevealder er beregnet til rundt 50 år for begge kjønn.
Botswana er svært hardt rammet av HIV/AIDS. Anslagsvis 25 % av aldersgruppen 15–49 år, og totalt sett ca. 1/3 av befolkningen, er smittet. Både fødsels- og dødsratene er svært høye, og ble i 2003 beregnet til hhv. 24,7 og 33,6 promille, med andre ord er dødeligheten nå høyere enn fødselsratene. Ca. 40 % av befolkningen er under 15 år. Befolkningen består vesentlig av bantutalende folkegrupper. De største er tswana (79 %) og kalanga (11 %). San (buskmenn), som i Botswana kalles basarwa, utgjør ca. 3 %.
Bantuene vandret inn i Botswana fra øst i de første hundreår etter Kr.f. og drev de opprinnelige innbyggerne, san-folket, vestover ut i Kalahari. Disse er i dag i tilbakegang.
Landet er svært tynt befolket, men med store regionale forskjeller. Størst befolkningstetthet er det i den sørøstlige delen av landet og langs jernbanen som går i retning sør–nordøst, mellom Mafeking i Sør-Afrika og Bulawayo i Zimbabwe. Områdene i sørvest (Kalahari) er nesten folketomme. Flertallet av befolkningen bor i store landsbyer, men bybefolkningen vokser raskt og var i 1999 50 % (mot 16 % 1980). Største byer er hovedstaden Gaborone (ca. 225 000 innb.), Francistown (94 000), Molepolole (70 000) og Selebi Pikwe (56 000).
Religion
Ca. 50 % av befolkningen bekjenner seg til forskjellige kristne trosretninger, ca. 49 % tilhører etniske religioner.
Språk
Landets offisielle språk er engelsk. Morsmål for størstedelen av befolkningen er bantuspråket setswana. I sørvest er også khoisan-språk utbredt.
Botswana er en av Afrikas få økonomiske suksesser siden selvstendigheten, og et av de land i den såkalte tredje verden med høyest økonomisk vekst de siste tiårene. Siden midten av 1970-årene har Botswana hatt den høyeste inntekstvekst per innbygger i verden. Botswana har gjennomgått en bemerkelsesverdig økonomisk utvikling, fra å være et av Afrikas økonomisk og sosialt minst utviklede land ved selvstendigheten i 1966, til et av de mest fremgangsrike i 1990-årene. Botswana har, ved hjelp av internasjonal bistand, egne eksportinntekter, politisk stabilitet og finansiell disiplin, lykkes i å bygge ut en fysisk og sosial infrastruktur som har gitt befolkningen betydelig fremgang bl.a. innen utdanning og helse. Botswana er ett av ytterst få utviklingsland som ikke har måttet iverksette Verdensbankens og IMFs strukturtilpassingsprogram, og hvor utviklingshjelp utgjør bare en marginal del av statsfinansene. Landets økonomiske vekst skyldes framfor alt eksport av diamanter, samt en kvegindustri som skaper store verdier ikke minst takket være adgang til utenlandske eksportmarkeder.
Diamanter står for størstedelen av landets statsinntekter, men gjør dermed også landet sårbart i forhold til svingninger i prisene. Et prisfall på diamanter i begynnelsen av 1990-årene påførte således Botswana inntektstap og en betydelig reduksjon i veksten. Den årlige vekst i brutto nasjonalinntekt fra 1970-årene og frem til årtusenskiftet lå rundt 7 % i gjennomsnitt, og landet bygde opp betydelige valutareserver plassert i utlandet. Den økonomiske utviklingsplanen for 1997/98–2002/03 la særlig vekt på diversifisering av økonomien, og redusere den sterke avhengigheten av kveg og diamanter. Ved utgangen av perioden var avhengigheten av diamanter om mulig høyere enn noen gang. En minusside ved den botswanske økonomiske suksessen er den svært skjeve fordelingen av inntektene, og manglende fremgang i å utnytte de store inntektene til å skape en ny plattform for økonomiske utvikling, og derved: skape sysselsetting. Tidlig på 2000-tallet hadde om lag halvparten av befolkningen inntekter under fattigdomsgrensen.
I andre halvdel av 1990-årene stod AIDS-epidemien frem som en av de største trusler mot det botswanske samfunn og landets utvikling. I 2004 var Botswana det hardest AIDS-rammede land i verden. Dramatiske sosiale og økonomiske følger har allerede begynt å vise seg. AIDS-epidemien ble oppgitt som en av hovedårsakene til forventede budsjettunderskudd allerede fra 2005. Botswana var i en årrekke, 1974–96, en av de prioriterte samarbeidspartnere for norsk utviklingshjelp. Bistanden ble framfor alt rettet inn mot helsesektoren og utbygging av landets infrastruktur.
Botswana er et av Afrikas tynnest befolkede land, og en stor del av arealet er ørken eller halvørken, og følgelig lite egnet til landbruksformål. Bare ca. 5 % er dyrkbart. Ca 45 % av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i landbruket, som imidlertid bidrar med bare ca. 5 % av BNP. Planer for å dyrke større områder gjennom kunstig vanning, gjennom å utnytte vannreserver bl.a. i Okavango-deltaet, har støtt på både praktiske og politiske hinder, ikke minst fra miljøvernhold. Landbruket er dominert av husdyrhold, og særlig kvegdrift, som er den samfunnsøkonomisk viktigste næringsgren, ved at den gir sysselsetting og inntekter til en stor del av befolkningen – i motsetning til den finansielt viktigere gruveindustrien, som gir et begrenset antall arbeidsplasser. Ca. halvparten av de rurale husholdningene verken eier eller har tilgang til kveg, og industrien er i stor grad konsentrert om et mindre antall kvegeiere, som er avhengige av store beiteområder og tilgang til vann. Ca. 5 % av kvegeierne eier om lag halvparten av buskapen. Bestanden er på ca. 1,2 mill., men varierer en del med sporadiske tørkeperioder. Kvegdriften er i vesentlig grad basert på at Botswana har adgang til det europeiske markedet, hvilket stiller strenge krav bl.a. for å forhindre spredning av munn- og klovsyke. Produksjonen av kjøtt skjer gjennom det statlige Botswana Meat Commission, som driver flere store, moderne slakterier, i Lobatse, Francistown og Maun. De senere år er fjørfe-produksjon bygd ut, herunder av struts, som finnes naturlig i Botswana. Til lokalt konsum dyrkes en del matvarer, som durra, mais, belgfrukter, frukt, grønnsaker og rotvekster, samt bomull.
Gruvedrift, industri
Botswana har store diamantforekomster, og en vesentlig del er smykkediamanter av høy kvalitet – som oppnår gode priser. Gruveindustrien, fremfor alt utvinning av diamanter, har vært drivkraften i Botswanas økonomiske utvikling, og gikk tidlig i 1980-årene forbi kjøtt som viktigste valutainntjener. Diamantutvinningen står alene for vel tre firedeler av landets eksportinntekter og ca 45 % av BNP og over halvparten av statsinntektene. I 2002 produserte diamantselskapet Debswana, etablert av sørafrikanske De Beers og den botswanske stat, 28,4 mill. karat, hvilket gjorde Botswana til verdens største produsent av smykkediamanter, målt i verdi; den nest største målt i volum. Debswana var 2001 verdens største produsent av diamanter. Gruven i Orapa, som ble åpnet 1971 etter at forekomster var påvist 1967, er verdens nest største, med en anslått levetid på ytterligere 30 år etter investeringer på USD 410 mill. ved årtusenskiftet. Store forekomster blir også utvunnet ved Lethlakane og Jwaneng. I 1992 ble det første videreforedlingstiltak for diamanter i Botswana, et senter for sliping, åpnet. Botswana har også andre mineralforekomster, og særlig har utvinningen av koppernikkel-matte i Selibi-Phikwe fra 1974, vært betydelig, bl.a. med eksport til Falconbridge i Kristiansand. Det utvinnes også kull, salt, gull og kobolt, men utvinningen av landets betydelige kullreserver har vært forhindret av lave priser og lange transportavstander til sentrale markeder. Botswana har også forekomster av plutionium, asbest, kromitt, jern, mangan, sølv, uran, mm.
Med bl.a. et begrenset marked og nærhet til det industrialiserte Sør-Afrika, har Botswana ikke hatt de beste forutsetninger for industriutvikling. Det sørkoreanske selskapet Hyundai bygde i 1990-årene et anlegg for montering av inntil 40 000 biler i året, vesentlig for det sørafrikanske markedet, men er siden lagt ned. Største industriforetak er foredling av kjøtt og andre næringsmidler. Det finnes også mindre foretak innen bl.a. tekstil, kjemikalier og elektriske varer.
Turisme er et vekstområde. Botswana har det berømte naturreservatet Okavango å tilby, så vel som Kalahari og naturreservatet Chobe, ved Victoriafallene. Botswana har i sin utbygging av turistindustrien satset på høy kvalitet og begrenset antall besøkende. Botswana har et rikt viltliv, og fikk på slutten av 1990-årene gjennomslag, sammen med Namibia og Zimbabwe, for å kunne selge elfenben fra elefanter skutt under regjeringens kontroll for å holde bestanden nede.
Utenrikshandel
Botswana har gjennom mange år hatt overskudd i handelsbalansen med utlandet, takket være omfattende eksport særlig av kjøtt og diamanter, samt andre mineraler. Det er også en mindre eksport av ferdigvarer, som elektriske artikler og kjøretøy satt sammen i Botswana. Viktigste handelspartnere på eksportsiden er Storbritannia og EU, for import Sør-Afrika og EU.
Skole og utdanning
Det er obligatorisk 7-årig skole (7–14 år). 85 % av barna går i grunnskolen. Fra 1.–4. klasse er undervisningsspråket tswana, deretter foregår all undervisning på engelsk. Den videregående skolen er delt i en toårig ungdomsskole og en treårig videregående skole. 65 % av elevene går videre til ungdomsskole.
Botswana fikk eget universitet i 1976 og hadde 8800 studenter i 2000.
Blant voksne over 15 år i 2000 ble det anslått at 22 % var analfabeter.
Litteratur
Botswana har ingen omfattende skriftlig litteratur. Det finnes en betydelig muntlig dikterisk tradisjon som til en viss grad er blitt samlet, og som også har fått nedslag i noen bøker skrevet på tswana. De to mest kjente forfatterne er Michael Ontepetse Seboni (f. 1912), som skrev dikt, og Leetile Disang Raditladi (1910–71), som publiserte to historiske dramaer og en diktsamling. Den mest kjente forfatteren med tilknytning til Botswana er Bessie Head, som ble født i Sør-Afrika men som flyttet til Botswana i 1963 og skrev sine viktigste bøker der.
Forfatningen stammer fra uavhengigheten 1966 og slår fast at Botswana er en demokratisk enhetsstat. Utøvende makt er lagt til en president, som velges av en nyvalgt nasjonalforsamling; både president og forsamling velges for fem år. Presidenten leder regjeringen, er militær øverstkommanderende og er også ex officio medlem av nasjonalforsamlingen. Han dominerer landets politikk. Nasjonalforsamlingen har 63 medlemmer, herav 57 folkevalgte, fire utpekt av majoritetspartiet, samt riksadvokaten og presidenten. Det finnes også et høvdingehus (Ntlo ya Dikgosi) på 15 medlemmer, som konsulteres av de øvrige statsmakter i enkelte saker. Formelt er regjeringen ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. Hvert valg har imidlertid endt med stort flertall til Botswana Democratic Party (BDF), noe som har ført til økt maktkonsentrasjon hos presidenten.
Botswanas styre er relativt stabilt, men landet har alltid vært sterkt avhengig av Sør-Afrika, noe som førte til konflikter under apartheid-tiden. Opposisjonen i Botswana National Front (BNF) har fått økende innflytelse. Fra tid til annen bryter sosial uro ut; som regel med utgangspunkt i den høye arbeidsledigheten.
Administrativt er landet inndelt i ni distrikter og fire byområder, alle ledet av valgte organer. Parallelt med de ordinære politiske organer er det også spesielle organer for de åtte stammer; disse organene er av størst betydning på lokalt nivå.
Domstolene omfatter magistratene i hvert distrikt, en appellrett og en høyesterett.
San- (basarwa) og khoe-folkene (bakgothu), også kjent som hhv. buskmenn og hottentotter, er Botswanas urbefolkning. San-folket var i hovedsak et jeger- og samlerfolk, men drev også noe husdyrhold og fiske i elvene. Khoe-folket drev mer med kveg, men var også avhengig av jakt. Begge folkeslag levde i små og løselig organiserte grupper, uten tidlige statsdannelser. Det er fortsatt nærmere 50 000 basarwa i Botswana, men svært få lever på tradisjonelt vis i Kalahari-ørkenen, og deres livsstil er under sterkt press. Flertallet av Botswanas befolkning er etterkommere etter bantu-folk som innvandret nordfra for vel 2000 år siden. Med dem ble fastboende husdyrhold og jordbruk introdusert, og bantuene blandet seg med det opprinnelige folket i området. Derigjennom utviklet åtte forskjellige tswanastammer seg, som fortsatt finnes i Botswana.
På 1200-tallet begynte ulike nasjoner å ta form, blant dem Bakgalagadi, Batswana og Basotho. Denne utviklingen fant sted i det som senere ble Transvaal i Sør-Afrika, og 300 år senere vandret flere folkegrupper nordover til dagens Botswana. På samme tid vokste det også frem kongedømmer i dagens Zimbabwe, som strakk seg inn i dagens Botswana. Tidlig på 1800-tallet ble Botswana kastet inn i en kaotisk tid med mye indre uro og krig mellom folkeslag, dels som en følge av innvandring, og etablering av nye stater, som drev tswanaene lenger vestover. Etter hvert ble også boerne i Transvaal en trussel.
Kolonitid
Trusselen fra boerne, som var under press fra britene i Sør-Afrika, fikk kong Khama 3 til å be om britisk beskyttelse i 1876. Britene ville ikke etterkomme ønsket, men opprettet 1885 overraskende protektoratet Bechuanaland. Grunnen var britisk frykt for at boerne i Transvaal og tyskerne i Sørvest-Afrika (Namibia) og Tanganyika ville skape et sammenhengende alliert belte tvers over kontinentet og dermed stoppe den britiske ekspansjonen nordover. I Bechuanaland (Botswana) så man faren for å bli innlemmet i Sør-Afrika, en frykt som varte helt til Sør-Afrikarepublikken ble proklamert 1961.
Om lag 10 000 soldater ble rekruttert fra Botswana til å kjempe for britene under den annen verdenskrig. Etter krigen vokste nasjonalfølelsen og kravet om selvstendighet. Tidlig i 1960-årene ble flere partier stiftet: Bechuanaland People’s Party, Botswana Independence Party og Bechuanaland Democratic Party, det siste av Seretse Khama. Etter press fra nasjonalistene ble grunnlovsforhandlinger innledet 1963, og protektoratet ble i første omgang gitt indre selvstyre, med Seretse Khama som statsminister. 30. september 1966 ble Botswana selvstendig republikk, med Khama som den første president.
Selvstendigheten
Seretse Khama var blitt støttet både av britene og av de hvite innbyggerne i Botswana i sin kamp om den politiske makten, fordi han ble sett på som mindre radikal enn andre kandidater. Allerede under landets første valg, før selvstendigheten, vant Khamas parti BDP et klart flertall. Det er beholdt ved alle senere valg, og Botswana er kanskje det land i Afrika som kan vise til størst politisk stabilitet i tiden etter selvstendigheten, helt uten statskupp, oppheving av grunnloven eller voldelige opprør.
Ved sin død i 1980 ble Sir Seretse Khama etterfulgt av visepresident Quett Masire (senere Sir Ketumile Masire), som i hovedsak fulgte sin forgjengers politiske linje. Under Masire vedvarte dominansen til BDP (nå Botswana Democratic Party) i botswansk politikk. Ved valget 1990 oppnådde opposisjonspartiet Botswana National Front (BNF), ledet av Kenneth Koma, bare tre mandater i parlamentet på 39 medlemmer. Ved valget 1994 økte dette tallet til 13, og BDP stod dermed for første gang overfor en opposisjon av betydning. Den store fremgangen for BNF var et uttrykk for misnøye med den økonomiske politikken til regjeringspartiet, bl.a. i form av en høy arbeidsledighet. En annen faktor var at BDP tradisjonelt har hatt sterk oppslutning på bygdene, BNF i byene, og at det har vært en gradvis urbanisering i det botswanske samfunn som har gavnet BNF. Dessuten var valget en protest mot flere BDP-lederes befatning med avslørte korrupsjonssaker.
Den nye nasjonalforsamlingen gjenvalgte Masire som president. Han gikk av 1998 og ble erstattet av visepresident Festus Mogae. Ny visepresident ble general Ian Khama, sønn av Botswanas første president. Indre strid i BNF førte 1998 til at ekskluderte ledere etablerte Botswana Congress Party (BCP). Da et flertall av BNFs parlamentsmedlemmer gikk over til BCP, ble dette erklært den offisielle opposisjon i nasjonalforsamlingen. Det ble imidlertid endret som følge av parlamentsvalget 1999, da en splittet opposisjon styrket regjeringspartiet; BDP vant en klar seier, med 33 av 40 seter i parlamentet, mot BNFs 6 og BCPs 1. Forut for valget ble stemmerettsalderen senket til 18 år, som et forsøk på å demme opp for en tiltagende politisk apati.
Botswana ble 2000 utsatt for den verste registrerte flom i landets historie, og over 60 000 ble hjemløse. Langt verre er de sosiale og økonomiske konsekvensene av AIDS-epidemien. Botwana var ved inngangen til 2000-tallet det land i verden med høyest registrert HIV-smitte. Ca. 40 % av aldersgruppen 15–49 år, og 1/3 av den samlede befolkning (hvorav en stor andel barn), var smittet. De sosiale følgene er dramatiske, og forventet levealder er betydelig redusert. Resultatene fra en systematiske utbygging av de sosiale tjenester siden selvstendigheten står også i fare for å gå tapt på andre områder. De økonomiske konsekvensene forventes også å bli store, med budsjettunderskudd fra 2005.
Botswana regnes som en av de økonomiske suksesshistoriene i Afrika, og landet har hatt en formidabel økonomisk vekst siden selvstendigheten og overskudd i handelsbalansen med utlandet. Sosiale tilbud er utbygd for det store flertall av befolkningen, men inntektene er svært skjevt fordelt og fattigdommen utbredt i store befolkningsgrupper. Nær halvparten av folket lever under fattigdomsgrensen. Landet ble fra 1990-årene utsatt for tiltagende internasjonal kritikk, herunder fordømmelse fra FN, for sin behandling av urfolket basarwa. Myndighetene har dels forsøkt å gjøre basarwafolket bofast, bl.a. knyttet til kvegstasjoner, og samtidig søkt å fordrive det fra deler av sitt tradisjonelle leveområde, særlig Central Kalahari Game Reserve.
Utenrikspolitikk
Naboskapet til apartheid-staten Sør-Afrika og til de apartheidstyrte nabolandene Namibia og Rhodesia satte lenge sitt helt dominerede preg på Botswanas utenrikspolitikk. Selv om Botswana uttrykte støtte til frigjøringskreftene i Rhodesia i 1970-årene, tilsa avhengigheten av den rhodesiske jernbanen (som drev togtrafikken mellom Botswana og Sør-Afrika) at landet ikke kunne innføre de FN-vedtatte sanksjoner mot det rhodesiske regimet. Til tross for dette stod Botswana i apartheid-perioden i fremste rekke for å styrke samarbeidet mellom de frie stater i det sørlige Afrika – fremfor alt gjennom den regionale samarbeidsorganisasjonen Southern African Development Coordination Conference (SADCC – senere Southern African Development Community, SADC), som har sitt hovedsete i den botswanske hovedstaden Gaborone. Den sterke økonomiske avhengigheten av Sør-Afrika forhindret ikke Botswana fra å ta et klart standpunkt mot apartheid-regimet, og landet støttet frigjøringsbevegelsen ANC i eksil, bl.a. gjennom å ta imot og gi asyl til sørafrikanske flyktninger. Det var imidlertid ikke aktuelt å la ANC opprette baser eller ha annen militær tilstedeværelse i landet. Sørafrikanske kommandostyrker rettet flere ganger i 1980-årene angrep mot mål på botswansk territorium under påskudd av å ramme ANC, og 1982 kom det til ildgiving over grensen mellom sørafrikanske og botswanske styrker. Et sørafrikanske angrep mot en påstått ANC-base 1985 krevde minst 15 liv. Et nytt angrep 1988 tok 4 sørafrikanske flyktningers liv. Etter den politiske oppmykingen i Sør-Afrika ble det opprettet diplomatiske forbindelser mellom de to land.
Den militære trusselen fra Sør-Afrika førte til at Botswana bygde opp en egen forsvarsstyrke, og militærutgiftene ble tidoblet i løpet av en periode på ti år. I 1991 startet byggingen av en ny flybase ved Molepolole, i tillegg til to mindre i Chobe og Okavango. Forholdet til Zimbabwe var tidvis konfliktfylt i 1980-årene pga. opprørsvirksomhet i Zimbabwes Matabele-provinser, og en påfølgende, mindre flyktningstrøm til Botswana. Også mot slutten av 1990-årene medførte politisk uro og økonomisk nedgang i Zimbabwe en tilstrømming til Botswana. Da Botswana 2003 begynte oppføring av et elektrisk gjerde langs grensen til Zimbabwe, ble det på zimbabwisk hold tatt som et tiltak for å forhindre zimbabwere å kunne krysse grensen, selv om Botswana understreket av gjerdet var et tiltak for å beskytte landets vitale kvegindustri mot spredning av munn- og klovsyke. I 1992 utviklet det seg en grensetvist mellom Namibia og Botswana om en liten, ubebodd øy midt i Chobe-elven, som danner grense mellom de to land. Den internasjonale domstolen i Haag gav desember 1999 Botswana medhold i grensetvisten, og de to land vedtok å etablere en felles teknisk kommisjon for å fastsette grensen.
I løpet av 1998–99 søkte flyktninger fra Caprivi-stripen i Namibia tilflukt i Botswana, etter at namibiske regjeringsstyrker startet en offensiv mot opprørsgruppen Caprivi Liberation Army. Også i Namibia var det politisk motstand mot at Botswana oppførte et elektrisk grensegjerde. Botswana engasjerte seg gjennom 1990-årene i flere afrikanske konflikter, dels i en meglerrolle, bl.a. i Kongo (Zaïre), dels ved å sende tropper til fredsoperasjoner; første gang til FN-styrken ONUMOZ i Mosambik i 1993. 1998–99 sendte Botswana tropper til Lesotho, for sammen med Sør-Afrika å gjenopprette stabiliteten etter et militært opprør. I 1998 søkte Zimbabwes tidligere president Canaan Banana, dømt til soning i hjemlandet, tilflukt i Botswana.
Botswana var i mange år en av de sentrale partnere for norsk utviklingshjelp, som såkalt hovedsamarbeidsland allerede fra 1972. I lys av landets økonomisk relativt fordelaktige situasjon ble samarbeidet på dette nivået avviklet 1997. Botswana har alltid hatt et nært forhold til Vesten, herunder til USA, og var ett av de få afrikanske land president Bush besøkte under sin Afrika-reise i 2003.
